I går var vi en liten tur på Hamar og Villmarkmessa i Vikingeskipet. Rune med Ozzy og Lita, Lars og meg med Bridie og Gry. Og det var en intr opplevelse må jeg si…..
Da man først reiser på et sånn sted, så er det jo (i min verden) en selvfølge å miljøtrene hunder. Så først ute var det Lita og Gry sin tur til å bli med inn.
Lita - Staffordshire Bull Terrier valp på 14 uker
Gry - Australian Shepherd på 3,5 år (snart)
Vi rakk vel ikke komme innenfor porten engang før noen kastet seg over Gry for å hilse litt. «Jeg har hatt en sånn en nemlig… Måtte la den slippe for litt siden, den ble lam». Jeg lurer fortsatt på om det egentlig var en border collie han hadde, ikke en aussie. For «jøss, har du kupert halen på han?» Ja, de tror visst alle at Gry er en hann.
Dette var vel egentlig Gry sine 15 minutes of fame, for videre innover på turen måtte hun se seg slått av verdens søteste lille Lita. Folk tråkket jo nesten over henne, for å hilse på den «åååååååå så søøøøt hun er!!!! Hva ER det for slags rase?»
Greit nok det. Da fikk vi tid til å trene på farlige hansker, barnevogner, mannfolk og til tider skumle damer. Og plutselig kom det en unge eller to snublende over Gry og bare MÅTTE gi henne en klem da. Sånn er jo virkelig koselig!
Men Lita? HUN fikk sin sosialisering, og jeg tror jammen Rune fikk sin dose også jeg. For overalt dukket det opp «åååå, kan vi få hilse?» «ååååå, den var jammen søt, hva er det for noe?» «ååååå, hvor gammel er DEN?» Og Lita? Hun tok det hele med høy haleføring, logrende som bare en valpetass kan og helt tydelig ikke påvirket av noe som helst!
Etter EN runde inne i skipet var nok både Lita og Gry temmelig slitne. Gry av å ha overlevd alle de skumle hanskene som kunne angripe henne, faren for å bli skutt ved passering av luftgeværskytingen, redsel for barnevogner som kunne kjøre på henne og ikke minst av å stirre meg i senk for å få godbiter og gjøre «det rette» hele tiden. Hun tørr jo ikke helt handle på egenhånd den lille snuppa der.
Lita på sin side var sliten av alle menneskene som ville klappe og kose, potensielle neser å ta en jafs av, passe på en skeptisk Gry når man passerte hansker og kanskje en utstoppet bjørn som kunne spise dem opp. Lita tok ALT på strak labb hun, og jeg tror faktisk Gry syns det var godt å ha en sånn stor og tøff valp å stole på.Og ja, man kan faktisk bli utslitt av å ha gamle damer, unger, småbarns mødre osv til å tafse på seg. For det var vel ikke vanskelig å se hvilke kategorier som bare MÅTTE frem å hilse på den «ååååå så søt den er» valpen!
Så var det tid for «vaktbytte». Gry og Lita ble plassert i hver sine biler for å tenke på alt det store de hadde opplevd, og Bridie og Ozzy fikk ta over plassen i andre enden av båndene våre.
Ozzy - Staffordshire Bull terrier, 3 år gammel.
Bridie - Australian Shepherd, snart 8 år gammel
Jada, vi kom så vidt innenfor porten denne gangen også, før noen kastet seg over Bridie for litt kos. «Å? hva er det for slags rase? Har hun (!!!) mistet halen sin?» «Åååå, den hadde pen farge! Men, hva har skjedd med halen hennes?» «Det der er en sånn tolling retriever, er det ikke?» Og Bridie solte seg i glansen av mennesker som elsket henne, ville tafse på henne, lo litt av henne og bare MÅTTE ta på henne. Og da hun i tilegg etter hver kos av et fremmes menneske fikk belønning av meg, så var vel dagen komplett?
Hun tok alt på strak labb som vanlig, går den flotteste «foten» ved kommando, selv om det er mennesker overalt og lar seg ikke distrahere av digre utstoppa fjelløver, bjørner eller annet. Bridie er vandt med det meste hun, og takler det strålende!
Men, foran oss gikk Rune og Ozzy…. De første som «kastet» seg over Ozzy var bekjente, og folk som allerede elsket rasen. Senere kunne vi som gikk bak bare observere fordommene som lyste….. En bestemor sa til sitt barnebarn «Den hunden der er farlig! Den må du passe deg for». En mann som gikk med sin kone, dyttet forsiktig konen over på andre siden av seg i møte med Ozzy, slik at han kunne forsvare henne mot den farlige kamphunden, antar jeg. En eldre dame var vel mer ærlig kanskje, og sa så fint rett ut «Jeg likte bedre den forrige du kom med» så lo hun litt. Og det er vel kanskje greit 😉
Vi så tydelig en forskjell i hvilke typer mennesker som ville hilse denne gangen. Og spørsmålet var aldri «hva er dette for rase?»,- det ble heller «Er denne lovlig da? Eller er det en sånn derre amstaff?» (Jeg kan forstå denne da… Ozzy er en stoooor staffe, men han er fortsatt en staffe….)
For en verden full av fordommer vi lever i!
Ozzy på sin side brydde seg nok lite om hva menneskene rundt han tenkte. Han var mer opptatt av alle de farlige utstoppa dyrene som kunne spise han, eller alle de farlige spekepølsesjappene som kunne lage pølse av han (?!?!). For joda, en ting er jo at han reagerer på pels eller skinn som ligger her og der, men dyret gneldret jo faktisk på spekepølsene også. 😛 Og Bridie gikk 3-4 meter bak og måtte støtte han i hvert eneste bjeff han kom med, inntil hun kom frem og så at det bare var tull det han bjeffet på.
Så atter igjen 2 slitne hunder. Men på vildt forskjellige grunnlag. Og jeg kan bare (som tidligere schæferhundeier) konkludere med at jeg er glad jeg har to søte hunder som er både kosbare og trivelige å ha med seg på steder med så mye folk. Og at det rett og slett er utrolig intr å observere andre menneskers holdning til forskjellige raser.
PsychoLynx.com 