PÅ BESØK

26 oktober drog min mor og jeg på en 14 dagers tur til Arusha, Tanzania. Målet var å besøke Step, by step, treffe gamle venner og nyte litt sol og varme. Det var ikke tungt å reise fra høst/førvinterværet i Norge og ned til det gode og varme klimaet i Tanzania. Det ble på alle måter en fin å vellykket tur.

Step by step learning centre

Ringo med sønnen Hekima, mamma og jeg på besøk hos David og Judi

Han får se på bilder på laptoben men vet ikke at han samtidig får fysikalsk trening. Sittestillingen hjleper han med å rette opp den skeive ryggen

Reidun på plass ved lunchbordet

Bibi Reidun og Margaret

Birøkter Saimon med dattera Elisabeth

William og Saimon spiser avskjedslunch

Lunch for geitekillingen også??

Gutta er i arbeid. Busker med lange torner skal bli gjerde langs veien.

Sannelig dukket ikke Goodie opp også

Vårt siste produkt: Kjede/bakhjulsdrevet trehjulsykkel

Bibi Reidun som lærerassistent

Neema

Grønnsaksmarked. Vi har begynt å selge det vi dyrker

Goodie syntes det var moro med sykkel

Besøk hos gode venner. Reidun bodde og jobbet hos disse canadiske paret i ca 8-9 år

Det er appsolutt en fordel med ordentlig birøkterdrakt når en driver på med dette. Noe mor og sønn smertelig erfare.

Vi ble hjertelig godt mottatt overalt. Margaret hadde en lengre liste over ting hun trengte hjelp til i forbindelse med regnskapsføringen, men ellers virket det som at hun og resten av staben klarer seg bra. Rachel, ei jente fra Canada, er der som frivillig medarbeider og skal være der i 11 måneder. Hun har glidd fint inn i miljøet og det var tydelig at hun hadde god kontakt med elever og stab.

Honning blir det neste produktet vårt. Skolen har nå 4 bikuber, og før vi drog ut fikk vi et spørsmål fra Margaret om vi kunne ta med oss et par birøkterdrakter. Jo det kunne vi jo prøve, men hvor får en tak i det? Samtidig som vi fikk spørsmålet, kom Berit hjem fra besøk hos foreldrene. Der hadde hun truffet en nevø (Thom Runar) som hadde begynt med bier og hadde med honning som Berit fikk. Vi tok da kontakt med Thom Runar for å få informasjon om hvor vi kunne få kjøpt disse draktene. Det endte opp med at vi kunne hente 2 drakter inklusiv hansker i «vår» Jokerforretning. Firmaet som leverer utstyret donerte det på oss(les Step by Step) og betalte til og med frakt. Guds finger, Gods timing!!

Draktene blir tatt med til våre ferske birøktere og det må selvfølgelig foreviges. Saimon tar på seg den ene drakta og jeg blir med til biene for å ta bilder. Jeg skal jo ikke forstyrre dem, jeg skal jo bare ta bilder, så jeg går uten drakt. Mamma vil også ta bilder, så hun følger etter..  Ja akkurat, … det gikk ikke bra. Vi ble angrepet og grundig stukket. En ringfinger hovnet opp på min mor så den måtte klippes. Ja ringen altså. Vi var fremdeles ikke vakre å se til da vi kom i kirka et par dager senere!

Det var fint å se at prosjektet går videre og at folka våre der klarer seg bra. Økonomien går også greit og det ser ut til at det skal være mulig å begynne å spare til ny skolebuss. Det er det største behovet nå og budsjettet er på 160-200.000,-NKR

Hjemme i Norge er det nå 1. søndag i advent. Det blir første adventstid her i huset på 6 år. Vi har fått flyttet opp i vår nyoppussede hovedleilighet og neste helg kan vi sitte foran vår nye vedovn og drømme om neste eventyr…

Agaeli

Avskjed

Det siste jeg skrev på forrige bloginnlegg var:Vi poster vel et nytt inlegg etter påske engang. Ha det så lenge! Vel, nå er det etter påske engang, men det ble vel lenge.. Siden sist har vi tatt avskjed med Arusha og flyttet hjem. Jeg (Sverre) har pusset opp hjemmet vårt i Løten og Berit prøver å holde styr på 15 1. klassinger.

Vi drog hjem til Norge 31. mai, og en epoke i våre liv er over. De siste ukene bar klart preg av oppbrudd og avskjed, men vi var begge opptatt av å avslutte godt. Jeg fikk overlevert Step by Step regnskapet i ok stand og Berit stod på helt til slutt med opplæring av lærerstab. I Vineyard fikk vi være med å fullføre en ny brosjyre. Vi ble grundig tatt avskjed med på skolen, i husfelleskapet og offisielt i menigheten. Det ble mye takk og gode ord!

