Mammutsalg 2016

CABRYD1PCAYLJQ28CAZMUIU0CA7OS5U6CAWYXB7UCASC595RCAJ5CG67CAXKVJ9QCA1S8ZWDCAOSIK7RCALMSCSJCAKJYL5RCARWHLEBCA8W3IYECAOTV5DVCAJ2V5EGCAYVTZY1CAAEGK74CA7SC27HJeg tenkte jeg bare kunne gjenåpne bloggen for et innleggs skyld. Årsaken er Mammutsalget, som i år foregår 15/2 – 27/2. Jeg har jo pleid å ha et innlegg med noen boktips hvert år, og kan jo like gjerne komme med noen tips i år også, selv om bloggen ligger fullstendig brakk. Jeg lenker opp til innleggene jeg har skrevet om bøker jeg har funnet i katalogen:

*Unni Lindell: «Brudekisten»
*Jussi Adler-Olsen: «Flaskepost fra P»
*Ann Rosman: «Fyrmesterens datter»
*Camilla Läckberg: «Fyrvokteren»
*Jørn Lier Horst: «Hulemannen»
*Henning Mankell: «Hånden»
*Torkil Damhaug: «Ildmannen»
*Kristina Ohlsson: «Papirgutten»
*Kristina Ohlsson: «Paradisoffer»
*Thomas Enger: «Våpenskjold»
*Marte Michelet: «Den største forbrytelsen»
*Erik Bertrand Larssen: «Bli best med mental trening»
*Chelsea Cain: «ondskapens hjerte»(e-bok)
*Jo Nesbø: «Politi»(e-bok)
*Britt Karin Larsen: «Slik treet faller»

Hvis jeg skal anbefale noen? Boka til Marte Michelet. Og Britt Karin Larsen.

Pause på ubestemt tid

wpid-20151002_200817.pngI de siste par åra har jeg ikke prioritert bloggen spesielt høyt. Og slik er det fortsatt. Jeg leser masse bøker, men orker/gidder/vil ikke skrive om dem. Dessuten har jeg ikke lyst til å bruke energi på å ha dårlig samvittighet på ikke å blogge. Derfor har jeg nå bestemt meg for å ta en bloggpause på ubestemt tid. Når blogging ikke er lystbetont lenger, så blir det slik. Altså – bloggen blir jo liggende her den ligger, så om dere ønsker boktips er det jo bare å lete og forhåpentligvis finne!

Det jeg imidlertid har tenkt å gjøre, er å skrive små bokomtaler på Instagram, der jeg allerede deler en del bilder av bøker jeg leser. Og det hender jeg sender ut bokbilder på Snapchat også, eller på Twitter. Følg meg gjerne, på alle tre steder heter jeg som her: anitastaahle . Håper vi sees, for jeg har fortsatt lyst til å dele boktips og inspirere til å lese.

Og hvem vet, plutselig våkner skrivelysten og dermed bloggen til liv igjen.

Liza Marklund: «Jernblod»

wpid-img_20150927_142055.jpg Så har jeg lest ferdig Liza Marklunds siste bok om journalisten Annika Bengtzon. Annika, som jeg innimellom har vært bare passe begeistret for, viser seg fra en litt annen side i denne boka. Adlibris skriver:

Annika Bengtzons søster, Birgitta, har forsvunnet. Det siste livstegnet er en sms: «Annika, hjelp meg!» Samtidig ser papirutgaven av Kvällspressen ut til å gå i graven. Med mindre et mirakel skjer, kommer sjefredaktør Anders Schyman til å gå inn i historien som mannen som la ned den svenske journalistikken. En profilert rettssak om et bestialsk mord på en uteligger pågår mens dagene går og Birgitta forblir savnet. Forsvinningen konfronterer Annika atter en gang med hennes kompliserte fortid.

Selve krimplottet er ikke så interessant, egentlig – etter min mening. Mer interessant er det at Annika viser seg fra en mye mer sårbar side. Hun har begynt i terapi for sin panikkangst, og de delene av boka er kjempebra skrevet. Og, må jeg tilføye forsiktig, lette å kjenne igjen.  Kanskje er det riktig å avslutte serien om Annika nå. Vi forlater henne i det hun virker lykkelig og tilfreds med livet sitt. På vei oppover. Jeg koste meg da jeg leste, i hvert fall.

Tusen takk til Vigmostad & Bjørke som sendte meg boka!

