CecilieTB

Et nytt ark. Et hvitt, tomt ark på en ny pc. Det første arket som skal skrives på, de første ordene, linjene. Å lagre et dokument i en ny mappe for første gang. Jeg pakker ut pc’en med andakt, med takknemlighet. En sakral stemning. For her er en bit av meg. Et tastatur, muligheten til å la tankene vandre og sette ord på jeg’et. Jeg tenker at dette kan ingen kjenne seg igjen i. Men jeg vet – vet,vet,vet, at det er det mange som gjør.

Det blir for sjelden nå. Dagene er så fylt opp, og det er så vanskelig å ta seg tid til bare dette. Tanker via et tastatur. Når jeg skriver får jeg sortert, satt ord på, vært. Å være, er – jeg er. Jeg skriver, altså er jeg. Jeg har så mange tanker, så mange ord, som flagrer rundt inni meg, men uten tastatur blir de værende, fanget, tankene lever og blir satt ord på gjennom hendene, fingrene mot tastaturet. Forløsning.

Jeg er.

Her er jeg.

Igjen.

Jeg har fått en del spørsmål om hvordan ståa er nå, særlig hvordan jeg spiser. Ikke så rart, ettersom bloggen i flere år het Fristende lavkarbo.

Livet er fint. Til tider hektisk, til tider rolig. Hverdagen består av full jobb, fortsatt som lærer i ungdomsskolen. Jeg har i dag tatt i mot nye 8.klassinger. Herlig! Dette året skal jeg også studere deltid, et studie på Høyskolen som heter Lesing. Jeg gleder meg veldig, og føler meg så utrolig heldig som skal i gang med det!

Barna vokser. Jentene går i 10.klasse og i 3.klasse, mens minstemann Christian blir TO ÅR neste uke!

Interessen for mat og helse er like stor, og har vært det hele tiden. Samtidig er kostholdet litt mer avslappet. Jeg teller ikke karbohydrater, men er opptatt av å spise grønnsaker, egg, kjøtt, fisk, nøtter og lignende. Samtidig spiser jeg litt knekkebrød, og spiser helt vanlig kake i selskap. Min rettesnor akkurat nå er å gjøre så godt jeg kan. Det viktigste er nesten at jeg ikke bebreider meg selv for ikke å være «flink nok», jeg kan nemlig lett gjøre det. Jeg tror ikke selvbebreidelse bringer oss videre i nevneverdig grad her i livet.

Jeg trener styrke, løper litt og går turer. Kroppen kjennes sterk og frisk. Jeg har noen kilo fler enn før siste svangerskap. Noen dager bryr det meg null og niks, andre dager er jeg totalt frustrert. Er det noen som kjenner seg igjen? Jeg tenker som så at jeg har tre valg:

1) Gi jernet, fokusere, trene hardt og spise strikt for å bli ship-shape.

2) Akseptere kroppen som den er på det stadiet den er, men trene, være i aktivitet, være ute, spise god og ren mat for det meste (med noen utskeielser…) og passe på at kroppen (og hodet) har det godt.

3) Ikke bry seg.

3 er ikke et alternativ. Og selv om 1 kan friste i ny og ne, holder jeg meg på 2. Noen uker blir det mange treningsøkter og mange gåturer, andre uker blir det mindre. Noen lørdager blir det sushi og mørk sjokolade, andre lørdager blir det et dykk ned i godteskåla.

Jaja. Jeg gjør så godt jeg kan og passer først og fremst på at kropp og sjel har det godt.  Og det har de!

For øvrig legger jeg stadig ut matbilder på instagram. Ta en titt @cecilietheistebratli

♥Cecilie – gjør så godt hun kan!

Et eksempel til dere: enchilladas av kikertpannekaker, coleslaw og salat 🙂

Noe så veldig! Plutselig har det gått nesten 14 måneder siden sist. Fjorten fine måneder av livet, men jeg har tenkt på bloggen hver dag. Ting jeg har lyst til å skrive om, fortellinger, ting som opptar meg. Dere vet.

Jeg har hele tiden tenkt at jeg plutselig skulle starte igjen. Men så går tiden, og det plutselige øyeblikket kommer ikke, eller skyves foran og flyttes til en annen gang, men ikke til her og nå.

Jeg tror det handler om historier man forteller seg selv. Eller rettere; historier jeg forteller meg selv.

Men plutselig, en dag i skogen med podcast om motivasjon på øret, skjønte jeg at en tanke er nettopp bare det – en tanke. Den er ikke nødvendigvis sannheten, den er en tanke som kommer og går og som begrenser eller åpner.

Og jeg må nesten gi eksempler. Jeg har ikke blogget fordi en gang var bloggen ganske stor. Så stor blir den sikkert aldri igjen, har jeg tenkt. Og glemt at det viktigste for meg alltid har vært å skrive og formidle.

Jeg har ikke blogget fordi jeg antagelig ikke kommer til å få blogget hver dag. Og det må man jo liksom gjøre hvis man vil ha en stor blogg. Men så slo det meg jo at jeg ikke må ha en stor blogg, og man kan jo blogge selv om det ikke blogges hver dag.

Så har jeg vel tenkt, at et skikkelig mål for bloggen kunne vært å bli Norges beste og mest leste blogg av og for kvinner 40+. Men slike mål blir jeg jo brydd av, og så husker jeg med ett på kvinner som er noen få år yngre enn meg, og tenker at når de bikker 40, tar de meg uansett igjen, så slike mål er det jo ikke vits i å ha. Og dagens outfit, det orker jeg ikke, og da blir det vel ikke noe livsstilsblogg ut av dette.

Så ender det hele med at jeg ikke får blogget, for jeg lager alle disse sperringene og begrensningene og glemmer at en tanke nettopp bare er det. En tanke.

Og da, på en skogstur med podcast på øret for første gang, visste jeg plutselig at plutselig var nå, og at jeg skulle blogge igjen. Selv om det kanskje ikke blir hver dag, selv om bloggen kanskje ikke blir så stor som den var igjen, og selv om jeg kanskje ikke blir livsstilsmagasin på nett for kvinner over 40. Men man vet jo aldri 😉

(For øvrig ble plutselig utsatt da hele bloggen var borte fra nettet, og layout’en er helt ny og jeg skjønner nesten ikkeno’. Og jeg er straks 39, men da har jeg et år på å øve meg til å bli i 40-årene).

Ønsk meg velkommen tilbake!

♥Cecilie