Lærerkolleger

Tom, Harriet og David takker for god hjelp i forbindelse med bryllyppet

Vivian har tross sitt alvorlige handikapp fått ett godt liv hos søster Batilda

Vivian med sine to fosterbrødre og Berit

Noen kommer noen går, pastor David består

Judi, Chandu og Berit (fra 3 verdensdeler)

Judith (The Hearth of Arusha Vineyard)

Familien Lodhia

Lucy » The Qeen ++

Noen Kenyanske venner. Peter, Wairimu og barna

Ringo med familie

Det blir ikke fest uten grillet geit. Grillet på trad Maasai vis

Oss og Margaret med to av de første elevene

Avskjedsgaveutdeling

We will miss you

William

Men hva har vi tatt avskjed med og hva har disse årene betydd for oss og dem vi har fått være sammen med der nede? Det har vi prøvd å formidle gjennom denne bloggen og nyhetsbrev. Jeg kunne prøvd på en lengre oppsummering der jeg ville ha skrevet om Step by Step, elevene, staben og alle prosjektene. Jeg kunne nevnt barnehjemmet «Cradle of Love», Vineyard og alle vennene der, men jeg har valgt å ha et avsluttende avsnitt om William, som etterhvert ble vår nærmeste medarbeider.

William ble født prematur og var den eneste av 10 premature som overlevde. Da de trodde denne gutten også ville dø, foretok bestefaren nøddåp. Og siden William ble avvist av mor, tok besteforeldrene ham til seg. Senere flyttet han hjem til foreldrene, men da han var tidlig i tenårene ble han igjen forlatt av mor. Hun etterlot ham sammen med en cannabisrøkende, småkriminell far. Det gikk ikke bra, men i 17årsalderen ble William frelst. Han fikk seg etterhvert utdannelse som safariguide, men da vi blir kjent med han er han ganske «nedpå». Han slet med å finne arbeid og var lei av å ikke ha noe fornuftig å gjøre. William er nevø av husverten vår og da vi ble kjent med ham bodde han  i nabohuset, hos besteforeldrene. Vi tilbød ham å bli med oss til skolen, og på veien til og fra fikk han øvelseskjøre med meg. Han hadde lappen, men manglet erfaring. Ettervert fikk han begynne å kjøre skolebussen, i begynnelsen for småpenger. Nå er han den best betalte medarbeideren. Han har ettervert fått mer og mer ansvar og er blitt en høyt verdsatt venn og medarbeider. William er nå gift og har en sønn. I nabolaget er han en positiv modell i forhold til hvordan han tar seg av kone og barn. Han forkynner ofte i den lokale kirka eller dens utposter og ser mange komme til tro på Jesus.

Williams Lillian og Jesse

Dts for Maasaier

William med sin sosialklasse

William forteller sitt vitnesbyrd på Dts for Maasaier

Ja, vi vil savne Tanzania med sine fine natur, behagelige klima og ikke minst alle de flotte folka vi har blitt kjent med.

Flott dame og utsikt

Selv småelefanter blir fort tunge i kroppen

Hei lille venn; vær trygg, mamma passer på.

Vi satser på å kunne reise tilbake på kortere opphold for å følge opp prosjektet. I oktober-november fikk jeg meg en tur sammen med mamma Reidun. Mer om det i neste blogginnlegg.

Hvorfor kommer du ikke tilbake Tina?

Eleven savner læreren som noen uker før hadde sluttet å jobbe for oss. Hun er på telefonen og vil hilse da han spør henne om hvorfor hun ikke kommer tilbake. Det spesielle med dette er ikke savnet av en lærer, men at denne eleven, sålangt vi vet, aldri har uttalt et forståelig ord. Han har rett og slett ikke noe verbalt språk, selv om han forstår alt du sier til han.

Andre skolenyheter

Fordi denne læreren nylig sluttet hos oss, har Berit vært opptatt med å lære opp en av de andre lærerne i de programmene som hun selv har utviklet. Dette innebærer en god del avlæring fra egen erfaring og tankemønster. Hvordan fremmer en lærer et godt læringsmiljø og hvordan disiplinerer vi? Her oppdager vi en del kultur- og tradisjonkræsj.

Vi har også nettop startet et samarbeid med en privat kristen lærerskole som har begynt å undervise staben vår i bl.a det de kaller elevfokusert undervisningmetoder.

Mens Berit driver på med opplæring av denne læreren, har jeg startet opplæringen av en som skal ta over regnskapet etter meg. Denne nye unge mannen vi har ansatt, vil altså ta ansvaret for regnskapet pluss at han vil være assistent på skolen. Han virker veldig lovende og ser ut til å trives sammen med elevene. Vi er på mange måter en unik skole, nå også fordi staben består av  flere menn enn damer.

I april kommer en lærer og fem fysiostudenter fra USA til skolen for å holde et en ukers kurs i fysioterapi for våre ansatte.

Trampolina er for alle

Trehjulsykkelen gir også god terapi

Arushas canyon

Gutta bygger bil

Ut på tur

Besøk

Februar (og litt ut i mars) ble den store besøksmåneden for oss her i Arusha. Først kom søster Marit og ei kusine (Inger Johanne) på en 10 dagers tur som inkluderte besøk på skolen, tur til Zanzibar (bare for damene) og Safari i Tarangire nationalpark.  Det er ikke så veldig mye dyr i parken på denne tiden på året, men vi var heldige så vi fikk sett en hanløve. Den var det Inger Johanne som oppdaget den for oss. Til skolen hadde Marit med seg en masse fotballutstyr. Det ble veldig populært. Samme dag som damene drog hjem til Norge, kom vår venn Øivind Svendsen. Han hadde vært på en konferanse i Uganda og fant ut at da var det jo ikke så langt til oss. (tar bare et par dager på landeveien…) Så til slutt kom Heidi Evensen, misjonær for Ungdom i Oppdrag på Filipinene og utsendt fra Hamar Frikirke. Heidi er født her i Arusha og hadde sitt første leveår en 5-10min gange fra der vi bor. Hun fikk hjelp til å finne fram til huset hun og familien bodde i. Ingen av dem har vært her siden de drog hjem i 1972. Sammen med Heidi ble det en ny tur til Tarangire på oss. Parken er kjempediger, så selv om vi  har vært der endel ganger nå, opplever vi alltid noe nytt. Denne gangen fikk vi se ei løvinne oppe i et tre. Vi fikk også hjulpet en safaribil som satt fast i et elveleie.

