by

Kor e det du bor? / Det nye nord

Det tok cirka tre toner før æ tenkte «det her e Frode Larsen» og kanskje én sunget setning («håpløsheita her ho va det eneste vi hadde til felles») før æ tenkte «riktig sted, riktig tid, riktig valg» og va veldig fornøyd med valget om å omkalfatre litt på påskeferiereisa hjem til Tana til fordel for å få med mæ Det nye nord på Svømmehallen scene i Bodø. Og så kom han til refrenget, sang «kor e det du bor? // æ bor i bekmørtna» og så satt æ der, på første rad og lot mæ overvelde av entusiasme. For det e ikke så mange år siden æ oppdaga at bekmørke e et dialektord, så det føltes som et lite tegn fra oven på nokka vis.

Det nye nord, samarbeidsprosjektet mellom Moddi og Nordland fylkesbibliotek (som jo i utgangspunktet e to ting æ like ganske godt), har foregått i noen år, kor Pål Moddi har fått med sæ låtskriveran/artistan Frode Larsen, Jon-Are Masternes, Risten Anine Gaup, Emil Kárlsen, Ingvild Austgulen og Lars Bremnes, som alle e sendt rundt omkring i Nord-Norge for å prøve å finne ut av ka det nye nord kanskje e. Og konserten i Bodø va første gangen dem alle i fellesskap presenterte en del av resultatan.

I likhet med Frode Larsen, som æ har vært fan av siden æ hørte han synge første gang i 2011, som vokalist i The band called oh, så e de fleste av artistan sånne æ har hørt på eller visst av i ganske mange år, så æ visste sånn noenlunde ka æ gikk til. Æ hadde bare ikke trodd at det skulle bli så bra. Alle låtan va ny (sjøl om æ trua Pål med at æ skulle sitte fremst og rope «spill Togsang!», men æ lot være, av mitt hjertes godhet), og sjøl om alle sangan hadde hver enkelt artist sin signatur, så overlappa dem hverandre og spilte hverandre god på en måte det va umulig å ikke bli kjempeentusiastisk av. Om man e mæ, i hvert fall, det e kanskje et tegn på at æ går mer på teater enn på konsert.

Og lydbildet! Det strakk sæ fra Risten Anine Gaup sin stillferdige låt om Mo i Rana, til Klish sine raplåter med der tilhørende lydnivå og tempo. Innimellom de instrumentan og stemman man forvente at dem har dukka dem opp og Emil Kárlsen spilte munnharpe, Frode Larsen hadde en tamburin, Moddi spilte trompet(?), Lars Bremnes slo til med saksofon, alle va bakgrunnsvokalister i tur og uorden. Og folk kom og gikk på scenen alt ettersom ka som skulle skje og kæm som va involvert, mens bandet gjorde en kjempejobb og alt virka koherent på en måte æ lot mæ imponere av både underveis og etterpå.

For æ har tenkt ganske mye på den konserten i de to uken som har gått, har hatt bruddstykker av det som føles som omtrent alle sangan på hjernen dag etter dag, har trukket linjer og tenkt både store og små tanker om det nye nord – alt fra at måten joiken va en naturlig del av det varierte lydbildet, både i Risten Anine Gaup sine egne låter, men også Emil Kárlsen som joika i en av Ingvild Ausgulens tekster, Risten Anine som joika i den ene låta til Lars Bremnes, om man skal se gedigentstort på det kan man se den samiske tilstedeværelsen i den her konserten som et bilde på kordan den samiske tilstedeværelsen e pent nødt til å være i det fysiske nord (uunngåelig og en bra ting, takk). Eller mine egne bittesmå konnotasjoner, kor Klish i låt nummer to hadde en linje nokka ala «slit såla, går på nåla» og æ – min vane tro – tenke på Morten Wintervold, og et av diktan fra boka Oldemor, du er med barn, «æ slit sålan mellom salan/dette e altså ting som dem e». Og så tenkte æ på Klish, tenkte på Frank Kjosås, i Hamlet (her snakke vi blogg-throwback, folkens, huske dokker i 2011, da æ va ute av stand til å snakke om nokka anna enn Hamlet på HT), kom på at æ så Hamlet først, en kveld, og så konsert med Oh etterpå, i foajeen på HT, men Klish fordi det æ oppdaga da æ så Hamlet fire ganger i løpet av ganske kort tid, va at Frank Kjosås fanga blikket mitt uansett.

Og æ har ikke hørt på Klish før, sjøl om æ har hørt om han siden sikkert 2011’ish det også, og dokker kan tro æ brukte ganske store deler av konserten på å lure på koffor. Æ velge å tro at ting dukke opp når det e meninga at dem skal gjøre det, så fra nu av følg æ med. Og Ingvild Austgulen sin krykkje-tekst (som æ tror e en variant av den som va del av utstillinga til Tromsø kunstforening i fjor, om ikke samme teksten?), med fuglelyder som akkompagnement, rett etter at æ hadde brukt togturen til Bodø på å sove og å høre på Goase dušše (aka fuglesymfonien til Nils-Aslak Valkeapää) på repeat.

Og som et menneske som jo høre på musikk hovedsakelig for tekstan, så sier det sæ kanskje sjøl at en konsert som bygge rundt låtskrivera som framføre verkan sine e sånn cirka laga for å glede mæ. Og æ likte alt mens æ satt der og mesteparten da det va over (om æ e tilbøyelig til å la mæ fenge av entusiasme? kanskje ja).

