Jørgen Moe:I BRØNNEN OG I TJERNET1. utgave 1851Web-utgave Høgskolen i Vestfold, 1998, tilrettelagt av Jarle Haugen.[ Toppen av siden ] Dukken under nypetornbuskenIDet var en liten pike som hette Beate. Hun var bare fem år gammel,
men det var en klok og god liten pike.
«Det er liksom hun trekker litt på det ene øyebrynet.
Kanskje hun ikke er riktig fornøyd?» spurte Beate da hun fikk
den i hånden.
Det var om våren, og rundt stokkebrønnen i det ene hjørnet av gården var det en nydelig grønn flekk med fint, lyst gress. Der stod et tykt, lavstammet piletre, dryssende fullt av gult brum, som du nok vet at barn kaller for gåsunger. Det ligner også gåsunger, for hver dusk har bløte, bløte, gule dun, og det kan svømme på vannet, men gå kan det riktignok ikke. Nå ble Store-Beate hun var jo riktignok bare fem år, men hun var da meget større enn den andre og Lille-Beate snart enige om at de skulle plukke gåsunger på treet og slippe ned i brønnen for at de kunne ha det like godt som de store gåsungene de hadde sett svømme omkring. Det var egentlig Store-Beate som kom med forslaget, men Lille-Beate var enig, for det er ingen som kan tro hvor snill og føyelig hun alltid var. Ja, Store-Beate kløv opp i piletreet og plukket mange nydelige, gule gåsunger i sitt hvite forkle, og da hun talte dem, og hadde talt til tyve to ganger, så sa hun at nå trodde hun de hadde nok; og Lille-Beate sa ingenting mot det. Hun kløv da ned igjen, og det var vanskelig nok, for med den ene hånden måtte hun holde forkleet sammen. Hun syntes Lille-Beate ropte opp til henne at hun skulle kaste gåsungene ned i forveien, men det torde hun ikke; hun var redd for at de skulle slå seg i fallet. Nå sprang begge to bort til brønnen, og Store-Beate hjalp venninnen å få bena riktig fast mellom de to øverste stokkelagene rundt den, så hun kunne stå i ro og mak og se på de nydelige små gåsungene når de svømte omkring på vannet. Så ble den ene gåsungen etter den andre sloppet ned, og med det samme de nådde vannskorpen, var det liksom de fikk liv og begynte å bevege seg litt. Det var vel en glede! Store-Beate klappet i hendene til de deilige bitte små dunfuglene, og når hun bare hjalp Lille-Beate litt, så slo hun også hendene sammen. Men om litt så lå alle gåsungene helt stille og ville ikke røre seg av flekken. Det var ikke så morsomt, og så spurte Beate sin lille navnesøster om hun ikke mente hun kunne legge seg litt ut over brønnkanten og blåse på dem, for da trodde hun sikkert de fikk liv igjen. Lille-Beate svarte ikke; men det venstre øyebrynet trakk seg så forunderlig i været og hun beveget den høyre armen ordentlig som om hun ville si: «Gjør endelig ikke det, kjære Store-Beate! Du vet jo hvor fælt mor har sagt det er nede i brønnen. Tenk om du gled ned i!» «Å pytt! nå skal du bare se hvor lett det er»,
svarte Store-Beate, for hun syntes gåsungene var så kjedelige
når de ikke ville svømme omkring. Hun bøyde seg utover
brønnen og blåste på de nærmeste slik som hun
hadde hørt at Vårherre gjorde da han var liten og hadde laget
leirfugler. Jo! det hjalp - straks begynte gåsungene
å røre seg. Men de som var lengst borte på vann
Da Beate kom med hodet over vannet igjen, grep hun med begge hender
om den runde brønnstokken, men hendene var for små og stokken
for bred og glatt, hun kunne ikke få tak. Da så hun sin kjære
venninne Lille-Beate stå stum av forferdelse og stirre på henne,
med høyre hånd strakt utover vannet. Store-Beate skyndte seg
og grep fatt i den, og Lille-Beate gjorde seg stiv, alt det hun
kunne og litt til, og ble stående
mellom stokkene og holdt sin kjære venninne oppe. Nå hadde
Beate ansiktet så lenge over vannet at hun fikk tid til å skrike,
og så kom både far og mor løpende. De var bleke av skrekk
og trakk henne opp. Hun selv var så drivende våt at det rant
og dryppet av henne, og så redd og kald at tennene klapret i munnen
på henne.
II Men Store-Beate hadde en bror som var enda større enn henne. Han var åtte år gammel, og det var en vill, uregjerlig knekt. Han hette egentlig Viggo, men han hadde lest i en gammel saga om en fæl, skjegget viking som hadde samme navn. Han seilte fra land til land og slo folk ihjel og tok med seg på skipet alt det gull og sølv han fant og alle de vakre pikene. Og så fikk Viggo seg en liten øks, slik en som han hadde lest at den gamle vikingen hadde, og sa til søsteren at heretter skulle hun kalle ham Viggo Viking, for det ville han være når han ble stor. Ute på gården løp han etter både høns og ender og ville med vold og makt kløve panneskallene på dem med øksen. De skrek og pilte fra ham, og desto modigere ble den lille vikingen. Men da han også kom til gjessene med øksen i været og oppløftet kampskriket sitt, ble den gamle gassen sint, bøyde den lange halsen i buktninger nedenfra og kløp Viggo Viking i leggen, så han kastet øksen og løp hylende sin vei. For den gamle gassen visste nok at vikingene ikke hadde lov til å kløve panneskaller hjemme i sitt eget land, selv ikke på den borteste siden av gåsedammen. En dag kom Viggo Viking bort til søsteren, han så bister
ut, hadde papirhjelm på hodet og trakk øyebrynene tett sammen.
