wolla den weldedige

sissel,helene og mæ! koseh

søt onge fra vårres møte me masaifålke!

Werner døde så brått i slutten av September.
Nå er han som Nr. 1 på lista. Werner fikk oppfylt drømmen 2 måneder etter han døde.
Det at Jan Werner ble funnet død er helt uvirkelig for meg, trist at nos slikt skal skje med et så godt menneske.. Helt utrolig både hans stemme og hans død.
Din musikk lever videre.
Farvell, du er dypt savnet.

Hvil i fred Jan Werner Danielsen.

jeg må bare ha litt hjelp til hvordan jeg skal få bildene i riktig format…

BILDER KOMMER SNART!!

Ina, Anne-Britt og meg(Hanne) var tre dykkere som klarte å fullføre det mye-omsnakket-dykkerkurset. Anne-Britt har skrevet et fantastisk godt sammendrag av den dramatiske dommedagen.
Værsegod Anne-Britt:

Dag tre gikk nå sin gang den også – ingen druknet og været var til og med fint! Jeg fikk byttet min altfor tighte tørrdrakt til en som var litt større. Det var en fantastisk følelse å kunne rette ut tærne i den nye drakta. Faktisk så fantastisk at det ikke gjorde meg noenting at jeg egentlig stappet føttene oppi to støvler fulle med vann.

Den fjerde dagen var dommedag for oss – vi skulle ta de to siste dykkene uten instruktører, planlegge alt selv og forhåpentligvis bestå og få den omstridte lappen. Det var vel mildt sagt en redusert gjeng som møtte opp til dommedag, både i form og antall. Vi startet som en gjeng på 19, og vi var seks som kom til finaledykkinga. Sprengte trommehinner, dødsangst, sinne og blødende ører gjorde sitt til at vi ble så få.

Omstendighetene for dommedag var perfekte, – det pøsregnet og tordnet. Det var litt surt å se på glisende instruktører i tørre klær stå og le av oss mens vi dro på oss klissvåte tørrdrakter. Vi på vår side ville fortest mulig ut i vannet og bli ferdige med skvipet.

Vi var tre buddies i buddy-paret vårt og vi planla to helt perfekte dykk, som begge skulle gå rundt det lille neset. Dette for at vi skulle greie å finne fram, bare følge veggen liksom. Hurra så enkelt. Vi regnet ut metningsgrupper og alt mulig og var så fornøyde atte, da vi stampet ut i vannet.

Vi gjorde alt etter boka og skulle begynne nedstiginga (nedsynking? Dykkevokabularet mitt er ikke i toppform). Det jeg hadde håpet ikke skulle skje måtte så klart skje. Overkroppen min sank, mens føttene mine ble igjen på overflaten. Så der hang jeg opp-ned i sjøen og presset ut så mye luft som overhodet mulig av vesten. Ingenting skjedde. Det så utrolig dumt ut sett nedenifra, og jeg kan forestille meg at det så minst like dumt ut fra land. To kavende føtter på overflaten som desperat prøver å synke. Jeg kavet meg opp igjen og hørte instruktørene gapskratte. Ahh, godt med litt selvtillit sånn til å begynne med ja. Vi forsøkte en gang til, og buddiene mine dro meg ned til slutt. Jeg spratt raskt opp igjen så snart de slapp meg, så det endte opp med at de stappet stein i vesten min. Den typen improvisasjon funket genialt, og endelig holdt jeg meg under overflaten. Deretter koste vi oss rundt sjøen, og var vel litt desorienterte. Da vi kom opp igjen (og en liten stund hadde panikk fordi vi trodde den ene buddien hadde druknet eller noe sånt fælt) så vi at vi hadde bommet pinlig mye med navigeringa vår. Vi lå jo nesten ute på åpent hav kunne det føles som.

De snille, søte instruktørene våre lo da også så klart. Jeg skjønner godt hvorfor de gjør det de gjør, jeg skulle også gjerne hatt en jobb der jeg kunne gjort narr av talentløse idioter som fortjener det. Heldigvis var det fullt tillatt å være like frekk tilbake.

Det andre dykket foregikk i mørket, og takket være mer bly sank jeg perfekt denne gangen. Vi var kanskje litt bekymret for mørkedykkinga på forhånd, men det var det ingen grunn til. Det var ubeskrivelig herlig å svømme rundt med disse lyktene og lyse på alle slags rare skapninger. Vi holdt oss litt i ro denne gangen og chillet en del på bunnen, i mørke og lysstråler.

Mørkedykkinga var absolutt hele kursets høydepunkt. Å stige opp til overflaten for så å ligge og flyte på ryggen og beundre stjerner og utsikt mens man samlet pusten var et flott øyeblikk. Akkurat da brydde jeg meg ikke en døyt om jeg hadde bestått eller ikke, jeg visste bare at alt strevet så absolutt var verd den siste opplevelsen. Det var, og er fremdeles ikke tvil om at dette skulle jeg fortsette med.

