Son

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Son» har flere betydninger.
Son
Soon (alternativt)
LandNorges flagg Norge
DistriktFollo
FylkeAkershus
BispedømmeBorg
ProstiSøndre Follo
KirkesognSåner
KommuneVestby
StatusTettbebygd sted
InnbyggernavnSoning
Befolkning
 – Totalt
 – Byområde
7 000
1 000
Kart
Son
59°31′25″N 10°41′09″Ø
Son på Commons

Son er et tettbebygd sted ved Oslofjorden sør i Vestby kommune i Akershus fylke. Det er særlig kjent for sin gamle bebyggelse fra hollendertiden, med trehus og trange smug som gir et særpreg som man gjerne forbinder med byer langs kysten av Sørlandet. Det er også en populær småbåthavn. Son er en del av Follo, og kan dessuten regnes til Mosseregionen. Det var tidligere egen kommune og hadde bystatus.

Statistisk sentralbyrå regner fra 2007 Son / Store Brevik som del av Moss tettsted, og dermed utgikk det som eget tettsted, etter at Sjøhagen boligfelt nord i Moss ble ferdig utbygd og dannet en sammenhengende tettbebyggelse.[1] I 2023 bodde det ifølge SSB 6.581 personer i den delen av Moss tettsted som ligger i Vestby kommune, med andre ord mesteparten av Son. Her medregnes ikke bebyggelser og områder som faller utenfor Moss tettsted, som ellers har postnummer, eller tilhører, Son. Dermed utgjør Sons totalbefolkning omtrent 7.000 eller mer.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Son var utskipingshavn for tømmer som ble fløtet på den nedre delen av elven Såna, som på strekningen fra Hølen heter Hølenselva.

Det tidligere ladestedet Son ligger ved Oslofjorden, og fjordarmen Sonsbukta, lokalt kjent som Sonskilen, er fjordens dypeste naturlige havn. Son ligger i Vestby kommune i Akershus fylke, ca. 50 kilometer fra Oslo, og grenser mot Moss i sør og mot tettstedet Hølen i nord. Son sentrum ligger nede ved sjøen, med resten av stedet i en bratt helling bak.

Utenfor Son ligger det fire øyer som tilhører Vestby kommune. Den største er Gjøva, mens de mindre tre går under fellesnavnet Sauholmene; disse ligger bare omkring 50 meter fra fastlandet. Lokalt omtales den største av de tre som Sauholmen.

Det er fire større tjern i Son: Vardåstjernet på Kjøvangen, Kolåstjernet like nord for Son sentrum, Breviktjernet og Damåstjernet på Store Brevik. Det ble tidligere drevet is fra Kolås- og Breviktjernene på vinterstid. Der tok skip inn is for å bevare proviant og forgjengelige handelsvarer. Nær Breviktjernet finnes Ishusveien, oppkalt etter ishusene som lå nede ved sjøen. Det har også vært uttak av torv fra myrer både ved Kolås og på Brevik.

Grunnfjellet i Vestby kommune er rester av en fjellkjede som lå i området for én til to milliarder år siden. Den viktigste bergarten er gneis, og typen som finnes i kommunen kalles Vestby-gneis. Den er svært varierende i karakter, med innslag av kvarts, feltspat og glimmer. I Sonsområdet kan man flere steder se mineralganger i grunnfjellet der dette ligger åpent i dagen. På sjøbunnen utenfor Son finnes det silurkalk.

I tillegg til sentrum omfatter Son boligområdene Deør skog og Store Brevik, samt mindre befolkningskonsentrasjoner som Kjøvangen. De fleste av de minst 6.000 innbyggerne som sokner til postadresse 1555 Son er fordelt på boligområdene, mens i Son sentrum bor det 1.000 personer. I utkantene av Son er det også noen eldre hytteområder, med priser på linje med Sørlandet der det er strandtomt. Det er restriksjoner på bygging i strandsonen.