Her trengte vi alt vi hadde av krefter og utstyr: To biler med 4wd, vinsj og manpower.

Heidi og Berit

I «Edens hage»

Jammen så reiste den seg for oss også

20 timers søvn i døgnet

Godt med sol, sjø og varme

Grillmarked i Stonetown (Zanzibar)

Kahns er et must for våre gjester

Marit hadde med fotballdrakter/gensere til alle

Øivind sjekker velstandsutviklinga siden han var i Afrika for 30 årsiden

Dette er fra skoleveien

Feiring av Øivinds bursdag

På kinesisk med Øivind og vårt pastorpar

Vi poster vel et nytt inlegg etter påske engang. Ha det så lenge!

For oss og Step by Step handlet slutten av 2015  mye om jubileum og tilbakeblikk. Step by Step feiret sine 10 år, og vårt engasjement i prosjektet hadde 5 års jubileum. Tusenvis av bilder ble sett igjennom, mange av dem delt på denne bloggen. Et utvalg ble samlet til et historisk dokument som forteller om at mye har skjedd, og at Gud sannelig har vært trofast.

Som forberedelse til en annen stor begivenhet, Sven Andrè og Rachells bryllup, gikk vi også igjennom en mengde bilder og videoer fra Sven Andre’s liv fra tidlig barndom og til voksen alder. Mye har skjedd, og der også her har vi mye å være takknemlige for.

Allerede helt i starten av 2016 er det blitt klart at dette året vil bli ganske annerledes, men først et lite tilbakeblikk på siste del av 2015:

Bibi Reidun er en viktig del av Step by Step. Her sammen med Williams sønn Yesse da hun var på sitt årlige høstbesøk. Hun deltok som vanlig i den daglige skolehverdagen ute på skoleeiendommen , på utflukter og når vi må på grunn av «vær og føreforhold» (les regn og leirjord) må ha skole hjemme hos oss.

Idrettsdag med sekkeløp

En liten fighter

I Guds øyne er vi…

Ringdans på skolen

Ringdans2

Hjemmeskole

William her er en dyktig håndverkskunstrer

Kirkebygget vårt (Arusha Vineyard) trengte nytt tak på grunn av store lekkasjer, og fordi vi ønsket å samle regnvann. For å samle inn penger til dette, ble det arrangert en stor fest med god mat, auksjon, lotteri og dans( det siste var litt uvant for noenav de norske gjestene). Denne fundraiseren ble også en «funraiser».

God stemning på dansegulvet

Storesøster fører ann

Storesøster fører ann2

Et godt smil virker i alle kulturer og på alle språk.

Fund or Fun or both

Heller ikke denne jula fikk vi samlet hele familien, men fire av oss var sammen på julaften i vår lille leilighet i Løten.

Fars ribbe og Sølvguttene på laptopen, da er det vel jul?

Mens vi venter på barnebarn får disse to duge.

Vi rakk ikke å spise opp hele ribba før vi drog avsted på den store Amerikabryllypsturen (Berit og min første tur til Amerika og vårt første bryllup som foreldre) . Familien var delt i to reisegrupper som møttes ved Grand Canyon. Sammen med en reisegruppe bestående av noen av Svennas venner, ble vi 18 norske totalt. Vår reisegruppe var der i ca 10 dager og vi syntes at vi fikk mye ut av turen.

Fra fjelltur i Phoenix

Fjelltur i Phoenix

Hos bruden(Rachelle) familie

Svensenfamilien samlet Ved Grand Canyonn

Vi fikk noen mil langs Route 66 og kom tilfeldigvis over denne murveggen langt utpå landsbygda

Vi opplevde ekte amerikansk gjestfrihet. Vi fikk låne en leilighet i dette huset

Kvelden før den store dagen åpnet noen venner hjemmet sitt for et prøvebryllupselskap med 50 gjester. De spanderte hele gildet

Lite tid til så mye taler i selve bryllypet så Farmor talte kvelden før

Toastmasteren

2016 startet veldig godt. 2 Januar ble det vielse av Sven Andrè og Rachell med påfølgende bryllypsfest.

Sven taler og avslutter med at også hun er heldig, hvilket vi er enig i.