«Nå vil jeg røve piker, det er jeg dradd ut for!»
sa han. «Du er for stor, men jeg tar sikkert Lille-Beate. Jeg fører
henne langt, langt bort, i det minste til Furujordsbakken og kanskje helt
til Hestehagen. Og du får aldri i dine levedager se henne mer.»
«Hu, du er en riktig fæl gutt,» sa Beate, «men jeg skal nok greie å gjemme Lille-Beate så godt at du aldri far dine blodige fingrer i henne. Det kan du forlate deg på.» Så gikk hun rett til sin lille venninne og fortalte henne for en slem gutt Viggo var, at han hadde tenkt å myrde henne, og at hun, Store-Beate, ikke lenger torde ha henne i huset. «Men jeg vet godt hvor jeg skal gjemme deg så han ikke finner deg,» sa hun Så tok hun Lille-Beate og gikk med henne bak låven til et stort steingjerde. Opp til det stod en nypetornbusk i fullt flor, og lyserøde roser hang ned til alle kanter. Med de bløte kvistene dannet den en liten duftende løvhytte, og der skulle Lille-Beate leve i skygge og skjul og sitte på en gressbenk. Og for at det ikke skulle dryppe på henne når det begynte å regne eller dugge, så hvelvet hennes store venninne en grønn gresstorv over henne. Der måtte Lille-Beate sitte, det var ingen sak, for hun hadde kåpen med, den kunne hun ta på seg om aftenen når det ble kaldt, og sukkerkaker hadde hun på et lite brett ved siden av seg, og rosene duftet søtt rundt henne. Så sa Store-Beate farvel og god natt og bad henne være tålmodig og endelig ikke gå ut så Viggo Viking fikk øye på henne. Store Beate lovte sikkert å besøke henne neste morgen og spørre hvordan hun hadde sovet, og så gikk hun. Den neste morgen hadde Beate nesten ikke tid til å vaske det lille ansiktet sitt før hun løp til venninnen. Å flette håret gav hun seg slett ikke stunder til. Hun var så redd for at Lille-Beate hadde ligget og vært mørkredd, fordi hun var alene i gresshytta om natten. Beate skyndte seg alt hun kunne og kom helt forpustet og stakkåndet bort til nypetornbusken. Men du kan tro hun ble bedrøvet! Utenfor torvhytta lå Lille-Beate. Hodet var hugget av henne og
lå ved føttene hennes. Det var Viggo Viking som hadde gjort
det, det skjønte jo Beate, for den lille øksen hadde han
glemt igjen, den var sleng bort på noen steiner på gjerdet.
Så sørgmodig som hun ble da, hadde Store Beate ennå
ikke vært i hele sitt liv. Hun brast i gråt og tok den lille
venninnen sin og kysset henne mange ganger. Siden grov hun en grav til
henne under nypetornebusken og la henne i den. Hodet satte hun på
skuldrene igjen og bredte gresstorven fra hytta sakte og lett over henne.
Og så gikk hun langsomt og inderlig bedrøvet hjem. Hvem skulle
vel etter denne dag være hennes beste venninne, som aldri hadde annen
vilje enn hennes egen, og hvem skulle stå fadder til hennes første
datter når hun ble stor?
[ Toppen av siden ] Den flytende øyaBeate hadde nå vokst i to hele år, men maken til dukken Lille-Beate hadde hun aldri fått igjen. Ingen var så god og føyelig, og ingen så pen og nett. Enten var dukkene for røde i kinnene eller så kunne de ikke kle seg riktig; stive og unaturlige var de alle sammen når de beveget armer og ben, og det nyttet nesten ikke å snakke med dem. Men Beate hadde fått en pen dukkestue med stoler og bord og en kommode i det ene hjørnet. Det var en lørdag, og søndag ventet hun sine venninner Marie og Lovise på besøk, derfor ville hun pynte dukkestuen så nydelig hun kunne. Alle møbler var satt på plass, og det var strødd ener og gule ballblommer på gulvet, men hun manglet noen småting å sette på kommoden. Men Beate visste råd: i Svarttjernbakken husket hun at det lå de nydeligste små sneglehus noen kunne se, runde og riflete, og med gule og brune tegninger. De ville ta seg utmerket ut på kommoden hvis hun bare fant noen som det ikke var snegler i. Hun løp dit straks og smøg seg og krøp mellom hasselbuskene og under rognetrærne i den bratte bakken, og hun fant tomme sneglehus i dusinvis. Men best det var, hørte hun en fugl som skrek så underlig nede i tjernet. Hun tittet ut mellom de grønne kvistene og så en stor, stor fugl svømme omkring der, den hadde lang blå hals og hvitt bryst, men på ryggen var den glinsende sort. Den svømte så fort bortover tjernet at det stod en stripe i vannet etter den, og så dukket den med ett på hodet, og borte var den. Beate stod og stirret ned på vannet og ventet på at den skulle komme opp igjen, men det varte og det varte, og ingen fugl kom. Hun begynte alt å bli redd for at den stakkars fuglen var druknet; da fikk hun igjen se den skyte opp langt borte, nesten midt ute på vannet. Den slo med vingene så det bredte seg ringer rundt den, videre og videre bortover den sorte flaten. Så svømte den ganske langsomt mot en bitte liten grønn øy som lå der. Da den kom til øya, strakte den halsen høyt opp og så seg omkring til alle kanter, og krøp så opp i det høye starrgresset som hang utover vannet. Beate stod og så og så på den pene lille øya. Den var så nydelig og liten, ikke større enn fjerde- parten av