Næringsrettet forskning - en strategi som ikke er en strategi

Regjeringen la i forrige uke fram et dokument med tittelen "Strategi for å øke næringslivets investeringer i forskning og utvikling". Og det høres jo riktig interessant ut. Men noen strategi for å øke næringslivets investeringer i forskning og utvikling er dette imidlertid ikke. 

Og dokumentet sier i grunnen veldig klart fra allerede i innledningen om at her er det masse ting som skal uttredes videre, før  det kan pekes ut retning og lages strategi på ordentlig:   

"Siden de offentlige virkemidlene skal finansiere ulike deler av forskningssystemet, er regjeringen opptatt av at det skal være en god balanse mellom virkemidler som bidrar til langsiktig kunnskapsoppbygging i og for næringslivet, virkemidler som bidrar til tilstrekkelig stor forskningsaktivitet og evne til å utnytte kunnskap andre steder, og virkemidler som kan finansiere de store, banebrytende prosjektene. Regjeringen vil fremover vurdere sammensetningen av de næringsrettede virkemidlene, blant annet i hvilken grad forskningsvirkemidlene totalt sett bidrar tilstrekkelig til samarbeid og spredning av kunnskap, og treffer næringslivet i ulike deler av landet."

Dette er med andre ord et dokument som forteller at regjering ikke vil jobbe med å gjennomføre noe bestemt nå, men vurderer om og hvordan den skal jobbe med saken senere. 

Nå er likevel ikke dokumentet helt uinteressant. Man finner noen sammenligninger mellom Norge og andre land, en oversikt over hvor norske bedrifter er på listen over verden 2500 bedrifter med høyest forskningsinnsats (der er det er 9 norske), samt noen andre faktafremstillinger om hvordan det står til med den næringsrettede forskningen i Norge. Her er det også omtaler av hvordan de ulike offentlige virkemidlene for  å fremme forskning i næringslivet er innrettet, og hva de ønsker å oppnå. Et par steder er dokumentet også tydelig tydelig på at noe ikke er bra nok, for eksempel at virkemiddelet Senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI) burde oppnå mer i form av konkrete kommersielle resultater i næringslivet.

På flere områder er dokumentet forbausende gammeldags, og løfter frem gamle problemstillinger og mål, og erklærer at de fortsatt gjelder, men uten å ha noen realistiske planer for hvordan vi skal nå målet. Dette gjelder ikke minst for det såkalte tre-prosent-målet for forskning som andel av BNP, der en prosent skal være offentlig finansiert og to prosent finansiert av næringslivet. Dette målet ble fastsatt i 2005, og skulle nås innen 2010. Slik gikk det ikke. I dag er den offentlig finansierte forskningen på like under 1 prosent av BNP, nær målet, mens ambisjonen om at næringslivet skal bidra med to prosent er vi fortsatt langt unna.

I dag er den næringslivsfinansererte delen av forskningen er på omkring 1,2 prosent av BNP. Det har vært en økning de siste årene i denne andelen, ikke minst på grunn av utvidelser av Skattefunn under forrige regjering, men det er ingen utsikter til at vi vil nå 2 prosent av BNP i overskuelig fremtid. Dette er jo heller ikke noe man kan gjennomføre gjennom vedtak i regjeringen eller stortinget, slik man kan med offentlig finansiert forskning, men noe næringslivet selv må gjøre. Ikke fordi regjeringen har bestemt det, men fordi det er lønnsomt. Det myndighetene kan gjøre for å bringe oss dit er å lage rammevilkår og virkemidler som støtter opp om en kraftig økt forskningsinnsats i næringslivet, for eksempel gjennom skatteinsentiver for forskning, mer offentlig finansiert næringsrettet forskning, eller gjennom tematiske satsinger, forskningsinfrastruktur, virkemidler for deltagelse i EU-prosjekter og andre ting som gjør at forskning lønner seg litt mer enn det ellers gjør. Men dette er det ingenting som tyder på regjeringen har planer om. De virker tvert imot førnøyd med at den offentlige finansierte forskningen er på nesten en prosent av BNP, og skriver ikke noe sted at den skal økes. Og da blir denne innledende diskusjonen om mål for næringslivets forskning ganske bortkastet.

Det samme problemet med manglende samsvar mellom ambisjoner og virkemidler gjelder også ambisjoner om å få til mer kommersialisering av forskning fra universitetene gjennom støtte fra Forskningsrådets Forny-program. Og for ambisjonen om å få mer kommersialisering og internasjonalisering av forskningsbasert innovasjon gjennom SFI-ordningen. Nå er det ingenting galt med slike ambisjoner. Men dette er blitt 15-20 år gamle ordninger som har hatt disse ambisjonene hele veien. Hvis det da er slik at de ikke leverer slik de skal, og regjeringen har helt rett i at vi må ha ambisjoner om å få til mye mer, ja, da må man jo gjøre noe konkret for å få det til. Men i følge dette dokumentet skal regjeringen "vurdere", "evaluere" og "utrede", men ikke "gjøre".

