Harald Hardråde 1047-1066
Harald Hardråde 1047-1066| Harald Hardråde og Olav den hellige var halvbrødre. Da Harald var 15 år, kjempet han i Olavs hær i slaget på Stiklestad. Etter slaget rømte han til Gardarike og deretter til Miklagard hvor han kom i den bysantinske keiserens tjeneste. Han kjempet i flere år for keiseren på Sicilia og i Bulgaria. På gjennomreise i Gardarike giftet han seg med storfyrst Jaroslavs datter Ellisiv. I 1045 kom han tilbake til Norge, og mot å dele gull- og sølvskattene sine med Olav den helliges sønn Magnus den gode, ble Harald anerkjent som medkonge. I 1047 døde Magnus, og Harald ble enekonge over Norge. I flere år kjempet Harald mot Svend Estridssøn om makten i Danmark, men i 1064 anerkjente Harald endelig Svend som danskenes konge. Harald klarte å fullføre samlingen av Norge ved at han gjorde slutt på motstanden på Opplandene. Han ryddet også trønderhøvdingen Einar Tambarskjelve av veien, og han knyttet Orknøyene og Hjaltland fast til Norge. Harald Hardråde skal være grunnleggeren av Oslo, og han reiste Mariakirker både her og i Trondheim. Det er ikke mye vi vet om Haralds indre styre. Tradisjonelt blir han framstilt som en konge som styrte med hard hånd, men det er lite historisk belegg for at dette er tilfelle. Personligheten hans er godt skildret i sagaene, og der får vi et bilde av en mann med stor begavelse og dristige planer. Navnet Hardråde er ikke nedsettende, men betegner en som er viljesterk og som vil styre etter sin kongelige makt. I 1066 reiste Harald Hardråde til England med en skipshær. Han falt i et slag ved Stamford bro i det nordlige England samme året. Sønnene hans, Olav Kyrre og Magnus Haraldsson, delte kongemakten etter hans død.
|