stuegulvet, og langaktig rund, men hist og her skar det bitte små bukter inn i den. Noen steder vokste vidjebusker opp av gresset, og i den ene enden stod en liten hvitstammet bjerk. Beate syntes hun aldri hadde sett noe så pent som den lille grønne øya ute på det blanke sorte vannet, den var liksom et bitte land for seg selv. Hun tittet lenge ut mellom løvet for å se om fuglen kom igjen, men den ble på øya. Endelig begynte aftenvinden å puste så vannet kruste seg litt. Da husket Beate at hun måtte skynde seg hjem, hun bukket seg for å ta enda noen sneglehus som hun kunne forære Marie og Lovise, og det lå nok av dem like ved føttene hennes. Hun så opp igjen og tittet gjennom løvet for å se på øya til godnatt men tenk! da var den lille øya borte! Beate ville ikke tro sine egne øyne; hun mente at hun måtte ha sittet i tanker og flyttet seg så at buskene skjulte øya for henne, men nei, hun satt på samme sted. Hun tenkte på nøkk og huldrer og løp opp etter stien det forteste hun kunne. Men da hun nådde toppen av bakken, snudde hun seg. Da ble hun nesten enda mer forundret, for nå fikk hun øye på den lille grønne øya, men langt fra det stedet hun først hadde sett den. Den seilte langsomt nedover mot den sørlige bredden av tjernet, og den lille hvitstammede bjerken var seil. Så snart Beate kom hjem, oppsøkte hun Anne barnepike og fortalte henne hva hun hadde sett. Anne kjente godt den flytende øya, den hadde ligget i tjernet i mange år, sa hun. Men det var noe forunderlig ved øya. Hver gang det skulle bli godt år for aker og eng, var øya frisk og grønn hele sommeren igjennom, men ble det uår, var gresset blekt og brunt, og løvet på den lille bjerken var tynnere. Ja, Anne trodde ikke det var umulig at det ville komme blodrøde flekker over øya dersom det ble krig og ufred. Hvert år hadde lommen rede der, og Anne hadde sine egne meninger både om lommen og øya, men da Beate ville vite mer, rystet bare gamle Anne på hodet, for hun var ikke den som fortalte alt hva hun visste. Men en ting måtte hun allikevel ut med, og det var at når en stod på den flytende øya og tok et lommeegg opp av redet og ønsket noe med det samme, så ville det gå i oppfyllelse hvis lommen ikke forlot redet, men like fullt ruget eggene ut. «Lå det lomunger i redet til høsten, kunne du gjerne ønske deg å bli prinsesse i England og det ville sannelig gå i oppfyllelse,» sa gamle Anne. Men det var en ting til å merke seg: man måtte ikke snakke et eneste ord om det til noe dødelig menneske. «Ikke til far og mor engang?» spurte Beate. «Nei,» svarte Anne, «ikke til en levende sjel.» Beate tenkte ikke på annet enn øya hele aftenen, og da hun hadde lukket øynene, drømte hun ikke om annet hele natten. Snart syntes hun den var blodflekket og snart grønn, så syntes hun at lommen skrek og sa: «Jeg er prinsessen av England, men det er kastet lommeham på meg.» Aldri så snart var hun stått opp om morgenen, før hun bad faren så vakkert om at han ville ro henne og Marie og Lovise ut på den flytende øya når de kom til henne om ettermiddagen. Og det lovte han. Men han spurte også hvordan hun var kommet på det og hva hun ville der? Beate tenkte først å fortelle ham alt, men hun husket Annes ord, og så sa hun ikke alt sammen, men bare at hun gjerne ville komme dit fordi den lille grønne øya var så nydelig. «Ja pen er den, og der får du også se et lommerede,» sa faren og strøk Beate over det brune håret. Da ble Beate helt rød i ansiktet og tårene kom i øynene på henne, for hun visste jo meget godt om lommeredet og følte at hun hadde vært uærlig mot faren, og det hadde hun aldri vært før. Om ettermiddagen gikk faren med de tre småpikene ned til tjernet. Viggo var også med dem, men det var ingen båt der, bare en liten tømmerflåte, og den kunne ikke bære allesammen, så han måtte bli på land. Og det fant han seg villig i, for nå var han større og fornuftigere, og han hjalp til og med småpikene ut på flåten. Vannet var blikkstille, sort og blankt. Den store nåleskogen på den ene bredden og den grønne bakken på den andre stod på hodet og speilte seg i vannflaten. Inne ved land stod de grønne rørene, høye og ranke som regimenter av soldater som holdt vakt rundt det stille tjernet. Og hist og her lå brede, grønne blad og store skinnende hvite vannliljer med gule beger og svømte på det sorte vannet. Beates venninner syntes det var det vakreste de hadde sett, og de bad faren stanse og fiske opp noen av de pene vannliljene til dem. Men Beate lengtet bare etter den flytende øya. Den lå midt ute i tjernet, og da de nærmet seg den, så det ut som om det var to småøyer, en ovenpå og en nede i vannet. Den siste var nesten enda penere enn den første. Faren rodde tett inn til øya og rundt den, og da han kom på den andre siden, plumpet lommen med ett ut av starrgresset ned i vannet og dukket under. «Der har vi lommeredet,» sa faren og la flåten inntil. Småpikene bøyde seg utover flåten mens faren holdt dem, en for en, og de hadde det vel