HEALING OG HELBREDELSE
av healer og sykepleier Else
Egeland
(denne artikkelen ble skrevet i 1997)
Ordet healing kommer fra anglosaksisk "healan"; å
gjøre hel, helbrede, frelse. Healing er en tradisjonell
behandlingsform som også hatt en sentral plass i norsk
folkemedisin. Healing omfatter tradisjonell håndspåleggelse med
berøring direkte på eller nær den fysiske kroppen. Dette kan
involvere opplevelsen av en kontakt med en ekstern Guddommelig
helbredende kraft eller spesielle evner som utøveren selv er i
besittelse av. Healing defineres som en helhetlig behandlingsform
idet den kan virke på alle dimensjoner av det menneskelige.
Helbredelsestradisjonene har vært praktisert i alle kjente
kulturer siden forhistorisk tid, og har også vært en del av
tidligere vestlig medisinsk praksis. Hippokrates (500 f.kr.),
ofte omtalt som den moderne medisinens far, forteller at "Erfarne
leger tror at den varme, som langsomt siver ut av hånden når
den legges på den syke, er særlig gavnlig. Det har ofte vist
seg at, mens jeg var ved å berolige mine pasienter, var der
liksom en merkelig egenskap i mine hender, som kunne hale og
trekke smerter og forskjellige urenheter bort fra de angrepne
deler, når jeg la min hånd på stedet og strakte mine fingre ut
mot det. Således er det kjent, fra noen av de lærde, at sunnhet
kan innpodes i de syke ved hjelp av visse bevegelser og ved
berøring..." (Harvey, s. 37-38).
Håndspåleggelse har hatt en sentral plass i norsk
folkemedisin. Ettersom den vitenskapelige medisin vant frem antok
de lærde at folkemedisinen ville dø ut av seg selv. I slutten
av 1960-årene oppdaget forskerne, til manges overraskelse, at
helbredertradisjonen i høyeste grad ennå var levende.
Healerbegrepet begynte å bli brukt i Norge tidlig på
80-tallet, parallelt med den voksende interessen for naturlige og
helhetlige behandlingsformer. Betegnelsen kan sees på som
uttrykk for et skille fra religiøse troshelbredere. Healere og
folkelige helbredere definerer vanligvis sine evner som et
naturlig anlegg eller evne, og mener at religiøs tro ikke er
nødvendig for at healing skal hjelpe. Likevel opplever mange
healere sine evner som en åndelig gave. Kjærlighet og empati
ansees som sentrale egenskaper hos healerne. Mange mener at evnen
er et menneskelig potensiale som også kan utvikles i forskjellig
grad.
Healing er den blant de mest benyttede former for alternativ
behandling på Island, i England, Holland og USA. I England har
healing fått en etablert posisjon i forhold til helsevesenet, og
flere leger har ansatt healere i sin allmennpraksis. Engelske
leger som samarbeider med healere beskriver healing som et
naturlig fenomen som har bred terapeutisk verdi, er uten
bivirkninger og kan benyttes komplementært til enhver annen
terapi. Healing antas å virke ved å styrke naturlige
selvhelbredelsesmekanismer.
En healingvariant, terapeutisk berøring, ble introdusert som
en sykepleiemetode i USA tidlig på 1970-tallet. Grunnlegger av
metoden er professor Dolores Krieger. Hun hadde forsket med noen
healere og ble interessert da kun kunne påvise kjemiske
endringer i blodprøver etter healing. Hun mente at healing er et
naturlig potensiale som mange mennesker kan utvikle. Innenfor
sykepleiermiljøet har metoden i hovedsak vært benyttet for
avspenning og smertelindring.
I løpet av de senere år har det også dukket opp andre
kulturelle varianter av healing. Som eksempler kan nevnes Qigong
(Kina), Reikihealing (Japan) og forskjellige
energibalanserings-teknikker. I både kinesisk og indisk
folkemedisin finner man flere tusen år gamle omfattende
teoretiske modeller omkring fenomenet.
Healere trenger ingen medisinsk diagnose for å hjelpe, og
stiller heller ikke medisinske diagnoser. Under behandlingen er
pasienten er påkledd, og sitter eller ligger. De fleste healere
ser samtale som mindre vesentlig i en behandlingsammenheng, de
mener at det er energien som formidles som virker. Healerne ser
seg kun som mellomledd i denne prosessen. Healere hevder å kunne
sanse sykdom, patologi og ubalanser som disharmoniske energifelt.
Disse kan oppleves som smerte, kulde, vind osv. Behandlingen
foregår ved lett berøring eller ved å holde eller bevege
hendene i feltet omkring den fysiske kroppen. De fleste healere
hevder også å få intuitiv kontakt med følelser og stemninger
hos klientene som de mener kan være relatert til tilstanden.
Healere kan sjelden forutsi virkningen av behandlingen på
forhånd, og kan derfor ikke gi garanti for hjelp. Healere mener
å generelt kunne stimulere klientens selvhelbredende mekanismer,
men healeren kan ikke styre disse. Det er klientens eget system
som prioriterer. Man mener at tro på behandlingen er uvesentlig
for effekt. Imidlertid er healing en personlig og nær prosess
som forutsetter en viss grad av mellommenneskelig kontakt og
åpenhet, at klient og healer er "på bølgelengde".