Jan-Philipp Sendker: «Kunsten å være den man er»

wpid-img_20150813_122521.jpg Tidligere har jeg blogget om og lovprist Jan-Philipp Sendkers «Kunsten å høre hjerteslag». En fantastisk bok som jeg koste meg veldig med! Jeg har også lest den andre boka hans, nemlig «Kunsten å være den man er».

Vi treffer igjen newyorkeren og advokaten Julia, som vi møtte i den første boka. Den andre boka begynner med at hun helt uten forvarsel får et kraftig sammenbrudd mens hun er på jobb. Hverdagen hennes består av jobb, jobb og atter jobb, og midt i alt dette har hun til og med begynt å høre en kvinnestemme i hodet. Samme dag som hun bryter sammen, har hun fått et brev fra den burmesiske halvbroren sin, U Ba, som hun ikke har sett siden de møttes ti år tidligere. Via noen tilfeldigheter fører disse to hendelsene til at hun drar tilbake, for å treffe U Ba, som har blitt syk, og for å finne svar på de tingene som plager henne og for å finne ro. U Ba tar imot henne med åpne armer, og Julia blir slått av godheten hans og harmonien i det enkle livet han fører. Også i denne boka er det en historie i historien. Den handler Nu Nu, hvis stemme har inntatt Julias hode. Hun hadde to sønner, men kjærlighet bare til den ene. Den historien gjør inntrykk, men det blir litt merkelig når Julia og U Ba etterhvert oppsøker et kloster hvor den ene sønnen bor. At han og Julia får varme følelser for hverandre blir litt malplassert for meg.

Så; alt i alt – en helt OK bok, men jeg likte nok den første bedre. Denne her ble kanskje litt for svulstig på slutten etter min smak.

Helen Rappaport: «The Romanov Sisters»

last nedDe av dere lesere som har fulgt meg en stund, vet at jeg er historieinteressert. Jeg har lest mye forskjellig innen temaet. Denne gangen har jeg vendt nesa østover, og til Russlands siste tsar. Det høres sikkert passe sært og nerdete ut for mange. Men uansett… Boka ble lastet ned til Kindlen.

Russlands siste tsar, Nikolai 2., og hans tsarina, Alexandra, måtte ha en sønn for å bringe monarkiet videre. Døtre hadde ikke arverett dersom ikke alle mannlige slektninger var utdødd. Men skjebnen ville det slik at det ble født fire døtre på rekke og rad før arvingen, tsarevitsj Alexei , ble født. Og enda et pek fra skjebnen; han ble født som bløder, en sykdom han arvet via sin mor tsarinaen. Boka handler – som tittelen sier – mest om de fire søstrene og storfyrstinnene Olga, Tatiana, Maria og Anastasia, som vokste opp overbeskyttet i en verden der de, slik jeg ser det, ikke hadde anelse om hva som befant seg utenfor palassene. I tillegg var deres foreldre, spesielt deres mor, så opptatt av at verden ikke måtte vite om sønnens sykdom at det overskygget det meste annet. Vi følger søstrene til de som kjent blir henrettet i Jekaterinburg sammen med sine foreldre og sin lillebror. Det er kanskje ikke disse fire søstrene som er blitt mest skrevet om, så jeg synes boka ga et fascinerende innblikk i hvordan de levde. Og Helen Rappaport gir egentlig levende beskrivelser av dem, slik at vi virkelig får inntrykk av hvordan de var som personer også. Interessant lesing!

JoJo Moyes: «Et helt halvt år»

wpid-img_20150809_193208.jpgOmsider har jeg også lest bestselgeren «Et helt halvt år». Bedre sent enn aldri, ikke sant? Dere vet sikkert at den handler om Lou Clark, som blir arbeidsledig og tar en jobb som Will Traynors personlige assistent. Billedskjønne Will, som er lam og sitter i rullestol etter en ulykke. Som må ha hjelpe til alt. Som tidligere var en meget suksessrik mann. Som bor i en leilighet hjemme hos foreldrene sine og aller helst bare vil dø. Lou får i oppgave å muntre ham opp, kanskje han kan se et lys i tilværelsen sin? Hun får et halvt år på seg. Egentlig handler jo boka om aktiv dødshjelp, et tema som er oppe i media regelmessig. Så – hva synes jeg?