morsomt! Lommeredet lå like i kanten av torvøya, inni gresset, og på bunnen lå det to store gråbrune egg med sorte flekker, større enn noe gåseegg. Marie og Lovise jublet og lo, men Beate var helt redd og underlig til mote. Hun bad faren så pent om å få lov til å stå på øya en liten stund og løfte opp det ene lommeegget «så hun kunne se bedre på det», sa hun. Faren ville ikke nekte henne det, han løftet henne bort på den flytende torven, men han sa til henne at hun bare skulle ta egget lett mellom to fingrer, for hvis fuglen merket at noen hadde rørt det, ville den ikke ruge ut ungen. Endelig stod Beate på den grønne flytende øya, og hun var helt blek av beklemthet da hun bøyde seg for å ta opp det gråbrune egget. Hun løftet det i været mellom to fingrer. Nå kunne hun jo få alt hun ville! Hva tror du hun ønsket seg? Å bli prinsesse i England? Nei, hun visste det som bedre var, hun beveget leppene og sa sakte for seg selv: «Jeg ville ønske at Lille-Beate ble frisk og kjekk og satt under nypetornbusken igjen!» Men med det samme dukket lommen opp i nærheten, og da den så Beate stå like ved redet med egget i hånden, satte den i e skrik så fælt, så fælt at Beate ble redd og slapp egget. Det falt ned i redet rett oppå de andre, og klask! gikk begge to i stykker så plommen sprutet. Beate stod som forstenet med den høyre hånden som hadde holdt egget, i været helt til faren løftet henne over på flåten igjen. Da styrtet tårene ut av øynene på henne, hun fortalte
ham altsammen. Hun sa at hun visste nok hvorfor hennes ønske ikke
var gått i oppfyllelse at det var fordi hun ikke hadde
sagt sant og ikke vært oppriktig mot ham, men hun lovte med hånd
og munn at det var siste gang, like sikkert som det var første,
at hun var så stygg pike. Faren sa at det var et godt forsett, det
skulle hun alltid holde, så fikk hun nok sine ønsker oppfylt.
Og så rodde de til lands igjen. Og hver gang Beate siden hadde lyst
til å si en liten usannhet, tenkte hun på den flytende øya,
og så holdt hun løftet sitt. Men lommen skydde redet siden
den tid, og nå er torvøya grodd fast til land.
[ Toppen av siden ] Gamle Hans grenaderViggo var nå ti år gammel, Beates dukker lot han være i fred og ro, han ville ikke en gang være viking når han ble stor. Offiser ville han nå være, helst general, men kunne han ikke bli det straks, ville han nøye seg med å være løytnant. Han kunne jo alltid bli general siden. Hvem tror du han hadde fått vite det av? Av gamle Hans grenader. Han var Viggos gode venn enda han var mutt og bisk mot alle andre. Folkene på gården kalte den gamle grenaderen som oftest Hans bandhund, for når han snakket til noen, var det som om han gjødde og ville bite, sa de. Men Viggo sa grenaderenes ord mer lignet en tappenstrek eller revelje, og det mente den gamle ikke var så dumt sagt, det var egentlig fra den tid Viggo og Hans var så gode venner.Hans grenader målte sine 187 cm og vel så det, han var skulderbred og rank som et lys, han hadde langt, drivende hvitt hår som hang i en pisk nedover den røde uniforms trøyen. Når han kom vandrende opp mot gården fra husmannsplassen sin, bar han alltid øksen som et gevær på venstre skulder, og gikk stiv og strunk og satte fotbladene ut tilbens og holdt takten som om sersjanten marsjerte like i hælene på ham og kommanderte: En to! En, to!» Han hadde gule skinnbukser, men bukseseler brukte han ikke. Derfor var det en håndsbredd mellom trøyen og bukselinningen, og her lyste det inn på bare skjorten sommer og vinter. På hodet bar han en hatt som var rødbrun av slit i kantene, den var vid oventil og smal nede ved bremmen, og i pullen hadde den et dypt søkk som var fullt av vann hver gang det regnet. Hatten satte han alltid litt på snei over venstre øre, men gikk Hans altfor kjekt og satt hatten altfor meget på snurr, så sa folkene: «I dag er Hans bandhund og gåsedammen hans på en kant begge to.» Og så nødig Viggo ville, måtte han tilstå at dette ofte var et dårlig tegn, for Hans hadde den feil at han somme tider drakk seg en liten tår over tørsten. Men Viggo hadde allikevel ikke noe imot at hatten satt litt for meget på snurr, for da var gamle Hans aller villigst til å fortelle «om den tid han lå ute», både i 1788 og i 1808 og 1809. Da fikk Viggo høre om slaget ved Kvistrum og ved Lier, og først og sist om «Prinsen av Gustenborgen» det var Christian av Augustenborg han kalte så. «Det var vel en mann!» sa Hans. «Slikt oppsyn skulle du aldri sett på en kar. Når han så på deg, var det som han ville ete deg opp i en bit. Og slik snabel som det satt mellom øynene på ham! Du ser på meg, ja, til en simpel grenader å være, har Vårherre vært ganske god mot meg. Men prinsen av Gustenborgen han hadde nese som ropte av veien. Og derfor måtte de unna også, hvor han viste seg. Slik mann har det aldri vært i Norges land verken før eller
siden. Gud velsigne ham der han ligger, og Gud straffe dem som la ham der!»
«Fy! Prinsen av Augustenborg bannet sikkert ikke!» sa Viggo.