Under behandlingen kan klienten oppleve varme, kulde,
energistrømninger, spontane bevegelser i kroppen og emosjonelle
reaksjoner. Det er også vanlig å bli svært avslappet og tung i
kroppen under og like etter en slik behandling. Enkelte opplever
en kortvarig forverring av tilstanden i dagene umiddelbart etter
behandlingen. Dette er ikke en "bivirkning" i medisinsk
forstand, men en naturlig respons som forstås som at kroppens
egne helbredelsesprosesser er virksomme.
Healing kan ikke forklares ut ifra et biomedisinsk paradigme.
Energien er ikke målbar med vitenskapelig metode, det er umulig
å standardisere behandlingsdoser som ved utprøving av
medikamenter og en helhetlig metode som healing kan vanskelig
rettes mot kun et isolert symptom som ved biomedisinsk
behandling. Spørreundersøkelser indikerer at 60-80% av dem som
oppsøker healere opplever å få hjelp. Mange av disse hadde
kroniske sykdommer. Dr. Daniel Benor har foretatt en grundig
gjennomgang av 151 kontrollerte forsøk med healing i boken
"Healing Research I". Omkring 50% av disse forsøkene
viser sterk signifikant effekt av healing, ytterligere 15% en
svakere signifikant effekt. Benor er kritisk til mange av
studiene, men mener at om healing hadde vært et medikament ville
det blitt akseptert på grunnlag av dette materalet.
For å forstå healing må man benytte en bioenergetisk
forståelsesmodell. Energiparadigmet representerer et fellestrekk
i mange, kanskje de fleste, av de såkalte alternative
behandlingsformer. Begreper som refererer til energifelt knyttet
til menneskets kropp er påvist i 97 forskjellige kulturer, og
med 97 forskjellige navn. Fra alle kulturer kjenner man
forestillingen om en vitaltkraft som er tilstedeværende i alt
liv og som har innvirkning på alle livsprosesser. I Kina kalles
denne kraften chi, i Japan reiki, i India prana og i vestlig
tradisjon vital livskraft, energeia eller ånd.
Virkning av healing forklares ved at healeren overfører
energi til klienten, eller ved at healeren påvirker pasientens
bioenergetiske felt. Mange healere benytter en forklaringsmodell
basert på et menneskelige energifeltet, kalt aura (aura
er gresk, betyr vind). Auraen er et subtilt energisystem som
omgir og gjennomtrenger den fysiske kroppen. Auraen er nært
knyttet til tanke- og følelseslivet, til hele bevisstheten. Her
er det et nettverk av energisentre og energibaner, som et slags
usynlig nervesystem, som blant annet tar inn livskraft til hver
eneste celle i kroppen.
Martha Rogers, tidligere professor ved New York University,
har utviklet en sykepleieteori som også danner en begrepsramme
omkring healing. Hennes teori er bygget på elementer fra
antropologi, astronomi, matematikk, filosofi og Einsteins fysikk.
I Rogers teori er energifelt den grunnleggende enhet i alt
levende og ikke-levende. Mennesker har ikke energifelt, men er
energifelt. Mennesker og omgivelser er i kontinuerlig
energiutveksling. Videre postulerer hun et metafysisk prinsipp,
at universell orden er en iboende kraft i alle energifelt.
Ut ifra dette konseptet kan healing sees på som en
energifelt-interaksjon. Utøverens funksjon er å bidra til å
balansere og omorganisere klientens energifelt. Terapeutens
bevissthetsnivå, det vil si evne til å være sentrert, fokusert
og meditativ, ansees som sentrale faktorer for at interaksjonen
kan skje.
Menneskets bevissthet er lite utforsket av vitenskapen. Både
bevissthet og selvhelbredelses-mekanismer er sentrale begreper
som benyttes for å forklare healing. Mange mener at bevisstheten
er transpersonlig eller spirituell. Begrepet spirituell
henspeiler her på en grunnleggende erkjennelse av menneskets
åndelige tilknytning, ikke på spesifikk religiøs ideologi. Tro
er for de fleste healere et privat anliggende, felles for
religionene er forestilllingen om et styrende metafysisk
prinsipp.
Psyko-nevro-immunologi (PNI) er et nytt medisinsk
forskningsfelt som igjen ser på kropp-sinn sammenhenger.
Menneskesynet er holistisk, man aksepterer kropp og sinn som en
udelt funksjonell enhet. Forskningen viser at individer selv har
kapasitet til å selv-regulere biologiske og fysiologiske
prosesser gjennom egne holdninger og aktiviteter. På samme
måten kan en si at også andre individer, i den grad de
påvirker ens bevissthet, også kan påvirke ens kroppslige
prosesser.
Følgende oppfatninger kan sies å være sentrale i
healing:
- Holisme: mennesket er et helt og
udelelig vesen, dvs. ånd, kropp, tanker, følelser er en
integrert helhet. Det som kalles sykdom, lidelse og helse
sees i sammenheng med det totale menneske og dets
livssituasjon.