Etisk er det et vanskelig tema. Selvfølgelig er det det. Jeg har vært i nok situasjoner på jobb der jeg kan trekke visse paralleller. Og jeg banner vel i kjerka når jeg fortsetter med å si at jeg synes det blir litt…lettvint behandlet i boka. På en eller annen merkelig måte blir det hele så vagt. Og hvorfor i alle dager må Lou forelske seg i Will?? En slik klisje hadde ikke behøvd å være med i en bok med et så alvorlig tema. Er hun ikke pleieren hans, assistenten hans? Hører det ikke da med å være profesjonell på jobb? Så, jeg hører vel til mindretallet som ikke likte boka. Som egentlig fikk alle mine fordommer om den bekreftet da jeg leste den. Men boka var lettlest, det var den. Absolutt.

Sånn. Nok surt oppgulp for i dag. Smaken er som baken.

Jan-Philipp Sendker: «Kunsten å høre hjerteslag»

9788202424961_product_fullDenne boka fikk jeg anbefalt av Berit S. på jobben, som nærmest lovpriste den. Jeg ble veldig nysgjerrig. Så da jeg kom over den på et boksalg sammen med oppfølgeren tenkte jeg «hvorfor ikke?» og kjøpte begge to. Heldigvis! For dette er noe av det nydeligste jeg har lest på lenge, lenge.

Advokaten Tin Win forsvinner plutselig fra New York uten varsel og uten at familien får vite grunnen. Etter flere år i uvisse bestemmer datteren Julia seg for å dra til farens hjemland, Burma, for å lete etter svar. I en liten fjellandsby får hun høre om oppveksten til faren. Fortelleren er en mann, U Ba, og han forteller en historie som strekker seg fra Tin Wins oppvekst og fram til Julias levedager. Sentralt i U Bas fortelling står en funksjonshemmet kvinne, Mi Mi. Fortellingen gjør både Julia og oss lesere i stand til å forstå Tin Win bedre.

Temaet kjærlighet er sentralt. Hvordan leve med savnet etter en som bare blir borte, uten spor? Hvordan leve med fraværet, lengselen etter den som ikke er der lenger? Og i disse utseendefokuserte tider handler boka også om det å bruke andre sanser enn synet til å finne skjønnhet, sanse det. Å åpne seg for å bruke andre sanser enn bare synet vil gjøre oss i stand til nettopp kunsten å høre hjerteslag. Det er nesten så man kan kjenne duften av sommerregn fra boksidene, så fint er det skrevet. Gleder meg til å lese oppfølgeren «Kunsten å være den man er», som står og venter i bokhylla.

Arnaldur Indridason: «Skuggasund»

2399635 Jeg har tidligere lest mange bøker av islandske Arnaldur Indridason – se bloggbiblioteket i høyremargen her på bloggen! Nå er han tilbake med en ny krim – uten den litt depressive og mutte politimannen Erlendur Sveinsson i hovedrollen. Nå har Indridason skapt et nytt persongalleri. Forlaget skriver på baksiden av boka:

En bekymret mann kontakter politiet, en nabo i området har ikke vist seg på lenge. Politiet bryter seg inn i leiligheten og finner ham død i senga. Sannsynligvis kvalt med en pute.På skrivebordet ligger det gamle avisutklipp. De handler om en ung kvinne som ble kvalt i 1944 og dumpet på baksiden av nasjonalteatret i Reykjavik. Kan det være en sammenheng mellom disse to dødsfallene selv om det er seksti år mellom dem?

Den pensjonerte politimannen Konrad blir interessert i saken, og han starter på frilansbasis sin egen etterforskning rundt skjebnen til den gamle mannen som blir funnet død i senga si. Det viser seg etterhvert at det mannen etterforsket nettopp drapet på den unge kvinnen i 1944. Hva er sammenhengen her? Er det i det hele tatt noen sammenheng? Så beveger boka seg mellom nåtid og fortid. Mye dreier seg om krigsårenes Reykjavik, som var okkupert av britiske og amerikanske tropper. Befolkningen i byen ble mye større nærmest over natten, og det bød på mange utfordringer som Indridason belyser. Og så handler det vel også mye om det å leve med fortiden og å ønske å holde gjerninger skjult for omverdenen. Nok en bok fra Indridason uten action – men helt greit. Likte boka godt, jeg!

Åsta Holth: «Johannes»

last ned Denne boka ble funnet i huset etter min fars gamle onkel. Jeg har lest i den litt sånn til og fra, men det er først nå jeg har lest den «skikkelig». Fra tidligere har jeg omtalt «Finnskogtrilogien» som også er skrevet av Åsta Holth.