Han var ikke stort større enn du, men det var levende unge. Han kunne gjøre allting, hva det skulle være. Han kunne stå på hodet og på bena og slå hjul like fort. Det var bare en ting han hadde vondt for, og det var å slå retrett. På moen kunne han det som sin ABC, men når han luktet svenskekrutt, glemte han det med ett. Løytnanten måtte gi ham et rapp eller to før han husket det igjen. - Men gå på marsj kunne han slå, den glemte han aldri, og den slo han somme tider istedenfor retretten, og når løytnanten var sint, unnskyldte han seg med at han hadde hørt feil, `det smalt så rundt omkring ham,' sa han. Men han slapp for det meste fra det, for han hadde engang reddet kapteinens liv med en sneball.» «Med en sneball?» spurte Viggo. «Jo, jeg sa sneball, din valp, større anstalter brukte han ikke. Vi kom stormende opp etter en bakke og hadde fienden foran oss, han var alt kommet bakom bakketoppen Det var om vinteren, dyp sne var det og tøvær. Kapteinen og tamburnissen var i spissen, og en åtte ti skritt fremfor oss. Med det samme de kom opp på toppen, stod svenskene der på linje. 'Legg an,' ropte den svenske offiseren, og alle bøssepipene stod like på kapteinen. Nå vil svenskene gjerne skyte over, ser du.» «Skyte over?» spurte Viggo. «I historien står det at svenskene er de tapreste soldater man kan ønske seg. Det var jo dem -» Men Hans ville ikke høre på det øret. Snakk har vi nok av!» avbrøt han. «Står det på prent, så er det fordi de har lært det av oss etter foreningen. Hvordan skulle jeg sloppet helskinnet fra det så mangen god gang dersom ikke blåbærene deres var gått i grantoppene? Som jeg sier, svensken vil gjerne skyte over, men det torde tamburnissen ikke stole på, for det var så kort hold, skjønner du. Han grep ned i snehaugen og klemte ihop en sneball, og med det samme det blåtrøyeasenet åpnet gapet og skulle si: 'Fyr!' så drev tamburnissen til ham med ballen, så han ble forhindret. Han ble stående der å gape, for ballen satt midt i flabben på ham. Imens kom vi til, og så ble det basketak på nytt.» «Ble han underoffiser da?» spurte Viggo. Ja en stund etter da prinsen hadde fått spurt det. Han fikk underoffisers rang og det som bedre var: Prinsen kalte ham 'min sønn'. Prinsen holdt foran fronten. 'Min sønn,' sa han til tamburnissen, 'jeg hører du skal være så flink til å stoppe munnen på svensken når han vil snakke for høyt. Vi vil prøve hva du duger til,' sa han, og så ble nissen underoffiser.» «Det var synd han ikke ble general,» sa Viggo. Han stod litt og pusset trøyeknappene sine, så sa han halvhøyt: «Tror du jeg dugde til general, Hans?» «Nei, hør på den ungkyllingen!» svarte Hans. «Så? du vil være general, din valp? Nå, nå! bli ikke rød, det var ikke så ille spurt, det. Men det er vel vanskelig, for da må du lære meget, svært meget-» «Matematikk mener du?» sa Viggo, «den kan jeg alt noe av, og språk også.» «Ja, det er bra nok, men du må lære meget mer, du må lære reglement, og det som er kjernen, gutt! du må lære å eksersere så du aldri gjør feil i et eneste håndgrep: geværet må danse i neven på deg, og når du slår på det, skal det synge som klokkeren når han synger amen. Og marsjere må du kunne, så stiv og stram at kulene piper
av veien bare de får se deg.» Viggo visste ikke hvor han skulle
lære alt dette, men gamle Hans sa at det måtte han lære
i krig. «Men dersom det nå ble krig igjen -- ,» sa Viggo.
«Ja, det har du rett i, hvis det bare ble det, gutten min. Det var
ikke så dumt sagt,» avbrøt grenaderen ham. «Tror
du jeg kunne bli general da?» spurte Viggo videre. «Ja, hvem
vet? Men vanskelig er det. Øynene er ikke gale, du har det rette
oppsynet. Men nesen har ikke den riktige skabelonen. - Men den kan kanskje
vokse og krøke seg med tiden,» sa gamle Hans. Det håpet
Viggo også, og i det håpet lærte han å eksersere
og marsjere av sin gamle venn. Men han så seg ofte i speilet og ønsket
av hjertet at nesen ville krøke seg litt mer.
