Haglebuslaget

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Haglebuslaget var en trefning 26. april 1945 mellom norske milorgstyrker fra basen Elg og tyske politisoldater av tysk og norsk herkomst. Trefningen fant sted ved Haglebuvannet i Eggedal.

Lokale hjemmestyrker deltok i et befalskurs ved Haglebu da en tysk patrulje gikk opp fra Eggedal for å lete etter våpenlagre de hadde fått tips om under en razzia. I sørenden av Haglebuvannet delte den tyske styrken seg slik at de kunne gå opp på begge sider av vannet. På vestsiden, ved Grantangen, ble tyskerne møtt av maskingeværild fra hjemmestyrkene. Etter hvert ble de også møtt av ild på østsiden av vannet. Trefningen varte i fire timer til begge parter trakk seg ut. De norske styrkene ble deretter oppløst og mannskapene sendt hjem. Dagen etter brente tyskerne ned hytter i området, men sparte Eggedalsbygda.

I etterkant ble det rapportert om syv falne Milorg-jegere, seks under selve ildstriden, og en underveis til sykehus. To ble meldt såret. Norsk side rapporterte også om opp til 29 falne tyske soldater og «like mange sårede». De mente at trefningen beviste at hjemmestyrkene på dette tidspunktet hadde en betydelig slagkraft, og at de kunne organisere og gjennomføre store aksjoner.

Tyskerne brukte lokalkjente frontkjempere som viste vei. Seks falne fra Milorg ble gravlagt ved at det ble slått en råk i isen på vannet. og de døde deretter skjøvet under isen. I mai 1945 ble de hentet til en verdig begravelse på hjemstedene.[1]

Haglebustøtta til minne om sju norske falne under trefninger ved Haglebu 26. april 1945. Foto fra tidlig på 1960-tallet

Omdiskuterte tapstall[rediger | rediger kilde]

Det er i hovedsak tre forskjellige tall som er fra samme tidsrom. Tallene 25 falne og to sårede kommer fra avlyttede telefonsamtaler mellom tyskere og politi i Oslo og Kongsberg. Telefonsamtalene har skjedd i perioden 24. april til 29. april 1945, og det blir i dem blant annet snakket om «Haglebuslaget». Det er spesielt en samtale 27. april kl 09.40 med Fehmer og Blettner, hvor disse tallene nevnes. Det var 25 soldater som ble sagt å komme fra Skijegerbataljonen og to fra Hirden. Senere i perioden blir det brukt tallet 30 i andre telefonsamtaler. Utskrift av disse ble funnet blant løytnant Odd Ellesens saker. Lokale i området brukte tallet 29 falne tyskere.[2][3]

I Bygdehistorie for Nore og Uvdal og til 50-årsjubileet for trefningen la lokalhistoriker Kåre Olav Solhjell fra Gol fram dokumentasjon på at det bare var syv falne og syv sårede på tysk side.[4] I en reportasje i ukebladet Vi Menn i juni 2008 sto en av nordmennene som kjempet på tysk side fram, og fortalte om trefningen. Han bekreftet at tyskerne mistet syv soldater, og navnga samtlige (se under). I reportasjen bekrefter også sønnen til mannen som hentet de falne tyske soldatene ned fra fjellet, at syv falne tyskuniformerte soldater var riktig antall. Solhjell mener hjemmestyrkene hadde ordre om å unngå unødige konfrontasjoner mot tyske styrker, fordi det akkurat da pågikk forhandlinger mellom Wehrmacht og de allierte om tysk kapitulasjon i Norge. Han mener hjemmestyrkene derfor hadde handlet mot ordre.

I boken De som falt[5] forteller en gjenlevende Milorg-soldat at det var troppssjefen, løytnant Peter Fredrik Holst, som var oppsatt på at de skulle kjempe mot den tyske styrken. En annen hevder de ikke hadde noe valg. Valgte de å trekke seg ut, ville de miste store våpenlagre.

Helt fram til de senere år har det blitt dekket over at hjemmestyrkene begikk en krigsforbrytelse ved å henrette en krigsfange i uniform. Den norske Waffen SS-soldaten Tom Henry Zakariassen (21) fra Grimstad ble skutt etter at han hadde overgitt seg eller blitt tatt til fange. Zakariassen skal ha blitt henrettet av løytnant Peter Fredrik Holst.[6] Holst ble aldri tiltalt eller dømt for den angivelige krigsforbrytelsen.

Falne, norsk side[rediger | rediger kilde]

  • Bjarne Edvard Klemmetsen (37), Drammen
  • Knut Dorenfeldt Aubert (24), Skoger
  • Kåre Ole Emanuel Berntsen (26), Konnerud
  • Knut Flaaum (31), Mjøndalen
  • Harald Holth (31), Mjøndalen
  • Johnny Robert Thorvaldsen (26), Svelvik
  • Øyvind Normann Jørgensen (30), Drammen
  • To såret

Falne, tysk side[rediger | rediger kilde]

  • Anders Juel Bang (20), Kongsberg
  • Halvor Hole Moxnes (25), Trondheim
  • Josef Horner (25), Salzburg, Østerrike
  • Rudolf Kastner (28), Tyskland
  • Franz Büchsel (25), Kamnitz, Tyskland
  • Erich Grunert (24), Dresden, Tyskland
  • Tom Henry Zakariassen (21), Grimstad (feilaktig blitt kalt Gunnar), likvidert
  • Syv såret

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Geir Arne Høiland og Torstein Bjaaland: Stay behind (s. 210), Pax forlag, Oslo 2023, ISBN 978-82-530-4391-3
  2. ^ Hagelien, Ove (1995). «Vedlegg 3, Tapping av telefonsamtaler». Glimt fra motstandskampen 1940 -1945 i Kongsberg og Numedal. Lågendalsmuseet. «Telefonsamtale 27. april kl 09.40, Oslo, Fehmer - Blettner. Fehmer: -det var flammekastere og granater. Sårede og døde 25 og 2. Blettner: 25 døde på begge sider? Fehmer: 25? Blettner: Ikke av våre, det var blandt våre nordmenn i Skijegerbataljonen. Fehmer: Eiendommelig! Blettner: De to var fra Hirden.» 
  3. ^ «Hva eggedølingene hadde å fortelle Andreas Mørch». Arkivert fra originalen 7. mars 2016. «Telefonsamtale 27. april kl 09.40, Oslo, Fehmer - Blettner. Fehmer: -det var flammekastere og granater. Sårede og døde 25 og 2. Blettner: 25 døde på begge sider? Fehmer: 25? Blettner: Ikke av våre, det var blandt våre nordmenn i Skijegerbataljonen. Fehmer: Eiendommelig! Blettner: De to var fra Hirden.» 
  4. ^ Solhjell, Kåre Olav (2000). Bygdehistorie for Nore og Uvdal. [Nore]: Nore og Uvdal kommune. s. 242. ISBN 8292041001. 
  5. ^ Veum, Eirik; Brenden, Geir (2009). De som falt. 
  6. ^ Veum, Eirik; Brenden, Geir (2009). De som falt. s. 174. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Solhjell, Kåre Olav; Bygdehistorie for Nore og Uvdal, 1994.
  • Brugrand, Odd Helge; Sannheten om slaget ved Haglebu, Vi Menn, juni 2008.
  • Veum, Eirik/Brenden, Geir; De som falt, 2009.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]