ich bin ein berlin.no

Astrid Sverresdotter Dypvik er aktuell med boka Berlinhistorier. Her kan du lese min anmeldelse som sto på trykk i Bokmagasinet Klassekampen 25.februar.

* * * * * * *

Det er fem år siden Astrid S. Dypvik ga ut boka «Det var DDR», en portrettbok om et dusin østtyske enkeltskjebner. Siden da har det skjedd ikke så lite på Tysklandsfronten.
Journalistene Sten Inge Jørgensen, med «Tyskland stiger frem» (2014), og Ingrid Brekke, med «Angela Merkel» (2016), har levert grundige studier av det moderne politiske Tyskland. I samme femårsperiode har tre norskspråklige guidebøker til Berlin sett dagens lys. Lesende nordmenn har et godt øye til det empiriske Berlin, og hvert år valfarter hærskarer av skoleklasser til byen. Mens Strömstad og Costa del sol fortsatt er Ola og Kari Nordmanns favoritter, har Berlin blitt de intellektuelles foretrukne hyttefelt i utlandet.
Finnes det noen utenlandsk by hvis nyere historie vi kjenner bedre? Når Dypvik nå er aktuell med en portrettbasert bok om det delte Berlins historie, henvender hun seg til en offentlighet som må forventes å forvente mer. Klarer hun å fortelle meg noe nytt?

Svaret er ja. Dypvik følger oppskriften fra DDR-boka: Gjennom nærbilder av tolv personer brettes et større historisk lerret ut. På imponerende vis har Dypvik valgt ut enkeltskjebner som både er signifikante og relativt ubeskrevne, og – viktigst av alt – hun har intervjuet dem. Det ligger flere års grundig research bak en bok som dette. Man merker at forfatteren er journalist med master i tysk historie. Når grundige kildestudier formidles i et levende språk, forenes det beste fra to verdener.

Historiene er kronologisk ordnet. Først møter vi Alexander Latotzky, som tilbrakte sine to første leveår i Sachsenhausen. Rett etter krigen ble den tidligere konsentrasjonsleiren brukt som fangeleir i den sovjetiske okkupasjonssonen. Alexander var frukten av en affære mellom en tysk innsatt og en sovjetisk vaktmann. Historien om gutten som levde ti år på barnehjem i øst før han gjenforenes med sin mor i vest midt på 1950-tallet, er symptomatisk for en generasjon av tyskere som vokste opp i familier ødelagt av storpolitikk.
Boka rundes av med historien om den protesterende kunstneren Freya Klier, som ble kastet ut av DDR så sent som i 1988. Med Klier som eksempel tegner Dypvik et nyansert bilde av stillingskrigen Stasi og DDRs mange alternative kunstscener hadde gående på 1980-tallet.

Underveis viser Dypvik journalistisk teft for det spektakulære: Det var nytt for meg at filosofen Walter Benjamins svigerinne, Hilde Benjamin, endte opp som en fryktet justisminister i DDR. Hennes karrierevei fra kommunist i bydelen Wedding på 1920-tallet til toppost i DDR-staten er tilnærmet idealtypisk for generasjonen som grunnla DDR. Også Peter Brandt, sønnen til Willy Brandt, er en prominent figur som utmerket kan illustrere det unge, rebelske Vest-Berlin anno 1968. Eks-terrorister som Bommi Baumann og Karl-Heinz Dellwo er ganske kjente eksponenter for den etterfølgende radikaliseringen av ungdommen, men Dypviks samtaler med de to er perspektivrike.

Bokas mest overraskende historier er også de beste. Amerikaneren Jeffrey Carney jobbet på 1980-tallet som kryptologisk lingvist for NSA (National Security Agency) i Vest-Berlin. I en alder av 19 år blir han dobbeltagent for Stasi, først i Vest-Berlin, senere i USA. I 1985 måtte han flykte tilbake til DDR, der han fikk ny identitet. To år etter murens fall sporet amerikansk militærpoliti ham opp og kidnappet ham. I USA ble han ble dømt til 21 års fengsel. Da han kommer ut, oppdager han at hans tyske statsborgerskap har blitt annullert.

Også historien til Hartmut Richter gjør et sterkt inntrykk. Han flyktet fra DDR og engasjerte seg som flukthjelper. I 1975 går det galt, og han må tilbringe fem år i et DDR-fengsel. En mindre kjent følge av normaliseringen av forholdet mellom Øst- og Vest-Tyskland på 1970-tallet var at de som hjalp andre over muren ikke entydig ble oppfattet som helter. Flukthjelpere i vesttyske medier kunne risikere å bli diskreditert som profittdrevne menneskesmuglere.

Dybvik forteller med stor innlevelse, og bruken av litterære grep er svært bevisst. Ambisjonen om å skape sakprosa med et menneskelig ansikt blir til tider litt vel overtydelig. Men når Dypvik filtrerer kjente fakta gjennom ukjent, levd liv, føles det som om historiens kortstokk har blitt delt ut på nytt.

Henrik Keyser Pedersen

Filed under: Anbefalte bøker om Berlin, DDR, Politikk | Leave a comment »