Gestaltterapi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den.

Gestaltterapi er en eksistensiell og eksperimentell form for psykoterapi. I Norge regnes gestaltterapi som en komplementær eller alternativ behandlingsform fordi ikke alle utøvere av behandlingsformen i utgangspunktet er autorisert helsepersonell. Det er på den bakgrunn uklart om gestaltterapi utført av autorisert helsepersonell eller i psykiatriske institusjoner er alternativ behandling. I norsk psykologisk litteratur [1] plasseres gestaltterapi som en retning innen psykoterapi og ikke blant retninger innen alternativ behandling. Det finnes enkeltstudier som viser at gestaltterapi kan være like effektiv som andre psykoterapeutiske retninger [2], men det foreligger ikke solid vitenskapelig dokumentasjon på at behandlingsformen har effekt.[3]

Behandlingsformen har en tilnærming som er helhetlig (inkluderer kropp, følelser og tanker), som har et her-og-nå fokus og som fokuserer på den enkeltes erfaring i øyeblikket. Gestaltterapi vektlegger terapeut-klient-forholdet, miljømessige og sosiale sammenhenger i menneskers liv og de selvregulerende tilpasninger mennesker gjør som et resultat av deres samlede livssituasjon. Gestaltterapi er relatert til eksistensiell terapi i sin vekt på den enkeltes personlige ansvar for sine handlinger[4].

Historikk[rediger | rediger kilde]

Humanistisk psykologi er en strømning som igjen er på fremmarsj ifølge American Psychological Association. Gestaltterapi er en retning innen den humanistiske psykologien og ble grunnlagt av den tyske legen og psykoanalytikeren Frederick Perls, hans kone, psykoanalytiker Laura Perls, og filosofen Paul Goodman på slutten av 40-tallet og begynnelsen av 50-tallet i USA.

Frederick Perls ble utdannet nevrolog ved flere tunge medisinske institusjoner og som freudiansk psykoanalytiker ved de viktigste internasjonale institusjonene for faget på den tiden i Berlin og Wien. Han jobbet som analytiker i flere år med offisiell anerkjennelse fra The International Psychoanalytic Association (IPA) og må betraktes for å ha vært en erfaren kliniker. Gestaltterapi ble i så måte utviklet fra psykoanalysen.

George Isac Brown, professor i pedagogikk, gikk i trening hos Fritz Perls og lærte gestaltterapien fra ham. Brown satte gestaltteorien inn i pedagogisk sammenheng og kalte denne pedagogiske retningen for Confluent Education. Ekteparet Judith og George I. Brown ble hentet til Norge av psykologen Axel Schmidt og pedagogen Nils Magnar Grendstad på 70-tallet og særlig Grendstad var foregangsmann for konfluentpedagogikk også kalt erfaringslæring, eller involveringspedagogikk i Norge. Påvirket av Brown, Grendstad og Schmidt startet Grete Kandahl, Gro Skottun og Daan van Baalen i 1986 en 4-årig utdanning i gestaltterapi. Denne utdanningen heter i dag Norsk Gestaltinstitutt Høyskole. Skolen har hatt stor betydning for utviklingen av gestaltterapifaget i Norge og har til nå utdannet ca. 1500 terapeuter og coacher. Høsten 2015 kom boken Den tomme stolen. Fortellinger fra gestaltterapi, skrevet av Vikram Kolmannskog, førsteamanuensis ved instituttet. Den er foreløpig en av få bøker på norsk innen faget.

Prinsipper[rediger | rediger kilde]

Ordet gestalt er tysk og kan nærmest oversettes med «et meningsfylt hele» eller et komplett mønster. Gestaltterapi bygger bl.a. på gestaltpsykologiske teorier og ideer fra eksistensiell-fenomenologisk filosofi.

Grunnleggende ideer i gestaltterapi er at hvert menneske selv er ansvarlig for sine valg og handlinger innenfor de begrensninger omgivelsene gir. Gestaltterapi har utviklet metoder for å bevisstgjøre mennesker på egne følelser, reaksjoner og handlinger slik at de tydeligere kan erkjenne og se seg selv og sine valg. Denne bevisstgjøringen skapes gjennom samtale, eksperimenter og rollespill. Metodene brukes også til bearbeidelse av tidligere, uferdige opplevelser (som blir kalt uavsluttede gestalter), kriser, og i egenutvikling.

Gestaltterapi bygger på den tro at økt erkjennelse om seg selv skjer i øyeblikket, i situasjoner der klient og terapeut møtes. Det kan ikke planlegges inn i fremtiden, men kommer spontant i arbeidet mellom klient og terapeut. Et av de viktigste redskapene i gestaltterapi er derfor terapeuten selv. Terapeuten er ikke objektiv eller nøytral, men er selv villig til å gå klienten i møte i et jeg-du-forhold. Dette betyr at det er viktig for terapeuten å bearbeide egne uferdige opplevelser for å kunne være tilgjengelig for det klienten trenger i situasjonen som oppstår [5]. Gestaltterapi er derfor en opplevelsesorientert, prosessorientert og eksperimentell psykoterapi [6].