Lokalbefolkningen bruker Son for sentrum, indre Son, Laksa, Kolås, Saga, Kjøvangen og Krokstrand. Deør brukes om Deør skog, Strømbråten, Solhøy, Skoglundkollen og Sletta/Liabråten. Brevik omfatter Store Brevik, Øståsen, Søndre Brevik/Varden og Brevikåsen/Damås. Dessuten kan følgende områder utenfor postnummer 1555 Son regnes til Son: Sjøhagen i Moss kommune og Klokkerud, Smørbekk og Tegneby (disse har postnummer 1550 Hølen).

Stedsnavnet[rediger | rediger kilde]

Navnet Son er ikke sikkert forklart i stednavnforskningen. En rådende oppfatning er at det har en elvetilknytning, i likhet med elven Sona i Nord-Trøndelag, som kommer fra Sonvatn. Navnet antas da å komme fra elven Såna som løper gjennom nabosognet Såner, så til Hølen og videre til Son og ut i Sonskilen som Hølenselva. Navnet har vært knyttet til verbet så, brukt om fiskens gyting, og da i betydningen «gyteelv». Det har også vært knyttet til verbet svona, å svinne inn, minke, slik at betydningen blir "elven som minker sterkt i tørketid". Tidligere i historien ble det blant annet også skrevet Soon, Zoen, Zoon og Sogn. Sistnevnte skrivemåte regnes for å være basert på en misoppfatning om at navnet kom fra ordet sogn; den ser ikke ut til å ha blitt brukt lokalt. Son ble offisiell skrivemåte i 1891; før det ser Soon ut til å ha vært mest brukt.

Historie[rediger | rediger kilde]

Det er funnet oldtidsminner fra yngre steinalder i Sonsområdet, som tyder på noe bosetning der.

På et kart fra 1154 finnes det noen mener er den første referansen til stedsnavnet, med formen (Se)suna. Kartet var laget av al-Idrisi for Roger II av Sicilia. Dette er en usikker tolkning, fordi kartet er såpass fordreid i forhold til terrenget at det er vanskelig å plassere stedet. Den første sikre referansen er fra et diplom fra 1342[2], der Sonakaupang nevnes.

Hollendertiden[rediger | rediger kilde]

Thornegården ble reist i hollendertiden, og er en av Sons tre fredete bygninger.

I hollendertiden, regnet fra omkring 1550 til 1800-1850, var Son en viktig tømmerhavn. Dels ble det skipet ut tømmer hugget i Sonsområdet, og dels tømmer som ble fløtet ned elven fra Hølen. Hølen var Sons viktigste allierte i tømmereksporten; Son var utskipningshavn for Hølen, og tjente derfor store penger på tømmer- og sagbruksdriften der. Samtidig var sagbrukene i Hølen store konkurrenter til sagene i Son.

På gamle hollandske kart er Oslofjorden kalt for Zoen op den Water, noe som forteller om stedets store betydning i hollendertiden. Markedet nevnes for første gang i et brev fra 1548, da Christianiaborgere klaget over at de tapte penger på konkurransen med Son. Det var lite fast bebyggelse på 1500-tallet, og et stykke ut på 1600-tallet var det fortsatt bare noen titalls innbyggere. Men rundt 1650 hadde folketallet steget til rundt 200.

I 1604 ble Son ladested under Christiania med egne tollrettigheter. Tollinntektene ble etter hvert store, slik at omliggende byer som Tønsberg, Fredrikstad og senere også Moss forsøkte å få lagt Son under seg. I 1670-årene hadde Son dobbelt så høye tollinntekter som Moss. Befolkningstallet økte naturlig nok også i takt med velstanden. Flere av bygningene i sentrum er fra storhetstiden som fulgte, blant annet murbygningen Thornegården fra 1641 og tømmerbygningene Stoltenberggården og Spinnerigården. Sistnevnte har sitt navn fra Ove Meyers Tobaksspinderi, som holdt til der fra før 1750.

Veksten i Son stagnerte etter 1720, da Moss ble kjøpstad. I Moss fikk man fløtet tømmer ned fra et langt større område rundt Vansjø, og kunne derfor tilby noe bedre vilkår.

