Formatets betydning

Jannicke Låkers bokretrospektiv er inspirerende og effektiv distribusjon av videokunst. Men bidragsyterne overser diskusjonen om nettopp videomediets formathistorie.

Jannicke Låker, Laid Bare, Kontur Forlag, 2010.

Laid Bare er et sjenerøst prosjekt som både oppsummerer Jannicke Låkers kunstneriske produksjon de siste ti årene og samtidig gir deg ni av hennes arbeider på en dvd. Det finnes ikke mange lignende publikasjoner, den eneste jeg kommer på er Eija-Liisa Ahtilas The Cinematic Works som kom ut tidlig på 2000-tallet. Andre prosjekter som distribuerer videokunst utenfor gallerirommet er Kenneth Goldsmiths Ubuweb, Video Data Bank og Electronic Arts Intermix, men de matcher ikke tanken bak redaktør Bo Krister Wallströms prosjekt, som vil gjøre samtidskunsten tilgjenglig for et bredt publikum. Her får man faktisk videoarbeidene til odel og eie!

Med de første portable kameraene ble videokunsten på slutten av 1960-tallet tilgjengelig for kunstnere på en helt ny måte. Dette sammenfalt med ønsket om å bryte med galleriets distribusjons- og salgsmodell. Men videokunsten led fort samme skjebne som andre tidsbaserte uttrykk og galleriene fant en måte å begrense opplag på og selge video videre som kunst med stor K. Mange kunstnere deltok mer enn villig i denne utviklingen og utviklet video til et opphøyd medium vist i forseggjorte installasjoner på museer og gallerier.

Fra innspillingen av Når du leser dette, en film av Jannicke Låker, 2010.

De siste tiårene har videomediet forandret seg mye, blant annet på grunn av endringer i format, distribusjon, og tilgjengelighet. Denne utviklingen kan spores også i Låkers produksjon. I de tidligste filmene bruker hun videokameraet som en personlig skriftestol, og ikke bare som et medium for å fange en situasjon eller dokumentere en performance. Oppsettene ser forholdsvis enkle ut og i publikasjonen følger man Låkers utvikling som kunstner fra den tidligste videoen inkludert her, 9 ½ minutes (2000), som tar for seg det private, rasisme, norsk smålighet, xenofobi, seksualitet og andre pinlige fenomener. Dette var kjennetegn for Låkers tidlige videoarbeider som var konfronterende og fascinerende delvis på grunn av den forholdsvis enkle produksjonen. Verket No 17 (1997) – som satte Låker på kartet – er dessverre ikke med i samlingen, men illustrerer enda tydeligere hva Låker er interessert i. Det handler om makt og kjønn, om forestillinger og fremstillinger av maskulinitet og femininitet. Verket har en humor som man også finner i tidligere arbeid som Spider Woman (1998) og Hit by Tits (1997) som heller ikke er med i denne publikasjonen.

Jannicke Låker, Running Woman, 2006. Med Lore Calvies. Video still.

Utvalget i Laid Bare viser i stedet hvordan blikket fjernes fra Låker selv som utøver foran kamera. Kunstneren velger i økende grad å bruke skuespillere, proffe eller amatører, og utvider repertoaret ved å bevege seg fra det intime og familiære til å også inkludere offentlige rom. I Beautiful People #1 og #3 (begge fra 2002) møter vi ulike menn ute i dramatisk natur eller i forfinete rom i byen. I de nyeste arbeidene kommer vi likevel tilbake til figuren Låker spilte selv i tidligere arbeider, i skikkelse av «den ensomme kvinnen», nå gestaltet av andre. Fra den skrekkfilminspirerte Running Woman (2006) til den mer absurde karakteren fra Woman in Mud (2007) ser man også at Låker utvikler virkemidlene sine og velger mer sofistikerte løsninger på sine produksjoner, noe som også gjør humoren mer komplisert. Kaoset som utgjorde en stor del av tidligere arbeider viker for en statisk og kontrollert kameraføring, en viss profesjonalisering der kunstneren nærmer seg et tydeligere filmatisk språk.

Jannicke Låker, Woman in Mud, 2007. Video still.

Den engelske språkdrakten på tekstene er til tider litt keitete. Låker er jo en kunstner som har stilt ut internasjonalt og valget av utelukkende norske bidragsytere virker derfor litt provinsielt. To av tekstene behandler flere verk i en retrospektiv tone og leter etter felles tråder i Låkers verk; Jon Vøllestads tar utgangspunkt i sitt embete som psykolog og diskuterer skam og det pinlige i Låkers arbeid, mens Marit Paasche skriver om fiksjon og virklighet og trekker tråder til både reality tv, litteratur og film. Begge bidragene kunne imidlertid ha blitt spisset av redaktøren.

Den siste teksten av Kjetil Røed tar i hovedsak for seg det nyeste arbeidet, Når du leser dette, som ble vist under filmfestivalen i Oslo i fjor. Denne nærlesningen av ett verk er bra, men Røed fokuserer på tematikken rundt selvmord og unngår å diskutere det faktum at dette verket er det eneste Låker har laget på film. Dette temaet – formatets betydning – blir gitt lite rom i boka totalt sett. Noen av verkene er laget for monitorer og kan greit vises på en tv, dataskjerm eller som en projeksjon, mens andre verk, som Running Woman, skal projiseres i stort format og har et viktig fysisk nærvær når den blir vist. Det hadde vært interessant å få et innblikk i hvilken rolle format, distribusjon og visningsrom spiller for videomediet generelt og dette kunstnerskapet spesielt. Alt i alt er Laid Bare likevel et prosjekt som viser hvordan videokunst kan distribueres og hvordan man kan jobbe med et retrospektivt bokformat for dette fortsatt ekspansive mediet.

Leserinnlegg