En gammel spådom sa at da sprekken i grunnmuren på Grue kirke ved Skulstad var så stor at du kunne legge ei salmebok inni, ville kirken gå under. Alle trodde Glomma ville grave seg innunder slik at muren gled ut og kirken raste i elva. Pinsedagen 26. mai 1822 brant Grue kirke ned til grunnen på én time. Det var en varm og klar forsommerdag, og kirken var fylt til trengsel – flere hundre mennesker ville få med seg gudstjenesten og prekenen til prest Hesselberg. En av de som var tilstede, var Johannes Plate. Kona hans, finske Mari, var stri og ville ikke gå til gudstjeneste denne pinsedagen. Hun ville heller gå til Grue Finnskog og få med seg gudstjenesten der, neste dag. Kanskje det reddet livet hennes.

Presten hadde begynt prekenen sin da det begynte å brenne i ytterveggen på sørskipet. Brannen slo raskt gjennom veggen, og etter bare ti til femten minutter var kirka overtent. Det brant raskt. Kirka var tjærebredd en rekke ganger og treet var svært tørt. Kirkedørene slo innover, og i åpen stilling stengte de trappene til galleriet. Kirken hadde høyt plasserte vinduer med blyinnfattede glass og utvendig jerngitter. Det brøt ut panikk, og dermed en kamp for å komme seg ut. De som var på galleriet kunne ikke komme fram når dørene var åpne, og det var et sterkt press mot dørene siden de som nevnt slo innover. De som sto utenfor kirka forsøkte å holde dørene åpne, men varmen og presset innenfra gjorde det til slutt umulig. «Johannes» handler om Johannes Plates modige innsats for å redde mennesker under brannen, men kanskje mest om hva dette gjorde med ham i etterkant, resten av livet hans.

113 mennesker omkom i brannen. 30-40 år etter slukte Glomma hele kirkestedet og kirkegården. Kirka skal ha ligget rett ut i elva bak løvtreet på bildet under:20150715_113536

Ved elvebredden rett inn ved stedet kirka lå er det reist en minnetavle med informasjon og navn på de som omkom. Stedet ligger i gangavstand fra stedet hvor moren min bor. 20150716_182604

Kan hende flere av brannofrene er slekt, hele farsslekta mi er fra Grue.Et av navnene på tavla er Johanne Håkensdatter, 12 1/2 år – en fjern slektning av meg.

20150716_181647

Hvem var du, Johanne? Hva drømte du om – hvis du hadde drømmer? Eller hørte ikke drømmer til i livet ditt, som ganske sikkert var mye hardere enn det livet 12-åringer lever i dag. Kanskje du jobbet som tjenestejente, eller budeie. Hadde du vært så heldig at du hadde lært deg å lese og skrive? Jeg lurer på hvordan du så ut. Hadde du det lyse håret og den lyse, nesten bleke huden som mange i farsslekta mi har? Var familien din med i kirka da det brant? Jeg vet litt om deg. Jeg vet at moren din het Anne og var finsk, mens faren din het Haagen/Håken og var norsk, mest sannsynlig. Og jeg vet at du hadde en seks år yngre lillebror som het Christian. Han skulle senere bli min tipptippoldefar. Det er rart å tenke på.

Jeg har lest et eller annet sted at det skal utgis en bok på Aschehoug neste år som omhandler kirkebrannen, og den skal jeg definitivt lese.

Paula Hawkins: «The girl on the train»

51oYEfb+0WL._AA160_… eller «Piken på toget», som bokas norske tittel er. Har nettopp lest ferdig boka i engelskspråklig versjon på Kindlen min, og det gikk unna! Søvnløse netter av uviss grunn er ikke noe problem når man har en slik bok å lese – istedenfor å ligge og kikke irritert opp i taket.

Vi møter Rachel. Hun tar det samme toget hver morgen, og hver dag ser hun det samme paret spise frokost på verandaen sin. Hun kaller dem Jason og Jess, og de virker så glade, så lykkelige og forelsket. Men en dag ser hun plutselig at Jess kysser en annen mann enn Jason. Kort tid etter er Jess på nyhetene, etter å ha forsvunnet – tilsynelatende uten et eneste spor. Til slutt blir Jess funnet drept. Rachel trekkes mot etterforskningen og prøver å bidra med det hun vet for at mordet skal oppklares. Men – hva vet hun egentlig? Hva holder hun på med? Hvor mye kan vi stole på Rachel? Og hva med de andre vi møter i boka, Megan og Anna? Hvem er de og hva står de for – egentlig? Det er mange gamle hemmeligheter her, ting som ikke tåler dagens lys. Noen blackouts etter fylleturer forvirrer også – for å si det mildt.