Stagnasjon og ny storhetstid[rediger | rediger kilde]

Etter at Moss tok over en stor del av handelen fra Son stoppet veksten opp, men forholdene var nokså stabile frem til midten av 1800-tallet. Hollendertiden hadde vært på hell siden århundreskiftet, og tømmereventyret var til slutt over. Son klarte seg likevel rimelig godt, ikke minst på grunn av flere dyktige handelsmenn som flyttet dit.

Den første faste skolen kom i 1806. Den flyttet senere en del rundt, og ble til slutt til Son skole, en av fire skoler som fortsatt finnes i Son.

Med formannskapsloven av 1837 ble Son en bykommune. De første ti årene hadde Son og Hølen felles formannskap, men i 1847 opprettet de separate organer.

21. august 1856 ble det opprettet poståpneri i Son. I 1855 ble telegraflinjen mellom Drammen og grensen til Sverige, via Christiania, åpnet. I 1858 ble det lagt en linje til Hølen, som hadde telegrafstasjon inntil 31. desember 1866, da den ble nedlagt. 3. januar 1867 åpnet en ny telegrafstasjon i Son. Telefonen kom til Son den 30. juli 1898. Den var da knyttet til Rikstelefonen. Sentralen ble automatisert i 1975, og samme år ble telegrafen nedlagt.

Folketallet steg jevnt, og flere bosatte seg utenfor ladestedets grenser. Ved folketellingen i 1890 ble det registrert 774 mennesker innenfor grensene.

I 1899 skjedde Slettamordet. Den 6. april ble Maren Sophie Johannessen, kalt «Mor Sletta» etter gården hun bodde på, drept med to skudd fra en revolver. Hennes pleiesønn Thorvald Petersen Sletten ble tiltalt, kjent skyldig og dømt til døden. Han fikk benådning (dødsstraff hadde ikke vært brukt i Norge siden 1876) til livsvarig fengsel, og i 1901, etter at siste anke var forkastet, ble han satt i Akershus landsfengsel. Han tilstod aldri, og mange engasjerte seg i saken. Blant annet skrev stortingsrepresentanten Alfred Eriksen i 1906 Sletten-saken, hvor han hevdet at Sletten var uskyldig. Sletten ble i 1907 benådet og løslatt.

W. Peters' «Stormangrep på en fiskerlandsby», malt i 1895 mens kunstneren bodde i Son.

Tidlig i det 20. århundre ble Son en kunstnerby. Kjente personer som Nils Kjær, Ludvig Karsten, Herman Wildenvey, Ronald Fangen og den eksentriske maleren Karl Dørnberger er blant de som bosatte seg der. Også i dag bor en rekke kjente kunstnere i Son, og det er flere gallerier der.

I forbudstiden, perioden mellom 1916 og 1927, da brennevin var forbudt[3], var Son kjent som et smuglerparadis. Brennevinskanner ble losset på torvet mer eller mindre åpenlyst. Arthur Omres roman «Smuglere» omhandler denne tiden; han bodde selv i Son en tid, og var involvert i smugleraktiviteten. I vittighetsbladet Hvepsen ble det i 1924 trykket et lite dikt om Son:

Soon er Norges fagreste idyl, san.
Der er roser, sladder, fisk og fyld, san.
Der saa let man finder
søte smaa veninder, –
det er vort berømte forbuds skyld, san.
Politi, san, er man fri, san,
hovednæringsvei er smugleri, san.

Diktet peker på en faktor bak smuglersuksessen: Lensmannen holdt til i Hølen, og tok ikke turen ned til Son oftere enn at det var lett for smuglerne å unngå ham.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

De to brennende oljetanker på Laksa petroleumsanlegg ved Son, august 1944.

