KUNST 06/2010

Page 1

KUNST 6/2010 – nordens største og eldste kunstmagasin

NR NR 4 6 2010 2010 ÅRGANG ÅRGANG 57 57 KR KR 89,- 89,-

Nordens største og eldste kunstmagasin

Eksklusivt møte med

Per Maning Frank Brunner Spektakulært atelier i New York

Helle Kaarem Abstrakt kolorist

Herlige vinterbilder Kristian Finborud

,-**

e KOMMER MARS

Volvo. for life 10-10-20 14.40.33

Björg Thorhallsdottir Nytt kunstsenter – Lykkehaven

4

,-*

RETURUKE

god kunst og gode kunstartikler

D3 163 HK

Norske Anki King fikk årets LICC – kunstpris i London

INTERPRESS NORGE AS

&

Noah Alveberg • Kristoffer Evang • Espen Eiborg • Anne Gundersen Carol Carter • Tema: Kunst & helse • Kunstanmeldelser av Lars Elton Arkitekturbiennalen i Venezia • Afrikansk samtidskunst • Sophie Calle Samtidskunst fra Vietnam • Designikonet Prytz Kittelsen • Kunstjuristen


stmagasin

Nü er Galleri D40 blitt enda større! www.d40.no


I Galleri D40 finner du hver dag, hele uken, et bredt utvalg av grafikk utført av landets mest kjente og etablerte kunstnere. I våre utvidede lokaler kan du velge blant hundrevis av innrammede grafiske verker. Vi har alltid det nyeste fra ledende kunstnere. Det du kjøper får du med deg når du går, uten ventetid. Kunst er en populær gave til brudeparet, jubilanten eller andre som fortjener noe ekstra. Er du usikker på hva du skal velge, selger vi gavekort på valgfritt beløp. Har du et bilde uten ramme? Vi gir råd om rammevalg, og kan tilby et stort utvalg spesielle rammer, med kort leveringstid. Vi har kjøpt og solgt grafikk i snart 40 år, og har fått et solid rykte for kvalitet og riktige priser.

Henrik Ibsensgt 90 - Solli Plass - 0255 Oslo Tlf: 22 44 85 86 Fax: 22 55 14 60 Vi har åpent 7 dager i uken: man-fre: 10-17 tors: 10-18 lør: 10-15 søn: 12-16

www.d40.no

www.d40.no


I Galleri D40 finner du hver dag, hele uken, et bredt utvalg av grafikk utført av landets mest kjente og etablerte kunstnere. I våre utvidede lokaler kan du velge blant hundrevis av innrammede grafiske verker. Vi har alltid det nyeste fra ledende kunstnere. Det du kjøper får du med deg når du går, uten ventetid. Kunst er en populær gave til brudeparet, jubilanten eller andre som fortjener noe ekstra. Er du usikker på hva du skal velge, selger vi gavekort på valgfritt beløp. Har du et bilde uten ramme? Vi gir råd om rammevalg, og kan tilby et stort utvalg spesielle rammer, med kort leveringstid. Vi har kjøpt og solgt grafikk i snart 40 år, og har fått et solid rykte for kvalitet og riktige priser.

Henrik Ibsensgt 90 - Solli Plass - 0255 Oslo Tlf: 22 44 85 86 Fax: 22 55 14 60 Vi har åpent 7 dager i uken: man-fre: 10-17 tors: 10-18 lør: 10-15 søn: 12-16

www.d40.no

www.d40.no


Større lokaler og bredere utvalg • Anne Haavind

• Gunn Vottestad

• Kjell Pahr-Iversen

• Sigurd Winge

• Anne Cecilie Røgeberg

• Gunnar S. Gundersen

• Knut Rose

• Sigmund Olsvik

• Anne Katrine Dolven

• Harald Kihle

• Kaare Espolin Johnson

• Stig Andresen

• Arne Ekeland

• Håkon Bleken

• Lasse Kvernebo

• Terje Resell

• Bjørg Thorhallsdottir

• Inger Sitter

• Ludvig Eikaas

• Terje Risberg

• Christopher Rådlund

• Jan Baker

• Liv Heier

• Therese Nortvedt

• Carl Nesjar

• Jan Brænde

• Marianne Heske

• Theo Tobiasse

• Dag Hol

• Jan Harr

• Nicolaus Widerberg

• Thorstein Rittun

• Dagfinn Knudsen

• Jakob Weidemann

• Nikolai Berg

• Trine Folmoe

• Elling Reitan

• Jarle Rosseland

• Nina Due

• Trine Lindheim

• Eser Afacan

• Jens Johannessen

• Odd Nerdrum

• Trond Fladseth

• Erling Enger

• Johanne Marie Hansen-Krone

• Olav Christopher Jenssen

• Ulf Valde Jensen

• Eva Harr

• Jon Bøe Paulsen

• Per Fronth

• Wenche Øyen

• Frank Brunner

• Kai Fjell

• Per Kleiva

• Yngve Reidar Vold

• Frans Widerberg

• Karl Erik Harr

• Pia Myrvold

• Ørnulf Opdahl

• Gabrielle Kielland

• Kjell Erik Killi Olsen

• Reidar Aulie

• Gro Fraas

• Kjell Nupen

• Runi Langum

Henrik Ibsensgt 90 - Solli Plass - 0255 Oslo Tlf: 22 44 85 86 Fax: 22 55 14 60 Vi har åpent 7 dager i uken: man-fre: 10-17 tors: 10-18 lør: 10-15 søn: 12-16

www.d40.no


Innhold

28

Kunstnerintervjuer: Kunstnerportrett: Per Maning ................................................................................. 10 Investeringsobjektet: Frank Brunner ................................................................... 18 Eksklusiv: Anki King ...................................................................................................... 28 Nye talenter: Fotokunstner Noah Alveberg ................................................... 34 Samtidskunstner: Kristoffer Evang ...................................................................... 42 Grafikeren: Kristian Finborud .................................................................................. 46 Avantgardist: Espen Eiborg ..................................................................................... 52 Abstrakt kolorist: Helle Kaarem ............................................................................. 60 Fotokunst / maleri / tegning: Anne Gundersen ........................................... 66

Tema, Kunst og helse: Kunst som medisin ........................................................................................................ 72 Et stille rom på Jæren .................................................................................................. 74 Björg Thorhallsdottir og kunstnersenteret Lykkehaven .......................... 78 Minneteppet ved Eline Medbøe ............................................................................. 86 Kunstverket Binde sammen ved Grete Refsum ........................................... 84

Samtidskunst:

Anki King

– vinner av LICC – kunstprisen 2010

Afrikansk samtidskunst ............................................................................................... 58 Arkitekturbiennalen i Venezia ................................................................................. 96 Kunst fra Vietnam .......................................................................................................... 106

Design / kunsthåndverk: Designgalleriet ................................................................................................................. 103 Møt gründeren bak Montana bokhyller ............................................................ 102 Designikonet: Grete Prytz Kittelsens Emaljebolle ....................................... 104

Kunsthistorie: Den hellige treenighet ................................................................................................. 50

12234

Sophie Calle ....................................................................................................................... 90

Fast / annet: Inspirasjon med Gro Mukta Holter ....................................................................... 100 Utvalgt foto: Leif Gabrielsen .................................................................................... 110 Lars Eltons anmeldelser og utstillingsomtaler .............................................. 112 Bokomtaler ......................................................................................................................... 115 Instruktivt: Hazel Soan ................................................................................................. 116 Nyhet! Spør kunstjuristen .......................................................................................... 118 Instruktivt: Carol Carter .............................................................................................. 120 Kursoversikt ....................................................................................................................... 124 Forhandlersider ............................................................................................................... 128 Klubbsider .......................................................................................................................... 130

78


18 KUNST 6: 2010 57. årgang Aktuell Kunst og Kunst for Alle er nå slått sammen til Norges største kunstmagasin: KUNST Utgis med støtte fra Norsk Kulturråd Med forbehold om prisfeil på produkter

Ansvarlig utgiver: fineart // kunstklubben as Opplag: 27 000 Årsabonnement 495,- Abonnementet løper til det sies opp skriftlig

MEDVIRKENDE: De store tingene i livet er alltid de små tingene. Det er veldig enkelt og samtidig så komplisert.

Redaksjonen:

Forsidefoto:

Anne Marit Muri /fungerende ansvarlig redaktør / anne.marit.muri@fineart.no mob: 95 81 51 96

Per Maning

I permisjon: Mette Dybwad Torstensen

Fotografer:

Toril Kojan / redaktør / toril@fineart.no

Anne Senstad Thomas X. Floyd Anne Vesaas Christina G. Schultz Kristin Lyseggen

Rolf Stavnem / daglig leder fineArt // Kunstklubben / rolf@fineart.no / mob: 920 85 907 Anne Vesaas / grafisk designer og fotograf / anne.vesaas@fineart.no

(Frank Brunner)

60

Design:

Tonje Buer/ galleriansvarlig og kunstnerkontakt / tonje@fineart.no

Zmedia.no Anne Vesaas

Bidragsytere:

Trykk:

Lars Elton / kunst- og arkitekturkritiker i VG, frilans journalist og redaktør for NILs årbok Rom & møbler / lars@elton.no

Zmedia.no

Hazel Soan / billedkunstner og forfatter / hsoan@iafrica.no

Anne Vesaas

Gro Mukta Holter / designer og kunstner / statens kunst- og håndverksskole / gro_holter@hotmail.com

Kunstklubbansvarlig / abonnement:

Michael Dee / frilans journalist innen kunst og fotografi / michael.twenmedia@btopenworld.com Tommy Sørbø / kunsthistoriker / tommy.sor@online.no Christina G. Schultz / bachelorgrad i Kunst og Design fra høyskolen i Oslo, og mediavitenskap fra NTNU.

96

122

Maren Engelschiøn / journalist og billedkunstner / mastergrad fra University of Minnesota School of Journalism and Mass Communication / maren@ engelschion.no

Foto av kunst:

Kristin Krugerud / kristin@fineart.no / 22 99 54 06 mob: 913 90 389 / Maridalsveien 33 p, Oslo

Annonsering: Rolf Stavnem / rolf@fineart.no / mob: 920 85 907

Galleriansvarlig / bestilling: Tonje Buer / tonje@fineart.no / 22 99 54 15 faks: 22 99 54 20 / Maridalsveien 33 p, Oslo

Guro Waksvik / journalist og fotograf / gwaksvik@online.no

Galleriets åpningstider i Maridalsveien 33p, Oslo: Mandag, tirsdag og onsdag: 9–17 Torsdag 9–19 / fredag 9–16 / lørdag 10–14 Benytt også vårt nettgalleri på www.fineart.no

Annonser: følgende priser gjelder for annonsering i KUNST Helside:

Halvside:

Kvartside:

Mål: 230 X 297 mm + 3 mm utfallende

Mål: 214 X 140 mm.

Mål: 106 X 140 mm.

Pris: 13 990 eks. mva.

Pris: 13 990 eks. mva.

Pris: 7990 eks mva.

For mer informasjon kontakt Rolf Stavnem mob: 920 85 907


LEDER Kunst og helse Velkommen til nytt nummer av Kunst som nå har ny fungerende ansvarlig ­redaktør. Mette Dybwad Torstensen har svangerskapspermisjon frem til oktober 2011, og jeg skal være hennes vikar det kommende året. Mitt håp er at KUNST i året som kommer, vil nå ut til enda flere lesere, gi vid innsikt og inspirasjon innenfor et bredt spekter av ulike kunstneriske uttrykk. I denne utgaven av KUNST har vi valgt å fokusere på temaet kunst og helse. Når livet føles tungt, for eksempel i forbindelse med sykdom eller sorg, kan det være mye glede å finne i inspirerende kunst. Kunst beriker livet. Kunst som oppleves som positiv, interessant eller tanke­vekkende, skaper entusiasme og begeistring og kan være livsforlengende. Å se inn i en hvit vegg når man ligger i sykesengen, kan gjøre sykdomsperioden enda tyngre. Forskere verden over har begynt å studere fenomenet kunst og helse, for å undersøke om det har en påvist sammenheng. Over hele kloden strømmer mennesker til kunstmuseer. Vi reiser mer enn før, og som turist på utenlandsreise oppsøker vi gjerne et galleri eller et museum. Selv 500 år etter at Mona Lisa ble malt, strømmer publikum til Louvre for å se bildet på nært hold. Hvorfor? Kanskje kunstmuseer og kunst generelt frigjør oss et øyeblikk fra livets trivialiteter og fra det daglige stresset? Kanskje vi roer oss ned et hakk når vi kan hvile øynene på et kunstverk som stråler imot oss, som byr på mystikk eller undring. Kort sagt som skaper stimulerende følelser i oss. En forskergruppe i Italia har påvist at smerte kjennes mindre smertefullt ut når man ser på et maleri som oppfattes som positivt. Forskerne gav testpersoner en kort laserpuls som ble bekreftet gjennom elektroder som målte hjernens aktivitet. Da testpersonene så malerier de likte, ble smertene målt til å være en tredjedel mindre sterke enn når de betraktet malerier som de oppfattet som stygge. På Chelsea and Westminster Hospital i London ble det utført et studie gjennom to år som påviste at pasienter ble raskere friske på avdelinger med kunst på veggene. De som var omgitt av kunst, trengte mindre smertestillende medisiner. Pasienter som mottok cellegift, minsket sitt depresjonsnivå med en tredjedel. Dette er oppsiktsvekkende funn, som tyder på at kunst fremmer bedre livskvalitet. Du kan lese mer om temaet i denne utgaven. Billedkunstneren Björg Thorhallsdottir har tatt initiativ til å åpne kunsthuset Lykkehaven, der mennesker som har opplevd sorg, kan møte likesinnede. Selv mistet Björg sin mann for fem år siden, og har selv erfart hvor sterk og lammende sorg kan være. – For mennesker i sorg er det ekstra viktig med positivt påfyll i livet. Lykkehaven er et slags omsorgssenter omgitt av kunst, der man kan ta seg tid til å kjenne på sorgen, forsone seg, og kjenne på stillheten inne i seg. Kunst hjelper hele mennesket, mener Björg. Tekstilkunstner Eline Medbøe har opplevd noe av det aller tyngste et menneske kan erfare i livet at hennes mor ble funnet død i skogen, etter selvmord. Selv om sorgen har vært tung å bære, har hun klart seg bra, mye takket være kunstprosjektet Minneteppet. Hun har møtt mennesker over hele landet som har opplevd det samme. Minneteppet er nå blitt et felles minnesmerke for de som har mistet sine kjære i selvmord. Et så tungt tema kjennes også lettere når man tar i bruk kunst som terapi. I denne utgaven er vi ekstra stolte over å presentere to nykommere på kunstarenaen. Noah Alveberg er en ung og lovende fotokunstner, som regnes for et stortalent blant annet av den anerkjente fotografen Knut Bry. Også maleren Anki King er en kunstner som blir lagt merke til. Hun mottok nylig den svært prestisjefulle London International Creative Competition-prisen i september i år, blant flere tusen verker. En av Norges mest respekterte kunstmalere, Frank Brunner, ønsket KUNST velkommen til sitt atelier i New York i september. Han spås et internasjonalt gjennombrudd. Les mer om han og alle de andre dyktige kunstnerne vi presenterer i denne utgaven, ikke minst Per Maning, som har tatt forsidebildet til denne utgaven av KUNST.


20 % rabatt på disse bildene i Kunst 6 – for abonnenter på kunst / kunstklubbens medlemmer: Per Maning side 16

Frank Brunner side 26

Anki King side 33

Noah Alveberg side 40

Kristian Finborud side 49

Espen Eiborg side 56

Anne Gundersen side 69

Björg Thorhallsdottir side 82


Med blikk for øyets uutgrunnelighet

Per Maning og fotografiets magi Kameraet er en katalysator for Per Maning. Gjennom det får han mulighet til å oppnå en annen type kontakt med menneskene rundt seg enn hva han ellers gjør. Det paradoksale i denne sammenhengen er at det ikke er hans bilder av mennesker, men portrettene av dyr som har gjort ham kjent. Tekst Lars Elton / Foto Per Maning

10 Kunstnerportrettet


«

Veggen i Per Manings studio har en spesiell betydning for kunstneren. Den har vært bakgrunn for en rekke viktige prosjekter, som her da skuespilleren Anders T. Andersen tidligere i år utforsket ulike positurer på og rundt et lite podium. Det var i forbindelse med denne serien at ideen med fingeren i vannglasset dukket opp.

La oss slå det fast først som sist: Per Maning har sluttet å ta bilder av dyr. Det blir ingen flere bilder av hunder, kuer eller hester. Selene skal få svømme uten fotografens blikk etter seg. Grisene som plutselig ble så menneskelige, vil ikke få selskap av flere viltre skapninger. Maggie blir den eneste bavianen i Per Manings kunstnerskap. Det blir ingen flere dyr. Selv ikke katten Stuss, som han har sammen med livsledsager Anne-Ka, vil dukke opp på en av hans utstillinger. Stuss fotograferer han mest for hyggens skyld. Nå er det mennesker han konsentrerer seg om. Det resulterer i merkverdige og annerledes bilder av menneskene og deres kroppsdeler: En finger i et vannglass. Menn som ser ut som de kommer fra en annen planet. Skuespillere som er så bleke at sårbarheten ligger utenpå. Og en mann som er så hvit i huden at det ser ut som ansiktet er hugget i marmor. – Mennesker tenker og forholder seg annerledes til sine omgivelser enn dyr. Du vet, mennesket har nærmest gjort det til en vane å skjule signaler og følelser. Ansiktet vårt uttrykker ofte noe vi tror er riktig, ikke sant, enten det er å være åpen, følsom, klok eller intellektuell, sier Per Maning. – Det jeg spør meg om, er om vi kan stole på mennesket? Er det bare masker? Derfor bruker jeg kameraet til å komme forbi maskene. Gjennom kameraet kommer jeg dem nær. I stedet for å be dem gjøre noe sier jeg for eksempel at jeg bare skal ta bilde av øynene deres. Da slapper de av, og de får et blikk som er veldig spesielt. Og jeg får de bildene jeg er ute etter, sier han.

Den tette og nære kontakten med labradoren Leo åpnet Per Manings øyne og fikk ham til å forandre livet sitt. Det begynte som et enkelt dagboksprosjekt, men i løpet av kort tid forandret bildene seg til kunstverk. Få år etter var to av bildene innkjøpt av verdens viktigste kunstmuseum, Museum of Modern Art i New York.

Du kan stole på dyr Per Maning sitter i sofaen på atelieret på Ekely, i en av de vakre kunstnerboligene som arkitektekteparet Wenche og Jens Selmer tegnet på 1950-tallet til den store eplehagen rundt Edvard Munchs fordums villa. Oslo kommune rev Munchs villa, og i stedet vokste det opp en blomstrende kunstnerkoloni. Her sitter Per Maning og filosoferer etter at jeg har spurt om hva det var som fikk ham til å skifte fra dyr til mennesker? – Dyr er jo alltid ærlige. Kroppsspråket uttrykker en rekke stemninger vi kan stole på. Dyrene har ikke noe bilde av seg selv, og ved å være sammen med dem og oppføre meg bra følte jeg at de aksepterte meg. Det var en flott tilstand å være i, og jeg følte det var noe som ble forløst. Dermed ble mine dyreportrett også selvportrett. Alle har sin måte å se på seg selv. Jeg brukte dyrene. De åpnet opp for ting i meg som menneskene ikke klarte, sier han. Per Maning likte å bare være sammen med dyrene. Ved å være der på deres premisser over lang tid opplevde han at han oppnådde en direkte kommunikasjon som er annerledes enn hvordan du kan forholde deg til mennesker. Dette ga stor tilfredsstillelse, og han opplevde at det var en flott tilstand å være i. Likevel sluttet han å fotografere dyr. – Jeg ble redd for å gjenta meg selv og bli dyrefotograf. Markedet forventet flere dyr, men jeg følte jeg hadde gjort nok – selv om jeg fortsatt gjerne ville være sammen med dyr, sier han om den saken. Suksessrik reklamemann Hadde han vært fornuftig, hadde han fortsatt. For dyrebildene treffer en streng inn til sjelen hos et stort publikum. Så spesielt er dette forholdet at hans bilde av selen Oscar antagelig er det mest kjente fotografiet i norsk kunst. Allerede i 2002 ble ett av selbildene solgt på auksjon for rekordsummen 125 000 kroner. Siden har (så vidt vites) kun ett annet fotografi innkassert en høyere pris i Norge. Hadde Per Maning fortsatt med å fotografere dyr, kunne han sikkert blitt en holden mann. Men det er liten tvil om at det er noe helt annet enn pengene som driver Per Maning. Hadde det vært drivkraften, hadde han blitt i reklamebransjen der han hadde stor suksess med byrået

Kuer var de første dyrene Per Maning interesserte seg for etter at Leo var død. Interessen ble vakt i Frankrike, der han fikk en avgjørende opplevelse i 1988: Vi reiste rundt på landet i Frankrike og jeg får øye på en ku. Plutselig ser jeg Leo i kua. Dette er starten på en lengre fordypelse i kuer i mitt kunstnerskap.

11 Kunstnerportrettet


Haugen & Maning. De stod bak noen meget oppsiktsvekkende kampanjer på 1970- og 80-tallet. Etter hvert beveget Per Maning seg ut over de tradisjonelle grensene for reklamens språk. Allerede i 1983 viste kunstnerambisjonene seg. Da var byrået med medarbeidere invitert til å stille ut i Trondhjems kunstforening. Utstillingen KOKS ble en sensasjon der The Willkoks talk – en remiks av statsminister Kåre Willochs nyttårstale til musikk vakte så mye oppstyr at prosjektet ble stoppet. Med dagens praksis med remikser og kunstneres appropriasjon (som enklest kan oversettes med lån) av andres verk kan prosjektet synes uskyldig, men den gang var det selveste NRK som hevdet at Per Maning, Lasse Myrvold og Kristian Stangebye (som stod for musikken) hadde stjålet et åndsverk. I realiteten var det statsministerens kontor som stod bak kravet. Men selv om prosjektet ble stoppet, var platen allerede trykket. Den ble raskt et samlerobjekt, og i dag skal enkelte være villig til å bla opp 20 000 kroner for å få tak i den.

«

Bildet av selen Oscar er antagelig det mest kjente fotografiet i norsk kunst. Det er solgt for en rekordsum på auksjon. Det morsomme er at «Oscar» er en hunnsel. Hun var drektig i niende måned da bildet ble tatt, og fødte bare noen dager etter at bildet ble tatt.

»

I høst har Stine Mari Fyrileiv spilt Ifigenia i Nationaltheatrets oppsetning av Euripides’ Ifigenia i Aulis i en versjon av Jon Fosse. Per Maning har manipulert fotografiene av skuespillerne i det digitale mørkerommet for å få frem følelsen av resignert alvor og moralske dilemmaer.

gen skulle bli det første skrittet som senere fikk Per Maning til å satse fullt og helt på kunsten. Det samme året som Leo ble syk, i 1984, gjorde Haugen & Maning et reklamestunt som det går gjetord om ennå. Bevilgningene til Notodden bibliotek skulle skjæres ned samtidig som biblioteket og bøkene var i dårlig forfatning. Lokalpressen var likegyldig, så i samarbeid med kunstnergruppen Stuntpoetene utførte han et bokran der de bortførte 5000 av bibliotekets bøker. De fremsatte elleve krav til politikerne på Stortinget, noe som selvfølgelig ikke ble etterkommet. Ett av dem var at daværende kulturminister Lars Roar Langslet skulle fremføre et dikt fra Stortingets talerstol. Da han ikke etterkom kravet, stjal likeså godt Maning L-ene i statsrådens navn. Senere stjal de også E-en slik at etternavnet ble Angst. Bøkene endte til slutt på Island.

Direkte suksess Disse stuntene hadde gitt Per Maning vann på mølla, og i 1985 var han med på multimedieutstillingen Selevandring i Bergens kunstforening. Og for å gjøre en lang historie kort: I 1987 slutter han i reklamebyrået. Allerede året etter reiste han til New York for å vise frem fotografiene av Leo til John Szarkowski ved MoMA, Museum of Modern Art, tidenes kanskje viktigste museumskurator for fotografi. Per hadde vært modig, men selvtilliten var ikke spesielt høy da han vandret flere runder rundt museet. Men etter noe ventetid ble han kalt inn til det aller helligste, og resultatet var at museet kjøpte to av bildene – etter råd fra Per om hvilke de burde velge. Det gjorde ham til en av meget få norske kunstnere etter Edvard Munch som er innlemmet i MoMAs samling. Han startet kunstnerkarrieren på topp, og det å komme hjem igjen kan umulig ha vært like spennende. Men Per Maning er ikke av typen som lar ting gå til hodet,

Leo utløste kunstnertrangen Samme år som utstillingen i Trondheim fikk Anne-Ka og Per hund, og det var da han begynte å fotografere familiens kjæledegge at det personlige og menneskelige vendepunktet kom. Han opplevde en spesiell kontakt med den svarte labradoren Leo, og han erfarte at kameraet ble en katalysator for forholdet dem imellom. – Jeg savner Leo fortsatt, og vi snakker om ham ofte. Vi var sammen om ham, og han har gjort varig inntrykk. Jeg gikk tur med ham hver morgen, som oftest rundt Sognsvann. Sammen med Leo hadde jeg sterke og fine opplevelser av naturen. Det var jo gjerne folketomt der oppe på den tiden av dagen, og om vinteren var det jo mørkt, sier han. Anne-Ka ville lage en dagbok om hunden og dens familie gjennom det første året, og Per skulle fotografere. Da Leo ble syk, bestemte Per seg for å følge ham tett med kameraet så lenge han levde. Denne beslutnin12

Kunstnerportrettet



– Jeg bruker kameraet til å komme forbi maskene. så senere i 1988 får han et foreløpig utstillingsmessig høydepunkt da han har sin første separatutstilling i Fotogalleriet i Oslo. I årene som fulgte, gikk ting fort. Før 1990-tallet var kommet ordentlig i gang, var bildene hans kjøpt inn av prestisjetunge europeiske samlinger, og i 1995 var han Norges representant ved Biennalen i Venezia. Her viste han en serie bilder av seler, og mottakelsen var overveldende positiv. Da hadde han allerede jobbet seg gjennom en serie med kuer: Han tilbrakte flere uker i Valdres med å fotografere kuer som gikk fritt i fjellet. Så fortsatte han med griser som han blant annet viste på Sydney-biennalen i 1992. Da hadde han blant annet forsøkt seg på øgler uten særlig suksess. I Sydney slapp han til i en zoologisk hage og fikk tilgang til dyr som måtte skjermes fra publikum, som ugler og flaggermus. Siden skulle han møte bavianen Maggie som bodde hos en ­familie i Tyskland.

Så kom skiftet Det var likevel selene som hadde fascinert ham sterkest, og de grasiøse bevegelsene fikk ham til å ta opp filmkameraet. Men jobbingen med Maggie hadde også utløst en idé om å jobbe med selvportrettet. Bare ikke sitt eget. I stedet for å rette kameraet mot seg selv kom han i 1997 i kontakt med skuespiller Nils Sletta, som var i ferd med å innstudere rollen som Mattis i en dramatisering av Fuglane av Tarjei Vesaas på Det Norske Teatret. – Vi fikk en nær dialog, og det gikk opp for meg at ham kunne jeg jobbe med. En skuespiller har jo kunnskap om å uttrykke seg. Jeg kunne be ham uttrykke forskjellige ting, og han leverte. Det var fantastisk å se hva noen små nyanser i ansiktet kunne gjøre med uttrykket hans. Jeg oppdaget også at det kreves to totalt ulike metoder for å jobbe med dyr og mennesker, sier Per Maning fra sofaen. – Han ga meg opplevelsen av at jeg kunne fremkalle mitt liv gjennom bildene. Den erfaringen jeg får i arbeidet med bildene, gjør noe med meg. Det skjedde noe av det samme nå som da jeg sluttet som AD (Art Director, journ. anm.) i reklamebransjen. På samme måte som med Nils Sletta fremkalte Leo noe nytt hos meg. Begge vippet meg av pinnen og fikk meg til å gjøre nye valg. Vi har tatt en runde ut i høstsolen for å ta noen helt enkle portretter av kunstneren. (Det nytter ikke å prøve seg på Per Maning med hans egne metoder …) Når vi er tilbake i sofaen igjen, blir vi sittende og se på endeveggen i atelieret, en hvitmalt plankevegg som er en viktig del i mange av Per Manings bilder. Den er bakgrunn blant annet for en serie humoristiske bevegelsesstudier med skuespilleren Anders T. Andersen, som også var gjennomgangsfigur i den viktige utstillingen på Galleri Brandstrup i Oslo tidligere i år.

Homage to Joseph Beuys. Det er ikke uvanlig at kunstnere hyller sine ­forgjengere. Her er Per Manings hyllest til Joseph Beuys. Bildet inngår i en serie som ble vist på Galleri Brandstrup tidligere i år.

Det digitale mørkerommet Der viste Per Maning bilder med detaljer og finstemte nyanser i det sorte som er usedvanlig vanskelig å få frem. Det sorte hadde så stor intensitet at det måtte overbevise selv den sterkeste fargefanatiker. Samtidig hentet han frem hvite toner som er så skjøre at de får hud til å se ut som marmor, og levende menneskers ansikter til å minne om dødsmasker. Men på grunn av øynene ser vi at det er liv i de 16 herrene han hadde portrettert i halvfigur. Alt dette får han til fordi han har brutt med tradisjonen og omfavnet det digitale fotografiets enorme muligheter. Han har lagt den analoge fototeknikken på hylla. Det han gjør, er manipulasjon, ja, men manipulering har alltid vært en del av den fotografiske teknikken i mørkerommet. For dypest sett er det ikke teknikk dette dreier seg om. Det det dreier seg om, er å ville noe; å frembringe et uttrykk og skape mening. Derfor har ikke Per Maning spesiell respekt for tradisjonalistene: – Mange sverger fortsatt til det analoge fotografiets tradisjonelle teknikker og snakker negativt om utviklingen. Det er trist. Det digitale mørkerommet har ført til en enormt positiv utvikling, det er et fantas-

Skuespilleren Anders T. Andersen har en sentral rolle i Per Manings nyere arbeider. I dette portrettet kalt Untitled (Empties) har Maning fått ­huden til å se ut som den er av marmor. 14

Kunstnerportrettet


tisk verktøy. Det er som du sa til meg en gang da du sammenlignet en CD med en tradisjonell LP-plate. I den digitale versjonen har du plass til hele lydspekteret med alle detaljer i full oppløsning. På LP-platen er lydspekteret begrenset, og du får med masse støy i tillegg. Den digitale fototeknikken er bare et middel for å oppnå et mål, sier han engasjert.

Ekstreme muligheter Ett eksempel på hva det digitale mørkerommet kan frembringe av muligheter, er fotografiene av skuespillerne i Nationaltheatrets Ifigenia i Aulis. Per Maning har for eksempel omformet en solbrun og frisk Espen Skjønberg til en blek, livsfjern djevel. Stykket handler om krigens redsler, og den digitale behandlingen får skuespillerne til å fremstå med stort alvor farget av et flatt lys og en fargetone som fikk en av dem til å uttrykke at bildene minnet om døden. Euripides' Ifigenia er ikke et hyggelig teaterstykke, og Per Maning har finjustert uttrykket akkurat dit han vil det skal være. Disse portrettene plasserer skuespillerne et sted bortenfor virkeligheten, i et rom der de blir utsatt for så store etiske dilemmaer at blodet renner ut av dem. Det er nesten så de fremstår som surrealistiske vesener hentet fra en annen verden. Det samme må vi kunne si om den surrealistiske ideen om å gjøre et glass med vann om til et monument. Men det er det Per Maning gjorde på den nevnte utstillingen i Galleri Brandstrup. Der viste han en serie bilder av skuespilleren Anders T. Andersens hånd og finger stukket ned i henholdsvis en bolle og glass med vann. Serien bærer tittelen Proposal for a Water Monument, og Per Maning mener den er høyst relevant: – Vi lekte oss i studio med ulike positurer. På ett tidspunkt fylte jeg opp et glass med vann, og han stakk fingeren nedi. Det ble fint. Det ble the one and only thing. Derfra utviklet det seg, og bollen med vann fulgte etter. Tittelen kom bare flytende. Det blir som å stikke fingeren i jorda for å se hvor vi er, men dette er jo den absurde motsetningen, sier en lekelysten Per Maning.

• PER

MANING

• Født i Oslo i 1943 som den yngste av sømmerske Ruth Olsen og typograf Odd Olsens to barn. • Jobber kommersielt samtidig som han tar kunstutdannelse i København. • Etter endt utdannelse jobber han i ulike byråer i reklamebransjen inntil han i 1974 etablerer Haugen & Maning AS sammen med Hans Haugen, som han hadde truffet to år tidligere. • Byrået beveget seg ut over de tradisjonelle grensene for reklame, blant annet med aksjonen Bokranet for Notodden bibliotek og Willkoks Talk, en forvrengning av den norske statsministerens nyttårstale. • Samme år blir labradoren Leo en del av familien. Anne-Ka lager dagbok, og Per fotograferer. Etter ti måneder blir hunden syk, og Per bestemmer seg for å følge Leo med kameraet inntil han dør. Nye og annerledes bilder oppstår, og kunstprosjektet er født.

Ideer og følelser Dermed er han tilbake der han startet, nemlig å bale med idébaserte uttrykk slik han gjorde som reklamemann – i dagens virkelighet riktig nok med en solid dose humor. Reklamebransjen ble en mulighet til å slippe unna familiære forventninger fra en elsket far. Som AD jobbet han med ideer hele tiden. Som kunstner søker han noe annet: – Det er mye flott i dagens samtidskunst. Den rommer så veldig mye og gir muligheter til mange stemmer. Men det er ikke mye som betar meg. Det er blitt for mye idébasert kunst, ideer uten relevans. Da jeg jobbet kommersielt, jobbet jeg med ideer hele tiden. Det endte med KOKS-prosjektet i en tid da kunsten åpnet seg mot andre felt. Leo kom inn i mitt liv mot slutten av denne perioden, og han vekket en mer følelsesmessig nerve hos meg. Jeg ble redd for å bli avstumpet hvis jeg fortsatte i reklamebransjen. Der var det primært flinkhet og kunnskaper som drev meg fremover. Jeg ser mye av det samme i dagens samtidskunst, sier han idet han reiser seg fra sofaen og ser ut mot de andre husene i Munchs eplehage. – Det gjelder å finne frem til det samme som Munch. Det handler om sterke bilder på flere plan. Bilder som berører oss fortsatt etter hundre år. Da kan du bare tenke deg hvor sterkt de virket i hans samtid. Han hadde kontakt med kunnskapen, men også med følelsene – med psyken, det undertrykte og ubevisste. Jeg vokste opp like i nærheten da MunchMuseet ble bygget, og jeg var der fra første dag. Det og musikken ble min redning akkurat som reklamebyrået Haugen & Maning og til slutt kunsten skulle bli det senere. – Gjennom å leve fremkaller du livet ditt. Forandring er blitt mitt liv. Det å stå fast i en sannhet er å dø. Den eneste sannheten er å holde på og hele tiden gå videre. Ellers går du under. Det har ikke jeg tenkt å gjøre, sier han og setter de milde øynene i meg. Han setter seg ned igjen, og helt til slutt spør jeg hvordan han forholder seg til at bildene er blitt som ikoner å regne i norsk samtidskunst? Svaret er like direkte som mannen er ærlig og inderlig: – Jeg har jo en følelse av at det jeg gjør, er bra, sier Per Maning.

• I 1985 deltar Per Maning på utstillingen Selevandring i Bergens Kunstforening. • I 1987 er Leo så dårlig at han må avlives. Per Maning slutter i reklamebyrået for å vie seg til fotograferingen på heltid. • Året etter får han solgt to bilder av Leo til MoMA – Museum of Modern Art i New York. Samme år har han sin første separatutstilling på Fotogalleriet i Oslo, og han blir innkjøpt av Stedelijk Museum i Amsterdam. • I 1990 har han separatutstilling i Museum Folkwang i Essen, Tyskland, et av de viktigste museene for fotografisk kunst i Europa. Har den første av en serie separatutstillinger hos Galleri Riis i Oslo. • I 1992 deltar han på Sydney-biennalen, i 1995 på Biennalen i Venezia. • På 90-tallet starter han å jobbe mer aktivt med filmmediet. • I 1997/98 fotograferer han bavianen Maggie i Tyskland. Samtidig begynner han å fotografere teateroppsetninger, og han lager en serie portretter av skuespilleren Nils Sletta som han kaller Selvportrett. Serien vises i Museet for samtidskunst i Oslo i 1998. • Samme år har han separatutstillinger i Aaachen i Tyskland og Pori i Finland. Den siste utstillingen sendes på turné til Holland, Canada og P.S.1 i New York. Året etter er han festspillutstiller i Helsinki. • I 2002 har han en stor separatutstilling i Museet for samtidskunst i Oslo. • I 2006 viser han utstillingen Munch & Maning – Mellom klokken og veggen i Munch-Museet der han reiser problemstillinger rundt maskulin identitet. • I mai 2010 hadde han sin hittil siste separatutstilling i Norge, i Galleri Brandstrup på Tjuvholmen i Oslo. • I oktober 2010 vises videoverket Now You See Me. Now You Don’t i Laumeier Sculpture Park, St. Louis, USA.

15 Kunstnerportrettet


Per Maning

Proposals for a Water Monument Foto / 15 ex / 24 x 18 cm Galleripris uten ramme: 9000,-

galleriet

Medlemspris u / m ramme: 7200,- / 7842,-

Back to Black Foto / 15 ex / 18,5 x 18 cm Galleripris uten ramme: 9000,-

Medlemspris u / m ramme: 7200,- / 7842,-

5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Bestilling av kunst: 22 99 54 00 / tonje@fineart.no 16 Kunstga lleriet

Dyp, hvit trelist p책 alle bildene


theworldinstituteofslowness.com

ANNA BERTHELSEN


– De store tingene i livet er alltid de smü tingene. Det er veldig enkelt og samtidig sü komplisert.


Frank Brunner – suksess med maleriske dobbeltbunner

Sørlendingen Frank Brunner maler bilder i store formater i et av New Yorks mest spektakulært beliggende atelier, i en gammel pir fra 1860, i Brooklyn, med fri utsikt til The Statue of Liberty. 39-åringen har stilt ut malerier i en rekke land, han har en lysende karriere og spås et internasjonalt gjennombrudd av sin amerikanske gallerist.

Tekst Anne Marit Muri / Foto Anne Senstad

New York (KUNST): Frisk bris fra East river strømmer imot oss idet vi ankommer piren denne varme septemberdagen med 27 plussgrader i luften. Den lange piren, i Red Hook, Brooklyn, var opprinnelig mottakssentral for lasting og lossing av sukker og mel på skip på vei til og fra Europa. I dag er det gamle havneområdet omgjort til attraktive studioer og kontorer. Rett i nærheten ligger en gammel fabrikkbygning bygget om til urbane designleiligheter. For kun ti år tilbake var strøket i Red Hook et av New Yorks mest belastede. Drap og omsetning av narkotika var en del av hverdagen, forteller Brunner. Det var i Red Hook den berømte mafialederen Al Capone ble født og startet sin etter hvert så kjente virksomhet. – I dag hersker det fred og ro i området. En tidligere politimann har overtatt havnen. Han kjøpte stedet for under en million dollar i 1994, og styrer strøket med militær orden, og er blitt milliardær på kort tid. – USA er fremdeles mulighetens land, sier Brunner. Ved en ren tilfeldighet fikk han tak i nåværende lokale for tre år siden. Han holdt på å signere kontrakt et annet sted, da han fikk tilbud av eier å titte på dette stedet først. Da han kom hit, kunne han nesten ikke begripe at lokalet var ledig, og at han fikk leie det, selv om andre var villig til å betale mer. – Jeg tror eier ønsket meg inn i her, siden han slo så godt av på den opprinnelige prisen. Beliggenheten minner om Sørlandet, der jeg er vokst opp, og om Malta, der jeg bodde et år sammen med familien. Kun en kort sykkeltur unna ligger huset der Brunner bor i et rolig strøk sammen med sin kone og deres to barn. Når vi ankommer atelieret, har maleren nettopp ankommet syklende, på en sykkel av gammel årgang med barnesete i plast. Han ­møter oss med et strålende smil, og er kledd i hvite jeans, hvit skjorte og trendy skjerf rundt halsen. Kunstneren prater lett og ledig, som om vi skulle være gamle kjente, på sjarmerende sørlandsdialekt. Vi blir vist rundt i lokalet og får servert små iskalde glassflasker med Perrier-vann, som kjøler oss ned denne varme sensommerdagen i New York. Rundt oss henger bilder på veggene, og noen står på gulvet. Bak atelierets skillevegg står store malerier i hver sin bås. Han trekker dem frem, ett etter ett. – Jeg sparer på minst ett maleri fra hver serie jeg lager, sier Brunner. Mesteparten er samlet her.

På små taburetter står også leirfigurer i små størrelser, som nå er under produksjon. På gulvet er grafikk stablet opp langs møbler. Det er ikke bare beliggenheten som er ekstraordinær, studioet innendørs er også alt annet enn ordinært. Arealet er stort og takhøyden raus. Vegger og gulv er malt i hvitt. Deler av murveggen er bygget av gråstein, muligens fra Norge. Gråsteinen ble brakt med over Atlanterhavet på skip for å gi stabil vekt i stormkastene. Peis og langbord, antikviteter og levende lys gir lokalet hjemmekoselig atmosfære. Brunner og kona inviterer ofte venner, familie eller forretningspartnere på middag i atelieret. – Vi har et lite kjøkken på bakrommet, en god matbutikk i nærheten og et vinutsalg, så her er det fort gjort å mikse sammen et måltid, sier Brunner. – Det er et perfekt arbeidssted, men også et godt sted å invitere folk til å se arbeidene mine, og å være i lag. Min far drev restaurant i mange år, og jeg har nok arvet hans interesse for mat, selv om det blir mer på hobbybasis. På stomfulle vinterdager kan atelieret være vanskelig å holde varmt. Da spraker det i vedkubbene på peisen, som holder maleren og assistentenes fingre varme. I disse dager jobber Frank Brunner med malerier, skulpturer og ­grafikk, som skal vises frem på separatutstilling på Haugar Kunstmuseum i 2012.

Trapper, stiger og kofferter Motivene til den 39-år gamle maleren, som har studert på Yale i USA, Statens Kunstakademi i Oslo og Llja Repin Statsakademi i Russland, har ofte en tvetydighet i seg. Bildene uttrykker noe bakenforliggende. I tillegg er han på evig jakt etter å kombinere motsetningene mellom det beregnede uttrykk og det impulsive anslaget. Trapper, som vender oppover eller nedover i et bilde, er et stadig tilbakevendende motiv, likeså kofferter og stiger. Betrakteren blir tatt med inn i en verden der man selv må fullføre historien. Kunstneren gir antydninger, at noen er på vei et sted. Et menneske har plassert en stige foran et hus, kofferter på perrongen har også noen satt fra seg, og trapper som fører mennesker inn og ut av hus, opp en bakke eller ned til en subway i New York. I enkelte motiver ser vi spor av mennesker, men i de fleste kan vi kun ane at mennes-

19 Investeringsobjektet


– Hva er bakgrunnen for maleriserien 45°? – Tidligere arbeidet jeg i en naturalistisk stil, med mer utpenslede arbeider, temaet i disse bildene var ofte en form for kunstferdig natur, eller konservert natur, som finnes på naturhistoriske museer, i veksthus eller i botaniske hager, Natur som var menneskeskapt og kontrollert. Men det ble en verden som lukket seg for mye, både idémessig og malerisk. Jeg ville komme bak lukketheten og prøve å gjøre arbeidene åpnere. Etter en spasertur sammen med en venn i Central Park, en vinterkald aprildag, kom ideen til bildeserien, der grener, trær og mennesker speiles i vannflatene i pytter og små elver i parken. Med et lite kamera ble Brunners spasertur dokumentert langs vannkanten, som senere ble til den velkjente serien. Ved å bevege seg nær vannkanten ble speilingen av trær og kvister og de to som spaserer sammen, dokumentert. Frisk vind og en fugl som fløy forbi, kunne raskt forandre på billeduttrykket i vannspeilingen.

ker ikke er så langt unna. Valører i blått, grått og kjølig rosa, i sterke og svake koloritter skaper kontrast og dynamikk i maleriene.

Speiling Brunner har malt flere serier med speilingsteknikk, der samme motiv vises fra to vinkler, ofte opp-ned med en figurativ versjon og en abstrahert versjon. Kombinasjonen viser malerens evne til å beherske ulike teknikker. De tidligste bildene hadde speiling over hele bildeflaten. Brunner jakter ofte på dobbeltbunner i motivet, noe som gir betrakteren rom for undring. Teknikken gjør det mulig å forvandle et ordinært uttrykk om til visuell poesi, der den fysiske virkeligheten og den mentale virkeligheten forenes. En av de mest kjente speilingsseriene i denne teknikk er maleriene fra Botanisk hage i Brooklyn sett i sommer- og høstlys, og fra Central Park i vinterlys, alle fra serien 45°.

Utsikten fra atelieret er spektakulær. Maleren ser rett ut mot sjøen og The Statue of Liberty.