Dette var en super blanding av krim og psykologisk thriller som jeg likte kjempegodt! Jeg elsker bøker som gir en ekkel undertone av «noe» man liksom ikke kan sette fingeren på. Jeg trodde flere ganger at jeg hadde gjettet hvem morderen var og må innrømme at jeg ble overrasket da løsningen til slutt kom for en dag. Så om du ikke har bestemt deg for sommerlektyre, så anbefaler jeg denne på det varmeste! Gled deg!

Sommerlektyre – hva skal man lese, tro?

image Så står snart sommerferien for døren. Bare en nattevakt igjen… Det er dermed tid for å laste opp noen nye bøker til min kjære Kindle – det er så deilig å slippe å slepe med seg flere kilo med bøker i kofferten!  Jeg driver og leter så smått på amazon.com og tror ihvertfall jeg skal lese Paula Hawkins’ «The girl on the train». Muligens også Elly Griffiths’ «The zig zag girl». Har sett gode omtaler av begge disse bøkene. Noen av dere som har lest dem? Kan hende jeg skal finne noe norsk å lese også, som vanlig er det bloggen «e-bokhylla mi» jeg bruker som oppslagsverk når det gjelder å konvertere bøker til kindleformat.

Hva er deres sommerlektyre i år?

Jørn Lier Horst: «Blindgang»

wpid-img_20150604_135221.jpg Denne boka var jeg så heldig å få som leseeksemplar fra Gyldendal. Og tusen takk for det! Hovedpersonen i Jørn Lier Horsts bøker, politimannen William Wisting, er nemlig en av mine store favoritter. Ikke det at han skiller seg ut så innmari – han er liksom bare lugn og stødig. Eller kanskje nettopp derfor? Ihvertfall; «Blindgang» er den tiende boka i rekken med den godeste Wisting som hovedperson.

Handlingen er som følger: Drosjesjåføren Jens Hummel forsvant i Larvik etter å ha sluppet av en kunde en januarnatt. Drosjen hans ble også borte. Et halvt år har gått uten spor etter Hummel og drosjen, og mediene har på ny omtalt saken. Etterforskningen, ledet av Wisting, får sterk kritikk. Wistings journalistdatter Line, har på sin side blitt kjent med Sofie, en alenemor som akkurat har flyttet inn i et hus hun har arvet etter bestefaren sin. I kjelleren finner de en kjempestor safe. Safen er låst, og nøkkelen borte. Line blir nysgjerrig på som kan ligge i den gamle safen. Noe spesielt er det jo at Sofies bestefar var den beryktede Frank Mandt, en mann med mange lyssky interesser og gjøremål. Sofie er også nysgjerrig på hva safen kan inneholde, og snart er en låsesmed i gang med å åpne den. Politiet klarte ikke å få noe på Frank Mandt så lenge han levde, så Line mener at hun og Sofie må vise politiet det de finner i den gamle safen. At funnene kan knyttes til Jens Hummels forsvinning kommer som en overraskelse, både på Line og på Wisting selv.

Ikke så mye action i boka, altså. Men jeg likte den kjempegodt. På en måte vet man hva man får og noen ganger er det helt greit synes jeg. Lugn krim er fint!

Jussi Adler-Olsen: «Den grenseløse»

wpid-img_20150528_194902.jpg Da var det tid for å lese Jussi Adler-Olsens nyeste bok om Avdeling Q. Dette er den sjette boka i rekken om den noget spesielle politimannen Carl Mørck og de ikke mindre spesielle kollegaene hans, Assad og Rose. Vi ser stadig nye sider og trekk ved de to sistnevnte forresten – og vi vet jo heller ikke helt hvem de er. Da blir det kanskje en bok nummer sju også? Når det er sagt, så håper jeg den eventuelle bok nummer sju blir litt bedre enn «Den grenseløse». Boka starter med at Avdeling Q reise til Bornholm. Der har en politimann tatt livet av seg etter forgjeves å ha forsøkt å få Carl interessert i en 20 år gammel sak om en ung jente som ble påkjørt så kraftig at hun ble slengt høyt opp i et tre, der hun døde. Gjerningspersonen og bilen til vedkommende er aldri noensinne blitt funnet. Parallellt med dette følger vi en historie om en slags sekt som holder til i Sverige, nærmere bestemt på Öland. Forbindelsen mellom de to sakene går opp for oss sånn omtrent midtveis, og etter dette fortsetter de å nærme seg hverandre sakte, men sikkert. Og det er nettopp det som er mitt største problem med boka. Eller utfordring, da. Det går så saaaakte framover! Kanskje boka kunne ha vært vesentlig kortere enn sine ca 550 sider. Og hvorfor har forresten Adler-Olsen blandet inn en historie om Carls fettere og en onkel eller hva det nå var? Litt malplassert synes jeg. Så – om det blir en ny bok, håper jeg den blir bedre og kanskje med litt mindre av det jeg synes var tomt prat. Jeg er jo fortsatt nysgjerrig på hvem Assad og Rose er! Men – smaken er jo som baken.