Det næringslivet vi skal leve av og og jobbe i fremover vil være mer teknologisk og digitalt, mer kunnskaps- og forskningsinstensivt, og må ha større evne til innovasjon og omstilling. Det skal også være grønnere og få mer ut av mindre ressurser. Det innebærer tettere koblinger mellom næringsliv og forskning, både nasjonalt og internasjonalt. Det innebærer at næringslivet må finne partnere og bygge allianser også andre steder enn i sine tradisjonelle leverandørkjeder. Næringslivets forskning blir viktigere enn før. Og heldigvis er det næringslivet selv som  har hovedansvaret for å sørge for dette. Det er bedriftene som må bestemme hva de har tro på og hva de skal satse på. Men det vil åpenbart hjelpe om myndighetene er mer fremoverlent enn det som kommer til uttrykk her.

Jonas og alle statssekretærene

Hvor mange statssekretærer trenger egentlig en statsminister eller en statsråd? Og hvor mange trenger en regjering? I det siste har jeg lurt litt på dette, og særlig etter at enda en melding kom om at den politiske staben på Statsministerens kontor er utvidet med en ny statssekretær, men uten at noen andre har sluttet.

Sist det skjedde var 8. mars da Hallvard Ingebrigtsen ble utnevnt til ny statssekretær for statsminister Jonas Gahr Støre. Etter dette har statsministeren i alt 10 politiske medarbeidere, 9 av dem er statssekretærer og en er politisk rådgiver. Det tror jeg må være norgesrekord med klar margin. 

Det er interessant at den delen av departementssystement med færrest ansatte i embetsverket er der det er klart flest politiske medarbeidere. Og det er jo ikke så rart at det må være en del folk når man skal støtte statsministeren i det daglige arbeidet, sørge for at samarbeidet mellom departementer og partier er i orden og håndtere kommunikasjon om både gode og dårlige saker. Men kan man nå et punkt der flere folk ikke hjelper? Hvor mange politikere trenger man egentlig? 

Her tenker jeg det må sammenlignes litt. Den ene relevante sammenligningen er å se på hvor mange politiske medarbeidere de andre medlemmene i regjeringen omgir seg med sammenlignet med det statsministeren har. Det andre er å sammenligne behovet Jonas har for politiske medarbeidere med det Erna hadde på samme tidspunkt, og med omtrent samme forutsetninger i sin periode som statsminister for en mindretallsregjering med to partier.

For å ta det første først. Alle ministre i regjeringen har en, og bare en,  politisk rådgiver som hjelper til med alt mulig som har med den politiske delen av jobben. I tillegg har ministrene  minst en, men gjerne flere, statssekretær som tar seg av interne og eksterne møter, hoder foredrag, har ansvaret for politiske prosesser i eget departement og mellom departementene, tar seg av samtaler og møter med regjeringspartienes folk i stortinget, svarer på spørsmål fra media, og mye annet både innad og utad. Antall statssekretærer varierer mellom departementene, noe som gjerne har mest sammenheng med hvor store og krevende departementene er, men også med om begge regeringspartiene ønsker å være representert i politisk ledelse i et departement.

Oversikten over statssekretærer akkurat nå viser at det er en statssekretær i hos landbruksministeren, forskningsministeren og utviklingsministeren. Helseministeren har to, noe som høres lite ut, men det blir sikkert en til snart. Det var tre hos Ingvild Kjerkol. To statssekretærer er det også hos både næringsministeren, fiskeriministeren, kunnskapsministeren, klima- og miljøministeren (der er begge partiene representert), barne- og familieministeren, kulturministeren, digitaliserings og forvaltningsministeren og forsvarsministeren. Noen av disse departementene er ganske små, men regjeringen har likevel valgt å fylle på med mer enn en statssekretær. 

Det er virker kanskje litt spesielt at det i Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) er fordelt slik at fiskeriministeren har to statssekretærer og næringsministeren også har to, når hun har ansvar for rammebetingelser og virkemidler for omtrent hele næringslivet ellers. Når det gjelder de større og tyngre departementene er det tre statssekretærer hos kommunalministeren tre hos arbeids- og inkluderingsministerem, tre hos utenriksministeren, tre hos samferdselsministeren, fire hos justisministeren og fem hos finansminister Vedum. Og altså hele 9 statssekretærer hos statsministeren. 

Hvordan var situasjonen under Erna Solberg på et sammenlignbart tidspunkt og hun hadde vært statsminister i noe over to og et halvt år og ledet en mindretallsregjering med to partier (H og FrP) våren 2016? Vi kan jo undersøke hva situasjonen var 11. mai 2016 etter en noen sluttet og noen byttet departement, og det ble sendt ut en oppdatert oversikt over hvilke statssekretærer som jobbet hvor utover i mai 2016. 

