Nasjon

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Nasjon (av latin natio = fødsel[1]) betegner et erkjent kulturelt fellesskap som deler en forestilling om et felles historisk opphav, visse likhetstrekk i kultur som atskiller dem fra medlemmene av andre nasjoner, tilknytning til bestemte landskapsformer, samt i mange tilfeller et felles språk. Den tyske filosofen Johann Gottfried von Herder var blant de tidlige tenkerne som i den tyske romantikken mente at nasjonen var et kulturelt-språklig fellesskap.

Staten er derimot fellesbetegnelsen på et sett av politiske og juridiske strukturer som binder innbyggerne sammen og gir dem plikter og rettigheter. Staten er formell, der nasjonen er uformell. I nyere tid har begrepet «nasjon» også kommet til å bli mer brukt i betydningen «stat» eller «land», det er symptomatisk for denne dreiningen at det mellomstatlige Folkeforbundet i 1946 ble videreført under navnet De forente nasjoner, en organisasjon som definerte seg som en samling av nasjoner, men i realiteten var en forening av stater. I typiske multikulturelle stater som USA og Russland brukes begrepet «nasjon» om statenes fellesskap av innbyggere, uavhengig av den enkelte innbyggers språk eller kulturelle tilhørighet. Denne type problemstillinger gjør begrepet «nasjon» vanskelig å definere eksakt.

Nasjonbegrepets fremvekst[rediger | rediger kilde]

Stormingen av Bastillen.

Hva nasjonen oppleves, som varierer fra land til land. Mens man i Norge er vant til et relativt upolitisk nasjonsbegrep, bruker for eksempel franskmennene ordet nation om den politiske kontrakten mellom borgerne og statens institusjoner.

En del av det nordmenn fyller inn i nasjonsbegrepet, dekkes i Frankrike av et eget fedrelandsbegrep, la Patrie. Fedrelandet er det som knytter seg til felles erindring, tradisjonen, forfedrene og følelsene.

Det har store konsekvenser for tenkningen om politikk hvorvidt man sammenblander nasjon og fedreland, eller om man oppfatter dette som separate fenomener som inngår i en trekantrelasjon til staten. Nasjonalisme defineres ofte som ideologien om at staten og nasjonen skal være sammenfallende.

I tidlig moderne tid hadde nasjonsbegrepet en politisk betydning, og betegnet adelen og geistligheten, de som hadde representasjonsrett i stenderforsamlingene.

I tradisjonen fra den franske revolusjonen av 1789 er «nasjonen» rett og slett summen av borgerne (altså medlemmer av tredjestanden) i Frankrike.

Revolusjonen gikk på ett nivå ut på å erstatte «Kongen» med «Nasjonen» som suveren. Det var nasjonen, folket, som skulle ha øverste makt og representeres gjennom folkevalgte organer.

Alle innbyggerne var eller kunne bli medlemmer av nasjonen, også adelige og geistlige, dersom de først oppga sin rang. Nasjonen ble et rettighetsfellesskap.

Det fantes på dette tidspunktet ikke noen forestilling om at franskmenn var sånn og slik, og dermed forskjellige fra andre nasjonale grupper: Nasjonens motpart var kongen og l'ancien régime (det gamle styret), ikke andre nasjoner.

Fra denne tradisjonen har man hentet hva man i dag vil kalle det politiske statsbegrep. Det som binder innbyggerne sammen, er statsborgerskapet og de retter og plikter dette innebærer, vis-à-vis staten. Man kan bli fullverdig borger av staten uavhengig av fødsel, rang eller rase. Borgerskapet er et politisk valg; nasjonen skulle være en «daglig folkeavstemning».

Noen tiår senere utviklet det seg, spesielt i Tyskland, en annen forståelse av nasjonen: Her ble nasjonen sett på som et kulturfellesskap, som strakte seg langt utover datidens politiske splittelse. Det fantes «tyskere» i en rekke småstater, i Preussens vestlige del, og i deler av Habsburgimperiet.

Johann Fichte

Det fantes et blodsfellesskap blant det tyske folk, som gikk langt utover det eksisterende språkfellesskapet, hevdet kulturpersonligheter som Johann Gottfried von Herder og Johann Gottlieb Fichte, og forsøkte å dokumentere dette med historisk og folkloristisk materiale. Det fantes en egen tysk folkesjel, en Volksgeist, som det gjaldt å finne frem til og rendyrke. Tanken om å samle tyskerne i en nasjonalstat vokste frem.

Her ser man to former for nasjonalisme: Den som med utgangspunkt i en allerede eksisterende stat ville bygge en nasjon, altså gjøre innbyggerne til medborgere med en felles kultur, og den som med utgangspunkt i en eksisterende kulturnasjon ville bygge en stat, «gi folket et hjem». Mange analytikere[hvem?] vil snevre inn bruken av begrepet nasjonalisme til den siste varianten, altså til de bevegelser som ønsker å etablere nye nasjonalstater, ikke de som driver nasjonsbygging innen allerede etablerte territorialstater.

