Som mennesker er det visse grunnleggende elementer som må være tilstede i våre liv før vi kan kjenne oss frie og lykkelige.
En av disse er tilhørighet. Dette er avgjørende for oss fra vuggen til graven. Uten følelse av tilhørighet blir mennesket rotløst og får problemer med egen identitet. Kanskje dette er noe av årsaken til så mange ulykkelige forhold på det medmenneskelige plan. Barn, unge og voksne lever uten å vite hvor de hører hjemme. Livet blir komplisert. Det er avgjørende for barna å kjenne tilhørighet til både far og mor og den øvrige familie. Derfor er det ingenting som kan erstatte ekteskapet og familien.
Slik hadde Gud tenkt det da han innstiftet ekteskapet og bestemte at de to skal være ett. Det finnes knapt noe bedre sted å vokse opp enn i et hjem hvor både kjærligheten og rettferdighet settes i høysete. Barna lærer og utvikler seg og har alle muligheter for å bli harmoniske.
Det finnes også andre former for tilhørighet som er viktig for et menneske. Nasjonal tilknytning er avgjørende. Det å vite at man tilhører et folk, en nasjon er en sak man ikke kan komme forbi. Dette blir enda tydeligere hvis man har reist litt i verden og vært bosatt i fremmede land og kulturer. Tenk bare på en slik ting som at nordmenn feirer 17.mai hvor som helst de befinner seg i verden. Det sier litt om følelsen av tilhørighet til det folk og den nasjon vi er av. Alle kjenner vi til hvor viktig det er med vennskap. Det å høre til blant mennesker.
Følelsen av å være utafor, være avvist er vond og det er mange mennesker som opplever dette. De derimot som kan eie følelsen av å tilhøre mennesker, være en del av vennekretsen, klubblaget, sangkoret osv. - de har glede og kan kjenne seg tilfredse i livet. Men fremfor alt skal vi ikke glemme den åndelige dimensjonen. For uansett hvor man har sitt religiøse ståsted kommer man ikke forbi at hvert menneske er også et åndsvesen. Det er derfor av den største betydning at man har åndelig tilhørighet til Gud. For han er den som har skapt oss til seg selv så vi kunne være sammen med ham.
Den opprinnelige tilhørigheten til Gud ble brutt ved syndefallet i Edens hage. Men Kristus kom til verden som et menneske for å ta bort synden som skilte og gjenopprette forbindelsen. Han ville gi mennesket tilbake sin tilhørighet til Gud. Jesus klarte dette da han døde på korset. Paulus sier det slik i Romerne 7:4: “Mine brødre! Slik døde også dere fra loven ved Kristi legeme, for at dere skal tilhøre en annen, ham som ble oppreist fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud.” De som har gitt sine liv til Kristus får oppleve at de ikke lenger tilhører det gamle systemet som bandt oss til nederlag og fordømmelse. I kraft av Kristi legeme og ved hans død og oppstandelse har de fått en ny tilhørighet, de skal tilhøre en annen nemlig Jesus han som sto opp fra de døde.
Dette betyr jo ikke at livet med ett blir fritt for alle problemer. Men fordi jeg har denne tilhørighet til Gud ved Kristus, kan jeg hvile i troen på at han våker over meg. Paulus møtte mye vondt. Han led for Kristus og kom ofte i farer på sine reiser med evangeliet. En gang var han på havet i en båt som holdt på å gå ned. Men Paulus ba til Gud og fikk svar. Så sto han frem og sa til mannskapet og passasjerene: “For i natt stod det for meg en engel fra den Gud som jeg tilhører og som jeg tjener, og sa: Frykt ikke, Paulus! Du skal stå fram for keiseren. Og se, Gud har gitt deg alle dem som seiler med deg, som gave.” Apg 27:23-24
Mange mangler denne dimensjonen over livet og går omkring med følelsen av å mangle noe. Jeg tror disse savner Guds-tilhørigheten. Hvordan står det til med deg? La dette være et spørsmål som synker ned i hjertets indre. Ha en god dag!
Torolf Karlsen