Det første som slår en er at det våren 2016 var 6 statssekretærer hos statsministeren, pluss en i 75 prosent stilling, og en av disse 6 akkurat denne dagen var på vei ut og inn i et annet departement. Men la oss si 6-7 statssekretærer hos Erna Solberg på den tiden, mot dagens 9 hos Jonas. I Finansdepartementet har Vedum nå 5 statssekretærer, det samme som Siv Jensen. I UD var det tre i 2016 (fordelt på utenriks + EU/EØS-minister), mens det o dagens UD (utenriks og utvikling) er fire. 

Så vidt jeg kan se er det også blitt flere statssekretærer enn i 2016 hos forsvarsministeren, kulturministeren, barne- og familieministeren, fiskeriministeren, arbeids- og inkluderingsministeren og klima- og miljøministeren. Kunnskapsdepartementets to statsråder i dag har også en statssekretær mer (de har tre totalt) enn det var i 2016 da Torbjørn Røe Isaksen ledet hele departementet og hadde to.

Men det har ikke økt over alt. I KMD var det fem statssekretærer i 2016. I dagens KDD og DFD er det fortsatt fem til sammen. Og også hos samferdselsministeren (3), næringsministeren (2), energiministeren (2) og landbruksministeren (1) er antallet det samme. Hos justisministeren er det blitt en færre enn i 2016 (det var to statsråder i JD våren 2016 som til sammen hadde fem statssekretærer, tre hos Sylvi Listhaug og to hos Anders Anundsen). I HOD er det også en mindre nå (to, mot 3 i 2016), men akkurat det tipper jeg kan endre seg nå. 

Denne type telling er ikke en helt eksakt vitenskap fordi det er både prioriteringsendringer, personellendringer  og permisjoner stadig vekk, og tallene svinger litt fra måned til måned. men jeg kan ikke forstå det annerledes enn at regjeringsapparatet har vokst de siste to årene. Det det kan virke som det er et sted mellom 5 og 10 flere personer i regjeringsapparatet nå. 

Lana Del Rey + Billie Eilish

Ny video på YouTube der Billie Eilish og Lana Del Rey opptrer sammen på Coachella-festivalen i innlandet i det sørlige California, som ble gjennomført nå i april. Her er det to artister som åpenbart har stor respekt for hverandre og er oppriktig begeistret for gjøre noe sammen:

Pet Shop Boys: West End Girls

Helgen tilbringes i London, der det både er London Marathon og semifinale i FA-cupen mellom Manchester  United og Coventry på Wembley, begge på søndag. Det første er jeg ikke med på, det andre skulle jeg gjerne sett på stadion, men det er umulig å få tak i billetter, så det blir forhåpentligvis en fotballpub i nærheten i  stedet. 

Og så blir det god mat og drikke. I går var det fish'n'chips i Soho, og derfra gikk turen gjennom party- og barområdet ned mot Picadilly Circus, på best vestkant. Og hva passer vel bedre enn Pet Shop Boys klassiske "West End Girls". Den kom ut i to ulike versjoner, først i 1984 og så i 1985, og den andre gangen gikk den til førsteplass på hitlistene både i UK, USA og mange andre land.

Lilly Allen: LDN

Jeg skal til London denne helgen og London er også et passende tema for helgens musikkvideoer her på bloggen. Dagens bidrag er Lilly Allens sang LDN som kom ut i 2006 og var en av hennes tidligste sanger. Sangtittelen "LDN" virker kanskje litt rar i dag, men i 2006 var dette navnet på London på "sms-språk". 

En annen interessant ting med Lilly Allens tidlige karriere er at etter at hun fikk platekontrakt var ikke plateselskapet spesielt opptatt av å markedsføre henne, så hun ble en mester i å markedsføre seg selv på datidens store sosiale medieplattform, "MySpace", og var en foregangsfigur når det gjaldt å skape interesse hos publikum gjennom sosiale medier, og på den måten bli oppdaget av aviser og TV. Ikke så uvanlig i dag, men i 2006 gjorde hun noe som var veldig nytt.

Og så er jo videoen veldig kul, med den store kontrasten mellom drømmetilværelsen og den brutale virkeligheten. Jeg kan ikke huske at jeg var så begeistret for Lilly Allen i 2006, men jeg hører og ser nå at det burde jeg kanskje vært. Hun har vært en viktig trendsetter. Her er Lilly Allen og "LDN":

Nasjonal transportplan 2025 - 2036

I føljetongen av stortingsmeldinger om langsiktige planer og prioriteringer fra regjeringen før sommeren (det har også kommet langsiktige planer for helse og forsvar), er en særlig viktig del av den politiske allmenndannelsen å kunne noe om hva som står i Nasjonal transportplan. Ja, for mange politikere landet rundt er det få sitt lokale samferdselsprosjekt inn i Nasjonal transportplan selve meningen med politikk, mens det å ikke nå opp kan bidra til å avslutte en lovende karriere.