[ Toppen av siden ] AlarmI En ettermiddag kom Viggo hjem fra skolen med ranselen på ryggen. Han marsjerte stiv og strunk med grenaderskritt, for han tenkte på den tiden da han skulle bytte skoleranselen med en som var full av patroner. Gamle Hans stod ute og ventet på ham, og da Viggo gjorde holdt og la hånden på lueskyggen, spurte den gamle om han kunne gjette hvilken foræring som var kommet til gårds? «Til hvem er det?» spurte Viggo. Grenaderen svarte at det var til Viggo selv. «Hvordan ser det ut da?» spurte Viggo igjen. «Det er brunt,» sa Hans. «Gjett nå!» «Pytt, så er det vel en brun sukkerklump fra tante. Hun kan aldri huske at jeg er vokset fra det slikkeriet,» sa Viggo hånlig. «Bit høyere!» sa Hans og smisket og grinte. «Det er mørkebrunt, gutt! Det går på fire og lepjer melk.» «Er du gal? Er det jakthundvalpen kapteinen lovte meg? Er det?» ropte Viggo og glemte å stå stiv og rank foran grenaderen. «Høyre rett, din fusker! Javisst er det det,» svarte Hans grenader. Men Viggo gjorde et hallingkast istedenfor å rette seg og styrtet inn i stuen. - På gulvteppet like ved ovnen lå den lille valpen, og den var så pen at Viggo ikke kunne se seg mett på den. Den var mørkebrun over hele kroppen, men snuten og labbene var lysebrune og en lysebrun flekk hadde den over hvert øye. Den var nesten like lang og bred, og da Viggo satte seg på huk ved den og strøk og klappet den bløte pelsen, bøyde den sin tykke, korte hals og snuste og slikket ham på hånden. Nå hadde de hilst på hverandre, og fra den dag så Viggo nesten like flittig etter om valpen vokste ordentlig som om hans egen nese krøkte seg til generalsnabel. Men det gikk meget fortere med valpen.- Ettersom den ble større, ble Viggo mer og mer glad i den, og de var uatskillige. Om natten lå Alarm foran sengen hans, om dagen satt den ved siden av Viggo mens han leste lekser, og så på ham med de store brune øynene sine som om den ville hjelpe ham når han kom til et vanskelig sted; siden fulgte den med ham hvor han stod og gikk. På skolen fikk den ikke lov til å være med, men den
møtte ham hver ettermiddag langt bortenfor badstuen og logret og
pep av glede når den fikk se ham, så glad var den i Viggo.
Den la seg flatt ned og slepte seg bortover gulvet mot føttene til Viggo så langt lenken nådde, som om den ville ligge på kne for ham og be ham om frihet og om lov til å være med. Og den så opp på ham med så bedrøvede øyne at det så ut som om de sa: har du virkelig hjerte til å gå til skogs og more deg og la meg stå igjen, bundet og alene? Nei, det hadde Viggo ikke hjerte til. Han sa til faren at det fikk gå som det ville, men han holdt ikke ut at Alarm skulle være så bedrøvet og han bad om lov til å ta den med seg. Faren smilte og sa at han var redd for at det ble hundens død, men hvis Viggo våget det og tok den med seg, fikk han passe godt på den og ikke la hunden komme ut av syne. Så ble den løst, og den som var glad, var Alarm. Den sprang og gjødde så moren holdt seg for ørene. Nede i skogen kan du tro det var vakkert. Først reiste de et stykke etter den rette, oppkjørte veien hvor det var godt føre. Alle de syv hestene gikk på rad, og Hans grenader og Viggo og Alarm gikk baketter den første. På begge sider av veien stod høye, store furutrær med gule stammer opp av sneen, og hist og her innimellom stod en gammel gran som hengte grenene ned. Baret kunne man ikke se det minste av, den var kritlende hvit av sne fra øverst til nederst - der så man inn på den mørkebrune leggen. Men alle ungtrærne på begge kanter stod bøyd ned til marken under vekten av sneen. Det var som om de hadde tatt på seg tykke, hvite kapper mot kulden og stod og bukket seg for alle som gikk forbi. Men de hilste ikke høyt. Tvert imot, det var så stille, så stille i skogen, man hørte ikke den minste lyd uten hestehovene som knirket i sneen. Hist og her så Viggo et ulvespor ved siden av veien, da snakket han hver gang til Alarm og sa at den måtte holde seg tett inntil ham. Og det gjorde den. Men om en stund bøyde de av fra veien inn i tykke skogen. Hans grenader vadet foran, og sneen nådde ham til knes, så kom hestene og guttene, den ene etter den andre, og til sist Viggo. Det var en morsom tur. Sneen drysset fra kvister og grener, så karene var hvite som snemenn, og det røk og dampet av hestene fordi sneen smeltet på dem. Om litt kom de til tømmerstokkene og begynte spenne for. Da først husket Viggo på Alarm - han hadde rent glemt hunden etter at de bøyde av fra veien. Han så seg om etter den, og med det samme hørte han Alarm tute og jamre inne i skogen. Da merket han at det hadde vært bra om han hadde fulgt farens råd, men nå var det for sent. Han grep øksen som gamle Hans hadde hugget fast i en stubbe, og styrtet bort mellom trærne i den retning hylet kom fra, så sneen sprutet høyt i været rundt ham. Det var ikke lett, det bar bort gjennom ville marken, og sneen nådde langt opp på låret på ham, men han merket det ikke, han var bare redd for at han skulle komme for sent. En gang måtte han stanse litt og trekke pusten, da hørte han på nytt den ynkelige jamringen, men nå lød den svakere. Han satte av sted igjen, og endelig kunne han skimte noe borte mellom trærne.