20 Investeringsobjektet


– Hvorfor er du opptatt av refleksjon? – Jeg bruker det som en billedmessig idé, for å få et billedlig utgangspunkt, som gir ulike assosiasjonsmuligheter. I begynnelsen ga det meg en mulighet til å filtrere synsinntrykkene, en slags buffersone til det egentlige motivet. Det gjorde at bildene fikk dybde og rom, og skapte en sjangse til å se elementene i ett annerledes perspektiv. Motiver malt opp ned i vann frigjorde min måte å male på, jeg kunne fjerne meg fra en streben etter å male på forhånd gitte forestillinger om hvordan figurer, ansikter eller natur skulle se ut. Vannet brøt opp og forvrengte den vante billedforståelsen, noe som gjorde at jeg kunne male friere i forhold til motivet, og få en mer interessant maleriflate. Jeg er langt fra den første maleren i historien som har brukt speilinger som utgangspunkt for malerier. Malere opp gjennom tidene har lenge sett mulighetene i bildeuttrykk med speiling. Refleksjonen fremstår som ­kompleks, fordi det du ser, er ikke helt det du tror du ser. Bildeserien Plagues fra 1997 var opptakten til en friere malings­teknikk. Etter 10 år med klassisk figurativ maleri ville jeg frigjøre meg fra det stren-

Malerier fra jungelen og deler av serien 45 grader har blitt formidlet via det norske galleriet. Året i Malta resulterte i en rekke malerier fra undergrunnen i New York i speilingsteknikk i kalde farger, samt en serie med eierløse hunder nær bassengkanten. Assistenten til Brunner bodde i et hus med et hjemmesnekret svømmebasseng. Han tok vare på hjemløse hunder. – Veldig mange hunder ble etter hvert boende der. De pleide å ligge rundt bassengkanten, og da jeg så dette motivet, en nesten surrealistisk opplevelse, begynte jeg å male på serien med hunder nær bassengvannet. Bildene er stilt ut både i Norge, USA og Paris. Brunner tar ofte bilder med et kamera, som en del av hans skissegrunnlag, før han begynner å male. Kameraet fungerer som en skisseblokk, på lik linje med tegningene hans. Motivene skisses og males ofte opp på papir først, i ulike versjoner, før motivet males på lerretet. – De første maleriene i serien 45 grader inneholder ingen mennesker. Jeg trodde aldri jeg ville orke å male mennesker igjen, men så begynte de

Her ses speilingsteknikken, som Brunner er så kjent for. Motivet er malt på Malta. Motivet er fra Serien The Pool # 2, 2007.

Et av de nyeste verkene fra Brunner er en trappemotivserie fra Kina.

ge formspråket jeg til da hadde beveget meg innenfor. Bildene var naturalistiske med med en abstrakt komposisjonsidé, de skulle være ­abstrakte på avstand, men naturalistiske når du kom tett innpå dem. Det motsatte av hva jeg tidligere arbeidet ut fra, som da var abstrakte gestikulasjoner når du var tett innpå, men samlet seg på avstand. Brunners ­plaques var basert på de bibelske landeplager, slik at bildeseriens tema og størrelse var gitt på forhånd. Da Brunner var ferdig på kunstakademiet ble han invitert av Stenersensmuseet til å stille ut bildene sine på soloutstilling, som hadde tittelen New Haven. Her viste maleren frem naturalistiske malerier malt i New Haven, Connecticut. Maleriene bar tydelig preg av hans interesse for lys og skygge, og hadde et underliggende melankolsk tilsnittt. Galleri Haaken har siden 2001 vært fast gallerist for Brunner. Han samarbeider også med Galleri Bi-z i Kristiansand, gallerist i New York og han har faste avtaler med gallerier i Luxemburg og Frankrike.

å dukke opp allikevel, gjennom speilingen. Mennesker og dyr gir maleriet en annen psykologisk dimensjon, som er fascinerende å få frem. – Hvorfor har du valgt tittelen 45° på de to seriene? – Tittelen henspiller på den vinkelen som skal til for å gi en perfekt matematisk speiling. Bildene hadde en atmosfærisk stemning i seg, så jeg ville at titlene skulle være emosjonelt nøytrale. En god tittel kan gi andre dimensjoner til et kunstverk, men det er utrolig vanskelig, og jeg tror ikke jeg besitter den egenskapen det er å skulle gi poetiske titler til mine arbeider. Tittelen sier også noe om hvor mye vi ser av et bilde, eller i et annet menneske, og vår egen oppfatning av oss selv. Hvor mye ser vi egentlig av hverandre, og i oss selv? Kanskje ser vi bare et fragment av virkeligheten. Brunner forholder seg til en historie og et billedsspråk som ikke er svart og hvitt, og han tror ikke det bare er én måte å fortelle en historie på. Sannheten er alltid et 21

Investeringsobjektet


Atelieret i den gamle piren er stort og luftig, og var tidligere havnelager for mel og sukker som ble fraktet fra New York til Europa. For øyeblikket lager Brunner også skulpturer.

– Når begynte du å male? – Jeg var 13–14 år da jeg startet å male sammen med en kamerat. Etter at faren hans døde, inviterte han meg hjem til seg og introduserte meg for kunst og litteratur. Han inspirerte meg veldig, og var særdeles begavet. Da jeg fremdeles leste Donald Duck, hadde han lest seg gjennom verdens litteraturhistorie. Sammen begynte vi å male ulike versjoner av René Magritts malerier. Da jeg var 14 år, fikk jeg mitt første staffeli, og fortsatte med ulike parafraser fra kunsthistorien. Senere var det spesielt Diego Velásquez som var det store forbilde. Helt frem til jeg var 20 år, var jeg fast bestemt på å fullføre en akademisk grad på Blindern, i sosialøkonomi, som jeg raskt byttet ut med kunsthistorie. Jeg vokste opp i en familie som mente jeg først burde skaffe meg en skikkelig utdannelse, og så kunne jeg holde på med litt maling ved siden av. Men, jeg hadde ikke tid til å studere. Jeg malte og skulpturerte hele tiden. Kunst opptok meg mer og mer, og jeg skjønte etter hvert at jeg ikke kunne la være å utdanne meg innenfor kunst. Jeg søkte Statens kunst­akademi, og begynte der i 1992. – Det er ikke alltid man kan velge livsløp, for min del bare ble det sånn. Vi kan jo heller ikke velge våre foreldre, eller hvordan våre barn blir, eller hvem man forelsker seg i. Noe i livet kommer bare til oss, sånn ble det med mitt yrke som kunstner også, det bare ble sånn. Det føltes ikke som noe valg, så enkelt og så komplisert. De viktigste tingene ­kommer ofte til deg på ukontrollert vis. – Hvilke gallerier er du knyttet til i New York? – Kathleen Cullen Gallery representerer meg i New York, der jeg har hatt soloutstilling tidligere i år, med bilder malt på mylar, som er en film i polyester. Det gir et annet billedlig uttrykk enn lerret, da det er ­ekstremt polert. Galleristen har stor tro på Brunner fremover, og mener han innen få år vil oppleve et internasjonalt gjennombrudd. For øyeblikket er kunstmarkedet i New York inne i en lavkonjunktur. Takket være Brunners

sted midt imellom. Kanskje omtrent på 45 grader, det er kanskje noen av disse spørsmålene som ligger i hans tittel 45°. – Hvordan definerer du ditt kunstbegrep? – For meg er kunst intensitet. En sterk følelse eller opplevelse av å være til. Sensitivitet og kontroll lar seg sjelden forene, men begge deler må til for å skape et billedmessig uttrykk. Det er ikke veldig lett å forklare det i det verbale språket, ofte er det en atmosfære, en grunntone, en fornemmelse, som kan være ekstrem klar inne i meg, men når jeg skal snakke om den, blir det som drømmen du skal forklare når du våkner. Den er så tydelig lagret i deg som erfaring, men forsvinner bort i forklaringen, hver gang du tror at du klarer å fortelle det akkurat slik det opplevdes, men like fort forsvinner historien mellom fingrene på deg.

Det bare ble sånn For 12 år siden kom Frank Brunner til New York for første gang, som Yale-student på masterstudiet i kunst. Da hadde han allerede fullført studier på Statens kunstakademi, som ble påbegynt i ung alder, da han var 21 år. I mellomtiden fordypet han seg i portrettmaling på Repin Statsakademi i St. Petersburg i Russland. De første årene i New York bodde han på et loft på Long Island, før han flyttet til 6. Avenue på Manhattan. Nå er han etablert med egen familie, sin norske kone Tone og deres to sønner August 4 ½ år og Frans 2 ½ år. De bor i Cobble Hill, en grønn bydel i Brooklyn. – Min bestefar, som vokste opp i Kvinesdal, reiste til New York i 1927, rett før børskrakket i 1929, og ble her i fem år, forteller Brunner. – Han var optimistisk og en eventyrer, men tidene var vanskelige. Han reiste tomhendt hjem etter å ha prøvd lykken i byggebransjen noen år. Jeg ser mot Ellis Island hver dag, der han steg i land på amerikansk jord, og det er underlig å tenke på at han gikk her nede langs kaia, kikket inn det samme vinduet som jeg nå kikker ut gjennom. 22

Investeringsobjektet


Et litt utypisk Brunner-maleri i sort og hvitt.

Frank Brunner foran inngangen til altelieret i Red Hook i Brooklyn.

Variert utvalg av malerier fra de siste 책rs produksjon. 23 Investeringsobjektet


Noen av Brunners nyeste verker. I forgrunner ses motivet fra serien Echol, 2008.

samarbeid med gallerier i Norge, og i Europa har han ikke merket noe til finanskrisen ennå. – Hva jobber du med nå? – For øyeblikket arbeider jeg mye med skulptur, samtidig som jeg holder på med maleri og grafiske arbeider. Atelieret er for tiden fullt av små modeller til skulpturer, som lages for frihånd i leire. Enkelte ideer velges ut og blir bearbeidet og jobbet opp i den størrelsen det kreves. Skulpturene skal senere støpes i bronse, og om alt fungerer slik han ønsker, blir de stilt ut på Haugar Kunstmuseum i 2012. – Jeg tenker kanskje mer som en maler enn en skulptør når jeg arbeider tredimensjonalt. Det er interessant og utfordrende å tenke tredimensjonalt, og vanskeligere enn jeg trodde, både idémessig og utførelsesmessig. Mens maleriene nok har mer atmosfærisk og stemningsmessig kvalitet i seg, er det vanskelig å overføre dette til skulptur, som er mer symbolbasert. Men jeg tror vekselvirkningen mellom å jobbe med ­maleri og skulptur er fruktbart uansett. Ofte er komposisjon og utsnittet klart før jeg begynner å male. Motivet må fascinere meg, ha den rette energien, og den rette stoffligheten. Jeg bruker mye tid på å finne riktig motiv, og å søke inn i idévirkeligheten. Når jeg har funnet motivet, er det mange ulike prosesser og lag på lag med maling som påføres, og ofte forandrer bildene seg ­velidig fra hvordan jeg på forhånd trodde de skulle bli, bildene har sine egne premisser som kan være vansekelig å anskuliggjøre før man kommer inn i dem. – Hvordan er det å leve et familieliv i New York? – Vi lever sikkert som de fleste andre barnefamilier i Norge, med mye logistikk. Nå er det nok en annen mentalitet i USA når det gjelder oppfostring av barn. Alt er mer kontrollert og organisert, og jeg kan savne den litt rundere og mer avslappede omgangsformen vi har i Norge. Her foregår alt

i skjermede miljøer, men vi er ofte i Norge, og for oss er det viktig at barna blir kjent med sine røtter og lærer seg språket og kulturen slik at de føler seg som norske, selv om de er født i USA, og har bodd her i alle sine små år. Kostnadsnivået her er mye høyere, spesielt barnehage- og skoleutgiftene. Men New York er en lett by å bo i, og det er en vanskelig by å flytte fra. Den har så uendelig mye å tilby, både faglig og generelt. Den energien som finnes her, har alltid fascinert meg, og gjør at jeg elsker å bo og arbeide her. Amerikanere er veldig lette å komme i kontakt med. Ulike miljøer er veldig åpne, slik at man fort føler seg som en del av byen og samfunnet. Men når det er sagt, er det vel ­heller ikke en by jeg kan se meg selv gammel i. Til det er den nok for krevende og intens. Snart må Brunner hive seg på sykkelen igjen og hente barna i barnehagen. Kunstneren, fotografen som er med å forevige møtet, og journalisten har de siste timene sittet rundt langbordet nær peisen og spist lunsj fra det lokale markedet, og fått servert iskald rosévin i høye glass med stett, en vin som ble innkjøpt på sparket i dag av kunstneren selv. Stemningen rundt bordet er svært god. Døren står åpen, og inn strømmer frisk sjøluft. Fra døråpningen ser vi ut mot Frihetsgudinnen og Ellis Island. Vi avrunder samtalen med å komme inn på temaet innvandring, og finner straks ut at samtlige rundt bordet har hatt besteforeldre som innvandret til USA før 2. verdenskrig. Malerens bestefar og fotografens bestemor og journalistens bestefar var alle i New York for over 70–80 år siden, og søkte lykken i USA. De spaserte i land rett over Hudson River på den lille øya og her sitter vi mange år etterpå, og speider utover den samme sjøen. – De store tingene i livet er alltid de små tingene. Det er veldig enkelt og samtidig så uendelig komplisert, sier Brunner. Med noe av den samme tvetydigheten i bildene sine har Frank Brunner nådd ut til et stort publikum, og fått en sterk posisjon som kunstner både nasjonalt og internasjonalt. 24

Investeringsobjektet


Den ambisiøse og hardt arbeidende maleren Frank Brunner, tar seg en liten kunstpause i atelieret.

Frank brunner • Født 1971 • Bor og arbeider i New York • MFA (Mas ter i fine art) fra Yale University, 1998–2000. • Statens kunstakademi, 1993–1998. • Ilja Repin Statsakademi, St. Petersburg, Russland. • Separatutstilling, Cathleen Cullen Gallery, New York, 2010. • Separatutstilling, Galerie Zidoun, Paris, 2009. • Separatutstilling, Galleri Haaken, Oslo, 2009. • Separatutstilling, Galleri Bi-Z, Kristiansand, 2009. • Separatutstilling, Galleri Haaken, Oslo, 2007, 2005, 2001. • Separatutstilling, Stenersenmuseet, Oslo, 2000. • Deltatt på en rekke gruppeutstillinger i inn- og utland, samt innkjøpt av museer i Norge og private kunstsamlere.

Piren der Brunner har sitt atelier i New York har malerisk beliggenhet nær East River. 25 Investeringsobjektet


Frank Brunner galleriet

Lyktene Litografi / 150 ex / 62,5 x 50 cm

Abaton Litografi / 140 ex / 70 x 50 cm

Galleripris uten ramme: 4200,-

Galleripris uten ramme: 4500,-

Medlemspris u / m ramme: 3360,- / 4794,-

Medlemspris u / m ramme: 3600,- / 5034,-

Run Litografi / 140 ex / 52 x 69 cm Galleripris uten ramme: 5000,-

Medlemspris u / m ramme: 4000,- / 5434,5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Bestilling av kunst: 22 99 54 00 / tonje@fineart.no 26 Kunstga lleriet


Hånden Litografi / 140 ex / 63 x 38 cm

The pool Litografi / 150 ex / 61 x 39 cm

Galleripris uten ramme: 3300,-

Galleripris uten ramme: 3300,-

Medlemspris u / m ramme: 2640,- / 3781,-

Medlemspris u / m ramme: 2640,- / 3781,-

Blue Pan Am Litografi / 150 ex / 24 x 53 cm Galleripris uten ramme: 3500,-

Medlemspris u / m ramme: 2800,- / 3941,-

5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Bestilling av kunst: 22 99 54 00 / tonje@fineart.no 27 Kunstga lleriet

Sølv, blank aluminiumslist på alle bildene.


Anki King – Vinner av årets LICC-kunstpris i London Blant flere tusen kunstverk ble norske Anki King tildelt prisen Artist of the Year i årets London International Creative Competition 12. september i år. Hun mottok ­utmerkelsen for serien Figures, som består av fem ­oljemalerier, malt i blått, hvitt, sort og litt rødt.


White and Red. (Foto fra Anki King)

Twins. (Foto fra Anki King)

Strength. (Foto fra Anki King)

– Maleriene mine må snakke for seg selv, for jeg har ikke ord for dem. De er like mystiske for meg som for andre.

Tekst Anne Marit Muri / Foto Anne Senstad

New York (KUNST) – Jeg maler ikke med et ferdig motiv i tankene, og søker heller ikke å lage noe pent. Det er bildene selv som forteller meg hva som trengs underveis. Paletten blir ofte begrenset, slik at betrakteren må lete frem fargene på egen hånd, og kanskje blir bildene mer verdifulle på den måten? Jeg ønsker ikke å forføre sansene med øyeblikkelig tilfredsstillelse; disse arbeidene krever en viss innsats fra seernes side og gir seg til kjenne over tid. Med disse ordene beskriver Anki King (40) hvordan bildene hennes blir til. De fem oljemaleriene som fikk den prestisjefulle prisen i London, er malt med tydelige penselstrøk, i en begrenset fargepalett. Figurene er lange og smale, omgitt av øde landskaper. – Hva er bakgrunnen for motivserien? – De fem motivene viser ulike menneskeskikkelser enten alene eller i samspill med andre. En figur er på skitur i blåhvitt vinterlandskap. Noen av skikkelsene er bundet sammen i et fellesskap. Et motiv viser en naken kvinne med røde hender og rødt hode. Felles for alle motivene er at de kjennetegnes av en stram, enkel og sterk komposisjon. Bildene er figurative, og abstrakte. Paletten er begrenset. Alle skikkelsene er omgitt av nakne rom, eller øde landskaper. Juryen som gav førsteprisen til Anki, er bredt sammensatt av anerkjente kuratorer, gallerister og kunstkritikere fra ulike deler av verden. Årets jury bestod av i alt 16 personer, blant annet kunstkorresponden-

ten for New York Times i London og norske Knut Ormhaug, som er kurator ved Bergen Kunstmuseum. Noen få dager før prisen skal deles ut i London, besøker KUNST Anki King i New York, i atelieret hennes i Brooklyn. Hennes bildeuttrykk gjorde oss nysgjerrige, og vi ønsket et møte. Lite ante vi da at Anki skulle vinne prisen og oppnå enda mer ære og berømmelse som kunstner noen få ­dager etterpå. Da KUNST får vite at Anki King har fått den prestisjefulle kunstprisen i London, sender vi straks en gratulasjonsmail. Tilbake kommer et kjapt svar, der hun sier at dette var helt uventet, og utrolig gøy! Hun var en av 15 finalister som ble plukket ut av flere tusen innsendte arbeider, fra 73 land, innenfor alle fagområder av kunst, blant annet maleri, fotografi, tegning, grafikk og installasjon. Til daglig holder Anki King til i studioet hun deler med sin samboer, som også er kunstner. Han er amerikaner og har studert på Yale. I hver sin ende av det lange og smale lokalet, i 1. etasje, i en lavblokk lager de kunst. Hun maler og tegner, og han har hovedfokus på skulptur. Foran inngangspartiet har de en liten hage. Paret har også en knøttliten bakgårdsuteplass, der de ser en flik av himmelen. Huset er et typisk Brooklyn-bygg oppført i rød murstein. Rett i nærheten myldrer det av sjarmerende cafeer og små butikker.

29 Eksklusivt


Den ovale formen minner om et speil. Hodene har ikke ansiktstrekk, og betrakteren må fylle ut historien selv. Her er det ingen ansikter som har et ferdig eller et komplett uttrykk. Hvem er vi egentlig når vi ser oss i speilet, vet vi hvem vi er, hva sier speilbildet om oss. Det er noen av disse tankene jeg dveler med i denne serien. Ansikt preges av ulike følelser og sinnsstemninger. Det er mye intelligens i følelser, og de er viktige å ta hensyn til. Følelser må ikke alltid forståes med hodet, mener Anki. De uttrykksløse ansiktene handler også om fravær av følelser. Ingen av ansiktene uttrykker en opplagt følelse. Jeg tror mange unge mennesker i dag er trenet til å ikke ha så mye følelser i seg. Mange unge i dag vokser opp med å se harde voldsfilmer. Drap og brutale overfall er noe de er vant til å se på film, på tv og gjennom tv-spill, og kanskje dette fører til en form for likegyldighet, som gjør at andres lidelser er noe man forholder seg til med distanse og lite empati. - Mine bilder krever litt av betrakteren, sier Anki. Jeg vil at hver og en skal fylle ut historien selv. Selv om jeg vil fortelle noe med bildene mine, er ofte formen viktigere for meg enn selve innholdet.

I dette strøket, som minner litt om Grünerløkka i Oslo, har Anki King oppholdt seg i snart seks år. Tidligere arbeidet hun ti år i et studio i Long Island City. I alt 16 år har den norske kunstneren, som opprinnelig kommer fra Harestua, hatt fast adresse i New York. Hun var 24 år da hun kom til byen første gang, for å studere i den hektiske metropolen. Da var hun ferdig med tre års studier på Oslo Tegne og Maleskole. I 2000 fullførte hun fem års utdanning på The Art Students League i New York. Anki har gjennom sin åtte års studietid og de siste ti årene som kunstner arbeidet med figurativt maleri og grafikk. I det siste har hun også begynt å forme små figurer i leire. – Er Anki King et kunstnernavn? – Nei. Jeg er døpt Ann Kristin Laugerud. Anki er en forkortelse, som jeg ble vant til da jeg vokste opp. Jeg har vært gift med en amerikansk musiker i syv år, som het King til etternavn. Navnet er lett å bruke i USA, og det er naturlig for meg å fortsette å hete Anki King. – Hva kjennetegner ditt bildeuttrykk? – Jeg er fascinert av menneskelige følelser, av norsk natur, og jeg elsker det skandinaviske sommerlyset. Blått, hvitt, grått og sort er farger jeg stadig vender tilbake til i bildene mine. Disse fargene er en viktig del av meg, som om elementer av den norske naturens fargepalett har satt et avtrykk i mitt sinn. Gråstein, lyng, små bekker og trær, det åpne landskapet, og barndommens fisketurer, bærturer, soppturer og skiturer ligger forankret i meg. Det er disse inntrykkene og minnene jeg stadig vender tilbake til når jeg maler.

Meditativ malerprosess – Hvordan foregår malerprosessen? – Å gå inn i verkstedet er noe jeg må forberede meg godt på. Jeg kler meg alltid om, tar på malerklær og starter forsiktig med å bla i kunstbøker. Rommet jeg går inn i, må være preget av ro. Jeg må være nær bildene en hel dag. Det er en møysommelig prosess. Jeg må synke inn i meg selv for å jobbe helt intuitivt. Etter litt stillhet, der tankene flyr, kommer jeg frem til hva jeg skal gjøre. Da vet jeg hvor jeg skal sette de neste malerstrøkene og med hvilken koloritt og styrkenivå. På en måte kommer det nesten av seg selv når jeg har meditert frem den rette følelsen, og er sterkt mentalt til stede i skaperrollen. Først da kan jeg komponere formen og velge valører. – Jeg liker å male tykke strøk på lerretet. Et figurativt maleri der penselstrøkene er fremtredende, gjør uttrykket mer dynamisk, mener Anki. – Jeg er alltid mest opptatt av å uttrykke følelser i bildene mine. Jeg kjenner på meg når bildet har fått den rette formen, og stoler på egne ­følelser. Å male er et kall for meg. – Du maler nesten alltid kvinner, hvorfor? – Av den enkle grunn at jeg selv er kvinne, og at jeg kjenner livet best fra et kvinnelig ståsted. For en tid tilbake hadde jeg en skoleklasse på besøk i atelieret, og de lurte på det samme, hvorfor jeg malte så mange kvinner. De så jo nesten bare kvinnebilder i atelieret. – Jeg ga det samme svaret til barna som var her. Livet som kvinne er det jeg kjenner best til, og det er dette livet jeg maler, i ulike faser og i ulike sinnsstemninger. Motivene mine har også noe androgynt over seg. Kvinnene er ikke særlig formfulle, de er nøytrale, uten typiske kvinnelige attributter. Motivene og ideene kommer til meg sakte, men sikkert, på engelsk pleier jeg å si at art is something that happens to me. Det er ikke noe jeg velger, det bare kommer av seg selv. – I maleriet White and Red har du malt kvinnen med rødt hode og røde hender, hvorfor? – Bildet viser en kvinnefigur som er åpen og naken. Hendene holdes frem, og de er røde. Hodet stråler også imot betrakteren i rødt. Hodet og hendene er for meg et symbol på skaperkraft, derfor den røde fargen. Rødt symboliserer varme, lidenskap og lidelse. Hodet og hender gløder når jeg jobber, og det ble derfor naturlig å utheve dette feltet med en ildfull farge. Rødt skaper også kontrast til bildets hovedpalett i blått, grått og sort.

Oppvokst på Harestua – Hvordan var det å vokse opp på Harestua? – Min oppvekst har vært trygg og god. Foreldrene mine tok ofte sine to barn med på turer i skog og mark. Vi var en aktiv familie, som brukte mye av fritiden vår utendørs. Jeg tilbrakte mye tid for meg selv. Om sommeren likte jeg å sitte under trær og leke. På lange og kalde vinterkvelder lå jeg ofte på gulvet i stuen omgitt av tegnesaker. Barndommens dagligliv husker jeg ikke komplett klart og tydelig. Noen av minnene forsøker jeg å rekonstruere fragmenter av, opplevelsene er ofte vage, men når jeg maler, kommer de tydeligere frem i ­bildene mine. – Jeg var tidlig klar over at jeg måtte forlate hjembygda fordi jeg ville lære å male. Jeg ville ut å hente kunnskap. Først dro jeg til Lillehammer for å gå på Nybu kunstskole, det var skummelt nok i seg selv for en som kom fra Harestua. Oslo var enda litt mer skremmende, men jeg ville dit for å gå på Oslo Tegne og Maleskole. Da jeg bestemte meg for å dra til New York for å studere kunst, var jeg ikke lenger en liten og redd pike fra Harestua. – Minnene fra Norge blir merkelig nok klarere når jeg er så langt borte fra hjemlandet. Jeg maler i en litt underlig form, og bruker mye gråtoner, blått og sorte fargepaletter. Anki King er høy og slank, og minner om de samme lange og smale skikkelsene hun maler. Hun smiler ofte, og snakker med mild stemme. Øynene er store og åpne, som om de er skapt for å fange inn alt hun ser rundt seg. Hun viser oss rundt i atelieret, og ruller ut flere av sine seneste ­malerier. Noen henger hun veldig kjapt opp på veggen for at vi skal få se dem litt bedre. Hun er rask og netthendt. På et bord står en stor skål med norsk godteri, som Anki har fått av sin søster som nylig har vært på besøk. – Bare forsyn dere, sier hun vennlig til fotografen og journa­listen. Spor fra godteri-spising har ikke festet seg på Ankis skikkelse, og vi merker at hun selv ikke lar seg friste av de søte godsakene i boksen. Ovale kvinnehoder – Du har nylig malt en serie med ansiktsløse kvinnehoder, som du har kalt Indivisuality, som ble vist frem på soloutstilling i galleri Athene i Drammen våren 2010, hvordan kom du frem til denne ideen? – Serien med individuelle kvinnehoder ble skapt etter at jeg først laget et maleri med flere hoder. Plutselig så jeg at det ville fungere med kun ett ovalt hode på lerretet for å rendyrke formen.

Maleri fra serien Figures. Maleri fra serien Indivisuality som viser ovale kvinnehoder. 30

Eksklusivt


31 Eksklusivt


Kunstsenter og Peder Balke Senteret. – Våren 2010 var jeg aktuell med bilder på soloutstilling på Galleri Athene i Drammen, og på Galleri Svae på Gjøvik i 2009. – I november skal jeg delta på en gruppeutstilling i Lichtenstein Art Center, med maleriserien Figures. Forespørselen til å delta på utstillingen har jeg fått fra en kura­ tor, jeg kjenner fra før av. – Bildene jeg maler nå, repre­ senterer et uttrykk jeg omsider er komfortabel med. Jeg føler meg moden som kvinne, og gjennom de siste årene har jeg funnet frem til et friere uttrykk. – Ved siden av å være maler underviser jeg studenter i kunst på The Art Students League of New York i 80 prosent stilling. Tiden er knapp, men jeg elsker det jeg holder på med.

Sosial nettverksbygger – Mange av de norske kunstnerne som bor i New York, betrakter deg som sosial og flink til å knytte folk sammen, hvordan får du tiden til å strekke til? – Det er ikke så mange norske kunstnere i New York, vi er en gruppe på ca. 20 personer som jobber seriøst med kunst. Jeg har vært i metro­ polen lenge og har god oversikt over hvem de norske kunstnerne er. Jeg liker å gå på kunstutstillinger og å følge med på hva de andre norske kunstnerne jobber med, og påtar meg gjerne rollen som sosial pådriver. Å skape sosiale nettverk er naturlig for meg. Det er plass til alle som vil noe, i denne byen. Selv liker jeg å konkurrere, å strekke meg etter nye mål. Det er insprerende å løfte frem andres arbeid også. Nå straks må Anki løpe av gårde for å rekke subwayen til Chelsea. Hun skal se Sol Kjøk sine bilder i kveld, sammen med minst 100 andre gallerigjester. Denne septemberkvelden åpner de fleste galleriene i New York sine dører for en ny sesong. Det er skikkelig høstslipp på kunstmar­ kedet i verdensbyen akkurat nå. – Jeg har alltid likt å leve og bo i New York. Etter så mange år her borte opplever jeg fremdeles byen som svært inspirerende. Her får jeg se og være nær de aller beste kunstverkene i verden. Å være omgitt av så mye skaper­ kraft og så mange dyktige kunstnere gir meg et konstant dytt i ­ryggen til selv å komme videre i min egen kunstneriske prosess, sier Anki King. Et puff i riktig retning fikk hun definitivt erfare nå nylig i London, der hun ble trukket frem i lyset på den internasjonale kunstarenaen.

Anki King bor i Brooklyn, New York i denne gaten. Anki King i sin bakgårdshage i New York.

Påvirket av amerikansk kunst – Når du maler, henter du inspirasjon fra kunstbøker, hvilke kunstnere er det som gir deg nye ideer og tanker? – Det er særlig kvinnelige kunstnere som inspirerer meg, blant annet skulptør Eva Hesse (1936–1970). Hesse var tyskfødt jøde. Hun vokste opp i New York og var utdannet fra Yale School of Art and Architecture. Jeg opplever henne som en svært innovativ kunstner som jobbet med mate­ rialer som den gang var nye, blant annet latex, fiberglass og plastikk. Kunsten hennes er sterk, preget av et liv med store følelsesmessige påkjen­ ninger. Hun beveget seg fra minimalisme til postminimalisme. Hennes personlighet var karismatisk, og hun gjorde sterkt inntrykk på de som møtte hennne, forteller Anki. – Maleren Susan Rothenberg (født 1945 i New York), som lever og arbeider i New Mexico, er også en god kilde til inspirasjon. Hun maler hester og dansende figurer, hoder, kropper, dyr og atmosfæriske landska­ per i en enkel og poetisk stil. Henne vender jeg stadig tilbake til. – Skulptør Kiki Smith (født 1954 i Tyskland), som lenge har bodd i New York, er en av mine favorittkunstnere. Hun lager feminine figurer, ofte selvportretter. Kunstneren er også politisk aktiv og har sterke meninger. – Jeg vil også fremheve Nathan Olivera (født i 1928 i California). Han er en svært sentral amerikansk maler, grafiker og skulptør, og en av pione­ rene i vår tid innenfor abstrakt ekspresjonisme. Han er tidligere professor i kunst ved Stanford University. Hans skulpturer er maleriske, og hans malerier er skulpturelle. Det er noe av det samme jeg prøver å oppnå i mitt arbeid. Manuel Neri (født i 1930 i California) er maler, grafiker og skulptør som er opptatt av figurativt uttrykk med abstrakte former. Jeg ser stadig noe nytt i disse kunstnerne, de har uttrykk som jeg føler meg beslektet med. – Hvilke gallerier representerer deg? – Jeg har ikke fast gallerist i New York, men har likevel deltatt på seks soloutstillinger her, blant annet med serien Sisters på Trygve Lie Gallery i 2009. Bildene Remembrance ble vist på Something Unexpected Art Gallery i 2008. I år har jeg også stilt ut bilder på gruppeutstilling i Den dominikan­ ske republikk, Wales og Brasil. I Norge har jeg vist frem bilder i Østfold

Anki King • Født: 1970. • Oslo Tegne og Maleskole, 1992 – 1994. • The Art Students League of New York, 1995 – 2000. • Innkjøpt av Den norske sjømannskirken i New York. • Innkjøpt av Appleton Museum i Florida. • Innkjøpt av flere private kunstsamlere i USA. • Soloutstilling i Galleri Athene i Drammen våren 2010, samt en rekke individuelle utstillinger i New York og Norge de siste ti årene. Deltatt på årlige gruppe-utstillinger i USA og Europa siden år 2000. • Deltatt på Høstutstillingen i Oslo i 1996.

32 Eksklusivt


Anki King galleriet

Sisters Etsning / 20 ex / 45 x 30 cm

Keys Etsning / 20 ex / 20 x 20 cm

Galleripris uten ramme: 5050,-

Galleripris uten ramme: 3000,-

Medlemspris u / m ramme: 4040,- / 5181,-

Medlemspris u / m ramme: 2400,- / 3042,-

Animal Nature Etsning / 20 ex / 17,5 x 70,5 cm Galleripris uten ramme: 6050,-

Medlemspris u / m ramme: 4840,- / 5981,-

5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Bestilling av kunst: 22 99 54 00 / tonje@fineart.no 33 Kunstga lleriet

Sølv, blank aluminiumslist pü alle bildene.


Noah Alveberg – Moden, mørk og mystisk

20 år gamle Noah Alveberg, som er sønn av ballettdanser og koreograf Kjersti Alveberg, var skråsikker på at han ikke skulle bli kunstner da han vokste opp. Helt til han begynte å f­otografere da han var 16 år gammel, og eksperimentere med fotocollager der han ofte forener utsnitt fra naturen med fragmenterte kropper.

34 Nye ta lenter


Et av de nyeste sort-hvitt-fotografiene fra Noah Alveberg.

Tekst Anne Marit Muri / Foto Thomas X. Floyd

Han kommer strenende imot oss, og stopper rett utenfor cafeen på Grünerløkka, der vi har avtalt å møtes. Iført sorte tights og en lang, gråsort genser i tynt ullstoff. På føttene har han Peter Pan sko, og rundt halsen henger et fjærsmykke i en jerntråd. Håret er halvlangt og festet i en hestehale. Skikkelsen er ruvende og atletisk, han må være minst to meter høy, tenker vi, og blir samtidig overrasket over den unge mannens faste blikk og håndtrykk. – Jeg tar gjerne en cafè Mocca og et glass vann, sier han vennlig, før han setter seg til rette i cafeen. Øynene er milde, på samme måte som kroppsspråket. Bak den trendy fasaden aner vi konturene av en sensitiv kunstnersjel, med mye tankekraft og mot til å gå sine egne veier. – Jeg forsøkte lenge å være helt vanlig, ville være som alle andre og fornektet mitt behov for å manifestere en slags sannhet da jeg vokste opp, sier Noah. – Jeg har alltid vært intens, tenkt mye og preges av sterke egne impulser som jeg bare følger. Dette ble mer forståelig for meg da jeg begynte å jobbe med kunst. – Min mor og jeg har levd tett på hverandre i mange år, og vi er like intense, men vi kan fort bli altfor aggressive mot hverandre. Jeg er vokst opp som enebarn i Oslo og Asker. Faren min er kirop­ raktor og treningsnarkoman. I løpet av de siste fire årene har Noah Alveberg utviklet flere serier med manipulerte fotografier, som behandles med ulike dataprogrammer på pc-en. Bildene er sterke og poetiske. Ofte viser de ­ensomme skikkelser, som er kjønnsløse, eller androgyne, de flyter i mørke tomrom, omgitt av vann og nattsvart himmel. Stillhet, kaos og en kontemplativ fordypelse preger Alvebergs bildeunivers. Å søke innover i seg selv er en sterk drivkraft, for å oppnå det rette uttrykk. Sommeren 2010 har Noah Alveberg vært aktuell med soloutstilling i Galleri A på Majorstuen. Han jobber nå med en ny dobbel-separatutstilling der, som skal vises sommeren 2012. 20-åringen har allerede solgt flere kunstfotografier i store formater til norske og utenlandske samlere, og oppnådd svært gode priser. 35 Nye ta lenter


Fotokunstner Noah Alveberg fotografert utendørs, i et tjern i Nordmarka.

Finansmeglerhuset First Security kjøpte fire store fotoverk av Noah Alveberg i sommer.

er også opptatt av værens ulike tilstander og måter den kan forstå seg selv på. Noah praktiserer meditasjon og Bikram-yoga til daglig for å oppnå intensitet og stillhet. Han ønsker å skrelle vekk ytre støy for å komme inn til kjernen av en årvåken bevissthet. Det er i denne tilstanden han skaper. Bildene blir senere datamanipulert og satt sammen av flere fragmenter på pc-en. – Bildene dine har få farger, og tilsynelatende en enkel billedmessig handling. Kan du forklare mer om formspråket ditt? – Jeg velger å ikke bruke farger fordi jeg føler det stratifiserer og separerer alt, strømningene mellom ting blir mer kuttet. Med sort-hvitt er det to plan, kroppen åpnes og lettes. Jeg bruker som regel lag av egen og andres kropp i bildene, nesten som et landskap, men dette er det eneste landskapet jeg kjenner og kan jobbe med. Elementer av en kvinnekropp og en mannskropp settes sammen til en ny helhet. Rytme, spenning og strømninger er noe Noah jobber mye med, og han har allerede funnet et sterkt og personlig bildeuttrykk. – Er det noen kunstnere eller kunstformer som har inspirert deg? – Antonin Artauds tanker har påvirket meg. Han har blant annet sagt følgende: Ekte uttrykk skjuler hva det gjør åpenbart. Det setter sinn i opposisjon til naturens virkelige tomrom ved å skape reaksjon, en slags fullhet i tankene eller i forhold til naturens illusoriske manifestasjon, et tomrom i tankene. Alle kraftige følelser i oss produserer ideen om et tomrom. Et klart logisk språk blokkerer for åpenbarelsen av tomrommet. – Da jeg så teaterstykket Grusomhetens teater, ble jeg kjent med en av skuespillerne som spilte i oppsetningen. Via han fant jeg frem til Artauds tanker, som jeg delvis kjenner meg igjen i. Artaud var virkelig en martyr, hans tanker kan anbefales og leses.

Bor og studerer i London Den unge fotokunstneren er til vanlig bosatt i London der han studerer kunst ved Central Saint Martins. For øyeblikket er han på snarvisitt i hjemlandet for å se ballettforestillingen Sjøen av koreograf Ingun Bjørnsgaard. – Jeg har sett hver eneste av de fem forestillingene som ble satt opp i september/oktober 2010, og samtlige var like sterke. Dette har vært en evighetsopplevelse for meg. Etter hvert under forestillingene var det som jeg hadde sovet hele livet og plutselig var våken. Bjørnsgaards sarte romantikk og grusomhet skaper noe så absolutt, og en intimitet i seg selv, som jeg syns de fleste store internasjonale koreografer mangler. Hennes rom ble som en kniv som fjernet all hud og manifesterte et subjekt som jeg ble en del av, det er slikt som sprenger absolutt alle grenser. Bevegelse og dans er en nødvendighet for meg, jeg faller mer vekk fra forståelsen og blir mer og mer interessert i et meningsløst språk som handler om noe helt annet. – Hva ønsker du å fortelle med bildene dine? – Ingenting. Det jeg vil skape, ligger hinsides mening og det narrative. Akkurat nå lærer jeg meg selv å jobbe med ingenting, før jeg i det hele tatt kan jobbe med noe. Man kan si at mye av min kunst handler om et tomrom, men dette begrepet innebærer alt og ingenting så lenge det forblir totalt ustratifisert. Jeg bruker konsepter, mer som en hinne, men alle mine konsepter og grenser må til slutt sprenge seg selv. Det er to markante steg i et kunstverk, først kreves en slags intens tiltrekkelse, som kan sammenlignes med en seksuell tiltrekkelse eller en foraktelse, eller en form for grusomhet som angriper deg og ikke slipper tak. Etter at denne kroken sitter, er det potensial for en slags merkelig utløsning, totalt slipp, en transparenthet, en total intensitet som er helt tidløs. Jeg

36 Nye ta lenter


Fotomanipulert fotografi, et av de siste verkene til Noah Alveberg.

Fotomanipulert fotografi av Noah Alveberg. 37 N ye ta lenter


Et av de nyeste verkene fra Noah Alveberg i sort og blått.

Ruset på romantikk Bilder blir også til i møte med andre mennesker. Et møte med en kvinnelig gudinne, som Noah møtte i London, gjorde den unge kunstneren ruset på følelser over lengre tid da verket Descent III ble til. – Det er rart å ikke vite hva jeg gjør, men det er det optimale. I dette tilfelle møtte jeg en kvinne, og det oppstod en slags større sone, som åpnet for kaos og strømninger. I dette motivet har Noah satt sammen deler av sin egen kropp med kvinnens hode, hals, og bryst. Omgivelsene rundt den hvite skikkelsen er nattsvart himmel og fragmenter av kvasse kvister. Kontrasten mellom det sorte og det hvite, og det sarte og det makabre gjør uttrykket sterkt. Bildet er laget i stor størrelse, printet ut og montert på aluminiumsplate. For øyeblikket er kunstneren i gang med en ny fotoserie i sort-hvitt, som er enda smalere og mer nedtonet i uttrykket enn de første foto­seriene, der han søker å rive seg løs fra alle konsepter og stratifiseringer. – Jeg kan bare forholde meg til kropper, for meg er alt kropp som integrerer andre kropper. Jeg ønsker å bli mindre bevisst konseptene som omringer meg, og vil ikke forholde meg til dem. Det er mer interessert i et hode enn et ansikt og føler det inneholder en frihet som ansiktet ikke har. Motivene er blitt til gjennom en tilstand der jeg ønsker å flyte ut og bli en organløs kropp, bli intensitet, sier Noah. – Kunst for meg er et plan for utfoldelse. Fotokunstneren foretrekker å lage bilder i sort-hvitt, men jobber også med enkelte motiver i farger. I disse dager går Noah spent omkring og venter på nytt video­ kamera, som han nylig har bestilt. Til våren går han i gang med å ­produsere en video med en kjent norsk ballettdanser på Den Norske Opera. Dette blir ingen dokumentar, men en kunstfilm der det blir lagt vekt på bevegelse i et bevisst rom. Han lager bilder parallelt med ­filmen, stillfoto, som skal vises på ny dobbel-separatutstilling i 2012. Også her er planen at Noah skal jobbe alene, og sette seg inn i teknikken på egen hånd. Han ønsker å eksperimentere frem personlige uttrykk og streber etter å være så upåvirket og ufiltrert som mulig på skaperplanet. På denne måten mener han å få frem en billedflate som ikke er blitt sett før.

– I London ser jeg mye kunst, men det er sjelden billedkunsten beveger meg. Jeg ser heller dans, blant annet oppsetninger av Pina Bausch, i slutten av oktober i år, som jeg har sett tre ganger. Jeg er ikke veldig fascinert av London som by, for meg virker den litt død, altså en avkoblet kroppslighet. Jeg trenger den frie og utfoldende kroppsligheten, og fore­ løpig klarer jeg ikke å ta bilder i London. I metropolen bruker Noah all våken tid på å bearbeide kunstinntrykk, i tillegg til å lese filosofi, poesi og annen litteratur, samt å orientere seg i den visuelle kunstverden. – Tidligere fant jeg det problematisk å jobbe hele dagen, men etter at jeg begynte å trene Bikram-yoga nesten to timer hver dag, får jeg altfor mye energi. Nå kan jeg virkelig jobbe hele dagen uten å bli sliten, kroppen blir så lett til slutt at det virker nesten som den har falt av. – Jeg lever et lite sosialt liv i London, mitt behov for alenetid er stort, og det er selvvalgt. Noahs eneste galskap i metropolen er klær fra Rick Owens. – Huff, jeg har nok brukt nærmere 70 000 kroner på klær fra Owens det siste året, hans kleskunst er en slags kroppslig metafysikk.

Marka som studio – Det er i Norge, ute i naturen jeg kan jobbe, ofte i Nordmarka, i og nær tjern, når dagen går over til kveld, og gjerne midt på natten. Eller på en øy utenfor Jomfruland der familien har et feriested. Når jeg jobber med meg selv, som modell i bildene mine, kommer jeg i en slags tilstand der det hender at jeg skader kroppen min. Siste natten før jeg dro til London, kuttet jeg av meg tuppen av tommelen. Jeg fikk et dypt kjøttsår nesten inn til benet under foten og hadde store sår over hele kroppen. Man vet aldri hva som ligger under vannet. – Jeg har utsatt meg selv for veldig mye rart. En gang tok jeg bilder i en elv utenfor hovedstaden i Marokko, og hadde kun fem sekunder på meg hver gang jeg trykket på selvutløseren. På denne korte tiden måtte jeg svømme over en seks meter bred elv og klatre opp i et tre, et veldig spesielt minne, der tiden nesten står helt stille. Gjennom vår samtale vender Noah stadig tilbake til begreper som organløse kropper, torsoer, intensitet, strømninger, og at alt flyter inn i et tomrom når han beskriver hvordan han komponerer bildene sine. – Ingen har lært meg å ta bilder, jeg er komplett selvlært. Kunstutdanningen i London er ren teori.

38 Nye ta lenter


Flere samlere har allerede sikret seg dette fotografiet med tittel Decent III.

To om Noah Alveberg

Noah Alveberg

1. Fotograf Knut Bry

• Født 1990.

– For tre år siden møtte jeg Noah Alveberg for første gang. Han har utviklet jeg svært raskt på få år, og er et stortalent. Den unge mannen jobber 25 timer i døgnet, og har funnet et eget og personlig uttrykk.

• Fagerborg videregående skole. • Studerer ved Central Saint Martins i London. • Innkjøpt av Galleri Nordstrand.

Stilen er uutgrunnelig, mørk og mystisk. Han foretrekker rene landskap. Jeg tror Noah Alveberg vil nå langt, også internasjonalt.

• Innkjøpt av Kunnskapssenteret for helsetjenesten. • Representert i Galleri A.

Han følger godt med på hva som skjer i kunstverdenen, snapper opp nye trender og teknikker og er en veldig oppegående person. Han kommer til å gjøre seg bemerket også med filming av dans og bevegelser. Noah Alveberg har potensial til å bli et multitalent innenfor foto, film og video, spår Knut Bry.