Endelig hadde instruktørene også blitt litt våte, noen av de hadde rotet seg kraftig bort i sjøen, mens andre hadde stått i regnet og ventet på oss. De sa ingenting om hvorvidt vi hadde bestått eller ikke, men så spurte vi ikke heller. Senere fortalte Kåre (som ikke heter Kåre i det hele tatt) at så lenge man overlevde disse dykkene ville man bestå. Javelja, fint å vite.

Så siden ingen døde den kvelden er vi nå altså seks lykkelige (?) personer som overlevde dommedag. En stund lurte jeg på om alt strevet og slaveriet var verdt en sånn papirlapp, men som sagt, etter mørkedykkinga var det ikke tvil. Så nå skal jeg bare gå rundt og vente på å bli rik sånn at jeg kan fortsette å dykke med disse frekke, onde, slemme instruktørene man på et sært vis likevel greide å bli glad i. Dykking er ikke akkurat en billig sport til å begynne med, men jeg betaler gladelig hundrevis av kroner for å kunne oppleve det samme igjen.

MARI,LOTTE,INGRID,MARTINE,TRINE,UNNI OG LINDA æ savne dokker kjæmpe masse jenget:) glæde mæ t jul sånn at æ får she dåkk ijænn!!

No e d snart jul å Hanne slit me stor hjæmlængsel for tia. I hælga e d næmli heimreisehælg, å da veit æ at det er mang som ska reis hjæm å møt mamman og pappan sin, å d e nå hanne har vældi lyst t å får tia. så da e d litt ækstra ille når æ vet at andre ska få møt familien sin ijænn, mens æ ikke har nå mulighet t d. Å når det bynne å nærm sæ jul bli d ennda mer tungt.
Men æ glæde mæ kjæmpe masse til å kom hjæm t jul, møt alle mine dær hjæmme i tr.heim å feir jul me dæm. glæde mæ vældi my t koslie lange kvelda me masse kveldskos, julemat og familie som æ har savna kjæmpe masse som sikkert e ganske tydelig. Glæde mæ også vældi masse t ei kvit trønderjul kor d e iskaldt ut og fyr i peisen inne i stua. D å vær ut i snøen å leik sæ og da når du e blitt jænnomfrossen, kom inn kor det brenn i peisen å mamma kjæm gåanes mot mæ me en kakao i hånda å kjenn at d e så varmt inn at du bi rød i kinnan å at d brenn i ansikte. D e godt d:) glær æ mæ masse t d!Hanne ekke å vældi vant me å vær så læng vække fra mamma og pappa skjønner du:P

No har vi hatt vældi my å jør på skolen, først når vi kom hjæm fra Kenya har vi hatt en after eight (elevkveld), et lørdagsseminar og no i sist uke hadd vi 3daga me Thailand-aksjon. Thailand e en aksjon hvor vi elevan på Solborg Folkehøgskole samla inn pænga t et skoleinternat i nordøst i Thailand, slik at de fattigste av de fattige unge ikke ska rot sæ bort i nå tull, som prostitusjon elr lignende. Og sånn at dæm kan få sæ en utdannelse istede. Alle sammen jobba vældi bra å skolen samla inn rundt 180 000kr. Å d e vi alle vældi fornøyd me og stolt over. 3 klapp t oss:)
Så som dåkker sikkert skjønne så har vi hatt en del å hold på me.Så no har vi hatt en kort LITEN “slappavperiode”i et par daga, kor blandt anna karoline,Geir og æ for t byn for å handle 3 store posa med bare godis:) såm klassn satt å kosa sæ me ræstn av dagen. MEGET KOSELI!! Ellers har vi liksom ikke hatt no spesiellt program som vi har fulgt de siste dagan.
Men no e vi pån igjenn, no ska vi bynn på får fullt igjænn tydeligvis, for no mottok æ akkurat en mail fra Geri hær, kos hain sendt en plan over ka som sku she i de nærmeste dagan. så no e d fullt kjør ijænn.
Men no som vi har fått litt avstand fra den Thailand-aksonen e æ litt redd for at vi ska gløm alt. Som æ å Marie skreiv i bloggen vårres på hotspotn på gv-sia, så e æ litt nærvøs for at det bare va et shipertak, å at d e vældi fort gjort å bare gløm å “veldedigere” videre.
Æ sunns alle sammen ska stå på videre med veldedighet. Vi kan ikke bare latt d skli sakte ifra oss. Men vi må finn en måte å jobbe med veldedighet uten at vi bli sliten å lei av det. Vi må Brenn for det, ikke slå oss t ro. som sakt så hjælpe alt, hær snakke æ ikke bare om oss gale og globale, men osså dæm andre dær ut. ALT HJÆLPE!!

