Da jeg helgen 8.-10. juli var invitert til å være med det som heter Arctic Challenge Site Specific, avholdt på øya Andørja, utenfor Harstad i Troms, var det sommer i Nord Norge på sitt beste– sol hele døgnet, hele tida, dugnadsånd og den sinnsyke naturen jeg var midt opp i. Ansvarlig for prosjektet er Marianne Darlén Solhaugstrand, som startet opp Arctic Challenge Site Specific i fjor som en del integrert del av idrettsarrangemantet Tour de Andørja. Fem kunstnere ble invitert for å bidra med prosjekter for et sportsinteressert publikum og i ganske annerledes omgivelser enn det vi normalt er vant til.
Like All Mothers, Julie Lillelien Porter
En av organisasjonene som støtter prosjektet økonomisk er Nordnorsk Kunstnersenter i Svolvær; – Torill Østby Haaland som jobber som utstillingsleder i organisasjonen kaller initiativet for «et vellykket og ekstremt bilde på det å drive kunstformidling i Nord Norge»:
-Dere er tilhengere av å vise kunst utenfor de tradisjonelle visningsrommene– hvilken betydning har disse type prosjektene for kunstnere og publikum?
Vi deler blant annet ut midler hvert år til kunstnerinitierte prosjekter som skal gå til kunstnere som jobber i det offentlige rom,– naturen eller byrom, tildels for å kompensere for at det er få gode visningssteder i Nord Norge. Siden vi har ansvaret for kunstformidling i hele landsdelen, er vi nødt til å tenke annerledes. Det en fin måte å få kunsten ut der folk er, og ikke en adskilt del som man må oppleve nødvendigvis på et galleri. Folk har godt av å bli konfrontert med andre måter å se verden på, sånn som her på Arctic Challenge Site Specific. En kvalitet ved prosjektet er at det oppstår en mismatch, på en absurd og interessant måte. Selv om det ikke alltid «fungerer» og mange bare går rett forbi, er det alltid likevel noe verdifullt som oppstår.
Det å assistere ei død fluge, Kurt Johannessen
Fjellseilas, Øyvind Mellbye
-Det er masse bra prosjekter på gang i hele Nord Norge for tida. Hvordan er det å jobbe her midt opp i det etablerte kunstfeltet?
Det stemmer at det er veldig mye interessant som skjer i regionen for tida. Det er ganske få kunstaktører her, og de som finnes engasjerte i samarbeid med hverandre. Selv er vi kunstnerstyrt og en såkalt knutepunktorganisasjon som skal dekke kunstformidling i Nordland, Troms og Finnmark. Derfor samarbeider vi med bl.a. med Pikene på Broen i Kirkenes, LIAF i Kabelvåg, Skinn og Samisk Kunstnersenter i Karasjok. Et karakteristisk prosjekt for mange av kunstaktørene i Nord Norge er Barents Spetakel, hvor kunsten er satt inn i helt andre arenaer enn de vanlige. Vi bidrar hvert år med stedsspesifikke prosjekter av nordnorske kunstnere, som forholder seg til det overordnede tema for festivalen. Barents Spetakel handler om grenseproblematikk og Pikene på broen jobber politisk i forhold til kommuner på den andre siden av russergrensa. De har klart å få til noe veldig vitalt der oppe. De er opptatt av å snu den forestillingen om sentrum og periferi, som er et slags traume for kunstfeltet i Nord Norge; at man hele tiden blir sett på som periferi. Når man blir inkludert så er det gjerne som et slags eksotisk innslag. Man kan ta Iver Jåks som eksempel. Han ble en del av norsk kunstkanon, men det er fortsatt hans samiske bakgrunn og eksotismen i den som ofte er fokuset når det er snakk om hans kunst. Slik sett gjorde Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø et fint grep i sin Iver Jåks-utstilling i fjor, der de i større grad fokuserte på de modernistiske egenskapene i skulpturene hans, og satte han inn i en større sammenheng. En annen samarbeidspartner vi har er Skinn (Se Kunst i Nord Norge). De hjelper oss med å turnere vårt viktigste prosjekt det siste året: «Expedition of printmakers», en utstilling som er med på å sette grafikken tilbake på samtidskunstkartet igjen. Vi skal også vise SKINNs produksjon «Uten ramme, Nye rom» med Josephine Lyche, Anders Sletvold Moe og Lars Morell i år. Utgangspunktet for utstillingene er en konseptuell holding til maleriet hvor kunstnerne lager rominstallasjoner, går inn inn i arkitekturen, bygger om, osv. Kunstnerne har først vært på befaring hvor de har gjort masse forberedelser, for så å kommer tilbake til de enkelte visningsstedene for å gjøre forskjellige typer kunstneriske grep i forhold til rommet. Så det er ingen vandreutstilling i tradisjonell forstand, men en gruppe kunstnere som reiser sammen og som gjør noe helt nytt på hvert sted.