• Innkjøpt av Næringslivets Hovedorganisasjon. • Innkjøpt av meglerhuset First Security.

Noah liker: Film: • Bela Tarr, Andrei Tarkovsky, Michael Haneke, Izgnanie.

2. Gallerist Andreas Engelstad

Litteratur:

– Jeg så med det samme at unge Noah Alveberg har et helt særegent fotoblikk, og har derfor valgt å satse på han i Galleri A.

• Comte de Lautreamont, Artaud, Deleuze, Heidegger, Rilke, Ken Wilber, Nietzsche.

Noah er en selvstendig fotokunstner, som representerer en ny generasjon innenfor fotografi, der bruk av tekniske hjelpemidler er en selvfølgelig del av uttrykket. Han maler fotografiene på et vis med pc-en, og lager bilder med et sterkt uttrykk. Han er utvilsomt et kjempetalent, mener Andreas Engelstad.

Norsk kunst: • Ingun Bjørnsgaard, Grusomhetens teater, Ida Ekblads stålskjeletter. Musikk: • Toru Takemitsu. • Salvatore Sciarrino. • Geir Jenssen. • Salome, siste del, Elektra – Richard Strauss.

39 Nye ta lenter


Noah Alveberg

Uten tittel I Foto / 10 ex / 43 x 55 cm

Galleripris uten ramme: 10 900,-

Galleripris uten ramme: 10 900,-

Medlemspris u / m ramme: 8720,- / 9861,-

Medlemspris u / m ramme: 8720,- / 9861,-

galleriet

Host Body Foto / 10 ex / 44 x 55 cm

Uten tittel II Foto / 10 ex / 38 x 60 cm Galleripris uten ramme: 10 900,-

Medlemspris u / m ramme: 8720,- / 9861,-

5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Bestilling av kunst: 22 99 54 00 / tonje@fineart.no 40 Kunstga lleriet

Dyp, hvit trelist p책 alle bildene


www.terrynilssen-love.com

“FIRE DANCER” 2009 - 160 x 160 cm - Innkjøpt Haugesund Billedgalleri F o t o : Te r j e Tv e i t


Kristoffer Evang – portretterer levende malerier

Tatovering er in som aldri før. Folk du minst venter det av, har en tatovering eller tre godt skjult på kroppen sin. Andre skjuler dem ikke. Tekst Toril S. Kojan / Foto Anne Vesaas

Portretterer samtiden KUNST vil vite hvorfor han har tatt opp temaet med tatoveringer. – Jeg begynte å male tatoveringer fordi det er en spennende tematikk. Egentlig blir det kunstig for meg å avbilde verden i en drømmende, romantisk verden, som jo tradisjonen innenfor det figurative portrettet er, når den er veldig langt unna og ser helt annerledes ut. Litt rart å tenke på at jeg i starten av min malerkarriere var fast bestemt på at det var stilleben jeg skulle male resten av livet! reflekterer han. – Nå vil jeg presentere de menneskene jeg ser rundt meg, vise tiden jeg lever i. Kristoffer Evang ser ut som og snakker som en vestkantgutt, som en svigermors drøm, egentlig. Han er født og oppvokst i Bærum, utenfor Oslo, midt i den verste tagge- og graffiti-tiden. – Har du noen gang befattet deg med tagging? – Ja, jeg må vel bare innrømme det, sier han litt beskjemmet. Jeg sitter i atelierets eneste sofa. En skikkelig diger tekopp står på gulvet med rykende fersk urtete. Solen strømmer inn fra vinduene, til forskjell fra hans tidligere atelier, som var skjermet for all naturlig belysning. Det er slik det skal være innen den tradisjonelle portrettsjangeren. Der er det en slags norm som gjelder; hvordan objektet skal lyssettes, hva modellen skal ha på seg, komposisjon og lignende. I de store portrettene som nå står i atelieret, gjelder ikke denne oppskriften lenger. – Jeg føler jeg faller litt utenfor de såkalte nisjene, jeg er en figurativ maler, men ikke à la Nerdrum-skolen. Jeg følger den amerikanske stilen contemporary realism, men jeg er heller ikke i miljøet til samtidsmalerne. Det blir en slags mellomting. I atelieret er det tre store lerreter som han arbeider på nå. De viser unge, tatoverte mennesker i et urbant, taggete miljø. Bildene skal vises i en utstilling i Galleri A Minor i oktober. Utstillingens tema er Echos of Destruction. Det var i fjor han begynte å male de tatoverte. Ni malerier ble vist under temaet Artificial Protection i Galleri A. Det var i mai 2009.

Kristoffer Evang (født 1979) har tatt samtiden på kornet. Timingen er perfekt. Samtidig med at luksusprodukter fra Louis Vuitton er ­dekorert med tatoveringsmønstre og Nike-produkter likedan og tatoveringsprogrammer ruller over tv-skjermene, har han forlatt stillebenet og det tradisjonelle portrettet til fordel for tatovering. Han er ikke selv blitt tatovør, han maler dem som er blitt tatovert. Det er det ingen som har gjort før her i landet.

Viljesterk og talentfull KUNST er på besøk i hans atelier i sentrum av Oslo. Hele livet har han vært interessert i kunst, forteller han. Da han som liten hadde bursdag og ble spurt hva han ville gjøre, ønsket han å gå på kunstmuseum. Med mor, mormor og farmor som ivrige amatørmalere var det vel ikke annet å vente. Kunstinteressen fikk han inn med morsmelken. – Jeg har alltid vært interessert i klassisk kunst. Jeg begynte å male som tenåring. Da var det mest abstrakt og nonfigurativt. Drømmen var nok hele tiden å bli naturalistisk figurativ maler, men at drømmen faktisk kunne realiseres, tenkte jeg ikke på i det hele tatt. På videregående gikk han på elektrikerlinjen, men skjønte fort at dette ikke var det rette for ham. Så noen elektrikerlærling ble han aldri, i stedet begynte han på Merkantilt institutt, hvor han utdannet seg til mac- og webdesigner. At han begynte å male i den figurative tradisjonen, var egentlig en tilfeldighet. – Gjennom en bekjent traff jeg maleren Eirik Lütken og kom i snakk med ham. Jeg fikk lov å vise ham noe jeg hadde laget, og han syntes det var såpass bra at jeg fikk et halvt års prøvetid som elev hos ham. Der malte jeg et par ganger i uken, han syntes det så lovende ut, så jeg fikk fortsette. Evang gikk i lære hos Lütken i 3,5 år, deretter opprettet han eget atelier. I mange år malte han stilleben og naturalistiske portretter og levde bra av det. Bestillinger strømmet på. 42

Sa m tidskunstner


Ceasless Memories, olje på lerret, 110 x 160 cm.

Seks av ni malerier ble solgt på vernissagen. Det må man kalle vellykket! Deretter var det en utstilling i år, i juni – Artificial Protection Part II. – Da ønsket jeg å ta portrettet ut av galleriet og inn i sitt rette element. – Hvordan gjorde du det? – Jeg stilte ut i tatoveringsbutikkene. Dermed kom jeg nærmere det ekte miljøet. Utstillingen ble også vist under Trondheim Tattoo Convention på Rockheim (rockemuseet), som for øvrig er et vanvittig bra museum. Artificial Protection Part II ble vist i butikkene Oslo Ink, Lillehammer TA2 og Contrastsandefjord. – Hvordan gikk det? – Egentlig veldig bra. Jeg var jo veldig spent på prosjektet. Kunstmiljøet og tatoveringsmiljøet er ganske langt fra hverandre, og jeg lurte på hva de ville tenke om dette. Men det ble veldig mye positivt fra miljøet, særlig fra de gamle i faget. Jeg fikk også tilbud om å bli tatovør! Det har jeg ikke reflektert seriøst på, sier han og ler. – Men det er interessant å se prosessen. Bildene han viste i disse miljøene, var mindre portretter av folk med tatoveringer i nærheten av ansiktet. Sterke uttrykk, sterke utsagn. For eksempel har en narkoman uteligger tatovert Memento Mori speilvendt over brystet. Slik at han hver gang han ser seg i speilet, ser Husk Døden. En annen har skrevet på skulderen sin: White Trash from Hell, og en ung jente med et uskyldsrent ansikt har tatovert et dødninghode og teksten Only Death is Real fra halsen og ned. Sterke meldinger. Disse portrettene er malt i en tradisjonell positur, ansiktene er riktig malt, men bakgrunnene er annerledes. Litt av lerretet synes, malingen renner. – Jeg ser at du har løst opp bakgrunnene, bemerker jeg. – Ja, jeg synes det bygger opp under personene i bildet, og stripene som renner, minner om rennende blekk. Men her var det ikke mennesket som var i fokus, her var det tatoveringen som var det essensielle. Derfor er det også ganske enkle komposisjoner. – Hvordan kom du i kontakt med miljøet? – Jeg fikk kontakt med en gammel tatovør, Morten Enger. Han introduserte meg til mange kjente fjes i miljøet. – Kommer folk også til deg for å bli malt?

Trash, olje på lerret, 120 x 90 cm. 43

Sa m tidskunstner


– Ja, ryktene går, ordet sprer seg. Noen tar selv kontakt, men ellers har jeg brukt de sosiale mediene til å finne folk å male, Facebook og Myspace. Morten Engers rygg var den første tatoveringen jeg malte. Når KUNST er på besøk, er det utstillingen i Galleri A som han arbeider mot. Den har han kalt Echos of Destruction. Det er en videreføring av Artificial Protection. – Her har jeg ikke lett etter folk med spesielle tatoveringer, de fant på en måte meg. Jeg har fått ganske mye presse på tatoveringsmaleriene mine, og folk har fattet interesse. Jeg har blitt intervjuet av for eksempel Tattoo Mag og liknende magasiner, 3 til 4 artikler i året i aviser og annet. Du kan ikke se på folk om de har tatoveringer, eller om de liker denne typen kunst. For eksempel var det på en utstilling på Eidsvoll at en dame i 50/60-årene kjøpte ett av de mest brutale maleriene av tatovering. Da jeg første gang stilte ut prosjektet, var jeg spent på tilbakemeldingene; figurative tradisjonelle komposisjoner med tatoverte mennesker. En krysning mellom det tradisjonelle håndverket og samtiden. Men det ser ut til at jeg har truffet en nerve. Publikumet mitt har utvidet seg, så det må være en tematikk folk kan forholde seg til, samtidig som den er spennende. – Har du selv tatovering? – Ja, det må jeg innrømme. På ryggen. Det var en gang for lenge siden, lenge før jeg begynte å male. Første gang var jeg 18 år og på reise verden rundt. Jeg var i USA, det skjedde helt på impuls og kanskje litt i opposisjon. Andre gang var i Thailand, jeg besøkte min bror og ble kjent med en hyggelig tatovør. Og har man sagt A, er det lett å si B. Kanskje blir det også C, legger han til. – Hva tenker du om det å ha tatoveringer? – Personlig har jeg ikke noe imot det. Jeg synes det gjør samfunnet mer fargerikt og interessant. Jeg liker at folk skiller seg ut. Liker ytterpunkter. Vi må jo ha noe å snakke om, noe sært å synse om. Parallelt med utstillingen han snart skal ha, arbeider han med et nytt prosjekt. Han maler mennesker som henger i suspensjon. Han viser meg ett av bildene, en studie til et større verk, en mann som har to store kroker stukket gjennom huden på hvert bryst. Jeg blir helt kvalm av undertrykt og tenkt smerte. Dette er et prosjekt i samarbeid med fotograf Helene Fjell. Prosjektet, stuntet, blir et fotografi, et maleri og en live performance. Det blir voldsomt og absurd. – Man kommer jo i kontakt med en del spennende subkulturer, smiler Kristoffer.

Hvorfor tatoveringer? Man kan jo undre seg hvorfor tatoveringer er blitt så in og trendy, ja nesten en farsott. Mange flere enn man tror, har en tatovering eller tre. Og alder er ingen hindring. Hvorfor er det blitt slik? – Jeg har fundert på dette, sier Evang og tenker at det henger sammen med behovet for en slags individualisert tilhørighet, der man kan trekke paralleller til BlingBlingfenomenet. Det å vise verden at man er et individ med egne meninger og har en særegen look. Det henger nok sammen med måten vi lever på nå, der egoismen råder og fritenking er en trend. Kanskje en slags motreaksjon til våre foreldres mer tradisjonelle måte å leve på. Samtidig som den har fellesskapets beskyttende funksjon. Det å tatovere seg har utviklet seg enormt. Det som tidligere dreide seg om å plukke ut et motiv fra en katalog (Flash), har nå blitt en egen kunstform, der tatovøren tilrettelegger en tatovering spesielt for deg og din kroppsform. Det er vel også grunnen til at mange av motivene er blitt veldig sterke i uttrykket. Temaet Artificial Protection går over i et nytt: Echos of Destruction. Det er elementer fra gatas sjel og uttrykk. Veggenes egen sjel. Tagging er brukt som maleform, et gateuttrykk, litt sjablong. – Det er paralleller mellom det å tagge og tatovering. Man etterlater spor av seg selv. Det tror jeg er noe grunnleggende i oss alle, det begynte med hulemaleriene og hellerist-

ningene og frem til seksåringen som skriver på bilen din: Vask meg. Tagging og graffiti anses som hærverk, så derfor blir kroppen lerretet i stedet for veggen. Det handler om å fortelle noe, en historie, det er ikke bare forfengelighet. Bildene i Echos of Destruction er gatebilder – jeg setter lavkultur (tagging og graffiti) sammen med det høykulturelle figurative portrettet. Det har vært en spennende kombinasjon, nemlig det å ta hærverk inn i galleriet og si at det er kunst. Jeg er veldig spent på reaksjonene. Hvis dette er greit, er det jo et paradoks i seg selv.

De ekstreme Han viser meg et bilde av et av sine malerier: En ung, mager kvinne med store øyne, oppsatt hår og kjeder rundt halsen. Tvers over brystet har hun tatovert Trash. I tillegg har hun også tatovert et dyr, hennes lykkedyr, en slags hjort med horn. På hver tagg på hornet har hun plassert små rosa blomster, kanskje for å ta brodden av ordet over. Man kan undre seg hvorfor et menneske frivillig skriver SØPPEL over hele brystet på seg selv. – Hvordan fant du henne? – På Facebook. Det viste seg å være en tobarnsmor som driver med homøopati og naturmedisin. Hun var langt nede, hadde ingen selvtillit og tenkte at hvis hun skrev Trash på seg selv, så kunne ingen trykke henne lenger ned. Det er den tatoveringen som har gjort sterkest inntrykk på meg. Tenk å møte seg selv i speilet hver morgen med søppel skrevet over brystet. Ikke særlig oppbyggelig. Og det sitter der for alltid. – Fenomenet med at tatovering er blitt allemannseie, sier mye om vår generasjons holdninger til handling og konsekvens. Vi skal ikke mange generasjoner tilbake før dette hadde vært utenkelig. De ekstreme fra forrige generasjon hadde kanskje tatovering på hele armen, men ikke på hånden. Nå strekker de seg lenger, faktisk er det vel i dag ingen steder på kroppen som er tabu for å tatovere seg. Men de færreste tatoverer ansiktet. Det handler om å finne et uttrykk for vårt kunstige skall. Derfor kalte jeg det for Artificial Protection. At tagging og graffiti anses for å være hærverk og er forbudt, hindrer ikke at mange synes uttrykket er kult. Faktisk så kult at Kristoffer Evang fikk i oppdrag av Rica Hotel G20 i Grensen i Oslo å lage en utsmykking basert på det. Maleriet måler 1,60 meter x 3 meter og henger i restauranten Carls. Det viser en ung kvinne i svarte klær foran en veldig graffitimalt vegg og en nedtagget dør hvor det står Nothing interesting in here. En veldig spenstig satsing av hotellet, synes Kristoffer, som forteller at de faktisk, etter at hans verk ble levert, har investert i mer street art. På den måten blir det ulovlige lovlig og bokstavelig talt tatt inn i varmen.

Se bilder til medlemspris på www.fineart.no 44 Sa m tidskunstner


Tatovering

– en tusenårig tradisjon Tatoveringer har vært en del av den eurasiske kultur siden yngre steinalder. Det er funnet kinesiske mumier datert til det andre århundre f.Kr. med tatoveringer. Japanske tatoveringer menes å ha funnet sted titusener av år tilbake. Mange andre kulturer har hatt egne tatoveringstradisjoner, fra å gni aske inn i åpne sår til å prikke tegn inn med nåler – nesten som i dag. I Norge og andre deler av den vestlige verden var tatoveringer lenge nesten utelukkende forbeholdt sjøfolk og fungerte derfor som et synlig tegn for en yrkesgruppe. Tatoveringer ble ellers ansett som noe privat og intimt og nærmest betraktet som uanstendig. Fra 1980-tallet ble tatoveringer vanlig blant unge voksne, først særlig i punkemiljøer og andre ungdomsgrupper som stod i opposisjon til det etablerte voksensamfunnet, men det ble snart en del av den alminnelige moten i Vesten.

tatoveringene til Olsen er å regne som kunst. Dermed slipper han også å ­betale kravet fra Skatt Øst. Med regjeringsadvokatens avg­ jørelse godtar også Skatt Øst nå at ­tatovering er å anse som kunst, så lenge tatovøren lager skissene sine selv. Så nå kan Joachim Bråten Olsen fra Moss kalle seg billedkunstner, for Vinner av Norges kuleste tatovering; det har regjeringsadvokaten slått fast! Stefan Smit. Foto: Anne Charlotte Schjøll Selv sier han til NRK Østfold: – Dette er veldig, veldig bra. På høy tid at tatovering blir anerkjent som kreativt arbeid og et godt stykke åndsverk.

Nå er det mote Den kjente amerikanske tatovøren Scott Campbell fikk forespørsel fra det kjente motehuset Louis Vuitton og Nike om å lage tatoveringsdesign til deres produkter. Han takket ja, selv om han ikke egentlig hadde noe til overs for denne kommersielle siden av det. Trenden er nå at mønsteret på klærne skal passe til mønsteret på huden! På VGnett var det nylig en kåring av Norges kuleste tatovering. Det ble en enorm oppslutning, mer enn 3000 sendte inn sine tatoveringer. Den lykkelige vinner var Stefan Smit fra Tønsberg. Selve tatoveringen ble utført av tyskeren Rico Schinkel. Den glade vinner fikk et gavekort fra Norsk Tattoounion på kr 5000. Vinneren ble kåret av den kjente amerikanske tatoveringsartisten Kat Von D. I sin vurdering legger hun vekt på: Jevnhet/ samsvar, sammensetning, glatte nyanser, plassering, god plassutnyttelse på kroppen, kreative ideer. Tatoveringer i Sibir I programmet Nasjonalgalleriet på NRK 1 så vi i høst et innslag om en helt annen side av tatoveringsmiljøet, nemlig hvordan kriminelle i Sibir i Russland tatoverer hele sin kriminelle historie på seg. Denne form for tatovering er som et eget språk med sine egne, hemmelige symboler. Nicolai Lilin har nå skrevet bok om dette, han er også selv tatovør. Han er en av de få som behersker dette språket. Her er det mange hemmeligheter som ikke slipper ut, det er et lukket samfunn hvor bare de som er innenfor, kjenner hva symbolene står for. Blant disse må du omtrent gå til skrifte når du skal ha utført en tatovering. Og ønsker du kun én tatovering, er det fare på ferde. Da er du ikke en av gutta. For disse personene er tatovering er eget symbolspråk, og det er hemmelig. Det er bare på den måten det kan overleve, mener Nicolai Lilin.

Den amerikanske tatovøren Scott Campbell legger en tatovering på en av Louis Vuittons mennequiner. (Foto fra Louis Vuitton)

Tatovering er kunst En annen kuriositet i forbindelse med tatoveringer: En tatovør i Moss, Joachim Bråten Olsen, fikk krav fra Skatt Øst om å betale moms, fordi de mente at selve utførelsen av tatoveringen var å betrakte som overføring av en reproduksjon, og som sådan momsbelagt. Dette bestred Olsen, fordi han mente at han kun lager spesiallagde tatoveringer, ikke standardmotiver. Han må jo lage en skisse før han lager selve tatoveringen. Mange billedkunstnere lager skisser i forkant av sine arbeider, enten det er malerier eller litografier, og deres arbeider går inn under kunst, som er momsfritt. I 5 år nektet Olsen å betale moms. Kravet steg til kr 280 000! – Jeg jobber med dette som en kunstform. Hver enkelt kunde får sin egen tatovering, og jeg jobber mye med å tilpasse tatoveringene til kundens anatomi. Jeg har også hatt en egen utstilling av mine malerier, har han uttalt. Olsen tapte i Klagenemnda for merverdiavgift, men valgte i stedet å gå til sak mot Skatt Øst. Imidlertid så regjeringsadvokaten på saken og mente

Venstre: En av de eksklusive veskene til Louis Vuitton er dekorert med tatovering. Design av Scott Campbell. (Foto fra Louis Vuitton) Høyre: Tatovering er en del av uttrykket i dagens mote. Her fra Louis Vuittons motevisning. (Foto fra Louis Vuitton) 45

Tatovering


Kristian Finborud – Kunstneren som antihelt Kristian Finborud har snudd kunstforståelsesbegrepet på hodet. Han gjør det enklere for deg å forstå kunsten. Hans lekende og lett ironiske tilnærming til våre bestrebelser i løypa eller i vannet har tatt publikum med storm.

Tekst Toril S. Kojan / Foto Anne Vesaas / Sveinung Klyve

Kristian Finborud, født i 1964 i Porsgrunn, er i dag bosatt på Voss. Der har han naturen tett innpå seg, og vintereventyret er rett utenfor stuedøren. Han liker å kjøre på Telemark-ski og går av og til langrenn, men noen stor sportsmann er han ikke. − Men jeg bor jo på Voss, så det er ikke til å unngå. En kompis skulle lære meg løssnøkjøring. Det gikk veldig dårlig … Kristian Finborud er kanskje mest kjent for sine skibilder. Han forteller at nettopp disse har en morsom forhistorie. − Det var i 2003, midt i desember. Plutselig ringte en dame fra Galleri 1222 på Finse og spurte om jeg kunne steppe inn siden en annen kunstner hadde trukket seg. Utstillingen skulle være i januar! Jeg fortalte at jeg bare hadde svømmebilder, og hun sa at det går greit. Men jeg tenkte litt og

syntes det var for galt. Det måtte jo være bilder av vinter når de skulle vises på Finse. Nå er det jo slik at min teknikk er ganske omfattende. Jeg bruker to plater, mye farge, og trykkeprosessen er krevende. Der og da bestemte jeg meg for å bruke bare en plate og en farge. Slik laget jeg de første skibildene, det ble 30 bilder på en måned. Jeg var ganske usikker og ikke helt fornøyd med resultatet, men assistenten min mente det var en sikker vinner. − Hvordan gikk det? Finse i januar er vel ikke verdens beste sted for en utstilling? − Ja, det tenkte jeg også. Det bor vel ca. 15 personer på Finse, men selv om vi måtte spa frem døra til galleriet fordi det var så mye snø, kom alle, og jeg solgte massevis av bilder. Det ble en innertier! Og siden 46

Gra fikeren


den gang har snøbilder og skibilder vært mye av mitt uttrykk. Nå har jeg laget en ny serie bilder til Kunstklubben; 1) Den lange turen, 2) En modig jente og 3) Sammen under stjernene.

med bildene, teksten kommer til slutt. Det primære er ikke å vise kunsten min, men å lage en bok. – Har du alltid laget slike tegninger? – Alltid? Tja, jeg gjorde jo en del abstrakte ting i starten, men det bor en illustratør i meg, jeg elsker å skrive og tegne. Jeg elsker for eksempel titler. Til en sommerutstilling stjal jeg vilt med romantitler. Jeg tenkte at dette må være bra, romanforfattere må jo være best på titler. Jeg husker jeg brukte Jan Kjærstad: Erobreren, Oppdageren, Forføreren. Bildene hadde ikke noe med bøkene å gjøre ellers, men jeg syntes titlene var fine.

Humor er en alvorlig ting − Ja, man skal ikke tulle med humor, sier Finborud. – Jeg elsker humor. Allerede som 10-åring lo jeg av Arild Nyquist. Eller Monty Pyton. Humoren er en viktig del av meg. Jeg må alltid finne et godt poeng, patos og sterke følelser er ikke meg. Jeg liker å ha en humoristisk distanse til livet. Gjenkjennelser er viktig for folk. Det er det mine bilder handler om – hverdagslige episoder som folk kjenner seg igjen i. Mellommenneskelighet er et stikkord for det jeg gjør. Hovedpersonene, som egentlig er meg, er alltid en antihelt. Kvinnene er vinnerne, mennene er litt stakkarslige. − Hva er det morsomste du gjør? Han nøler litt, må tenke seg om; − jeg tror det er å snorkle eller dykke. Det er i hvert fall ikke å stå opp om morgenen. Jo, det er morsomt å fiske, men jeg gjør det dessverre ikke så ofte. Jeg spiller squash en gang i uken. Det er gøy. Min medspiller er 62 år, og han vinner omtrent like mye som meg. Det er en kompliment til ham. Jeg er ikke spesielt god. Humor og menneskelig utilstrekkelighet finner vi igjen i alle bildene til Kristian Finborud. Han lager enkle situasjoner, sier han, episoder som ligger nær opp til klisjeene. Skibildene fungerer fordi de ironiserer litt over den norske skihelten, det at vi er født med ski på beina, det er nesten nasjonalistisk, men med humor og vidd. Skihelten blir litt antihelt.

Eksklusiv grafikk Finborud jobber bare med grafikk og stiller kun ut grafikk. Motivene er ikke bare dykkere, svømmere og skigåere. Det er også stemningsfulle landskaper. Også disse er etsninger og sukkerakvatint. Arbeidet med grafikken foregår i eget atelier/verksted på Voss. Han har en assistent ansatt som hjelper til med trykkingen. – Det er jo en omstendelig produksjonsprosess, det tar lang tid, og vi trykker maks 40 eks av hvert motiv. Platene blir slitt, etter hvert må mer farge tilføres, noe som resulterer i at flere trykk blir litt ulike, selv om de er fra samme opplag. Det blir mange unike trykk, og det er egentlig en eksklusiv form for grafikk. Den er håndverksbasert, the real thing – slik Goya gjorde det. Jeg bruker aldri klokke, tar det på følelsen, hvor lang tid det skal etse. Man får erfaring etter hvert med hvor sterk syren er, hvor lang tid etsningen tar.

Tung start på kunstnerkarrieren Finborud kom til Voss etter endt utdannelse på Kunsthåndverksskolen i Bergen, fordi daværende kone fikk jobb som lærer der. − Jeg fikk også jobb etter hvert i skolen frem til jeg sa opp i 1998. Da min siste time var kommet, spurte rektor meg: Vet du hva du gjør nå da, Kristian? Jeg har ikke angret en dag siden. Etter endt utdanning på Kunsthåndverksskolen i Bergen jobbet jeg med litografi. Jeg arbeidet med dette i ett i seks år uten å få det til, så jeg ga det opp. Jeg tror jeg krevde for mye av meg selv, jeg brukte opptil 10 farger, så det var altfor omfattende, jeg gikk for langt. De første ti årene gikk min kunstnerkarriere egentlig veldig dårlig. Da var det greit å ha en lærerjobb ved siden av. Men i 1994 skjedde det noe nytt; jeg begynte med etsninger – og det har jeg holdt meg til siden. Det er så ekstremt gode muligheter når man tegner, det er også malerisk, og ved hjelp av sukkerakvatint får man flere pastose lag, det blir som et slags relieff, i motsetning til litografi som er veldig flatt. Det første bildet mitt som tok av var Han som elsket havet, mannen som står der med en fisk under armen og ser ut over havet. Det åpnet opp – det traff folk. Mitt særpreg var kommet frem og utviklet. Jeg hadde funnet mitt typegalleri, de er mine folk og ligner ikke på noen andres. – Lager du skisser forut for arbeidet? Vet du hva du skal lage når du starter? – Både òg. Noen ganger lager jeg skisser, men andre ganger tegner jeg rett på platen, enkle skisser og bilder, jeg har fått en rutine – men det er en slags formel som jeg prøver å utfordre. Mange bilder er varianter av bilder jeg har laget før – slik er det vel mange grafikere som arbeider. Men det kommer også overraskelser – jeg kan begynne å le, og da er det gøy – når det kommer noe nytt. Faren med å bli eldre og erfaren er at man kan stivne i et spor. Det vil jeg forsøke å unngå. – Du har også laget bøker? – Ja, en venn av meg kontaktet Skald Forlag, og de tente på forslaget. Jeg hadde satt tekst til en god del av bildene, og de ble presentert som mulig bokprosjekt. Da vi skulle gå ut døren, sa konsulenten: vi må nok jobbe litt mer med tekstene. Det ble et halvt år med hard jobbing. Boken Norske sommerminner begynte med 80 bilder, som jeg skrev tekster til. Britt Aksnes i Skald Forlag hev ut nesten halvparten av tekstene, og så var det på’n igjen. Det er jo bare en linje, men den skal helst sitte. Skikkelig. Det er en omvendt måte å lage bok på – jeg begynner

Det kan være langt til toppen selv om været er bra. 47

Gra fikeren


Kristian Finborud bruker ofte seg selv som modell for motivene sine.

– Er det ikke farlig med så mye syre? – Jo, det er farlig. Vi bruker alltid fullt verneutstyr med maske og det hele. Det er jo salpetersyre. Det er mange måter i dag å lage miljøvennlig grafikk på, men det er ikke noe som slår salpetersyre på sink. Det gir et raskt og fint uttrykk som jeg liker. Mange bruker kobber. Vet ikke hvorfor, sink er egentlig billigere og mykere. Jeg har forsøkt andre uttrykk, som fotopolymer, man trenger ikke så mye kunnskap for å få til dette, og det er gjerne basert på fotografi, men har ikke samme fascinasjon for meg.

Finborud er en aktiv kunstner og ettertraktet som utstiller. Det blir mange utstillinger i løpet av et år, men han prøver likevel å være til stede på åpningene. – Det er hyggelig å treffe folk. Før var det å ha utstilling som å stå til konfirmasjon. Nå er det blitt mer rutine. Jeg liker meg i små gallerier og skyr egentlig store rom og saler. Små historier er best på små vegger, avslutter han med et smil.

Det eneste naturlige Kristian Finborud kommer fra en kunstnerisk familie, hvor han var attpåklatten. Han har tre søsken som alle er minst ti år eldre enn ham. – Mor drev med billedvev, en søster gikk på Kunst- og håndverksskolen, så for meg var det den naturligste ting i verden at jeg også skulle drive med kunst. Jeg tenkte at jeg kunne jo bli formingslærer eller noe slikt. Man sier jo ikke at man skal bli kunstner, hvis man er litt beskjeden … Jeg vokste opp i Porsgrunn, og den første utstillingen min var i Galleri Osebro. Da solgte jeg to bilder. Siden har det blitt mer, sier han med et smil.

KRISTIAN FINBORUD • Kristian Finborud er født i Porsgrunn i 1964 og er bosatt på Voss. • Utdannet ved Skien Tegne- og Maleskole og ved Statens Høgskole for Kunsthåndverk og Design i Bergen i tidsrommet 1983–88. • Han har hatt en lang rekke separatutstillinger over hele landet, produserer ca. 100 forskjellige motiver per år. • Han har deltatt på Høstutstillingen, Vestlandsutstillingen og Sørlandsutstillingen, samt mønstringer i Hå Gamle Prestegård på Jæren, Galleri Dronning Tyra, Galleri F-15 og i Galleri Norske Grafikere. Finborud vant førstepris i Samlagets billedbok­ konkurranse 1990 for samarbeidet med Helga G. Henriksen i boka Eg øver meg, eg øver meg.

Planer fremover Akkurat nå lager han en serie bilder om det å gå i fjellet. Fjellvandring, en slags DNT-serie. Det er mange fine motiver å hente i dette landskapet, blodslit med sekken, gnagsår og lignende … – Jeg liker å gå i fjellet, men får ikke så ofte tid. Og jeg er veldig pysete når det gjelder høyder, så klatring er ikke noe for meg. Der kjenner jeg på angsten. I november stiller han ut i Lykkehaven i Sandvika og er Månedens Kunstner på Bærum Verk. I tillegg stiller han ut i Selbu Kunstlag.

• Har også utgitt bøkene Det norske skieventyret og sist Norske sommerminner. Innkjøpt av bl.a. Norsk Kulturråd, Bergens Kunstforening og Telemark fylkeskommune. • Les mer om kunstneren på: www.fineart.no/kunstner/kristian-finborud.

48 Gra fikeren


Kristian Finborud galleriet

Sammen under stjernene Etsning / 40 ex / 20 x 29,5 cm

Den lange turen Etsning / 40 ex / 20 x 34 cm

Galleripris uten ramme: 1500,-

Galleripris uten ramme: 1500,-

Medlemspris u / m ramme: 1200,- / 1943,-

Medlemspris u / m ramme: 1200,- / 1943,-

Modig jente Etsning / 40 ex / 20 x 23 cm Galleripris uten ramme: 1400,-

Medlemspris u / m ramme: 1120,- / 1863,5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Bestilling av kunst: 22 99 54 00 / tonje@fineart.no 49 Kunstga lleriet

Sølv, blank aluminiumslist pü alle bildene.


Tommy Sørbø, er kunsthistoriker / forfatter. Han leverer kunst­ historiske artikler til KUNST

Kunsthistorie:

Hullet i veggen Det sies at da folk for første gang fikk se maleriet Den hellige treenighet på kirkeveggen i Santa Maria Novella i Firenze i 1425, skal flere ha besvimt av sjokk. For her hang jo Jesus på korset rett foran dem, men når de forsøkte å røre ved ham så var det bare en vegg der, et bilde på en vegg. De var forført, lurt av et triks utført av den 24 år gamle maleren Tommaso Masaccio, som her hadde malt et av kunsthistoriens første bilder med sentralperspektiv.

Tekst Tommy Sørbø / Foto Web Gallery of Art: Trinity (www.wga.hu/art/m/masaccio/trinity)

Men det som gjorde dette til noe mer enn alle de tryllekunstene, imita­ sjonene og klovneriene de daglig ble utsatt for på gata, var at Masaccio hadde gjort det i det godes tjeneste. Den lidende Kristus Jesus på korset, de to figurene på hver side av ham; jomfru Maria og evangelisten Johannes, for ikke å snakke om den digre mannen med skjegg rett bak korset; Gud Fader selv, var fremstilt så virkelighetstro at de fikk lyst til å bekjenne sine synder der og da.

Går du nærmere et objekt, vokser det i størrelse; trekker du deg tilbake, minker det. Det vet alle, men det var Filippo Brunelleschi som først forsto hvordan man kunne systematisere og utnytte dette fenomenet. En vårdag i 1415 kom han til domkirken i Firenze medbringende en liten treplate og et speil. Folk stimlet nysgjerrig rundt ham. Brunelleschi var ikke hvem som helst, det var han som hadde ansvaret for byggingen og utformingen av den kuppelen som nå reiste seg på byens domkirke. I snart hundre år hadde lærde menn diskutert om det i det hele tatt var mulig å slå en så mektig kuppel. Nå tydet alt på at han hadde greid det. Maler og billedhugger var han også, og fjorten år tidligere hadde han holdt på å vinne konkurransen om å lage bronserelieffene til en av dørene i det gamle dåpskapellet.

Sentralperspektivet I en tid der avansert datateknologi har gjort grensen mellom virkeligheten og representasjonen av virkeligheten langt mer flytende enn det den var i Firenze for snart 600 år siden, er det vel knapt noen som faller i staver lenger overfor et slikt fenomen. I hvert fall ikke etter at kunstnerne i de siste hundre årene har forklart oss at sentralperspektivet er en løgn som hører hjemme på historiens søppelhaug, og at maleriet egentlig ikke er noe annet enn en todimensjonal flate med farge på. Men den gangen var dette en sensasjon, ja, rett og slett en av tidens største oppfinnelser, som for alltid forandret kunsten.

Et merkelig eksperiment Brunelleschi ba en ung mann om å holde treplaten tett opp mot ansiktet sitt og stirre ut gjennom et tittehull han hadde laget midt på platen. Det mannen ikke visste, var at Brunelleschi hadde malt et bilde på forsiden av platen han holdt i. Noen dager tidligere hadde nemlig Brunelleschi sittet i døråpningen til domkirken og malt plassen uten50

Kunsthistorie


Men Filippo gikk sine egne veier og begynte i lære som gullsmed. Han lærte seg håndverket, naturligvis, men noen tradisjonell gullsmed ble han aldri. Til det var han altfor vitebegjærlig og rastløs, og det gikk ikke mange årene før han også behersket fag som arkitektur, ingeniørkunst, matematikk, geometri, skulptur og maleri. Dette tverrfaglige perspektivet var noe han delte med mange av sine kolleger på denne tiden, men kanskje særlig med dem som hadde fått muligheten til å gjøre det de hadde lyst og evner til, og ikke det som de måtte. Som far så sønn, det hadde vært hovedregelen gjennom mesteparten av middelalderen. Var faren din en fattig bonde – og det var han som regel – ble du selv en fattig bonde, og var han en fattig skomaker, ble du selv en fattig skomaker, og du ble ved din fattigslige lest hele ditt korte og fattige liv. Men utover på 1200-tallet vokste byenes størrelse, antall og makt, særlig i Toscana, og den sosiale mobiliteten i samfunnet ble større. Dermed fikk unge menn en viss mulighet til selv å bestemme sitt yrke, i hvert fall om de var så heldige å vokse opp i familier med liberale holdninger og god økonomi. De fleste strebet naturligvis oppover i samfunnet, til yrker og profesjoner som kunne gi dem bedre livsvilkår og høyere sosial status enn det deres fedre hadde hatt, men det fantes også noen som var opptatt av selvrealisering i en mer moderne forstand, unge menn så på sitt yrkesvalg som en mulighet til å utvikle egne talent og evner, ja, som noen ganger følte at det var noe de bare måtte. For omgivelsene kunne nok valgene deres fortone seg som en omvendt klassereise, men ikke nødvendigvis for dem selv. De møtte nemlig sitt yrke med andre og høyere forventninger enn det deres yrkesfeller gjorde. De var mer selvhevdende, innstilt på konkurranse, og så gjerne på seg selv som akademikernes likemenn. Minst. I deres øyne var ikke det å være gullsmed, maler eller billedhugger bare et praktisk arbeid slik det hadde vært tidligere, noe man ble skitten og svett av, det var like mye et studium, en åndelig virksomhet som krevde teoretiske kunnskaper og ferdigheter. Når for eksempel Michelangelo skulle utsmykke Det sixtinske kapell på begynnelsen av 1500-tallet, måtte han ha solide kunnskaper i teologi for å kunne sette motivene sine sammen til en helhet. Han måtte være vel bevandret i latin for å kunne lese lærde tekster om de temaene han skulle fremstille. Han måtte ha kjennskap til antikkens historie, litteratur og filosofi, og han måtte naturligvis kjenne til geometrien for å kunne beherske sentralperspektivet. Kort sagt, han måtte være lærd. Kanskje var det dette behovet for å rettferdiggjøre sine valg i forhold til det disse kunstnerne kunne ha blitt, men som de valgte bort, som kan forklare noe av den teoretiske og eksperimentelle vendingen som kunsten tok i renessansen. Kunne en kunstner henvise til fag og vitenskaper som allerede hadde høy sosial prestisje, måtte han også kunne forlange å bli behandlet deretter.

for med det gamle dåpskapellet. Nå plasserte Brunelleschi et lite speil i mannens andre hånd og ba ham om å føre det opp et stykke foran selve treplaten, hele tiden mens han stirret inn gjennom tittehullet. Mannen ga fra seg et forbauset lite rop. For nå forsto han plutselig at det må være et maleri på forsiden av platen, og at det er det han ser bli reflektert i speilet. Og hvilket fantastisk maleri var det vel ikke Brunelleschi her hadde laget, et virkelig overbevisende stykke håndverk. Men det var ikke alt. For nå dreide Brunelleschi den unge mannen rundt slik at han ble stående i kirkens døråpning, nøyaktig i den posisjonen Brunelleschi selv hadde hatt da han malte bildet. Så ba han mannen om å fjerne speilet igjen. Et nytt utrop, høyere denne gangen. For nå så han jo det han nettopp så i bildet, men denne gangen speilvendt, og i et kort øyeblikk ble han usikker på hvilken virkelighet som er den virkelige. Hvilken glede! For betrakteren: gleden ved å miste fotfeste, bli svimmel, forført, lurt av sine egne sanser. For kunstnere: gleden ved å få bekreftet hvilken mester han er i sitt fag. Han kan jo gjenskape verden på en så overbevisende måte at han nesten kan ta opp kampen med skaperen selv. Sentralperspektivet imiterer den ytre målbare virkelighet ved at det gjør verden gripbar for vår sansning. Mens kunstnerne i middelalderen fokuserte på det som hadde en eller annen teologisk betydning, og på den måten leste verden som en bok skrevet av Gud, så vendte kunstnere i renessansen interessen mot verden i seg selv. Dens mangfold fikk en egenverdi som den ikke hadde hatt tidligere. Visst kunne vel Leonardo da Vinci lure inn en eller annen religiøs eller filosofisk beskjed i sine malerier, men det er ingen tvil om at det var menneskets anatomi, hestenes muskelspill, trekronenes rytme, skyenes flukt og fjellenes formasjoner, for ikke å snakke om samspillet mellom alle disse tingene, som virkelig fascinerte ham. En skoleklasse foran et ikon eller en mosaikk fra middelalderen reagerer i beste fall med undring, som regel bare med likegyldighet. Men vis dem et kunstverk fra renessansen, og de nikker straks gjenkjennende. For dette er noe de selv har opplevd, her møter de mennesker av kjøtt og blod som lever i en verden av noe grip- og begripbart.

Hvilken virkelighet er den virkelige? Men sentralperspektivet ga oss ikke bare et redskap til å se og fatte verden omkring oss, det ga oss også en ny innsikt om oss selv, som mottakere av inntrykk fra denne verden. Brunelleschi gjorde oss rett og slett oppmerksomme på at vi hadde øyne i hodet, og at det å se fulgte en bestemt optisk lovmessighet som til syvende og sist kunne beskrives rent matematisk. Etter den første pirrende lille forskrekkelsen er jeg temmelig sikker på at den unge mannen i eksperimentet må ha vendt oppmerksomheten sin bort fra omverdenen og tilbake til sin egen persepsjon. Han innså at det ikke bare var virkeligheten utenfor ham som denne trollmannen hadde manipulert med, det var like mye ham selv. Sentralperspektivet rommer nemlig et paradoks. Se nøye på Masaccios maleri Den hellige treenighet. I første omgang fremstår motivet like velordnet, logisk og ryddig som et revisorkontor. Kunstneren presenterer oss for en virkelighet som vi har all grunn til å stole på, rett og slett fordi vi er i stand til å sanse den, slik vi kan sanse verden omkring oss hver eneste dag. Men nettopp det at Masaccio er i stand til å forføre vår synssans på denne måte, og få oss til å tro at den flate murveggen i Santa Maria Novella er et tredimensjonalt rom, burde jo også få oss til å tenke at det vi ser, kanskje ikke alltid er det vi tror vi ser. Er ikke dette et godt eksempel på at vi egentlig aldri kan være helt sikre på at de bildene som hele tiden fester seg til vår netthinne, faktisk er identisk med det som de later til å avbilde? Dette var i hvert fall et av de erkjennelsesfilosofiske problemer som kom til å oppta filosofien utover på 1600- og 1700–tallet, og som blant annet ledet til Immaunel Kants teori om ding an sich og ding für mich.

En løgn? Det var nok likevel ikke dette teoretiske aspektet som imponerte publikum da Brunelleschi demonstrerte sentralperspektivet for første gang. De opplevde det nok mer som noe morsomt tøys på linje med de mange practical jokes som Brunelleschi var kjent for i sin samtid. Det er også slik historien om sentralperspektivet slutter i kunsthistorien. Modernister som Matisse, Picasso og Braque oppfattet sentralperspektivet som noe latterlig og gjøgleraktig, som en form for buktaleri som alle moderne og rasjonelle mennesker for lengst burde ha vokst ifra. Som effekt hørte den hjemme i fotografiet, filmen og reklamen, men i kunsten, der hadde den utspilt sin rolle. Her gjaldt det å holde flaten, for å fortelle betrakteren at maleriet egentlig ikke var noe annet enn en todimensjonal flate med farge på. Ja, men oppriktig talt, det vet vi da alle, selv de som for snart 600 år siden sto og gapte foran Masaccios Den hellige treenighet, i hvert fall etter at de hadde våknet opp igjen fra besvimelsen. Men jeg tror neppe de ble sinte på Masaccio da de forsto at han bare hadde forført dem. Snarere tvert imot. Sentralperspektivet lot dem se dybder der det bare var overflate. Og er det ikke nettopp det kunst handler om; gleden ved å bli forført?

Hånd og ånd At det var Brunelleschi som fant fram prinsippene for sentralperspektivet, er neppe tilfeldig. Hans far ville at sønnen skulle bli notar, det samme som han selv, og forsøkte å få ham til å studere juss, retorikk og latin. 51

Kunsthistorie


Mote, porno og leker Hva har kjendiser som Jennifer Lopez, Oprah Winfrey og Robert Redford felles? Jo, på veggen har de malerier malt av norske Espen Eiborg. Her til lands har blant andre Christian Ringnes lagt sin elsk på maleriene, og ett av hans innkjøp henger nå i Folketeateret.

Tekst Maren Engelschiøn / Svart-hvitt foto Rolf M. Aagaard

52 Ava ntga rdist


gjenskape utopien i plast på en måte som gjør dem levende. Jeg tar kopien av virkeligheten tilbake til virkeligheten – frigjør figurene, forklarer han.

