Skattebetalerforeningen 60 år

Stig Flesland

Datoen var 14.mars, og året var 1952. Hjallis hadde for lengst bergtatt nasjonen med sine gull. Nå var det Skattebetalerforeningens tur. 18 menn og kvinner møtte opp i Haandverkerens lokaler i Oslo for å være med på den konstituerende generalforsamlingen.

Skjønt, til å begynne fikk foreningen det noe mer prangende navnet «Norsk Skattebetalerforening». Ville du bli medlem kostet det 10 kroner for enkeltpersoner og 50 kroner for firmamedlemmer.

Få vårt gratis epost-nyhetsbrev levert rett til din innboks

De første kampsaker

I den første programerklæringen kan vi lese at det var mye foreningen gjerne ville gjøre. Erklæringen inneholdt fire hovedpunkter:

  • Til fremme av formålet skal foreningen studere skattemessige og andre økonomiske forhold
  • Foreningen skal søke kontakt med myndighetene, avgi uttalelser og eventuelt fremme forslag til løsning av foreliggende problemer innenfor foreningens arbeidsområde
  • Foreningen skal drive aktiv opplysningsvirksomhet
  • Være rådgivende organ på bred basis

Ville skjerme de svake

Men foreningen var ikke bare til for dem med formue og høy inntekt – slik den heller ikke er det i dag. Tvert om var man veldig opptatt av at skattene ikke unødig måtte ramme de aller svakeste:

Det vil falle naturlig at sekretariatet i den første tid tar opp aktuelle spørsmål av slik art at en har grunn til å håpe på positive resultater. Som eksempel kan antydes Jakob R. Sverdrup og Sverre Ellingsens beregninger med sikte på å fastslå utgifter til minimumsstandard (sosialt betinget eksistensminimum) for de forskjellige familiestørrelser, og hvor meget det vil «koste» Staten å heve de skattefri fradrag til dette minimum.

Samtidig var ikke foreningens opphavsmenn fremmede for å se på andre ting enn skatteinngangen:

Også de offentlige utgifter bør være gjenstand for foreningens oppmerksomhet. Men beskatningsforholdet blir hovedoppgaven, og som generell oppgave kan en si at foreningen skal søke å fremme skatteformer som tjener den samfundsmessige framgang, og medvirke til å fjerne skatteformer som er urimelige og ulogiske, og som dermed er til skade for den alminnelige utvikling.

Viktig med lobbyvirksomhet

Kontakten med myndighetene skulle være aktiv for at foreningen kunne oppnå målene sine.

Ifølge erklæringen skulle man heller ikke være ensidig negativ:

Uttrykket kontakt med myndighetene innebærer ikke at foreningen fra tid til annen sender protestskriv og adresser til Stortinget og for øvrig forholder seg taus og fornærmet. Det innebærer heller ikke at en stiller seg avvisende overfor ethvert forslag om nye skatter, eller skatteøkning, men at en prøver, fremmer eller motarbeider eventuelle forslag på saklig basis, når dette synes korrekt.

Men hvorfor oppstod foreningen?

Ifølge Knut Lockwood Meyer og Finn Stranger var det etterkrigstidens «skatteproblemer» for skattebetalerne som gav foreningen nok grobunn til å begynne med.

«Inflasjonen hadde begynt å tilta med den følge at det reelle skattetrykket økte ved at progresjonstrinnene rammet stadig lavere realinntekter og at klassefradragene ikke holdt tritt med stigende prisnivå. Dertil kom at det ble vedtatt flere mer eller mindre midlertidige skattelover med formål å detaljstyre den økonomiske virksomhet og utvikling. Det store flertall av skattytere følte skattepresset som en betydelig og økende økonomisk byrde.»

Dette synspunktet får støtte fra Harald Espeli, forsker ved BI, som mener krigen fikk merkbare skattevirkninger:

– 2. verdenskrig hadde en rekke langsiktige skattemessige konsekvenser. En hovedlinje er at Norge fikk høye nominelle og progressive skattesatser preget av progresjon. Fra 1941 kunne opptil 90 prosent av skattbar inntekt måtte betales i skatt på høyeste inntektene, i enkelte år opptil 95 prosent. I tillegg kom formuesskatt på opptil 2 prosent. Et annet eksempel er at beskatningen på kapitalgevinster kunne utgjøre hele 88 prosent i 1949, sier Espeli til Skattebetaleren.

Kamp gir nye regler

Og foreningen hadde ganske snart bevist at de gjorde nytte for seg. Et tema som var aktuelt i 1953 – og som fortsatt til en viss grad er aktuelt – var nemlig såkalte enkle rettinger. Altså rettinger av åpenbare feil i ligningen.

Året etter oppstart tok Skattebetalerforeningen opp dette problemet, at «uansett hvor åpenbart det var at det var gjort en feil ved ligningen, kunne en rettelse ikke foretas så snart feilen ble oppdaget, men alle rettelser måtte skje som ledd i den ordinære klagebehandling og bli lagt ut når samtlige klagesaker ble avgjort».

Regelendringen som kom innebar at feil som skyldes rene tabber eller andre typer feil ble rettet opp «over bordet uten at det er nødvendig å bry ligningsnevnd eller overligningsnevnd».

Det er ikke det eneste tilfellet hvor skatteregler har blitt endret på grunn av Skattebetalerforeningens engasjement. Foreningen var også en aktiv forkjemper for begrensningsregelen, og i nyere tid har foreningen for eksempel engasjert seg kraftig mot skattelister og tilleggsskatt.

Selv om dette sikkert ikke har blitt like godt mottatt av alle parter til all tid, har engasjementet definitivt hatt noe for seg!