She is not just a dream but for real

Mens brudeparet tar nadverd, så synger Berit og Jo Yngve

Det blir sikkert fort en annen dans…

Flere av gjestene utrykte at dette var det morsomste bryllupet de hadde vært

 Vielsen ble nær, personlig, enkel og vakker og festen etterpå ble nettopp det; en fest! Som foreldre opplevde vi ikke at vi giftet bort en sønn, men at vi har fått ei ny datter. Paret er nå tilbake i Midtøsten og fortsetter sine språkstudier sammen der,

mens vi er tilbake til virkeligheten her i Tanznia. Gårsdagen ble en av de dagene uten strøm, så da batteriet tilslutt ikke hadde mer å gi, måtte jeg utsette avslutningen av dette kapittelet. Nå er det lys i lampene og strøm på batteriet.                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                           Berit og jeg jobber oss mer og mer ut av det daglige programmet på skolen. Vi opplever nå at vår tid snart er over i dette prosjektet. Men før vi kan forlate Step by Step, må vi få på plass en regnskapsfører, så idag ansatte vi en ung mann som jeg skal bruke resten av tiden her til å trene opp.

Vi har lenge snakket om at vår stab trengte mer formell trening. I den anledning var vi i dag på besøk på den eneste offentlige godkjente private læreskolen i Tanzania. Der delte vi våre behov, og nå ser det ut til at vi kan få til et samarbeid. Dette blir en av Berits hovedfokus fremover. Vi får vel si at denne arbeidsuka startet bra!

En av lærerene slutter midt i Februar, så da blir det også noe arbeid for henne i den forbindelse.

Men hva skal vi gjøre når vi flytter hjem til Norge? Se, det vet vi ikke ennå, vi har noen tanker og mange bønner. Vi ber om lys i lampene og strøm på batteriet!

Det er søndag og det er valgdag i Tanzania. Vi har som vanlig vært til gudstjeneste i Arusha Vineyard. En gudstjeneste preget av dagens valg, et valg som det har knyttet seg mye spenning til. For første gang i Tanzanias historie kan opposisjonen ta over makta med egen Presidentkandidat. Men vil valget bli rettferdig? Vil resultatet bli akseptert? Vil der bli opptøyer og vold? Vil politikerne, når de kommer til makta, virkelig bidra til de nødvendige forandringer som de har talt så mye om? Talen i dag startet med at taleren (som er politiker) delte natverd og ba sammen med en politiker fra motsatt fløy. Det ble en veldig fin samling.Når vi legger det sammen med en usedvanlig stille og fredelig tur fram og tilbake til kirke, lover det bra for de neste dagene. Vi får be om at det ikke bare er stille før stormen. De fleste av utlendinene her har valgt å enten bare bli hjemme i dag, eller reise til Kenya, så menigheten som møttes var ikke stor. Vi har valgt å bli, for vi føler oss trygge her vi bor og vi venter ikke at det skal skje noe på selve valgdagen. Vi vil holde skolen stengt i morgen og så får vi se hvordan det går utover uka.

10 years- 5

Her som hjemme, det er mannfolka som griller

Tale om Guds trofasthet gjennom 10 År

Kwaito-Sørafrikansk dans

10 Year- 1

10 year- 2

10 years- 4

10 Year- 3

10 year- 6

Vi har nettopp feiret 10 års jubeleum for Step by Step Learning Centre (SSLC). Margaret Kenyi (fra Uganda) startet opp skolen i leide lokaler i 2005 på grunn av behovene til sin egen datter. Vi kom i 2010 for å hjelpe til med restart av prosjektet, da i nye egne lokaler. Så det ble også på en måte 5 års jubeleum for oss her. Det har vært 10 år med mange store utfordringer, men som Margaret utrykte det i sin tale, det har vært 10 år først og fremst preget av Guds trofasthet. Nå har vi en liten, men ganske bærekraftig organisasjon som høster stor annerkjennelse av folk som kommer på besøk og fra våre sammarbeidspartnere.En sammarbeidspartner har utfordret oss til å holde kurs for lærere i den offentlige skolen.  Sist men ikke minst har vi en flokk takknemlige foreldre(besteforeldre) som har sett store positive forandringer i deres barn. Til festen kom elever, søsken, styremedlemmer, venner, naboer, sammarbeidspartnere, lokale ledere osv. Det ble en veldig spesiel multikulturell foramling. Vi hadde på besøk 2 forskjellige nonneordener, hinduer(flere varianter) muslimer, kristne, humanister og agnostikere. Når det gjelder hudfarge, så var de fleste kulører også representert. Sammen feiret vi Guds trofasthet. Denne forsamlinga av festdeltagere er også et godt bilde på landet vi bor og arbeider i.  Tanzania er et multikulturelt samfunn med to ganske jevnbyrdige (i størrelse) religioner (Kristendom og Islam) Det er apsolutt ikke uten problemer og det har vært og vil komme en del episoder, men stort sett leves det side om side i fred og fordragelighet.

Lesestund med Bibiana

I lang tid har hjemmeforholdene til en av elevene våre bekymret oss. Han er multihandicapped og har levd med sin alkoholiserte mor i ei simpel jordhytte. Ofte har han ikke vært stelt og gjort klar når William har kommet for å kjøre ham til skolen. Nå har vi en meget spesiell sjåfør som frivillig skifter bleier, men leserne skjønner at dette ikke er bra. Vi har lenge snakket om hvordan vi kan bidra til forandring i denne situasjonen. For snart to uker siden ble mor syk og døde. Bortsett fra enn halvbror ser det ut til at det er lite å hente fra resten av familien. Nå håper og ber vi om at vi kan hjelpe denne broren slik at han kan ta seg av sin  lillebror. Han er 26 år og virker til å være en fin ung mann som er er glad i broren sin.