Nytenkende pop-art Vi setter oss ned på en benk i galleriet og drikker kaffe med melk og litt sukker, servert av gallerist Elisabeth Ramfjord. Ramfjord, som driver Galleri Ramfjord, oppdaget Espen Eiborg da han fortsatt bodde i New York. – Da malte han helt abstrakte Rothko-inspirerte arbeider i store formater som jeg ble veldig begeistret for, forteller hun. Kort tid etter at Eiborg flyttet hjem til Norge for fem år siden, tok hun kontakt for å stille ut arbeidene hans. Han var da inne i sin dukkeperiode. – Hva mener du er unikt ved Eiborgs arbeider? – Da jeg kom til atelieret hans første gang, hadde jeg forventet noe annet enn dukkearbeidene, men jeg likte også disse arbeidene veldig godt – ikke minst ideene bak. Det er ideene bak som gjør Eiborg unik. Å lage en hel serie med hovedtittel Dolls don´t cry, med utgangspunkt i utstillingsdukker, er noe som ikke er gjort tidligere, sier Ramfjord. Det er nettopp dukkemotivene Eiborg er mest kjent for i Norge. Etter å ha jobbet fire-fem år med å gjenspeile moteindustrien med utstillingsdukker, slo han seg over på pornoindustrien. Gamle pornoblader fra 70-tallet la grunnlaget for å fortelle en historie om gryende uttrykksfrihet. – Hva med totempælene? – De er forsøk på skulpturer; eller egenterapi for å bygge på min maskulinitet. Her i rommet har de en spennende effekt i forhold til skygge og farge, og så gir de en maskulin stemme til rommet. Jeg solgte mange av disse i New York. De ble laget med motorsag og øks, av drivved, sier han og mønstrer en av dem. Den strekker seg en meter eller der omkring over hodet hans. Dyrisk estetikk Nederlandske Li Edelkoort, som er kurator og en av verdens mest kjente og anerkjente trendanalytikere, er ikke like nøktern i sin omtale av totempælene. Hun ble så begeistret for dem at hun, i kraft av sin stilling som kurator, initierte utstillingen North meets South som i to år turnerte Paris, Stockholm og Milano. Fire av Eiborgs totempæler var inkludert og bidro til å uttrykke den uventede estetiske og kulturelle sammenhengen mellom skandinavisk design og afrikansk håndverk. – Jeg så Espen Eiborgs totempæler første gang i et galleri i New York og var fascinert over at et arkaisk arbeid av denne typen kunne komme fra Norge, skriver hun via sin assistent i e-post til meg, og fortsetter: – Espens utskjæringer i tre viser spor av en dyrisk og sjamansk arv som er blitt stadig viktigere i vår tids estetikk. Vi lever i en tid der vi vil komme i kontakt med våre røtter ved å bevege oss nærmere naturen og dyrene på en intuitiv måte.

Vi møter Espen Eiborg en av de siste dagene av hans retrospektive utstilling på Galleri Ramfjord i Oslo. Her har han samlet malerier fra de ulike epokene han har vært gjennom i løpet av de siste 15 årene som maler i New York, Dublin, Milano og Norge. Eiborg viser meg rundt i kronologisk orden fra øde landskapsmotiver til industrifokuset innen temaene utstillingsdukker, porno og leker. Her og der står det også en maskulin totempæl og skaper en spennende kontrast i rommet. – Jeg er historiefortelleren, sier Eiborg og drar hånden gjennom de rufsete krøllene. – Jeg vil at bildene skal levere og gi en wow-effekt; at de skal slå og treffe. Bokstaver og ord i bildene er bare lyd. Det er med malingen jeg vil fortelle noe. – Hva vil du fortelle, for eksempel med dukkemotivene, spør jeg og ser inn i et kvinneansikt med halvåpen munn og sårbare, men distanserte øyne ved siden av Eiborg. – Mannekengdukkene representerer moteindustrien og hvordan personene i denne industrien ser seg selv. For å uttrykke det har jeg tatt utgangspunkt i ting som er dødt: plastkopier av livet. Min jobb er å

Refusert og provosert Tilbake i galleriet er det blitt lunsjtid. Eiborg og jeg fortsetter samtalen på en koselig kafé et lite stykke opp i gaten. Vi prater om oppveksten hans på Ekeberg i Oslo og starten på hans kunstneriske virke. – Da jeg vokste opp, var jeg ikke så skoleflink, innrømmer han åpent. – Skrivebøker og mattebøker var fulle av tegninger. Det var faktisk mer tegninger enn regnestykker i mattebøkene, sier han leende og kaster litt på hodet. Med all den øvelsen han fikk i å tegne, falt det ham naturlig å bidra da NRK utlyste en tegnekonkurranse om indianere. – Jeg sendte inn et bidrag, men hørte ikke noe fra dem. Da ble jeg så utrolig skuffet! Det gikk en faen i meg da: Jeg bestemte meg for å perfeksjonere det å tegne og male. 53

Ava ntga rdist


– Det gikk en faen i meg da: Jeg bestemte meg for å perfeksjonere det å tegne og male. «

Kunstneren foran Looney Strip Superstar. Foto: Maren Engelschiøn

hvert enkelt måtte han personlig bære fra lastebilen han hadde leid for anledningen, og opp til Redfords penthouse-leilighet, uten å bruke heis av hensyn til andre beboere. Filmstjernen fant tre favoritter han ville vurdere mer nøye, og etter en ukes tid kom Eiborg og hentet de to han ikke skulle ha. Redford kjøpte et av hans øde landskapsmotiver, dominert av hans karakteristiske dype rødfarger og rustfarger i kombinasjon med bladgull, svart og hvitt. De samme fargene går igjen i maleriene han har malt siden, med unntak av bladgull som han bruker mer sjeldent. Når han isper andre farger, spiller de ofte en sekundær rolle. Eiborg ble 10 år i New York og stilte ut på gallerier som Clodagh, Karkula og Tucker Robbins. Etterpå dro han til Irland hvor han bodde i tre år, før han tok et år i Milano.

Lakenmaler og arkitekt Espen Eiborg malte sitt aller første store maleri som 14–15-åring. – Jeg dro av mors laken, et laken til dobbeltseng, og spente det opp på en provisorisk blindramme jeg hadde laget. – Hvordan reagerte hun da? – Det gikk greit, men jeg gjorde det ikke igjen. Kunstneren fortsatte å male gjennom resten av oppveksten, men nå malte han på lerret eller hardere flater, mdf-plater, og ikke lenger på laken. Som 20-åring dro han alene til New York for å studere arkitektur. – Likevel, det var maler du skulle bli? – Ja, jeg malte på fritiden. Jeg kommer ikke fra en kunstnerisk familie, så jeg så ikke på det å bli kunstner som en mulig jobb. Som arkitekt ville jeg ha et ekstra bein å stå på, tenkte jeg. En Master of Fine Arts i arkitektur fra NYSID skulle vise seg å være et smart trekk selv om han ville bli maler. Ikke bare fordi han fikk undervisning i formfag og kunsthistoriefag, eller fordi han fikk jobbet med rom og installasjonskunst; han knyttet også mange viktige kontakter. Når studievennene etter hvert fikk seg jobber som arkitekter og trengte malerier i lobbyer etc., ble Eiborg kontaktet. Gallerister la merke til ham og knyttet ham til seg. Snart fikk han innpass hos de mest profilerte kundene og solgte malerier til Jennifer Lopez, Oprah Winfrey og Robert Redford. Sistnevnte møtte han personlig.

I lekeland Nå har Espen Eiborg slått rot i Norge og fått seg familie. Hver morgen leverer han i barnehagen og er i atelieret kl. 10. Da spiser han frokost og surfer på nettet, og ved lunsjtider er det fullt fres. I forkant av en utstilling jobber han sent noen kvelder i uken i to-tre måneder for å få alt på plass. Med et lite barn i huset var det kanskje ikke så underlig at han fikk lyst til å fokusere sitt kunstneriske blikk på lekeindustrien, etter å ha vært innom moteindustrien og pornoindustrien. I alle industriepokene har han skapt figurer og et univers som allerede eksisterer. I Toyland -serien, som er hans siste serie, regjerer animerte figurer med motiver inspirert av japanske og amerikanske tegneserier. Figurene er naive samtidig som de er skremmende. – Populærkulturen er interessant, og jeg liker å slå meg på trender. Nå er leker veldig hot i London, særlig superhelter, sier han. Eiborg blander ulike teknikker som foto, akryl, oljestift, spray­ maling og sjablonger for å få frem ønsket uttrykk. – Jeg finner uttrykket med akryl, for så å gjøre siste finish med olje. Oljestifter brukes fordi jeg liker å tegne. Foto brukes som referansepunkt og retningslinje. Noen ganger blir mye av fotoet igjen, andre ganger nesten ingen ting. Kunsten er å finne balansen mellom hvor mye og hvor lite, å overraske deg selv, presse grenser og være vågal. Safe på noe og gutse til på annet.

Hos Robert Redford – I begynnelsen tror jeg ikke Robert Redford skjønte at det var jeg som var kunstneren. Han trodde nok bare jeg var en assistent, flirer Eiborg. Ikke så rart, kanskje, for den unge kunstneren måtte vise frem mange bilder, alt han hadde på den tiden – ca. 20 store malerier – og 54

Ava ntga rdist


Red Indian Sirene 2, blandet teknikk på plate, 110 x 220 cm.

Music is my melody – hitparade, blandet teknikk på plate, 110 x 220 cm. 55 Ava ntga rdist


Espen Eiborg galleriet Assimilate 2 H책ndkolorert trykk (unike) / 30 ex / 51 x 35 cm

Sudden Rapture H책ndkolorert trykk (unike) / 30 ex / 51 x 35 cm

Galleripris uten ramme: 9000,-

Galleripris uten ramme: 9000,-

Medlemspris u / m ramme: 7200,- / 8341,-

Medlemspris u / m ramme: 7200,- / 8341,-

5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Bestilling av kunst: 22 99 54 00 / tonje@fineart.no 56 Kunstga lleriet

Dyp, sort trelist p책 alle bildene.


Silvia Papas - italiensk pop-art i verdensklasse

“Looking for something romantic” A/L, 100cm x 150cm

Vi er hennes galleri for Skandinavien

G ALLERI P INGVIN Møllergata 13, Oslo - Tel: 22 42 12 22 - www.galleripingvin.no Åpent: tirs. - fre. 11 - 17, lør. 11 - 16 søn. 12 - 16


King and Queen of Diamonds © Romare Bearden Foundations/DACS, London/VAGA, New York 2009

Venus – second version, c. 1914–16 © The estate of sir Jacob Epstein

Torso in Metal fram the Rock Drill Foto © Tate, London 2009 © The estate of Sir Jacob Epstein

Rock Drill, 1913–15 Foto © Birmingham Museums & Art Gallery © The estate of Sir Jacob Epstein

Blue ©R

Afrikansk kunst i v Tekst Michael Dee / Oversatt av Cecilie Tyri Holt

Matisse og Picasso En av de første fremstående kunstnerne som fikk øynene opp for den afrikanske kunsten, var Henri Matisse. Som innflytter fra landsbygda, hvor han knapt hadde sett kunst i det hele tatt, kom han til å tilbringe hele dager på museene i Paris. Han tilbrakte også mye tid på det etnografiske museet i selskap med Maurice de Vlaminck. Begge disse kunstnerne var en del av bevegelsen Fauvismen eller Les Fauves. Den franske betegnelsen, som kritikerne gav kunstnerne på bakgrunn av deres ville og forførende palett, oversettes til De ville. Henri Matisse ble i så stor grad opptatt av de afrikanske objektene at han faktisk reiste til Nord-Afrika i 1906. Da han kom tilbake, malte han to små versjoner av et bilde med tittelen Den unge sjømannen. I den første versjonen var sjømannens ansikt malt i naturalistisk stil. I den andre utgaven var ansiktet abstrahert, nærmest som en afrikansk maske. Han foretrakk den siste versjonen. Matisse begynte også å samle på afrikanske skulpturer og figurer. Det var faktisk gjennom Matisse at Pablo Picasso oppdaget afrikansk kunst. Kunstens øversteprestinne i Paris, Gertrude Stein, beskriver i boken sin The Autobiography of Alice B Toklas om den gangen Matisse besøkte henne mens Picasso også var der. Matisse tok en liten figur fra Kongo ut av lommen sin, og Picasso ble trollbundet av den lille figuren. Han begynte straks å regelmessig besøke det etnografiske museet i Paris. For Pablo Picasso kom møtet med den afrikanske kunsten som lyn fra klar himmel. Han forklarte senere at opplevelsen fikk ham til å innse noe grunnleggende om kunst og hans egen rolle som kunstner. Det var ikke å underholde med dekorative malerier, men heller å fungere som et medium mellom den oppfattede virkeligheten og den menneskelige bevissthetens kreativitet – og dermed frigjøre seg fra redselen ved å gi redselen form. Kunsten hans tok en helt annen retning. Han begynte å utføre en mengde skisser til det som skulle bli Les Desmoiselles d`Avignon – en bordellscene hvor de prostituertes kropper og ansikter er abstraherte og fasetterte som afrikanske skulpturer. Maleriet i seg selv var ikke kubistisk, men det representerer et steg mot kubismen. Det er ikke uten grunn at maleriet kalles 1900-tallets første maleri.

En av de viktigste kunstneriske påvirkningene på begynnelsen av 1900-tallet kom fra Afrika til Europa. Denne innflytelsen kom til å sette tydelig preg på kubismen, modernismen og surrealismen. Den afrikanske kunstens anselige betydning på 1900-tallets kunst ble lenge lagt lokk på. Dette ble sannsynligvis gjort fordi kulturen ble oppfattet som primitiv i motsetning til den vestlige kunsten, som ble betraktet som analytisk og sofistikert. Denne forestillingen har man på Tate Liverpool ønsket å rette på gjennom utstillingen Afro – Modernism – Journeys Through Black Atlantic.

Utstilling i en gammel slavehavn Det var ingen tilfeldighet at Tate valgte å vise utstillingen akkurat ved sin avdeling i Liverpool. Storbritannia var en del av den omfattende slavehandelen, og mange av skipene som fraktet slaver, seilte ut fra Liverpools havner. En av utstillingens kuratorer, Tanya Barson, forteller. – Det er unektelig på grunn av rasisme og Vestens snobberi at den afrikanske kunstens påvirkning sjelden har blitt diskutert. Vendepunktet kom i 1993 da kritikeren Paul Gilroy skrev boken The Black Atlantic. Men dette er den første omfattende utstillingen som tar opp nettopp denne problematikken. Så hvorfor begynte kunstnere i Europa å se mot Afrika? Og hva var det med den afrikanske kunsten som de ikke fant i sin egen kunst? Svaret er at den afrikanske kunsten hadde en helt annen tilnærming til figurasjon – en sofistikert måte å abstrahere kropper og ansikter på. Mange europeiske kunstnere kjente seg fastlåst av den europeiske kunstneriske arven. I den afrikanske kunsten opplevde de en større kreativ frihet. Den afrikanske kunsten dukket opp i Europa omkring 1870 som en følge av koloniseringen og utforskingen av Afrika. I løpet av noen år ble tusenvis av afrikanske skulpturer og objekter fraktet til Europa. De havnet på etnografiske museer i Paris, London og Berlin. Det er verdt å poengtere at de havnet akkurat her fordi skulpturene og de andre kunstverkene ble betraktet nettopp som objekter skapt av primitive kulturer. De ble ikke sett på som kunstverk. Store mengder havnet også i kuriosabutikker hvor de ble solgt for småpenger. Men snart ville en liten håndfull kunstnere interes­sere seg for dem.

Afrika møter det moderne samfunnet Matisse og Picasso var ikke de eneste i Paris som fant inspirasjon i afrikansk kunst. Amadeo Modigliani ble veldig fascinert av masker fra 58

Afrika nsk kunst


Blue Shade © Romare Bearden Foundations/DACS, London/VAGA, New York 2009

Malcolm X (version 2) #1 © Glenn Ligon © Courtesy of Regen Projects LA and the Thomas Dane gallery London

8 Possible Beginnings © of Sikkema Jenkins & Co. New York © Kara Walker

i vestlig kontekst Elfenbenskysten – som ble forgjengeren til de hjerteformede, avlange ­ansiktene hans med en liten munn plassert langt nede på haken. Selv Modiglianis venn, skulptøren Constantin Brancusi, opplevde en direkte forbindelse til afrikansk skulptur. Brancusi hadde studert under Rodin, som da var regnet som den fremste skulptøren i verden. Brancusi begynte imidlertid å reagere mot å støpe skulpturer. Han ville heller arbeide direkte med materialet. I den afrikanske skulpturen så han en kobling til skulpturen i sitt tidligere hjemland, Romania. Dette førte til at han lot seg inspirere av det afrikanske formspråket. De tyske ekspresjonistene, som blant andre Ernst Ludwig Kirchner, grep tak i den afrikanske kunstens formspråk med følelsesmessige intensive fargetoner og figurativ forvrengning, for å uttrykke angsten i det moderne samfunnet. Andre kunstnere innenfor ekspresjonismen, som blant andre Paul Klee, brukte afrikansk påvirkning for å uttrykke en nærmest transcendental symbolisme. En del kunstnere blandet også den afrikanske kunsten med det moderne maskinsamfunnet. Blant dem fantes den amerikanske skulptøren Jacob Epstein, som etter et kort opphold i Paris bosatte seg i London i 1907. Epstein var en del av en bevegelse kalt Vorticisme – en bevegelse som var nærliggende til den italienske futurismen. De italienske futuristene forsøkte å speile det moderne maskinsamfunnet i kunsten sin. Epstein forsøkte å kombinere disse ideene med inspirasjonen han fant i den afrikanske kunsten. I 1913 skapte han en skulptur hvor han lyktes fullstendig med dette. Samtiden var mildt sagt sjokkerte. Skulpturen het Rock Drill. Han hadde plassert en direkte truende figur oppå et bor. Ansiktet til figuren liknet på en afrikansk maske som tittet aggressivt til siden. Den minnet imidlertid ikke om noe fra Afrika, men snarere om et monster fra en annen planet. Epstein vurderte til og med å sette en motor på skulpturen slik at den beveget seg fremover. For det engelske publikumet var skulpturen ikke bare sjokkerende, men den ble også ansett som smakløs. Sett fra et historisk perspektiv fremstår den som et forvarsel om verdenskrigen som skulle bryte ut året etter. Skulpturen virker å varsle om den mekaniske slakten av menneskelig liv som teknologien muliggjorde. Etter første verdenskrig monterte Epstein ned skulpturen. Han beholdt kun torsoen som alene så nesten hjelpeløs og ynkelig ut.

Tvert imot ble det trukket en skarp grense mot den afrikanske kunsten – som ble betraktet som interessant, men primitiv. Slik ble den imidlertid ikke oppfattet av kunstnerne selv. Spesielt ikke av surrealistene. Tvert imot mente surrealistene at den europeiske kunsten stort sett var uinteressant, mens man fant en slags inngang til det underbevisste i afrikansk kunst. Blant de surrealistene som hentet mest inspirasjon fra Afrika, var den afrikansk-kubanske kunstneren Wilfredo Lam. Han malte en type hybridfigurer hvor han blandet surrealisme med den afrikanske skulpturens formspråk. Men modernisme og afrikansk kunst begynte også å blandes andre steder – som for eksempel i USA. I USA oppstod noe som raskt fikk navnet The Harlem Renaissance hvor stolte fargede mennesker fant tilbake til sine opprinnelige røtter. Dette førte også til at mange fargede kunstnere begynte å skape hybrider. Blant dem var Romare Bearden. Han studerte under den tyske dadaisten George Grosz, som hadde bosatt seg i New York. Han hentet også mye inspirasjon fra de meksikanske veggmalerne. Ut fra dette skapte han sin egen kunst, som utviklet seg i en politisk retning på begynnelsen av 1960-tallet. Borgerrettighetsbevegelsen bekjempet rasesegregeringen som fortsatt var gjeldende i Sørstatene. Bearden lagde hovedsakelig collager hvor han fremhevet stoltheten til den fargede kulturen.

Chris Ofili – glam og elefantskitt Man kan finne mange eksempler på den afrikanske kunstens påvirkning på etterkrigskunsten enten hos Jean Dubuffet eller Jean-Michel Basquiat. Kanskje er det slik at mange ser noe originalt, ekte og genuint i den afrikanske kunsten? Men er ikke all kunst en konstruksjon? Nettopp dette har Chris Ofili problematisert i sine arbeider. Ofili er født i Manchester, men har afrikansk-karibisk opphav. På begynnelsen av 1990-tallet reiste han til Nigeria og Zimbabwe hvor han ble fascinert av grottemalerier hvor fargene var påført ved hjelp av små prikker. Denne teknikken tok Ofili vare på i sine malerier, men han hentet også inspirasjon fra mange andre steder som for eksempel tegneserier, Blaxplorationfilmer fra 70-tallet og pornografi. Fargene i Ofilis malerier eksploderer nærmest på netthinnen. Han bruker ikke bare farger, men også glitter og elefantskitt. Arbeidene hans undersøker holdninger til farget kultur og fargede mennesker. Han bruker en stor dose humor, men arbeidene er laget på grunnlag av et stort alvor. På tross av at han er stolt over den fargede kulturen, setter han spørsmålstegn ved at den fortsatt blir betraktet som mer genuin, og dermed mer primitiv, enn andre kulturer.

En renessanse i Harlem Afrikas kunst ble også inspirert av den europeiske kunsten. Det betydde imidlertid ikke at den ble betraktet som likeverdig av kritikere og publikum. 59

Afrika nsk kunst


Poetiske livsanskuelser gjennom tynne fargeslør Helle Kaarems malerier har noe helt spesielt ved seg. De er stille, sanselige, luftige, konkrete og følsomme på samme tid. Selv sier hun at hun er opptatt av hvordan maleriet, som musikk, kan romme ambivalens, drama, løgn, begjær, klarhet, hemmeligheter, motsetninger og skjønnhet. Tekst Toril S. Kojan / Foto Anne Vesaas / Helle Kaarem

Utdannelse og liv i Spania Helle Kaarem (født i 1966) er fra Gjøvik. Familien var innflyttere til Gjøvik; mor var lærer, far lege. Som ung drev Kaarem mye med sport og spill og var en aktiv idrettsjente. Det gikk i bordtennis, basket og håndball. Særlig mor var generelt interessert i og oppsøkte kunst, musikk og litteratur. Helles tante Tonje Strøm var kunstner, gift med Nils Aas. Det var nok av opplevelser og berøringspunkter som ga den unge Helle en hemmelig trang til å utforske kunsten og lære mer, selv om hun etter videregående hadde bestemt seg for å studere medisin. – Det var jo vanskelig å velge yrke så tidlig i livet, og jeg følte at kunst og medisin hadde til felles at begge speiler en alvorlig livsholdning, og at det var et alvorlig valg å ta. Jeg var veldig ydmyk overfor det. Men etter mine to år på Strykejernet følte jeg nærmest at jeg ikke hadde noe valg.

– Egentlig skulle jeg studere medisin, men først ville jeg ta et år på kunstskole. Jeg hadde en slags hemmelig lengsel mot kunsten. Kunstskolen Strykejernet var en fin begynnelse, jeg ble revet med, og jeg ville fortsette, forteller billedkunstner Helle Kaarem. KUNST er på besøk i kunstnerens atelier på Sinsen i Oslo. Atelieret er stort og lyst og med store, hvite vegger. Hun har vært bortreist og attpåtil syk, likevel rakk hun å rydde litt før vi kom, forteller hun. Noen utvalgte malerier er hengt opp på veggene, andre står stablet langs veggen. På gulvet er det teipet gråpapir – her skal det være lov å søle – på et stort bord står uendelige mengder plastflasker og kopper av ulike størrelser med akrylmaling, flytende og faste, og i et av vinduene står en tavle med spanske gloser på. – Ja, jeg underviser litt i spansk for tiden, sier hun forklarende. 60

A bstra kt kolorist


Helle Kaarems malerier er alle uten titler. Her er det opp til betrakteren å sanse og se.

Jeg ble tatt mer og mer, det var kanskje et frihetssymbol? Jeg følte det som et veldig dramatisk valg å satse på kunst. Det føler jeg fremdeles. – Men jeg ville studere ute, fortsetter hun. Jeg hadde lært spansk og tenkte at jeg ville studere i Spania. Sammen med en venninne reiste jeg rundt i Spania og sjekket ut forskjellige kunstskoler og akademier for å finne ut hvilket sted som var best. Valget falt på Escola Massana i Barcelona. Det er rart å tenke at jeg da trodde jeg hadde foretatt et grundig informert valg, men å være til stede én dag gir jo aldri det hele bildet. Men slik ble det. Jeg studerte der i fem år, tok diplom i maleri og glassmaleri. Det var en gammeldags kunstskole, stor og rik på gamle tradisjoner. Den var også full av motstridende generasjoner, fag, meninger og holdninger – også hos lærerne, hvilket var en god forberedelse på hvordan ting er i det virkelige liv.

Da hun tok utdanning i Barcelona, deltok hun også i arbeidet med å skape et kunstnersenter på den gamle vingården Can Serrat utenfor Barcelona. Hun lyktes i å skape en internasjonal møteplass: International Artist Symposium, et årlig arrangement, som hun var arrangør av og deltaker i. I mange år hadde hun det administrative hovedansvaret på Can Serrat, oppgaven med å bygge et internasjonalt nettverk, koordinering av kunstneriske aktiviteter og tilretteleggelse av kunstverksteder. Dette resulterte i at hun etter endt utdannelse bodde et halvt år i Barcelona og et halvt år i Norge i en periode på åtte år. I Spania jobbet hun for egen del mye med grafikk, bl.a. fordi det var tilgang til verksted på Can Serrat. Det var også viktig å treffe nye mennesker, samarbeide med og høre historier fra fremmede, og å være i transitt. Nå savner hun det litt. Å være i transitt. 61

A bstra kt kolorist


– Jeg følte det som et veldig dramatisk valg å satse på kunst. Det føler jeg fremdeles. Transparens og tvetydighet Helle Kaarems abstrakte malerier skaper en stille spenning mellom det usagte og det konkrete. Fargenes transparens og flatenes tvetydighet skaper følelser hos betrakteren. Hos meg skaper de glede og undring. – Jeg blir så glad av å se på bildene dine, utbryter jeg etter å ha sett meg rundt i atelieret. De er som smykker, jeg vil ta på dem, de er poetiske, sensuelle og vakre med tynne, tynne sjikt av maling som skaper en dybde. Maleriene har et eget lys, fargeflatene er så tynne at man kan undre seg om det virkelig er maling, eller kanskje akvarell? – Har du alltid arbeidet på denne måten? – I tiden etter utdannelsen i Spania var maleriene kanskje litt tyngre og tettere, med andre pigmenter, mer jordfarger og mer stoff. Da jobbet jeg med olje og endte nok ofte opp med flere feitere fargelag i bildene. Jeg har nok strammet til og forenklet mer nå, samtidig som bildene er luftigere. Jeg arbeider innenfor faste rammer, konkrete mål på lerretene. Stort sett kvadratiske, det største formatet er litt mer avlangt, 170 x 180 cm. 70 x 70 cm er det minste formatet. Arbeidet med maleri er for meg en daglig praksis som bygges, endres og pågår kontinuerlig gjennom livet. – Selve maleriet er på mange måter en arena; et konkret sansbart, flatt objekt, hvor det oppstår et rom innenfor de faste rammene. Dette er for meg uendelig interessant, denne dobbeltheten, at det kan skapes bilder uten at det er avbildning. Bildene blir til gjennom en akkumulasjon av små og store beslutninger over tid – mellom utfoldelse og kritikk – en famling mot presise uttrykk for en grunnleggende tvetydighet i selve livsopplevelsen. Alle leser bilder, så mye ligger også hos betrakteren, ja, jeg håper at bildene er bildeskapende. Og ett bilde skaper flere bilder – det interesserer meg. – Hvordan velger du fargen? Hva betyr den for deg? Og hvordan jobber du med den? – Det er vanskelig å si noe kort og enkelt om det. Fargen er mitt aller viktigste virkemiddel – fargens temperatur, det å observere og dyrke ulikheten i stemning og klang blant tilsynelatende like farger, se på

nabo­problematikk. Hva skjer når en farge legges ved siden av en annen, blandes med en annen, legges over en annen farge? Jeg driver en kontinuerlig undersøkelse som jeg tar med meg videre i maleriet. Jeg jobber med akryl, har vent meg til det etter hvert og liker det nå veldig godt. Paletten og arbeidssituasjonen er ikke like vakker som når man arbeider med oljemaling. Her er det bare mange flasker og kopper å forholde seg til. Jeg blander og tester, hvor tette skal fargene være, hvordan forholder de seg til hverandre. Det er ikke så mye som skjer på selve bildet, og de valgene jeg tar, oppleves som veldig risikofylte. Når jeg ser på bildene på veggen, blir jeg slått av hvor presise de faktisk er. Klare avgrensninger på fargelagene. Den minste unøyaktighet må jo få store følger, tenker jeg. – Vet du hva du skal lage før du går i gang? – Jeg tilstreber å ville noe, og jeg har en plan. Når jeg går i gang, har jeg tatt en beslutning, men jeg har ikke alltid full kontroll.

Fargen er min lidenskap Fargene Helle Kaarem benytter , er ofte veldig flytende, og for at dette skal fungere i et maleri og på et lerret, må hun ofte tilføre malingen noe for at den skal feste seg på lerretet og få en glans. Uttynnede akrylfarger er ofte veldig matte når de tørker. Da tilfører hun gjerne akrylemulsjon, men det avhenger av hvilken type maling hun bruker. Kvaliteten og kjemien i dem er viktige ingredienser som hun må ha kunnskap om. – Har du alltid jobbet med nonfigurativ kunst? – Ja, etter at jeg var ferdig med utdannelsen, har jeg egentlig det. De ulike tradisjonene innenfor maleriet er nært beslektet, men innebærer allikevel veldig ulike måter og begrunnelser for å foreta valg i arbeidet. Jeg vet hva jeg skal begynne med, men så etter en stund oppstår nye ting, og ideer springer ofte ut av det jeg holder på med. Det er ofte en reaksjon på noe jeg har sett eller gjort. Men å gjenta en suksess er vanskelig – det er noe i forløpet som blir halvhjertet på en måte, det blir aldri det samme. Dessverre, det hadde vært greit om det lot seg gjøre, sier hun med et smil. 62

A bstra kt kolorist


Helle Kaarems utsmykningsoppdrag for Innherred Sykehus, Levanger.

– Du jobber også med glass? – Ja, og det er en mer fysisk og konkret måte å arbeide på. Da får jeg litt avkobling fra all tvilingen i maleriet, som alltid byr på disse stadige valgene. Både glass og grafikk fordrer mer konkret fysisk arbeid, et håndverk. Grunnen til at jeg tok også dette faget i Barcelona, var at jeg er så opptatt av fargen. Det å la lyset strømme igjennom glass er som en åpenbaring. Det er et helt annet medium enn maleri, og fargen er det viktigste for meg. Det stammer fra en sakral tradisjon og egner seg best til å skape en hinne mellom uteverdenens lys og innelyset, til å se hva som skjer når lyset strømmer inn i et rom gjennom glass. Det har vært veldig disiplinerende – fargen som farge og blyet som linje. Det er egentlig vanskelig å unngå å skape noe som ikke er stokk stivt. Fargene må settes i bevegelse, men linjene må møtes. Det er en utfordring å ikke ødelegge skjønnheten i materialene. Glassarbeid er en langsom prosess. Litt paradoksalt i vår tid. For mange år siden ble jeg invitert til å delta i en konkurranse om utsmykning av Holmenkollen kapell. Jeg var veldig glad for å bli spurt – og kom faktisk på 2. plass! Da var det plutselig veldig frustrerende at jeg ikke vant og fikk realisere prosjektet mitt. Men jeg har veldig lyst til å jobbe mer med utsmykninger. Jeg har gjort en utsmykning på Fylkessykehuset i Levanger. Arbeidet med glass har sikkert påvirket maleriet mitt. Det at et glassmaleri både skal fungere som bilde samtidig som det er en konstruksjon av uendelig ulike materialer med helt klare rammer og begrensninger, tror jeg har hatt konsekvenser for formsans og virker generelt disiplinerende på meg. – Tilbake til maleriene; ofte er det jo slik at maleriene speiler kunstneren som menneske. Er det tilfellet med deg, tror du? – Jeg ønsker at de skal appellere til en åndelig dimensjon – men også være sensuelle og beslektet med noe fysisk, natur, gjerne ytterpunktene kjøtt og luft, sier hun tenksomt. – Jeg dyrker et livsalvor, en intensitet, og jeg henvender meg til menneskenes lengsel og det eksistensielle i tilværelsen, det jeg selv elsker med kunst. Abstrakt maleri er sjelden humoristisk. Akkurat det er kanskje litt leit, men alvor og skjønnhet tiltrekker meg, både i overført og konkret betydning. Jeg er opptatt av skjønnhet som en kvalitet jeg vil tilstrebe. Jeg er også opptatt av at det må være en motstand i kunsten for at den skal være interessant.

– Hvordan er det å kombinere morsrollen og kunstnerskapet? – Det var et sjokk! sier hun med ettertrykk. Jeg var jo så bortskjemt med tid. Jeg hadde fokus på meg og mitt, reiste og arbeidet så mye og så lenge jeg ville, møtte folk osv. Nå er det annerledes. Men det å få barn er jo den største opplevelsen, og det som så til de grader endrer livsperspektiver, påvirker helt sikkert kunsten. Det gjelder å få på plass det der med tiden, vet du, det er en tilvenning, og jeg er ikke helt i mål ennå, sier hun med et smilende sukk.

Planer fremover Helle Kaarem arbeider mye. Men bruker lang tid på hvert maleri. Til neste år har hun to utstillinger planlagt: Galleri Semmingsen i mai (som er det faste Oslo-galleriet) og Galleri Svae på Gjøvik, til høsten. – Jeg jobber med å få til en større utstilling på et offentlig visningssted, men til det trengs et lengre perspektiv. Jeg ønsker også å jobbe med monumentale utsmykninger, kunst med arkitektur som ramme. Helle Kaarem forteller at hun liker å undervise. Periodevis har hun undervist både i maleri, glassmaleri og grafikk. – Det er godt med noe håndfast, noe konkret – så kan kunsten og livets mysterier hvile, eller tyte ut innimellom, sier hun med et smil.

helle kaarem • Født 1966 på Gjøvik, bor og arbeider i Oslo. • Utdannelse: 1988–93 Escola Massana Barcelona. Separatutstillinger (i utvalg): • 2008 Galleri Semmingsen. • 2007 Sandefjord Kunstforening. • 2005 Nils Aas Kunstverksted. • 2005 Galleri Allmenningen. • 2001 KunstVerket galleri. • 1999 Lödöse Museum, Gøteborg. • 1999 Bodø Kunstforening. • 1990 Sala Busquets, Barcelona. Utsmykninger (i utvalg): • 2005 LOs Hovedkontor.

Morsrollen som et sjokk Helle Kaarem bor på Galgeberg i Oslo og er samboer med billedkunstner Stein Koksvik. Sammen har de datteren Jenny på 4,5 år. – Det er fantastisk morsomt å ha barn, vi er mye hjemme og koser oss. Det er stas, men helt nytt for meg.

• 2002 Innherred Sykehus, Levanger. • 2000 Helt Rått, Oslo. • 1996 Can Rafael, El Bruc, Barcelona. • 1992 Hubertus Poppinghaus, Barcelona.

63 A bstra kt kolorist


速 速

aune aune SanD SanD 69 69 kryStall kryStall

www.thesandcollection.com www.thesandcollection.com Tel. 900 Tel.600 90099 600 99

gallerysandnyc@gmail.com gallerysandnyc@gmail.com www.gallerysand.com www.gallerysand.com Vinglass Vinglass NOK 769,NOK 769,Champagneglass Champagneglass NOK 669,NOK 669,-


vebjørn vebjørn SanD SanD www.vebjorn-sand.com www.vebjorn-sand.com www.liveice.com www.liveice.com www.gallerysand.com www.gallerysand.com www.leonardobridgeproject.org www.leonardobridgeproject.org

277 4th West 4th Street, between Perry Street and 11th WestStreet, 11th Street, West Village, NewCity, York10014 City, 10014 277 West Street, between Perry Street and West West Village, New York Tel. 1-212-4148714, Tel. 1-212-4148714, 1-646-2263070. 1-646-2263070. gallerysandnyc@gmail.com gallerysandnyc@gmail.com


Anne Gundersen – Jeg er kunstner, fordi det er den eneste måten jeg kan leve på. Anne Gundersen arbeider i dag med foto og foto/grafikk, men hun uttrykker seg også gjennom ord, keramikk, maleri og tegning.

Tekst / Foto Toril S. Kojan

Mo i Rana (KUNST): Anne Gundersen har invitert KUNST til omvisning for å se hennes separatutstilling i Rana Museum i Mo. Der viser hun en serie foto/grafikk med tittelen Memories and dreams. Det er 20 arbeider som har sin egen historie og sitt eget dikt. Alle bildene har en kjole som gjennomgående symbol.

12 kvinnelige forfattere bosatt i Nordland har bidratt med hver sin poetiske tekst til hvert sitt bilde. I tillegg har kunstneren fem egne tekster. Bilder og tekst danner grunnlaget for en Artist book, et eget verk kalt Thank you sisters. − Jeg ser det er en spesiell kjole som går igjen. Er det din kjole? − Nei, det er min søsters. Den står meg veldig nær, den er minner fra barndommen. Jeg tar alltid utgangspunkt i det som er nært meg. Det er viktig for meg. Alt ligger jo der til å bruke. Fjorden er nær, årstidene, lufta i form av bevegelse i kjolene, huset, trær og blomstene i hagen. Alt jeg har hatt bruk for i kunsten min, er rett utenfor døra mi. Fjæra. Sjøgresset. Jeg har hengt kjolene opp i trærne, på fjøsveggen, brukt avblomstret humle, rosene fra hagen min. Naturen er min kultur, min bakgrunn og mine omgivelser.

Kjolen som metafor Hun kaller bildene Iscenesatt kamerabasert kunst. Temaet for utstillingen er en improvisasjon over kjolen som symbol, form og bilde på kvinnelighet og kraft, sårbarhet og det sanselige. Uttrykkene blir som metaforer over noen grunnleggende feminine prinsipper. Symbolene danner grunnlaget for en visuell refleksjon som ligger i grenseland mellom fiksjon og virkelighet, både i innhold og uttrykk. 66

Fotokunst / m a leri / tegning


– Jeg klarer ikke å la en teknikk være i fred, jeg må alltid utfordre den. Jeg tok meg god tid til å studere bildene på utstillingen. Mange gikk rett inn i sjelen på meg og ga spennende og uventede assosiasjoner. Alle mennesker har sin egen historie som alltid vil ligge til grunn når man tolker et bilde. Interessant er også at de 12 forfatterne har skrevet et dikt som ikke bare passer til bildet, men som også passer inn i deres eget liv, viser det seg. Anne forteller at mange av diktene ga henne en ny innfallsvinkel til bildet, og andre stemte godt med hennes egne tanker om det aktuelle bildet. − Hvordan valgte du forfatterne? − Jeg rekrutterte noen fra skrivegruppa Uglene, hvor jeg selv er medlem. I tillegg er det også noen profesjonelle forfattere.

gården ble solgt ut av familien tidlig, da odelsgutten ikke ville være bonde. Men nå er ringen sluttet på et vis, og Anne er tilbake i familiens bygd. Selv er hun født og oppvokst i Bodø, men flyttet så til Mo i Rana. Hun har arbeidet mange år i skoleverket som lektor og faglærer i estetiske fag. Parallelt med denne virksomheten har hun alltid jobbet med de kreative sidene i seg. Som liten tegnet hun alltid, hun fortsatte å tegne, også i tenårene, og da hun var 17, begynte hun på husflidsskole i Narvik, på tegnelinja. Der møtte hun leira og ble umiddelbart forelsket i den. Det er en forelskelse som har holdt seg. Men, som hun sier, man kan vel være forelsket i flere om gangen? Vi har tatt turen til gården hennes i Utskarpen. Dagen er velsignet med et vakkert sensommervær, solen stråler fra skyfri himmel. På den lille gården har hun ca. 18 mål tomt med den nydeligste utsikt. Strandtindan lyser imot meg, hvite og mektige. Det er sommer nå, så det er ikke snø på fjellet, men det rå fjellet lyser hvitt i solen. Vanligvis ligger snøen der til langt ut i juni. Anne har sterke intuisjoner og impulser som hun gjerne følger. Som for eksempel da hun kjøpte gården vi er på nå. Hun var på vei hjem fra hovedfagstudiet i Oslo og mellomlandet på Værnes utenfor Trondheim. På flyplassen bare måtte hun kjøpe Rana Blad. Og der var annonsen. Et småbruk på 17 til 18 mål i Utskarpen. Hun bodde da i leilighet inne i Mo og hadde ingen planer om å flytte på landet. Men da hun kom frem til Mo, dro hun rett til det averterte huset for å se på det. − Jeg likte stedet og tenkte: Skal jeg kjøpe det? Da kom det syv svaler og satte seg på klessnoren. Jeg følte at det var et svar. Dette var tidlig i juni, og jeg kjente den gode lukten av blomster og gress. Det var kjærlighet ved første blikk. Huset er 90 år gammelt, uisolert med eternitpanel. Det var et dødsbo, og ett bud var kommet inn. Jeg bestemte meg der og da. La inn et bud, men sønnen av en storbonde var også interessert og la inn et nytt bud – over takst. Jeg ringte til pappa, og han sa: Vil du ha det, så by, da vel! Jeg bød og fikk napp. Nå er huset isolert, det er blitt ny trapp, det er skiftet vinduer og bygget verksted, huset er nymalt, det er blitt hage med blomster og jordbær, roser og stemorsblomster.

Åpne kanaler Anne Gundersen er en kvinne du legger merke til. Øynene er store og mørke. Håret langt og mørkt. Tankene går til myten om Svarta Bjørn. Det er noe sterkt over henne. I øynene ligger vilje og besluttsomhet. Hun smiler mye, og latteren ligger alltid på lur. Nordlandsdialekten bidrar til hennes utstråling. Damen er en sanselig person med god kontakt med impulsene utenfra og innenfra. Det virker som hun har åpne kanaler til universet. Hun følger sine impulser når de er sterke, som da hun kom til Oslo for å ta hovedfag i estetiske fag ved Høyskolen i Oslo i 2002. Her fikk hun interesse for fotografi. − Når du kommer til nye steder får du kontakt med noe nytt i deg selv – slik er det med meg. Jeg begynte plutselig å fotografere. Temaet for oppgaven var Stedets poesi som visuell fortelling. Jeg løp rundt og fotograferte løv i parken og snøen som kom. Men jeg følte jeg måtte gjøre noe annerledes, måtte bruke bildene til noe mer enn bare som bilde. Jeg laget meg en egen teknikk, det ble en slags manuell photoshopteknikk, og begynte å lete etter bakgrunner, så la jeg lag på lag, ja, helt konkret. Jeg kjørte ut bilde over bilde på samme papir. Det var kjempespennende, og jeg gjorde alt mulig rart med det papiret; vasket det, fargela og sydde på det. Blekkskriveren ga ikke fargeekte kopier på den tiden, slik at mye ble ­vasket ut, og dette skapte spennende overflater og strukturer. Da brukte jeg også skanner, som jeg kunne legge ting oppå, det ble mye fint Alt dette begynte i Oslo. Jeg tenker at all kunnskapen ligger der over byen. Jeg bare tok det ned, sier hun og ler som om dette var den naturligste ting i verden. − Jeg klarer ikke å la en teknikk være i fred, jeg må alltid utfordre den. I hovedfaget sydde jeg ting fast i bildet. Et bilde er en konstruksjon, og i starten har jeg behov for å dekonstruere det å gjøre det om til noe annet. Det er spennende utforsking. Jeg er kunstner, ikke fotograf, derfor kan jeg gjøre hva jeg vil. Det er en god frihet. Så nå er jeg på vei mot noe nytt, men jeg vet ennå ikke mot hva. Men tegning var min første kjærlighet, så kom keramikken og deretter fotografiet. Maleriet også, det var liksom å videreføre tegningen. Det ble en kjærlighet det også, men alle kan ikke være like store? For meg er det kjærligheten til det å skape som er det viktigste. Ikke til kun ett uttrykk. Tilbake til naturen Anne Gundersen bor i ei lita bygd, Utskarpen, en halv times kjøring fra Mo i Rana. Utskarpen er farens hjembygd, men

Valmue Søstre, fotografikk. Foto: Anne Gundersen 67 Fotokunst / m a leri / tegning


Utsikten mot Strandtindan en vakker augustdag.

Anne Gundersens første galleri i Utskarpen.

Utenfor huset, på åkeren, har hun en stor ring av staur, inni er en sirkel av gress og blomster, og to stoler er plassert på hver sin side av denne ringen. I sirkelen er det også en portal hvor det henger forskjellige små keramikkgjenstander. Det hele ser ut som en installasjon. Anne forteller at dette var hennes første galleri i Utskarpen. I denne ringen hadde hun sin første keramikkutstilling her i bygda. Fatene var vendt innover i sirkelen, slik at folk måtte inn i ringen for å se dem. Nå har hun bygget eget kombinert verksted og galleri. − Var det en sjamanistisk tanke som fikk deg til å lage den slik? − Sjamanisme ligger i ryggraden min, sammen med kunstterapikunnskapen, men jeg tenkte at det måtte være en sirkel, for den lå jo midt i en firkantet åker! Anne Gundersen bor midt mellom fire fjorder, et steinkast fra fjordene Utskarpen, Ranafjorden, Straumen og Sjona. − Dermed blir vann et naturlig utgangspunkt for bildene mine og et viktig element i kunsten min.

– Jeg har forståelse for hva som ligger bak, og begynte for alvor med foto og Photoshop for ca. fire år siden. På grunn av det jeg hadde jobbet med i Oslo, var det lett for meg å lære og å forstå Photoshop. Tankegangen var klar. Men det tok tid. Nå holder hun kurs og lærer bort sin metode, men eksperimenterer kun med egne bilder. Når man jobber manuelt, lærer man det man gjør. Det er viktig og litt av gleden.

