Kahlo og Kasko

Denne bloggen hviler på ubestemt tid, og min aktive blogg har byttet adresse til: http://rakshablogg.wordpress.com

Nå var det på høy tid å få tatt nye bilder av kattene, fremdeles flere som trenger nytt hjem.

Timmy:

Nikon – venter på å bli henta til sitt nye hjem:

Lucy Liu. Den frøkna er virkelig ikke lett å få bra bilder av. Hun er ufattelig vakker, men desverre veldig sky.

Kodak:

Diddi:

Gjengen på badet:
Ready: Rød gutt, ca 2 uker.

Frk. fire sokker.

Frk. Padde.

Frk. Mønster.

Hele den lille familien:

Vi har vært på tur med kameraet igjen. På onsdag kom Anette innom for å levere den nyeste kattefamilien til meg, og med seg hadde hun hunden sin, Kaos. Så da gikk vi tur da kattene var vel innstallert.

Kameraet måtte jo være med da.
Kaos i farta:

Lukisen i farta:

Jodlern, med refleksvest i anledning elgjakta:

Yep, vi er bortskjemt med fine turområder og stor plass:

Lykken er å rulle seg:

Lurven min:

Full fart og stormende jubel:

Lang Snuser:

Artig!

Lukisen er miljøskada, han apporterer:

«Damen, kaste!»

Go’bitsøk må til:

Nesten alle fire på ett bilde:

Lykken er å løpe:

Jaktsesongen er i gang, ta en snuser:

Jodlern ønsker seg lengre bein, det er urettfeigt at Snusern kan løpe fra han:

«Miin?»

«Min!»

Dumbo:

Vakker:

Kaos og Kahlo demonstrerer dekk:

Eller vinter? Vi har hvertfall hatt minusgrader om nettene de siste dagene.

Fine farger på denne tiden av året – så da måtte vi gå tur i «skogen» vår med kamera:

Snusern er den eneste som kan posere sånn nogenlunde:

Neida, hun er ikke grå, bare jeg som har rota med kamerainstillinger:

Lykketroll:

Ikke gal, bare glad:

Ok, litt gal.

Jodlern i farta:

Lurvefrøken:

Mr. Langbein i farta:

Lykkelig han og:

Fineste Kaostrioen! 😀

Der det finnes mat i denne husholdningen, finnes det hunder.

Det inkluderer selvsagt hønsegården. Steinharde 2 uker gamle brødskiver er nemlig en ukjent delikatesse.

Lukisen har matvett han:

Kommandant Pipskvik lurer fælt på om dette er i orden…

Kommandanten deligerte oppgaven videre til 91 Stomperud:

Han kjeppjaga hele Lukisen:

Mission complete:

Best å søke tilflukt i høyden:

Snusern på sin side, syns at hønsene gjør seg best på avstand i dag.

Fineste gutta!

Sjæfen sjøl:

Jodlern tar overblikk over situasjonen:

Ser en åpning i hønsebrigaden og aksjonerer:

Gumler fangsten sin, men slipper ikke hønsehjernene av syne.

På onsdag ble Fuji omsider sterilisert. Operasjonen hadde gått fint, og jeg fikk igjen en dopa katt med digert operasjonssår på magen. Fulgte litt med såret – så at det var litt hovent, men det var jo Kahlo sitt også etter sterilisering. Men på torsdags kveld begynte jeg å skjønne at alt ikke var som det skulle være. Det stakk en rosa «ert» ut av såret. Tenkte hun hadde dratt opp et sting og ringte vakthavende veterinær for å høre hva jeg skulle gjøre. Vi ble enige om å polstre såret etter aller kunsens regler og komme inn på fredags morgen. Som tenkt så gjort – jeg fant et digert skrubbsårplaster jeg hadde kjøpt, og satte over hele magen på Fuji. Så begynte jakten på noe jeg kunne bruke på henne som body. Så klipper av en jakkearm og går for å finne pusen igjen. Fisker henne frem, og ser at her er det noe som virkelig ikke stemmer! Hun har fått av plasteret og det henger en plommestor kladd av «innmat» ut av katten min! Værsågod: panikk!
Hev meg selvsagt på telefonen til vet. igjen og sa at her er det noe som overhodet ikke stemmer. Ikke litt engang, jeg må komme med henne.