- Hunden var ikke å se, men tre ulver stod i en krets med hodene innover, og den fjerde lå inne i ringen og bet ned i sneen. Viggo skrek så det braket i skogen og styrtet løs på ulveflokken med øksen i været. Da han var en syv, åtte skritt frå gråtassene, ble tre av dem redde for den tapre lille gutten og lusket inn i tykningen med halen mellom bena, men den fjerde, som lå over Alarm, ville nødig slippe byttet sitt. Det var en stor, gulbrannet gråbein. Den så opp på Viggo og grinte og gliste med de blodige tennene. Men Viggo tenkte bare på at hunden var i fare. «Slipper du ikke Alarm på timen, skal du få med meg å gjøre!» ropte han og svingte øksen høyt over hodet sitt. Da syntes gråtassen ikke det var verdt å prøve på leken, den ruslet langsomt av sted etter de andre. Den vendte seg enda engang og viste tenner, og så ble den borte mellom de hvite buskene. Dypt nede i snehullet lå Alarm. Den var så skambitt at den ikke kunne springe opp, og da Viggo løftet den i været, dryppet og randt blodet på den hvite sneen og den skalv over hele kroppen som et aspeløv, men den slikket allikevel Viggo på hånden. Med det samme stod også gamle Hans grenader ved siden av Viggo. Da han hadde fått pusten igjen etter løpet, ropte han sint: «Gjorde jeg det rette, mørbanket jeg deg, din guttevalp. Synes du det passer seg å ryke på en gråbeinflokk for en unge som deg som ikke er riktig tørr bak ørene ennå? Om de hadde ett deg levende før du hadde fått sukk for deg, hva hadde du sagt da?» Da hadde jeg sagt: En ting er skam, og det er å vise ryggen før det er slått retrett,» svarte Viggo og så visst på grenaderen. «Det var ikke så dumt sagt. Nesen er ikke av den rette slaget, men oppsynet har du, og jeg tror nesten hjertelaget med,» sa gamle Hans. Han tok hunden fra Viggo og fulgte ham hjem til gården med den. II «Hurra! Svarttjern har lagt seg. Isen er over en halv tomme tykk og det myldrer av gutter der nede,» ropte en av Viggos kamerater en søndagsmorgen idet han stakk det rimete hodet inn av døren og svingte med skøytene. Da varte det vel ikke lenge før Viggo fikk sine ned av spikeren, og så snart han hadde fått lov av sin far, sprang han avsted med kameraten. Han var så forhippen på å komme dit ned, at han til og med glemte å lokke Alarm med seg, kan du tenke. Men Alarm hadde en fin nese, ikke før hadde den slukt grøten og melken sin, før den forstod at Viggo var borte. Den løp da ut, vispet med halen og været Viggos spor bortover
gården, og da den merket at det ikke gikk til skolen, så visste
den at den hadde lov til å følge med. Nå satte den nedover
jordet med en slik fart at den nådde Viggo igjen lenge før
han kom til Hans grenaders stue som lå tett ved tjernet. - Men en
ting hadde Viggo måttet love sin far før han fikk lov til
å gå, det var at han skulle være meget forsiktig og slett
ikke løpe for langt fra land, for ved breddene visste faren at isen
var sikker alt dagen før, men midt utpå var det et ylhull,
der la tjernet seg aldri. Og Viggo hadde fast og hellig foresatt seg at
han skulle gjøre det faren hadde sagt; men nå skal du høre
hvordan det gikk. Da han kom ned på isen, vrimlet det av gutter,
både store og små, fra alle gårdene og husmannsstuene
rundt om, det var visst et snes og kanskje flere. Storparten hadde
Og Viggo kunne se at de hadde hatt det like travelt med å komme ned på isen som han selv, for noen hadde løpt fra luen, og noen fra vantene, men de merket ikke kulden. De ropte og skrek og lo så det ikke var ørens lyd å få. Så snart Viggo hadde bundet skøytene på føttene, begynte han å se seg omkring i flokken. De fleste kjente han, han hadde løpt om kapp med dem før, og han visste at ingen av dem kunne måle seg med ham. Men en gutt løp for seg selv og brydde seg ikke om de andre, han var meget større enn Viggo, nesten halvvoksen, og Viggo så straks at det ikke var lett å løpe fra ham. De andre kalte ham Per Friskfant, og han svarte til navnet. Per la armene over kors og svinget seg på ett ben, han snurret rundt som et hjul, gikk fremlengs, og baklengs, og lå helt flat på siden, så lavt at han gjerne kunne kysset isen. Og dette gjorde han så sikkert og lett som en dreier seg rundt på slette stuegulvet. Men alt det kunne også Viggo gjøre. «Kan du skrive navnet ditt?» spurte Viggo. Ja, Per Friskfant tok fart, stod på ett ben og skrev PF i isen, det stod der ganske tydelig, men bokstavene hang sammen. Så satte Viggo i vei. Han tok god fart, dreide seg baklengs og skrev P F og mellom P'en og F'en gjorde han et lite hopp, så bokstavene stod hver for seg. «Hurra for Viggo, han skrev Per Friskfant baklengs,» ropte de andre guttene og svingte med luene. Da ble den store gutten helt rød i hodet, men han tidde og tvang seg til å le. Nå begynte de å leke hauk og due, og alle ropte at Viggo skulle være hauken. Per ville også være med, for han var sikker på at Viggo ikke kunne ta ham, han var også meget større og sterkere. Per risset den store dueringen og Viggo den lille haukeringen, og så ropte Viggo: «Sprut ut!» og duene fløy til alle kanter. Men Viggo brydde seg ikke det minste om dueungene, det var den store duen Per Friskfant han ville ha kloen i. Og det ble noe til lek: Per foran og Viggo etter så det hvinte gjennom luften, frem og tilbake i krok og i ring, og alle de andre guttene stanset og stod og så på. Hver gang Viggo var i hælene på ham, gjorde Per en tverrsving og vips! var han langt foran hauken igjen. Men til sist hadde Viggo fått ham i klemme. Med det samme han ville fakke duen, strakte den det