Æ holdt på å si at det e et unntak her, men det blir for slemt, og ikke egentlig det æ mene. Men av de artistan som va til stede, så e kanskje Lars Bremnes den æ høre minst på. Æ tenkte på det i etterkant, og æ tror det e fordi æ les han som litt enkel. Det e liksom lett punchline-basert visesang, med ganske enkle rim. Og det e ikke helt min greie, sjøl om æ ikke har vanskelig for å forstå koffor andre like det. (Æ har for ordens skyld ikke hørt veldig mye på Lars Bremnes, så det her e åpenbart en forenkling!) Så da han spilte den første sangen sin, tenkte æ at den va søt nok og lot det hele gli forbi. (Men æ har i etterkant hatt linjan «ho sku vær noen uke/ho sku vær en kort stund» virranes rundt i hodet både titt og ofte, så det e ikke som om dem ikke satt sæ.)

Som tidligere nevnt va «det samiske», i mangel av bedre begrep, en fin og gjennomgåanes tone i konserten, ikke sånn at det føltes påtvunget inkludert alle veier, men heller ikke sånn at det framsto som nokka man plussa på «fordi det jo må være med» – og æ har vært på mange nok greier kor det e tydelig at noen har tenkt «vi burde plusse på en same her» til å gjenkjenne akkurat den.

Men så sto dem der, alle sammen, og sang eller messa verselinja «driv ut samen i dæ», og æ tenkte oi. Og så begynte Lars Bremnes å synge. Lars Bremnes som har vært i Narvik, for å finne det nye nord. Narvik kor kommunestyret for noen år siden stemte mot å vedta et samisk navn på kommunen. Og kor sangen handle om en unge som har sin første dag på skolen, og får beskjed om å drive ut samen i sæ, av medelever og lærer, og det e strengt tatt en punchlinebasert sang det også, det e bare det at punchlinen e fornorskninga og humoren bekmørk.

Det e en slags visesangversjon av «Skiltskytterrap», i at teksten helt åpenbart sier det motsatte av alt æ mene, men likevel føles styrkanes (og dokker ane ikke kor mange ganger æ har rukket å stå i dusjen og nynne «driv ut samen i dæ» allerede), kom ikke hit og lur fornorskning på folk, liksom. Og så sto dem der, dem æ ikke helt vet slektsforholdan til, og Risten Anine Gaup, med sin tydelige samiske identitet, Emil Kárlsen fra sjøsamiske Nord-Troms, gjenoppretta som dem e. Og Jon-Are Masternes, som æ satt og så på og lot være om en annen, fordi æ prøvde mitt inderligste å ikke tenke på ka han tenkte på. Fordi æ vet at faren hannes e same, og noen ganger e en del av jobben min å finne ut av korvidt noen sier dem e samisk eller ikke, fordi det e et bibliografispørsmål, rett og slett. Og han kom ut med en bok i fjor, og æ googla og gravde og diskuterte med kontorfellen i et forsøk på å bli klokere (det blei æ ikke, men boka havna ikke i bibliografien, enn så lenge). Og æ gråt selvfølgelig, fordi det i utgangspunktet va en traumatisk sang og æ tenkte på Narvik og tenkte på at dem skal ha en konsert til i Harstad, på Festspillan og at æ håpe dem spille den der, fordi det e der den høre hjemme, «alle markasaman og de andre saman æ kjenne som heng på festspillan fortjene å få høre den der». Og sjøl om æ tror man kan finne motstridende eksempler om man blar sæ bakover i bloggen min (også æ har lov til å bli eldre og klokere uten å slette alt som kom før), så e æ ikke interessert i å presse en samisk identitet på folk som ikke vil ha den, æ har blitt gammel nok til å tenke at det e helt greit om noen vil si «æ har samiske aner» uten at dem dermed regne sæ som same sjøl, man kan ha et avklart forhold til sin egen historie uten å måtte være ‘en revitalisert same’, om man ikke vil. Men æ klarte likevel ikke slutte å tenke på om han satt der, i sofaen som va plassert på scenen, som folk satt i litt etter tur, når dem ikke va med på låter eller kanskje bare laga noen bakgrunnslyder, om han satt der og tenkte på faren sin.

Og æ får litt lyst til å be om unnskyldning, fordi det føles som en for intim ting å si, det é på mange måter en upassanes ting å lure på, men det e en variant av den samiske smerten, det også. Kæm av oss som ikke vet om familier kor noen e samer og andre definitivt ikke e det, søskenpar kor den ene e same og den andre kven, alle de her variantan vi har endt opp med, alt kor man knapt kan anna enn å smile overbæranes fordi alternativet e å tenke på alt historien har ødelagt, og det blir for mye. «Æ vet at frøet ikke blomstre før du blande inn dritt» sang Frode Larsen i sangen etterpå, da det begynte å nærme sæ slutten, og det e så mye potensiell blomstring å ta av.

Det hele blei avslutta med en låt av Emil Kárlsen, muligens den eneste med en tittel som blei nevnt på scenen, «Arktisk immortell», «et forsøk på å oppsummere «det nye nord’», og æ har jo hørt på Resirkulert, men æ hadde litt glemt kor sjarmeranes han kan være som tekstforfatter og sanger, det va helt riktig punktum for kvelden, oppsummeranes og sjarmeranes, med brodd mot utbygging og krig. Og etterpå kom Pål nærmest løpanes mot mæ, sa «æ så det, du smilte på alle de rette plassan! Og gråt på de rette plassan også,» og det va som æ tenkte etter første linjan, med stemmen til Frode Larsen som smør på sjela (det høres så klissate ut, men det e sånn den føles), det va rette valget, rette stedet, rette kvelden, og æ vandra ut fra Svømmehallen, i retning hotellet, i et kveldsmørke som ikke lenger e bekmørkt, i overraskanes vindstille og fint vær til Bodø å være, og tenkte på kor heldig man av og til e.

by

Katarsis i rettsstaten – å telle menneskerettighetsbrudd i antall tårer felt

Æ e et menneske som gråter av omtrent alt, om æ først e i det humøret – og en sjelden gang av absolutt ingenting, og da blir æ litt bekymra – og det har æ gjort cirka så lenge æ kan huske. Æ har arva det av foreldran mine, særlig mamma, og det e helt greit. I hvert fall nu, når æ e blitt eldre, når æ tørke tåra og ler av mæsjøl.