Thomas Enger: «Våpenskjold»

wpid-img_20150512_145032.jpg Så har jeg lest Thomas Engers nyeste bok om journalisten Henning Juul. Dette er den fjerde boka i rekken som handler om Henning, som har satt seg fore å finne den skuldige bak mordbrannen som drepte den lille sønnen hans og ga ham selv stygge skader i ansiktet. Han oppsøker voldelige og farlige miljøer i Oslo for å komme et steg videre i jakten på gjerningsmannen.

Parallelt med dette følger vi Hennings ekskone, Nora Klemetsen. Hun jobber hardt med å legge sønnens død bak seg. Samtidig ønsker hun å gjøre det godt som journalist i Aftenposten. Hun får kanskje litt uventet ganske så frie hender til å følge opp forsvinningen til sin tidligere venninne, Hedda Hellberg. Blir Nora litt for mye frøken detektiv i jakten på Hedda og gravingen rundt Hellbergfamiliens skavanker?

Jeg synes kanskje at dette er den svakeste boka av de fire i serien som har kommet. Ikke for det; den er en lettlest og grei krim. Men det er noe som skurrer litt allikevel, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva det er. Uansett vet jeg at jeg må få med meg den femte (og siste?) boka i serien om Henning når den tid kommer. Cliffhangeren til slutt i «Våpenskjold» bidrar til det!

Runner’s high

I går var dagen for Sentrumsløpet i Oslo. Jeg har trent godt siden nyttår, egentlig. En blanding av intervaller, langturer og litt kortere raskere turer. Men selv om forberedelsene i så måte var gode, var spørsmålet om hodet var med. Blir nemlig alltid så nervøs på startstreken, selv om det kun er meg selv jeg konkurrerer mot… Været får man ikke gjort noe med. En litt sur vind og yr og småregn i lufta, som i går, er bedre enn stekende varme som i fjor, synes jeg. I fjor løp jeg inn i den berømte veggen etter ganske kort tid fordi jeg ikke klarte å holde igjen i starten. I tillegg hadde jeg ikke vært flink til å drikke godt i dagene før løpet.Og den varmen…! Tiden 1.06.39 sier sitt.

Men i år gikk det så mye bedre! Jeg klarte å holde igjen opp Slottsbakken og fløt liksom bare med til vi var gjennom Frognerparken. Da gikk det av seg selv, nesten! SÅ deilig! Og så motiverende å kunne ta igjen løpere på slutten, som tidligere hadde løpt forbi meg! Klokka viste 57.58 da jeg kom i mål. Solid pers, altså. Hovedmålet var i boks, nemlig å løpe på under en time! Som bildet viser hadde jeg også klart å løpe siste halvdel av løpet raskere enn den første, noe som var et delmål. Hurra! Gjett om jeg er fornøyd! Og kan konstatere at jeg er godt i rute til årets hovedmål, nemlig å fullføre/overleve halvmaraton under Oslo maraton i september. At jeg løp forbi drikkestasjonen fordi jeg var redd for at jeg ikke skulle klare å løpe videre hvis jeg stoppet der, har jeg allerede glemt. Har også glemt den heller ulekre gispingen etter luft de siste meterne, samt hengingen over et gjerde rett etter målgang.

wpid-20150426_142236.pngTil slutt må jeg få skryte litt av min 66 år gamle særdeles spreke mamma som også var med. Tiden hennes, 1.02.51, holdt til en flott og overraskende femteplass i klassen for kvinner 66-69 år. Hennes mistanke om at det kun var 5 med i den klassen var feil. Bra jobba, mamma! Og nå kan du reise på en velfortjent jentetur til Budapest i morgen!