Nok var nok I februar i år sluttet Anne Gundersen som lektor i videregående skole. Nå var det nok. Hun var helt utslitt. Hun forteller at hun har brukt nesten seks måneder på å få energien tilbake, senket skuldrene, stresset ned. Å leve som kunstner, lærer og enslig mor i mange år koster. Hun brente sitt lys i begge ender – ville jo så mye; kunstner, fotograf, forfatter, lærer, samboer og mor til to jenter i utdanning – i tillegg til at fagene på skolen tok så mye energi fra det hun aller helst ville gjøre: å bo på landet med samboer Tor Jøran og å skape sin kunst. Vi sitter i solen utenfor det hyggelige verkstedet og galleriet. Tor Jøran har dekket bordet, og Anne har laget den herligste salat. Vi snakker om gamle dager. – Jeg kjenner kunstneren fra mange år tilbake. Den gang var det maleriet og en ny barnebok hun brant for. Mye vann har rent i havet siden den gang. Hun har utviklet seg enormt som kunstner og har etablert seg som en billedkunstner med et særpreget uttrykk. − Ja, nå er det godt å leve, sier hun og skuer utover sitt lille rike og funderer på hvor veien går videre, at det skjer noe nytt i livet hennes, er hun ikke i tvil om. Hun vet bare ikke hva og når.

Solgte huset for å ta utdanning I tillegg til lærerutdanningen er Gundersen også utdannet kunstterapeut (1997 til 1999) fra Institutt for Kunstterapi i Danmark. Også i denne anledningen kom impulsene og gjorde endringer i livet hennes. Hun hadde arbeidet hardt med egen prosess etter en kreftdiagnose i 1991 og brukte maleriene som en måte å uttrykke følelser på. Da kom hun i kontakt med sterke prosesser i seg selv og ville gjerne lære mer om hva symbolene i maleriene betydde. Kunstterapiutdanningen i Danmark hos Vibeke Skov på Institutt for Kunstterapi ble svaret. Men denne utdanningen kostet penger, penger som Anne Gundersen ikke hadde. Hva gjør man så? Jo, Anne skaffet penger – hun solgte rett og slett huset sitt og flyttet i leilighet. Dette forteller hun som noe helt naturlig å gjøre. Man må jo følge sine impulser!

ANNE GUNDERSEN

Photoshop er fantastisk Kunsten som Gundersen viser nå, kaller hun fotografikk. Jeg ber ­henne fortelle litt om hvordan hun jobber. − Jeg føler at jeg jobber med foto på mange måter. Jeg fotograferer landskap, iscenesetter motiver og symboler, og deretter arbeider jeg med dem i Photoshop. Jeg fotograferer alle elementene som skal med i bildet. Deretter syr jeg det sammen i Photoshop. For meg som kunstner er Photoshop helt fantastisk. Men alt kan misbrukes. − Jeg begynte med Photoshop da fotografiene var digitale. I Photoshop kan man leke og skape de utroligste ting. For meg var det helt fantastisk. Jeg lærte meg det selv, gikk ikke på kurs, og det var veldig hardt. Men på den måten skjønner jeg hva som skjer, forteller hun.

• Født 1957 i Bodø. Bor og arbeider i Utskarpen, Nordland. • Medlemskap: NK/NK-Nord-Norge, 1988. • Verksted: 1988–1997 og på nytt fra 2006. • 2002–04 Hovedfag/ estetiske fag ved HIO. • 1997–99 Utdanning i kunstterapi, Odense/Danmark. • 1982–83 Videreutdanning i tegning og keramikk, Blaker. • 1979–80 Videreutdanning i tegning, form og farge, Notodden. • En rekke separatutstillinger i Norge og utlandet, i tillegg en rekke kollektivutstillinger. • Mange utsmykkingsoppdrag. • Offentlige innkjøp, bl.a. dronning Sonja. • Les mer om Gundersen: www.annegundersen.com.

68 Fotokunst / m a leri / tegning


Anne Gundersen morgendagens lys Foto / 50 ex / 18 x 27 cm

galleriet

Galleripris uten ramme: 2600,-

Medlemspris u / m ramme: 2080,- / 2823,-

fri lek Foto / 50 ex / 16,5 x 27 cm Galleripris uten ramme: 2600,-

Medlemspris u / m ramme: 2080,- / 2823,5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Bestilling av kunst: 22 99 54 00 / tonje@fineart.no 69 Kunstga lleriet

Dyp, sort trelist p책 alle bildene


Anne Gundersen rød Foto / 50 ex / 18,5 x 26,5 cm

galleriet

Galleripris uten ramme: 2600,-

Medlemspris u / m ramme: 2080,- / 2823,-

den hvite Foto / 50 ex / 18 x 27 cm Galleripris uten ramme: 2600,-

Medlemspris u / m ramme: 2080,- / 2823,5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Bestilling av kunst: 22 99 54 00 / tonje@fineart.no 70 Kunstga lleriet

Se flere bilder pĂĽ fineart.no


Kjell Thorjussen


TEMA: Kunst og helse

Kunst som medisin Kunst kan stimulere både intellektet og følelsene, starte tankeprosesser og faktisk utløse et emosjonelt hav, noe vi sikkert alle har opplevd når vi har gått på utstillinger. Men kan kunsten også ha en annen effekt på oss? Øke vår trivsel og styrke vår helse? Det er et spørsmål som forskere verden rundt har begynt å se nærmere på de seneste årene, og resultatet av deres forskningsprosjekter er overraskende.

Det er ikke mange som har råd til en Rembrandt eller en Matisse, men det finnes mye bra kunst som kan kjøpes for en billig penge. Ifølge de siste undersøkelsene kan innkjøp av kunst ses på som en helseforsikring, snarere enn en estetisk luksusvare. I november i fjor presenterte en forskergruppe, ledet av professor Maria de Tomasso ved Bari Universitet i Italia, en studie over folks reaksjoner på kunst. I gruppen deltok både kvinner og menn, og de ble bedt om å gradere malerier av bl.a. Botticelli og Leonardo da Vinci etter hvilke de syntes var vakrest og styggest. Deretter ble de individuelt bedt om å se på og tenke på de vakreste maleriene, de styggeste og til slutt en blank vegg. Mens dette pågikk, ble de utsatt for en kort laserpuls som prikket dem i hånden som et nålestikk. Når de så på sine valg av vakre malerier, kjentes smerten en tredjedel mindre sterk, noe som også ble bekreftet gjennom elektroder som målte hjernens aktivitet.

Tekst Michael Dee / Oversatt av Toril S. Kojan

I løpet av de seneste århundrer har det blitt forsket en hel del på ulike faktorer som kan påvirke menneskenes trivsel og helse. For ti år siden ble det slått fast at for eksempel husdyr, hunder og katter i betydelig grad kan forbedre trivselen, minske uro og stress, hjelpe mot høyt blodtrykk og minske risikoen for hjerteinfarkt. De siste årene har forskerne begynt å rette sin interesse mot kunsten. At de har gjort det, er ikke så veldig rart. De store museene har i løpet av de siste tiårene kunnet notere økende besøksantall, og det spekuleres en hel del på hva som får folk til å strømme til museene. Er kunstmuseene en slags oase fra livets stress? Gjør kunsten oss friske? Og hvis det er slik, burde ikke da alle hjem være utstyrt med en eller annen form for kunstverk? 72

Kunst og helse


Lakeside. Foto fra The University of Dundee Manipulert bilde av kreftceller. Foto: Lorraine Kay

kunsten som ga lindring. Jeg merket at det var spesifikke mønstre og farger som gjorde at smertene lettet, hvilket gjorde at jeg fordypet meg enda mer i maleriet, kjente ennå en dimensjon i det. Lorraine arbeider nå med pasienter på sykehus, både på personlig basis og i utstillinger hvor hun deler sine egne erfaringer. Nå sist i en utstilling på sykehuset i Sheffield, hvor hun viste en utstilling kalt Malerier – kreativitet som medisin. – Det jeg vil formidle, er hvordan individet gjennom å ha fokus på sin kreativitet kan leke seg. Jeg lærer bort kunst i ulike medier, slik at så mange som mulig kan få erfare maleri, trykk, ­digitale medier, tekstilkunst. Det handler ikke bare om fysisk lindring av smerte. Det handler også om psyken og å få kunnskap om en vanskelig sykdomssituasjon eller en psykisk krise. Og i denne prosessen kan kunsten hjelpe enormt mye. For Lorraine selv er det spesielle steder som trekker. – Jeg har en sterk dragning til hav, til teksturen i erosjonen i landskapet, og når jeg maler dem, går jeg inn i en meditativ tilstand. Jeg arbeider mye med abstraksjon og fører av og til inn elementer av keramikk i maleriene.

Digital kunst – et verktøy for leger Dette med å forstå sin egen sykdomssituasjon er viktig, men pasienter har ofte problemer med å forstå legenes diagnoser og forklaringer. Fagspråket går over hodet på dem. Dette ble man også oppmerksom på ved avdelingen for digital kunst på universitetet i Dundee. Man innledet etter hvert et stort prosjekt, der man samarbeidet med sykehuset i Dundee. Det gikk ut på at man tok bilder fra detaljerte MRL-skanninger, forenklet ­bildene, slik at de ble visuelt begripelige for pasienten, faktisk var de ganske vakre, selv om det dreide seg om sykdommer. Man skapte bilder av bl.a. kreftceller, tette blodårer, hvilket kan føre til hjerteinfarkt, og man utførte også et helt prosjekt omkring diabetes, bl.a. sykdommens effekt på øyets retina. Det å arbeide med begripelige bilder som er skapt av datakunstnere, gjør det også mye enklere for pasienten å visualisere sykdommen, og for legene blir det lettere å føre en fornuftig dialog med pasientene, ikke minst når det dreier seg om å advare mot hva som kan skje hvis ikke retningslinjer og medisinering følges. Bildene gjør det også lettere for pasienten å stille spørsmål.

Kortere sykehusopphold Det er blitt gjennomført flere studier i Storbritannia omkring kunstens ­legende effekt på sykehuspasienter. Den største ble utført av Rosalia Staricoff på Chelsea and Westminster Hospital i London. – Studien ble gjort over to år. Vi sammenlignet traume- og ortoped­ avdelinger med og uten kunst. Det vi oppdaget, var at de pasientene som var innlagte på avdelinger med kunst, raskere ble friske og kunne skrives ut en dag tidligere. Ikke bare det. Pasientene som lå på avdelinger med kunst, behøvde merkbart mindre smertestillende medisiner. Vi gjorde også en studie på kreftavdelingen, og der fant vi at kunst på veggene minsket depresjons­ nivået med en tredjedel for de av pasientene som fikk cellegift. Dette har vært viktige studier for britisk helsevesen, sier Rosalia Staricoff. – Da man på 70- og 80-tallet bygde nye sykehus, ble de innredet i minimalistisk stil, uten et eneste kunstverk på veggene. Vi som jobber i helsevesenet, har hele tiden følt at kunst både kunne forbedre og påskynde helingsprosessen, men det er først nå gjennom disse undersøkelsene at vi har fått belegg for det.

Kunst i fremtidens verden Det pågår nå en rekke typer forsøksvirksomhet omkring kunst, pleie og heling, men det er ennå langt igjen til at kunsten blir en like selvfølgelig del av sykepleiemiljøet som senger og medisiner. Men det er forandring på vei, og en viktig del av det er utdannings­ systemet. I det siste har det blitt introdusert utdanninger på høyskoler som helt spesifikt har fokus på emnet. Bl.a. har Birmingham City University ­startet en utdanning kalt MA Art Healing og Wellbeing. – Interessen for utdanningen er veldig stor, sier kursleder Kate Broom. – Den henvender seg først og fremst til folk som arbeider innen helseog sosialsektoren, og som vil øke sin kunnskap, men også til folk som tar sikte på å arbeide innenfor disse områdene, men som vil nærme seg dem fra et annet perspektiv. – Og jo mer kunst blir en akseptert del av pleien, desto mer lærer vi også å se andre typer prioriteringer, hvor kunsten får større betydning.

Kreativitet som medisin Kunstens legende krefter er riktignok noe som kunstnerne selv lenge har vært klar over, ikke minst fordi de har brukt kunsten for å hjelpe seg selv. Noen har også utviklet kunstprosjekter for å forsøke å hjelpe andre. Blant dem finnes den engelske kunstner Lorraine Kay. – Jeg er opprinnelig utdannet kunstfotograf, gjorde personlige prosjekter og tok bilder til bl.a. teatre. Jeg hadde lenge hatt problemer med ryggen, men etter hvert ble det verre og verre og med sterke smerter. En under­ søkelse ble utført, og en defekt i ryggen ble påvist. Legene rådet meg til å oppgi karrieren som fotograf. Det var vanskelig for henne å oppgi en karriere hun elsket. – Helsen måtte prioriteres, så jeg gikk tilbake til skolebenken og ­studerte kunst og keramikk. Smertene var fortsatt sterke, men jeg fant noe spesielt i 73

Kunst og helse


TEMA: Kunst og helse

Et stille rom for bønn og ettertanke Kunsthåndverker Karoline Emmerhoff søker stillhet, ettertanke og det sakrale både i livet og kunsten. I fjor fullførte hun utsmykningen av Det stille rom i Utstein Pilegrimsgard på Mosterøy. Nå har hun lagt siste hånd på utsmykningen av en bolig for retreat og stillhet på Ogna på Jæren. Tekst / Foto Guro Waksvik

På et lite bord plassert sentralt i rommet står et fat med planter som strekker seg opp mot lyset. Veggen bak er dekorert med 12 vitner, som bærer på hvert sitt lys.


Det stille rom på Utstein Pilegrimsgard er husets hjerte. Rommet skal fremme hvile, god helse og ettertanke.

I rommets senter står et lite bord med tre bein plassert i steiner fra øya. På bordet står et dypt fat. I fatet har hun plantet løker, som vokser og strekker seg opp mot lyset. – Det er som en liten hage, og symboliserer livet. I skaperverket er lyset en forutsetning for alt liv. Lyset og livet står i et avhengighetsforhold til hverandre. Uten lys, ikke noe liv. Vårt indre rom trenger også lys, sier hun. Rommets mørkeste vegg er dekorert med vitnene. Det er 12 av dem, og de bærer på hvert sitt lys. – Det kan være apostlene, helgener eller andre som viser oss en god vei. Når vi stopper opp i livet, er det godt at noen går foran oss og lyser på vår vei, sier hun. Hjertet, kalken og et fat har fått hver sin innebygde nisje. Hjertet gjenspeiler et menneskehjerte. Det er fullt av sår. Noen av dem er belagt med gull. Kalken, som symboliserer Jesu blod, står på et dekke av bladgull. – Lyssettingen er gjennomtenkt og viktig. Jeg har fått god hjelp underveis av en som kan det med lys. Jeg synes det er best å være her en mørk nattetime. Da lyser vitnene opp den mørkeste veggen, et spotlys lyser opp hagen, og hvert av elementene får sitt eget lys, forteller hun.

På Mosterøy i Ryfylke, et steinkast fra Norges best bevarte klosteranlegg, ligger Utstein Pilegrimsgard. Visjonen er å skape et sted for stillhet, bønn og åndelig veiledning. – Jeg fikk oppgaven med å utforme og utsmykke rommet. Til å begynne med var vi to som tenkte omkring organiseringen av rommet, og sammen trakk vi opp noen viktige linjer. Tanken med rommet er at det skal være et rom for vårt indre, der vi alene eller sammen med andre kan søke stillhet, samtale eller avholde tidebønner, forteller Karoline Emmerhoff. Kunsthåndverkeren fra Haugesund har bak seg mange utsmykninger av kirker og kapell. Under konferansen Kvinner viser vei i Stavanger i 2001 laget hun et stille rom for første gang. Emmerhoff jobber både med keramikk og tekstil, og hun liker bredde i materialbruken.

Elementer og symbolikk – Rommet er lite, og jeg måtte begrense meg. Valg av elementer sto derfor sentralt i prosessen. Jeg ønsket å løfte fram noe av det sentrale i den kristne tro. Rommet skal være godt å være i. Det skal fremme hvile, god helse og ettertanke, sier Emmerhoff. 75

Kunst og helse


KUNS

Både hjertet, kalken og et fat har fått hver sin innebygde nisje i Det stille rom på Utstein Pilegrimsgard.

Kalken symboliserer Jesu blod og står på et dekke av bladgull.

Hjertet er fullt av sår og gjenspeiler et menneskehjerte.

Et troens hus på Ogna I fjor ble Emmerhoff kontaktet av et ektepar som var i gang med et hytteprosjekt på Ogna, sør på Jæren. – De hadde vært på Utstein Pilegrimsgard, og fikk ideen til et lite rom for stillhet i sin egen hytte. I tillegg ønsket de å ha noen elementer som gikk igjen gjennom hele huset, forteller Emmerhoff. Hun kom tidlig inn i prosjektet, som da var på planleggingsstadiet. Ekteparet ville at huset skulle være et hus for sinnets helse, med et sterkt element av retreat. Tanken er at andre enn familien også kan få benytte stedet. Mennesker som yter noe spesielt i samfunnet, og som trenger et sted for hvile, rekreasjon og stillhet. – Det var vinter, og snøen kom. Jeg gikk en skitur og så dyrespor i snøen. Jeg tenkte videre på fuglespor i sand. Det er noe lett og forsiktig med spor, sier kunsthåndverkeren. Hun lanserte ideen om spor, og valget falt på sau. Emmerhoff fikk tak i en sauefot fra slakteriet. – Etter å ha studert den laget jeg en enkel form av gips, og deretter en støpeform til denne, slik at sporene kunne støpes i leire, forteller hun. Dyrespor er gjennomgangstema i huset. Spor montert på en seks meter høy vegg er godt synlig utenfra, og fra stuen og kjøkkenet. Videre er det spor på stueveggen, og i det stille rom. Sporene i det stille rommet er hvite, mens de andre veksler mellom grått, hvitt og brunt. – Sporene vandrer opp til et lite, stille rom. Over alteret henger et tekstilteppe, med tittel Teppe uten ord. Foran alteret er det en god stol. Rommet er for den som vil være helt alene med tankene sine, forteller hun. For tiden er hun i gang med en utsmykning til Eikeland kapell i Sveio, og med en messehagel til Langevåg kirke i Bømlo. – Gudstro er en drivkraft, og det sakrale passer meg godt. Vi omgir oss daglig med så mye støy. Derfor er det viktig å la de stilleste stemmene få komme til, på en lavmælt frekvens, avslutter Karoline Emmerhoff.

Emmerhoff har også supplert med lysestaker og bønnekrukker, som kan brukes etter behov. Rommet er innredet med en kirkebenk fra en lokal kirke. Både benk og vegger er i lyst grått. – Prosessen med rommet var tidkrevende, og på et punkt innså jeg hvor ambisiøst det var. Spesielt det å velge å lage et hjerte til rommet. Hvordan skulle det se ut? Symbolet er brukt og misbrukt så mye, og vi kunstnere vil ikke være platte, presiserer hun. Langsomhet, stillhet og ettertanke er nødvendig og helsebringende. Det stille rom på Utstein Pilegrimsgard er husets hjerte.

Kunsthåndverker Karoline Emmerhoff er opptatt av det sakrale. Hun står bak utsmykningen av Det stille rom i Utstein Pilegrimsgard på Mosterøy. 76 Kunst og helse


KUNST annonse nr 6 A:NY Annonse KUNST nr 4 for Andvik 26/10/2010 22:30 Page 1

JONNY ANDVIK Maleren og hans verk: www.andvik.com Passengers Comfort. Olje på lerret. 74 x 55 cm.


TEMA: Kunst og helse

– Bare de som har fred i hjertet sitt, kan være lykkelige. Og med lykkelige mennesker blir det fred. Så enkelt, og så vanskelig.


Björg Thorhallsdottir Fra Hjertefred til Lykkehaven

Kunstneren Björg Thorhallsdottir har bygget et hus, Lykkehaven, i Sandvika som har plass til alle typer sorger, enten du er en liten gutt som har mistet pappaen din, eller en eldre kvinne som plutselig har blitt enke. KUNST har besøkt Lykkehaven, og allerede innenfor døren kjennes husets helt spesielle atmosfære og filosofi. Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Kristin Lyseggen

Björg Thorhallsdottir vet hva sorg er. I kunsten setter hun ord og bilde til hverdagsfølelsene, ærlig og direkte, med en liten dæsj humor. Flere tusen mennesker har trykket Björgs bilder og titler til sitt hjerte. Daglig får hun tilbakemeldinger om hvordan kunsten hennes åpner opp rom inne i mennesker, skaper reaksjoner – og trøster. Selv mistet hun mannen sin for fem år siden, og hennes da to år gamle sønn, Tolli, mistet en pappa. Hun ønsket at sønnen skulle få minnes pappaen sin i glede på allehelgensdagen. I 2006 kom ideen til Hjertefred-arrangementet, som også var starten for Lykkehaven-huset: Sønnen hadde fått en heliumballong, og Björg visste akkurat hvilket drama det ville bli hvis han mistet ballongen. Men det skjedde, og i det øyeblikket ballongen skjøt fart, sa sønnen: Mamma, nå kan pappa få leke med ballongen. Dermed var ideen født: Hva med å la mennesker sende opp en ballong med en personlig beskjed til dem de savner? Det første året kom det 500 mennesker til Det Gule Huset i Asker på allehelgensdagen. Neste år kom over 1000 til Løkkehaven i Sandvika, og i 2009 var det ifølge flere medier rundt 3500 mennesker som deltok på Hjertefred. – Tilbakemeldingene på Hjertefred var overstrømmende, og det var så mange som hadde et behov og trengte et sted til å sørge. I dag skal man liksom være så effektive i sorgprosessen, og de døde er liksom ikke en del av oss. Hjemme hos oss dekket sønnen min på til pappaen sin lenge etter at han var død, forteller Björg. – Det virker så ekte! – Det er mitt livsprosjekt å hjelpe. Jeg har så stor respekt for mennesker i sorg, og er opptatt av at ingen sorgprosess er lik. For alle har vi en sorg inne i oss. I min sorgprosess har det viktigste vært å ta vare på meg selv, og faktisk elske meg selv. For at jeg skal ha en bra dag, må ­dagen inneholde fire punkter: 1) Jeg må trene eller gå en tur. 2) Spise sunt. 3) Få intellektuelt påfyll. 4) Meditere. Dette er min livsfilosofi, og for mennesker i sorg tror jeg et slikt påfyll er enda viktigere enn ellers i livet. I mars 2010 åpnet jeg Lykkehaven i Sandvika, som jeg håper blir et lavterskeltilbud for mennesker i sorg. Husets filosofi bygger nettopp på disse fire punktene. Et slags omsorgssenter. Her kan man ta seg tid til å kjenne på sorgen, forsone seg, og kjenne på stillheten inne i seg. Kunst hjelper hele mennesket. Vi som jobber her, har tid. Lykkehaven er en gavepakke, en hage full av lykke. Du får alt på ett sted. En Panduras eske, et overflodshorn med kjærlighet, lykke og energi, forteller Björg.

stor til det hyperkommersielle og upersonlige Sandvika Storsenter på den andre siden av veien. Jeg tar trappa ned til kjelleren og må si meg enig. På toalettveggen står det med store bokstaver: Du er kjærlighet, og små ­gipsengler og mosaikkbiter fra knuste serviser er støpt inn i muren. Galleriet er også som et smykkeskrin med Björgs bilder på veggene. Denne måneden er det også strødd Lovehearts-sukkertøy til å spise overalt; tittelen på månedens utstilling av Marianne Karlsen og Line Marsdal. Hver måned har nemlig Lykkehaven en ny gjestekunstner, ofte en i startfasen av sin karriere. I hyllene finner man smykker og gjenbruksdesign; som det finske designmerket Globe Hopes vesker ­laget av gamle militæruniformer fra Finland og grillvotter av gamle gardiner og sengetøy. Her henger også kjolene til Donna Ioanna med Björgs tekster og tegninger. Og her er Björgs kopper laget i samarbeid med Porsgrunds Porselænsfabrik: Kjærlighetskoppen med teksten Jeg elsker deg og Morgenkoppen med teksten Kom og skål mens dagen ­våkner. Og her står Björgs bøker Björgs univers, Velkommen til verden og Pappaen min bor i himmelen. Björg kommer inn sammen med helhetsterapauten Lotte Huseby, og jeg får en hjertelig klem. Vi setter oss inn i det som kommer til å bli landets første raw food kafé. På hvert bord er det skåret ut et hull der det vokser opp et tre. Stolene er malt både sorte og i sterke farger. – Jeg ville ha stolene i mange farger, men de andre her ville ha dem sorte, så det var bare om å gjøre å male så fort som mulig for å få på sin farge. Men det gule bordet er mest populært, forteller Björg, mens jeg velger en knallrosa stol. – Men jeg tenkte du måtte snakke med Lotte først, hun er bare helt fantastisk, sier Björg på sin alltid hjertelige måte. Lotte smiler og begynner å fortelle om sin rolle ved Lykkehaven. – Jeg husker at jeg så bildene til Björg på en utstilling i Tromsø, og begynte umiddelbart å gråte. De var så vakre. Jeg tenkte: for et vakkert menneske. Det var noe med fargene, uttrykket, som gjorde at du kom lett inn i bildene. Og ordene. Ord er energi, og Björgs ord var så direkte, enkle og ærlige. – Wow, skyter Björg inn med et stort smil. – Jeg hadde i mange år meditasjonsgrupper på Fornebu ved siden av purserjobben min i SAS. Etter seks år fikk jeg plutselig se Björgs bilder igjen. Jeg følte ringen var sluttet. Den dagen jeg trykket på send-knapppen på sluttpakken min i SAS, ringte Björg. Helt tilfeldig, ler Lotte litt ironisk. – Ja, det gikk rykter om Lotte her i Bærum, smiler Björg. Vi blir avbrutt av daglig leder, Ida Eidset, som lurer på om vi vil ha en kaffe, og ser på magen min og sier: Gutt og termin 13. november. Jeg nikker litt målløs. Lotte og Björg smiler lurt, før Lotte fortsetter: – Björg delte mange av de samme tankene som meg. Jeg er opptatt av det lyse og happy, den lyse energien. Det er ikke viktigst hvordan man

Kunst for sorg og Bærums fineste toalett – Hei, jeg heter Hanna Blomqvist, og er gallerist. Men du må nesten gå på do, vi sier til alle som kommer, at vi har Sandvikas fineste toalett. Det skjønner du snart! Jeg har akkurat passert Lykkehavens rosa postkasse og gått inn døra til det gamle trehuset ved Løkke bro i Sandvika i Bærum. Kontrasten er 79

Kunst og helse


Ann Medhumvai Olsen og Lars Grini planlegger menyen i kaféen basert på raw food. Björg Thorhallsdottir har startet Lykkehaven for å hjelpe mennesker i sorg. Her kan de møte likesinnede og dele tanker i stemningsrike omgivelser.

– Endelig har jeg fått et hus hvor jeg kan samle alt jeg brenner for, i mitt eget atelier, galleri og Hjertefred-senter. For at livet skal være deilig, må vi ta vare på oss selv, og jeg har lagt alt til rette for at vi kan gjøre det i Lykkehaven.

har det, men hvordan man tar det. Når jeg møter mennesker i sorg, tenker jeg at jeg kan hjelpe dem til å roe ned kaoset de ofte har inne i seg selv, og lindre dette. Alle har vi tunge perioder, og da trengs påfyll. Sorgen kan spise deg opp. Tenk deg: du har 65 000 tanker i løpet av en dag, og hvis 70 prosent er mørke tanker, da er det ikke godt å leve. Jeg vil at menneskene jeg behandler, skal få opp indre bilder, og fargene har en symbolsk verdi. Dessuten har jeg tro på pusten. Man puster seg inn i livet og forlater det med et pust. Et annet viktig motto er å være til stede i øyeblikket. Jeg bruker å ro meg selv inn ved å si høyt: Her og nå, akkurat i dette øyeblikket. – Ja, da vi pusset opp her og løp rundt som hodeløse høner, kom Lotte inn, la hendene sine på hodene våre i fem minutter, og vi ble sittende som apatiske Buddhaer, sier Björg, før hun pensler samtalen inn på sorgarbeidet gjennom kunsten og Lykkehaven igjen. – Det er en grunnstemning inne i meg som ingen kan ta fra meg, uansett hvor hardt de slår. Å få et godt liv er faktisk et valg. Man velger sine tanker, som blir til ord og deretter handlinger og det livet man lever. Livet er som en skitur, det går oppover og nedover … Björg ler sin rå latter, som overrasker hver gang, når kunstneren ellers kan minne om en engel. Som i kunsten sin avvæpner hun også det vanskelige og alvorlige med humor i samtalen. – Ja, og man må ikke se på seg selv som et offer. Men man må få lov til å være trist og slippe å ta på en maske. Å være perfekt er langt fra det å være menneske, legger Lotte til. Lykkehaven har, ifølge Björg, vært en suksess fra første stund, med galleriet og hennes egen grafikk som den primære inntektskilden. Hun understreker flere ganger at det er et ikke-kommersielt prosjekt, akkurat som hennes gratis Hjertefred-arrangement. I desember vil hun arrangere et annerledes julemarked, der alle bodene skal selge humanitære gaver. – Du kan for eksempel kjøpe en geit eller en klovn fra Sykehusklovnene. Tenk deg, et barn lenket til senga på sykehuset, og så kommer det en klovn inn! Og de innsatte ved Ila fengsel, som sikkert er lei av å snekre paller, skal lage herlige juleboder. Og julenissen vil komme i et helikopter! Men vi har et motto her, da: Babyskritt i høyhæla sko med praktisk hestehale.

Björgs latter runger ut i lokalet igjen, før hun presenterer Anne Madhumavi Olsen og Lars Grini som planlegger menyen til landets første raw food kafé ved nabobordet. – Mange hevder at raw food faktisk er helende på kreftpasienter, forteller hun. – Ja, jeg hadde selv kreft for fem år siden, var overvektig og hadde lite energi. Etter en liten periode med raw food hadde jeg gått ned 12 kilo og tredoblet energien min, forteller Lars. – Tanken er at ingenting av maten skal behandles. Når man varmer opp mat til mer enn 42 grader, drepes alle enzymene som vi trenger til å fordøye maten. I tillegg forandrer maten struktur slik at det aktiverer immunsystemet vårt unødvendig. Frukt og grønt mister 50 prosent av antioksidantene etter bare en halv time. Raw food er uten gluten, gjær, sukker og laktose. Alt er basert på grønnsaker. Risen lages av blomkål og pastinakk, og på pizzaen bruker vi nøtteost, og vi lager sunn sjokolade, legger Anne til som også driver Madhus magiske mat. – Men det må jo ta ekstra tid og koste mye penger? – Det krever litt investering i utstyr, men utover dette koster det ikke så mye mer. Dessuten spiser man mindre. Knekkebrødet du nå har spist, tilsvarer næringen en gjennomsnittsnordmann får av brød på en uke. Og et gram rå spirer gir samme energi som 30 gram kokt brokkoli! – Jeg klarer ikke å kun spise slik, legger Björg til. – Men dette handler om en grunnleggende verdi med å ta vare på egen kropp. Du ville jo ikke gitt usunn mat hver dag til barnet ditt? Jeg snakket med en mann med sukkersyke som tok 18 insulinsprøyter hver dag. Etter to uker med raw food var han nede i én sprøyte om dagen!

Hjelperne – Forestill deg at du går på en strand, og en sol skinner på deg. Du går ut i vannet og flyter av gårde. Sola varmer og varmer … Prerafaelitten Sir John Everett Millais (1829–1896) maleri av en flytende Ophelia dukker opp i hodet mitt. Like etter kommer det opp et bilde av Edvard Munchs Solen fra universitetets aula. Jeg skulle gjerne hatt notatblokken i nærheten, og skjønner at det er journalistens og kunsthistorikerens bilder som dukker opp, ikke mine som privatperson. 80

Kunst og helse


Men det føles like godt for det, å sitte der med Lottes hender på hodet. Lotte ber meg åpne opp øynene sakte etter fem minutter. Det føles som om jeg har vært borte en halv time. Vi er igjen i Lykkehaven, og Lotte forteller at kun fem minutter påfyll, der hun vil mane frem klientens egne ­bilder, gjør underverker. Slik knyttes kunst og meditasjon sammen til en ­personlig reise. I døren dukker plutselig nok en av Lykkehavens hjelpere opp; nederlandske Griet Julianus som er kunst­ terapeut og kunstner. – Som de andre her på huset jobber jeg også for selvrealisering og kjærligheten, og vi bruker kunsten til å skape fred og enhet. Folk vil jo ha fred. Vi mister noe i samfunnet i dag, og jeg tror mange derfor søker andre arenaer, som kunsten og det mer åndelige, som her i Lykkehaven. Jeg møtte Björg tilfeldig, og det var kjærlighet ved første blikk. Men hva er tilfeldig, ler Griet, før hun fortsetter: – Dessuten er jeg svært opptatt av at farger er energi, og ser hvilke farger mennesker trenger. Du kan si jeg på en måte tar inn farger. Foruten private kunstterapitimer holder jeg kurs i maling, der budskapet er at man ikke skal kunne all verden av teknikk for å kunne skape et kunstuttrykk. Farger og form skal komme intuitivt. Alle kan dermed uttrykke seg gjennom kunst. Noen er lekne av type og må leke seg inn i uttrykket. Andre må meditere og finne uttrykket på den måten. – Det kan sammenlignes mye med hvordan barn jobber? – Ja, jeg jobbet i førskolen i mange år. Det er viktig å huske på at det naboen gjør, ikke er det rette for deg. Man må finne det unike hos seg selv, avslutter Griet.

kan enten bare være anonym, ta en kopp kaffe eller velge å åpne seg for andre her i samme situasjon. Eller rusle en tur langs elva med andre pårørende. Her vet de fleste hva jeg går gjennom. Og kunsten din og bøkene gikk rett inn i hjertet mitt, Björg. Da jeg leste en av tekstene dine, fikk den meg til å grine i en time. At det kunne komme så mye sorg ut av en liten tekst. Björg smiler varmt til Ellen Hovung, som ofte kommer innom, der vi sitter ved et bord i høstsola ved Sandvikselva utenfor Lykkehaven. – Man tror man aldri skal bli lykkelige igjen, men plutselig våkner man en dag og føler at livet egentlig er ganske ok. Det er lett å grave seg et dypt hull. Da kommer man jo til Kina. Jeg har stor respekt for ­mennesker i sorg, så her skal alt være profesjonelt til fingerspissene, ­forteller Björg. Hun legger til: – Men du, snart skal vi få kanoer her. Og på kvinnedagen må vi få ned 20 deilige, muskuløse menn som kan ro oss oppover elven. Men det er jo litt kaldt 8. mars, da – vi får flytte kvinnedagen til mai! Å, jeg har så mange ideer! Men det var dette med Babyskritt i høyhæla sko med praktisk hestehale, ler Björg igjen, og får humoren inn i det alvorlige nok en gang. Hun sjekker telefonene som tydeligvis ringer konstant, uten at det tar bort fokuset i samtalen vår. – Målet mitt er nå å få enda mer tid med Tolli. Jeg vil ikke gå glipp av barndommen hans, og jeg glemmer kanskje noen ganger å puste ut også, ikke bare inn. Men han er jo med overalt og blitt en utrolig sosial gutt! Bare i november har jeg 13 utstillinger, og jeg leverer grafikk til over 100 gallerier i Norge, og fått flere forespørsler fra utlandet. Nå skal jeg kutte ned til 30 gallerier. Dessuten skal Hjertefred i år arrangeres ti nye steder, så jeg må finne sponsorer og penger til å ansette noen. I Kamille ble jeg kåret til årets kvinne. Magnor Glassverk ville lage en kolleksjon sammen med meg, og Daniel Franck ønsket å ha mine bilder på jakkene sine. Dessuten skal jeg designe en damesykkel for Merida, og jeg er med på et bistands-veskeprosjekt med Vigdis i Afrika. Hm … nå husker jeg ikke etternavnet, hun står kun som Vigdis-veske på mobilen min. Det er jobb sju dager i uka, og kjæresten min påpeker at jeg er borte før han står opp om morgenen, og om kvelden er jeg helt utslitt. Og jeg som drømte om å bli kunstner og leve av det! Så har det tatt helt av! Jeg er ekstremt heldig som nå kan samle min verden og budskap her i Lykkehaven. – Flink pike? – Nei, egentlig ikke. Jeg gjør bare det jeg har lyst til, regien går av seg selv. Bjørg knipser bort en edderkopp fra håret og ler. – Det må jo bety noe.

De besøkende – Det er så godt å komme hit. Roen, varmen, når man har null energi fra før. Da mannen min døde for et halvt år siden, søkte jeg lenge etter noe som passet meg. Han fikk konstatert hjerneslag, og det var et halvt år med helvete, for å si det rett ut. Men jeg måtte komme meg ut da jeg ble enke. Man er redd for å bruke opp og bry vennene sine når man er i sorg. De har nok med sitt. Og det er lett å bli et offer. Du har enten kirkens tilbud eller kommunens grupper, men det blir så upersonlig og institusjonelt. Terskelen for å komme hit er så lav og det hele så uformelt; man

Björg Thorhallsdottir • Født i 1974 i Isafjördur på Island. • Oppvokst i Bærum og Sørøst-Asia. • Jobber nå delvis i Barcelona og Bærum. • Kunstnerisk utdannelse fra Grafisk Design i Oslo, The Art School of Reykjavik, Asker Kunstskole, BA-grad i maleriteknikker fra Kunstakademiet i Barcelona, samt gått i lære hos Jean Ducros ved Kunstakademiet i Toulouse, Frankrike, og i grafisk lære hos Ignacio Aguirre (tidligere assistent til Picasso, Miró og Dalí). • Medlem av Norske Grafikere, og regnes som en av landets beste grafikere. • Mer enn 40 separatutstillinger i inn- og utland, og viser sin grafikk i mange gallerier i Norge. • Utsmykket flere kirker og bygninger med mosaikk, marmor­ utskjæringer og blyglassvinduer over hele Europa. • Har også illustrert flere bøker og tidsskrifter, og gitt ut sine egne bøker på blant annet Gyldendal og Aschehoug Forlag. • Etablerte Hjertefred i 2005. • Etablerte sitt eget lille kulturhus Lykkehaven i 2010.

81 Kunst og helse


Björg Thorhallsdottir galleriet Når det snør skjønnhet Etsning / 150 ex / 21,8 x 21,8 cm Galleripris uten ramme: 1600,-

Medlemspris u / m ramme: 1280,- / 2023,-

5 % avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Bestilling av kunst: 22 99 54 00 / tonje@fineart.no 82 Kunstga lleriet

Dyp, hvit trelist på alle bildene


Mors kjærlighetsteppe

Engler av snø

Tenk så fantastisk at du er du

Når solen skinner innvendig

Alle bildene: Etsning / 150 ex / 21,8 x 21,8 cm Galleripris uten ramme: 1600,-

Medlemspris u / m ramme: 1280,- / 2023,83 Kunstga lleriet


TEMA: Kunst og helse

Lappeteppe

laget av kirkegjester

Grete Refsum (innfelt) er initiativtakeren bak teppet Binde sammen.

I Oslo Domkirke har besøkende siden april i år kunnet se og ta del i billedkunstner og professor ved KHiO Grete Refsums interaktive kunstprosjekt Binde sammen/Binding together, som er forventet å foregå frem til påsketider i 2011. Resultatet blir et stort teppe laget av menneskene som har vært innom i kirkerommet. Tekst / Foto Christina G. Schultz

Teppet henger i enden av nordskipet. På gulvet foran installasjonen er det lagt frem en liten haug med tekstiler fra Fretex’ andre sortering, som besøkende inviteres til å klippe remser fra og knytte fast i kunstverket. Siden det er knutebasert, kan teppet bli så stort det bare vil. Det å binde tekstiler står sentralt i mange kulturer, og Refsum ønsket å skape et slags interaktivt bønnested i kirken der det vrakede og verdiløse, i dette tilfellet tekstilene, kan skape et bånd mellom mennesker fra alle kulturer og samfunnslag. Prosjektet lages i solidaritet med Amnesty, og ved siden av installasjonen står en bok med underskriftskampanjer der man kan støtte opp om Amnestys saker. Det var opprinnelig i krypten Refsum søkte utstillingsplass, og det hun hadde i tankene, var å lage et bønnebånd, et meditasjonsobjekt, av sammenkrøllet avispapir med utenriksnyheter av det dårlige slaget. I stedet fikk hun utfolde seg fritt i nordskipet, et rom som krevde et større prosjekt. Hun jobbet samtidig på et skoleprosjekt der elevene skulle lage et teppe av avlagte klær, og det var på denne måten ideen til Binde sammen begynte å ta form. Refsum er nemlig en dame for sin generasjon, med tekstil i blodet.

et prosjekt som inviterer alle til deltakelse. Hvem som helst har like stor rett til å markere sin tilstedeværelse, og det er ingen spesifikk kristen troshandling å binde fast et tøystykke her, slår hun fast. Refsum legger vekt på å bygge broer, at man må akseptere og inkludere hverandre selv om man kommer fra ulike bakgrunner. Menneskene gjør her noe sammen, man binder sammen, og skaper slik et nettverk av medmenneskelighet og god vilje.

Rom for ettertanke Lyset siver forsiktig frem gjennom det fargerike og detaljerte teppet, bundet sammen av mange ulike hender. I bakgrunnen kan man svakt høre ettermiddagsbønnen. Det kan gi en slags meditativ ro å klippe opp og binde fast tøyremser her, og uansett om man vil bidra til kunstverket eller ikke, kan man komme hit og samle tankene og få litt tid for seg selv i en ellers hektisk hverdag. Populært Da prosjektet ble lansert på gjenåpningen av Oslo Domkirke 18. april, var bare første del av renningen klar, men etter hvert som tiden har gått, har besøkende knyttet på remse på remse, og teppet har allerede vokst seg så stort at det henger et godt stykke over tverrstangen som holder det oppe. Teppet er et uttrykk for alle menneskene som har vært her, og har blitt en kjempevekst av håp og vilje som varmer hele kirkerommet, smiler Refsum.

Alle kan bidra Hun kommer ukentlig innom for å fylle på tekstilhaugen og for å bearbeide det folk har bundet fast, og noen ganger blir hun overrasket over bidragene. – En gang jeg kom hit, hang det et stort rødt kors på teppet, noen syntes kanskje ikke verket var kristent nok for å henge i domkirken, forteller hun. – Teppet henger jo i en kristen kontekst, men dette er 84

Kunst og helse


HÅKON

BLEKEN Nye malerier

Torsdag 18. november – 19. desember 2010

Tjuvholmen allé 5, N-0252 Oslo +47 22 54 54 54 www.brandstrup.no


TEMA: Kunst og helse

Kunstprosjektet:

Minneteppet Tekstilkunstner Eline Medbøe har, i samarbeid med organisasjonen LEVE, reist land og strand rundt der hun har ledet tekstilworkshops for etterlatte etter selvmord. Resultatet er blitt til Minneteppet, der hver deltager har dekorert et firkantet tøystykke, som er satt sammen til et stort lappeteppe. Tekst Anne Marit Muri / Foto Christina G. Schultz

Hvert år dør over 500 mennesker i Norge som følge av selvmord. Få snakker høyt om dette fenomenet. Selvmord er ofte forbundet med tabu og skam, og oppleves som en personlig tragedie for de etterlatte. Etter større ulykker og nasjonale katastrofer reises minnesmerker over de døde, men ingen har brydd seg om å lage minnesmerke for de som dør av selvmord hvert år, ikke før Eline Medbøe bestemte seg for å lage Minneteppet. Hver lapp har sitt individuelle uttrykk, formet av en etterlatt. – Jeg har selv kjent på kroppen hvor vondt det er å miste min mor, som begikk selvmord, sier Eline Medbøe. Hennes mor var skuespiller Katja Medbøe, som tok livet sitt i 1996. – Det kom som et sjokk, selv om jeg visste at mor var syk. Hun var frivillig innlagt på Lovisenberg sykehus for depressiv lidelse, men forsvant fra sykehusoppholdet. Et halvt år etterpå ble hun funnet død i Nordmarka, i en alder av 50 år. I tillegg til sjokket og sorgen reagerte jeg med sinne. Hvordan kunne mamma gjøre dette mot min bror og meg, vi som var igjen. Jeg forstod det ikke, og var lenge sint på henne. Eline forteller at hennes skuespillermor, som blant annet var kjent for å ha spilt i tre Hustru-filmer, og dessuten ansatt på Nationaltheatret, var ­oppslukt av sitt yrke. I 1996 blir Katja Medbøe utsatt for en ulykke. Hun faller og får hjernerystelse. Det gjør at hun får problemer med å stå på scenen i skarpt lys. – Min mor var enormt ærgjerrig og stilte store krav til seg selv. Da hun oppdaget at hun ikke lenger kunne stå på en scene og være skue­ spiller, gled hun inn i en depresjon. Hun ble enda mer sårbar, og ustabil i sinnet etter dette. Jeg husker min mor som en fantastisk levende, sprudlende og klok kvinne, men hun kunne også være veldig krevende.

Hun ropte stadig ulv, ulv og sa flere ganger direkte til meg at hun slet psykisk. Jeg skjønte nok ikke alvoret da det først gjaldt. Jeg var jo så vant til å høre dette. På det tidspunktet da mor var syk, bodde hun alene sammen med min bror, som var 12 år. Hun var skilt, hun kunne ikke arbeide på grunn av sykdom, og gled inn i en negativ spiral. Før mor ble funnet død, håpet jeg stadig at hun ville dukke opp igjen, men innerst inne forstod jeg hva som hadde skjedd.