Æ e ikke et menneske som gråter vakkert. Eller, det kommer kanskje an på kordan man ser det, i de rette anledningan kan en tåre eller to trille sakte ned langs kinnet mitt mens æ lar mæ berøre av et kunstuttrykk av nokka slag, og da føle æ litt at æ e et bra menneske, som lar mæ bevege. Men vanligvis e det rødsprengte øyne og kinn, snørr og tårer og at æ etterpå ser ut som æ har vært forkjøla i to uker. Det føles ikke bestandig kjempegøy, det e en ting å la tåran renne underveis i teaterstykket, men å da etterpå skulle ha blikkontakt med folk, vite at dem ser at æ ikke bare har grått, men Har Grått Ordentlig, man vil jo gjerne være voksen og ansvarlig, og samfunnet sier at voksne og ansvarlige mennesker kan ha kontroll på følelsan sine. Særlig dem som gjør andre ukomfortabel.

Æ gråt i dag, på kontoret. Æ så på livestrømminga fra tingretten, saken om de tiltalte Fosen-aksjonistan, og det va jo ikke som om æ blei overraska over at æ gråt, men æ gråt mer enn æ trodde æ skulle. Æ hørte ikke hele, men æ hørte ganske mye av forklaringa til Mari Qviller, som fortalte om å være politikontakt på innsida, gå i gul vest og være forberedt på å forlate etter anmodning, helt til ho innså at hennes egen rettsfølelse ikke tillot ho å ikke involvere sæ (æ parafrasere, for æ huske ikke ordvalget nøyaktig), og ho spurte de samiske aksjonistene om det var greit at ho blei med. Da avbrøyt dommeren, sa «hva mener du med om det var greit?» og ho klargjorde at ho mente siden ho skulle være politikontakt. Og æ lurte på om dommeren tenkte det samme som æ umiddelbart hadde tenkt, at ho hadde spurt om det va greit fordi det e det man gjør som en god alliert (sjøl om det nok kan hende mitt og hannes utgangspunkt der e ganske ulikt). Det va uansett tydelig, og blei sagt i klartekst av mange – om ikke alle – de ikke-samiske aksjonistan, at dem va involvert, men ikke i forgrunnen, dem skulle ikke være overveldanes mange flere.

Æ strigråt under forklaringa til lillesøstra til Ella Marie, men æ e jo i utgangspunktet en sucker for familiekjærleik, så det e det minst overraskanes i verden. Og så tenkte æ på dommeren, på korvidt det e vanlig å bedrive småprating på den måten, eller om det e et forsøk på å gjøre altfor unge mennesker mer komfortabel i en situasjon dem aldri burde vært i, om det hjelpe? Æ tenkte på kor mange av de samiske aksjonistan som, på spørsmål om koffor dem gjorde det/ikke fjerna sæ på anmodning/demonstrerte, begynte svaran sine med å trekke de lengste linjan, den strukturelle rasismen førte til at min konkrete kropp satt foran den døra, for det fantes ikke en anna løsning, vårres konkrete kropper førte til en erkjennelse fra regjeringshold, førte til nokka som helst, det va omtrent ingenting der før oss.

Og så gikk æ ut i verden, saken va over for dagen og livestrømminga viste en renholder som tørka over bordan, satte på plass stolan, alt det lille som må til for et fungeranes samfunn, det som sannsynligvis va en IT-mann av nokka slag fikla med ledninger og æ vet ikke ka. Og mæ, ut i verden, fylt av en tyngde æ ikke klare å riste av mæ. Arbeidsinnsatsen har ikke vært all verden, og æ tenkte på det først, kor mange arbeidstimer som har svunnet hen i dag, i tårer som mine eller opprør og sinne om man e av den typen, i diskusjoner på pauserommet om man jobbe sånne steder, i å se på, høre etter, følge med, å tenke på dem som sitt der, dem som ikke e der, alt det her. Tyngden i å bære det her med oss, observere det igjen, et helt folk som observatører, å sende varme tanker og sikkert støttanes meldinger til alle man kan.

Men æ bar det med mæ, fikk ikke rista det av mæ, kan ikke riste det av mæ, tenke på nokka anna. Tenkte på følelsen da æ i 2022 tok toget sørover for første gang siden 2019 og det rett utfor Mosjøen va kommet opp vindturbiner æ va helt uforberedt på å se. Det va februar og æ skulle sørover for å møte noen æ gleda mæ så intenst til å se (det gikk over og sånn va det), den kognitive dissonansen va uutholdelig, og æ prøve fortsatt å finne ut av kordan æ kan sette ord på følelsen det va å se de vindturbinan, vite ka som lå bak, vite at dem e et konkret bevis på at vårres innvendinger ikke e verdt nokka, vårres kultur. Æ har nok tidligere skrevet et og anna og ganske mye om at reindrifta ikke e den eneste delen av samisk kultur, fordi det e en opposisjon man av og til e nødt til å være, men det e så mye av kæm vi e som handle om landet, konkret eller metaforisk, områder og naturen og kjennskapen, og om dem begynne å føkke med den, om vi glemme at «it’s all about the land», så sitt vi igjen med en kultur som basere sæ på en økning av elever med samisk som andrespråk men ingen som skjønne metaforan og fortellermåtan vårres.