- Spiritualitet: livet har en åndelig
dimensjon, og en åndelig kilde. Denne kilden
representerer en aktiv kraft i tilværelsen. Healere
oppfatter seg ofte som mellomledd for denne kraften.
- Blokkeringer: patologi er uttrykk
for blokkeringer for livskraften, for vekst og
selvrealisering.
- Naturlige helbredelsesmekanismer:
healing er et naturlig fenomen, og healing virker ved å
igangsette og understøtte naturlige selvhelende
prosesser.
- Energi / energifelt: healing virker
via energisystemer i og omkring den fysiske kroppen.
Disse er, eller er knyttet til, aspekter av vår psyke
eller vår totale bevissthet.
Healerne har inntil nylig vært uorganisert og hatt liten
kontakt med hverandre. I forbindelse med en konferanse i 1994 ble
Det Norske Healerforbundet (DNH) stiftet. DNH definerer en healer
som "en person som har en naturlig evne til å formidle
eller overføre en energi" (fra energeia, gresk:
"virksom kraft") som kan fremme levende veseners
helbredelsesprosess. Dette foregår som regel ved en form for
håndspåleggelse eller ved å arbeide via energifelter som
healeren sanser. Healing kan også formidles ved tanke, ord og
bønn.
DNHs etiske regelverk sier blant annet at medlemmene skal
- kun gi behandling på forespørsel fra klient eller
hans/hennes foresatte.
- ikke gi løfte om lindring eller helbredelse
- oppfordre klienter til å oppsøke lege om de ikke har
gjort dette.
- ikke stille medisinske diagnoser eller gi råd om
medikamenter eller andre behandlingsformer hvor en ikke
har kompetanse.
- formidle respekt for klientens valg m.h.t. andre
behandlingsmetoder og terapeuter.
DNH har idag omkring 200 medlemmer på landsbasis. Vanlig
konsultasjonspris er kr. 250-300 for en time, men det er en del
healere som ikke tar betaling. Healernes klienter har
gjennomsnittlig 4-5 konsultasjoner. Healing er i hovedsak basert
på evne, ikke på teoretisk kunnskap. DNH
har etablert en intern godkjennings-prosedyre som vektlegger
brukerevalueringer for å sannsynliggjøre healernes evner. I
september 1998 hadde omkring 25% av medlemmene oppnådd en slik
godkjenning.
Hvem oppsøker healere? Disse kan deles i 3 grupper:
- mennesker med kroniske lidelser som ikke får den hjelp
de ønsker fra etablert medisin eller hvor etablert
medisin ikke har tilbud
- de som ønsker å forsøke naturlige og bivirkningsfrie
alternativer fordi de er kritiske til medikamentbruk
- de som har andre oppfatninger om sykdom og helse enn
de(t) syn som etablert medisin representerer.
Mange alvorlig syke og pårørende har tidligere søkt til
healing som et uttrykk for et siste desperate håp om
helbredelse. Det er nå mer vanlig å ta kontakt med healere
tidligere i et sykdomsforløp. Intensjonen med behandlingen kan
være bedret livskvalitet; søvn, avspenning, smertereduksjon,
reduksjon av bivirkninger, energi og livskraft.
Pasienter og pårørende bør stille seg kritiske til healere
som lover helbredelse, som søker å påvirke pasientens valg av
behandling eller som tar utilbørlig høye honorarer. Som nevnt
kan ikke en healer garantere effekt av behandlingen. Healere
mener at man allerede etter 2-3 behandlinger kan si om healing
har effekt, da pasienten bør ha merket reaksjoner i form av
bedring i livskvalitet eller at "noe skjer" kroppslig
eller psykisk.
Litteratur:
Alver & Selberg: Det er mer mellom himmel og jord.
Vett og Viten, Bergen 1991
Benor, Daniel: Healing Research. Helix Verlag, Munchen
1992.
Borchgrevink, Cristian F.: Forbruk og dokumentert effekt av
enkelte alternativ medisinske behandlingsmetoder.
Arbeidsrapport nr. 1/97. Statens institutt for folkehelse, Oslo
1997.
Dacher, Elliott S.: PNI: the new mind/body healing program.
Paragon House, New York 1993.
Det Norske Healerforbundet. Healing.
Informasjonsbrosjyre, oktober 1996
Dossey, Larry: Ord som helbreder. Om bønnens kraft i lys
av moderne medisin. Grøndal Dreyer, Oslo 1996.
Jørgensen og Ovesen: Politikens bog om healing.
Politikens Forlag A/S, Viborg 1989.
Sayre-Adams, Jane: Therapeutic Touch - principles and
practise. Complementary Therapies in Medicine (1993), 1,
96-99.
Sayre-Adams & Wright: The Theory and Practice of
Therapeutic Touch. Churchill Livingstone, London 1995.
The Doctor-Healer Network: Healing and medicine.
Informasjonsskriv. (DHN, 27 Montefiore Court, Stamford Hill,
London N16 5TY).
Wiedell, Jonna: Forskningsprojekt om Healing.
Healerringen, Danmark 1995.