Vi har fått trampoline

Stupe kråke 1

Stupe kråke 2

Stupe kråke 3

Nye ferdigheter

Til glede for store og små

Gave fra søster Ingrid

Fin geit ?

Balanse og koordinering

Aktivitetstid i skolestua

10 år, men stadig i utvikling. Nytt i det siste er at vi har fått motorsykkel, trampoline og en stor trehjulsykkel. Alt sammen stor og etterlengtet stas for store og små. Både sykkel og trampoline er gode hjelpemidler for fysisk handicappede, spesielt for dem med balanseproblemer og for autister.

Fra Peponi som betyr paradis

Soloppgang ved det Indiske hav

Oktober og liljer i hagen

Mama Jacaranda(Reidun, Sverres mor) er på besøk. Det første vi gjorde var å dra til kysten ved Det indiske hav. Det var godt å komme vekk noen dager etter noen ganske så hektiske arbeidsuker.

Les videre →

Nå er det mai og de fleste av oss er ferdig med selvangivelsen for denne gang og kan nyte våren og tanken på alle skattepengene som venter i juni. Bortsett fra noe overoppheting av datanettet den dagen selvangivelsen blir lagt ut, så fungerer skattesystemet ganske greit i Norge, mens NAV derimot….(ja vi følger med litt her i fra Arusha) I Tanzania er der ikke noe NAV, så vi vet ikke helt hvordan det ville fungert her, men vi har TRA(Tanzania Revenue Authority)hvor vi betaler vegavgifter, bilregistrering, sertifikater, id, selskapsregistrering og skattebetaling. Det meste byr på ganske mye byråkrati papirarbeid og tid i kø. Men det skjer framskritt; f. eks så kan vi nå betale den årlige vegavgiften gjennom telefonen(vi trenger ikke engang smarttelefon) Samme system bruker vi også til å betale for strøm og vann. Men så fant vi ut at vi måtte skaffe oss Tanzaniansk førerkort……

Det var en ganske grei prosess fortalte noen venner oss. Ok, planlegg å bruke en hel dag, men tross alt, vi er da i den tredje verden. Jeg vil ikke trette dere med detaljer, men det som var enkelt, ble komplisert og det som skulle være en dag, ble til mange. Det som skulle være nok med en kø eller to ble til ti lange. Vi venter fremdeles, ikke i kø, men på at førekortet skal bli ferdig til avhenting. Så da har vi bare en kø igjen, tror vi…

Mens vi venter så koser vi oss med å redigere filmsnutter fra da våre barn var små og med bilder som Jo Yngve tok da han og Svenna besøkte oss i sist jul. De byttet ut snø og ski med sol, strand og badeliv. Ellers ble jula nesten som hjemme; Familiekos, kirkegang, Tre nøtter til askepott og god mat.

William og Lillian bor på 2 små rom + toalett

På besøk hos William og Lillian

Vårt første kull med kyllinger

En fin liten påskekylling

Åtte mann for å flytte dette taket

Taket ble plassert på ferdig monterte og tilpassede stolper

Hva nå Ringo?

Vår første geitekilling

Vi håper at denne skal bli far til mange

Mora var ikke like samarbeidsvillig

Vår lille farm: Hønsehus, geitefjøs og fiskedammen «The African map»

Honved er vanlig kledningsmateriale

Lady og sønn

Steben på inspeksjon

flere kyllinger

Frøken grønn

Lady in red

Her skal dekkene plasseres

kunst?

mer kunst?

Ringo lager et hullbor

Håndverkere

På skolen er høns og husdyrsprosjektet stadig i utvikling. Før vi avsluttet første termin fikk vi våre første kyllinger og nå har vi 20 av dem i tre kull. Vår ”African Map” dam er ferdig utgravd og full av regnvann. Hønsehuset er plassert over vannet, så nå er det snart bare å skaffe oss noen settefisk som kan livnære seg på hønsmøkka.

Vi har også fått ferdig geitedelen av et lite fjøs som også senere skal gi plass til opptil 4 melkekyr. Vi fikk en liten geitebukk og ei gammel geitedame. Veldig fine renrasede dyr, men ”ladyen” fant seg ikke til rette, så i går ble hun tatt til markedet og byttet ut i to fine adskillig yngre lokale ”damer”

Vi starter opp andre termin med elevene på tirsdag, men siste uke var vi på skolen med staben. Vi hadde dager med undervisning om de forskjellige diagnosene vi jobber med og om hvordan vi skal jobbe for å hjelpe elevene våre best mulig. Undervisning om formiddagen, så praktisk arbeid om ettermiddagen. Vi malte hyller,vegger og dekk, snekret lekeapparat, sydde gardiner og ryddet klasserom. En fin og vellykket uke på alle måter med gode tilbakemeldinger fra staben vår.

Vi vil i år komme hjem 13.juni og planen er som vanlig å reise ut igjen i månedsskiftet august-september.