Og det e for mye å bære på en helt vanlig tirsdag i mars, som så mye anna samisk, det kan ikke være enkelt fordi alle fortellingan vårres høre sammen; æ kunne trukket linjer til alt akkurat nu, prøve aktivt å stoppe mæsjøl fra å følge minst fire forskjellige spor, fordi dem ligg så åpent der – akkurat i dag e det tåran, e det vekten av å se på, dem sier det e katarsis i å gråte og det e sant, det e så sant, æ har sett så mye scenekunst og grått av så mange kunstverk og kjent på kor tungt det e å bære men kor lett kunsten gjør det å tro at det e verdt det likevel, for det finnes ikke et alternativ.

Men det finnes ikke katarsis nok til å rense en rettssal ut av kroppen, ikke når rettsstaten anerkjenne menneskerettighetsbrudd men ingenting skjer, ikke når du vet at den eneste grunnen til at Jan Erik Vold kan påstå at «vi gir ikke opp» e fordi han tross alt slapp å skrive dikt med utgangspunkt i at han e same. Ikke at æ gir opp, ikke æ heller, selvfølgelig ikke, men det nærmeste æ kommer nokka håpefullt nu e en altruistisk nihilisme. Det kommer til å gå ad undas, æ vil at det skal være best mulig lengst mulig før det skjer, æ vil bruke mine penger på å støtte de gode formålan, æ kan ikke slutte å se, å følge med, fordi det sitt så mange der ute som ikke vet ka dem går glipp av, som ikke treng å tenke på det, ikke treng å bry sæ, så mange som kan ha troa helt uten å måtte overbevise sæsjøl først.

«Æ ville ikke at ho skulle se mæ og tenke at ho hadde svikta», sa lillesøstra til Ella Marie om da ho blei innbrakt, «æ måtte reise dit for å støtte søstra mi»; «æ måtte gjøre det fordi det va det eneste æ kunne gjøre», sa Mari Qviller, og æ kan ikke anna enn å gråte, å bære det med mæ, å ikke være et fungerende menneske på jobb for kordan kan noen forvente at æ skal fungere når rettsstaten ikke gjør det? Det finnes ikke en slutt her, for det tar neppe slutt før vi alle tar slutt, men det handle om land og folk og noen ganger handle det om å la sæsjøl gråte i håp om en midlertidig katarsis, for sjøl om det kan bli verre må det jo også kunne bli bedre, i hvert fall litt, en stund?

by

En bøyg i kjærleikens lengsel – kan man gå utenom eller må man gå under?

Det her e et sidespor: Æ har tilbrakt helga på Kosmorama/i Trondheim, og det kan man jo si nokka om, om man vil, men blant anna så æ seks filmer i løpet av helga, korav to av dem va med etterpå-samtaler, leda av Frode Saugestad. Han va ikke en veldig god samtaleleder, eller, om æ skal være vennligsinna innstilt, så bar etterpå-samtalan æ fikk med mæ veldig preg av at det e en mann som hold mange sånne i løpet av en festivaluke som leda dem. Men spørsmålan va halvgjort og dårlig formulert, samtalan hadde en løs struktur som ikke funka, og hovedgrunnen til at den første samtalen va noenlunde interessant va at paneldeltakeran sa vettige ting og svarte det dem hadde lyst til å si mer enn direkte svar på spørsmål som ikke va så interessant.

Det her betyr ikke veldig mye i det store bildet, æ så seks filmer og æ vil si at æ likte alle i varieranes grad, men æ kommer til å – et sted bak i hjernen min – notere mæ at Frode Saugestad ikke kan lede samtaler på en god måte, og at han derfor heller ikke e noen æ ser det nødvendig å i framtida skulle bry mæ spesielt mye om ka gjeld meninger og arbeider.

I februar va æ på Vinterlys, teaterfestivalen i mitt hjerte (det e et stort hjerte, æ tror det hadde hatt plass til flere, om anledninga skulle by sæ), og da snakka æ, min vane tro, om kjærleik på Love Office med Nina som driv med sånt. På et tidspunkt foreslo ho, fordi det her e fjerde gangen vi snakke sammen og ho e begynt å danne sæ et bilde av kæm æ e, at æ virke så overlegen alle andre at det kan skremme folk unna å bli kjent med mæ, fordi dem antar dem ikke e god nok (så fulgte ho opp med «du hadde sikkert ikke gått på date med mæ, for eksempel» og æ innså at nokka har gått galt et sted, for det hadde æ da gjort (ho e gift og sånt, så det va ikke (u)subtil flørting (tror æ))).

På den ene sida skjønne æ ikke ka ho mene, på den andre har æ grunnet inntrykket æ fikk etter dårlig samtaleledelse konkludert med at noen fra nu av ikke e verdt å ta alvorlig, så æ ser jo kanskje ka ho mene. (Æ mene æ har mitt på det tørre, altså, når det gjeld samtaleledelsen: det sier nokka om ydmykhet rundt egen person i en samtale som skal handle om andre, det sier nokka om evne til forberedelse og skråsikkerhet på evnen til å ta ting på sparket, det sier nokka om kæm man e som arbeidanes menneske, og æ e veldig for både skippertak og «flying by the seat of your pants», men ikke på den måten.)

Det e ingenting galt i å stole på magefølelsen sin, som sådan, og min har hjulpet mæ godt på vei i ganske mange situasjoner, så æ leve godt med akkurat det, men det e rart å ha levd hele livet sitt med en følelse av å være underdog og så innse at man har havna et sted kor man risikere at folk må mote sæ opp for å snakke med en? Og kanskje unngår det fordi dem tror dem ikke kan måle sæ med ett eller anna antatt nivå æ forvente? Æ mene, det e jo helt logisk at æ tenke det om andre, for dem e smart og kul på måter æ aldri kommer til å bli, full av innsikter og stil og alt mulig anna æ bare late som om æ har, men det e jo helt teit at noen skal tenke det om mæ? Så det tror æ ikke noen gjør.