Denne gangen er nok mange, også i regjeringspartiene, skuffet, over Nasjonal transportplan (NTP). Det er nemlig ikke rom for så mange nye prosjekter ut over ting som allerede er vedtatt og igangsatt. Etter en ganske sterk vekst i samferdselsbudsjettene, der realveksten til det som faller innenfor NTP har vært 43 prosent mellom 2014 og 2023, legges det nå opp til  en flat utvikling. Og det til tross for at prognosene sier at etterspørselen vil øke videre, det kommer nye EU-krav om sikkerhet og digitalisering, og vedlikeholdskostnadene øker. Men, så skal forvar og helse har en mye større andel av statsbudsjettet fremover. Da blir det mindre enn før til nye samferdselsprosjekter. Eller som regjeringen sier det:

"I lys av et redusert handlingsrom og endrede rammebetingelser blir det nødvendig å effektivisere ressursbruken og gjøre omprioriteringer innenfor budsjettene. I Nasjonal transportplan 2025–2036 legger regjeringen vekt på å ta bedre vare på eksisterende infrastruktur og sørge for at den yter best mulig, ivaretar transportsikkerheten og er tilpasset et fremtidig klima. Regjeringen vil rette en betydelig innsats mot drift, vedlikehold og utbedring av eksisterende infrastruktur."

Mye kaffe og kake

Kanskje dette er til glede for Frank Sve, FrPs transportpolitiske talsperson på Stortinget, som utmerker seg ved å ha penger til det aller meste innenfor samferdsel. Han har naturligvis en mer levende og morsom beskrivelse av hva som har skjedd:

"Sve viser til at regjeringen de siste ukene har reist rundt og spist kake for å feire at prosjekter fortsatt ligger inne i NTP. Problemet er at en rekke av disse prosjektene skulle bygges raskt i den gamle transportplanen, men er utsatt i den nye. - Skal regjeringen reise rundt og spise kake for alle prosjektene de utsetter og ikke finansierer får vi etter hvert et folkehelseproblem. Aldri før har så mange spist så mye kake for så lite."

Nasjonal transportplan 2025-2036 er et dokument på omkring 240 sider som pleier å bli til ved at de forskjellige sektorene, vei, fly, sjø og jernbane, og de forskjellige landsdelen, fylkene og kommunene, kommer med sine ønskelister, som regjeringen sorterer og fordeler utover planperioden. Så legger Stortinget på noen ekstra prosjekter til slutt, gjerne noen av de minst samfunnsøkonomisk lønnsomme som ikke nådde opp. Men i praksis er ikke det så farlig, fordi penger må bevilges i statsbudsjettet og ikke i langtidsplaner. Effekten av flere prosjekter, som blir dyrere underveis, er at det blir mer det ikke er penger til og som aldri startes opp, og at enda flere blir skuffet.

De siste 100 sidene - prosjektene

På den positive siden opplever jeg at den nye Nasjonal transportplanen er innrettet litt annerledes enn før. Ja, de siste 100 sidene er sektorgjennomganger. Først av nasjonale transportkorridorer, så veisektoren, jernbanesektoren, sjøtransport, luftfartssektoren og, til slutt, byområdenes særlige utfordringer. De som leter for å finne ut om prosjektet deres er med i planene, og i hvilken periode de kommer, må lete her. Dette er kapitler som også gir ryddige og faktabaserte beskrivelser av hvordan dagens samferdselsinfrastruktur i Norge ser ut, og hvordan ting skal utvikle seg fremover. Noen stor endring i hvordan varer og mennesker skal flytte på seg legges ikke regjeringen opp til. Også mer radikale tanker om å flytte mer varetransport over på jernbane og kjøl ser ut vil å være dempet ned denne gangen. 

Mest skuffende når det gjelder å beskrive og pakke ut komplekse transportutfordringer, og hvem som skal bestemme og betale, er nok det siste kapitlet om hovedprioriteringer i byområdene (kapittel 17), som faktisk stuper rett inn i en drøfting av virkemiddelet byvekstavtaler, i stedet for å løfte blikket når det gjelder transport-, mobilitets- og miljøutfordringer i byområdene, og drøfte mer overordnet om hva teknologiutviklingen muliggjør og hvilke rammebetingelser og virkemidler som legger opp til den utviklingen vi ønsker oss. Med tanke på at det ikke er mer enn litt over fire år siden et nytt bompengeparti preget diskusjonene før et kommunevalg, og utløse nye politiske løfter om ting det er vanskelig å innfri, er det rart at byområdenes utfordringer ikke blir drøftet mer grundig. Men kanskje er det slik at dette kapitlet er blitt så kort og lite konkret fordi det ikke er lagt opp til noen nye større kollketiv- eller samferdselssatsinger i og rundt byene. 

Tilbake til begynnelsen

Men tilbake til begynnelsen: De første 130 sidene i Nasjonal transportplan gjør et forsøk på å være mer overordnet innrettet enn å bare se på listen med prosjektplanene de 10 neste årene. Her er det en omtale av rammer og prinsipper for transportpolitikk i stort, hvordan prognosene for etterspørsel ser ut i årene som kommer, det er drøftinger av hvordan ulike transportformer kan, eller ikke kan, erstatte andre, for å oppnå bestemte mål. For eksempel lavere utslipp. NTP inneholder også kapitler om transportsektorens rolle i sikkerhet og beredskap og klimatilpasning, når det gjelder å forebygge klima og naturutfordringer og når det gjelder arbeidet med å redusere antall drepte og hardt skadde i trafikken. I kapitlet og klima og miljø er det også noen interessante drøftinger av hvor nært ulike  teknologier i ulike deler av transportsektoren er å levere nullutslippsalternativer.

