Karakteristika ved norsk psykomotorisk fysioterapi
Norsk psykomotorisk fysioterapi er ikke spesifikt rettet mot diagnoser. Behandlingen rettes mot en generell omstilling av kroppen. Norsk psykomotorisk fysioterapi er strukturert, lett gjenkjennelig fra gang til gang, og den foregår i enerom. Timen er relativt likt fordelt på bevegelser og massasje. For å få i gang en omstillingsprosess og forhindre forflytninger av ”spenninger” bearbeides kroppen fra alle kanter, noe som bidrar til at norsk psykomotorisk fysioterapi hevdes å virke på en rekke tilstander. Andre treninger/kroppsbehandlinger som påvirker kroppen systematisk frarådes i begynnelsen av et behandlingsopplegg. Når respirasjon og bevegelser blir mindre hindret av muskelspenninger og holdningen får økt stabilitet, reduseres eller forsvinner ofte symptomene.
Målet er å oppnå en fleksibel og stabil kropp, uten unødige spenninger som hemmer respirasjon og bevegelser, samt en analytisk innstilling til hva som hemmer/fremmer egne kroppsforhold.
Uheldige kroppsforhold som er betinget i ergonomiske påkjenninger eller uheldige vaner er vanligvis relativt ukompliserte å endre. Når spenningene er betinget i emosjonelle forhold, er det vesentlig at
Psykomotorikeren hjelper pasienten med å registrere egne kroppsreaksjoner og med å avlære uheldige måter å forholde seg til ubehag på (3). Det kreves aktiv innsats av pasienten for å oppnå endring av spenningsmønster og finne frem til hensiktsmessige kroppsvaner. Fysioterapeutens sensitivitet, empati og vennlige berøring kan ofte hjelpe pasienten i kroppsomstillingen og til å akseptere seg selv på en bedre måte.
Psykomotorisk massasje er overveiende behagelig. Et viktig hjelpemiddel er et grep som gir en liten og meget kortvarig smerteimpuls. Denne gjør pasientens kroppslige vaner i forbindelse med ubehag synlige. Psykomotorikeren kan f.eks. observere hvordan pasienten lukker munnen, holder pusten og stivner til i kroppen eller krøker seg når noe er ubehagelig. Hvis derimot de muskulære spenningene går ut på å bite tennene sammen, presse tungen opp i ganen, spenne seg i anus, underliv eller å øke indre trykk, kan de være vanskelige å oppdage. Andre reaksjoner kan være at pasienten distanserer seg fra kroppen (gjør seg død). Da kan kroppen blir slapp og følelsesløs i stedet for stram.
Det adekvate svar på det lille knipet i muskulaturen er en markert inspirasjon, et følelsesmessig utbrudd som ”au” eller liknende på ekspirasjonsfasen. Samtidig oppfordres pasienten til å slippe frem sin motoriske reaksjon. Denne kan være å røre på seg, bevege seg vekk fra smerten eller liknende. Senere oppfordres pasienten til å markere seg. Markering innebærer at pasienten beveger seg mot smerten og strekker seg fremfor å krympe seg. Hvis personen kun trekker seg unna, kan nok muskelspenninger reduseres, men tilnærmingen fremmer ”snille” og ettergivende trekk. Når for eksempel grepet i leggmuskelen utløser smerte, oppfordres pasienten til å reagere motorisk ved et lite, emosjonelt ladet spark eller ved å slippe en strekk. Dette er en måte å hjelpe pasienten til å reagere ut ubehaget på og hindre at spenningene blir sittende i kroppen. Symbolsk uttrykker dette at pasienten ”vinner” i situasjonen, noe som bidrar til økt selvtillit. Det legges vekt på at ubehaget i forbindelse med behandlingen skal være lite. Ved smerter i forbindelse med grep eller bevegelser reduserer psykomotorikeren straks doseringen og stimulerer pasienten til å slippe pusten i et sukk. Ekspirasjonsfasen etter sukket er forbundet med en naturlig avspenningsfase. Norsk psykomotorisk fysioterapi omfatter derfor små pauser som inviterer pasienten til å slippe pusten passivt ut.