venstre benet ut og tenkte å spenne krok for ham, men så haket skøytejernet seg fast i et frossent siv, og - dump! der lå Per Friskfant så det stod roser i isen rundt ham. «Det var godt at enden ikke var av glass, ellers var den gått i hundre knas!» ropte guttene og lo og stimlet sammen om Per. Han reiste seg og så seg omkring med et sint blikk. «Still dere på rad, nå vil vi hoppe!» sa han, og det gjorde de. De stablet hatter og luer, den ene ovenpå den andre, først tre i høyden. Dem hoppet hele raden over. Så fire, så fem, så seks, men hver gang var det færre som kom over, og de som strøk den øverste luen med skøytene, måtte gå ut av leken og fikk bare lov å se på. Til sist lå det åtte luer oppå hverandre, og nå var det bare Per og Viggo igjen til å hoppe. «Legg luen din ovenpå!» sa Per. Viggo gjorde det. Men alle guttene ropte i munnen på hverandre at det hoppet kom ingen i all evighet over.- Per tok fart så det suste og hoppet til og vips! var han over, han strøk lite bitte grann over luen til Viggo, men den ble liggende. «Hurra for Per!» «Det var et mesterhopp !» ropte guttene. «Det gjør Viggo aldri etter, han er for liten,» sa en. Det så ut som om Alarm mente det samme, den pep og knistret og løp foran bena på Viggo som om den ville hindre ham i å ta fart. Viggo merket at nå gjaldt det, og hjertet hans banket. Han jagde hunden fra seg med harde ord og satte til av all makt. Med det samme han i hvinende fart kom frem til hoppet, ropte Per med ett: «Stopp, stopp! men Viggo lot seg ikke bløffe, han fór over som en fugl, og det var tre tommer mellom skøytejernene og luen. Da stimlet guttene sammen om ham og ropte «at Viggo var gutten sin egen, det fantes ikke den som tuktet ham». Men Per Friskfant så på ham med et ondt og fult blikk, og det var tydelig at han pønset på å spille ham et puss. Det gjorde han også. En stund etter tok Per et eple opp av lommen og trillet det utover isen mot ylhullet. «Den som tør ta eplet, skal få det!» ropte han. Og det torde mange av dem prøve, for eplet lå ikke langt ute, og isen var sterk nok. Nå kastet Per et eple lenger ut, det ble også hentet. Men til sist trillet han ett som ble liggende alle ytterst ute, tett ved åpne vannet. Den ene smågutten løp utover etter den andre. Men når isen gav seg og bølget under dem, svingte de langsomt rundt igjen. «Prøv det ikke, der er farlig.» ropte Viggo.«Viggo er gutten sin egen, når det ikke gjelder, men er det fare på ferde, blir han blek om nebbet,» sa Per og slo opp en latter. Det kunne Viggo ikke tåle å ha sittende på seg. Han tenkte på hva prinsen av Augustenborg hadde sagt foran fronten, og han syntes at han måtte hente eplet, det fikk briste eller bære. Men han glemte at det var slått retrett, faren hadde jo forbudt ham å gjøre det. Alarm så på ham med alvorlige øyne og viftet sakte med halen, knistre torde den ikke, den hadde nylig fått høre harde ord. Men det hjalp ikke. Viggo tok fart så det pep og hvinte om ham, og da han kom et stykke utover, gjorde han seg lett og lot skøytene gli av seg selv så han ikke skulle trå igjennom. Isen krummet seg i en bue under føttene hans, og det fløy stokker i den, men han gled og han gled, og isen holdt. Nå var han like ved eplet, han bøyde seg ned for å ta det. Knekk! da brast isen av bevegelsen og han styrtet på hodet nedi. Om litt kom Viggos lue opp like ved iskanten. Han selv kunne først ikke sanse seg i det iskolde vannet, men han kom allikevel snart til seg selv igjen og hevet hodet over råken. Han svømte bort til isen og grep fatt i kanten, men isflaket brast hver gang han ville svinge seg opp på det. Først stod guttene stumme av skrekk, - siden ropte de i munnen på hverandre at Viggo endelig måtte se å holde seg oppe, men ingen av dem våget å hjelpe ham, og ingen husket på å løpe etter folk. Per Friskfant hadde lusket sin vei da Viggo styrtet i vannet. Den forstandigste av allesammen var Alarm. Først løp den tutende noen ganger omkring råken, men da den så Viggo komme opp igjen, snappet den den dyvåte luen hans i flabben og løp som en pil hjemover. Da den nådde Hans grenadere stue, stod Hans utenfor døren. Hunden la den isete luen til Viggo ved føttene hans, pep og jamret, bet i trøyen hans og trakk ham bortover mot isen. Hans forstod straks hva som var på ferde, han snappet et tau og satte nedover mot tjernet, og i ett nå stod han ved råken. Han kastet tauet ut til Viggo som alt begynte å bli stiv av det iskalde badet og trakk ham lykkelig og vel opp. Viggo måtte nå løpe alt han orket bort til stuen
til gamle Hans, men da han kom til døren, hadde han et blinkende
isharnisk over hele kroppen, og da grenaderen takk buksene av ham, stod
de av seg selv på gulvet, så stivfrosne var de. Viggo måtte
skifte fra topp til tå, og han hadde ikke annet å ta på
seg enn den gamle munderingen til Hans. Du kan tro han så morsom
ut: de gule knebuksene nådde nedenfor anklene på ham, og den
røde trøyen med gule oppslag og krave, hang og slang om ham.
Slik måtte han gå hjem. «Du er ennå et barn i Blakkens
sele. Men hvem vet hva det blir av deg? Hjertelaget er der, og vannet ville
ikke ha deg. » sa gamle Hans da han fulgte ham oppover mot gården.
Hva er Viggo blitt? General er han ennå ikke, men løytnant
er han blitt for lenge siden. «Kom det bare krig,» som gamle
Hans pleide å si. Hvem vet? Kanskje kunne Viggo ennå bli general.
|
|
|