For å ta flyet vekk fra Søramerika er jeg nødt til å reise tilbake til Buenos Aires. Derfor tar jeg flyet fra Punta del Este til Buenos Aires lørdag formiddag. Dette passer mer en utmerket siden jeg fikk nyss om at Vampire Weekend avslutter sin Contra-turne i nettopp Buenos Aires denne kvelden. Selvfølgelig har jeg skaffet meg en billett.

Innflyvning til Buneos Aires

Jeg ankommer BA med noen timer til konserten starter. Jeg har unnet meg luksusen av et hotellrom de to nettene før monsterflighten til Asia. Hotellet er overraskende fancy med treningsrom, svømmebasseng, egen balkong osv. Men ingen tid å miste på hotell-chilling, jeg skal på konsert. Jeg ankommer den den relativt lille utendørsscenen der konserten holdes, og skjelden har jeg sett slik en konsentrasjon av hipstere. En så høy Wayfarer-konsentrasjon har nok neppe verden sett tidligere.

Les mer

Montevideo, Uruguays hovedstad for dere som ikke visste det, ligger “rett over bukten” for Buenos Aires. En times fergetur til Colonia og en to timers busstur videre tar meg til hit. Etter en taxitur til hostellet er gleder jeg meg til å utforske området etter at taxisjåføren to ganger på spansk ber meg om å være veldig forsiktig. I motsetning til taxisjåførens oppfatning er Montevideo vistnok en trygg by. Det eneste unntaket er gamlebyen, hvor alle guidebøker forteller at man skal passe seg.

Jeg har bare planlagt to netter i Montevideo, noe som gir meg en og en halv dag til rådighet. Grunnen til det korte oppholdet er at jeg stort sett har hørt at Montevideo er en by uten særlig mye å se og som det ikke er så spennende å være. I ettertid innser jeg at alle andre tok feil og at jeg kunne ha tenkt meg mer tid i denne byen.

Første kvelden henger jeg meg på en østerriker og en tysker som er på jakt etter en øvelse til det lokale karnevalet som avholdes noen noen dager etter at jeg forlater Montevideo. Øvingene består i at man gjør en marsjeringstest gjennom gatene i nabolaget trommegruppen kommer fra. Det kan sånn sett sammenliknes med de norske musikkorpsene som øver på å marsjere i gatene i ukene før 17. mai. Den store forskjellen er at her møter det opp en drøss med folk som følger etter. Gruppen består av en stor trommegruppe og en gjeng med kvinnelige dansere som går foran.

Vi står en stund og venter, og plutselig, nærmest uten forvarsel starter gutta å spille. Det er et nærmest øredøvende trommebrøl fra minst 50 mann med store trommer. Toget begynner og bevege seg, og folkemassen rundt følger smådansende etter. Etter en liten halvtime med marsjering nedover gata er det slutt og folk går hver til sitt. Vi finner en bar.

Les mer

Foz do Iguaçu befinner seg rett ved grensen mellom Brasil og Argentina, og er sånn sett et naturlig siste stopp for mitt opphold i Brasil (prøv å gjett hva som er turens neste land…).

I likhet med Curitiba er jeg i Foz do Iguaçu på grunn av en ting nemmelig den store fossen som ligger her. Fossen ligger midt på grensen mellom Brasil og Argentina, og det vanligste er å bruke en dag på den brasilianske og en dag på en Argentinske siden av fossen. Siden jeg er en mainstream-turist som liker å følge de store massene var dette også min plan.

Den første dagen blir benyttet på den Brasilianske siden av fossen. Den brasilianske siden er den desidert enklest tilgjengelige. Man tar lokalbussen ut til nasjonalparken hvor man står i kø i en halv time. Deretter hopper man på en shuttlebuss som tar deg ut til området ved fossen. Der er det en “tursti” med panoramautsikt som leder helt inn til den ene siden av fossen. Den brasilianske siden har den beste oversikten over fossefallene som strekker seg over flere kilomenter (!), mens du på den argenentinske siden kommer nærmest til Garganta do Diablo (djevelens svelg) som er den mest voldsomme delen av fossen.

Les mer

Etter en uke i SP går turen altså videre sørover, med Florianópolis som neste stopp. Fra São Paulo tar jeg nattbussen som tar ca. 10 timer. Busser i Brasil er en historie i seg selv, men de er bra (ihvertfall hvis du betaler for det). Veiene er imidlertid ikke like bra, så selv om setet kan gjøres om til en seng er det ikke selvsagt at man klarer å sove.

Når man våkner tidlig og ikke får sove er fotografering ut av bussvinduet et fint tidsfordriv.

Florianópolis er egentlig en by på rundt 2 millioner inbyggere, men navnet Flórianopolis brukes i Brasil som samlebetegnelse for hele øya som byen ligger på. Øya er spekket med vakre strender rundt det hele, og små og mellomstore byer i tilknytning til strendene. Jeg bor først på en strand som heter Barra da Lagoa på et utrolig bra hostel. Det er litt uvant at det er mest utlendinger der etter at jeg har vært sammen med brasilianere stort sett hele tiden i Brasil. Det er imidlertid masse hyggelige folk der og mye som skjer på hostelet. Dagene går stort sett med til å besøke de ulike strendene på øya.

Utsikt fra hostellet.

Praia da Barra da Lagoa

Les mer

For å feire nyttår drar en usannsynlig stor mengde brasilianere til stranda. En folkevandring ikke ulik den vi opplever på fjellet i påsken. De to første gangene jeg har feiret nyttår i Brasil har jeg vært i Birigui. I år reiser jeg også til stranda.

Ved en freak coincidence har Manga og en gjeng med venner leid et hus på samme strand som jeg allerede har besøkt, Itamambuca. Vamos para praia! 10 venner fra São Paulo og en nordmann i et hus som minner mest om et fort. Huset var utstyrt med svømmebasseng, hengekøyer, billiardbord og det obligatoriske grillområdet. At huset ligger 100 meter fra stranda er også verdt å nevne.

Les mer