I fjor fikk Jon Fosse den internasjonale Ibsenprisen, og i vår ble han beæret med statens æresbolig for kunstnere, Grotten, i Oslo. Forfatteren fra Hardanger er oversatt til mer enn 40 språk.

Nå spilles han endelig på Teater Ibsen. Regissør Fridtjof Såheim har selv spilt i «Eg er vinden» på Den nationale scene, og regissert flere Fosse-forestillinger. I «Eg er vinden» var det to personer på en ellers tom scene. I «Sonen» er scenografien enkel, og lyset spiller en viktig rolle.

I begynnelsen lyser det sterkt på den milde og engstelige moren (Sylvia Salvesen) og faren (Jan Ø. Wiig). Lyset i stuen er avslørende gjennom store deler av forestillingen, og brukes symbolsk. Noen ganger blir det gradvis lysere, andre ganger gradvis mørkere. Noen ganger kommer mørket brått på.

Regissørens bortvelgelse av effekter, virker effektivt. Mens Lars Eirik Holter brukte musikk av Terje Rypdal på forestillingen da den ble satt på Det norske teatret i 2003, har Såheim valgt bort musikk og rekvisitter. Fokuset er utelukkende på skuespillerne. Det blir intenst og nært på Teater Ibsens nye, intime scene, de 40 minuttene forestillingen varer.

SLADREGUBBE

Foreldrene og deres frihetssøkende sønn bor på en fraflyttet bygd, og når de ser ut vinduet om kvelden, er lyset i naboens vindu det eneste de ser. Sønnen deres har vært borte et halvt år, uten å gi lyd fra seg. Hvor er han? Naboen mener å ha svaret: sønnen har sittet inne.

En dag kommer sønnen hjem med samme buss som den alkoholiserte og hjertesvake naboen. Sønnen vil ikke fortelle foreldrene hvor han har vært, eller svare på naboens insinuerende spørsmål. Jørgen Wiig Salvesen, som også er Jan Ø. Wiig og Sylvia Salvesens sønn i virkeligheten, virker troverdig som temperamentsfull sønn i «Sonen». Selv om temaet er alvorlig nok, hørtes jevnt over humring i salen, under generalprøven onsdag kveld.

LYS OG MØRKE

Det oppstår en spenning mellom foreldrene og sønnen, som mister besinnelsen når naboen kommer med sine grove beskyldninger. Idet den ustelte naboen entrer stuen, er det som om mørket kommer inn. Og når han forsvinner, er scenen mørk som på innsiden av et egg. Moren blir sittende alene med sine tanker i noen minutter, og pausen er ladet.

Hun vet ikke hvem hun skal tro på. Selv om foreldrene prater som en foss, er det mangelen på kommunikasjon som preger dem. Når temaene blir for tunge, tyr faren til fraser om vær og vind. Han gleder seg til våren og lysere tider.

Det viktige forblir usagt. Men lyset og mørket forteller oss mye.