Jeg har jo ikke bil, så ble frenetisk tenking på hvordan i alle dager jeg skulle komme meg ut, sendte en melding til naboene og spurte om en av dem kunne, da gikk det tre innmari lange minutter før det kom melding om at naboen var der om ti min. Tusen tusen tusen takk!

Inn til vet. Fuji oppførte seg vakkert både i bilen og hos vet. Lot seg undersøke og stikke, uten å kny. Og vips sovnet hun. To veterinærer jobbet på henne i over en time. Det viste seg at alt av innvendige sting hadde gått opp, og alt av tarmer og sånt lå rett under huden i buken. Da jeg fikk høre det var det hakket før jeg gikk i bakken. Stakkars pusen min, det må jo ha vært helt avsindig vondt. 😦

Var hjemme litt før to om natta og ble sittende til tre på badet med Fuji på fanget før jeg turte å la henne være alene og gå å legge meg.

Fredags morgen var det å sjekke at det så greit ut med Fuji, noe det egentlig ikke gjorde, men etter en prat med vet. så fant jeg ut at jeg bare måtte se an litt til. Så kaste seg rundt og rydde, vaske, ordne og styre før litt før fire banket det på døra mi. Der stod Margrete og Helle på døra. WEEEE sa Kahlo og Asti. Kasko syntes at Helle og Margrete var helt supre, men at Asti var fryktelig unødvendig.
Tror jeg lar bildene til margrete tale for seg selv:

Snusern og sjæffisen:

Bestas og Lady:

Kommandant Pipskvik som vekket Helle og Margrete med et tappert forsøk på å gale:

Viktig å drikke med begge beina i dunken:

Artig!

Asti ønsker seg en slik dunk i stua si, han.

Helt sant!

Bestas demonstrerer «hvordan jage en hund 101»:

Mission complete!

Pusene:

Helle og Ariel

Katter, overalt, alltid!

«is there anybody out there?»

Tusen takk for besøket! 😀

Her skjer det som vanlig veldig mye på en gang. 😀

Først og fremst, Lady er så og si helt kvitt hosten sin, og beinet til Kasko er bra! Og jeg har fått meg jobb på den lokale dyrebutikken.

For en uke siden flyttet Bestas opp hit. Her skal han fungere som gressklipper, selskapshest og kosehest. Han eies av Marie. så hun og hundene hennes blir nok å se i bloggen her innimellom. Når hun ikke er her så er Bestas «min» og Lady sin, og vi koser oss virkelig med å ha han her! Marie passet Lady for meg i nesten to mnd tidligere i år, og Lady og Bestas fant tonen veldig godt. De kjente hverandre tydelig igjen:

Husvarm ble han fort, og brått var han jaggu sjefen her. Og for en vakker sjef:

Han er en «liten» ramp, og syns at hageslange er fryktelig artig:

«Ramp? Hvem?»

*fnis*

«Jeg bøller da aldri?»

Vakker er han. 🙂

Hønsene står det bra til med. De vokser og begynner å se ut som høns, ikke dårlige levninger fra dinosaurtiden:

De har fått seg en ny venn også:

Neida, han jakter ikke på dem. Og bildet er IKKE manupulert. *flire*

Vi har utforska litt mer av turmuligheten her i området, og funnet oss et par å gå tur med, blandingen Kaos:

og Whippeten Fabian:

Og mens enkelte holder seg på den smale sti:

så tar andre fart og kaster seg uti det, og blir… borte? Hvor er Kasko?

Flere som lot seg lede ut i fri… eh… Enga:

Man har ikke mer moro en man lager det selv, og løpe er innmari moro!