Som et brudd på en samtale – Jeg følte tapet av min mor som et brutalt brudd på en samtale. Den ene personen velger å gå midt i samtalen, du sitter igjen og får aldri svar på hvorfor samtalen så brått tok slutt. Da mor ble funnet, fikk min bror og jeg tilbud om en samtale med fagpersonell på Lovisenberg sykehus. Jeg oppdaget at det var lite hjelp å få i en slik situasjon. Jeg måtte etter hvert forsone meg med det som var skjedd. Heldigvis fikk jeg mye støtte og trøst gjennom min far, fra familie og venner, og vi stod sammen om dette. Selv om tro og moral blir kastet opp i luften, og livet blir satt på dyp prøve, må livet gå videre. Jeg var 21 år, og uten mor. Og fikk i denne perioden en slags oppvåkning, som førte meg inn på et nytt spor i livet. – Jeg visste ikke helt hva jeg skulle utdanne meg til, men begynte samme år på Asker Kunstskole. På dette tidspunktet ble det klart for meg at jeg ville utdanne meg til tekstilkunstner. I 2003 var jeg ferdig med fem års utdanning på Kunst- og håndverksskolen. Selv om det har vært tøft, klarte jeg etter hvert å snu det negative om til noe positivt, noe som har gjort at jeg har kommet styrket ut av krisen, mye takket være Minneteppet. 86

Kunst og helse


Inspirert av en film Ideen til teppet dukket opp etter at jeg så filmen Hjerter i Chilli, der en kvinne med kjærlighetssorg heklet på et sengeteppe som skulle være bryllupsgave til mannen hun ikke kunne få. Hun arbeider med teppet dag og natt, og blir til slutt hentet av en lege med hest og kjerre. Teppet sleper hun med seg, opp på kjerren, og de kjører av gårde. Teppet henger etter, i en uendelig lang remse, som symbol på hennes sorg. Der og da kom ideen til meg, bildet frøs seg fast i meg. Jeg ville bruke hendene mine til å lage et stort teppe, som hjelp til sorgbearbeiding. Resultatet er nå blitt til prosjektet Minneteppet, som gir den dystre selvmords­ statistikken et ansikt. I 1999 ble stiftelsen LEVE etablert. Dette er en landsforening for etter­ latte etter selvmord. Eline tok kontakt med LEVE i 2007 for å presentere ideen om å lage et minnesmerke av de etterlatte selv ved å utforme en lapp hver, som senere skulle settes sammen til et større teppe. Sammen med Gry Lunde i LEVEs sekretariat kom Eline frem til ideen som er blitt til prosjektet Minneteppet. Dette inkluderer både fylkesvise workshops, bokutgivelser med presentasjon av hver lapp med tilhørende tekst, i tillegg til utstillinger av teppet. Rådet for Psykisk helse ga støtte til to pilot workshops i 2008, i Oslo og Harstad. Samme år fikk prosjektet midler til tre års drift via stiftelsen Helse og Rehabilitering, fra Extra-midlene.

hold og møte andre mennesker som har opplevd både sol og regn i livet, gjør livet mer levelig. Det er fantastisk å møte mennesker som har kommet gjennom en sorg, og som opplever livet på nytt som rikt og godt. Mennesker trenger hele spekteret av følelser, det er jo ingen som kan ha bursdag hver dag, sier Eline.

Stor oppslutning – Det har vist seg å være et stort behov for slike workshops rundt omkring i landet, sier Eline. Etterspørselen har vist seg å være mye større enn jeg først antok. Det å møte andre mennesker i samme situasjon er en enorm støtte. Mange har i lang tid vært lammet av sorg. Når vi som har opplevd selvmord i nær familie, møtes og forenes gjennom å bruke hendene våre til å skape et minnesmerke sammen, kommer også latteren frem og galgen­humoren. Å møte andre som sliter med de samme problemene, å forstå og akseptere at noen man er glad i, selv har valgt å forlate livet, blir til enorm hjelp for hver og en. Her trenger vi ikke å late som vi er perfekte. Ingen som har opplevd selvmord i familien, kan klare å fremstå som den perfekte familien. Livet har fart dårlig med oss, og vi kan ikke late som noe annet. Da er det godt å kunne møte andre med samme erfaringer, og lage et minnesmerke uten krav til rette sømmer. Det er alltid mye liv og røre på workshopene, og alltid noen humorister til stede.

Vil fullføre samtalen I 2011 er planen at Minneteppet skal stilles ut på Akershus Kunstsenter, samt flere andre steder rundt om i landet. Som kunstprosjekt har Minneteppet også blitt godt tatt imot i kunstverdenen. De første delene av teppet deltok på utstillingen Border district på Haugar Kunstmuseum i år. Kunstanmelder Kjetil Røed i Aftenposten har gitt gode tilbake­ meldinger på det innovative prosjektet. – Det føles godt at Minneteppet også treffer en kunstteoretiker midt i hjertet, sier Eline. Heldigvis leger tiden sårene, og livet går videre. I dag er jeg mor selv, til lille Mathilde, og jeg har lovet meg selv at min datter aldri skal få oppleve å miste sin mor i selvmord. Planen videre er at jeg skal lage en kortfilm, en fiktiv samtale mellom meg og min mor. Deler av filmen skal bygges på et filmklipp av Katja Medbøe som ung. Min mor tok meg veldig på alvor da jeg vokste opp, hun gav meg masse trygghet også. Det er fremdeles en gåte for meg at hun ble så brått borte, som en samtale som plutselig ble brutt. Hun etterlot seg ingen brev, ingen forklaring. Jeg er nødt til å fortsette samtalen, som nå skal festes til filmrullen.

Sterke møter – En av kursdeltagerne på en av mine Workshops var en mann som aldri hadde holdt i en nål og tråd før. Han lagde en blå blomst, som skulle symbolisere familien, som bestod av mor og far og tre barn. Det tredje barnet hadde de mistet, og dette barnet ble symbolisert med et blad som hadde løsnet fra stammen, og som nå hang i løse luften, løsrevet fra stilken. En ung kvinne, som hadde mistet sin bestefar, klippet ut et hjerte av en rød genser som hun hadde fått etter han, og som hun nå ville feste på minnelappen. – Å lage en minnelapp om den man har mistet, er en god og verdifull måte å bearbeide sorgen på, mener Eline. I vårt samfunn i dag er det et stort press på å være vellykket. Å forebygge depresjoner gjennom sam-

Eline Medbøe Medbøe Eline • Født 1974. • Utdannet tekstilkunstner ved SHKS i 2003. • Har deltatt på en rekke utstillinger i inn og utland. • Etablerte og drev Galleri Briskeby med Line Harr Skagstad i årene 2005–2008.

87 Kunst og helse


Thorstein Rittun Du finner bilder av kunstneren i følgende gallerier; Kunstnerforbundet  Galleri D40  Galleri Oddvar Olsen  Gulden Kunstverk  Galleri Osebro Galleri BI-Z  Galleri Amare  Galleri Modern Art  Galleri Krane  fineArt // Kunstklubben


Butikker i Oslo Drammensveien 131 Kirkeveien 49 Nedre Vollgt 1 Trondheimsveien 176 Jessheim Gottaasalleén 3, Sandvika Claude Monets allè 24

Tlf.: 23 Tlf.: 23 Tlf.: 48 Tlf.: 22

27 36 88 22

00 75 43 12

80 00 53 60

Tlf.: 63 98 48 11 Tlf.: 67 54 60 10

Verksted og administrasjon Hasleveien 15 c, Oslo Tlf.: 23 23 00 90 100% fornøyd garanti

Vi printer bildene dine

• Rammer • Speil • Blindrammer

God service

Lang erfaring

Rask levering

Salg av Aukrustbilder

• Refleksfritt glass • UV glass • Opphengssystemer

Spar penger - sjekk våre priser. OBOS RABATT

Blindrammer og lerret

spesialisten

• Laminering • Utsmykking • Henter og bringer

• Print • Plexiglass • Firmagaver

Brodins rammeverksted Maridalsveien 3M, 0178 Oslo / Tlf. 22201790 / post@brodins.no / www.brodins.no

Vi er et av skandinavias største og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister på lager. Vi kan sende over hele landet.


Sophie Calle – Forfølgeren, forskeren, psykologen, rollespilleren og intimsonebryteren Over flere uker spiste hun mat som kun hadde én farge. En annen gang forfulgte og fotograferte hun en intet­ anende mann hele veien til Venezia. I 2007 satte hun opp et kamera ved sin mors dødsleie, i redsel for å ikke kunne være til stede da moren døde. Verket het Couldn’t Capture Death, og i 11 minutter på filmen vet man ikke om den gamle, syke kvinnen lever eller er død. Tekst Mette Dybwad Torstensen

I den franske kunstneren Sophie Calles kunstverk flettes fiksjonen og virkeligheten tett sammen. Få vet egentlig hvor grensen går. For hva er egentlig Calles ekte levde liv, og hva er kun ment som rene, fiktive kunstverk? Slik setter Calle seg selv inn i en sterk feministisk tradisjon der den kvinnelige kunstneren bruker seg selv, enten sitt liv, sin kropp eller identitet, aktivt i verkene, slik man ser det i for eksempel fotografiene til Cindy Sherman og Mette Tronvold. I et intervju med Calle i programmet Nasjonalgalleriet på NRK understreket kunstneren at hun med verkene sine ikke vil si hva publikum skal føle, men at hun håper at man føler noe. Og det er noe med Calles kunst som ikke lar oss stå uberørt igjen. Men hvorfor? Og hva? Er det fordi hun hele tiden trår over en grense, og utforsker en intimsone hos fremmede som de fleste er oppdratt til å ikke snoke i? Eller er det motsatt; fordi hun opptrer så grenseløst og inviterer oss altfor langt inn i sin egen intimsone og privatliv? – Der er nesten alltid en umiddelbar gjenkjennelse og identifikasjonsmulighet i de situasjonene som Calle skildrer – det handler om kjærlighet, død, tillit; men også om alminnelig nysgjerrighet, øyeblikkets magi, tilfeldighetens musikk. Hun aktiviserer oss som beskuere og publikum. Vi dras inn i verket, og det er vanskelig å slippe fortellingen som kunstneren har satt i gang, forteller Mette Marcus, kurator ved Sophie Calles separatutstilling ved Louisiana Museum i København høsten 2010, til KUNST. – Kan man skille mellom Calles kunst og liv, eller lager hun et bilde, en konstruert biografi vi skal tro på, slik at hun egentlig leker med oss? – I visse av Calles verker arbeider hun tilsynelatende med sitt eget liv som utgangspunkt. Premissene er at det er et utsnitt av hennes eget liv vi blir delaktiggjort i. Hun skaper en mer eller mindre fingert selvbiografi, og det er tydelig at hun leker med beskuerens tvil om hva som egentlig er på spill, forklarer kuratoren – Men hvorfor denne interessen for Sophie Calle – er hun en foregangskunstner? – Det er ideen som er bærende for Calles verker, og hun er naturligvis ikke den første konseptkunstner, men hennes måte å arbeide på er enestående. Calle, som både er forfatter, fotograf og konsept- og installasjonskunstner, interesserer seg for de personlige fortellingene, enten de er Calles egne eller andres. Fortellingene som presenteres for oss, kan kalles virkelighetsnære fiksjoner, avslutter Marcus til KUNST.

of Contemporary Art i Tokyo. Hennes verk har blitt vist på over 130 gruppeutstillinger, og hennes videoer presentert på biennaler som ICA i London, Whitney Biennial i New York og New York Film Festival. Calle betegnes både som skribent, konseptuell kunstner, fotograf og filmregissør, og verkene hennes befinner seg i grenseland mellom konseptkunst og performanser. Mange har påpekt hvordan hun leker med oss som betraktere, mikser fritt sitt eget privatliv med det kollektive, og benytter metoder basert på journalistikk, antropologi og psykoanalyse. Hennes kunstnerrolle handler like mye om å opptre som psykolog, analytiker, forsker og detektiv i ulike prosjekter, men resultatet av disse ­studiene pakkes inn som kunstverk og presenteres publikum på kunstens arenaer. Calle er datter av en doktor som samlet på Pop Art, og en mor som jobbet på et pressekontor, men hun er sparsom med flere biografiske opplysninger. Hun har faktisk aldri gått på kunstskole, og sier hun ikke har en eneste skissebok. – Ideene bare kommer til meg, sa hun i et intervju med den engelske avisen The Guardian i 2007. Som tenåring var hun venstremilitant og aktiv i kampen for å legalisere abort, og reiste verden rundt. Da hun kom tilbake til Paris i 1979, 26 år gammel, begynte hun å følge etter fremmede. Hun visste faktisk ikke hva hun skulle ta seg til, og ville tvinge seg selv ut av huset uten å planlegge hva hun skulle gjøre. Dessuten ønsket hun å gjøre seg kjent med byen på ny, etter å ha bodd utenlands i mange år. Calles aller første kunstverk handlet derfor om å følge etter og fotografere en fremmed i Paris. Ved å følge etter en fremmed kunne hun bli kjent med byen på en helt annen måte. Men hun oppdaget snart at ved å observere, ved hjelp av foto og tekst, oppførselen og handlingene til den fremmede som hun fulgte etter, kunne hun pusle sammen et slags bilde av den ukjentes identitet. Denne ideen ble videreført i hennes andre verk, Suite Vénitienne, som ble laget i 1979, men gitt ut i 1980. Her fulgte Calle etter en mann hun møtte på en fest – hele veien til Venezia. Hun gjorde seg ikke til kjenne, men fotograferte den uvitende mannen, som hun bare kalte for Henri B, på avstand. Fotoene ble publisert i en bok sammen med teksten fra hennes dagbok. Forfølgelsesprosjektet ble endret i 1981. Da snudde Calle på rollene og ba moren leie inn en privatdetektiv som skulle fotografere og følge etter kunstnerens minste bevegelse. Prosjektet fikk tittelen The Shadow og ble senere vist på Guggenheim Museum i Bilbao i Spania. Hele dagen ledet Calle den uvitende detektiven rundt i deler av Paris som var viktig for henne. Hun skriver senere om hvordan hun med kjærlighet viste denne ukjente, intetanende mannen sitt Paris. Detektiven selv var naturligvis uvitende om hvem som egentlig hadde kontrollen, og hvordan han ble ledet. For hvem er betrakteren? Hvem bestemmer? Hvor er sannhe-

Forfølgeren Sophie Calle (født 1953) er en av Frankrikes mest anerkjente, nålevende kunstnere, som i 2003 var den første kvinnen som hadde en separatutstilling på Centre Georges Pompidou i Paris. Hun har mer enn 60 separatutstillinger bak seg, på prestisjetunge institusjoner som Tate Gallery i London, Sprengel Museum i Hannover i Tyskland og på Hana Museum 90

Samtidskunst


Sophie Calle. Foto: Louisiana Museum

91 Samtidskunst


ten? Dessuten ville Calle ha fotografiske bevis for sin eksistens, og selv observere seg selv ut ifra en annen. Akkurat som hun hadde gjort tidligere med de fremmede.

Forskeren Andre prosjekter Calle tidlig gjorde seg bemerket med, varThe Sleepers (1979), der hun inviterte 26 mennesker (venner, venner-av-venner og fremmede) til å sove i sengen hennes i åtte dager i strekk. De ble servert mat og fotografert hver time. Sengen skulle aldri stå tom. Det hele kan minne om et sosialt eksperiment, der Calle utforsket grensen mellom det intime og det kollektive. For hva er vel mer intimt enn å sove i en annens seng? Hva skjer med komfortsonen her? Forskeren Calle kommer også tydelig frem i prosjektet The Hotel (1981). Her tok hun seg jobb som stuepike på et hotell i Venezia i tre uker, og fotograferte gjestenes personlige eiendeler, tekstene de etterlot seg, og rommene de bodde i. Slik prøvde Calle å danne seg et bilde av de ukjente menneskene. Selv har hun sagt dette om prosjektet: – Jeg brukte ett år på å finne hotellet, og tre måneder på å gå gjennom tekstene, tre måneder på å gå gjennom fotografiene, og en dag på å bestemme rammen og størrelsen på selve verket.

Sophie Calle: Pas Pu Saisir la Mort. Foto: Scanpix / ©Sophie Calle / BONO 2010 Sophie Calle: The Birthday Ceremony fra 1998 Foto: ©Sophie Calle / BONO 2010 92 Samtidskunst


The Hotel ble avløst av et lignende prosjekt, som også var det første av Calles verker som skapte offentlig brudulje: Address Book. I 1983 fant Calle en adressebok på gaten. Hun fotokopierte adresseboken før hun sendte den tilbake til eieren. Deretter ringte hun opp alle telefonnumrene i boken for å snakke om eieren av adresseboken, og skrev ned samtalen. Som en illustrasjon til disse samtalene fotograferte Calle mannens favorittaktiviteter. Etter hvert tegnet det seg opp et bilde av en mann hun aldri hadde møtt, kun ut fra hva hans bekjentskaper fortalte. Den franske avisen Libération inviterte henne til å publisere en serie med 28 artikler basert på samtalene fra adresseboken. Dette førte igjen til at eieren av adresseboken, dokumentarfilmskaperen Pierre Baudry, oppdaget det hele og truet med å saksøke Sophie for invadering av privatlivet sitt. Hele saken, eller kunstverket, endte med at Baudry fant et nakenbilde av Calle som han befalte avisen å publisere, som et motangrep på Calles offentlig­ gjøring av hans person. Et annet av Calles bemerkelsesverdige prosjekter fra 1980-tallet er The Blind fra 1986. Her intervjuet hun blinde mennesker om deres defini­ sjon av skjønnhet. Deretter fotograferte hun det hun mente var de ­blindes ulike bilder på skjønnhet, og stilte ut dette med portretter av intervjuobjektene.

sende Calle et regelsett hun skulle følge i 1994; Gotham Handbook, som er den siste delen i boken Double Game. Auster ba Calle blant annet om å forskjønne en liten flekk i byen, som et gatehjørne, en undergrunnsinngang eller et tre i parken, for å hjelpe de hjemløse. Dessuten skulle hun snakke med – og smile til fremmede. Calle valgte en telefonboks som sin spot, dekorerte den med blomster, godteri og en notatblokk, og sprayet ordene Enjoy på veggen sammen med resultatet av prosjektet: 125 smil gitt bort og 72 tilbake og 154 minutter med konversasjon. Det hele kan tolkes som et naivt, fiktivt kunstverk eller en humoristisk antropologisk studie, der det meste av samtalen nærmest var platt. Men som forfatteren Auster observerte, karakteren Sophie Calle gjorde folk glade! I løpet av de siste årene har det kommet flere prosjekter fra Calle som spiller videre på temaene med å overskride intimsoner, rollebytte, det biografiske versus det fiktive, å stille spørsmål rundt identitet, hvor sannheten egentlig ligger – alt ved å bruke kunstnerrollen som en journalist, forsker eller psykolog. I verket Room with a View (2003) tilbrakte for eksempel Calle natten i en seng på toppen av Eiffeltårnet. Der inviterte hun opp ukjente for å lese godnatthistorier for å holde henne våken gjennom natten.

Fra egen smerte til kunst Flere av Calles prosjekter har handlet om å snu egen smerte til kunst. Da moren fortalte Calle at hun hadde en måned igjen å leve i 2007, valgte Calle å pleie henne hjemme. Men hun hadde hørt om mennesker som døde i løpet av de to minuttene slektningene var ute av rommet. Til The Guardian fortalte Calle hvordan hun nesten ble manisk opptatt av å være der i det øyeblikket moren døde. – Jeg ville ikke miste hennes siste ord, hennes siste smil. Derfor satte jeg opp et kamera og tenkte at hvis hun sa sine siste ord, ville jeg ha det på film. Calle var i rommet da moren døde, men kameraet var også på. Hun følte seg ikke klar til å bruke filmen som et kunstverk, men da kuratoren for biennalen i Venezia spurte henne om å stille den ut, tenkte hun: – Jeg hadde snakket med min mor om biennalen. Hun syntes det var forferdelig å ikke få være til stede, så jeg tenkte etter hvert at den eneste måten hun kunne bli med på, var hvis hun var hovedpersonen med dette verket. Verket fikk tittelen Couldn’t Capture Death. En ny personlig tragedie ga opphav til Calles neste verk, der igjen smerten ble snudd til terapi gjennom kunsten, og til slutt et kunstverk. Calle var 51 år, Frankrikes mest kjente konseptuelle kunstner, og besøkte Berlin, da mobilen pep og en e-post fra kjæresten tikket inn. I en selvsentrert melding om følelser dumpet han henne per e-post, der han mente det såret han mer enn henne, og signerte med Take care of yourself. Brevet resulterte naturligvis i kjærlighetssorg – og forvirring. Calle ba derfor 107 kvinner med ulike yrker, alt fra en ballettdanser til en advokat, en sanger, en psykolog, en papegøye og en hånddukke, om å forstå, tolke og analysere teksten i brevet ut fra deres yrkesbakgrunn. En ekspert på etikette påpekte eksens manglende manerer, en korrekturleser fant alle hans skrivefeil, eksen ble tolket og spilt av en skuespiller, dømt av en dommer og erklært en manipulator av en psykolog. Hver av de 107 tolkningene ble filmet og fotografert, og etter to år ble alt samlet i verket Take Care of Yourself. Filmen var et av høydepunktene under den årlige samtidskunstbiennalen i Venezia i 2007, der Calle stilte ut på den franske paviljongen. Verket ble senere oversatt til engelsk, og i 2009 ble det vist på en større Sophie Calle-utstilling i Whitechapel Gallery i London, og i 2010 på en stor utstilling i Louisiana i København. Calle sa selv: – Etter en måned følte jeg meg bedre. Det var ingen lidelse igjen. Det fungerte. Prosjektet hadde erstattet mannen. Slik blir dette prosjektet stående som det siste manifestet over hvordan Sophie Calle knytter sammen liv og kunst.

Psykologen Calles kanskje mest kjente kunstverk er den skulpturelle installasjonen The Birthday Ceremony fra 1998, som har sin opprinnelse i et prosjekt Calle utførte i perioden fra 1980 til 1993. I 1980 begynte Calle å invitere gjester til en serie selvkonstruerte, private ritualer i forbindelse med bursdagen sin. Til hver ny feiring inviterte hun en gruppe venner og bekjente, der antall gjester tilsvarte antall år hun fylte, samt en ekstra, anonym gjest foreslått av en annen gjest som skulle symbolisere hennes ukjente fremtid. Tanken var å sikre at folk virkelig husket bursdagen hennes, og alle ble bedt om å ta med en personlig gave. Pakkene ble stilt ut uåpnet i et glasskap. På slutten av året ble gavene byttet ut med nye gaver fra neste feiring. Pakkene gjemte Calle for å åpne i tyngre perioder. Prosjektet varte i 14 år. Da Calle fylte 40, mente hun at hun hadde blitt kurert for sin maniske usikkerhet, som hele dette prosjektet var et resultat av. Prosjektet ble avsluttet og lagt på is frem til 1998. Da laget hun installa­ sjonen The Birthday Ceremony. Den bestod av 15 skap, designet etter et medisinskap Calle fikk av sin far. Gavene ble pakket ut og plassert sammen med de andre gavene fra den samme bursdagsfeiringen. På hvert skap hengte Calle også opp en gaveliste, men enkelte pakker manglet avsender. Selv om dette prosjektet sprang ut fra et nærmest egenterapeutisk behov hos kunstneren, får det oss også til å tenke på hvordan vi i det daglige ofte konstruerer opp en egen identitet ved hjelp av ritualer og de tingene og aktivitetene vi omgir oss med. Slike ritualer gir nettopp en form for mening for oss selv – eller utad. For er ritualene Calle konstruerte rundt sin bursdag, så mye underligere enn ritualene vi er vant til rundt det vi ser på som en normal bursdagsfeiring med krone, sang og kake? Er ikke også dette vestlige overgangsritualet like mye konstruert for å gi en mening og identitet som Calle sin form for feiring? Et annet aspekt er hvordan hver og en av Calles bursdagsgaver faktisk er et symbol på en relasjon i livet hennes, men tatt ut av sammenhengen gir de faktisk ingen mening. Rollespilleren og intimsonebryteren Calles prosjekter med å mikse og bytte roller fortsatte i bokprosjektet Double Game, som hun fikk mye oppmerksomhet for da det kom ut i 1999, og som var et samarbeid med den amerikanske forfatteren og filmskaperen Paul Auster (født 1947). Utvekslingene mellom kunstneren og forfatteren begynte med at Auster brukte Calles kunstprosjekter og biografi som bakgrunn for romankarakteren Maria Turner i romanen Leviathan fra 1992. Auster tilla derimot sin Maria Turner noen kunstneriske prosjekter Calle aldri hadde utført. Disse fiktive prosjektene fikk Calle satt ut i det virkelige liv, for å bringe seg selv tettere opp til sin litterære dobbeltgjenger. Deretter avkrevde hun et manus fra Auster for å kunne bli en levende romankarakter. Auster svarte med å

Kilder Pressemeldinger og e-postdialog fra Louisiana Museum og Tate Britain, www.wikipedia.com, Hovedfagsoppgaven Double Game ved UiO av Nina Marie Haugen fra 2005, Intervju av Angelique Chrisafis i The Guardian fra 16. juni 2007) 93

Samtidskunst


JAN BAKER post@janbaker.no


En av de største spesialbutikkene for innramming i Oslo Vi rammer inn alt du setter pris på: • Grafikk

• Foto

• Skilter

• Bryllupsbilder

• Maleri

• Kart

• Objekt

• Speil

Laminering - Oppklebing • Plexi - Akryl løsninger • Rens og Restaurering • Forgylling

Atelier T14 • Jens Bjelkesgt 9, Oslo • Tlf 23 24 04 00 • www.ateliert14.no


1

2

3

4


– Vi håper at denne utstillingen vil være en opplevelse av arkitektoniske muligheter, der arkitektur med ulike innfallsvinkler uttrykker nye måter å leve på. (Arkitekt og kurator for utstillingen Kazuyo Sejima)

Arkitekturbiennalen 2010 i Venezia Med et presist og konkret formspråk har den japanske arkitekten Kazuyo Sejima (1954) satt solide kuratorspor etter seg på den 12. arkitektur­biennalen i Venezia. Hun var utstillingsleder for årets arkitekturbiennale People met in Architecture, som var strippet for overlesset informasjon.

Tekst Anne Marit Muri / Foto Anne Vesaas

Venezia (KUNST): Årets arkitekturbiennale ble arrangert 29. ­august til 21. november i år. Den japanske arkitekten Kazuyo Sejima har skåret ned til beinet for å unngå påtrengende informasjon og dekor i de mange salene, noe som får de utvalgte arkitektur­objektene, modellene, konstruksjonene og tegningene med stor spennvidde til å komme svært godt til sin rett i det rustikke lokalet. Hver sal var ­utstyrt med sin egen identitet, noe som gjorde hvert rom til en kunstopplevelse i seg selv. Alle tekster om arkitekturverker var korte og konsise. Det var lagt vekt på minst mulig overformidling og påtrengenhet, for å få frem de enkelte prosjektene i best mulig lys. Dermed blir hvert arkitekturverk preget av en egen verdighet, eksklusivitet og betydningsfullhet.

Den gjennomtenkte presentasjonen fremstår som pedagoisk riktig slik at publikum blir invitert rett inn i utstillingen for å ta del i det som foregår. Kazuyo Sejima, som er tidligere Pritzker prisvinner og partner i det japanske arkitektfirmaet SPANA, spilte på flere strenger enn det rent arkitektoniske uttrykket i de mange salene på hovedarenaen. Kormusikk som strømmet ut fra høytttalere, videofilmer, lysshow og vannshow fikk publikum til å sperre opp øynene. En egen sal som var viet til damp og illusjon av kunstige skyer, var blant de største overraskelsene. Det kunne nesten minne om et spøkelseshus, bare med den ene forskjellen at man ikke ble skrekkslagne her, kun positivt overrasket over de utrolige overgangene. Installasjonen cloudscapes av Transsolar & Tetso Kondo architects skapte en sjelden atmosfære og et sjeldent lys innendørs. I enden av utstillingen, i den siste salen vi kommer til, avslutter Kazuyo Sejima den 12. arkitekturbiennalen med 40 høyttalere plassert i en oval bue. Her fremføres korverket laget av Janet Cardiff, basert på renessansekomponisten Thomas Tallis verk. En stemme strømmer ut fra hver høyttaler, og det skapes sakral stemning i det gamle verfts­ området. Også kunstneren Olafur Eliasson var representert med et spektakulært lys- og vannshow, Test for your split second ­house 2010 på utstillingen.

1. Karakteristisk utstillingssal på The Palazzo delle Esposizioni and Arsenale i Venezia. 2. Olafur Eliasson var representert med ­installasjonen Test for your split second ­house 2010. 3. Installasjonen Cloudscapes er designet av Transsolar & Testo Kondo Architects. 4. Arkitekt Hans Ulrich Obrist var aktuell med videointervjuer der arkitekter fra hele verden får snakke om sitt arbeid. 97

A rkitektur


Modell av Toyo Itos operahus i Taiwan.

Den nordiske paviljongen I alt 18 bygde prosjekter ble stilt ut i en egen paviljong i nordisk regi, med tittelen stay in touch. Eksteriøret av taket på Den Norske Opera var et av verkene som ble vist frem fra Norge. Men, denne delen av utstillingen var ikke like vellykket som den på selve hovedområdet. Allerede før åpningen var det registrert misnøye med presentasjonen og formen på den nordiske utstillingen. Arkitekturmuseet i Stockholm har hatt prosjektledelsen i år for den nordiske paviljongen. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design vurderer til neste arkitekturbiennale om to år å finne andre løsninger eller å stille med en egen paviljong for seg selv på grunn av manglende helhet og dårlige utstillingstekster på den nordiske paviljongen.

Operahuset i Taiwan Den japanske arkitekten Toyo Itos operahus i Taiwan var tildelt en egen sal på hovedutstillings­området. Dette var et fascinerende skue, der tegninger, 3D- illustrasjoner, fotografier, små modeller, store modeller, konseptmodeller og arbeidsmodeller var presist og formidlet. Om man liker det estetiske uttrykket til operaen eller ikke, var det lett å la seg begeistre av den og fysiske formidlingen av et arkitektonisk verk, som nå er under oppføring. Bygget reises i disse dager i støpt betong, som sprøytes på de ­organiske tunellformene. Formen er skåret tvert av flere steder i eksteriøret og utstyrt med store glassfronter gjennom flere etasjer. På taket lages det park, med grønne plener, vanndammer og fontener. Her er også utendørs amfi. Flere scener innendørs kan beskues etter hverandre som i et åpent landskap. Det er utvilsomt et spektakulært operahus som nå tar form i hovedstaden i Taiwan, og som ligger an til å få sterk oppmerk­ somhet i den asiatiske storbyen i fremtiden ...

– Vi håper at publikum kan komponere sitt eget forhold til arkitektur. (Arkitekt og kurator for utstillingen Kazuyo Sejima)

98 A rkitektur


Tre norske arkitekter om Itos opera KUNST har snakket med tre arkitekter – om den nye operaen i Taiwan. Her er deres korte kommentarer.

(Foto: AMM)

(Foto: AMM)

Jan Aase

Marianne Skjulhaug

Rektor på Arkitekthøyskolen i Bergen

Tidligere rektor, nå professor på Arkitekthøyskolen i Oslo

– Å skape slike rom, som dette i Taiwan, er et typisk scenografisk grep, som viser sterk romforståelse. Rom og romsamling er skapt av noe en eller annen gang, som rom i en materie. Romrekkefølgen tas ut og eksponeres, og blir til opera. Jeg kan få litt angstfornemmelse av romåpenheten. Interiøret føles litt klaustrofobisk. Bygget er åpenbart fabelaktig, og tilsynelatende interessant, men er det varig eller temporært? Er dette nok et konseptuelt påfunn? Uansett er bygget en fascinerende fabulering og hysterisk progressivt, mener Jan Aase. Alle arkitekter med talent kan tegne et slikt bygg, og noen gjør det. Dette er et ekstravagant bygg, og et tegn på vår sivilisasjons dekadense.

– Umiddelbart liker jeg det jeg ser, og i bygget form kan dette bli enten helt fantastisk eller helt forferdelig. Detaljeringen er viktig, men det ser lovende og spennende ut. Bygget har et sterkt formalt uttrykk, og selve programmet har en mening. Ved hjelp av dataverktøy er dette en byggestil jeg tror vi kommer til å se mer av i fremtiden. Operahuset har en form som man tidligere ikke har klart å bygge, som nå er løst ved at man støper formen og bygger en spiral som gjør at man kan spraye på betongmassen.

– Operabygget preges av organiske former. Samspillet mellom rom og form er absolutt. Dette er et rommelig skall, der man går inn i dette skallet, som skaper store romsekvenser. Den ytre og den indre formen skaper skallet. Dermed oppnås en organisk bevegelse. Sammenhengen mellom den organiske formen definerer formen inne og ute, og formen blir som den blir. Den ytre formen blir en konsekvens av den indre logikken.

Rektor på Arkitekthøyskolen i Stavanger

(Foto: AMM)

99 A rkitektur

Per Olaf Fjeld


INSPIRASJON: KUNST & DESIGN

Gerda Steiner & Jörg Lenzlinger Kjemiske reaksjoner i et fruktbart samarbeid Det sveitsiske kunstnerparet Gerda Steiner (1967) og Jörg Lenzlinger (1964) har samarbeidet siden 1997. De er internasjonalt anerkjente for sine store installasjoner og videoprosjekter som de monterer i gallerier, kirkerom, klostersaler, hager, grotter eller ute i naturen. De har deltatt på en rekke prestisjetunge kunstbiennaler og blir invitert til å stille ut verden rundt med sine detaljerte, omfattende og engasjerende prosjekter. Steiner og Lenzlinger arbeider med temaer og synteser som balanserer mellom biologi og det kunstige menneskeskapte der reproduksjon og skapelses­prosess står i fokus. Med bruk av gjenstander som utstoppede dyr og insekter, glinsende dammer av motorolje, døde trær, planter, ledninger, kasserte materialer som gjenvunnet plast, elektronikk og rennende bekker av kjemikalier kommenterer de motsetninger som liv og død, godt og ondt, og håp og fortvilelse. Steiner & Lenzlinger er opptatt av tanker rundt fruktbarhet i et vidt begrep. Fremstillingen av kunstgjødsel og stoffet urea er et viktig element i de fleste av deres nyeste installasjoner. Produksjon av kunstgjødsel startet på slutten av 1800-tallet og har siden hatt en vesentlig betydning i både matvare­ industrien og i forhold til kunstig vekst av planter. Baksiden av denne utviklingen er skadevirkninger som utarming av naturressurser og utslipp av miljøgifter. I prosjektet The Conference fra Art Basel 2010 er korall-lignende figurer, stalaktitter, nåler og kuleformede utvekster å se voksende opp og frem fra datamaskiner i et kontorlandskap. Dette kan oppfattes som en kommentar til menneskets behov for å ta kontroll over naturen og kaoset det medfører når kontrollen glipper. Krystallformene skapes i kjemiske prosesser som mutasjoner og er tilpasset i forhold til miljøet de befinner seg i. Mutasjonene utgjør en vesentlig del av utstillingene der de ofte kan ende med å bli oppløst i vann for så å bli brukt videre i nye prosjekter. Steiner og Lenzlinger ønsker å skape en mulighet for å se vår verden fra både mikro- og makrokosmisk perspektiv. De presenterer et bilde av fremtiden der biologisk mangfold er i fokus og dialektisk sett kan vekke bevissthet i forhold til å gjøre stedet vi bor på, rikere og mer fruktbart. Steiner og Lenzlinger monterer ofte store senger eller madrasser der betrakteren kan ligge og oppleve fallet av enorme mengder monterte gjenstander, som med leken fantasi og frodighet kan ­invadere hjernen og minnet. Dette kommer godt frem i utstillingene Falling Garden (03) og i Brainforest (04). I deres pågående utstilling Comment rester fertile? (Hvordan holde seg fruktbar?) på Centre Culturel Suisse Paris inviteres de besøkende til å fordype seg i et skap av kunstige blomster, eller å stupe inn i

en kosmisk inkubasjon gjennom et utvalg av videoprojeksjoner. Denne utstillingen er mulig å få med seg frem til midten av desember. Det er utgitt en Artist Book i forbindelse med utstillingen, The Mystery of Fertility. Den tar for seg 14 høydepunkter fra deres kunstnerskap fra 2005 til 2008 og gir et solid dypdykk inn i deres utforskninger og arbeidsmetoder. Boken er å anbefale hvis du ønsker å la deg trollbinde av kjemiske reaksjoner, cellebiologi og virvar satt i system, og kanskje samtidig oppleve å se verden på en litt ny måte! Les mer om kunstnerparet på deres hjemmeside: www.steinerlenzlinger.ch/ Alle foto © by Gerda Stein & Jörg Lenzlinger

Gro Mukta Holter er utøvende kunstner og designer utdannet fra Statens kunst- og håndverksskole, og vil i KUNST tipse leserne i en fast spalte om små prosjekter og opplevelser i kunstens verden. Hun bruker nettopp vår populærkultur som en viktig inspirasjon i sin kunst. 100 Inspira sjon


Willibald Storn www.storn.no


Montana

– fleksibelt og funksjonelt Peter J. Lassen, gründeren bak det danske hyllesystemet Montana, ønsker å skape en bedre hverdag for folk både hjemme og på arbeidsplassen med en innredning som er fleksibel, miljøvennlig og estetisk.

Tekst Christina G. Schultz

Lassen har alltid likt å gjøre om på og forbedre rom slik at hverdagen skal bli mest mulig harmonisk og funksjonell for de som oppholder seg der. Allerede i 1974 hadde han den første skissen klar til det som senere ble Montana-hyllen. Ideen kom etter hans mange år som sjøoffiser, da han var vant til å jobbe i små rom der hver kvadratmeter var utnyttet maksimalt. Da han senere gikk i land og begynte å jobbe i møbelindustrien, oppdaget han at markedet manglet et fleksibelt og praktisk hyllesystem som var tilpasset det moderne hjem. Fra han opprettet bedriften i 1982 og til i dag, har den vokst fra to til omtrent to hundre ansatte. Hyllene eksporteres til ulike deler av verden. Nøkkelen bak Lassens suksess er at han Høstens nyheter fra Montana. Foto: fra Montana alltid har konsentrert seg Peter Lassen, gründer av Montana. Foto: AMM om å være mest mulig enkel i sitt formspråk. I 2004 tok Montana over produksjonen av Verner Pantons berømte – Min enkle filosofi er basert på en kube med mange kombinasjonsTivolistol, og har siden utviklet f lere nye modeller som er basert muligheter i ulike farger, der forbruker selv kan være med og bestemme på hans opprinnelige design, den seneste er en egen versjon for sitt uttrykk. Jeg vil gi mennesker frihet til å velge, forteller han. barn – VP kids. Utallige muligheter Hyllesystemet, som består av 42 grunnmoduler, alle avledet av en kvaKunst som viktig inspirasjonskilde Lassens store lidenskap er moderne kunst, og dette er en viktig kilde til dratisk hovedmodul på 69,6 cm x 69,6 cm, kan settes sammen til store inspirasjon i hans arbeid. Montana har en egen nettside dedikert til eller små hyller. Du kan få grunnmodulene i fire ulike dybder og i 44 kunst, Montana Art Web, og det finnes en egen utstillingssal der farger og fire finertyper. Dette gir utallige kombinasjonsmuligheter for kunstutstillinger og begivenheter som Lassen og Montana har støttet alle rom i huset. På nettsiden finner du et eget tegneprogram der du eller tatt initiativ til, blir presentert. kan tegne opp rom og designe din egen kombinasjon av modulene. – Kunsten befrukter, gir energi og skaper frihet. Derfor står jeg i Fordi vi mennesker hele tiden får nye behov, lanserer Montana ofte gjeld til den, for den hjelper meg å se og til å forstå. Den registrerer nyheter. Dette inkluderer blant annet baderomsmoduler og større utforandringer i tiden, i holdninger og verdier, og den gjør det før alle valg for kjøkken og soverom. Det aller nyeste er hi-fi-moduler skapt i andre. Kunsten viser veien frem, sier Lassen. samarbeid med en av Danmarks mest respekterte høyttalerutviklere, med høyttalere som kan bygges inn i alle reolmodulene slik at de flyter nesten usynlig inn i interiøret. 102 Design


DESIGNGALLERIET

jul

Pepperkakeformer Julekrybbesett kr 235,- Sprell

Skaugum bestikk kr 175,- pr stk. purnorsk.no

Doug julepynt kr 119,- Bolia

Kalender TjueElleve Frie Tøyler kr 300,- frietoyler.com Gloria lysestake Muuto kr 600,- Illums Bolighus

2 glassengler Hadeland Glassverk kr 249,- hadeland-glassverk.no

Berger pledd Høie kr 598,- Kid

Infusion Rikke Jakobsen kr 275,- Illums Bolighus

Menu Verner Panton 2 krus kr 399,- kitch'n Kakebokser kr 69,- Ikea

Mummikrus Iittala kr 199,- Jernia

103 A nm eldelser D esign


DESIGNIKONET Grete Prytz Kittelsens emaljeboller Vakrere hverdag for flere generasjoner – alle tiders design Kunsthåndverkeren Grete Prytz Kittelsen gjorde brukskunst­ idealet vakrere hverdagsvarer tilgjengelig for alle til sitt eget demokratiske prosjekt. Med sine nyskapende emaljerings­ teknikker, og samarbeid med emaljeverket Cathrineholm AS, lyktes hun med å masseprodusere vakre og rimelige ­hverdagsprodukter som også har blitt stående som ikoner i designhistorien. Tekst Tonje Buer / Foto Anne Vesaas

Gjennom sin 60 år lange karriere som gullsmed, kunsthåndverker og designer formga Grete Prytz Kittelsen (1917–2010) en enestående samling produkter: fra sølvarbeider, smykker, skåler og fat til såkalte hverdagsprodukter som tallerkener, boller, kanner og kasseroller. Mest kjent, og kanskje høyest elsket, er de emaljerte bollene i stål og jern produsert i samarbeid med Cathrineholm AS i Halden i perioden 1959–1965. Emaljebollene fremstår som stilrene, universelle og tidløse med sin enkle formgivning og rene dekor. De er like fine som pynt på våre kjøkken anno 2010 som de var i flittig bruk på mormors kjøkken på 1960- og 70-tallet. Det er nettopp emaljebollens tidløshet som gjør den til en klassiker og designikon. Bollen er utformet i mange ulike fargekombinasjoner og dekorative mønstre. Cathrine-serien med strekdekor (1959–1965) finnes i fargene sort, rød, gul og blå, alle med hvit bunnfarge. Det vertikale strekmønsteret følger bollens form og er utformet i kombinasjonen smale og brede striper og bare brede striper. Innvendig er bollen uten dekor og holdt i hvitt, eller den tar opp igjen fargen i bollens mønster. Mønsteret er frest inn i stålet under den transparente emaljen. Bollen fremstår som like moderne nå som da, og knyttes både uttrykksmessig og tidsmessig til Skandinavisk designs glanstid (1945–1965). De lotusmønstrete produktene har kanskje fått mest oppmerksomhet og er mest kjent. Det stiliserte bladmotiv er ikke tegnet av Grete Prytz Kittelsen, men fargevalg og form er designerens eget. Mønsteret kom i produksjon etter en arrangert visning for spesielt inviterte gjester på midten av 1960-tallet og kom til å prege en rekke produkter fra boller, tallerkener og kasseroller til kanner. Slik fant Grete Prytz Kittelsens hverdagsprodukter veien til hundretusener av hjem på 60- og 70-tallet, og ble en enorm salgssuksess for Cathrineholm AS, både i inn- og utland. Bak alle Grete Prytz Kittelsens produksjoner, fra Domino-ringen til Sensasjonskasserollen, ligger en søken etter nye teknikker som kunne gi en rimeligere produksjon slik at alle som ønsket, kunne ha råd til vakker design. Grete Prytz Kittelsens demokratiske tilnærming reflekterer både tidsånden og farsarven. Mens modernismens formgivning gjerne knyttes til produkter beregnet for de få, søkte man under den skandinaviske designepokens storhetstid en tilgjengelig design for alle. 1950-tallet markerer på mange måter den endelige overgangen fra håndverksproduksjon til moderne industriprodusert formgiving. Grete Prytz Kittelsens far, Jacob Tostrup Prytz (1886–1962) hadde et sterkt engasjement for Foreningen Brukskunst (1918). Hans visjoner om å bringe vakker og funksjonell formgivning ut til det brede lag av befolkningen, og hans arbeid med å knytte kontakter mellom produsent og brukskunstner, skulle få stor ­betydning for datteren og en helt ny formgivningsgenerasjon.

Grete Prytz Kittelsen traff virkelig blink hos datidens forbrukere. At Sensasjonskasserollen solgte eksempelvis i 150 000 eksemplarer bare i løpet av året 1964, forteller om hennes popularitet i samtiden. Hennes tanker om mix og match passet perfekt inn i den modernistiske ideen om en mer rasjonell hverdag. Prytz Kittelsen oppfylte ønske om lettstelte, plass­ besparende flerbruksvarer som var like fine til hverdags som til fest. I dag produseres ikke lenger produktene, men kan kjøpes på bruktmarkeder og retro-designforretninger, ironisk nok, til stadig høyere priser. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design viste i 2008 utstillingen Grete Prytz Kittelsen. Emalje og design. En del av utstillingen er laget som en vandreutstilling som omfatter 100 av Grete Prytz Kittelsens bruksgjenstander for Cathrineholm AS. Den vil turnere landet frem til utgangen av 2012. Kanskje kommer utstillingen til et museum nær deg? Se mer på www.nasjonalmuseet.no

Grete Prytz Kittelsen • Utdannet fra Statens håndverks- og kunstindustriskole (1936–41) og Institute of Design i Chicago (1949–50). • Ansatt i familiefirmaet J. Tostrup (1945) der hun revolusjonerte emaljekunsten med sine nyvinninger innen faget. • Giftet seg med Arne Korsmo i 1945. Ekteparet utgjorde J. Tostrups eliteproduksjon som besto av eksperimentelle gjenstandsformer i utradisjonelle materialkombinasjoner. Produktene ble, både i Norge og internasjonalt, betraktet som kontroversielle og originale. • Tilknyttet Cathrineholm AS i Halden som designer (1955–1972). • Deltatt på en rekke utstillinger i inn- og utland og vunnet priser som Lunningprisen (1952), Grand Prix på Triennalen i Milano (1954), gullmedalje på Triennalen i Milano (1957 og 1960), Jacob-prisen (1972) og Prins Eugen-medaljen (2008). • Æresmedlem i World Crafts Council (1984) og ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden (1986). • Hennes siste kolleksjon kom i produksjon i 2004.

