Materiale og metode
Stabekk Bo- og Behandlingssenter ble bygd med to sengeposter med 28 senger hver, én for pasienter i langtidspleie og én for pasienter til medisinsk rehabilitering. Materialet består av 146 pasienter innlagt i rehabiliteringsposten i en nimånedersperiode 1988 –89. I alt ble 198 personer innlagt i perioden, men følgende pasientkategorier ble eksludert: reinnleggelse (16 personer), uten rehabiliteringspotensial ved innleggelsen (sju personer), døde i observasjonsperioden (fire personer) og bortfall på grunn av ferieavvikling (25 personer).
Materialet var 87 kvinner og 59 menn, gjennomsnittsalder 78 år (56 – 94 år). I alt 25 kvinner og 11 menn var 85 år eller eldre, og 53 % av kvinnene og 27 % av mennene bodde alene. Til sammen kom 122 personer (84 %) hjemmefra, 23 (16 %) fra sykehus og én fra vernehjem. I alt var 116 henvist for rehabilitering og 30 for avlastning.
Alle var søkt innlagt i rehabiliteringsposten, oftest etter initiativ fra hjemmesykepleien. Det ble stilt krav om at legeopplysninger fulgte med. Søknadene ble vurdert av et inntaksteam som bestod av sykehjemmets avdelingsykepleier og lege (spesialist i geriatri) og av oversykepleier fra hjemmesykepleien. Søknadene ble vurdert etter antatt rehabiliteringsbehov.
Posten hadde et tverrfaglig team med oppmerksomheten spesielt rettet mot medisinsk rehabilitering. Bemanningen var: lege fordelt mellom geriater i 2/3 stilling og allmennlege i 1/3 stilling, sykepleiere/hjelpepleiere med en bemanningsfaktor på 0,68, ergoterapeut 1,5 stilling, fysioterapeut 1,5 stilling, logoped 0,5 stilling. Det tverrfaglige teamet utformet en rehabiliteringsplan for hver pasient. Teamet hadde ukentlige møter der pasientenes tilstand ble vurdert og rehabiliteringsopplegget eventuelt justert. Pårørende med omsorgsbelastning fikk tilbud om å delta i samtalegrupper som ble ledet av personell ved posten. Ved utskrivning gav hver faggruppe skriftlig informasjon til dem som hadde oppfølgingsansvar i kommunen.
Funksjonsevnen vedrørende dagliglivets aktiviteter ble registrert ved hjelp av Katz" ADL-skala som omfatter bading/dusjing, forflytning mellom seng og stol, av-/påkledning, spising, forflytning til/fra toalett og kontroll over urin/avføring (9). I tillegg ble innendørs gangfunksjon på flatt gulv kodet etter en ordinal skala fra 1 (går alene uten vansker) til 12 (sengeliggende) (10). Kliniske observasjoner av ulike mentale funksjoner som desorientering, forvirring, svekket hukommelse, uro, angst og tristhet ble vurdert og registrert av sykepleier. I tillegg ble pasientene stilt spørsmålet: «Hvordan har du det alt i alt?», og ble bedt om å krysse av på en åttedelt skala med ekstremverdier 1 (ikke så bra) og 8 (svært så bra). Bruk av kommunale hjemmetjenester ble registret som antall besøk av hjemmesykepleien og antall timer hjemmehjelp per uke. Private tilleggstjenester ble ikke registrert. Pasientens hoveddiagnose ved utskrivning ble registrert etter diagnoselisten ICD-9.
Alle pasientene fikk registrert funksjonsevnen og forbruk av kommunale hjemmetjenester umiddelbart før innleggelse i rehabiliteringsposten og ved kontroll ca. to måneder etter utskrivning. Registreringen ble foretatt av hjemmesykepleier med ansvar for den enkelte pasient. Pasienter innlagt direkte fra sykehus ble første gang registrert på tilsvarende måte av pleiepersonalet på sykehjemmet straks etter innkomst.
Statistisk analyse er utført med programvaren SPSS og BMDP. Sammenlikning av status før og etter rehabiliteringsoppholdet ble foretatt ved McNemars test for symmetri. Trinnvis logistisk multippel regresjonsanalyse ble anvendt for å studere forklaringsvariabler for forbruk av hjemmetjenester, endring av personlig ADL-funksjon, og endring i skåre på skala vedrørende hvordan de hadde det alt i alt. Alder som forklaringsvariabel ble dikotomisert ved 84/85 år; dette fordi 85 år og over representerer gruppen meget gamle. Bostatus (alene/ikke alene), nærhukommelsen (svekket/ikke svekket), og hvorvidt pasienten var innkommet til rehabilitering eller avlastning ble også benyttet som forklaringsvariabel.