Flere avreageringsmekanismer for smerte og ubehag kan pasienten benytte på egen hånd (sukk, risting, avspenning, aksept av egne følelser). Den optimistiske atmosfære i norsk psykomotorisk fysioterapi er vesentlig i behandlingen, men det understrekes at den ikke må overdrives eller bli urealistisk.
For å unngå overdosering/provosering av pasienter med betydelige kroppsfunn og/eller personlighetsproblemer benyttes langsiktig og forsiktig tilnærming. Hvis pasienten er engstelig, har vært utsatt for vold eller reagerer negativt på det lille smertegrepet, utelates dette.
På samme måte som norsk psykomotorisk fysioterapi kan benyttes til å få frem følelser, kan metoden benyttes til å øke kontrollen med følelser. Ved de små knipene lærer pasienten å oppdage de tidlige signalene på uønskede følelser (aggresjon, angst og liknende). En uvilkårlig omstilling av kropp og følelser kan kanskje gi en mer gjennomgripende bedring enn den som skjer ved korreksjon av deler av kroppen uten hensyn til sammenhengen mellom muskelspenninger, følelser og livssituasjon.
Bestemte øvelser i bestemte faser
Bestemte øvelser i bestemte faser
Et postulat i norsk psykomotorisk fysioterapi er at pasienten ikke skal slippe frem mer følelser enn han/hun har ”bein å stå på og rygg til å bære”. Øvelsene i norsk psykomotorisk fysioterapi tar hensyn til dette, og de er meget spesifikke i henhold til bestemte faser i kroppsomstillingen. Når pasienten har betydelige kroppsfunn, legges det mest vekt på en støttende intervensjon. Da stimuleres i første rekke kroppsstabilitet og kroppskontroll mens avspenningsmomentet tones ned. Når pasientens kroppsfunn er mer moderate, vektlegges fleksibilitet, kroppsopplevelse, avspenning, omstilling av respirasjonen, noe som ofte medfører nærmere kontakt med følelsene. I øvelsene legges det vekt på god sentrering i alle ledd, så habituelle ytterstillinger unngås. For eksempel vil fleksjonstendens i knærne påvirke kroppssegmentene ovenfor. Avbalansering for flekterte knær kan være et fremskutt hode. Hodets stilling kan igjen medvirke til myalgier i nakken og hodepine. Behandling av nakken alene kan avlaste hodepinen for en periode. Ved å legge vekt på gode kroppsakser spesielt i knærne kan en endre funksjonen i nakken. Sjansen blir større for at smertene forsvinner eller reduseres for lengre tid.
Samtalen
Samtalen
Fysioterapeuten legger gjennomgående vekt på å skape trygghet, forutsigbarhet og en god relasjon. Vanligvis starter timen med en kort samtale, og utgangspunktet er først og fremst kroppen. Samtalen tas opp igjen under behandlingen når pasienten har behov for det. Innledning til samtalen kan være et helt åpent spørsmål, som for eksempel: ”Hvordan har du det?” Da kan pasienten svare med det som opptar ham/henne. Det kan være smerter, at pasienten er lei seg fordi hunden er syk, eller det kan dreie seg om alvorlige personlige problemer. Når pasientene slapper av, i annen halvdel av behandlingen, kommer oftest behovet for å verbalisere konflikter og frustrasjoner. For en del pasienter er det ikke alltid nødvendig å snakke mye. Det at pasienten opplever en engasjert og ivaretakende terapeut er ofte tilstrekkelig til at vedkommende føler seg hjulpet.
Figur 1 Modellen er sammensunket ved ribbeinsbuen. Dette hemmer respirasjonsbevegelsen. Tillatelse til bruk av bildene er gitt av modellen
Berøringsaspektet i norsk psykomotorisk fysioterapi gir begreps- og språkfattige pasienter noe konkret å forholde seg til og meddele seg om. Klinisk erfaring antyder at dette medvirker til at noen får tak i følelsesmessige nyanser og lærer å sette ord på disse. Det er viktig at psykomotorikeren ut fra muskelkonsistensen har en forståelse av hva pasienten kjenner, og bekrefter pasientens eventuelle smerteopplevelse. Vektlegging av smerte bør imidlertid ikke bli for stor, fordi somatiseringen derved kan øke.