Fremveksten av nasjonalstaten og nasjonalismen[rediger | rediger kilde]

I nasjonalismens barndom var det ofte representanter for folkegrupper som levde innen rammen av flernasjonale imperier av typen som var de ivrigste agitatorer for nasjonalstaten – de ville skille ut deler av imperiene i mindre enheter.

I de tyske og italienske samlingsbestrebelsene gikk kulturnasjonen utover rammene av de eksisterende statene, slik at nasjonalistenes program ble å samle folket i en ny stat som skulle samsvare med den allerede eksisterende kulturnasjonen.

Disse kulturnasjonene besto ofte av et språkfellesskap, som i tillegg ble tillagt karakteristika som felles historie, folklore, normer og «folkesjel». Den «tyske» romantikken i kunst og tenkning fikk spredning langt utover Tysklands grenser. Nasjonalismen ble raskt et internasjonalt fenomen.

Glemsel, til og med det å forstå historien feil, er en essensiell faktor i dannelsen av en nasjon, derav følger at utviklingen i historiske studier ofte er en fare for nasjonstanken.

[note 1][2]

Filosofen Ernest Renan om hvordan stater dannes

Den tyske eller «østlige» nasjonalismen understreker folkets etniske fellesskap. Blodsbånd og folkesjel skulle angivelig kunne skape dypere og inderligere fellesskapsbånd enn hva som ble konstituert gjennom de politiske fellesskap som den «franske» eller «vestlige» tradisjonen hadde postulert.

Skillet mellom «fransk» og «tysk» nasjonalisme er her meget forenklet. Dette er kun idealiserte modeller. I praksis vil man finne islett av begge tradisjoner i så godt som alle nasjonale bevegelser, også i de franske og tyske. Modellene har likevel fått fornyet aktualitet i dagens Europa, ettersom nasjonalisme og nasjonale bevegelser igjen er på fremmarsj.

I Øst-Europa har det etniske nasjonsbegrep grepet om seg. Vektlegging på henholdsvis et «politisk» versus et «etnisk» nasjonsbegrep varierer i tid og rom, og kan vise seg å få store konsekvenser for Europas videre utvikling.

Den britiske historikeren Eric Hobsbawm hevdet i et foredrag i 1970, at nasjon er et begrep oppstått de siste 200 år.[3]

Nasjonalstat og demokrati[rediger | rediger kilde]

Parallelt med utviklingen av nasjonalstaten på i det nittende århundre gikk utviklingen av demokrati. De nasjonale bevegelsene var i mange tilfeller også bevegelser for folkestyre. Ikke bare skulle grensene endres for å skape samsvar mellom stat og folk. Folket skulle ta makten fra konger og fyrster og sette folkesuvereniteten i sentrum, og til det krevdes representasjon.

Rousseau – folkesuverenitetens forkjemper.

Parlamentarismens inntog kom derfor ofte samtidig med den nasjonale frigjøring, selv om parlamentarismen og demokratiet i for eksempel Øst-Europa deretter raskt forsvant, mens den autoritære nasjonalismen bestod.

I nasjonalstaten fikk demokratiet et avgrenset rom. Kulturelle fellesskap, enten de allerede eksisterte eller ble skapt gjennom nasjonsbyggingen, ble rammen for representasjon og lojalitet. Felles språk gjorde en felles diskurs mulig, i hvert fall blant eliten, og de ofre som krevdes i form av skatter og militærtjeneste, ble legitimert gjennom referanse til nasjonen.

Nasjonalfølelsen ble systematisk fremelsket gjennom skoleverk, språklig standardisering og moderne militærvesen. Historieskrivingen underbygget forestillingene om et felles historisk opphav og derved felles fremtid.

Den norske historiefortellingen, slik den ble formulert fra 1800-tallet og frem til i dag, er et klassisk eksempel på dette mønsteret. En påstått nasjonal urtid, rikssamlingen i år 872, vikingtid, Vestriket og Olav den hellige utgjorde gullalderen. Med svartedauden kom nedgangen, deretter «firehundreårsnatten» med dansk utbytting. Med Eidsvoll, Grunnloven og 1814 våknet nasjonen til live igjen (i folkeversjonen praktisk talt uten referanse til Napoleonskrigenes slutt), og med 1905 var selvstendighetsstrevet fullbragt.

I andre land er gullalder, nedgang og oppvåkning gitt andre navn og årstall, men hovedmønsteret går igjen: Kontinuitet inn i en evig, lysende fremtid. De norske nasjonalistenes prosjekt var, som Henrik Wergeland uttrykte det, å lime sammen de to halvdelene av historien som, lik en ring, hadde blitt brutt i to av dansketiden.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Knudsen, Olav Fagelund; Berg, Ole T.: «nasjon» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 22. desember 2022 fra [1]
  2. ^ Hobsbawm 1997, s. 270
  3. ^ Hobsbawm 1997, s. 91, 270

Se også[rediger | rediger kilde]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Forgetting, even getting history wrong, is an essential factor in the formation of a nation, which is why the progress of historical studies is often a danger to nationality.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nasjon&oldid=23566377»