Camilla Läckberg: «Lejontämjaren»

wpid-img_20150406_184126.jpg…eller «Løvetemmeren» om du vil. Det er jo det den heter på norsk. Men som så ofte før, har jeg lest en svensk forfatter på originalspråket fordi svenske bøker kan kjøpes billig på adlibris.no.

Vi møter igjen politimannen Patrik Hedström og hans samboer, forfatteren Erica Falck. Patrik etterforsker en sak hvor en ung jente som har vært savnet plutselig dukker opp igjen, bare for å omkomme etter en påkjørsel. Det viser seg etterhvert at hun har vært holdt i fangenskap og blitt grusomt mishandlet, og jakten på gjerningspersonen begynner. Samtidig graver Erica i en familietragedie fra 1970-tallet som også involverer fangenskap og mishandling av barn. Disse sakene vikler seg så inn i hverandre. Og som i de andre bøkene klarer Erica heller ikke denne gangen å la være å blande seg inn i samboerens arbeid.

Jeg er litt usikker på hva jeg egentlig synes om boka. Den er spennende, bevares. En grei krim, men ikke den beste jeg har lest av Läckberg. Som de andre bøkene hun har skrevet leser boka seg nesten av seg selv. Men på en eller annen måte føler jeg at «dette har jeg da lest tidligere..?». Eller kanskje er det bare det at det nok en gang er Fjällbacka og Västkusten som er åstedet?? Så man må vel bare konkludere med at det er greit tidsfordriv å lese denne. Men kanskje kunne det med fordel ha vært kuttet i persongalleriet. Etter min mening er det til tider litt for stort til å ha oversikt over.

Tips til påskekrim

>Hva blir påskelektyren i år? Påsken nærmer seg, og for mange er det en fin tradisjon, enten man er bortreist på ferie eller er hjemme, å finne fram en god krim og riktig kose seg med å ha tid til å lese. Jeg tenkte jeg skulle komme med et par tips til de som kanskje ikke riktig vet hvilken bok de skal velge. Litt ukjente bøker, kanskje – men nye bekjentskaper er jo alltid fint. Linkene viser til omtalene jeg har skrevet, forresten.

Om du er på jakt etter en skikkelig creepy bok, så anbefaler jeg Chelsea Cains «Ondskapens hjerte». Det er første bok i serien om den riv ruskende gale seriemorderen Gretchen Lowell og politimannen Archie Sheridan. Såpass creepy er boka at man liksom ikke vet om man skal orke å lese videre. Men så gjør man jo det, da – og priser seg lykkelig over at det er flere bøker i denne serien!! Og siden nettopp DU sikkert blir like hekta som meg, kan jeg jo lenke videre til bok to som heter «Hjerterdame» og bok tre som heter «Hjerterått».

En annen bok som for meg var en neglebitende affære, er islandske Yrsa Sigurdardottirs «Jeg vet hvem du er». En bok som handler om en liten vennegjeng som reise til det fraflyttede, avsideliggende fiskeværet Hesteyri for å restaurere et gammelt hus og sette det istand slik at de kan åpne et pensjonat. Men det går jo ikke helt slik da… Boka er nærmest en blanding av en krim og en grøsser.

Til slutt vil jeg anbefale John Katzenbachs bok «Truet»,  som handler om psykiateren Frederick «Ricky» Starks. Han lever et rolig og forutsigbart liv med faste klienter som han behandler. Men, på 53 årsdagen sin mottar han et brev som skal forandre livet hans fullstendig. ”Velkommen til første dagen av din egen død” lyder starten på brevet. Deretter går det slag i slag, med paranoiaen tytende ut fra hver side av boka.

Så er det bare å ønske god lesing. Jeg tenkte kanskje å ta fatt på Camilla Läckbergs nyeste i påsken, hvis jeg rekker å lese noe midt i flyttesjauen, da.

Det går så meget bedre, faktisk!