Vi snakka om kjærleik og æ sa mæ enig i at det kan hende æ må gjøre det tydeligere at æ like selskap, fordi æ e et menneske som ofte gir inntrykk av å trives i mitt eget selskap, og det kan få noen til å anta at det e det æ foretrekk. Men det e jo ikke egentlig sant, anna enn når det e det? Æ trives i mitt eget selskap, åpenbart, fordi det stort sett e det eneste selskapet æ har og æ gidd jo ikke gå rundt og ha et kjedelig liv i påvente av at Noen skal dukke opp for å gjøre gøye ting med mæ. Og det betyr at æ går på teater aleina, heng på kafé og les bøker, e engasjert i ganske mye forskjellig fordi æ har tid til å gjøre det, drikk vin aleina, går på restaurant aleina. Men om det dukke opp noen eller Noen som vil gjøre det med mæ vil æ jo gjerne ha selskapet. Men ikke for enhver pris, og det e der bøygen ligg. For min erfaring med å virke åpen for selskap e at folkan som tar kontakt i offentlige settinger ofte ikke e riktig rett. Og kordan skal man liksom lyse «æ vil gjerne ha selskap men bare om du e ‘of sound mind’ og bedre selskap enn det å være aleina, på forhånd takk»?

Vi slo fast at en anna del av problemet e at æ gjør sånne greier kor gjennomsnittspublikummet gjerne e tyve år eldre enn mæ, og at det kanskje ikke helt e målgruppa for kjærleik (man skal aldri si aldri, åpenbart, men sannsynligheta e lavere), og kordan æ kan finne sånne greier som både e nokka æ vil gjøre men også e nokka folk på cirka min alder gjør? Og kordan gjør man alt det når man i utgangspunktet e bosatt på Mo?

Æ spiste middag med Åsta Mari og Anne Sigrid i går, og kom på et tidspunkt med den setninga æ tidvis kommer med når æ snakke om sånt med folk, at det ikke egentlig treng å være noen som bor på Mo, men det hadde vært fint om hen bor langs Nordlandsbanen (ideelt sett mellom Bodø og Grong, for det e så langt æ gidd å ta tog, men om kjærleiken bor i Trondheim skal æ ikke være vanskelig!), så æ vurdere å sette inn en kontaktannonse et sted. Anne Sigrid foreslo plakater på alle togstasjonan, og så fabulerte vi fram en podcast-idé: Siri tar toget på jakt etter kjærleiken. Første date i kafévogna («eller ved snacksautomaten, om nødvendig»), å ta toget fram og tilbake for å se om kanskje det her e turen kor æ snuble over noen (eller Noen). Æ tror æ landa på plakatideen, æ likte den. Den skal ha et bilde av mæ, og så teksten

HAR DU SETT DENNE KVINNEN?

Om nei, har du lyst til å se ho igjen?

«Og så kan det være små lapper med kontaktinfo på i sånne strimler nederst.»

Det va en distraksjon, men det e jo det livet e fullt av, distraksjoner og digresjoner, og for tida sitt æ fast i tanker om at det hadde vært fint å finne noen som kunne følge dem sammen med mæ, eller le overbæranes og entusiastisk mens æ vase rundt, noen som kanskje har mota sæ opp til å ta kontakt og kor æ ikke kan skjønne at dem gjorde det, for hen e åpenbart så mye mer enn æ noensinne har vært.

Æ e ikke ensom, men æ e aleina, og det hadde vært fint å ikke være det, det va bare det.

by

Vannflasken som relasjonell estetikk – bysamiske perspektiver på samisk samtidsmusikk

Blant mye anna æ gikk hen og opplevde i Bodø den første uka i februar va æ på en intimkonsert med Katarina Barruk. Katarina Barruk har ganske raskt rykka opp til å være en av de artistan æ drar på konsert med om det e menneskelig mulig å få med sæ (unntaket e lørdagen etter Vinterlys, for da va æ så sliten at til og med æ innså at det e måte på kas innsats man skal legge inn for kulturen, når man helst bare vil ligge langflat).

Første gangen æ va på Katarina Barruk-konsert va på Riddu Riđđu, det året ho va årets unge artist. Ho hadde tatt med sæ det ganske hjemmesnekra bandet sitt og dem spilte, som æ kan huske, med mer entusiasme enn finesse – men ho hadde nokka allerede da, i det skranglate og hjemmesnekra lydbildet demmes. Det va ikke samisk garasjerock, men det hadde garasje-ethos, føltes det som, den punken som ikke e estetikk men gjøren, dokker vet?

Ho bytta ut bandet etterhvert, og æ va skuffa over den første plata hennes, sjøl om æ synes å huske at æ likte konsertopplevelsan da æ hadde dem. Albumet va litt for reinvaska, for polert, pyntelig på en måte æ ikke helt så nødvendigheten av (også fordi det her va da æ va i min mest intense fase av «Æ VIL HA SAMISK MUSIKK SOM BRÅKE OG GJØR NOKKA UT AV SÆ!!!» (eller samisk musikk ikke være kjedelig-challenge, som man sikkert ville sagt nu til dags)). Det e fine sanger der, for all del, og det e ikke dårlig, bare utilfredsstillanes når æ hadde håpa på nokka som skrangla litt.

Så æ va spent på oppfølgeren da den endelig kom. Og den skrangle ikke, men det e fordi den e gjennomarbeida og spennanes. Den har en driv og energi som æ umiddelbart falt for, og hver eneste en av konsertan æ har vært på rundt den plata, både før æ hadde hørt den og nu etterpå, befeste at Katarina Barruk virke å ha blitt sæ sjøl, musikalsk (æ mene, æ kjenne ho ikke, så det kan æ jo på ingen måte være sikker på). Ho har en tilstedeværelse og sjølsikkerhet på scena som tilsier tiår mer med erfaring enn ho reint praktisk kan ha, alderen tatt i betraktning.