Og jammen har man tid til å være pen også innimellom all moroa:

Kahlo er ikke like flink til å posere som Kaos er – men hun skal ha for forsøket:

Kasko hadde ikke tid til slikt han, men han er fin til å vise fine turområdene våre:

Det var alt for dennegang, satser på at vi er plutselig tilbake.

På høy tid å vise at jeg virkelig er «The Crazy Cat Lady» for øyeblikket – så her kommer bilder og presentasjon av kattene. Flere av kattungene søker nye gode hjem, er du interessert så ikke nøl med å ta kontakt!

Didi

Lille Didi, også kjent som Lille Sorthvit er ekstremt sky, hun kommer seg dag for dag, og drar man frem en leke og lar henne få litt tid på seg, så er hun med som bare det. Leke er virkelig livet for henne.

Kodak

Kodak er rampepusen, hun er ikke veldig kosete og liker ikke å bli løftet, men hun elsker å få med seg alt som skjer. Beste plassen å sove er i en boks høyt oppe i hylla, da har hun full oversikt over alt som skjer. Ekte rampepus!

Tony og Timmi

Tony er kosepusen over alle. Han setter seg foran deg og mjauer. Blir han ikke løftet opp da, så hopper han opp. Maler bare man tenker på å ta i han. Han har to gir, kose og bølle. Og innmari skarpe klør.

Timmi er nesten klin lik Tony, bare med litt mer hvitt i ansiktet. Han er matvrak, kosegutt og ramp. Litt mindre intens i kosingen sin enn Tony, men det er bare litt. Maler før man rekker å plukke han opp, og er høyt og lavt, alltid. Nysgjerrig som fy, og spretter inn i tørketrommel, vaskemaskin og skapdører omtrent før man rekker å se at han er der. Lukk aldri en dør her i huset uten å vite hvor Timmi er.

Fuji

Den ekte mamman til Nikon og Kodak, og adoptivmamma til resten av gjengen. Verdens beste mammapus. Masekopp uten like og drømmer stort om å få gå ut igjen. Kosete, maler, skravler og stort sett bare søt og snill.

Didi og Lucy Liu

Lucy Liu er fantastisk søt med sit elegante ansikt og store lange pels. Hun er mindre sky enn kullsøstra Didi, ikke fullt så leken, og befinner seg aldri langt fra maten. Ekte matvrak. Fremdeles litt for sky til å syns at det er ok å bli løfta, men litt kos når hun ligger og slapper av er greit. Nysgjerrig men forsiktig.

Ziva og Nikon

Ziva er lille sølv jenta. Min ultimate favoritt. Hun er frempå, leken, bøllete, nysgjerrig og kosete. Den som alltid tester ut ting først, den som møtte bikkjene først, den første som ramla i do – rett og slett en liten tøffing. Og utrolig vakker. Kullsøster til Tony, Timmi og Ariel.

Nikon er kullbror til Kodak og sønn til Fuji.
Han har en tåfetish, han biter forsiktig på tær og hundebein. Han er den som man alltid snubler i. Han er nysgjerrig og leken, syns kos er fint, men i små mengder. Litt mer tålmodig enn søstra Kodak.

Ariel

Lille søte Ariel. Minst av firerbanden. Kullsøster til Tony, Timmi og Ziva. Rett og slett supersøt, kosete og litt roligere enn søsknene. Ekte kosekatt.

Charlie

Lille Charlieminstemann. Han er liten han, og prøver å bli stor og langhåret. Han har litt å jobbe på der. Sky, men nysgjerrig. Stille og rolig, foretrekker å sitte å se på at de andre leker fremfor å være med selv. Er stort sett alltid å finne i nærheten av minst en av de andre, må ha noen å ligge inntil.

Ariel og Kodak

Litt størrelsesforskjell, enda Ariel er omtrent to uker eldre enn Kodak.