Tidlig på morgenen 9. april 1940, etter at den tyske flåten som stevnet inn mot Oslo hadde blitt slått tilbake ved Oscarsborg lenger inn i fjorden, ble fergen «Oscarsborg», også kjent som «Borgen» som gikk i trafikk mellom Son og Oslo kapret av krysseren «Lützow». Omkring 300 soldater og offiserer ble satt over på fergen, som ble sendt til Son. Dermed ble torvet i Son det første steder hvor tyske soldater satte sine ben på norsk jord under invasjonen, med unntak av dem som hadde svømt i land fra «Blücher». Totalt ble omkring tusen tyske soldater satt i land i Son i løpet av dagen.

Den 28. april 1940 forsøkte Royal Air Force å bombe drivstofflagrene på Laksa med fosforbomber. De traff ikke målet, men skadet heller ikke bebyggelsen i Son. Sentrum ble evakuert under angrepet.

Drivstofflagrene til Norsk Brændselolje ble svært viktige for de tyske styrkene, som blant annet bunkret ubåter i Son. Den 18. august 1944 sprengte hjemmefronten tankene, etter å ha mottatt ordre fra London i form av koden «kua har grønne strømper». Aksjonen ble ledet av Nils Otternes fra Ski. I tillegg deltok Frank Brenna, Odd Mjønner, Kåre Karterud og Oscar Mamen (alle fra Ski) og tre kjentmenn fra Son. 7000 tonn diesel til ubåter, det siste store tyske hovedlageret på Østlandet, og 400 liter solarolje ble ødelagt, og anlegget brant i ti dager. Tankene smeltet, men fundamentene er synlige i landskapet.

Minnestøtten over de fem fra Son som falt under andre verdenskrig.

Det stod to tyske brakker i Son under okkupasjonen, på Wernertomta. Det var også et luftvernbatteri på Søndre Brevik. Båtbyggeriet ved Kugrava, lengst sør i Son, var i aktivitet gjennom hele okkupasjonstiden med å bygge livbåter og annet utstyr for de tyske styrkene. Direktøren ble etter krigen tiltalt for dette, men ble frikjent.

Det var en egen hjemmefrontavdeling i Son. Medlemmene var ikke direkte innblandet i krigshandlinger, muligens med unntak av at noen av dem kan ha vært blant kjentmennene under Laksa-operasjonen. Avdelingen utførte bl.a. oppgaver med observasjon/rapportering og forflytning av våpen/utstyr, og hadde en hytte i Garder-skogen som samlingssted. Milorgs store Østfold-distrikt, med bl.a. avsnitt 112 Moss, omfattet også Son og Vestby i Akershus (under avsnitt 111 Ski) og de andre kommunene i søndre Akershus. Det var noen få medlemmer av Nasjonal Samling i Son, og en noe større gruppe som ble ansett for å være «stripete» (NS-sympatisører).

Våren 1945 ankom en større gruppe russiske krigsfanger som hadde blitt evakuert fra Nord-Norge, og som var i Son til krigens slutt.

Fem soninger falt under krigen: Brødrene Arne og Øistein Jacobsen, Ivar G. Gustavsen, Yngvar Jansen og Holger Georg Hansen. Arne Jacobsen falt på krigens første dag, da panserskipet «Norge» ble senket i Narvik. En minnestøtte ble reist i 1947. I tillegg til disse ble Arthur Rosenberg (født 1899), en jøde som hadde kommet som flyktning og bosatt seg i Son i 1938, arrestert i mars 1942 og sendt til det okkuperte Polen hvor han omkom i oktober samme år.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Inntil 1. januar 1964 var Son egen kommune, men i forbindelse med de mange kommunesammenslåinger som fant sted i 1964 og 1966 ble ladestedet slått sammen med Vestby herredskommune. I en folkeavstemning i Son om sammenslåingen, ble det et overveldende flertall for fortsatt selvstendighet, men dette ble ikke tatt til følge av departementet.

I begynnelsen 1970-årene lanserte NVE flere steder rundt Son som alternativer for beliggenheten til et atomkraftverk. Soon og Omegns Vel stod vinteren 1973 bak stiftingen av Aksjon mot atomkraftverk i Oslofjordområdet, som var den første organiserte motstand mot atomkraftverk i Norge.