Kilt inn mellom disse nevnte første kapitlene om overordnede rammer og samfunnsmål, og de siste kapitlene om prosjektporteføljer, er det tre kapitler som egentlig burde bygge denne broen ved å adressere de overordnede strategiene for å lykkes med endring. De heter "Digitalisering og teknologiske muligheter", "Mer for pengene" og "Organisering og styring". Tre korte kapitler med lovende overskrifter som pirrer nysgjerrigheten, men som stort sett ikke beskriver noe handlingsrettet av betydning. Vi leser at organisatoriske endringer som er gjort i jernbanesektoren skal reverseres og at det skal være mindre konkurranse mellom leverandører. Kapitlet om å få mer for pengene handler mest om at det skal brukes mer penger på vedlikehold og mindre på nybygg, men noen større analyse av veien til et mer effektivt transportsystem et det ikke. 

Teknologi og digitalisering

Det største mangelen av alle i denne langtidsplanen er at det ikke er noen ordentlig drøfting av hvordan teknologi for innsamling, gjenbruk og deling av data, og teknologi og virksomhetsmodeller for å automatisere, effektivisere og bedre ressursutnyttelsen kan gi gevinster for både personmobilitet og varetransport. Transportsektoren står foran noen enorme endringer og store nye muligheter, blant annet drevet av sensorteknologi, stordata, automatiseringsteknologi og kunstig intelligens. Ja, transportsektoren er sannsynligvis et av de områdene i samfunnet som vil bli mest berørt av teknologisk endring i årene som kommer. Hvordan dette kan og bør skje hadde fortjent en mye mer sentral plass.

Mange av endringene som kommer er drevet frem av FoU-intensive teknologibedrifter i og utenfor den tradisjonelle samferdelsindustrien. Omstillingen vil bare lykkes i et samspill mellom private bedrifters innovasjon og samferdselssektorens myndigheter, rammebetingelser og tiltak. Nasjonal transportplan nevner noen av disse utviklingstrekkene, og skraper litt i overflaten også når det gjelder forskning, regelverksutvikling og tilrettelegging for datadeling, men det er veldig lite som tyder på en ambisjon om at Norge skal ligge i forkant, eller spille noen sentral rolle i den digitale transformasjonen av transportsektoren. 

Så lurer jo jeg på om det er noen god grunn til at Norge, med ambisiøse mål når det gjelder klima, miljø, sikkerhet, kostnadsreduksjon og mobilitet skulle la være å ha noen slike ambisjoner. Med store avstander, lang kyst og mye dårlig vær, burde vi kanskje være opptatt av å utnytte de mulighetene teknologiutvikling og datadeling gir oss? Da må i så fall oppfølgingen av nasjonal transportplan bli mye mer konkret .

The Cure: High

Den mest kjente sangen fra The Cures album "Wish" fra 1992 er "Friday I'm in Love", men det var ikke den som kom ut som den første singelen fra albumet, den kom  som  nummer to. Første singen var "High", en annen fin poplåt fra The Cure. Albumet "Wish" utmerket seg ellers med mange veldig korte sangtitler, som "Open", "End", "Apart", "Cut", "Trust", og  den nevnte "High":

The Cure: Friday I'm in Love

 Det er vel smått utrolige 32 år siden singelen "Friday I'm in Love" kom ut, våren 1992. The Cure var allerede da blitt veteraner og albumet "Wish" var det 9. studioalbumet deres, og det mest kommersielt suksessfulle. Her er en remastret versjon av den originale musikkvideoen med The Cure fra 1992:

Norges største universiteter

Det har skjedd store endringer i den høyere utdanningssektoren de siste årene. Antall studenter har økt jevnt. Det har vært flere sammenslåinger. Og flere høyere utdanningsinstitusjoner har fått universitetsstatus. Men hvordan har dette påvirket størrelsen på universitetene i Norge? Hvilket universitet er størst, målt i antall studenter, og hvordan er den videre rekkefølgen?

Det er ikke så veldig lenge siden Universitetet i Oslo var klart størst foran de andre "gamle" universitetene i Bergen, Trondheim og Tromsø, med de regionale høyskolene et stykke bak. Og med BI som en privat suksesshistorie som forstyrret rekkefølgen litt. Det siste er fortsatt tilfelle, men ellers viser Statistisk sentralbyrås tall at mye har skjedd med rekkefølgen.

For det første er ikke Universitetet i Oslo Norges største universitet, og det begynner å bli noen år siden de var det. Nå er det NTNU med campus i Trondheim, Ålesund og Gjøvik som er størst med over 43 000 studenter. mens UiO er på andre plass med over 25 000 studenter. Mens OsloMet - storbyuniversitetet, med campus i Oslo og Lillestrøm, er rykket helt opp til en tredjeplass med 22 400 studenter. Mens Handelshøyskolen BI er oppe på en fjerdeplass med 20 500 studenter.