-Lofoten International Art Festival skal for første gang holdes i Kabelvåg i stedetfor Svolvær i år og åpner nå den 11. august– hvordan har dere samarbeidet med dem?
I 2010 ble biennalen samorganisert med oss for å sikre et sterkere økonomisk og administrativt fundament. Nå er jo vi en kunstnerstyrt institusjon med en mer demokratisk modell enn LIAFs, og det har vært viktig for biennalen å holde på sin kunstfaglige uavhengighet. Samtidig er det viktig å ha noen på stedet som kjenner den lokale geografien og har det lokale nettverket som trengs, og der kan vi bidra med mye. Årets kuratorer, Thora Dolven Balke og Linn Pedersen, har lokal tilhørighet selv: De er oppvokst i Lofoten og Vesterålen. Men de kommer også utenfra, de tilhører kunstmiljøet i Oslo, og har ikke bodd her oppe over lengre tid det siste tiåret. De har lykkes med å inkludere lokalbefolkningen i Kabelvåg, der festivalen arrangeres i år, på en god måte. Kunstnerne som deltar i år, har blitt invitert til å tolke stedet, og har vært på befaring i forkant av festivalen. Lokalbefolkningen har bidratt i det praktiske arbeidet med å ferdigstille verk og ordne med praktiske ting. Tilbake får de opplevelsen av å se sitt eget hjemsted med nye øyne.
-Hvilke utfordringer står Nordnorsk Kunstnersenter ovenfor, slik du ser det?
Litt av det som er problemet med kunstmiljøet i Nord-Norge er at det er veldig høy gjennomsnittsalder, og få unge/nyutdannede kunstnere som bosetter seg i her. Mange drar opp hit for å “bli inspirert”, og oppholder seg i Lofoten eller Finnmark en periode. Men det er få som blir her over tid og som har stedet som sin arbeidsplass. Til en viss grad handler dette om manglende politisk vilje. Nå har de tre fylkeskommunene utarbeidet en ny strategi for visuell kunst i Nord Norge, og vi håper det vil endre forholdene. Nordnorsk Kunstnersenter hadde tidligere et ønske om å bli mer synlige i Oslo, men vi har gått bort ifra det, og tenker nå mer østover og nordover i vår egen region. Jeg håper at Nordnorsk Kunstnersenter kan bli enda mer synlig i hele landsdelen og i Barentsregionen generelt, samtidig som det skal bli mer attraktivt for yngre kunstnere å oppholde seg her mer enn bare noen uker eller måneder av gangen. For å få til det tror jeg blant annet man må ha flere og bedre residency-programmer, og man må gjøre det enklere for kunstnere i Nord-Norge å få prosjektmidler og arbeidsstipend. Men det handler ikke bare om penger. Det handler også om å gjøre regionen faglig sett interessant for yngre kunstnere. De må ha muligheten til å søke inspirasjon andre steder enn fra naturen, selv om den selvfølgelig alltid vil være en viktig inspirasjonskilde her oppe.
Tekst: Julie Lillelien Porter
Foto: Marianne Darlén Solhaugstrand og Julie Lillelien Porter
One thought on “Utfordringen av sitt eget hjemsted”