Gjestebryggen ligger langs Glenneparken og videre innover i Sonskilen

Turisme har i etterkrigstiden blitt en viktig inntektskilde for Son. Det var en periode hotell der, men dette klarte ikke å drive lønnsomt over tid. Båtfarende er en viktig gruppe turister; både de som har båten i Son, men bor annensteds og som da gjerne gjør innkjøp i Son, og de som legger til på gjestebryggen.

På begynnelsen av 2000-tallet ble det grunnlagt en ny næringspark på Sletta gård, mellom Son sentrum og jernbanestasjonen. Pr. 2006 finner man en kolonialbutikk, en båtprodusent, sykkelverksted og noen andre små bedrifter der. En betydelig andel av befolkningen pendler til arbeid. En del pendler sørover, til Moss eller andre steder i Østfold, men flertallet av pendlerne har sine arbeidsplasser nordover. Det tar omkring 40 minutter å komme til Oslo med tog, hvilket for mange gjør det attraktivt å bosette seg i Son og arbeide i Oslo. Det har vært en jevn tilflytting siden 1970-tallet. Mange ungdommer velger å flytte fra Son i studietiden, ikke minst fordi det er få muligheter til å finne en bolig som passer med studentøkonomi, og alternativet er å bli hjemme hos foreldrene. Av disse velger en ikke ubetydelig andel å skaffe seg bolig i Son senere, når økonomien tillater det.

Branner[rediger | rediger kilde]

De fleste bygninger i sentrum er av tre, og står tett, og brannfaren er derfor stor, men Son har likevel blitt spart for større branner. De mest omfattende brannene i stedets historie er:

  • 19. mars 1934: Glennes båtverft brant ned til grunnen.
  • 24. november 1965: Den gamle hermetikkfabrikken brant ned til grunnen.
  • 17. mai 1976: Spinnerigården ble totalskadet av brann. Eierne og beboerne Badi og Michael Batchelor fikk bygningen gjenreist på grunnlag av de opprinnelige tegningene.
  • 30. september 1984: «Gamlesaga» nord i Son brant ned til grunnen. Brannen var trolig påsatt.

Kultur og friluftsliv[rediger | rediger kilde]

Son småbåthavn

Kystkultur[rediger | rediger kilde]

Son kystkultursenter (avdeling av Follo Museum i Drøbak) har en museumshavn med slipp for trebåter, og tre bygninger – fiskerhjemmet Jostushuset, en smie som er bevart fra det gamle båtbyggeriet, samt en kopi av sprøytehuset til Soon Brandvæsen. Senteret ligger ved Glenneparken midt i Son. En lokal gullsmed åpnet verksted i smia i 2005.

Son småbåthavn er en av de mest attraktive havner i Oslofjorden, med mange brukere fra andre deler av Østlandet. Havnen er relativt dyp, noe som gjør det lett å ta store seilbåter helt inn til bryggen i sentrum. Den ligger også inne i en fjordarm, Sonskilen, noe som gir en viss beskyttelse mot vær og vind.

Son småbåthavn ble også brukt som innspillingssted til TV-serien Båtliv, som gikk på NRK i 2003.

Idrett[rediger | rediger kilde]

Soon Seilforening er en av områdets mest aktive seilforeninger, og ble landskjent etter at Siren Sundby tok gull i Europajolle i Sommer-OL 2004.

Soon Idrettsforening (Soon IF) har et herrelag i fotball som tidligere spilte kampene sine på fotballbanen Labo Stadion, og fra 2008 på det nye anlegget Son Arena i Grevlingen øst for sentrum. Soon IF har også et tilbud for yngre; barn ned i 7-årsalderen får tilbud om å spille fotball.

Sommeren 2009 åpnet Soon Golfklubb en ny golfbane i Son.

Kirker[rediger | rediger kilde]

Såner menighetssenter

I Den norske kirkes organisasjon tilhører Son Såner menighet, med Såner kirke som sognekirke. Da denne brant i 1995 var det en kampanje for å få bygget ny kirke i Son i stedet for å bygge den opp på branntomten. Et menighetssenter ble opprettet i de gamle lokalene til Son Trelast, lokalt kjent som «Saga». Etter frivillig innsats ble Son kulturkirke åpnet på Sagatomten i 2014.