Didi og Ziva

Nesten hele gjengen:

Didi:

Kodak sniker til seg en melkesup fra Fuji

Ziva og Tony

Nikon i soveposen

Lucy Liu

Ariel og Kodak

Lucy Liu

Ziva

Fineste gjengen i verden. 😀

Yepda – vi har hatt litt uflaks igjen.

For et par tre uker siden, ble det innmari tomt for mat til Lady her – høyet jeg hadde bestilt lot vente på seg, selv etter purringer så kom det ikke. Høyavling er ikke en veldig forutsigbar sak, og det gikk visst galt for han jeg bestilte av. Vel, da var det bare å kaste seg rundt og kontakte alle andre muligheter for å få tak i. Hesten MÅTTE ha mer mat. Heldigvis har jeg en snill nabo her som lot meg gresse henne i hagen hans, men det er litt begrensa hvor mange timer man kan stå i hagen til naboen med hesten i tau pr dag. *flire* Så fikk napp hos noen som driver en stall ikke så langt unna her, og de kom opp med 200kg høy til meg fredag for to uker siden. Snilleste!

Vel – gleden ble kortvarig. Natt til søndag hører jeg en rar lyd utenfor – brå setter meg opp i sengen. Og lytter – nei, ingenting… Legger meg ned og tenker at jeg må ha drømt. Så hører jeg lyden igjen – joda – et tydelig host! Hm, vel ok. Hester kan da hoste en gang og to uten at det er krise. Sove og slappe av…

Natt til mandag hører jeg flere host og begynner å trekke en kobling, høyet kom på fredag, første host natt til søndag – ser man en kobling? Vel – snakker med de jeg finner av hestefolk, alle sier at så lenge hesten virker frisk og ikke snørrer så kan jeg se det an litt, men vanne høyet er nok lurt. Det var ikke mye hosting det var snakk om – så man puster med magen, helt til fredag. DA er man ferdig med å puste med magen etter en nattlig løpetur ut kl halv tre om natta for å slenge ullteppe og regndekken på en hostende hest. Hun blir verre når hun er litt småkald. Fredag ringer man vet. snakker med veldig hjelpsom person der, og avtaler at dersom ting ikke forverrer seg drastisk, så skal jeg ringe igjen på mandag og avtale time til henne. Så skulle hun sjekke opp litt rundt behandlinger og sånt. Hun ba meg skaffe nytt høy eller ensilasje så fort som mulig om jeg var sikker på at det var høyet som var problemet – så da var det å kontakte en jeg prata med tidliger om høy, og fikk bestilt der med levering på mandagen.

Hosten fortsetter, og for å toppe kransekaka, så klarer Kasko å bli tråkka skikkelig på bakbeinet på lørdagen. Jeg trodde det gikk bra, han hylte, og halta men begynte rimelig kjapt å belaste bakfoten igjen. Så jeg tenkte at greit, ta det med ro noen dager så går det bra. Haltingen var veldig til og fra, han belastet aldri beinet fullt, men noen ganger så brukte han det endel mens andre ganger tråkket han ikke på det i det heletatt.

Mandags morgen så kom det drøye 3 tonn nytt høy. Det er innmari mye høy! Så var det bare å ringe smådyrklinikken og høre om de kunne se på beinet til Kasko når jeg leverte eller henta Fuji fra sterilisering. Fikk time til han kvart på tre på onsdagen. Så var det å ringe stordyr vet. så for å bestille time til Lady. Hun kunne komme allerede dagen etter.

Tirsdagen kom, Lady fikk en omgang eller tre ekstra med børste og vet. fant om sider frem og hun ble heldigvis positivt overrasket over kondisjonen på Lady. Det var veldig tydelig at hosten ble oppdaget så tidlig som overhodet mulig, og siden det ble satt i gang tiltak med vanning av høy og skaffe nytt høy, så håper vi at det skal være nok. Diagnosen ble COPD, midld grad som er oppdaget tidlig, og krysser fingra for at kun forskiftet skal være nok. Så da er det bare å gi det tid, faktisk.