Anbefalt litteratur • Grete Prytz Kittelsen Emaljedesign, Karianne Bjellås Gilje (red), Thomas Flor, Widar Hallèn, Jan-Lauritz Opstad, Astrid Skjerven, 2008, Gyldendal Norsk Forlag AS • Tingenes århundre: 1900–2000: tiden, stilen, smaken, Gunvor Bergan og Trinelise Dysthe, 2003, Gyldendal Norsk Forlag AS

104 Design


Stor kollektiv juleutStilling maleri, grafikk, kunsthåndverk og design

27.november - 2.januar

Galleri Osebro ble etablert i 1990 og holder til i Storgata 174 med utsikt over Porsgrunnselva. Galleriet viser 11 utstillinger i året. Vi har en stor galleributikk med grafikk og kunsthåndverk, samt produkter fra anerkjente designere både norske og utenlandske. Besøk galleriets hjemmeside www.galleriosebro.no. Vi sender raskt og trygt over hele landet fra vår nettbutikk.

Galleri Osebro Storgata 174 Pb 37, 3901 Porsgrunn Tlf. 35 55 30 66 / 977 30 466 www.galleriosebro.no

Åpent Hverdager: 10.00 – 17.00 Torsdag: 10.00 – 19.00 Lørdag: 11.00 – 15.00 Søndag: 12.00 – 15.00 Langåpent fra 13. desember


Truong Tans kreasjon med 200 lag fra 300 meter stoff brukt til militæruniformer. Hvert lag og hver meter representerer et spørsmål om verdien av krig; i fortid, nåtid og i fremtiden. Mother of Peace, 2009 fra 4th Fukuoka Asian Art Triennale i Japan.

Samtidskunst fra Vietnam:

Truong Tan – homofil kunstner i et konservativt, vietnamesisk kunstmiljø – Lakkmaleriet er unikt for vietnamesisk kunst, og males ikke på vanlig måte, men med lag på lag av farger, lakk, sølv og gull. Disse bildene er dermed et viktig bidrag til den globale kunstscenen, forteller daglig leder ved Thavibu Gallery i Bangkok, Jørn Middelborg. KUNST har valgt å kikke på den vietnamesiske kunstscenen og snakket med en gallerist, en kurator og en kunstner. Hva skjedde etter at Ho Chi Minh utropte en selvstendig vietnamesisk republikk i 1945, og hvordan preger diktatorens kommunistiske kulturrevolusjon den vietnamesiske kunsten i dag? Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Thavibu Gallery, Bangkok / Truong Tan

Thavibu Gallery er et galleri som viser kvalitetskunst fra THAiland, VIetnam og BUrma, derav navnet: THAVIBU. I stallen finner man unge, up-and-coming kunstnere som formidler de tre landenes kulturer, fra det spirituelle aspektet til de sosiale og politiske sidene. – Jeg kom til Bangkok via en stilling hos UNESCO, forteller Jørn til KUNST. I flere år studerte nordmannen sørasiatisk samtidskunst på nært hold, før han startet galleriet som i dag er et av de ledende i Sørøst-Asia. – Jeg tenkte at det kunne være en god idé å kombinere kunst og Internett, og vi var et av de første online-galleriene i Sørøst-Asia. Siden jeg hadde base i Bangkok, var det naturlig å vise thai-kunst. Men kunstscenen i Vietnam var også veldig aktiv på slutten av 1990-tallet, noe jeg ville innlemme i galleriet. Til slutt ville jeg også formidle kunst fra det lukkete Burma til en større gruppe, sier Jørn.

surerte regime. Økonomi og infrastruktur var dessuten ødelagt etter Vietnamkrigen mot USA som hadde startet i 1964 i Hanoi. – Min første kunstopplevelse er fra min barndom på begynnelsen av 1970-tallet, da Nord-Vietnam var en svært fattig stat på grunn av krigen. Familien min var like fattig som resten av det vietnamesiske folket. Materielle ting var en fjern luksus, og jeg tenkte mye på skjønnhet. Jeg tegnet ofte på bakken med fingeren, og disse bildene ble en flukt fra fattigdommen og krigens grusomheter. Det å tegne slik tok meg opp på et åndelig nivå der jeg følte det vakre og fredfulle, skriver Tan til KUNST. Tan fikk sin utdannelse fra Hanoi Fine Arts University, men all kunstundervisning var svært tradisjonell. Av utenlandsk innflytelse var det kun den sosiale realismen fra Kina og Sovjetunionen som var offentlig godkjent. Retninger som klassisismen og impresjonisme var bannlyst. Dette var vestlige stiler som presidenten Ho Chi Minh mente ble forsøkt introdusert under Vietnams franske kolonitid. – Tradisjonen med å lage vestlig kunst i Vietnam startet tidlig i det 20. århundre da den franske kolonimakten åpnet École des Beaux Artes des Indochine i Hanoi i 1925. Tanken var å kapitalisere den allerede rike håndverkstradisjonen og lage dekorative ting som kunne eksporteres til Frankrike. Men man oppdaget fort studentenes kunstneriske evner, og et undervisningsopplegg basert på det franske kunstakademiet ble snart introdusert. Malestilen og tankene omkring maleriet lignet mye på det som ble omfavnet av post-impresjonistene. Under den kulturelle revolusjonen til Ho Chi Minh derimot ble slike stiler forbudt. Mange kunstnere flyttet ut i junglene i Vietnam der ulike kunstskoler vokste frem. Men det har aldri vært et undergrunnsmiljø innen kunsten i Vietnam, som for eksempel oppstod i Kina. Kunstnerne har alltid vært veldig åpne

How to be an angel Truong Tan (født 1963) er en av kunstnerne galleriet formidler. Den vietnamesiske samtidskunstneren er en av Vietnams fremste kunstnere, men også en kunstner med en internasjonal karriere som gir resten av verden et spennende innblikk i hva som foregår på kunstscenen i Ho Chi Minhs gamle regime. Ikke minst viser Tans liv og kunst hvilke utfordringer de unge, vietnamesiske kunstnerne står overfor i et land som for 20 år siden var totalt lukket for vestlige impulser. I Vietnam er Truong Tan kjent som en viktig og etablert maler og performance-kunstner. Han ble født samme år som Vietnam Fine Arts Museum åpnet i Hanoi, men vokste opp i et sosialistisk Vietnam der kulturen var et resultat av Ho Chi Minhs kulturrevolusjon og sterkt sen106

Sa m tidskunst

»


N책r man beg책r en trafikkforbrytelse i Vietnam, bestikker man politimannen i stedet for 책 f책 en bot.

107 Sa m tidskunst


1

2

3

1: Cold Time. 2: Red Dreaming. 3: With Wings.

om sine uttrykk, forteller kurator og kunsthistoriker Shireen Naziree til KUNST når vi spør henne om Vietnams kunstforhold under det kommunistiske regimet. Naziree var også kurator for Truong Tans siste utstilling How to be an angel på Thavibu Gallery i 2010. – Jeg lærte det fundamentale under min kunstutdannelse, men professorene oppmuntret aldri studentene til å utvikle et individuelt uttrykk. Min sanne kunstutdannelse er selvlært gjennom Vestens kunstbøker. Jeg forstod jo ikke språket, men gjennom bildene lærte jeg i grunnen kunstens ekte språk, legger Tan til om sin kunstutdannelse. – Var det egentlig akseptert å utdanne seg til kunstner i Vietnam? – Familien min ønsket at jeg skulle studere til lege eller ingeniør. En karriere som kunstner var jo helt unyttig. På den tiden var jo kunst sett på som ren luksus. Jeg kommer som sagt fra en veldig fattig familie, og tradisjonelt er det å studere kunst et privilegium for Vietnams elite. Med min fattige bakgrunn har jeg i enda større grad måttet overbevise som kunstner. Jeg forstod min families ønsker, men jeg måtte følge hjertet mitt, og søkte på Hanoi School of Fine Art 14 år gammel i 1977. De neste ti årene studerte jeg kunst, med et avbrekk for å avtjene militærplikten min i krigen mellom Kina og Vietnam. Det har vært en tøff vei å gå, men det har vært min vei.

Tan gikk ut fra universitetet i 1989, og ble straks en sentral skikkelse på skolen som læreren som underviste på tvers av de akademiske klassene. På slutten av 1990-tallet var han anerkjent som en enfante terrible i det vietnamesiske kunstmiljøet, spesielt etter sin første homoseksuelle utstilling med sterke erotiske referanser i 1994. I Vietnam skulle kunst på den tiden helst være adskilt fra sosiale og offentlige spørsmål. Enhver tale om frihet eller opposisjon mot normen kunne føre deg i klammeri med offentligheten. Det offisielle kulturpolitiet satte derfor et stort spørsmålstegn ved Tans patriotisme til landet og vietnamesiske identitet. Likevel fikk han en tilhengerskare, og flere unge kunstnere så opp til ham som en viktig pioner. I 1998 satset han fullt på egen kunstnerkarriere. Han valgte imidlertid å forlate Hanoi og bor ennå lange perioder i Paris. I Vesten var ikke hans kunst, med de tydelige referanser til det homoseksuelle, så opprørende. Ved å flytte har også Tan vært en ambassadør for vietnamesisk kunst, og deltatt på viktige biennaler som Liverpool Biennale 2002, Singapore Biennale 2008 og Fukuoka Asian Art Trienniale. Sammen med flere separatutstillinger og innkjøp av store museer som Singapore Art Museum og Fukuoka Asian Art Museum i Japan, har Tan i dag fått status som en av Vietnams ettertraktete og mest intellektuelle kunstnere. 108

Sa m tidskunst


– Figurene representerer det menneskelige og det menneskelige egoet. – Truong Tan har brukt sin kunst for å dokumentere Vietnams stadig dårligere økonomiske situasjon med korrupsjon, mangel på ytringsfrihet og forskjellsbehandling. Mye av Tans kunst er dessuten basert på hans egen identitet som homoseksuell, og retten til å uttrykke seg fritt. Hans mange symboler viser til spenningen mellom det fysisk-seksuelle og emosjonelle, noe som ikke akkurat ble omfavnet av Vietnams kunst­ etablissement på 1990-tallet, fortsetter Shireen Naziree. Kuratoren forteller videre at det vietnamesiske folket er svært stolt, over sin historie. De kommersielle kunstnerne har fortsatt å male bilder som viser fortidens romantiske idealer, mens den nye generasjonen sakte, men sikkert bruker den moderne historien som motiv. Det er også en stor forskjell på sør og nord. Hanoi er sett på som landets kulturelle hovedstad, men kunsten der er svært konservativ. Her bor fortsatt mange av de eldre kunstnerne som jobber i en tradisjonell stil med lakkmaleri og på lerret, men en ny bevegelse, som har tatt i bruk nye medier som video og installasjoner, vokser sakte frem. Til Ho Chi Minh City (Saigon), hvor den sosialpolitiske historien har vært annerledes, vender mange kunstnere tilbake, og byen har en yngre kunstscene sammenlignet med Hanoi. – Slik jeg ser det, plager ikke den vietnamesiske regjeringen kunstnere som setter spørsmålstegn ved korrupsjonen og forskjellsbehandlingen i landet, men systemet er på den andre siden svært støttende til kunst som viser et idealisert Vietnam. Tan var en av de første som brøt med denne romantiske skildringen av landet sitt. Han ville heller introdusere den menneskelige psyken som en genre innen samtidskunsten i Vietnam, noe som var nytt for mange. Gjennom kunsten sin viste han åpent sin homoseksualitet og kampene det førte med seg i et svært konservativt samfunn. Hans malemåte, med en løsere pensel, forkastet også den tidligere politisk aksepterte akademiske malestilen. Men for å understreke kontrasten mellom det nye og det gamle i kunsten har han valgt det tradisjonelle lakkmaleriet, som er helt unikt for landet, og som har utviklet seg fra å være et håndverk til kunst, understreker kuratoren. Tan er dessuten like kjent for sine performancer og installasjoner som for billedkunsten. I sin installasjon Hidden Beauty på the IFA Gallery i Berlin i 2007 laget han en figur bestående av lommene fra 148 vietnamesiske offisielle uniformer. Installasjonen var ment som et speil av dagens seksuelle og politiske schizofrene vietnamesiske livet. En enorm bleie var stiftet fast i lommen på en tradisjonell politiuniform og viste til Tans bekymring for det korrupte Vietnam. For som kunstneren selv kommenterte: – Når man begår en trafikkforbrytelse i Vietnam, bestikker man ­politimannen i stedet for å få en bot. Han legger til: – Jeg har ikke et spesifikt prosjekt eller en agenda. Jeg trenger ikke det, min kunst er mitt liv. Men jeg har stilt meg et viktig spørsmål gjennom å bruke menneskefiguren som motiv: Hva er det spesielle med meg i forhold til verden rundt meg? Figurene i mine bilder representerer det menneskelige og det menneskelige egoet. De symboliserer menneskets lengsler og de ulike følelsene som oppstår i ulike kjærlighetsrelasjoner, avslutter Tan. 4 og 5: Another Life og In the Past, figurativ kunst av Truong Tan.

4

5

6

6: Truong Tan (f. 1963) og er utdannet ved University of Fine Art 1989. 109

Sa m tidskunst


Utvalgt foto // Leif Gabrielsen I spalten utvalgt foto utfordrer vi en fotokunstner til å velge og fortelle om et verk fra sin karriere til KUNST. Per Berntsen sendte stafettpinnen videre til fotograf Leif Gabrielsen i forrige nummer. Leif Gabrielsen er født i 1942 og vokst opp i Troms og Finnmark, men nå bosatt i Oslo. Gabrielsen er utdannet fra Fotoskolan i Stockholm og arbeidet som fotograf i NRK og Klassekampen. Han er også kjent som teaterfotograf på Natioanltheatret, Det Norske Teater og Den Nationale Scene. Innkjøpt av Norsk Kulturråd og Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

Årdal, innerst i Sognefjorden, på Norges vestkyst, i et imponerende fjord- og fjell-landskap, ble i årene etter andre verdenskrig stedet for et industrielt eksperiment. Et statseid industriselskap ble etablert, og produksjon av aluminium ble satt i gang. Forfatteren Agnar Mykle, som besøkte stedet i 1950 og skrev artikkelen Årdal Verk. Sosialisme eller hva?, karakteriserte betydningen av det som var i ferd med å skje, med ordene: Slaget om Norge utkjempes i dag i første rekke i Årdal.

Bildet har tittelen Trine. Dooria, Årdalstangen. November 2009. Dooria er en høyteknologisk dørfabrikk i Årdal i Sogn. Det er fra prosjektet Årdal ... hva?

I årene 2009–2010 besøkte fotografene Leif Gabrielsen, Jiri Havran og Raymond Mosken stedet en rekke ganger. Bildene som har kommet ut av denne prosessen, kan betraktes som en dokumentasjon av ulike blikk vendt mot et mangfold av ulike foreteelser. Foreteelser som kan forsterke undringen over vår egen tid – og som kan aktualisere spørsmål om hva som er mulig, spørsmål som vi uvegerlig og hele tiden stiller til oss selv. Boken inneholder Agnar Mykles artikkel fra 1950 og en artikkel av Per Bj. Boym som en introduksjon til bildene.

Tre fotografer og en kurator, Per Bj. Boym, har laget en utstilling og en bok om menneskene, arkitekturen, industrien og naturen i aluminiumsbygda i 2009–2010. Sogn og Fjordane Kunstmuseum åpnet utstillingen i Øvre Årdal 13. november 2010. Som bakgrunn, her er et utdrag fra baksideteksten til boka:

110 Utva lgt foto


arthouse – en salgs- og visningsmulighet for din kunst Publiser din egen kunst og få din egen virtuelle utstilling hos oss! Vi legger ut jevnlig separat-virtuelle utstillinger på vår forside på www.fineart.no! Fakta om fineArt • 130 000 registrerte brukere • 40 000 besøkende hver måned • 200 000 sidevisninger • 15 000 betalende medlemmer i KUNSTklubben • Utgiver av Norges største og eldste kunstmagasin, KUNST Hva du får: • Du får vist inntil 12 av dine bilder i Norges største kunstportal på nett • Egen kunstnerside på fineart.no utarbeidet av profesjonell webdesigner • Egen virtuell utstilling – med rullerende kampanje på forsiden • Mulighet for en visning i kunstmagasinet KUNST • Kjøpte Google-treff på ditt navn hos fineArt, med link rett til din side • Egen internettadresse (www.fineart.no/kunstner/ditt navn) • Profesjonell administrasjon av salg av bilder • Et nært samarbeid med landets største kunstaktør • Markedsføring i fineArts kanaler • Halv pris av timesalær hos advokat Sølvi Sanden

Pris: Kr 3750,- (inkl. mva) per år. Dette inkluderer abonnement på magasinet KUNST Ønsker du å benytte deg av dette tilbudet, ta kontakt med kristin@fineart.no.

Velkommen i arthouse!

Palettklubben – gir mange fordeler Du som elsker å tegne og male og lage kunst, får her et supert tilbud som kan gi deg enda større glede av hobbyen din. Det lønner seg å bli medlem av Palettklubben hvis du vil noe med bildene dine. Fordelene ved å være medlem: • Egen nettside på fineart.no. Du kan få lagt ut inntil 10 bilder på våre nettsider. For et tillegg på kr 150,- kan du legge ut ytterligere 10 bilder, og på denne måten ha en egen nettside hos oss. • Du kan bli valgt til månedens kunstner. Hver måned kårer vi månedens kunstner fra palettklubbens galleri. Månedens kunstner får ekstra profilering på vår nettside. I tillegg kan du bli valgt til Årets Palettklubbkunstner. • Korrektur over nettet. Som medlem har du mulighet til å få bildekorrigering av en av våre kunstnere på inntil 10 av dine bilder i løpet av et år. Dette legges også ut på nettet, slik at andre kan se og lære av det. • Rabatt på kurs. 10 prosent rabatt på alle våre kurs. Deltar du på ett av våre kurs i året, har du allerede spart inn mye av kontingenten. • Rabatt på kunstnermateriell. 10 prosent rabatt på kunstnermateriell hos mange forhandlere rundt i landet. • Velkomstgave og medlemspin i gull. • Jevnlige nyhetsbrev med informasjon om hva som skjer på kunstfronten, spesialtilbud på kurs og reiser, osv.

Medlemskap i Palettklubben koster kr 600,- per år. Som abonnent av KUNST koster det kr 400,- per år. Ved bestilling av både abonnement og medlemskap samtidig koster dette kun kr 800,- per år.

bli medlem i dag! Det lønner seg.

111 Utva lgt foto


kunstutstillinger: anmeldelser

Se bare på vinneren av Kunsthåndverkprisen på 100 000 kroner, 55 år unge Sidsel Hanum. Hun har det med å fornye seg, og hennes tre kjempestore porselenskar, Oval nr. 5, 6 og 8, er i motsetning til tendensen i hennes tidligere arbeider, helt uten dekor. Det rene, minimalistiske uttrykket brytes bare av en søm på kortenden av de elegante karene. Som kontrast til Hanums kar har juryen montert Astrid Sleires ­Renewaloop (Renewal & Loop), en stor installasjon der hun har lagt et tynt lag betong i mønster oppå ulike forfinede porselenstallerkener og -figurer. Den rå estetikken har flere humoristiske poeng, men det ligger også en klar kulturkritikk i disse arbeidene. Sleire er også blant de eldre (49 år), så det er ikke bare ungdommen som kan være frodig. Blant de yngre vil Hilde K. Frantzen garantert bli en publikumsfavoritt med sin burleske, tekstile installasjon Øvelser i å dø. Monica Marcella og Jim Darbu vekker også oppmerksomhet, og det anbefales å se nærmere på de mange (unge) smykkekunstnerne, for eksempel Elise Hatlø, Felieke van der Lest og Anna Talbot. Veteranen Sigurd Bronger er også verdt å legge merke til. Det er mange forfriskende, nye grep på årets utstilling. Den største (materialmessige) overraskelsen står Ingrid Tvedt Nord for. At det er støpte glasselementer i hennes skulpturer med ulike readymadeobjekter, vil du aldri gjette.

Glede på tvers av generasjonene

Hva: Kunsthåndverk 2010 Hvor: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Når:

­ unstindustrimuseet, Oslo K 19/9 2010 – 5/12 2010

Norge har noen av verdens beste kunsthåndverkere. Like fullt har kvaliteten på de årlige høstutstillingene vært variabel. I år er de tilbake med full styrke. I fjor gikk Norske kunsthåndverkere tilbake til en generell årsutstilling etter å ha hatt materialbaserte triennaler hvert år siden 2002. Det resulterte i rekordartet søkning, men en heller kjedelig utstilling. I år er både kvaliteten og monteringen bedre enn i fjor, til tross for færre søkere og antall antatte. Juryen har sett etter andre ting og er opptatt av aldersspennet fra 25 til 62 år. Det er klar forskjell i holdning mellom de yngre og de eldre kunsthåndverkerne. De eldre holder seg gjerne til et enkelt, modernistisk formspråk, de yngre er ofte mer opptatt av mer detaljrike og fortellende uttrykk. Cirka 40 prosent av deltagerne er under 35.

1

2

3

1. Anna Talbot er en av de unge smykkekunstnerne det er verdt å legge merke til. 2. Hilde K. Frantzens tekstile installasjon Øvelser i å dø byr på overraskelser. 3. Astrid Sleires store installasjon Renewaloop (Renewal & Loop) har mange morsomme detaljer. 4. Sidsel Hanum fikk Kunsthåndverkprisen på 100 000 kroner for sine store kar. De er cirka 80 centimeter høye, og de er ekstremt tynne og lette fordi de er støpt og brent med papir i porselens­ massen. Alle foto: Kunstnerne/Norske kunsthåndverkere

4

Lars Elton er fast kritiker i VG og en kjent stemme og skribent i norsk kunstliv. Han leverer også kunstanmeldelser og omtaler av aktuelle utstillinger til KUNST.

112 A nm eldelser


Slike tanker er det grunn til å ha med i bakhodet i Nasjonalgalleriets høyloftede saler. For her skinner det i gull, det glitrer i de vakreste edelstener, og gjengivelsen av de hellige figurene kan få enhver til å falle til bakken i ren beundring. Den gjennomsnittlige kvaliteten i denne utstillingen er så oppsiktsvekkende god at bare interessen for håndverksmessig kvalitet og finesse burde få publikum til å gå mann av huse. Utstillingens tørre katalogtekster gir et interessant innblikk i en religiøs praksis som er ganske ulik den vi kjenner fra vår hjemlige, protestantiske kirke. Den ortodokse gudstjenesten er en form for teaterforestilling der de utstilte gjenstandene kan ha overraskende praktiske begrunnelser. For eksempel ble de liturgiske viftene brukt til å vifte bort fluer fra alteret der brødet og vinen ble oppbevart. Det hører også med til historien at det finnes en norsk dør inn til denne utstillingen. Nasjonalmuseets egen samling av russiske ikoner fra Novgorod-skolen representerer et enklere alternativ til de mer detalj- og fargerike ikonene og billedskildringene fra Moskva-skolen. I tillegg er det verdt å merke seg to nydelige gjenstander av gull­ smeden Iver Windfeldt Buch, som ble født i Drammen i 1749. Han var hoffjuveler for Katarina den store, og utførte en lang rekke prestisjefylte oppdrag. Blant annet har han laget sølvmøbler som nå vises i Eremitasjemuseet i St. Petersburg.

Til himmels og tilbake igjen

Hva: Sakrale skatter fra Kreml-museene i Moskva Hvor: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Når:

­ unstindustrimuseet, Oslo K 24/9 2010 – 16/1 2011

Nasjonalmuseets utstilling med sakrale (kirkelige) skatter fra russisk historie er en eneste lang parademarsj av kunstneriske høydepunkter. Kunsthåndverk kommer i mange former, og i likhet med den ­vanlige kunsthistorien er også kunsthåndverkets historie nært knyttet til kirken. Måten den russiskortodokse kirken har gjenvunnet sin stilling på etter demokratiseringen, er et tegn på hvor dypt religionen stikker i det russiske samfunnet. Skal vi tro tekstene i den utsøkte utstillingen av sakrale skatter fra Kreml-museene i Moskva, synes kirken å være en integrert del av russisk kultur, en av grunnsteinene som er med på å definere hva det vil si å være russisk. At det også innebærer at en sterk konservatisme får prege ­samfunnet, følger med på kjøpet.

1

2

1. Denne kalken er laget av Katarina den stores hoffjuveler Iver Windfeldt Buch. Han var født i Drammen i 1749 og gjorde en oppsiktsvekkende karriere etter at han kom til St. Petersburg i 1770. 2. Wow-opplevelsene står i kø i Nasjonalgalleriets utstilling Sakrale skatter fra Kreml-museene i Moskva. Mange ikoner er blitt smykket med fantastiske gullsmedarbeider. Under kommunisttiden ble flere av disse dekslene skilt fra ikonene, som dette dekselet fra det tidlige 1600-­tallet forestillende Guds mor, Hodegetria. Alle foto: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

113 A nm eldelser


kunstutstillinger: omtaler

Marianne Heskes konsepter Stenersenmuseet vil antagelig bli slukt av Munch-Museet når de to muse­ ene samlokaliseres i Bjørvika. Mens vi venter, viser museet stor vitalitet. Frem til og litt inn i januar viser museet to utstillinger med stor kontrast. Den ­sørafrikanske fotografen Roger Ballen viser urovekkende sort-hvite fotografier. ­Marianne Heske stiller mer på den lyse siden med sin utstilling Himmel og jord som står til 2. januar. Et hovedtema i utstillingen kan sammenfattes under betegnelsen groove. I et åpent felt av bevegelse og kommunikasjon viderefører Marianne Heske sitt mangeårige dukkehodeprosjekt. Hun har fått kunstnere verden over til å produsere dukkehoder i ulike materialer. Disse er fraktet til Norge for denne anledningen og vil inngå i en omfattende installasjon. I tillegg vil hun også vise helt nye videomalerier.

1

1. En gang på 1970-tallet fant Marianne Heske en eske dukkehoder på et loppe­ marked i Paris. Disse har fulgt henne siden og utløst masse spennende kunst. Foto: Marianne Heske 2. Roger Ballen viser sterke fotografier, som Twirling Wires fra 2001. Foto: Roger Ballen

Patrick Huses bevissthet Mange vil lese tittelen ovenfor som en psykologisk åpning. Slik er det ikke med utstillingen i Lillehammer kunstmuseum. Ville du stolt på denne mannen? Fra en bakgrunn som leverandør av tivolimotiver og islandske landskapsinntrykk har Patrick Huse beveget seg mot et kunstuttrykk preget av engasjement for nordområdene. Gjennom det seneste tiåret har han med stort alvor utforsket og dokumentert utviklingen i alle land med områder nord for polarsirkelen. Dette har han omformet til engasjerende kunst som nå vises i en spesiell form for retrospektiv utstilling med nye verk i Lillehammer kunstmuseum. Bevisstheten vi snakker om, gjelder økologi, historie og utvikling i nordområdene. Patrick Huse er blitt litt av en Nordkalottens egen huskunstner med en lang rekke store utstillinger på ulike velrenommerte museer. Utstillingen står til 30. januar.

Kunstens fremtidstro Science fiction har alltid fascinert dem som har et åpent sinn. Det inkluderer mange kunstnere. Take Me To Your Leader! The Great Escape Into Space er den fantasieggende tittelen på høstens satsing i Museet for samtidskunst. Fremtidssjangeren har sine røtter tilbake til det tidlige 1800-tallet, men begrepet ble først definert i 1926. Etter andre verdenskrig fikk sjangeren sin store popularitet. Denne utstillingen viser hvordan mange kunstnere er blitt inspirert av science fiction, men også hvordan kunsten har påvirket hvordan science fiction uttrykkes. Utstillingen, som står til 30. januar, viser verk av Børre Sæthre, Elise Storsveen, Jone Kvie og Adolph Denis Horn i tillegg til en lang rekke utenlandske kunstnere.

114 Om ta ler

2

Patrick Huse stirrer verden i hvitøyet med selvportrettet Art Today; a reflection of confidence, som inngår i utstillingen Preserving Memory på Lillehammer kunstmuseum. Foto: Patrick Huse

Elise Storsveens collage Viewing the Past as It Happens (2010, her i utsnitt) er ett av mange fascinerende kunstverk i science fictionutstillingen på Museet for samtidskunst. Foto: Nasjonal­ museet for kunst, arkitektur og design


Bokomtaler Tekst Toril S. Kojan

Bøkene er til salgs på www.fineart.no og i vårt galleri. Fri frakt for abonnenter og medlemmer av Kunstklubben! Bok: Paralleller Ungt ­samtidsmaleri fra Norge/Leipzig

Bok: Erik Werenskiold og hans krets. Utfordringen fra Cézanne

Forfatter: Nora Ceciliedatter Nerdrum, Daniel Østvold, Line Engen Forlag: Labyrinth Press, 2010 Pris: Kr 295,-, innb. 72 sider

Forfatter: Marit Werenskiold og Øivind Storm Bjerke Forlag: Labyrinth Press Pris: Kr 298,- innb. 72 sider

Boken er egentlig katalogen til årets hovedutstilling på Kistefos-Museet, som presenterte en omfattende mønstring av tysk og norsk samtidsmaleri – den aller første i norsk sammenheng som viser arbeider av unge malere fra våre to land. Denne boken viser maleriene til de deltakende kunstnerne som var: Sverre Bjertnæs, Christer Glein, Veslemøy Sparre Jansen, Christer Karlstad, Lystein Tømmerås, og fra Leipzig/Tyskland: Tilo Baumgärtel, Tim Eitel, Christoph Ruckhäberle, David Schnell og Matthias Weischer. Bildene av de omtalte kunstnerne følges av tekster skrevet av Nora Ceciliedatter Nerdrum, Daniel Østvold og Line Engen. I sin tekst tar Nerdrum for seg maleriet som medium og erklærer at det langt fra er dødt. Daniel Østvold går nærmere inn på hva som karakteriserer de unge malernes innfallsvinkel til maleriet og særtrekk hos de enkelte, og Line Engen forklarer Den nye Leipzigskolen og hva disse malerne står for.

Utstillingen i Lillehammer Kunstmuseum, Erik Werenskiold og hans krets. Utfordringen fra Cézanne er behørig omtalt i denne boken, som også er en katalog i bokform. I forordet skriver direktør Svein Olav Hoff ved Lillehammer Kunstmuseum at det var i november 1898 at Erik Werenskiold oppdaget Paul Cézannes maleri for alvor. Han så Cézanne i Berlin i mai og ble begeistret. I november tok han med seg Oluf Wold-Torne, Thorvald Erichsen og Fredrik Collett til Paris, hvor de blant annet opplevde den norske generalkonsul i Paris Auguste Pellerins store privatsamling av samtidskunst. Cézanne var den sentrale kunstneren, og dette møtet skulle få stor betydning for særlig Werenskiolds og Wold Tornes kunstneriske uttrykk. Erik Werenskiold hevdet at Cézanne var den største kunstneren siden Rembrandt. For øvrig skriver forfatterne om Werenskiolds forhold til Cézanne og om Cézannes betydning for Werenskiold og hans krets' kunstneriske uttrykk.

Kunstformidling • Kommisjon • Taksering Samtidskunst og klassisk, norsk kunst samt grafikk av Edvard Munch

Galleri KS, Storgaten 20, 3126 Tønsberg - Telefon 48179706 - post@galleriks.no


Hazel Soan maler bilder til hver artikkel spesielt for KUNST og forteller om sine tanker rundt prosessen og valg av farger.

Kunst i bevegelse Et maleri er alltid statisk, men det kan likevel skapes liv og bevegelse innenfor rammene. Hazel Soan viser deg her hvordan.

Tekst Hazel Soan / Oversatt av Toril S. Kojan

Aktive linjer Når et landskap er malt ute i løpet av litt tid, får dette maleriet en kronologi. Fordi det ikke er kun ett øyeblikk som er malt, men øyeblikk som overlapper hverandre, vil maleriet få liv, fordi ting endrer seg og influerer på penselstrøkene. Men hvis et enkelt øyeblikk av tiden blir malt, som en solnedgang eller en skyformasjon, eller hvis et fotografi er kilden til inspirasjonen, da må kunstneren tvinge bevegelse inn i maleriet for å skape en opplevelse av at forandring vil skje. Ved hjelp av energiske penselstrøk og aktive ledelinjer skapes følelsen av bevegelse.

Malerier viser oss et statisk bilde, men likevel har de evnen til å få oss til å tro at det skjer en bevegelse, om enn svært liten, innenfor lerretets eller rammens grenser. Denne antydningen av bevegelse er viktig for et maleri, fordi det indikerer liv, fremskritt, forandring. Det bærer med seg en følelse av forventning – som best kan sammenlignes med den undertrykte energien man ser i en lydig hund: ved kommandoen STÅ er den rolig, selv om den innehar en eksplosiv energi, er på randen av bevegelse og venter på det ene ordet som kan løse den fra dens statiske stilling. Ved det forrige århundreskiftet ønsket futuristene å glorifisere fart, flukt, menneske og maskin. De skapte en malestil, kinetisk kunst, som hadde til hensikt å frembringe bevegelse. De gikk langt i å skape kinetiske malerier, og slik er antydningens kraft og styrken fra det følelsesladete innspillet, at kunstneren trenger kun en aktiv strek, et energisk penselstrøk, former som indikerer bevegelse, blanding av farger, gjentakelse eller unøyaktighet for å skape illusjonen om at bildet ikke er stille, men faktisk i bevegelse.

1. Himmelens teater Horisontale og diagonale linjer er kraftfulle verktøy for å skape retning; når de er lagt på tvers av lerretet, henspeiler de på de raske skiftningene på himmelen og de parallelle linjene fra refleksene på den fuktige stranden som stadig skifter.

1 116 Instruktivt


3

Skiftende former Formen på en figur i bevegelse gir raskt en opplevelse av at noe er i bevegelse, men selv en form som opplagt illustrerer bevegelse, kan oppleves statisk, hvis den ikke får hjelp av aktive penselstrøk eller uskarpe kanter. Formen på rommet mellom kroppsdeler i bevegelse er alltid mer viktig enn kropps­ delene selv, fordi de indikerer bevegelse, især der mer enn en figur er involvert. 3. Løpende mann Når vannfarger får blande seg på papiret, indikerer det automatisk bevegelse. Føy til uskarpe kanter, og en løpende positur blir omgjort til en rask bevegelse.

2

2. Banksystemenes fall De vandrende stillingene til bankfolkene i City skapes av rommene rundt dem. Deres antydede bevegelse understrekes av de raske penselstrøkene som er gjort tvers over silhuettene. Gjentakelsen av ­lignende bilder forsterker følelsen av bevegelse ytterligere.

Utydelighet Det er ofte det som er unøyaktig, eller utydelig i et maleri, som skaper en følelse av bevegelse og dermed gir det liv. Noen av van Goghs malerier er veldig eks­ pressive, ikke bare på grunn av penselføringen, men fordi de skaper uro. Betrakteren trekkes inn i bildet og vil automatisk bytte rundt på ting i et ønske om å rette opp, eller fullføre dem. Dette er en meningsfull aktivitet, og kunstneren kan gjøre dette bevisst med tvetydighet, bevisste unøyaktigheter, ubestemthet, overdrivelse, forskyvning og optisk bedrag. Betrakteren kan aldri bestemme dette, slik at bildet forblir i bevegelse. 4. Purpurslør Figurformene i dette maleriet antyder bevegelse, men den egentlige bevegelsen er skapt av utydeligheten i dem og bakgrunnen. Vi kan ikke helt forklare hva som skjer, så vi vandrer rundt i bilder og prøver å løse dem slik at vi blir fornøyd. Slik skaper vi en iboende bevegelse.

4

5. Detalj av Purpurslør Bevegelsen innenfor utydelige eller ekspressive penselstrøk og linjer er mer tydelig i et abstrakt maleri enn i et figurativt maleri, noe som kan ses ved å ta en detalj fra Purpurslør. Det er ganske urovekkende å tenke på at et objekt i ro kan bli bevegelse, og at det samme flate objektet kan antyde tre dimensjoner. Derfor må vi aldri bli overrasket over den magiske verden av visuell kunst. Kanskje er maling noe som kan finne opp og opprettholde evig bevegelse? Perpetuum mobile? 5 117 Instruktivt


Spør kunstjuristen! Sølvi Sanden har 25 års praksis som advokat og jurist, tolv års bakgrunn som administrativ dommer og ti års erfaring som kunstner. Kunsthistorie har hun lest på natten ved siden av advokatpraksisen. Som figurativ kunstner er hun selvlært med opphold ved akademiet i Firenze og hos en rekke andre figurative kunstnere. Sølvi har også en enorm kunnskap om materialer og spenner lerreter selv, lager farge ved å rive pigment og sitt eget bindemiddel basert på gamle oppskrifter. Selv sammenligner hun denne delen av kunsten med vitenskap, som hun utforsker systematisk. I dag jobber hun annenhver uke som advokat og kunstner. – Jeg befinner meg i en lignende situasjon som mange andre kunstnere som ennå ikke har satset hundre prosent på kunsten sin. Da jeg var ung, måtte jeg finne en måte å forsørge mine to barn alene, og jeg gikk jusens vei. Men det jeg egentlig hadde lyst til, var å bli kunstner. Det er også det figurative og ikke minst det å male portretter som fascinerer meg mest. Sølvi har mange kunstnere innom sitt advokatkontor i Arendal som lurer på en rekke fallgruver når man skal etablere seg og jobbe som kunstner. Informasjonen er ikke alltid så tilgjengelig. Hvordan skal jeg skrive kontrakt med gallerier? Hva med copyright når noen har lastet ned et foto av mine malerier fra Facebook og brukt det som en del av sin veskedesign?

– Selvsagt er det to svært ulike verdener jeg opererer i, men for meg handler det mye om det samme som kunstner og advokat; nemlig en ­utfordring og en problemstilling som skal løses. I KUNST vil hun fremover på våre instruktive sider ta opp en juridisk problemstilling knyttet til det å etablere seg og leve som kunstner. I dette magasinet kan du lese om copyright på egne foto av kunsten og egne ­arbeider, blant annet på Internett.

Har kunstnere opphavsrett til verkene sine? Som advokat og kunstner får jeg ofte spørsmål om hvilke rettigheter man har til egne kunstverk. Kan man beskytte verkene sine? Er det trygt å legge ut bilder av verkene på nettet? Kan man bruke hele eller deler av andres verk i egne verk? Hvor går grensen for plagiat eller bearbeidelser? Hvordan kan en beskytte eget renommé, navn og prestisje og sikre seg økonomisk gevinst når verket overdras eller på annen måte offentliggjøres? Er det på den annen side greit å bruke et fotografi fra en avis, et magasin, eller fra Internett, og male eller tegne etter dette uten at fotografens rettigheter blir krenket? Hva hvis en bare bruker en liten del av fotografiet, eller bare det samme motiv og idé som fotografen har brukt? Og hvordan er det med malerier og tegninger, kan en kopiere en annens verk og utgi kopien med egen signatur uten samtykke fra kunstneren? Før data- og fotografialderen var det arbeidskrevende og komplisert å kopiere et bilde, man måtte lage trykk eller reproduksjoner av kunstverkene, og kunstneren hadde som regel full kontroll på hvor mange eksemplarer som ble laget av verket hans, og hvor de ble laget. Behovet for regler om opphavsrett var derfor begrenset. Det var den tyske maleren Albrecht Dürer (1471–1528) som fikk den første kjente formelle beskyttelse for sine verker, da hans enke i 1528 fikk enerett til å utgi hans verk. I vår moderne tid, med muligheter til å kopiere verk på nettet, med liten kontrollmulighet og liten oversikt over spredningsantall og spredningssted, er behovet for regler som kan beskytte egne kunstverk, spesielt viktig. Opphavsretten har derfor økt betydning. Selve begrepet opphavsrett er forholdsvis nytt, og for de fleste er ­begrepet copyright, som i engelskspråklige land betyr nesten det samme, mer kjent og innarbeidet i det norske språk.

Opphavsretten er omhandlet i gjeldende åndsverklov av 1961, og i tillegg til bestemmelsene i denne loven har vi regler i Bernkonvensjonen som Norge er tilsluttet, og i flere EU-direktiver som vi er forpliktet til å følge gjennom EØS-avtalen. Jeg skal i det følgende gi en kortfattet og ­personbegrenset innføring i opphavsrettens generelle innhold og begrensninger. Forhåpentligvis vil du som kunstner få svar på en del av de spørsmålene jeg startet med innledningsvis. Enkelt sagt kan en si at opphavsretten er en tidsbegrenset enerett som en kunstner har til en nærmere angitt utnyttelse av eget åndsverk. Begrepet åndsverk er et juridisk begrep som viser hva som vernes av opphavsretten, for eksempel kunstneriske verk av enhver art og uansett uttrykksmåte og uttrykksform. ( åvl.§1, 2. ledd) Opphavsrett forveksles noen ganger med eiendomsrett, men et kunstverk er en gjenstand som eies av kunstneren selv eller den eller de han har overdratt det til, mens opphavsretten som hovedregel følger kunstneren alene og er en rett han har til selve utformingen eller skapelsen av kunstverket. Kunstneren trenger ikke å foreta seg noe som helst for å få opphavsrett. Den eneste begrensningen for kunstneren som person er at han er et menneske. Alder og psyke har ingen betydning, men kunstverk skapt av et dyr, eller ene og alene av en maskin, er ikke beskyttet av opphavsretten. Det kan imidlertid være lurt å sette copyright-merket på bilder som legges ut offentlig, da dette varsler at en vil forfølge krenkelser mot opphavsretten, og potensielle gjerningsmenn vil ha liten mulighet til å si i ettertid at de ikke visste at kunstverket var beskyttet. I USA kan man registrere kunstverk i et eget register.

NYHET! Som medlem av Arthouse hos fineart.no betaler du kun kr 890 i timesalær, halv pris av vanlig advokathonorar, dersom du skulle trenge personlig råd som kunstner hos Sølvi. På våre nettsider har også Sølvi lagt ut en rekke punkter hun kan hjelpe deg med, samt en pakke med tips til deg som skal etablere deg som kunstner, og de juridiske fallgruvene du kan komme borti. Ta kontakt med kristin@fineart.no for flere spørsmål!

118 Instruktivt


Det er imidlertid ikke nok at et kunstverk betegnes som et åndsverk for at det skal vernes av opphavsretten. Det må også ha det som kalles verkshøyde, det vil si at det må ha originalitet og vise at kunstneren har skapt det med en viss individuell kreativitet, selvstendighet og egenart. Dette er en vanskelig vurdering, men det er ikke et estetisk kvalitetskrav, og verk som Marcel Duchamps Fountain kan ha verkshøyde selv om det i manges øyne ikke er noe annet enn et pissoar. Har verket økonomisk verdi, eller betegnes som et betydningsfullt kunstverk, vil man vanskelig kunne si at det ikke fyller verkshøydekravet. I tillegg til at kunstverket må ha verkshøyde, må det også kunne oppfattes av andre enn kunstneren selv. Kunstnerens ideer må ha vist seg i en eller annen form, for eksempel som streker i en tegning eller maling på et lerret. Det trenger imidlertid ikke å være et fullført verk, skisser og utkast er like mye beskyttet som det ferdige kunstverket, og digitaliserte bilder eller grafiske trykk av et originalverk har like stor opphavsrettsbeskyttelse som originalen.

nalen kan gjenkjennes, Dersom kunstverket er nytt og selvstendig, vil det få egen opphavsrett og kalles en omskapelse av det originale verket, men kan det defineres som bearbeidelse av det originale verket, betegnes det som et plagiat og er ulovlig. Et plagiat er en direkte kopi eller etterligning av et annet verk, utført uten samtykke fra kunstneren og uten hjemmel i lov. Det er ikke nødvendig at etterligningen er helt identisk, også etterligninger som er tilføyd noe, betegnes som plagiat. Det er imidlertid nødvendig at etterligneren har kjent til originalverket og benyttet seg av dette.