Strømbråten kapell med kirkegård ligger i utkanten av boligområdet Strømbråten. Kapellet, som ikke er vigslet, ble reist i 1924, på det som tidligere var en danseplass.

Samferdsel[rediger | rediger kilde]

Sonsveien holdeplass, holdeplass for NSBs lokaltog L21

Veinett[rediger | rediger kilde]

Son er endepunkt for riksvei 151, som går til Hobøl. Omkring tre kilometer øst for sentrum går europavei 6, med avkjørsel i Sonsveikrysset.

Jernbane[rediger | rediger kilde]

Sonsveien stasjon ligger ved E6 drøyt 49 km fra Oslo S, og er en holdeplass på Østfoldbanen for Vys lokaltog R21 mellom Moss og Stabekk. Etter at Follobanen ble satt i trafikk 11. desember 2022, er reisetiden til Oslo S med tog 28-30 minutter.

Buss[rediger | rediger kilde]

Ruter har ansvar for den fylkeskommunale rutebusstrafikken.

Sonsveien stasjon er stoppested for flybuss til Oslo lufthavn.

Båt[rediger | rediger kilde]

I sommersesongen kjøres det båt mellom Son og Aker brygge.

Skoler og barnehager[rediger | rediger kilde]

Grevlingen skole og kultursenter åpnet høsten 2006.

Grevlingen skole og kultursenter (8.–10. klasse) er en ungdomsskole for elevene fra Brevik, Son og Hølen skoler. Den åpnet i 2006 og erstattet Såner ungdomsskole utenfor Hølen.

Son skole (1.-7. klasse) åpnet i 2009 og erstattet gamle Son skole (1.-4. klasse) og Solhøy skole (5.-7. klasse).

Brevik skole (1.-7. klasse) er en barneskole sør i Son. I 2018 ble den revet og gjenoppbygd.

Son har seks barnehager; Deør, Grevlingen, Bjørkekollen, Øståsen, Solåsen og Store Brevik.

Postvesen og bibliotek[rediger | rediger kilde]

Son fikk poståpneri i 1875, som senere ble et postkontor, og bestod inntil 2002. Da Posten begynte å gå over til post i butikk ble det først bestemt at postfunksjonene skulle flyttes til en bensinstasjon på Tegneby, flere kilometer utenfor Son, ettersom det ikke fantes butikker i Son som hadde plass. Etter store protester gikk Posten med på å beholde det gamle lokalet, med innredning som post i butikk, inntil videre. En helsekostbutikk flyttet inn der etter en tid, og Son klarte dermed å beholde posten i sentrum. Etter et par år utvidet en butikk i sentrum, og det ble dermed plass til å flytte dit slik at man fikk mer regulære forhold. I 2023 flyttet post-i-butikk fra sentrum til en dagligvarekjede på Søndre Brevik, sør i Son.

Omkring århundreskiftet kom det første biblioteket, Chr. Hansens leiebibliotek. Det ble etter hvert erstattet av Son folkeboksamling, som så ble til Son folkebibliotek. Det er en filial av Vestby folkebibliotek, og har tilhold i Torvgården.

Bygninger[rediger | rediger kilde]

Birkelandgården
Huitfeldtgården
Jostushuset på Son kystkultursenter
«Klubben i Soon»
Spinnerigården
Hovedinngangen til Thornegården

Birkelandgården[rediger | rediger kilde]

Birkelandgården i Storgata 29[4] heter egentlig «Sjølyst», men er nesten utelukkende kjent under navnet den har fått, etter at den var bestyrerbolig for familien Hartvig Birkeland ved Soon Hermetikkfabrik. Det var opprinnelig et lavt, enetasjes hus i akershusisk stil. Omkring 1900 ble det ombygget med tårn og spir, i en blanding av jugend og sveitserstil. Bygningen var truet av riving i 1970-årene, men etter en lokal kampanje fikk velforeningen i 1979 leie den i 20 år av kommunen. I 1988 ble den bygd sammen med Torggården, en ny bygning som blant annet huser Son bibliotek. Siden 1998 har bygningen blitt drevet av kommunen.