Et bryllup er for de fleste som opplever å bli gift svære greier, ikke minst her hvor vi befinner oss. I Norge og sikkert også ellers i den vestlige verden handler ekteskap og bryllup først og fremst om de to (skal tro hvor lenge det varer, at det bare er to mener jeg) som skal gifte seg. Ikke her, her handler det ikke om de to, men om to familier eller klaner og deres venner, kolleger og naboer. Da blir det mye stas, masse folk og veldig dyrt. Det siste fordi mange velger å beholde stammens bryllupstradisjoner pluss at de legger på en masse fra vesten.

For de fleste er det også en lang og slitsom reise før paret kommer fram til bryllupsdagen. Vår William som er Maasai og som hadde funnet seg ei Maasai jente fra langt ut i Maasailand, har hatt en tøff tid før han endelig ble gift 28. Februar. Det blir for langt å gå i detaljer, men det har blitt mange turer fram og tilbake til og fra hennes hjemsted. Hvert møte har kostet en okse, geiter, masse bananer, kassevis med brus, mye strev og masse tid.

Ei natt våknet jeg opp av at hunden vår var så urolig og noe bråk utenfor eiendommen vår. Jeg gikk til slutt ut og fant William og noen karer sammen med en okse som de strevde med å få på bena. Dagen før hadde William kjøpt denne oksen til sin kommende svigerfar på et marked et godt stykke(noen kilometer) unna der vi bor. Selgeren som skulle følge oksen gikk seg vill, så William måtte opp midt på natta for å få oksen hjem. Nesten hjemme var oksen utslitt, la seg ned og nektet å flytte seg en cm. De fikk oksen i hus tilslutt, men neste dag var planen å gå med den de 15 kilometerne ut til Maasailand. Det gikk bra et par km, men så la den seg ned igjen. Enden på den historien var at svigerfar ikke ble fornøyd, ringte og klagde.

Staute maasaier

Bibi na Babu

Williams Maasai forlover, William, Berit og Sverre Andreas

Williams familie på plass med Bibi (bestemor) i midten

Helgrillet geit klar for serverning

Blir jeg den neste?

Kjærlighetssermoni

William med en plakett som utrykker hennes kjærlighet

tante Joan og Berit

Før selve bryllupet ble Berit og jeg invitert til det de kaller ”send-off”. Da er det brudens familie som inviterer til stor fest der brudgommen kommer å henter sin brud. Hennes familie, slekt naboer og venner sender henne fra seg med en masse gaver til det nye hjemmet. I Maasaikulturen regnes dette som ekteskapsinngåelse, slik at da kan brudgommen i prinsippet bare ta bruden med seg hjem.

Fra venstre: ei tante, en onkel(vår vert), ei vennine av mor, mor og farmor

Joan, tante og vår vertinne

Step by Step representantene i bryllupet

Klar for bryllupsparty

Som VIP gjester fikk Berit og jeg en av disse kakene

Kakemating

Nå er det like før….

Men nå er ”ordentlig” kirkebryllup innført med påfølgende kjempefest. Torsdag 26ende var dagen for ”send-off” og så kom lørdag og den store bryllupsdagen. Ikke så veldig mange kom til selve vielsen, men til festen etterpå var der ca 750 gjester. Det ble en fin feiring og det virker som at de fremdeles er lykkelige sammen.

William og Lillians bryllup ble en fest av de sjeldne og et stykke unna hverdagen, som for det meste går på det jevne. Men når vi ser på bildene fra de siste ukene så skjer det da litt i hverdagen også i og rundt Step by Step Learning Centre.

Nye elever må jo lære å perle

Dette krever teknikk

Øye, hand kontakt

Ikke forstyrr, jeg perler

Konsentrasjon

På denne veggen har vi målt alle elevenes høyde og gjordt det til en kunstvegg

balansetrening

Høydemerket ble munn i en figur

Nye uteleker

Trening med hekksaks

PÅ vei til å mate hønene

Mating av hønene

Ei av verpehønene våre

Her graver vi ut en fiskedam.

Våre første egenproduserte egg

Dette blir formen på fiskedammen

Ideen med fiskedammen (Formen på dammen blir Afrika kartet) er at vannet til dammen blir ledet under hønsehuset. Restene av hønseforet og det de gjør fra seg gir næring til fiskevannet. Nedenfor fiskevannet vil vi ha grønnsaksproduksjon. Vi vil også plante diverse nyttevekster langs kanten av fiskedammen. Utgravingen er hardt manuelt arbeid. Vi håper vi blir ferdig før regntiden.

Positiv utvikling av våre elever er det viktigste vi får være med på. Akademisk og ferdighetsutvikling er en ting, men når vi også ser at noen går fra å være engstelige, utrygge, redde til å bli trygge og modige da blir det ekstra meningsfullt det vi er med på. Kontakt og erfaring med dyr kan være et godt hjelpemiddel.

Først veldig engstelig og redd, men overvandt frykten

Ikke helt sikker på dette var noe lurt

Født på hesteryggen?

IKKE født på hesteryggen!

Er ikke sikker på om han stoler hverken på hesten eller på William

Alle i begravelsen defilerer forbi kista. Ikke åpen kiste, bare bilde pga legemets tilstand…

Begravelse

Det er vel ikke så mange av oss som har et positivt forhold til begravelser, men min far uttrykte det slik etter min farmors begravelse: «Det har vært en fest».  Storfamilien og mange venner hadde vært samlet i savn ja, men med gode minner. Farmor var fornøyd med livet, hadde hjemlengsel og hadde fått hjemlov. I går var vi, Margaret, staben vår og en student samlet i en begravelse her i Arusha. Det var ingen fest, bare vondt. En tidligere student ved Step by Step var nylig blitt funnet alvorlig mishandlet og drept. Hun ble funnet etter hun hadde vært forsvunnet i 10 dager. Det spesielle for oss er at hun dagen før hun forsvant dukket opp for et besøk på skolen. Da hadde vi ikke sett henne på over et år. Margaret utrykte det slik da grava ble spadd igjen: » Enda en person uten stemme i dette samfunnet er borte». De svakeste er som ellers i verden dårlig beskyttet. Hun ble vel 20 år.

Tilbakeblikk

Det begynner å bli en stund siden forrige blogginnlegg. Jeg forberedte noen bilder til et Habari za Svensen 6-14, men så kom Bibi Reidun og så kom Svenna og så kom Jo Yngve og så kom en kjæreste og så kom  jula og så….ja, dere skjønner. Men nå er vi gang igjen, så da serverer jeg først noen av de siste bildene i 2014. Håper dere klarer dere med bare billedtekst.

På tur i nye omgivelser. 1-1,5 time fra Arusha. Snodig ikke sant

Svenna i et tørt elveleie

Kaktus er ikke bare skarpe pigger.

På grunn av for mye regn, ble det en del «hjemmeeskole» i høst.

Sangstund under et Akasietre.

«Bibi» Reidun er på plass.

Mye bedre avlinger etter at vi lagde «senger» til grønnsakene.

Familien Nordbø på besøk

Ali, vår frisør. 3x Svensen ble klipt her denne gangen.

Nye sandaler, kanskje?

Farmor med sitt eldste barnebarn. Mt Meru i bakgrunnen

Mt. Meru 4566 moh

Dette treet kalles Christmasi, det blomstrer i advendtstiden.

«Noen ganger er e ålreit»….

Introduksjon for Amerikanerinna på norske juletradisjoner

Julemennkunstner?

Jul i Afrika

Det må jo nødvendigvis bli annerledes på mange måter, men familien var samlet(minus Solveig), vi hadde juletre(plast) lagde julekaker og spiste ribbe. Men vi byttet ut snø og skigåing med noen fine dager ved kysten før jul. Budskapet om Kongen og Frelseren som kom, er det samme. Det ble alt i alt en veldig koselig og fin jul!

Det ble stille i huset da alle drog i romjula. Nyttår feiret vi sammen med et vennepar fra Tyskland. Vi var først på kino og så Exodus i 3D.

Med Jesus i Båten

Jesus hadde undervist folkemengden og utdypet undervisningen for disiplene. Da han var ferdig, gav han beskjed til dem som kjente ham best om å sette over til den andre siden(av sjøen) «Over til den andre siden» sa Han. Det hadde de tydeligvis glemt da stormen kom. Mesteren sov og de trodde at de ville gå under og drukne.

I begynnelsen av dette året ble vi utfordret til å tenke gjennom hva Han har sagt om hvor vi skal, så når stormen kommer (ja, den kommer…) kan vi kanskje huske på hva Han har sagt om hvor Han vil følge oss hen. Han har lovet å følge oss helt fram. Helt hvor vi ender dette året vet vi ikke ennå, men sammen med Ham jobber vi med saken. Det jeg tenker på er å få laget en femårsplan for eiendommen vi har skolen på. Målet og ønsket er å gjøre det mulig for Step by step å klare seg uten hjelp fra Norge. Per i dag bidrar venner i Norge med ca 50% av inntektene, da er byggeprosjektene inklusiv.

Så langt i 2015

Vi, kanskje spesielt Berit, var litt spent på dette nye skoleåret. Programmet var begynt å gå ganske bra uten oss, så hun trodde hun ville bli arbeidsledig. Dere vet, lediggang kan være roten til mye ondt, men denne gang satte det kreativiteten i sving til noe positivt. Hva med å fornye programmet og gjøre noe forandringer? Så sagt så gjort, nå er a engasjert igjen og godt er det!

Kaste på boks

Bang, der datt de.

Konsentrasjon.

Finmotorikkøvelse

Yes, jeg klarte det!!

 Vi har fått høner

Rettere sagt, vi har kjøpt og måtte fange dem inn selv. Før jul fikk vi et hønsehus av en i styret. Vi fikk det på plass, gjorde noen reparasjoner og lagde gulv. Så en fredag bar det av sted med hele skolen i bussen. Vi plukket opp Ringo som tok oss med til et lite gårdsbruk. Der kunne vi få kjøpt fine høner, men vi måtte altså fange dem inn selv. Det ble en opplevelse for store og små. Den jeg fikk fanga viste seg å være en liten hanegutt, men han kommer vel til å gjøre nytte for seg ettervert han også. De lokale hønene trenger visst å ha hankjønn i nærheten for å legge egg. Det er disse hormonene….

Kanskje får vi oss en kalv etterhvert

Hønefanger Saimon fikk en hard jobb med disse.

Vår første høne er fanget inn.

Vi fikk fanget dem inn til slutt, men puh…., det var en utfordring.

Denne høna får det fint her.

Kalk på veggene gir mer lys og bedre beskyttelse mot sykdom på hønene.

Noen flere bilder fra SSLC

Habari za asubuhi rafiki mdogo, god morgen lille venn.

Passion frukt

Nedløpsrøret blir da mye finere sånn, ikke sant?

Menighetsliv

Vi går fortsatt jevnlig i Arusha Vineyard Church og er fremdeles med i lederskapet der. Forrige helg hadde vi en lederweekend der vi fokuserte mest på å bli bedre kjent med oss selv og hverandre. På forhånd hadde vi gått gjennom et par personlighetstester. Det var nyttig og spennende å dele dette i lederfelleskapet.

Takk for seg

Så ble det plutselig veldig stille og rolig…. Etter 8 hektiske og begivenhetsrike dager med 8 ungdommer fra Norge på besøk, 2 skoledager (den ene hos oss pga regnvær) ble det langhelg på oss. Da blir det tid til lesing, baking, vasking, hagearbeid og bloggskriving. Vet at flere av leserne er veldig glad i Jacaranda treet. Det har sin blomstringtid nå (på bar kvist), så da starter vi dette innlegget  med disse to bildene.

Tilbakemeldinger fra foreldre

Under følger noen tilbakemeldinger vi fikk fra foreldrene på skoleavslutningen i juli:

”Jeg måtte låse henne inne og få naboer til å se etter henne. Hun pleide å slå naboungene. Vi prøvde 4 andre skoler, men hun ble bare verre. Nå er hun mye roligere, hun har fått gode rutiner, klarer seg hjemme alene og er ansvarlig i forhold til hva hun ser på TV”. Mamma Winfrida

“Vi har kommet langt med Neema. Jeg pleide å måtte bære henne på ryggen, nå leder hun nabobarna i leken.” Mamma Neema.

“Jeg ble helt sjokkert da han begynte å snakke. Nå kan han til og med telle.” Mamma Braison

”Det har skjedd store forandringer med Agaeli. Han både ser ut og oppfører seg annerledes enn før.” Mor og søster

”Jeg pleide å måtte binde han til senga. Han hadde en destruktiv og ødeleggende adferd. Han kunne ikke snakke. Nå prater han og hjelper til hjemme.” Mamma Justin (8 år)

”Jeg følte meg elendig og kjente på mange problemer da jeg kom til skolen med Abdu. Abdus skole(SSLC) har gjort meg glad. Han var en veldig engstelig gutt. Nå er han helt fin.”  Pappa Abdu

“Jeg husker jeg pleide å bære Rashid til skolen på ryggen min. Han var helt hjelpeløs. Nå leker han med og lærer de andre barna i nabolaget. Han snakker til og med engelsk med dem. Hjemme har han plantet sine egne grønnsaker slik han har lært på skolen”. Bestemor

”Jeg er veldig glad for at hun kan snakke nå. Melinda (6år) lærer lillebroren nye sanger og liker å gjøre husarbeid.” Mamma

Flyttesjau

Saimon, Esther og lille Elisa har flyttet inn i vår nye arbeiderbolig og elevene var med på flyttesjauen. Skulle unnet dere muligheten av å se hvor ivrige samtlige var med å bære. Mens vi tok flyttelasset (utrolig hvor mye det var plass til på det ene rommet de bodde på) lagde Esther festmat på skolekjøkkenet.

Biogass system

Esther skal om ikke lenge få kunne lage maten på biogass. Det de gjør på toalettet, det dyra produserer av møkk, blod fra ei høne, en død slange osv. Alt biologisk avfall kan brukes. «Kast ikke bort en eneste fis» som Øystein Sunde synger om i sangen: «Kjekt å ha». Dette er fornybar energi som er gratis (etter at anlegget er betalt ca 10.000,-) og langt mindre farlig en propan som bl.a vi bruker.

3 stener og ved er den vanligste måten å koke mat på

Høneblod til biogas

Mor og datter forbereder grønnsaker for koking

Biogas produseres i disse tankene

Tankene fylles med møkk

Senere skal dette gå av seg selv

Etter møkkajobben må skoene vaskes

Bryllup

Vi har vært i 2 bryllup den siste måneden. Først var det et fillipinsk par i Vineyard (menigheten vår) som ble viet, så var det nærmeste naboen vår. Han er fetter til vår William.

Ungdommer i hus

Så har vi altså hatt vår Solveig og 7 andre ungdommer på besøk i 8 dager. Jentene bodde hos oss og guttene bodde på et gjestehus i nærheten. Oppholdet deres bød på: Fottur til en foss, besøk hos Williams besteforeldre, tur på og sammen med skolen og safari. Videre var noen med på lovsangen i kirka vår, de besøkte og hadde workshop på et nytt ungdomsenter der Mattias også gjorde et graffiti stunt. De fikk besøke barnehjem og en mediamisjon. Det var en positiv og fin gjeng å ha besøk av. Alles tilbakemeldinger den siste kvelden var veldig oppmuntrende og inspirerende for oss. Tanzania har mye å by på av opplevelser; som natur, dyre- og folkeliv, men høydepunktet for alle dreide seg om møte med enkeltpersoner!

Vi har stor bil, men med 8 ungdommer ble det trangt. likevel god stemning

Sony Ericson

Ja det er det han heter, «Vovsen» som Berit kaller han. Hun er veldig glad vi fikk han som liten valp. Ennå er han ikke ferdig utvokst!!