Bilder på Internett uten å krenke opphavsretten? I dag opererer mange kunstnere med egne hjemmesider, og det legges ut bilder av egne kunstverk på Facebook, Twitter, Nettby og bloggsider. Kan man snakke om opphavsrett i disse tilfellene, og hvordan virker den i så fall? Nettet er i utgangspunktet åpent for alle og enhver, og så lenge en ikke legger restriksjoner på tilgangen til egne opplysninger, vil disse i prinsippet kunne spres over hele kloden samtidig og med samme kvalitet. Når man laster ned et bilde fra nettet, foretar man i realiteten en kopiering av bildet. Opphavsretten gjelder derfor i like stor grad her som ellers. Hvis dere ser på de ulike nettsidene, vil dere også se at det opereres med svært mange avtaler og regler for bruk, i tillegg til de nasjonale lovene som gjelder for opphavsrett. Det vanskelige er kontrollmuligheten. Vanligvis vil man vite hvor mange eksemplarer av et bilde man overdrar, og til hvem, men på nettet er dette så å si umulig. Legger man ut et bilde der, har man i realiteten offentliggjort det, og en må da akseptere at det brukes slik avgrensnings­ reglene tilsier. Men har andre lagt ut bildet uten kunstnerens samtykke, vil dette være et klart brudd på opphavsretten, og oppdager man ulovlig bruk av egne bilder, kan man på vanlig måte slå ned på dette. Problemet er ofte at man ikke oppdager det uten at en blir gjort oppmerksom på det. Dette er imidlertid noe man må leve med, og man kan selv velge om man vil benytte seg av publisering på nettet, legge inn bilder og sider med strenge restriksjoner for tilgang og offentliggjøring, eller la være å bruke nettet for å markedsføre egne kunstverk. Krenkelse av opphavsretten kan gi flere ulike sanksjoner, fra fengselsstraff for forsettlighet og skjerpede forhold, til bøter, erstatning og inndragning. For kunstnere er det viktigste at en krenkelse blir stoppet, og at ulovlige kunstverk blir ødelagte. I tillegg kan det bli snakk om erstatning for økonomisk tap, overføring av fortjeneste og oppreisning. Det er også viktig at krenkelser av kunstnerens ideelle opphavsrett får reaksjoner, da en slik krenkelse kan skade hans renommé og anseelse, og ødelegge ­markedsverdien både for ham selv og kunstverket/fremtidige kunstverk. ■

Hvor langt rekker opphavsretten? Opphavsretten har både en økonomisk og en ideell side. Økonomisk sett er det viktig for en kunstner at han kan bestemme når og på hvilken måte kunstverket skal offentliggjøres, og at han har kontroll på hvor mange eksemplarer av verket han skal lage og selge. I tillegg til dette har kunstneren behov for å få navnet sitt nevnt når kunstverket vises eller omtales, og at andre ikke bruker kunstverket hans på en slik måte at det krenker ham eller selve verket hans. På den andre siden har samfunnet behov for at kunstverk offentliggjøres og utnyttes i visse anledninger. Dette har åndsverkloven tatt høyde for, og den inneholder flere såkalte avgrensningsregler som begrenser kunstnerens enerett til kunstverk. For det første beskytter opphavsrett bare selve utformingen, eller skapelsen av kunstverket, og ikke motiv, ideer og teknikker som er brukt for å skape verket. En kunstner som maler skyer og engler, har ikke opphavsrett til disse temaene, men han har rett til beskyttelse av den måten han har utformet disse motivene på. Hvis en kunstner skal beskytte en idé eller en teknikk, må han unnlate å vise disse til andre. Opphavsretten gjelder dessuten bare så lenge vernetiden løper, det vil si 70 år etter at kunstneren er død. Etter den tid beskytter ikke opphavsretten kunstverket, men det kan være andre lover og regler som beskytter det, for eksempel avtaler om innskrenket bruk, testamentariske disposisjoner og lignende. Og det er viktig å merke seg at et kunstverk som er betegnet som et åndsverk, ikke mister denne betegnelsen selv om vernetiden er utløpt. Rembrandt sine malerier er fortsatt åndsverk, og selv om de kan kopieres og utnyttes i det offentlige rom, kan det være andre restriksjoner knyttet til bildene. Kunstverk som er offentliggjort, for eksempel på nettet, eller ved overdragelse, kan fritt lastes ned og kopieres til privat bruk. Betingelsen er at kopiene ikke brukes kommersielt eller i ervervsøyemed. Trenger du et bilde av et maleri for eksempel, kan du kopiere det fra nettet og bruke det til eget formål, men du kan ikke dele det ut eller vise det til andre uten å krenke opphavsretten. Lærere som kopierer kunstverk som har opphavsrett, og deler kopiene ut til elevene, har ikke rett til dette uten kunstnerens samtykke, eller med hjemmel i lov. Kunstverk som ikke betegnes som åndsverk, har ikke opphavsrett. Disse kan fritt utnyttes av andre, men en må være oppmerksom på at andre regelverk kan beskytte verkene, for eksempel hvis det dreier seg om utenlandske verk eller verk som er beskyttet av privatrettslige regler og avtaler. Kunstverk som utnyttes etter samtykke fra kunstnere, er selvsagt ikke beskyttet av opphavsretten så lenge samtykket omfatter bruken. Har man fått lov til å kopiere et bilde av Nerdrum, kan man gjøre det, men bare på de betingelser Nerdrum har satt. Dersom man bruker et kunstverk slik at det lages et nytt og selvstendig verk, krenker man ikke opphavsretten til kunstneren som laget originalverket. Dette er et veldig vanskelig avgrensingsområde, og hver sak må vurderes konkret. Hvordan kan man se at et kunstverk er nytt og selvstendig fra originalen? I vurderingen av dette har domstolene blant annet lagt vekt på helheten i det nye kunstverket, og sett på om elementer fra origi-

Kilder: Rognstad, Ole Andreas, Opphavsrett, Universitetsforlaget, 2009. Wagle, Anders Mediaas og Ødegaard jr., Magnus, Opphavsrett i en ­digital verden, Cappelen akademiske forlag, 1997. Torvund, Olav, Opphavsrett – en introduksjon, http/www.torvund.net/index.php? page=opph-innl Knoph, Ragnar, Åndsretten, 1936.

Kunst presiserer. I utgave 4/2010 av KUNST ble motivet White Shadows av Anne Katrine Dolven presentert for salg. Redaksjonen ønsker å presisere følgende: Trykket og hele opplaget var i 1994 en donasjon av Dolven i forbindelse med kunstmappen KUNST FOR FRIHET. Mappen kom ut i forbindelse med fredsprisen til Aung San Suu Kyi Sun i 1994. Redaksjonen beklager at denne informasjonen ikke ble tatt med.

119 Instruktivt


Carol Carter foran en av sine store akvareller.

Carol Carter, Rainbow Swim, akvarell, 70 x 22 cm, 2003.

Vann er mitt rette element Akvarellkunstner Carol Carter fra St. Louis, Missouri er oppvokst i Florida. Hennes naturlige element er vann, enten bokstavelig eller antydet. Nå kommer hun til Norge for å holde kurs i akvarellmaling for KUNSTs lesere.

Tekst Toril S. Kojan / Foto Carol Carter

I Internetts barndom var det moro å surfe rundt og finne frem til spennende kunstnere. Selv skulle jeg til Florida og var interessert i å finne noen i dette området. Jeg søkte på kunstnere i Florida. Helt tilfeldig klikket jeg på C og fant Carol Carter. Hennes akvareller bergtok meg, der de strålte ut fra hennes hjemmeside. Jeg tok kontakt med henne og møtte et hjertevarmt menneske som jeg har holdt kontakt med siden. Hun har vært i Norge og undervist i akvarellteknikk flere ganger, men nå er det lenge siden. − Siden jeg vokste opp i Florida, er mitt sterkeste visuelle inntrykk menneskelige aktiviteter i vann. I mye av mitt arbeid er vann, enten bokstavelig eller antydet, bakgrunnen for de anonyme personene. Og fordi figurene er abstraherte, blir de anonyme, noe som bidrar til at jeg kan bruke dem til å fortelle en historie som er mer universell enn personlig. Carol Carter (54) er født i Sumner i Staten South Carolina, men vokste opp i Palm Beach i Florida. Faren var offiser i luftforsvaret, noe som førte til at familien bodde mange forskjellige steder i verden. Men siden faren opprinnelig var fra Palm Beach, slo de seg ned der da Carol var 12

år. Palm Beach er kjent som et sted for de rike, men Carter-familien hørte til middelklassen. − Vi hadde ikke herskapshus med portaler og stor oppkjørsel, men det var likevel Palm Beach. Jeg bodde der til jeg var 20 år gammel. Da flyttet jeg til St. Louis, hvor jeg tok en mastergrad i maleri ved Washington-universitetet. Jeg har alltid vært interessert i å male, helt siden jeg var barn, fordi jeg foretrekker å uttrykke meg visuelt. Akvarell og akryl er mine medier. Akvarellen tiltrekker meg spesielt på grunn av sin gjennomskinnelighet og flytende konsistens. Carol Carter har atelier i sentrum av St. Louis, og hun maler hver dag. Hun har også atelier hjemme, og hun maler der når formatene ikke er så store.

Personlige referanser − Innholdet i arbeidet mitt har ofte en autobiografisk referanse, forteller Carol. – Jeg utforsker og undersøker livet mitt visuelt. Ofte kommer jeg til en sterk visuell erklæring i forhold til hva som skjer meg i livet, som det 120

Instruktivt


Carol Carter, installasjon, Samtidsportretter, Growth Portraits, 3 dager – 23 år. Fra en utstilling ved Southwestern Illinois College, Belleville, Illinois, januar 2010. Foto: Ray Marklin Photography

å være mor, ekteskapet, tiden som går, karriere, familie, forhold. Selvanalyse bidrar til innhold og motiver i arbeidet mitt. Jo mer jeg kan analysere følelser og motivasjon, jo mer oversetter jeg det hverdagslige til motiver i kunsten min. Dialogen jeg fører med papiret og publikum, lar meg kommunisere på et dypere nivå.

Store formater Carol Carter arbeider i store formater. Selv akvarellene kommer opp i formater av uvanlige dimensjoner. 1 x 1,5 m er helt vanlig for henne. − Er det en spesiell mening med det? − Ja, det er det. Store akvareller skaper en viss konfrontasjon, man blir nesten litt urolig når man står overfor slike formater. De har også en slags dobbelthet i seg; klarhet og tvetydighet, beskyttelse og trussel, glede og smerte på samme tid. De kraftige fargene er vakre, men samtidig pågående i sin intensitet og skaper en viss spenning og kanskje ubehag. Men det er bevisst fra min side. Jeg vil at malerier skal ha en intimitet, noe mystisk og sensuelt. Når betrakteren må se en gang til, tenke seg om, anstrenge seg litt for å forstå, da føler jeg at jeg virkelig har lyktes. De store formatene har medført at Carter bruker gulvet som maleunderlag. Hun maler og manipulerer vannet enten stående, eller på kne. Ofte må hun til og med stå på selve papiret for å nå frem til områder på bildet.

Carol Carter, Metamorphosis, akvarell, 70 x 95 cm, 2009.

fra 15. februar til 4. mai 2011 og viser hennes Italia-prosjekt. Dette er akrylmalerier og kan ses på Carters hjemmeside www.carol-carter.com under Italy 2010. − Jeg har også gjort en Artist-in-Residence for the Everglades National Park i Homestead, Florida. Det var en fantastisk mulighet til å få bo i selve nasjonalparken og utforske og male i dette jomfruelige landskapet som går under navnet The Glades. Det var storslagent å dokumentere krokodiller, fugler, andre ville dyr, insekter og siv så tett på. Jeg vil starte arbeidet med disse maleriene neste år, når jeg er ferdig med Italiabildene. Everglade-prosjektet er et akvarellprosjekt.

Mange spennende oppdrag Carol Carter har hatt en rekke separatutstillinger opp gjennom årene, parallelt med kollektivutstillinger. Hun har vunnet konkurranser og fått utmerkelser, har vært på TV og i radio og vært omtalt i mange artikler. Hun har også hatt mange store utsmykkingsoppdrag. Nå står hun foran sin første store separatutstilling i et museum. Det føler hun er en milepæl. Utstillingen finner sted i Cedarhurst Museum i Mt. Vernon, Illinois 121

Instruktivt


Carol Carter, Jewel Swim, akvarell, 47 x 47 cm, 2009.

Carol Carter i kjent positur i atelieret. Hun maler for det meste på gulvet.

Et annet prosjekt hun skal i gang med, er å gjøre noe i forbindelse med oljekatastrofen i Gulfen. Sammen med en fotograf dro hun dit og dokumenterte tragedien som den utspant seg: stengte strender, oljesøl, redningsstasjoner for fugler og dyr, politiske plakater, lokalt raseri, skadede fiskere, opprensingsmannskaper etc. − Hvordan tenker du å lage kunst av dette? − Jeg håper å skape et kunstnerisk uttrykk for hvordan vi forholder oss til klima- og politisk-sensitive hendelser. Som kunstnere mener jeg vi har et ansvar for å være vitner og oversettere av aktuelle, ubehagelige hendelser. Jeg håper å kunne male strålende tragedie, som Monet kalte det. − Hvordan begynner du et bilde? − Først er det selve ideen. Deretter starter jeg alltid akvarellene med en svak tegning. Fotografi er ofte utgangspunktet, men det er svært underordnet i selve prosessen. Jeg begynner med et tørt papir og lar vannet flyte inn på et spesielt område. Så tilfører jeg farge, tett og mettet i konsistensen, slik at området får volum og form og ikke bare blir noe blast noe når det tørker. Hver lavering må tørke grundig før jeg begynner på neste lag. Carol Carter underviser to ganger i uken på Maryville University, og hun har mange workshops i USA. Nå har hun takket ja til å komme til Norge, og i mai/juni neste år kommer hun til Oslo og holder to malekurs. (Se kursinfo på side…) KUNST ønsker henne velkommen!

Carol Carter, Cocos, akvarell, 52 x 70 cm, 2009.

under det positive relieffet og ender opp med interessepunktet, for eksempel hendene. Det er viktig å passe på at strukturene er sterke – med sterkest mulig kontrast nærmest interessepunktet. Hendene er hovedobjektet i maleriet, og det hviteste hvite og de mørkeste grønne er plassert ved siden av hverandre. Hvert trinn i akvarellen blir malt flatt – på gulvet. Slik at fargen og vannet fritt kan blande seg og flyte sammen. Det forsterker den abstrakte kvaliteten i arbeidet mitt og gir det et spontant, vilkårlig og friskt utseende. Selvsagt er dette også en større utfordring for meg – å ha god kontroll der det trengs, men la kreativiteten råde på de mer tilfeldige delene av akvarellen. Spenningen som oppstår mellom kontroll og organisk abstraksjon, fører ofte til at betrakteren setter pris på begge disse spenningene i maleriet. Den ene fokuserer på den andre. I mitt arbeid prøver jeg å få oppfinnsomme farger til å diktere paletten min. Jeg opplever ofte at bruken av strålende farger uttrykker mer følelse enn de mer realistiske lokale fargene. Min grønne figur i dette maleriet snakker mer om verdi og drama enn om hudfarge. Mye av paletten min er basert på å plassere komplementærfarger overfor hverandre, blå mot oransje, grønn mot rød, gul mot fiolett. Disse komplementære fargene får de andre fargene til å bli tydeligere og mer strålende.

Fremgangsmåte Carol Carter deler her med oss hvordan hun maler et av sine sterke vannbilder: – I dette maleriet begynner jeg først å arbeide med figurens omgivelser. Vannet rundt er veldig viktig, skjønt det er bare et aktivt, flytende, abstrahert slør av vann. Vann kan være både et tilfluktssted og en trussel avhengig av hva som blir vist. Etter at vannet er plassert, er figuren i positivt hvitt område. Den hvite formen males fra bakgrunnen og fremover mot forgrunnen. Jeg begynner med den abstrakte figuren og vannet under. Etter hvert som hvert strøk med maling er plassert, begynner figuren sakte å oppstå på papiret. Hvert bakgrunnsstrøk bygger opp

122 Instruktivt


ELDAR PARR

Eldar Parr er kjent for sine Vandrere. Se mer p책 www.eldar-parr.com


våren 2011

Påmelding / for mer informasjon (påmeldingen er bindende!): • www.fineart.no/kunstklubben/kurs • Vi tar også imot din bestilling på telefon 22 99 54 00 • Har du spørsmål, ta kontakt med Hanne Gudrun Gulljord hanne@fineart.no / 477 58 551 Som abonnent på KUNST og medlem av KUNSTklubben får du 10 % rabatt på kurs. Dette gjelder også medlemmer i Palettklubben. Dersom ikke andre kurslokaler eller tider er oppgitt, vil kurset holdes i KUNSTs kurslokaler i Ulvenveien 75, på Økern / Ulven i Oslo. Helgekurs: fredag, 18–21, lørdag og søndag 10–16. Kveldskurs: 18–21 Materialer til kursene er ikke inkludert i prisen dersom dette ikke er spesifisert. Vi gjør også oppmerksom på at vi er avhengig av et minimum antall deltagere på hvert kurs for at det skal la seg gjennomføre.

Digital tegning med Rino Larsen

Lær hvordan du kan bruke ny teknologi til å lage kunst digitalt med din helt personlige stil. Utforsk mulighetene som kan utvikle deg og hjelpe deg til å lage raske skisser, finne de beste komposisjonene og bestemme farger. Kurset består av en teoretisk og en praktisk del. Deltagelse forutsetter at man har egen bærbar datamaskin med Photoshop, og Wacom tegneplate. For ungdom 13–17 år Tid: 22.–23. januar. Helgekurs. Sted: Olavsgaard kurs- og konferansesenter, Quality Hotel Olavsgaard, Skjetten. Antall plasser: 10 (Minimum 6) Pris: 3200,For voksne Tid: 2.–3. april. Helgekurs. Sted: Olavsgaard kurs- og konferansesenter, Quality Hotel Olavsgaard, Skjetten. Antall plasser: 10 (Minimum 6) Pris: 3200,-

Collography med Marianne Karlsen

Kursene gir deg en introduksjon til den grafiske, vannbaserte teknikken collography. Teknikken skiller seg ut ved at man kan variere trykkplatene, og man kan derfor jobbe med collager, relieffer og strukturer på platene. Det ferdige bildet kan spenne fra det helt abstrakte med mye struktur til det figurative. Trinn 1 – Nybegynner Her trenger du ingen forhåndskunnskaper. Har du lyst til å utforske et nytt uttrykk, kan dette være kurset for deg. Tid: 28.–30. januar. Helgekurs. Sted: KUNSTs kurslokaler i Ulvenveien 75, Økern/Ulven i Oslo Antall plasser: 10 (Minimum 7) Pris: 3400,- (inkludert materialer) Trinn 2 – Videregående Deltagere på dette kurset bør enten ha deltatt på trinn 1 eller ha arbeidet noe med grafikk og ha en forståelse for begrepene høytrykk og dyptrykk. Tid: 25.–27. mars. Helgekurs. Sted: KUNSTs kurslokaler i Ulvenveien 75, Økern/Ulven i Oslo Antall plasser: 10 (Minimum 7) Pris: 3400,- (inkludert materialer) 124 Kurs Forha ndleroversikt


Fotobasert maleri med Gisle Harr Kurs I Kurset omfatter innføring i valg av fotodokumentasjon og tips om hvordan man gjør research. Målet for kurset er å prøve ut egnede maleteknikker, eventuelt også kombinasjonsteknikker som maleri/collage. Det vil også bli en historisk innføring i fotobasert maleri med eksempler fra kunsthistorien. Tid: 7. –28. februar. Mandager, kveldskurs. Sted: KUNSTs kurslokaler i Ulvenveien 75, Økern/Ulven i Oslo Antall plasser: 12 (Minimum 8) Pris: 2900,Kurs II Vi vil jobbe med bildeforståelse og analyse med utgangspunkt i hvordan fotografiet har påvirket og forandret maleriet. På dette kurset legges det opp til utvikling og gjennomføring av egne ideer. Det kreves derfor noe basiskunnskap i maleri, eller at du har deltatt på kurs I. Tid: 1.–3. april. Helgekurs. Sted: KUNSTs kurslokaler i Ulvenveien 75, Økern/Ulven i Oslo Antall plasser: 12 (Minimum 8) Pris: 2900,OBS! Disse to kursene tar ikke for seg trykketeknikker der man trykker fotografiet digitalt på lerret.

Modellering – skulptur (polykrom)

Portrett i helfigur med Gisle Harr Vi modellerer etter levende modell! Dette kurset gir en innføring i å lage figurativ skulptur med avstiving/skjelett i mindre format. Vi tar for oss størrelsesforhold, rytme, anatomi og karakterisering. Tid: 4.–6. mars. Lørdag og søndag. Sted: KUNSTs kurslokaler i Ulvenveien 75, Økern/Ulven i Oslo Antall plasser: 12 (Minimum 8) Pris: 2900,- (inkluderer basis materialer)

Lars A. Persson Kurs I: Alt underordnes akvarelluttrykket Med lekenhet og nysgjerrighet nærmer vi oss det unike uttrykket som ligger i akvarellteknikken. Akvarellmaleri handler her mye om å være leken og prøvende i tilnærmingen og på den måten oppdage de ulike pigmentenes egenskaper og hva de kan bidra med til uttrykket i maleriene. Tid: 8.–10. februar. Kveldskurs, kl. 1700–2100. Sted: KUNSTs kurslokaler i Ulvenveien 75, Økern/Ulven i Oslo Antall plasser: 12 (Minimum 9) Pris: 3100,Kurs II: Akvarell – Ikke for feiginger Dette kurset har fokus på det kraftfulle og direkte akvarellmaleriet. Vi vil jobbe i større formater, og på dette kurset blir det ikke noe forsiktig pirking med penselen, men heller kraftfulle penseldrag. Har du mot til å kaste deg ut i akvarellens vidunderlige verden, er dette kurset for deg. Tid: 11.–13. februar. Helgekurs. Sted: KUNSTs kurslokaler i Ulvenveien 75, Økern/Ulven i Oslo Antall plasser: 10 (Minimum 7) Pris: 3700,125 Kurs Forha ndleroversikt


Maleferie til Island i juni – En reise over vann

Opplev Island med pensel, papir, pigment og vann! Det er den svenske akvarellmaleren Lars A. Persson som skal være lærer på kurset. Han har selv tidligere arbeidet med landskapet og naturen man møter på sagaøya. Det er landskapet og naturen som er tenkt som utgangspunkt for motivene på dette kurset, kombinert med Perssons arbeidsmetode med akvarellen som et eget uttrykk. Se www.fineart.no for fullstendig program. Vi tar forbehold om endringer i programmet! Ønsker man enkeltrom, er det mulighet for det mot et tillegg i prisen, men begrenset antall. Kontakt oss på telefon. Påmeldingsfrist 1.mars! Tid: 5. juni – 15. juni Pris kurs: 7500,Pris kost og losji: 11 500,-

Antall plasser: 15 (Minimun 10)

(Dette inkluderer: Buss til og fra flyplass, 10 netter i dobbeltrom m/eget bad eller overnatting i enkeltrom m/felles bad, full pensjon. Leie av kurslokaler og tilgang til basseng og jacuzzi, 2 dager med buss og guidede turer.) OBS: Flybilletter kommer i tillegg og må bestilles av hver enkelt deltager.

Mogens Henckel – Lær å blande farger og fargelære

Fargebruk er et grunnleggende element når man arbeider med maleri og andre visuelle uttrykk. Dette kurset gir en introduksjon til fremgangsmåter for arbeidet med farger i et malerisk uttrykk hvor utgangspunktet er akrylmediet. Det vil bli gjennomgang av ulike fargesystemer. Hva er fargeteori, og hvordan bruke den i praksis? Tid: 19.–20. februar. Lørdag og søndag. Sted: KUNSTs kurslokaler i Ulvenveien 75, Økern/Ulven i Oslo Antall plasser: 12 (Minimum 9) Pris: 2600,-

Mogens Henckel – Portrettmaleri

Portrettet er en utfordrende og flersidig sjanger. På dette kurset får du en gjennomgang av ulike arbeidsmetoder som er viktige når man skal male portrett. Hva skal man legge vekt på? Hvordan får man det til å ligne? Mogens Henckel underviser i grunnleggende komposisjon, opptegning og ulike maleriske virkemidler. Tid: 18.–20. mars. Helgekurs. Sted: KUNSTs kurslokaler i Ulvenveien 75, Økern/Ulven i Oslo Antall plasser: 12 (Minimum 8) Pris: 2900,-

Grafikk-kurs – introduksjonskurs til linoleumstrykk med Eva Laila Hilsen

Dette kurset gir en introduksjon til det grafiske håndverket med fokus på linoleumstrykk. Vi starter med linosnitt og lærer hvordan man lager trykkplaten. Videre trykker vi i svart-hvitt, hvor målet er å ha trykket et lite opplag ved kursets slutt. Det blir også gitt en kort innføring og vist gangen ved trykking og skjæring av et fargelinosnitt. Materialer er inkludert i kursprisen. Tid: 8.–10. april. Helgekurs. Sted: KUNSTs kurslokaler i Ulvenveien 75, Økern/Ulven i Oslo Antall plasser: 10 (Minimum 7) Pris: 3400,- (Inkludert materialer)

Malerkurs med Peter Esdaile

Vi setter opp tre kurs også til våren; to med undervisning i akrylmaleriet. Det siste kurset kombinerer akryl- og oljemaleri. Peter Esdailes tilnærming til maleriet er noe han selv kaller styrt tilfeldighetsprinsipp. Disse kursene er svært populære, så vær tidlig ute! Kurs I: Akryl 6.–8. mai Helgekurs.

Kurs 2: Akryl 10.–12. mai Kveldskurs, kl. 17–21

Kurs 3: Akryl og olje 13.–15. mai Helgekurs.

Sted: KUNSTs kurslokaler i Ulvenveien 75, Økern/Ulven i Oslo Antall plasser: 10 (Minimum 7) Pris: 3900,126 Forha ndleroversikt Kurs


Akvarellkurs med Carol Carter – maleteknikker i akvarell

Kom og lær noen nye og frigjørende måter å uttrykke deg på i akvarell med Carol Carter fra USA, internasjonalt anerkjent akvarellkunstner! Carol vil dele sine kunnskaper med deg gjennom foredrag, demonstrasjoner og individuell veiledning. Kurset vil også inneholde tips om hvordan man når ut til publikum med kunsten sin, hvor du finner gode produkter, og hvordan utvikle et personlig uttrykk. Undervisningen foregår på engelsk. Kurs I: Tid: 23.–25. 20.–22. mai. mai. Kveldskurs, Helgekurs kl. 1700–2100. Sted: KUNSTs kurslokaler i Ulvenveien 75, Økern/Ulven i Oslo Antall plasser: 12 (Minimum 8) Pris: 4200,Kurs II: Tid: 27.–29. mai. Helgekurs. Sted: KUNSTs kurslokaler i Ulvenveien 75, Økern/Ulven i Oslo Antall plasser: 12 (Minimum 8) Pris: 4200,-

NYHET!

Håkon Bleken

ATELIER CAPELLETES

Vi utvider vårt utsmykkningstilbud og lanserer Kunst til leie!

20 år med malekurs i Spania

Utsmykkning av arbeidsplassen handler om trivsel, identitet og tilhørighet for ansatte og kunder, samtidig gir det mulighet til å synliggjøre bedriftens profil og virksomhet på en kreativ måte. Kunstutsmykkning behøver slett ikke å være forbeholdt store bedrifter. Små og mellomstore bedrifter har like mye glede og nytte av kunst. Derfor lanserer vi nå Kunst til leie med mulighet til å finne en kunstpakke som passer akkurat din bedrifts profil og budsjett. Hos oss kan du få hjelp til å sette sammen din egen utstilling. Vi tar gjerne en uforpliktende kunstprat og kommer på befaring av dine lokaler.

ATELIER CAPELLETES feirer sitt jubileum i 2011 med spesialtilbud på malekursene i den vakre hvite landsbyen Benarrabá (Malaga). Prisen er kr 7 500 per person, per uke og inkluderer malekurs, hotellopphold, alle måltider og transfer til og fra flyplassen. Vertskap og undervisning er ved: Onno Erik og Marion Henke www.paint-in-holidays.com E-post: ateliercapelletes@hotmail.com

For mer informasjon ta gjerne kontakt på mail eller telefon tonje@fineart.no Tlf: 22 99 54 00

Informasjon i Norge: Brita Vistnes: Tlf: (47) 41 66 85 31. E-post: vistnesbrita@gmail.com

127 Forha ndleroversikt Kurs


Forhandleroversikt : akershus

Nordbyes Kunst og Hobby AS

Strandgt. 7 / 5013 Bergen / 55 33 44 44 / faks 55 33 44 11 / www.nordbye.no / post@nordbye.no Vestlandets største kunst –og hobbyforrretning. Stort utvalg innen Royal Talens ( Rembrandt, Van Gogh, Cobra & Amsterdam ) Winsor & Newton og Schmincke. Vi har også et bredt utvalg i tegnepapir, skrivemateriell og lerreter.

KUNST OG HOBBY AS Parkaksen 4 / 1400 Ski / 64 87 53 18 post@kunstoghobby.com / www.kunstoghobby.com Åpningstider: kl. 10–17, 10–18 (torsdag) og 9–15 (lørdag) Godt utvalg i kunst og formingsmateriell: Daler-Rowney, Cretacolour, Old Holland, Pantone tusjer, samt alt i kartong og papir. Vi spenner lerret og rammer inn på eget rammeverksted. Galleri og kurs. God fagkunnskap.

rammeservice

Olav Kyrresgt. 43 / 5014 Bergen / 55 32 92 50 / www.rammeservice.no Rabattavtale for bilder kjøpt hos fineArt.

Evas Ramme- og Tegnesenter

Storgata 16 / 2000 Lillestrøm / 63 81 82 12 www.evasart.no Stort utvalg i kunstnerartikler. Eget galleri og rammeverksted. Personale med stor fagkunnskap.

: møre- og romsdal Pigment Kunsthandel as

Kipervikgt. 17 / 6003 Ålesund / 70 12 23 40 www.pigment.no Profesjonelt utstyr for olje, akvarell, akryl, tegning, pastell og silkemaling. Kurs og innramming.

rammemann

Kirkevn. 7 / 2016 Frogner / 63 82 06 28 / Mobil: 926 96 021 rammemann@online.no / www.rammemann.no Vi rammer inn det du er glad i! 20 års erfaring med kreative løsninger. Vi henter og bringer.

: nordland

: buskerud

Arne Neeraas

Storgt. 56 / 8000 Bodø / 75 52 22 88 / arne@neeraas.no / www.neeraas.no Stort utvalg i kunst- og tegneartikler. Daler-Rowney, Winsor & Newton mfl. Innramming. Galleri.

Stein Dahler Farge/Interiør

Østre Nøstegt. 3–5 / 3300 Hokksund / 32 75 26 70 Bra utvalg i kunstmateriell: Olje, akryl, akvarell, pensler og lerret.

Bragernes Rammeservice

: oslo

Øvre Torggt. 12 / 3017 Drammen / 32 83 01 60 / faks 32 83 47 47 Godt utvalg av kunstnermateriell. Forhandler av Winsor & Newton, Rembrandt, Van Gogh, Amsterdam og Derwent. Stort utvalg i papir. Oppspente lerreter etter mål.

Andvord City Cash, Binders AS

Tollbugt. 31 / 0157 Oslo / 22 41 54 98 / faks 22 41 54 97 Kunstnerbutikken i Sentrum

KREAKTIV – utstyr til kreative fag

Kunstnerbutikken i Oslo Christ. Engebretsen & Søn A/S

Butikk: Tomtegata 29 / 3012 Drammen / 32 83 25 00 Nettbutikk: www.kreaktiv.no Norges største nettbutikk med kunstnermateriell og over 10.000 produkter! - Akryl, olje, akvarell, gouache, pigmenter - Stort lerretsverksted - Bøker, magasiner og DVDer - Kvalitet til lave priser

Pilestredet 27 / 0164 Oslo / 22 20 20 15 / post@ceson.no www.christengebretsen.no Stor butikk sentralt i Oslo med svært godt utvalg i kunstnerartikler. Vi forhandler Rembrandt, Van Gogh, Cobra, Amsterdam, Schmincke, Talens, Liquitex, Winsor&Newton akvarell med mer. Vi spenner lerret etter mål. Velkommen til oss for en hyggelig handel!

: hedmark

WALDM. ELLEFSEN AS

Rosenholmveien 4b / 1258 Oslo / PB 24 1201 Oslo / 22 74 32 32 / faks 22 74 28 00 / we@we.no / www.we.no Spesialforretning for hobbykeramikk, keramikere, glassmestere og kunstnere. Ring etter kataloger.

Caribonum Norway Tegnesenter as

Strandgt. 61 / 2317 Hamar / 62 51 24 30 / faks 62 51 24 31 / ordrekontor: hamar@caribonum.no Godt utvalg i kunst- og tegneartikler. Daler-Rowney-forhandler.

: hordaland

: rogaland

Male Paletten

Gaute Rostrup AS

Kong Oscars gt. 15 / 5017 Bergen / 55 96 00 70 www.malepaletten.no. Vestlandets ledende forhandler av kunstnermateriell. Fører bl.a. merkene Old Holland, Daler-Rowney, Sennelier, Pantone og Contè. Bredt utvalg i oppspente lerret. Eget rammeverksted.

Storgt. 44/46 / Sandnes / 51 66 13 75 Erling Skjalgsons gate 10 / 4307 Sandnes / 51 66 37 00 www.gauterostrup.com Alt innen kunstnermateriell og innramming. Medlem av Rammebransjeforbundet i Norge. 3 mesterbrev. Våre hovedforhandlere er Lukas, Habico, Golden, Sennelier, Winsor & Newton, Bob Ross, Derwent, Fabriano og Hahnemühle.

Forhandlere merketmerket med palett tilbyr 10% tilbyr rabatt 10% på kunstnermateriell til medlemmer avtil Palettklubben. Forhandlere med palett rabatt på kunstnermateriell medlemmer av Palettklubben.

128 Forha ndleroversikt


: sør-trøndelag

Hobbyhuset

Markensgate 41 / 4612 Kristiansand / 38 02 03 10 Kjempestort utvalg innen formings-, hobby- og dekorasjonsartikler. Stor avdeling innen kunstnerartikler til hyggelige priser. Størst utvalg i oppspent lerret og maleplater.

rammeverkstedet

post@rammeverkstedet.no / www.rammeverkstedet.no Din rammemaker for fineArt i Trondheim.

Østerlie Kunst og farve AS

HobbyHimmelen

Søndregt. 17 / 7011 Trondheim / PB 583 Sentrum / 7406 Trondheim / 73 52 99 81 / faks 73 52 40 78 / post@osterlie.no / www.osterlie.no Kunstbutikken i Trondheim! Vi forhandler merkene Lukas, Talens, DalerRowney, Old Holland, Beckers, Winsor & Newton, Sennelier og Habicopensler. Størst i papir: Arches, Hahnemühle art, Fabriano, Cartiera Magnani, Saunders Waterford, The Langton, Canson, Tria Marker og Copic Marker.

Henrik Wergelands gate 26 /4612 Kristiansand / 917 72 057 / mail@hobbyhimmelen.no / www.hobbyhimmelen.no Sørlandets Torso-forhandler med godt utvalg av akryl-, olje- og ­akvarellmaling til profesjonelle og nybegynnere. Godt utvalg av lerret og kunstnerutstyr for øvrig. Sørlandets største scrapbook- og papirforretning med godt utvalg av generell hobby. Besøk oss midt i Sørlandets hovedstad eller på nett!

: telemark

: vestfold

Hobbysenteret AS

BAS Northern Art Equipment AS

Storgt. 125 / 3915 Porsgrunn / 35 55 53 96 Telemark desidert største forhandler av kunstnermateriell! Vi forhandler blant annet Old Holland Classic Colour i alle farger, både i olje og akvarell. I tillegg er vi den forhandleren i Telemark som har hele sortimentet av Daler-Rowney.

Skinmo / 3270 Larvik / 33 11 15 40 / art@baskunst.no Spesialforretning i kunstmateriell. Alt i oppspente lerret, lerret på rull, papir, pigmenter, grafikkutstyr, printerpapir, maling/tegning og tilbehør. Sender også per post.

Midgaard kunst & rammer

Arnes Fargehandel AS

Kirkebakken 1, Porsgrunn / 35 55 14 50 Asbjørnsensgt. 11, Skien / 35 90 54 10 Telemarksgate 2, Skien / 35 53 39 11

Kongens gt. 26 / 3256 Larvik / 33 18 24 50 / faks 33 18 35 20 Vi fører Daler-Rowney og Old Holland. Godt utvalg i hobbymateriell. Panduro-forhandler.

: troms

: østfold

Harstad Innrammingsforretning AS

Rammemesteren Kunst og Hobby AS

Halvdans gate 14 / PB 821 / 9488 Harstad / 77 01 78 10 / faks 77 01 78 11 / mail@hifas.no / www.hifas.no Forhandler: Winsor & Newton, Talens, Rowney, Becker mfl. Stort utvalg av blindrammer og lerreter. Gode priser. Sender også per post.

Gunnar Nilsens gt. 10 / 1601 Fredrikstad / 69 31 65 77 / faks 69 31 60 77 Åpningstider: kl. 10–16 (mandag, tirsdag og fredag), kl. 10–18 (torsdag), kl. 10–14 (lørdag) Alt i kunstnermateriell, innramming samt salg av billedkunst.

Kunstmaleren

Skjeberg Bilde og Ramme

Strandgt. 35 / PB 1172 / 9262 Tromsø / 77 68 27 80 Kvalitetsprodukter fra blant annet Winsor & Newton, Arches, Canson samt maling, pensler, lerret, staffeli, papir, tegneutstyr.

Grimstadbakken 8 / 1746 Skjeberg / 69 16 89 73 / skjebergramme@tele2.no Åpningstider: kl. 10.30–13.30 og 20–21(tirsdag, onsdag og torsdag) Godt utvalg i kunstnermateriell: Old Holland olje, akryl og akvarell, Beckers, Golden open, Da Vinci pensler, blindrammer, lerret, staffelier. Rask og rimelig innramming (400 ulike lister). Faste kunder får rabattavtale. Vårt viktigste motto er: Hvis vi ikke har det du spør etter, prøver vi å skaffe det. Vi lagerfører ønskede produkter for faste kunder. Vårt lille firma setter enkeltkunder i høysetet.

: vest-agder Corona Fargehuset Skippergt. 21 / 4611 Kristiansand / 38 02 66 00 / faks 38 10 58 89 Kunstnerbutikken i Kristiansand. Kunstnerartikler.

Trenger du hjelp i julestria? Kjøp julegavene dine hos oss. Vi har tipsene og utvalget. Besøk vårt galleri for en hyggelig julehandel eller benytt vår tjeneste Personal Shopper. Vi har gaver til alle du setter pris på. Alt fra kunstbøker i praktutgaver til underfundige småbøker om vennskap og kjærlighet. Vi har et stort utvalg av trykk i alle prisklasser, eget rammeverksted, originalarbeider i olje og akryl og flotte design-ikoner. Send oss noen stikkord på mail, kontakt oss for en hyggelig kunstprat på telefonen eller ta turen innom galleriet. Vi byr på gløgg og pepperkaker. Velkommen! tonje@fineart.no Tlf: 22 99 54 15 maria@fineart.no Tlf: 22 99 54 16

129 Forha ndleroversikt


Finn julegavene i vår

CLUBSHOP fineart.no

GLOBE Menu kr 1299,- / 1099,-

Kubus 8 by Lassen kr 1785,-

Petits Fours Innermost kr 360,-

Pedalbøtte 14 l Vipp kr 2095,-

Herre Classic Swims kr 598,-

Dame Ballerina Swims kr 495,-

Ghost Innermost kr 630,Stem-vase Innermost kr 270,-

Cognac glass Normann Copenhagen kr 399,- / 350,-

Gi bort et abonnement på KUNST i julegave! Kr 495,-

fineart.no


KJØPSINFO: Bestill kunstverk eller abonnement på følgende måter: 1.

Telefon: 22 99 54 00

2. E-post: tonje@fineart.no 3. fineart.no 4. Besøk oss i galleriet 5. For abonnement: SMS, send kodeord ”kunst” og din mailadresse til 2440

Alle abonnenter på KUNST får et medlemskap i KUNSTklubben som inneholder en rekke fordeler. For kun 495,- får du dette: • Et årsabonnement med 6 utgaver av KUNST inkluderer medlemskap i KUNSTklubben

• Invitasjon til kunstnerkvelder og utstillinger i regi av fineArt // Kunstklubben AS

• 20 % rabatt på alle bilder som har vært presentert i KUNST og tidligere utgaver av Aktuell Kunst

• Tilgang til vårt nettmagasin

• Et velkomsttrykk til en verdi av cirka 450 kroner

• Vi har nå åpnet vår egen Clubshop hvor du som medlem i KUNSTklubben kan kjøpe designartikler til en gunstig pris!

• KUNSTreiser i samarbeid med Inspiratour

• 20 % rabatt på frakt

• Rabatt på utvalgte hoteller i samarbeid med De Historiske Hotel & Spisesteder

• 20 % på innramming av høy kvalitet • Gratis hente-selv-ordning (79 kroner for fineArt-brukere)

• Nå får du 10 % på alle kurs • 25 % rabatt på inngangsbilletten til Nobels Fredssenter

• Tilgang til eksklusiv kunst før alle andre og kunst som ikke presenteres på auksjonene

• Reduserte priser på overnatting på Norges eneste designhotell Grims Grenka

• Økt kunnskap om kunst, kunstnere og norsk og internasjonalt kunstmiljø

VELKOMSTTRYKK Bli abonnent og få et av disse flotte grafiske trykkene signert Tone Dietrichson til en verdi av kr 450,-

Bli abonnent, send kunst og din mailadresse til 2440, eller send e-post til kunst@fineart.no

fineart.no


utstillingsguide Neste Nummer AV Henrik Gerners gt. 7 / PB 207 / 1501 Moss / 69 25 77 75 ghg@ghg.as www.ghg.as

i sAlg i slutteN AV

jANuAr!

Åpningstider: Tirsdag–fredag: 10–16 Lørdag–søndag: 12–16 Utvalgte utstillinger høsten 2010: Anders Kjær, Morten Gran, Camilla Gruthe, Lars Løken og 5 Øst.

Møt trønderen Kjell Erik Killi-Olsen! Sverre Malling Gunilla Holm Platou Jubilanten Willibald Storn

Galleri A & Galleri A minor Vibes gate 13 & 12 / 0356 Oslo www.galleri-a.no

Tone Flesche Rolf Nerli Møt modist Kirsti Norberg Moe

Harold Sholdborg: 23. sept.–10. okt.

May Lise Hoel: 23. sept.–10. okt.

An Doan: 14. okt.–7. nov.

Kristoffer Evang: 14. okt.–7. nov.

Temasak: Hvordan leve som kunstner

Jutta Bosch: continua 18. ap

Kunsthistorie: Wu Guanzong

SaMMluNG WürTH

utstillingen Continua viser verk av født i München i 1960 og er utdan den østerrikske kunstneren Herman Henrik Ibsens gate 26 / 22 12 35 50 konvensjonelle arbeidsmåter over b www. ibsenmuseet.no Hun maler sine verk til musikk, og s Åpningstider: Mozart og Beethoven. 15.09–14.05: Den omfattende malerisyklusen Mandag, tirsdag, onsdag, fredag, lørdag, søndag: 11–16 består av 253 malerier og er inspi Torsdag: 11–18 15.05–14.09: C-mollmessen. Det var nødvendig å Mandag–søndag: 11–18 ganger på de enkelte klangsekund Ved siden Besøk Henrik Ibsens leilighet, som nå er restaurert og fremstår slikav de uttrykksfulle ma audiovisjon. Jutta Bosch kaller det den gjorde da dramatikeren flyttet inn i 1895. Se også utstillingen Henrik Ibsen – tvert imot. kunstnerens indre reise, men også virkningsfull innspilling med dirigen Life. Kyrie 15, 1996-1999. Akryl på jute. Inv 8632 ligger på dvd som følger med utstil I motsetning til de raske bildene i maleriene til Jutta Bosch et eget tid vever sammen langsomhet og tilnæ Besøksadresse: Åpningstider: Gjelleråsen Næringspark / 1481 Hagan / 464 01 264plutselighet og sammenfatter det til utenfor vårt språk. Morteveien 12 Mandag - torsdag: 12.00 - 19.00.www.wuerth.no – Jeg interesserer meg for hvord (Gjelleråsen Næringspark) Søndag: 12.00 - 18.00 Utstillinger høsten 2010: knyttet sammen, hvordan farger, fo Fri adgang Til 13. 1481 januar:Hagan klanger blir ett og del av et stort he Tlf: 46 40 12 64 Smertedans (Hommage á Pina Bausch) En malerisyklus av Arne Paus evigvarende forandringen i sentrum www.wuerth.no Foto: Ronny Danielsen / danielsenphotography.com den store hemmeligheten og tema Jutta Bosch. Alle aktiviteter i Galleri Würth er prosjekter fra Würth Norge AS 132 Utstillingsguide


Berg Berg

10% rabatt for medlemmer i KUNSTklubben/abonnenter av KUNST!

www.northernlighting.no


KUNST 6/2010 – nordens største og eldste kunstmagasin

LIVET ER MER ENN BILER. DET ER FØLELSEN AV KRAFT, KONTROLL OG SIKKERHET. OG DET ER Å NYTE DE DYRISKE FORMENE. DERFOR KJØRER DU HELT NYE VOLVO V60 SPORTSWAGON.

NR NR 4 6 2010 2010 ÅRGANG ÅRGANG 57 57 KR KR 89,- 89,-

Eksklusivt møte med

Per Maning Frank Brunner Spektakulært atelier i New York

Helle Kaarem Abstrakt kolorist

Herlige vinterbilder Kristian Finborud

402 800,-*

VOLVO V60 FRA KR

323 800,-**

VIL DU VITE MER? SEND ”V60” PÅ SMS TIL 2330. * PRIS INKL. FRAKT-, LEVERINGS- OG ADM. KOSTNADER LEVERT OSLO. VOLVO V60 D3 GJ.SN. FORBRUK 5.5 – 6,1 L/100 KM. 2CO -UTSLIPP 144 – 162 G/KM. ** DRIVe KOMMER MARS 2011. FORBRUKSDATA IKKE TILGJENGLIG ENNÅ. PRIS KAN ENDRES AVHENGIG AV AVGIFTJUSTERING. ALLE VOLVOS DIESELMODELLER HAR PARTIKKELFILTER SOM STANDARD. FORBEHOLD OM TRYKKFEIL. AVBILDET BIL KAN HA EKSTRAUTSTYR. TREFF VOLVOFACEBOOK.COM/VOLVOCARSNO PÅ OG WWW.VOLVOCARS.NO

Volvo. for life VolvoV60_KUNST_235x297_utf3_300dpi.indd 1

10-10-20 14.40.33

Björg Thorhallsdottir Nytt kunstsenter – Lykkehaven

4

FRA KR

RETURUKE

god kunst og gode kunstartikler

VOLVO V60 D3 163 HK

Norske Anki King fikk årets LICC – kunstpris i London

INTERPRESS NORGE AS

&


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.