Dørnbergerhuset[rediger | rediger kilde]

Carl Dørnbergers bolig i Strandgata 15[5] er et svartmalt hus i to etasjer, med forseggjorte hvitmalte dekorasjoner. De eldste delene av huset er fra det 17. århundre. Kunstneren Arne Samuelsen har fått bruksrett til huset av Dørnbergers arvinger.

Huitfeldtgården[rediger | rediger kilde]

Huitfeldtgården i Kolåsveien 4[6] har navn etter Lars Jørgen Huitfeldt, som sammen med Rasmus Wold var sentral i å skape den nye storhetstiden på 1800-tallet. På slutten av 1800-tallet ble det innredet skole der, og det var samtidig to skjenkestuer. Den ene hadde inngang fra samme side som skolen, og var et respektabelt sted, mens det andre hadde inngang fra baksiden og ble regnet for å være mer lugubert.

I nyere tid var det lenge kolonialhandel i huset. Etter at denne ble nedlagt i begynnelsen av 1990-årene har flere butikker forsøkt seg der. Pr. 2006 er det apotek og leketøybutikk i gården.

Ifølge en tradisjon skal Christian Magnus Falsen ha arbeidet med utkastet til Norges Grunnlov i Huitfeldtgården, sammen med Johan Gunder Adler. På hjemmesiden til Soon og Omegns Vel, en lokalhistorisk ressurs (stiftet 1929), står det:

«En av de store kjøpmennene i Son på denne tiden var Gregers Stoltenberg. Han bodde i det som nå kalles Huitfeldtgården. Da hans bror døde, giftet enken seg med sorenskriveren i Follo, Chr. Magnus Falsen. Familietilhørigheten og behovet for å arbeide i stillhet gjorde at Falsen valgte Son da han og lektor Adler tidlig på våren 1814 utarbeidet utkast til konstitusjon for kongeriket Norge.»

Det finnes ikke belegg for denne historien utover den lokale tradisjonen, og det er mulig at det dreier seg om en sammenblanding med Woldegården, som Falsen bodde i på Ås der han var sorenskriver.

Jostushuset[rediger | rediger kilde]

Jostushuset er en typisk akerhusisk stue fra slutten av 1600-tallet eller begynnelsen av 1700-tallet, noe ombygget omkring midten av 1700-tallet. Det har navn etter Jost eller Just Tallachsen, som kjøpte det i 1799.

Et uthus som var knyttet til det ble revet, og i 1964 ble huset flyttet til Follo Museum i Drøbak. I forbindelse med opprettelsen av Son kystkultursenter ble det i 1991 flyttet tilbake til Son. Det er innredet et tradisjonelt, fungerende kjøkken, hvor det på sommeren lages mat etter gamle oppskrifter.

Klubben[rediger | rediger kilde]

«Klubben i Soon» ble innviet 23. september 1923 som klubbhus for seilforeningen. Året etter åpnet det restaurant der. Da seilforeningen flyttet til nye lokaler i 1970-årene fortsatte restaurantdriften en tid, men etter hvert gikk Klubben over til å primært være et kultur- og skjenkested. Bygningen i april 2009 klubben revet.

Spinnerigården[rediger | rediger kilde]

Spinnerigården i Storgata 25[7] ble antagelig bygget i 1640-årene som pakkhus for Thornegården. Gården har også vært kjent som Grønbeckgården. Den fikk sitt nåværende navn etter at Ove Meyer omkring 1760 åpnet et tobakkspinneri der, og drev produksjon av skråtobakk inntil omkring 1840. Gården ble totalskadet av brann 17. mai 1976. Loftet og andre etasje ble fullstendig ødelagt, mens resten av huset fikk vann- og røykskader. Restaureringsarbeidet ble raskt satt igang, og bygningen ble satt tilbake i samme stand som den var før brannen. Spinnerigården er fredet.