Gestaltterapi skiller seg fra psykoanalyse ved å være opplevelsesorientert fremfor å være fortolkende eller analytisk. I motsetning til det psykoanalytiske utgangspunkt, der "pasienten" tar til seg analytikerens tolkninger, må klienten i gestaltterapi "smake" sin egen erfaring, og enten godta eller avvise den, men ikke introjisere eller "svelge rått". Derfor legges det vekt på å unngå tolkning, men i stedet oppmuntres det til oppdagelse. Dette ble raskt det sentrale i forskjellen på gestaltterapi og tradisjonell psykoanalyse - veksten skjer gjennom gradvis assimilering av erfaring på en naturlig måte, snarere enn ved å akseptere tolkninger av analytikeren. I gestaltterapi søker derfor terapeuten ikke å tolke, men heller å føre klienten til oppdage for seg selv. Det anvendes ofte samtale, eksperimenter og øvelser for å bevisstgjøre klienten på egne følelser, reaksjoner og handlinger, og gestaltterapi kan dermed sies å være en eksperimentell psykoterapi og metodene som benyttes er opplevelsesorientert snarere enn fortolkende, og på denne måten skiller gestaltterapi seg fra psykoanalysen.

Sentralt i gestaltterapien er prinsippet om at "å lære er å oppdage". I terapien regisserer terapeuten "eksperimenter" sammen med klienten slik at klienten kan prøve ut forskjellige tilnærminger til problematikken, og derigjennom gjøre erfaringer. Viktig i dette arbeidet er terapeutens autentiske tilbakemeldinger til klienten om hvordan terapeuten blir påvirket av klienten. Dette gir klienten erfaringsgrunnlag for å kunne velge å fortsette det han/hun gjør, eller velge noe annet. På sett og vis handler dette om å få klienten til å ta tilbake sin kreativitet og ikke være fanget i sine mønstre.

Organisering[rediger | rediger kilde]

I Norge kan gestaltterapeuter være organisert i Norsk Gestaltterapeut Forening (NGF) og kan kalle seg Gestaltterapeut Medlem i Norsk Gestaltterapeut Forening (MNGF), eller være organisert i Forening for Gestaltterapeuter (FGT) og kalle seg Gestaltterapeut Medlem i Forening for Gestaltterapeuter (MFGT). Organisasjonene pålegger sine medlemmer flere krav for å praktisere som terapeut, bl.a. at terapeuten går i regelmessig veiledning for å sikre faglig, etisk riktig og trygg praksis med sine klienter. Terapeutene er også forsikret gjennom kollektive ordninger i foreningene. NGF er igjen medlem av Norsk Forbund for Psykoterapi og European Association for Gestalt Therapy (EAGT) og European Association for Psychotherapy (EAP), og utgir magasinet Gestalt.

Det finnes to utdanningsinstitusjoner for gestaltterapeuter i Norge, Norsk Gestaltinstitutt - Høyskole (NGI), og Gestaltakademiet i Kristiansand. NGI ligger i Oslo og er en privat høyskole med offentlig godkjent eksamensrett. Studiet her gir godkjente studiepoeng og rett til studielån. NGI utgir Norsk Gestalttidsskrift som er godkjent som vitenskapelig publiseringskanal på nivå 1 av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) og utgis 2 ganger i året.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Håkonsen 2014
  2. ^ Duncan et al 2010, Elliot 2013, Stevens et al 2011, Strümpfel 2013
  3. ^ Gestaltterapi Arkivert 15. desember 2012 hos Wayback Machine. NIFAB
  4. ^ Hostrup 1996
  5. ^ Korb et al 2002,
  6. ^ Joyce & Sills 2014,
  7. ^ Norsk Gestalttidsskrift Arkivert 19. september 2016 hos Wayback Machine. Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • B. Duncan m.fl.: "The Heart & Soul of Change, Second Edition: Delivering What Works in Therapy". American Psychological Association. Washington DC 2010.
  • R. Elliot m.fl.: Research on Humanistic_Experiential Psychotherapies. I "Bergin & Garfield's Handbook of psychotherapy and behavior change" (6. utg.). Wiley. New York 2013.
  • H. Hostrup: Gestaltterapi. Hans Reitzels Forlag, København 1996.
  • Håkonsen (2014) Psykologi og psykiske lidelser. Gyldendal
  • Joyce,P. & Sills, C. (2014) Skills in Gestalt Counseling & Psychotherapy.London: Sage
  • Kolmannskog, V. (2015) Den tomme stolen. Fortellinger fra gestaltterapi. Oslo: Flux forlag.
  • Korb M. P., Gorrel, J., Van der Riet, V. 2002. Gestalt Therapy. Practice and theory. The Gestalt Journal Press
  • Stevens et al (2011) The Gestalt psychotherapy CORE research project: the findings. In: British Gestalt Journal 2 (2) s 22-27
  • U. Strümpfel: Therapie der Gefühle: Forschungsbefunde zur Gestalttherapie
  • U. Strümpfel: Forskning på gestaltterapi del-1., Norsk Gestalttidsskrift 2013, årgang 10 nr 1 s.14-42
  • U. Strümpfel: Forskning på gestaltterapi del-2., Norsk Gestalttidsskrift 2013, årgang 10 nr 2 s.7-30
  • S. Tveiten:Veiledning; mer enn ord. Fagbokforlaget 2008

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Gestaltterapi&oldid=23312125»