Æ har aldri helt skjønt mæ på avantgarde-begrepet, enda så ofte æ har lest definisjoner og forklaringer, dem feste sæ ikke, men etter hvert som æ har opplevd ho på scenen har æ landa på at Katarina Barruk e samisk avantgarde. Ho har en stemmekontroll og tilstedeværelse som imponere like mye hver gang æ oppleve den. Æ kan selvfølgelig ikke være sikker på om andre har samme opplevelsen, men det e jo ikke mitt problem uansett. Og det virke som ho har publikum i sin hule hånd mesteparten av tida.

Så i Bodø, æ tror det kanskje e tredje eller fjerde konserten æ e på etter Ruhttuo, og den her gangen joika/sang/framførte ho «Ubmejen jiännuo» (Umeelva) bedre og mer intenst enn æ noensinne har hørt den før, og det hadde æ knapt trodd va mulig. Men i tillegg – da plata kom, synes æ den va fantastisk fra ende til anna, med et unntak, for æ synes rett og slett «Tjáhtjiebuhttale» e en ganske teit sang. Tittelen betyr «vannflaske» og teksten, i den grad æ tok mæ bryet å høre på den, handla om faren og vannflaska hannes. Og noen ganger kan heimstadpoesien bli i overkant banal, dokker vet.

Men så satt æ der, da, på en plaststol i et ganske lite studiolokale i Bodø, og dem begynte å spille den, og æ tenkte «jaja». Og så for tankan mine avgårde, sånn som dem ofte gjør, og fra universet et sted sneik den sæ inn, den småkjetterske tanken «om [ikke navngitt samisk artist] hadde laga den her sangen hadde den handla om guksien til faren». Æ e ikke så god i umesamisk, men æ skjønne linja «vannflaska skal minne mæ om dæ» og nokka med skogsarbeiderklær og kjøring gjennom skogen. Og en gang i tida ville æ ha mer samisk musikk som handle om byliv uten at det blir framstilt som nokka man vil unngå (å være musikkinteressert bysame på tidlig 2000-tall va en ørken). Og æ tror ikke vi mangle samiske kunstuttrykk som e inspirert av en far som sitt ved bålet ikledd pesk og drikk kokkaffe fra en guksi, men det e jo så mange andre måter å tenke på folk på, for noen av oss e guksien for all del vakker og samisk og alt det der, men den vekke jo ikke umiddelbart tanken på faren min. Det e det ikke sikkert en vannflaske heller gjør, men den e i det minste en utvidelse av det samiske eksistensrommet.

«Tjáhtjiebuhttale» e fortsatt ikke favorittsangen min av Katarina Barruk (det e «Fármmie» (som innehold en linje som oversatt blir cirka «omfavnelsen din e hjemmet mitt»)), men æ har en ‘new appreciation’ for den i kraft av ka den sier. Lære så lenge man leve, og alt det der. Og om du noensinne får muligheten til å dra på Katarina Barruk-konsert anbefale æ det på det aller aller varmeste, ho e uimotståelig flink, så det e bortkasta å ikke få det med sæ.

by

å høre det lest, å vite det levd

Innlegget før det her e et undranes blikk på et uventa engasjement æ va omringa av før overleveringa av rapporten til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Siden den gang har også æ sendt en epost til den der epostadressen på Stortinget kor man kan bestille et fysisk eksemplar av rapporten. Akkurat det va nok litt den delen av mæ som e blitt bevaringsengasjert, den delen som allerede nu e begynt å tenke på kordan æ en dag må konsolidere mine bokhyller med den samlinga faren min kommer til å etterlate mæ, den samlinga æ sannsynligvis kommer til å belemre siessálan mine med når æ en dag går bort; æ innså at æ vil ha et eksemplar av rapporten i bokhyllan mine, vil vite at den e der. Om ikke anna så for å ha en enkel måte å kunne referere til det velkjente Ole Henrik Magga-sitatet (mulig det bare e velkjent om man e en nerd/mæ) om kordan kunstneran nok gjorde mer for framskrittan rundt aksepten av det samiske enn politikeran klarte, som også står ett eller anna sted inni der (det va en del Bernt Bjørn leste, æ tror det va kapittel 19 som handla om kultur?).

Akkurat det betyr også at æ gjorde som æ sa æ kanskje skulle, og så opplesinga av rapporten. Det her e dermed mest av alt et blogginnlegg om den opplesinga, fordi det va nokka av det mest interessante æ har vært med på. Om du e her for å lese det æ skriv tar æ nesten for gitt at du allerede vet ka æ snakke om, men Kvääniteatteri, Nationaltheatret, Festspillan i Bergen og NRK samarbeida om en opplesing av rapporten, som blei sendt nesten i sin helhet på NRK2, i sin helhet på nett-tv, og strømma direkte i en kinosal i Tromsø, på biblioteket i Bergen, etc etc. Den gikk fra klokka ett på torsdag formiddag til klokka to natt til lørdag og varte dermed i trettifem timer. Og den het Norge lytter.

Æ e usikker på i kor stor grad Norge lytta, men sånn cirka alle saman æ kjenne gjorde i det minste det. Sannhet og forsoning minutt for minutt. Æ så først selve overrekkinga av dokumentet, fra Stortinget, det gikk omtrent som forventa, med et fornuftig innlegg fra Sametingspresidenten, et stort sett fornuftig innlegg fra kvenan, og nokka helsikes babbel fra noen av de her kvenorganisasjonan som mest av alt e opptatt av å hate samer. Men dem om det. Og så kom det noen relativt fornuftige skogfinner til slutt, pluss litt musikk fra Sinikka Langeland, og det va fint. Æ va som nevnt nesten helt sikker på at æ kom til å gråte litt, men det gjorde æ ikke. Men så sto Frank Jørstad på hovedscenen på Nationaltheatret, sa «Nu begynne vi» og begynte å lese, og så satt æ der og tørka tårer bare av konseptet i sin helhet.

