Sett fra min vinkel

Vi setter dem i bur, dyr og fisk, og forventer å bli rike. Slik er industrialiseringen av landbruket, som styres av de samme økonomiske lovene som resten av produksjonsindustrien.

Dette er et faktum. Det var derfor en god ting da bøndene måtte slippe melkekyrne på beite i minst åtte uker. Ellers i året er de melkefabrikker, mange av dem som båsdyr uten den friheten til å bevege seg som alle dyr har en grunnleggende rett til. Og de er avhengige av omsorgsfulle mennesker for å oppnå et noenlunde verdig liv.

Vi er så vant til å holde dyr i fangenskap at det er blitt det naturligste i verden for oss. Det er ikke alle som ser det slik. Derfor har kyrne fått det bedre, mens andre dyr, som svin, burhøns, pelsdyr, og for den saks skyld oppdrettsfisk, ikke har fått mulighet til å oppleve noe som ligner på det frie liv før de ender sine dager. De økonomiske lovene, markedskreftene, gjør at vi holder flest mulig individer på minst mulig areal. Dette er regulert av lover og forskrifter, men dette fungerer ikke nødvendigvis til beste for det enkelte dyr.

De er som gudegitt til oss, de flokkdyrene som lar seg temme. I sine naturlige omgivelser beskytter de hverandre ved å stå sammen slik at bare de svakeste blir bytter for sultne rovdyr. Det er naturens orden. Vi mennesker har overlistet naturen, og bruker husdyrene flokkinstinkt til egen fordel. Vi tar dem til slakterbenken når det passer oss, og er dermed de mest effektive rovdyrene jordkloden noensinne har fostret.

Dét er ille nok å tenke på for mange, og da særlig for dem som mener at vi kunne brødfødd menneskeslekten uten å drepe dyr, og heller brukt de arealene dyrene beiter på til å dyrke spiselige vekster. La nå det ligge for denne gang.

I forrige uke fikk vi vite at en sauebonde var blitt fradømt retten til å holde husdyr i fjøset sitt. Det var ikke på tide, men mange lange år på overtid. Det forkastelige er at Mattilsynet og politiet i slike saker ikke tar ansvar tidlig nok når dyrene helt åpenbart har det vondt. Da Mattilsynet slo til var den byråkratiske kverna trolig helt utslitt. For jeg regner med inspektørene hadde sovet svært dårlig mens de ventet på at den håpløse bonden skulle skikke seg.

Vi bygger vårt samfunn på tillit til at mennesker lar seg korrigere. Når det gjelder dyrehold tror jeg vi må gå ett skritt lenger. For dyrene kan ikke dobbeltsjekke om den menneskelige flokklederen har den omsorgsevnen som er nødvendig. Dyr kan ikke skrive brev, tømme seg i medarbeidersamtaler og anmelde naboer som tar seg til rette. Derfor trenger de en langt sterkere beskyttelse enn de har i dag. Her må det tenkes nytt.

Det dyrene trenger et eget sett økonomiske naturlover, som setter absolutte krav til dyrevelferd – med umiddelbare frister. Og de trenger noen som kan trekke eieren, eller tilsynsmyndigheten for domstolen når de svikter.

Det er grunn til å tenke over de siste ukenes debatt om mannssjåvinisme, kvinnehets og nedverdigende sexprat på sosiale medier. Som da tusenvis av medlemmer i begynnelsen av oktober i år meldte seg ut av den lukkede Mannegruppa Ottar på Facebook etter en offentlig fy-kampanje mot krenkende innhold i innlegg som ble delt der.

Et par uker etter var medlemstallet økt med mer enn det dobbelte av det antallet som hadde meldt seg ut. Det overrasker ikke. Menn er som kvinner en sammensatt gruppe, og mange av begge kjønn føler vel at de av og til trenger å buse ut med ett og annet i slike fellesskap, slikt som ellers ikke oppfattes som politisk korrekt.

Da er jeg mer skremt over politiske størrelser som Carl Ivar Hagen, som midt oppi debatten om kvinnehets på Mannegruppa Ottar, i et anfall av det som må betraktes som overstadig politisk populisme, gikk ut og forsvarte presidentkandidat Donald Trump med at: «En privat gubbesamtale med griseprat, det har vel alle menn vært borti».

Ja, dét kan jeg love deg. Ikke bare en gang, men flere ganger, uten at det gjør det noe bedre. Det finnes menn som synes akkurat dét er fryktelig morsomt, sannsynligvis litt spennende og kanskje også pirrende. Hvorfor Hagen mener dette er helt uproblematisk er betenkelig, ikke minst fordi han nok har en liten menighet der ute som heier på grisepratgubbene.

Måten vi snakker om og til hverandre på er ikke likegyldig. Seksualitet er en privatsak, og seksualiserte ytringer kan være en del av seksualiteten for mange, og også en del av den seksuelle dialogen mellom partnere. Griseprat er ikke det samme, og Hagen burde heller bekymre seg for tendenser til utagerende seksuell atferd i egne rekker spesielt, og blant maktpersoner generelt, enn å prøve å banalisere et av de store temaene i vår tid.

At Donald Trump må tåle kritikk for sin umodne og superegoistiske tendens til å tafse på kvinner er lett å forstå. At store deler av den amerikanske befolkningen fremdeles har tillit til ham er ikke fullt så enkelt å begripe. Akkurat nå minner valgkampen i USA mer om et frynsete standupshow enn en debatt mellom toppkandidatene til presidentembetet i en av verdens mektigste nasjoner.

Det vi har fått i fanget de siste ukene er en merkelig diskusjon om vi er for eller imot om det er greit med litt griseprat gubber imellom. Og om kvinner må finne seg i å bli klådd på fordi de er så inn i hampen tiltrekkende at de funger som magneter på Trumps lepper og lemmer. I så fall er det jo bare naturen selv som spiller slike menn et puss, og da har jo kvinnene bare seg selv å takke.

Dette er en debatt om verdier og ikke om ytringsfrihet. Og vi trenger denne utfordringen fordi den tvinger oss til å tenke gjennom hva vi står for – sånn oss menn imellom.