Etter denne innledende NTNU og Oslo-dominansen, kommer de største universitetene og høyskolene i landet ellers på rekke og rad. I en gruppe med mellom 15 000  og 20 000 studenter finner vi universitetene i Bergen, Sør-øst Norge, Tromsø og Høgskulen på Vestlandet. På 9. plass og i rask vekst etter både sammenslåinger og organisk vekst, finner vi den private Høyskolen Kristiania. Og så kommer Høyskolen i Innlandet på 10. plass og deretter universitetene i Agder, Stavanger, Bodø (Nord Universitet) og Ås (NMBU).

11 274 kjørte km pr personbil

I 2023 kjørte hver norske personbil i gjennomsnitt 11 274 kilometer. Mens biler som er yngre enn 5 år kjørte 14 345 km så kjørte biler som er eldre enn 5 år 10 813 kilometer i gjennomsnitt. Dette og mye annet kan vi lese om i Statistisk sentralbyrås (SSB) statistikk om kjørelengder for 2023. 

Her finner man ut at det er minst personbilkøring på små øyer i distrikts-Norge. Listen er toppet av Værøy, Røst, Kvitsøy, Vevelstad, Utsira, Herøy, Vega, Lurøy, Hasvik, Lurøy og Træna, og av disse kommunene er det vel bare Vevelstad som ikke helt, eller i all hovedsak, er en øy. Flest kjørte kilometer har bilene lenger inn i landet, i Gjerdrum, Åseral, Engerdal, Bykle, Høylandet, Nannestad, Vestby og Hvaler. Seks av de topp 10 er faktisk i gamle Viken fylke, men det ikke kommunene i nærmest Oslo det kjøres mest.

I 2023 ble det totalt kjørt 35 675,7 millioner kilometer, en økning på 1 prosent fra 2022. Pr bil var økningen på 1,6  prosent fordi det var en liten nedgang i antall biler i Norge, for første gang siden 1990-tallet. 

Men hvordan fordeler så kjøringen seg på ulike drivstofftyper? Er det slik at det nå kjøres flest kilometer med elbil etter at salget av nye elbiler passerte både diesel- og bensilbiler allerede for flere år siden? Som grafen over sider er det fortsatt ikke slik, men den er ikke lenge til det skjer. Elbilene passerte bensinbilene i 2022 når det gjelder antall kjørte kilometer, men det er fortsatt slik at det kjøres aller mest med dieselbil. SSB skriver:

"I 2022 ble det for første gang kjørt mer med elbiler enn bensindrevne personbiler. Denne trenden fortsatte i 2023. 9,9 milliarder kilometer ble kjørt med norske elbiler i fjor, nesten 3,5 milliarder kilometer lenger enn bensindrevne personbiler. Selv om kjørelengde med elbiler øker, er det allikevel mest kjøring med diesel som drivstoff.

Den samlede kjørelengden til norske elbiler økte med 24 prosent fra 2022 til 2023, og utgjorde dermed i underkant av 28 prosent av den samlede kjøringen med personbiler i alt. Det er en økning fra noe under 23 prosent av kjøringen i 2022, og tilsvarer litt mer enn andelen av norske personbiler registrert som elektrisk drevne. Den samlede kjørelengden for norske elbiler er nesten tredoblet de siste fem årene."

Nasjonal helse og samhandlingsplan

En ny og overordnet stortingsmelding om helse- og omsorgstjenestene ble lagt fram av regjeringen nettopp, og ligger til behandling i Stortinget. Dette er et dokument som pleier å komme hvert fjerde år, og har hatt litt ulike navn. I 2019 het den Nasjonal helse og sykehusplan 2020-23. Denne gangen har den skiftet navn til Nasjonal helse og samhandlingsplan 2024-27, og i det nye navnet ligger det kanskje et budskap om at mange flere enn sykehusene har viktige roller i dette økosystemet av helsetjenester, og kunne vært nevnt. Blant annet blir en stadig større del av helse- og omsorgstjenestene levert av kommunene.

Jeg må innledningsvis nevne noen viktige ting jeg liker ved denne meldingen og som har med form og struktur å gjøre. For det første åpner den med en slags bruksanvisning som forklarer hvordan denne stortingsmeldingen forholder seg til andre politiske dokumenter om helse og omsorg. Den forklarer hva den er, og hvor og hvordan andre utredinger, strategier og meldinger kommer inn, som Helsepersonellkommisjonens rapport, ekspertutvalget som gikk gjennom allmennlegetjenesten og fastlegeordningen, stortingsmeldinger om folkehelse, helseberedskap, hjemmebasert omsorg og psykisk helse. Det er laget strategier for områder som demens, diabetes og for persontilpasset medisin. Bare for å nevne noe av det viktigste denne meldingen søker å bygge videre på og forsøksvis skal få til  til å henge sammen.