Psykomotorikeren reformulerer ofte det pasienten sier, eller vender spørsmål tilbake til pasienten. ”Hva tror du selv?” er det klassiske spørsmålet som setter pasientens egen refleksjon i gang. Pasienten oppfordres til å ta stilling til følgende spørsmål: ”Når kommer smertene/angsten/ubehaget?” ”Hvilke situasjoner er de knyttet til?” ”Forventer du vanskelige situasjoner før eller etter at smertene/angsten/ubehaget har meldt seg?” ”Hva bedrer eller forverrer smerten/ angsten eller ubehaget?” (3). ”Hva gjør du eller kan du gjøre som hjelper?” Selvtillit og tro på at det kan gå bra stimuleres når pasienten finner frem til egne løsninger.
Figur 2 Grep som strekker musklene i epigastriet og stimulerer respirasjonsbevegelsen
Smerter og følelser
Smerter og følelser
Selv om smerter og følelser kan oppleves kroppslig, er den kognitive innflytelsen medbestemmende for den individuelle reaksjonen (10). Sammenhengen klargjøres for pasienten som oppfordres til å vende fokus vekk fra smerten. Pasienten hjelpes til å akseptere egne følelser uten voldsomme utbrudd, slik at toleransen for ubehagelige følelser øker. Når pasienten har en vanskelig livssituasjon, benyttes den mer støttende behandlingsform. Pasienten oppfordres til å sette ord på problemene, vurdere alternative løsninger og tenke over konsekvensene av disse. Samtidig stimuleres den enkelte til å tro på egne løsninger (11) og til å ta ansvar for sine valg.
Alt etter grad og type følelsesmessige problemer kan mestringen ivaretas av pasienten selv, eller i samarbeid med psykomotorikeren som eventuelt får veiledning av psykiater eller klinisk psykolog. Hos noen kan følelsene være så fjerne at pasienten ikke får kontakt med dem, eller problemene så store at annen terapi passer bedre.
Braatøy fremhevet betydningen av et nært samarbeid mellom psykiater og fysioterapeut. Dette skulle sikre tilfredsstillende behandling og bidra til at fysioterapeuten var trygg i behandlingssituasjonen (1). Et slikt samarbeid er fortsatt etterlengtet av de fleste psykomotorikere.
Primitivreaksjoner og kroppsomstilling
Primitivreaksjoner og kroppsomstilling
Braatøy var opptatt av en gruppe autonomt relaterte reflekser og impulser og deres sentrale funksjon. Disse refererte han til som primitivreaksjoner (2). En av de viktigste primitive reaksjoner er gjespen. Hos mange mennesker er den fullstendige gjespen sosialisert bort. Den sosiale, knepne gjesp har liten rekreasjonsvirkning på indre organer og kroppen for øvrig. Den totale gjespen kommer ikke ved at man ber pasienten gjespe. Først når kroppen har en viss grad av fleksibilitet og personen er i stand til å slippe til den dype pust, begynner den fullstendige gjespen å utvikle seg. Gjespen setter i gang en strekkimpuls som sprer seg fra kroppens sentrum, gjennom hele kroppen til nakke, kjeve, tunge og helt til tær og fingrer. Når gapet åpnes og hodet flekteres lett, åpnes luftveiene maksimalt. Luften suges inn, og respirasjonsbevegelsen kan sees fra lysken og opp til toppen av brystkassen. Det hele kulminerer i en passiv ekspirasjon og en generell avspenning.
I behandlingssituasjonen kan det ofte observeres at den basale respirasjon har sammenheng med primitivreaksjoner som kroppsstrekk, gjesp, tårer, rumling i magen og spyttsekresjon. Etter en fullstendig gjesp kan det ofte observeres en lett rødme i huden, samtidig som personen opplever varme og velvære. Klinisk erfaring tyder på at den fullstendige gjespen kan følges av frigjøring av andre primitivreaksjoner (buklatter, uhemmet gråt, flatulens, aerofagi, spyttsekresjon, etc.) (2 – 3).