Scenografien va et passe stort bord med en mindre, justerbar leseplate på, sånn at leseran kunne tilpasse den etter behov. Alle hadde manuset på papirark, og dem kom på scenen, fra høyre, med et vannglass i hånda, og gikk av scenen, til venstre, med vannglasset i hånda. Æ tok mæ i å lure, igjen og igjen, om det nederst på arkan dem leste fra sto skrevet «HUSK VANNGLASSET DITT», for æ hadde garantert glemt det. Bakgrunnen va en delvis abstrakt videoprojisering, med litt fjell og skog og diverse, ikke med mye aktivitet, men en viss bevegelse. Det va et kamera som filma leseren i helfigur, et som filma bare øvre halvdel, et som va retta mot publikum, og etterhvert(?) et som filma leseren litt fra sida bakfra. Det sto en tegnspråktolk på venstre side av scenen, hen (det va en gruppe med ni tolker, altså, dem sleit ikke ut én stakkar i femogtredve timer) va klippa inn i nedre høyre hjørne av strømmen. Folk kom på scenen, sa kapittelnummeret dem starta fra, og leste til dem va ferdig.

Og æ gråt. Ikke konstant, men etterhvert som menneske etter menneske kom på scenen (på nettsida til Nationaltheatret kan man se lista over opplesera) økte den kumulative effekten i opplevelsen, og innen klokka bikka to på natta va æ så overvelda at æ ikke visste kor æ skulle gjøre av alle følelsan mine. For det første e det en god haug med kjentfolk og sånn cirka kjentfolk og personlige favoritter på lista over folk som leste, så det va fint å se dem der. For det andre leste omtrent alle æ hørte (æ så ikke på femogtredve timer i strekk, æ gikk glipp av noen) med en sånn verdighet og tyngde at det i sæ sjøl gjorde det til en opplevelse. Og så va det sjarmeranes, fordi det va en opplesing av en tekst man ikke nødvendigvis hadde pugga, og det ikke nødvendigvis bare va folk der som har lang øvelse i å lese tekst høyt og å formidle den på den måten, så dem snubla litt underveis, måtte stoppe, starte setninga på nytt når dem endelig hang med i ka den skulle si, sånne småting som absolutt e blant det æ elske høyest på teater (sjøl om det i et ordinært stykke sjeldnere vil være den typen feil, men andre småting du kan se, kan legge merke til).

Vi sendte hverandre meldinger av typen «Nu les [X]!», la igjen facebookkommentarer med «fikk du med dæ [Y], hen va fantastisk», «du burde se på [Z] sin opplesing», sjarmeranes boomers hadde tatt bilde av tven med mobilen og lagt igjen innlegg på veggan til folk som hadde lest: «du va flink!». Det va som fellesskapet i vintersportssendinger, bortsett fra at det handla om fornorskning. Og det e nokka med å høre folk lese det, høyt, i et fellesskap, om enn ikke fysisk, så digitalt. Det va tungt, men også lettere fordi det va andre der. Rapporten e skrevet med en ganske stor mengde sitater fra innsendte historier, og det å høre leseran gjengi sitatan (særlig når det va mennesker som leste på dialekt mer enn skriftnormert), særlig når det va en leser kor du visste at hen kunne sagt nokka lignanes sjøl. Æ har tåra i øyan bare av å tenke på det, fordi æ tenke på stemmen til Erlend Elias da han leste sitater om hets og hatprat, på Sajje Solbakk da ho sto på scenen med vrengt kofte og leste om vannkraftverkan i Nord-Troms, ho gråt og æ satt hjemme og hulka. På (den tidligere, tror æ?) politimesteren i Nordland som leste om Tysfjordsaken, på Une Bastholm som leste om Fosen (kor takknemlig æ va for at dem ikke satte en same på den delen), men også Torbjørn Urfjell, kor æ brukte de første fem minuttan på å fundere på om han e same («han hete -fjell, så sikkert ja, men æ har ikke hørt om noen Urfjell? Med mindre han e den mest sørsamiske sørsamen?»), og så plutselig brast i gråt da han leste et sitat om en nybakt mor som hviska på kvensk til sitt nyfødte barn.

Det va i det hele tatt en himmelstormanes fantastisk idé, og æ mene fortsatt det æ skreiv et sted om at æ synes opplegget fortjene en Heddapris av nokka slag, for eksemplarisk framvisning av ka scenekunst kan være, og for å gjøre rapporten til nokka håndgripelig for dem (av oss) som nok neppe hadde satt sæ ned for å lese hele eller deler. Æ va såpass imponert at æ ikke kunne finne andre måter å uttrykke min begeistring på enn å erklære at æ vil gifte mæ med Frank Jørstad, og tatt i betraktning at æ aldri har hatt særlig lyst til å gifte mæ som sådan mene æ det som et inderlig kompliment.

Men det va et problem som blei synlig etterhvert, nemlig at femogtredve timer ikke va nok. I utgangspunktet va det tre kapitler som ikke skulle leses opp, helt i starten, om metodikk, andre Sannhets- og forsoningskommisjoner, og et til, og det tror æ va fornuftig. Men underveis kutta dem tre (æ tror det bare va tre, men mulig dem fjerna enkelte deler av andre kapitler) kapitler i sin helhet, og det e ikke bare fordi ett av dem handla om fiske i Tanaelva æ synes det va en dårlig idé. Heller ikke bare fordi æ i ettertid har sett en del folk erklære at det va en del av en sammensvergelse for å ikke tilgjengeliggjøre viktig informasjon om fiskeripolitikk. Sistnevnte tror æ (åpenbart!) ikke på, som noen andre påpekte: dem kan ikke ulese det som allerede e lest, så da må man kutte i det som ikke e lest opp enda.

Min innvending e mest at dem hadde så stramme tidsrammer at dem måtte kutte, at det skulle være ferdig til klokka to, og det va tydeligvis ikke rom for utvidelse. For å sitere mæsjøl fra mine egne facebookkommentarer: Æ antar det va ytre årsaker til koffor lesinga måtte være ferdig til klokka to i natt (det ser ut som det e en forestilling på hovedscenen i dag), men prosjektet hadde tjent på å erklære at dem les til det e over, at man antar det tar femogtredve timer, men man vet ikke. Det e ikke alle rapporter forunt å få en sånn mottakelse (og det e sannsynligvis ikke så mange fortjent; så får man diskutere etterhvert om den her står sæ som ferdig dokument, for det e garantert ting å ta tak i når folk får lest og satt sæ inn i innholdet), og arbeidet som e gjort for å presentere den på det her viset e imponeranes. Og æ vet ikke kordan det kvenske tidsbegrepet e, men i akkurat det her tilfellet skulle nok Kvääniteatteri gjort mer for å ignorere majoritetssamfunnet klokkebaserte tilnærming og heller gått for den samiske: det tar den tida det tar, det e ferdig når det e ferdig, og om du hadde sånt hastverk så skulle du ha begynt (med sannheta og forsoninga) tidligere.

Æ har forståelse for at det sikkert va logistiske årsaker til det, æ gir mæ ende over for ka slags produksjon det må ha vært å få i stand, på alle måter og sikkert enda flere områder enn æ kan tenke mæ – æ tror ikke æ nevnte det noen steder underveis, men æ tror at om æ va i Oslo, så ville æ sannsynligvis vært mest interessert i å henge backstage for å se kordan ting foregikk, kordan opplegget va; vanligvis e æ ikke nødvendigvis kjempefan av teater som bryt den fjerde veggen, men her ville æ gjerne fått med mæ absolutt alt – men æ e skuffa over at det ikke eksisterte et slingringsmonn. Klare du femogtredve timer kan du vel ta ti til?

Natt til fredag sov æ med rapportopplesinga gåanes på ipaden ved siden av mæ, æ sov ikke så godt, men æ våkna i bruddstykker, hørte Sigbjørn Skåden lese, minst en av Bjørn-brødran, det foregikk en vekselslesing som forvirra mæ veldig, drømte at noen storma scenen, drømte at æ møtte mitt livs store kjærleik men våkna brått av en stemme og mista hen for alltid, det kan hende idealtilstanden min hadde vært å få sovne til et teaterstykke og våkne til at det samme stykket fortsatt foregikk, det her va en liten smak på nokka sånt. En liten del av mæ har lyst på rapporten som podcast, lydbok, nokka æ kan ha gåanes i bakgrunnen, æ vil dykke inn og ut av den, la mæ fange av de jævligste delan (som for så vidt va cirka hele historien), henge mæ bittelitt opp i kordan folk uten tidligere erfaring med samiske og kvenske og skogsfinske navn heng sæ opp i uttale, kor mange mennesker som ikke klare å si internalisert/internalisere på første forsøk, han stakkaren som sleit sæ gjennom økumenisk, men også dem som får det til, å høre noen sitere en av de personlige beretningan på samisk og så på norsk. Æ vil anslå at æ hørte minst firrogtyve av de femogtredve timan (men da inkludere æ mens æ sov), så æ gjorde åpenbart andre ting også (på et tidspunkt gjenleste æ en diktsamling, som ekstremt pretensiøs multitasking), æ har ikke fått med mæ hele rapporten, det va deler kor æ tenkte på kor fint folk leste mer enn det dem leste. Men æ venta på bussen med overgrepssakan i Tysfjord, handla middag med Bernt Bjørns opplesing om samisk kultur, drakk kaffe med biskopen, satt heldigvis hjemme og strigråt til Sajje, gikk langs Lailastien/Sjøfronten mens æ hørte om kidnappinga av Rørossamiske barn, æ tok med mæ rapporten langs gangan på jobb og mens æ smilte til folk æ passerte, den blei en del av bybildet mitt i de to dagan det foregikk.

Æ e fortsatt skeptisk til ka, om nokka, som kommer ut av det hele, æ synes det e kjipt at æ ikke har særlig med tiltro til at den her regjeringa gjør mer med det enn en høyrevendt regjering ville gjort, æ blei så glad da Sarakka avslutta sin lesing om reindrifta med å legge til at menneskerettighetsbruddan foregår nu, «ČSV», Kristin Mellem sin «æ beklager denne protokolltilførselen» da ho påpekte en manglanes forsoning i et kvensk salmearbeid, Stein Bjørn som gikk joikanes av scenen, den allerede nevnte vrengte kofta til Sajje, ČSV-brosjen en del av de ikke-samiske leseran muligens bytta på å være iført under sine deler (æ håpe det va det dem gjorde, det hadde vært så sjarmeranes), alle de her måtan livet og omverden sneik sæ inn og gjorde sæ gjeldanes, det føltes stort å få overvære det, det e et stykke scenekunst æ e ganske sikker på at æ kommer til å ha som referanse i ganske mange år framover – så får det vise sæ etterhvert om det blir den fattige trøsten i manglanes videreføring av arbeidet, eller et heldig førsteinntrykk av nokka som føre til varige endringer. Sjøl har æ nok fortsatt mer tro på kunsten enn politikken.