Stoltenberggården[rediger | rediger kilde]

Stoltenberggården i Storgata 26[8] er fra 1700-tallet. Huset har to etasjer med valmtak. Det har navn etter handelsslekten Stoltenberg. Postkontoret lå i Stoltenberggården fra omkring 1970 til 1987. Før 1970 hadde Kafé Neptun lokaler der; en ny kafé med samme navn har senere blitt åpnet i Thornegården. Gården er fredet.

Thornegården[rediger | rediger kilde]

Thornegården på Son torv er en stor bygning i Hollandstegl og utmurt bindingsverk. Den eldste delen er antagelig fra 1647, og skal ha blitt oppført av en kaperkaptein. Omkring 1761 utvidet handelsmannen Ole Meyer bygningen, og det er dette årstallet som står med smijernsbokstaver over hovedinngangen. Man kan også se Meyerslektens familievåpen over døren. Den neste eieren var Johan F. Thorne, som har gitt bygningen sitt nåværende navn. Han måtte i 1831 overdra den til Westye Egeberg, men klarte to år senere å kjøpe den tilbake. Gården er fredet.

Det har i nyere tid vært kolonialbutikk i bygningen, og deretter annen næringsvirksomhet. Pr. 2006 har Kafé Neptun og en frisørsalong lokaler der.

«Soning»[rediger | rediger kilde]

Spørsmålet om hvem som er soning diskuteres mye i Son. I Son Leksikon fra 2002 utgjør omtalen av dette en av de lengste artiklene. Noen av de mest utbredte definisjonene er:

  • Bare de som har tre (noen mener fire) generasjoner bosatt i Son bak seg kan kalle seg soninger.
  • Bare de som bor innenfor ladestedets grenser, et område som knapt dekker Son sentrum, er soninger.
  • Forskjellige kombinasjoner av de to ovenstående definisjonene.
  • Alle som har adresse 1555 Son er soninger (det legges etter Postens siste revidering av postnumrene ofte til at de som har adresse 1556 Son er «soninger med postboks»).

En ting det er bred enighet om er at ingen hørning kan bli soning, uansett hvor mange generasjoner som måtte gå og hvor personen bor (dette er en holdning som deles av folk fra Hølen). Tilsvarende vil en soning som flytter til Hølen forbli soning. Definisjonen av hvem som er hørninger er like komplisert som for soninger, men i Son har man et sikkert kjennetegn: En person som ror i Sonskilen med fenderne ute er garantert hørning.

For de som kommer utenfra kan dette fremstå som nokså absurd, men det har sin bakgrunn i en sterk lokalpatriotisme og er en levende debatt, om enn ført med et smil.

Kjente personer med tilknytning til Son[rediger | rediger kilde]

Personene er ordnet kronologisk etter fødselsår

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tabell 4 Nye og utgåtte tettstader. 1. januar 2007 Arkivert 7. april 2014 hos Wayback Machine., Statistisk sentralbyrå
  2. ^ Diplomatarium Islandicum
  3. ^ 1917–1923 var også hetvin forbudt.
  4. ^ Gnr. 160, bnr. 82
  5. ^ Gnr. 160, bnr. 7
  6. ^ Gnr. 160, bnr. 52
  7. ^ Gnr. 160, bnr. 81
  8. ^ Gnr. 160, bnr. 24

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ivar Gudmundsen m.fl., Son Leksikon, Vestby Historielag/Cappelen, Oslo 2002, ISBN 92-991655-5-5
  • Ivar Hermansen m.fl., Sider fra Son, Soon og Omegns Vel, Son 1979
  • Øystein Kock Johansen, Vestby Bygdebok, bind 1, Vestby kommune, Vestby 1997, ISBN 82-994452-1-3
  • Bjørn Linnestad, Vestby – sett med kunstnerøyne, Vestby Historielag, Vestby 1994
  • Marit og Bjørn Linnestad (red.), Lokalhistorien i Vestby Avis, Vestby Historielag, Vestby 1990

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Son&oldid=24365308»