Men spenningen var jo ikke over der da, neida – kveldsturen på tirsdag var to turer ned til postkassa med søppeldunker. Siste turen opp så skjer det noe med bakbeinet til kasko – han HYLER til og blir rett og slett fly hoppende forbanna på alt rundt seg, og eneste han vil er å sitte innimellom beina mine og pipe og knurre. Snusern er jo naturlig nok ikke enig i det, så det ble et svare strev med å holde dem adskilte og få loset kasko opp til huset og inn, så ha med kahlo ute for å gjøre meg ferdig der, før jeg kunne gå inn og sjekke. Med en gang jeg åpnet ytterdøra ble kasko sinnaveps igjen – tydelig at han hadde innmari vondt i beinet sitt. Ba kahlo bli ute, og gikk inn for å sjekke beinet hans. Da skulle han bare sitte inntil meg og knurre ut i lufta mens jeg sjekket det. 😦 Stakkars lille vepsen min… Da ble det avgjort at jeg måtte ringe vet. igjen tidlig nesten morgen for å avbestille timen til Fuji og få fremskyndet timen til Kasko så det skulle bli enklere å komme seg inn, med mindre dødtid. Som sagt så gjort… Kasko fikk sove i flyburet til Kahlo, godt støttet opp av tepper og innholdet i en pute han har makulert tidligere, så ingen skulle komme borti beinet hans om natta.

Onsdag morgen var det å kaste seg på telefon og mail, man ringer jo selvsagt før de starter telefontid – men fikk da til slutt både mailet og snakket med dem, så fikk ny time halv to til Kasko, og Fuji sin time ble utsatt på ubestemt tid.

Sommertider på tog og buss gjør jo at ingenting passer, så endte med å dra så jeg hadde halvannen time til overs – så da sender man likegodt en sms til tante og hører om hun har ferie enda, det hadde hun! Så da ble vi invitert på lunsj der, og fikk hilst på fetter og familie, samt kusine. Veldig hyggelig måte å få tiden til å gå på, og Kasko oppførte seg kjempefint på besøk. 😀

Ble kjørt til vet. da vi hadde time, og der ble vi tatt godt i mot, etter litt venting fikk vi komme inn til vet. Kasko ble mønstret og sjekket etter alle kunstens regler, og han var utrolig flink, peip og sutra fææælt da han skulle stikkes, men ingen vepsing. Jeg er bare SÅ stolt! Og veterinærene hadde skjønt greia med go’biter så han ble iherdig bestukket. Heldigvis viste ikke røntgen noe brudd, men han hadde jo tydeligvis veldig vondt, og var hoven i og under haseleddet – så de mente det var en begynnende betennelse i leddet som følge av tråkket. Smertestillende og antibiotika ble kuren. Og oppfølgingstime om 9 dager. Så da håper vi at det går seg til. Kjenner allerede at det er en utfordring å holde han i ro, går greit så lenge det regner men når det blir sol så våkner han og vil løpe.

Men alt i alt, så hadde vi flaks i uflaksen denne gangen, COPD’en på Lady ble oppdaget så tidlig at med enkle midler kan jeg holde den i sjakk, og beinet til Kakso er ikke knekt. Han har også lært at det lønner seg å holde litt avstand til den store røde hostende saken. 🙂

Og de gale har det godt, så her er det (nesten) ingen sure miner. 🙂

Er visst ikke så flink til å oppdatere bloggen om dagene, er så innmari mye å henge fingrene i her at det har blitt nedprioritert rett og slett.

Avsluttet sist blogg med å presentere Kommandant Pipskvik og Co. De er her enda, vokser og trives. Lady har kommet! Hun og stortrives. 😀 Vi har hatt besøk av diverse folk, blant andre Hilde som forærte meg Pipskvikgjengen. Marie, mannen hennes og Ellie var innom for å hilse på Ladybugen. Kasko mente Ellie var fryktelig søt, og fikk lekt litt med henne. Bilder ligger i bloggen til Marie.
Kahlo har hatt besøk av samojeden Nansen aka Dimlingen, og fikk børne litt med han.

Jeg har også blitt vikarierende Crazy Cat Lady. Er man soft, så er man soft, og dyrebeskyttelsen renner over av kattunger som blir forlatt, født av forvillede katter, og bare dumpet hos dem. Så da fant jeg ut at jeg har lyst til å gjøre en forskjell for noen av dem, og er derfor fostermor for en hel haug med små, og en stor. Utrolig nok går det overraskende bra med kattunger og hunder. De er jo skilt mesteparten av tiden, og mammapusen er grumpy, så vi tar ingen sjanser.

Bilder må vel til? Starter med litt eldre bilder, de nye kommer mot slutten. 🙂

Dag to med Lady her. Finn Kasko?

Snusern syns hester er strømførende fæle monstre, så best å holde avstand:

Pipskvikene vokser:

De ser litt tvilsomme ut akkurat her *flire*

Levninger fra dinosaurtiden?

Snusern fikk Dimlingbesøk i øsregnet:

Fine Dimling aka Nansen:

Noen føler seg oversett og lager sitt eget show:

Løøøøøøpe!

Tau er artig:

Tror Snusern ønsker seg en så hvit sak på heltid:

Mobilbilde av Lille Ziva, hun het egentlig Long John Silver, men siden hun er jente, så ble det Ziva. NCIS inspirert, påfunnet av Line:

Fuji, mamman til Nikon og Kodak – hun kan også skylde på Line for navnevalget:

Her har hun endelig fått slappet av og sovet ute etter en lang dag i transportbur og syns i grunnen at det var veldig allright å bli kosa på. Søteste!

Ta pusebilder inne, uten blitz og uten F1,4linsa mi (jeg har nemlig lagt fotosekken en skrekkelig lur plass, og siden har ingen sett den…) er mildt sagt noget utfordrende.

Bøllefrø:

Dette var et stort øyeblikk! Lille Sorthvit har nemlig stort sett brukt tiden her til å frese og knurre på meg og alt som beveger seg og syns det er best å være bak vaskemaskina. Endelig tør den opp. 😀

Ziva og Lille Hvit. Ja, de er fryktelig små og tynne… Stakkars små knøtta. Litt TLC burde få dem opp i både vekt og størrelse ganske kjapt.

Jodlern hilser på kattunger for første gang. Den som var desidert tøffest var lille Ziva.

«Hva er det der?!»

Nikon har fått seg en venn:

Kodak på sin side syns at det var fryktelig slitsomt med hundesosialisering og satte seg oppå eska, og sovna:

Kasko og Ziva, igjen:

Snusern fikk også hilse på dem, det har jeg på film, men den må trylles over fra mobil til pc og redigeres før den publiseres.

Den sorte damen og den røde damen er enda ikke heeeelt venner. Lady overser stort sett Snusern, men Snusern tar løpefart og brøler mot henne innimellom, og man må ALLTID vite hvor hesten er. Viktig!

Burde sikkert ikke legge ut dette bilde av den store røde, for finner hun ut det så blir jeg aldri tilgitt, men jeg stoler på at hun har dårlig med tilgang til internett der ute… *flire*
La meg presentere: Ladybug aka The Amazing Space Horse!

Avkeldd, og venter på kveldsmaten:

Der man finner mat, finner man også Jodlern. Hestemat, kyllingmat, hundemat eller kattemat – kan det spises, så går det ned. For anledningen så er det fruktbiter til hesten som er målet:

Kasko på epleslang:

«Høh – det er en hund i maten min…»

Best å sette seg med ryggen til og gumle fangsten:

Nam!

Og helt til sist, noen oppdateringsbilder fra i dag av Kommandant Pipskvik og Co. Begynner å se noget mindre tvilsomme ut heldigvis:

Og helt til sist, er det noen som ønsker seg kattunger, så ta enten kontakt med dyrebeskyttelsen avdeling Hedmark, eller meg! Er mange små som ønsker seg flotte hjem. 🙂