I det siste har jeg løpt en del. Litt avhengig av turnusen – men det blir stort sett 3 ganger i uka. En blanding av mølleintervaller og rolige subbeturer. Mest intervaller, faktisk. Det er litt overraskende. Jeg, som egentlig hater mølla som pesten, har begynt å like å plage meg selv med intervaller. Og så er det så gøy at det gir resultater. Jeg har en runde på ca 4,9 km jeg har løpt jevnlig, og i helga satte jeg ny rekord. Tiden 29,08 er jeg superfornøyd med, spesielt siden jeg ikke hadde varmet opp i det hele tatt før det lille testløpet mitt. For andre er det kanskje ikke så fort, men for meg er det virkelig et skritt i riktig retning. Nå gjelder det bare å «holde seg oppe» – og å fortsette å pushe grenser. Det er jeg ikke så flink til (det gjør jo vondt…), så det gjelder vel bare å øve seg. Og så må jeg huske å trene balanse på bosuball. De skranglete knærne og anklene mine ber om mer stabiliseringstrening…wpid-20150315_114024.jpg

Britt Karin Larsen: «Slik treet faller»

wpid-2015-03-02-20.27.40.jpg.jpeg Jippi, ny bok av Britt Karin Larsen ledig på biblioteket! Dette er sjette bok i serien om folket på Finnskogen, denne serien som jeg er blitt så innmari glad i. Ikke bare fordi jeg stadig vekk ser finske etternavn jeg har funnet blant mine egne forfedre, men minst like mye fordi Larsen skriver så fantastisk fint.

Nå er fortellingen kommet fram til årene rundt første verdenskrig. Vi treffer barn, barnebarn og oldebarn av de opprinnelige personene. Mange av etterkommerne bor fortsatt på små husmannsplasser på Finnskogen, mens andre har flyttet til Christiania, eller Oslo som byen heter i denne nye romanen. Noen lengter tilbake til Finnskogen, og de jobber hardt for å skaffe seg muligheter til å kjøpe tomt der. Andre har utvandret til Amerika og lengter hjem til skogen de også, men årene går og noen ganger kommer man for sent, eller klarer ikke å skaffe penger til den lange reisen hjem. Boka er fylt med vemod, men også håp. Og så er jo også denne boka så vakkert skrevet at det er enkelte avsnitt jeg bare blir sittende og lese igjen og igjen. Sin vane tro starter Larsen hvert kapittel med et overblikk, før hun liksom zoomer ned på handlingen. Slik som her, siden vi faktisk er inne i mars – den første vårmåneden:

Kan våren være den vanskeligste tida for mange fordi det lyse og lykkelige blir en altfor stor kontrast til egne tanker?

For oss som er bokormer er vel denne her litt spesiell:

Biblioteket er skogens søster, det finnes en ro der, men føler seg beskyttet, hyllene med bøker er som trestammer man går inn bak, i ly for andre blikk, og var det kanskje ikke trær de var, både hyllene og bøkene i dem, en gang for lenge siden?

Her er linker til de andre bøkene i serien:
*«Det vokser et tre i Mostamägg»
*«Himmelbjørnens skog»
*«Som steinen skinner»
*«Før snøen kommer»
*«Det synger i lauvet»

Om du liker historiske romaner, men ikke har lest disse bøkene så anbefaler jeg virkelig denne serien!

Unni Lindell: «Brudekisten»

wpid-img_20150204_175351.jpg Jeg har nettopp lånt Unni Lindells siste bok «Brudekisten» på biblioteket og lest den i en fei. Det var et gledelig gjensyn med Lindells hovedperson, politimannen Cato Isaksen. Forlaget skriver følgende om boka:

Tolv år gamle Maike Hagg, datteren til en psykiatrisk pasient, døde i kjelleren på Gaustad sykehus i Oslo i 1988. Politiet konkluderte med at det var en ulykke, at jenta falt fra en gardintrapp og slo hodet i steingulvet. Emmy Hammer og Aud Johnsen møtes 25 år senere for å snakke om det som egentlig skjedde med venninnen den gangen. Foreldelsesfristen for drap nærmer seg. Møtet blir farlig; angst og hat trigger en kaldblodig morder frem fra skyggene. En kvinne blir drept, den andre jaget. Cato Isaksen og Marian Dahle får saken. Miljøet på det psykiatriske sykehuset trer sakte frem; noe hviler i skyggen av noe annet. Psykiatrien ble politisk endret på nittitallet; alle skulle ut i samfunnet igjen. De slottsaktige bygningene på Gaustad ble tømt. Men én flyttet aldri ut.

Jeg likte boka godt, ellers hadde jeg nok ikke lest den ut så fort. Og jeg skal ikke røpe mer av handlingen eller løsningen her. Men jeg må innrømme at jeg ikke gjettet gjerningspersonen før ganske sent. Det eneste jeg har å sette fingeren på, er at det er et litt for stort persongalleri. Innimellom er det nesten vanskelig å holde oversikt. Men ellers: Les!