KenYAturen va helt ubeskrivelig. Denne turen er noe av det mest utrolige jeg har opplevd i hele mitt 19år gammle liv. Før vi dro brukte vi en del tid på å forberede oss på hva som kunne møte oss, ved å skrive en reisehåndbok. Jeg hadde mine tanker om at dette skulle bli en tur fylt med mange blanda følelser og opplevelser, men aldri hadde jeg trodd at denne turen skulle gjøre så mye intrykk på meg som den gjorde. Dette har ikke vært en typisk “vanlig” tur, ikke en turisttur, det er iallefall sikkert. Iløpet av de 10 dagene (ca. trur æ) vi var i Kenya fikk vi oppleve store kontraster. Vi startet turen vår med 4 dagers safaritur, hvor vi fikk oppleve det å være turister i kenya. Bodde i telt hvor vi hørte dyra rundt om oss. Vi cruiset rundt i en safaribuss hvor vi fikk se løver,elefanter og både Timon og Pomba å mange andre dyrearter. Etter safarituren fikk vi gå mer i dybden av Kenya. Noe av det som var den mest opplevelsesrike opplevelsen må ha vært når vi var på besøk i et kubbhus midt i slummen, den dagen ble det skapt mange blandafølelser. Rundt om klubbhuset fikk vi se hvordan de fattige bodde og levde. Vi fikk bli med ei lita jente og se hvordan hun bodde. Jeg har aldri opplevd noe lignende, har sett noe slikt på TV, men å få oppleve noe sånnt “in real life” var ubeskrivelig. Det var så vidt vegger, hele huset var et lite rom hvor hele familien skulle sove,oppholde seg,lage mat++. Når det ble sakt at dette var en av de fineste husene i hele slummen, ble jeg stum. Jeg så bort på jenta. Men alikevell så mye livsglede som den jenta hadde var ubeskrivelig, det skapte en stor klump i halsen min. Barna rundt om i slummen hadde så mye livsglede, de gikk rundt med et stort smil rundt munnen selv hvor mye motgang og trasighet de møter i hverdagen. De sprang rundt og ropte ut: “how are you?” uten å virkelig vite betydningen av det.

Barna sloss nesten om å få holde, klemme og kose med deg. Selv hvor frampå de var får å holde oss,telle fregner å ta på den hvitehuden vår, var de på en måte veldig sky alikevell.Men den nærheten gjorde de ikke sky.Uten å kunne komunisere via snakking, vistes usikkerheten deres godt. Det at de var så avhengig av den nærheten av totalt ukjente mennesker var skremmende. Hva får barna til å være så avhengig av den nærheten? hva opplever disse i hverdagen? var tanker som slo meg midt i tryne. Dette var noe av det sterkeste.
Menneskene i Kenya var gavmilde og omtenksomme,de var så fryktelig flinke til å bry seg om andre. Mennesker vi aldri hadde sett før spurte stadig vekk hvordan vi hadde det, hvordan turen var og smilte til oss med brede smil. i motsetning til hvordan vi i Norge er.
Denne turen har virkelig fått meg til å åpne øynene, tanken har slått meg mange ganger siden jeg kom tilbake til Norge, ennda hvor usedvanlig mye mer vi har og bedre vi har det her, er vi så utrolig utakknemmelige og uhøfflig mot hverandre. Jeg merker selv at jeg tar meg selv i å være for utakknemmelig etter jeg kom hjem fra Kenya. klger over ting som ikke er noe å klage over. merker stor forskjell på høffligheten og åpenheten til folk her, tenker oftere over hvor frekke folk er mot hverandre siden jeg kom hjem. Når jeg har vært så heldig å ha fått se hvordan noen folk her i verden lever fårstår jeg virkelig meningen med ordtaket: “alt hjelper”. Jeg har fått lysten til å hjelpe.

Denne turen er en tur jeg neppe kommer til å glemme. Den kommer til å ligge i minne resten av mitt lange liv, å noen jeg skal takke for det er: GEIR og HILDE, de fortjener virkelig en stor takk: TAKK! Dere må fortsette å supre rundt som dere har gjort hittil, for dere har vært helt KONGE;)

No prøve æ ijænn..
Har skrevet et par tekster veldig lik denne som ikke har endt opp på rette plass, så jeg gjør et forsøk til:P
Endelig har jeg fått rotet meg til å jobbe med min wordpress og utforsket litt..
Akkurat nå er alle de andre på tur i stormarka mens jeg sitter her å nerder på wordpress og smugmug..litt kjipt, men sånn er det. Jeg har fått utdelt en oppgave av selveste Geirsan å leke meg litt på våre gale og globale-sider.

Mæ å AneVænnen i kenYA

KenYa var noe av det værste, men igjenn det beste jeg har vært med på. Sitter igjen med en helt ubeskrivelig følelse etter den turen. Hva skal en si liksom? Det er værtfall sikkert at til Kenya skal jeg tilbake til en gang!