Seks hovedgrep

Det andre som er bra med formen og strukturen på denne meldingen er at den ganske tidlig introduserer seks problemstillinger, kalt "hovedgrep" som skal fungere som en slags tematisk tråd gjennom dokumentet. Kapittelstrukturen er ikke helt identisk med hovedgrepene, men det fungerer stort sett bra. De seks problemstillingene er:

• Å rekruttere og beholde nok personell med rett kompetanse i helsetjenestene. Dette er en forutsetning for å få til alt det andre som skal gjøres, og naturligvis ikke helt enkelt å løse med den demografiske utviklingen vi har.
• Endre finansieringsordningene i spesialisthelsetjenesten i retning mindre mindre vekt på aktivitet og mer vekt på rammefinansiering. Det er også en vridning bort fra å forutsette at det tas ut løpende gevinster på grunn av effektivisering, innovasjon og digitalisering.
• Prøve ut og innføre nye organisasjonsformer for å både oppnå bedre bruk av personell og mer sammenhengende tjenester. Her er man opptatt av å hver mer fleksible når det gjelder å jobbe på tvers av virksomhetene, slik at det er tjenestekjeden og ikke bare virksomheten som er er styrende for hvor man er ansatt.
• Ny strategi for digitalisering av helse og omsorgstjenestene. Jeg er litt usikker på om det som står i meldingen er tydelig og konkret nok til å bli omtalt som en ny strategi, men det er i hvert fall slutt på mye i strategier vi vi har hatt før, inkludert målet om "en innbygger,  en journal", som jeg ikke tror er nevnt noe sted. Jeg kommer litt tilbake til denne.
• Forenkle og tydeliggjøre regelverk for at fagfolkene skal bruke mindre tid på byråkrati og mer tid på pasientene. Fjerne noen tidstyver, rett og slett. Her vil naturligvis også digital teknologi være en viktig forutsetning for å få til slike avbyråkatiserende endringer.
• En bedre allmennlegetjeneste, med bedre oppfølging av pasienter med sammensatte behov. Sammensatte behov og samspill mellom de ulike delene av helsetjenestene går igjen som tema mange steder i stortingsmeldingen, og allmennlegenes rolle er også en viktig del av drøftingene.

Men hva er egentlig retningen helsetjenestene skal gå i når det man lykkes bedre på disse seks områdene? Hva er er effekten vi ønsker å oppnå, og som både offentlige budsjetter og særlig pasienter og pårørende skal merke? Det tredje som er bra i denne meldingen er at den tydeliggjør at forebygging og mestring skal ha en langt mer sentral plass i prioriteringer og ressursbruk. Dette er noe vi bare delvis har fått til og som må prioriteres enda høyere i årene fremover. Hvis ikke vil vi ikke ha ressurser nok til å til å løse de andre oppgavene. 

Å forebygge er billigere enn å reparere og bedre og mer behagelig for hver enkelt av oss. Men det er en rekke gode grunner til at det er vanskelig å få til i praksis, og kapittel 3 i meldingen har en god gjennomgang av alle de tingene som kommer i veien for å forebygge mer og bedre. Det handler både om organisatoriske, juridiske, budsjettmessige, faglige og ledelsesmessige barrierer som må overvinnes, og som krever både bedre insentiver og en kraftfull rydding og fjerning av hindringer. Intensjonen er god,  men etter å ha lest meldingen er jeg fortsatt i tvil om tiltakene er kraftfulle nok til å oppnå et såpass krevende mål.

Noen hull og svakheter.

Helse og omsorgssektoren er en stor og stadig større del av offentlige budsjetter. Ser man på tjenestekjedene og på hele økosystemet omfatter den veldig ulike typer aktører og mange virksomheter som fungerer i et komplekst samspill mellom ulike statlige, kommunale, private og frivillige eiere og finansieringssystemer. Å forandre på ting er ikke spesielt lett, men likevel helt nødvendig, skal vi tro nasjonal helse- og samhandlingsplan. Og, som nevnt, peker denne stortingsmeldingen på noen sentrale "hovedgrep" som må gjennomføres for å få til endringene. 

Men om denne diagnosen har noe for seg, og det tror jeg den har, så er spørsmålet om resepten og behandlingen som foreskrives i meldingen er treffsikker om kraftfull nok til å svare på utfordringen? Jeg synes ikke det virker slik. Noen av utfordringene ligger i å få riktige rammebetingelser og nok kraft innenfor de "hovedgrepene" som  er beskrevet. Noe ligger i områder som hadde fortjent en langt mer sentral plass enn det de får i denne meldingen. For eksempel  hvordan samspillet med aktører utenfor helsetjenestene bør fungere, ikke minst når det gjelder innovasjon. Som med Helsepersonellkommisjonen er også stortingsmeldingen tydeligere på alt som vil gå galt hvis vi fortsetter på dagens kurs, enn på å beskrive hvilke endringer som må gjennomføres, Jeg vil nevne fire ting som er avgjørende for å lykkes, men som jeg tror ikke har fått en sentral nok plass:

