Min sin!

Jeg skrev tidlig i vår hvordan jeg var ute av dvalen for denne gangen. Det var en sannhet med modifikasjoner egentlig. Jeg fikk begynt å være aktiv i igjen, og startet en rolig opptrening med gåturer. Det resulterte i en skikkelig oppblomstring av betennelsene i beina mine, og enkelte dager klarte jeg omtrent ikke å stå. Begynte på fysikalsk behandling, hos en fysioterapeut som egentlig ikke var så veldig optimistisk. Så begynte noen voldsomme smerter som resulterte i tre sykehusinnleggelser på fire uker. Etter den siste innleggelsen fikk jeg en (enda en liksom) diagnose, og ble satt på medisin som gjør at jeg ikke kan kjøre bil.

Dette var i begynnelsen av april. Jeg ble rimelig isolert, og helt avhengig av mannen min dersom jeg skulle noen steder og ikke kunne ta buss. Venner jeg trodde jeg hadde ved min side har glimret med sitt fravær, ikke et eneste tilbud om å bli med ut på «luftetur» eller komme på besøk, faktisk ikke et eneste pip kom fra enkelte. Eneste jeg hørte fra den kanten var det jeg fikk høre via andre. Og det var visst ikke bare gode ting enkelte «venner» hadde å si om meg og mine. Så lurt kan man bli. Venner viste sitt sanne ansikt. Man skal jammen passe seg for hvem man gir hjertet sitt til.

Mens noen aldri tok kontakt, så dukket andre opp og viste at de faktisk brydde seg. 

Så da er det sant da, at det er når det gjelder at man finner ut hvem som egentlig er dine venner. At de hyler for at ikke jeg er der for dem, får de ta på sin egen kappe. For de var heller ikke der for meg.

Høsten og vinteren har vært helt forferdelig helsemessig. Men nå er jeg på vei ut av dvalen for denne gang.

Dette har nok vært den tøffeste perioden jeg har hatt etter at jeg ble syk. Lymfene har vært i en evig krigsmodus, og de små kulene har poppet opp i både tid og utide. Egentlig gikk de aldri helt vekk før de hovnet opp igjen. Jeg gikk omtrent inn i en dvale i høst, nå måtte bare mine egne behov komme først. Jeg tilbragte det meste av tiden i liggende stilling. Tre små turer var alt jeg fikk beveget meg ute i naturen på hele perioden, den siste var bare noen dager før jul og jeg deltok på et geocachingevent. Selvfølgelig er det aldri noen som ser på meg hvilken form jeg er i. Smilet er klistret på, og bilder som jeg deler både på fb og insta er selvfølgelig det jeg vil vise frem. Og jeg vil ikke vise frem at det meste jeg gjør er å ligge enten i sofaen eller i senga. Statusene mine sier heller ikke så mye om det, jeg er vel på sett og vis litt «skrytete» av meg og forteller hva jeg har klart å gjøre eller hva slags mat jeg har kokkelert. Særlig før jul er det jo alltid nok å gjøre, så jeg måtte virkelig disponere døgnet godt for å komme i mål.

Og det er i slike perioder man virkelig finner ut hvem som tenker på en. Hvem som sender en liten melding for å høre hvordan det går. Men enkelte har vel nok med seg selv og sitt, og ikke tar jeg særlig kontakt heller i slike perioder. «Hei, jeg har det jævlig i dag, er skikkelig dårlig. Hvordan går det med deg?» Hyggelig. Men at noen sender meg et lite pip og spør hvordan det går, det setter jeg pris på. Da svarer jeg heller at jeg lever, og takker for koselig melding. Jeg trekker meg inn i en dvale, det er så innmari tøft når kroppen bare umedgjørlig at jeg unngår det meste.
Jeg har kjent litt på dette den perioden, og det føles sårt. Både fordi jeg savner kontakt der jeg er inni den lille bobla mi, men også fordi jeg får fort dårlig samvittighet fordi jeg ikke har evne til å være verken den vennen eller det familiemedlemmet jeg egentlig ønsker.  Det er neppe enkelt å forholde seg til kronisk syke mennesker over tid. Men jeg må først og fremst ta hensyn til meg selv og mannen min i slike perioder. De som ikke evner å se det får heller holde seg unna. Men kanskje det sier litt om hvordan forholdet er i utgangspunktet. Det er noe som heter «elsk meg mest når jeg fortjener det minst, det er da jeg trenger det mest». 

I slutten av januar følte jeg at det gikk framover og oppover igjen. Og det første jeg har tatt tak i er aktiviteten min. Jeg vil gå en tur ute i frisk luft hver dag, og har satt et mål om å gå mellom 1 og 3 km hver eneste dag, uansett vær. I disse bedre periodene mine må jeg fokusere på å få formen litt opp igjen, jeg føler at kroppen rett og slett råtner hen med så mye inaktivitet. Og så er det himla godt å få lufta hodet litt ute i naturen. 
Jeg har slitt med noe betennelsesgreier under føttene mine i rundt halvannet år. Det har ikke blitt bedre av å ta det med svært ro i løpet av høsten og vinteren, så til slutt dro jeg til legen min. Dette greiene har nå begynt å «krype oppover» siden jeg feilbelaster både føtter og bein. Jeg er hoven, og problemkneet mitt er begynt å knirke og knase hele tiden. Jeg står nå på venting til fysikalsk behandling, og ser utrolig frem til at jeg skal slippe å få så vondt når jeg er ute og går. Enkelte dager biter jeg tennene sammen og skyver vekk tårene når jeg går. Men ut skal jeg, sånn sett er stahet en fin ting.

Oppi alt dette har jeg en fantastisk ektemann som er der for meg. Det kan ikke være helt enkelt å leve med meg, og innerst inne bærer jeg på en frykt om at han synes nok er nok. Selv om vi har det veldig bra sammen, og vi disponerer tiden vår godt med fokus på de myke verdiene. Det er dager hvor husarbeid bare utsettes (det løper jo ingen vei uansett?!), og heller gjør noe sammen. Vi engasjerer oss i hverandres hobbier – han holder på med luftfotografering med såkalt drone, og jeg synes geocaching er morsomt. Vi kombinerer ofte dette, og får sett perler i naturen. Eller vi bare kravler oppi sofaen og enten ser noe på tv sammen eller har den gode samtalen. Eller vi lager god mat sammen, og over middagen har vi også gode samtaler og kan fremdeles finne små kroker inni hverandre som vi ikke helt kjente til. Vi har vært sammen i snart 16 år, og gift i snart 9 år. Og han er min trygge havn, fyret som viser vei, min store støtte og min aller kjæreste. Jeg kan overhodet forestille meg livet uten ham, min store kjærlighet!

Nå som jeg er på vei ut av dvalen for denne gangen, håper jeg at jeg får en god og aktiv periode hvor jeg kan fortsette å utvikle mine evner, og få en masse gode opplevelser med både mann og venner. Og det vet jeg at jeg vil få. ❤ 

God jul til dere alle
vi sender til hvert hjem,
selv om vi gjerne ville,
dra rundt med juleklem.
♥

Desember den er fløyet
så altfor fort av sted.
Snart over alle husene
seg senker julefred.
♥

Må julen ha det innhold
vi ønsker den skal få,
med mange gode minner,
vi husker etterpå.
♥

God jul til alle sammen,
ja takk for dette år.
Og nyttårsønsker fra oss
de også til deg går.
♥

Når Timmy Gresshoppe synger «When You Wish Upon A Star» på slutten av kavalkaden, ja da er det jul..
Takk for følget, og riktig god jul til deg og dine.

Jeg tror det finnes like mange tradisjoner for hva som gjøres lille julaften som det finnes familier i Norge. Vi klargjør mat som skal inntas både på julaften og på 1. juledag. På kvelden er det kos med rakfisk, juleøl og akevitt, og selvfølgelig, Grevinnen og Hovmesteren. Jeg er vant med å pynte juletreet på lille julaften, men det ble pyntet i går. Pakkene kan vi ikke finne fram enda heller, for vi har nemlig en pus som elsker å spise julegavebånd! Så skal pakkene være hele i morgen, så får de ligge gjemt en stund til. En annen ting jeg alltid gjør før jeg legger meg på denne kvelden er å høre på Julekveldsvisa. Nå er det snart jul.

Da besteforeldrene mine enda levde, pyntet vi alltid ferdig til jul hos dem på denne dagen. På bittelille julaften. Jeg pyntet alltid juletreet da de hadde det, og vi hang opp forskjellig pynt. Jeg er veldig takknemlig for at jeg har fått overta noe av denne pynten som betyr mye for meg. Av praktiske grunner, og kanskje litt av nostalgiske minner om mine besteforeldre, så pleier jeg og mannen min å pynte ferdig i kveld. Juletreet pyntes også. Gjerne med noe godt i glasset. Og når vi er ferdige, så setter vi oss ned med beina på bordet. Slapper av og nyter julefreden som begynner å senke seg. Og hører på denne sangen.

Denne sangen har delte meninger om det er en julesang i det hele tatt. Jeg synes det, og denne minner meg alltid om da vi på gården før i tiden klargjorde for at bygda skulle samles til gløgg og nissemøte på låven på julaften. Barna i bygda fikk kjøre med hest og slede, og nissen satt i høyet og ventet på grøt. Det var gang rundt juletreet, og julenissen rocket av og til med. Jeg kan avsløre at undertegnede var nisse de fleste gangene vi hadde dette arrangementet. Det var et koselig avbrekk på julaftens formiddag, midt oppi venting på gaver.

Jeg blir så nostalgisk når jeg ser slike klipp fra barndommen! Å ha små, pratende mus til venner måtte jo være helt fantastisk! Jeg hadde visst en del slike drømmer, med både Tøflus, Snipp og Snapp, musene i denne filmen og sikkert enda flere. Dette er julestemning, og et fast innslag på Disney sin kavalkade på julaften.

Julenøtter. Vi hadde alltid julenøtter i en skål, og selv om jeg slet så innmari med å knekke disse nøttene, så skulle jeg alltid gjøre det selv. Det resulterte selvfølgelig i nøtteskall i halve stua. Nå kjøper jeg ferdig renset nøtter, det er bare å forsyne seg med en neve og stappe i munnen. En annen ting jeg ikke har fulgt opp tradisjonen da jeg var liten, er å ha flettede kurver på juletreet med snop oppi. Jeg var alltid på let etter punsjknappene i disse kurvene, og av og til måtte jeg stikke meg flere ganger på granen for å kunne nå akkurat den kurven som hadde punsjknapper.

Jeg stikker meg forresten ikke på juletreet heller lengre, da vi av flere årsaker har et uekte tre.

Men tilbake til nøttene. Tre nøtter til Askepott er obligatorisk på julaften. Jeg trenger nødvendigvis ikke å se hvert sekund av det som skjer, men LYDEN må være der, og jeg må se sånn innimellom!
Tre nøtter til Askepott. DET er jul det!

Nå er det nok mange som er på vei til familie på juleferie.

Denne sangen har to minner for meg:

Første minnet er fra da jeg var student. Siste eksamen var unnagjort, og bilen pakket klar for å kjøre hjem til foreldrene mine. Det var et nydelig vintervær, mørketiden i nord har et spesielt lys midt på dagen. Det var snø i trærne og lettelsen over gjennomført semester på høgskolen var deilig berusende. Men denne sangen på «full guffe» i bilen min, startet jeg på den 4 timer lange kjøreturen.

Det andre minnet er noen år senere, og jeg har flyttet til en helt annen kant på landet. Vi dro nordover på juleferie og slapp heldigvis den verste rushen på flyplassene. Flyturene gikk fint, jeg og mannen min delte sjokolade underveis og gledet oss til å se familien som vi ikke hadde sett på mange måneder. Da flyet hadde parkert etter en rolig landing, så kom denne sangen på høyttalerne mens vi ventet på å gå ut av flyet. Jeg visste at mine foreldre og min niese stod inne på terminalen og ventet på oss, og nå – NÅ – var det juleferie!