For det første må finansieringssystemet støtte opp om den omstillingen som skal gjøres. Det varsles nå endringer der basisfinansieringen av spesialisthelsetjenesten økes og den aktivitetsbaserte finansieringen tas ned. Ressursbruken i helsesektoren økes uansett når det blir flere eldre, men det har vært knyttet en effektiviseringskomponent til dette. Den tas nå bort. Og for kommunesektoren fortsetter systemet med rammefinansiering, som er bra, men et helt annet system enn spesialisthelsetjenesten har. Hvilket må bety at en del mindre enheter i spesialisthelsetjenesten med lavere aktivitet enn andre, kan opprettholde driften lengre enn de ellers ville gjort. Men de får verken flere ansatte eller bedre kvalitet på tjenestene på denne måten. Mer penger gjør det ikke veldig mye mer bærekraftig på sikt. Kanskje hovedeffekten blir at andre sektorer i samfunnet får mindre penger. For eksempel kommunesektoren.

Datadrevet helsesektor

For det andre må helsesektoren bli langt mer datadrevet og digital på tvers av de forskjellige delene av virksomheten. Og den må ha en form for målbilde og veikart for å komme dit. Det kan hende at regjeringen nå gjør rett i å droppe ambisjonen om et felles system for "en innbygger en journal" slik helseminister Jonas Gahr Støre lanserte den i sin tid, eller slik den ble beskrevet i konseptvalgsutredningen om Akson, eller i den særegne geografiske varianten som heter Helseplattform Midt-Norge. Den delen av det tidligere Akson som handlet om kommunale journaler er nå overlatt til kommunene og KS, og vil kanskje bli realisert som lokale eller regionale prosjekter. Helseplattformen i Midt-Norge finnes, men har ser ikke ut til å ha ambisjoner utenfor egen region.

Men det blir ikke en ny digitaliseringsstrategi av å si at den gamle strategien ikke gjelder lenger. Man må også beskrive hvilke prinsipper, mekanismer og insentiver som skal gjelde fremover i både det store og det lille bildet. Det er noen setninger i meldingen som peker i retning av mer datasentriske modeller for å forvalte og dele data, men da handler det mer om tilgang til data for forskere enn om pasientbehandling. Det er også mye omtale av et nytt virkemiddel for helseteknologi som kom nå i 2024, men det er en søkbar tilskuddsordning på bare 150 millioner kroner i året, ikke noe som vil bygge sammenheng på tvers. Hva er ambisjonene innenfor bruk av KI, genetikk og personalisert medisin, støttet av data? Det får vi ikke svar på. Kanskje en en bra oppfølging her ville være å faktisk lage en ny digitaliseringsstrategi for helse- og omsorg?

For det tredje legger både helsepersonellkommisjonens analyse, stortingsmeldingen om å bo lengre og tryggere hjemme, og denne stortingsmeldingen, opp til en massiv oppgaveflytting fra staten til kommunene, i takt med at eldrebølgen vokser i styrke. Veksten i tjenestetilbudet skal skje i kommunene,  ikke i sykehusene. Men hvor er strategien for å komme dit og som er så kraftfull og  konkret at det kan gå bra når kommunene får enda mer ansvar enn de har i dag? En plan for for at kommunene over hele landet har den fagkompetansen og den kapasiteten som trengs.

Behov for mer innovasjon

Den fjerde bekymringen jeg vil nevne er mer innovasjon i helsesektoren. Et tema som omtrent ikke er nevnt i stortingsmeldingen i det hele tatt, men som er forutsetningen for  at vi skal få regnestykkene til å gå opp. Vi må få mer for mindre. Da kreves det både produktinnovasjon, tjenesteinnovasjon, og virksomhetsmodellinnovasjon, men også innovasjoner når det gjelder anskaffelser, regelverk og prosesser. Kompetansen på hva innovasjon er og hvordan det ledes og gjennomføres må styrkes kraftig, ikke minst hos ledere i helsesektoren, For eksempel ved å ta i bruk Step Up, et verktøy for en mer innovativ helsetjeneste. Tjenestene må styres,  ledes og måles med innovasjon som et sentralt premiss.

Innovasjon i helsesektoren må også handle om å bli flinkere til å samarbeide og samhandle mer utenfor egen sektor, fordi mye av det man skal lære av og ta i bruk fremover foregår utenfor etablerte leverandørkjeder, og noen ganger utenfor egen sektor. Da forsvarssektoren som den første sektoren i Norge lanserte en egen strategi for å ta i bruk kunstig intelligens (KI), var et sentralt premiss at de trenger flere og bedre arenaer for å samarbeide med forskning og næringsliv som ikke er i egen sektor. En slik erkjennelse trengs i mange sektorer, og i hvert fall i helsesektoren. 

Mazzy Star: Fade Into You

 Jeg kom over dette klippet med Mazzy Star på YouTube. Et av de beste bandene noen gang. Og sangen er "Fade Into You", som jeg tenker må karakteriseres som deres største hitlåt (fra et band som egentlig ikke hadde hitlåter.  I følge YouTube er dette klippet fra Jools Hollands TV program i 1994: