FRAMSIDA
JUBILEUMSÅRET
Enkel programoversikt
Kva skjer?
OLAV H. HAUGE
Artiklar
Biografi
Utgjevingar
Haugeordbok
Vekediktet
Til skuleungdommen
GEIRR TVEITT
Biografi
Artiklar
Musikk
Diskografi (opnar i nytt vindauge)
Lydopptak (opnar i nytt vindauge
Verkliste (Opnar i nytt vindauge)
BUTIKKEN (ikkje aktiv)
T-skjorter
Magnetpoesi
Buttons
Postkort
   


   
   
   
   

 

Jan Erik Vold frå 1995 (Foto: Stig Ove Voll)

Hauge, haiku og Vold

 

Ville Olav H. Hauges gjennombrudd kommet allerede på 1960-tallet, om ikke en ung generasjon forfattere hadde svermet omkring ham og bygget myter om den autentiske dikteren i Ulvik? Det som i hvert fall er sikkert, er at forfatteren Jan Erik Vold bidro sterkt til offentlighetens bilde av Hauge.

av Jens Wabø, Mic Media

Den såkalte Profil-generasjonen, og særlig Jan Erik Vold, spilte på 1960-tallet en sentral rolle i formidlingen av Olav H. Hauges forfatterskap. Det var dette miljøet - eller denne Hauge-kultusen - som dyrket frem den sterke betoningen av Hauge som en østlig orientert forfatter av korte dikt, hvor den rene beskrivelsen av tingene var det essensielle.

Det viktigste enkeltbidraget er nok Jan Erik Volds essay ”Det går an å leve i hverdagen òg”, som henter tittelen fra et dikt i Hauges femte diktsamling, Dropar i austavind fra 1966.[1] Og ser vi på nettopp denne diktsamlingen, er det åpenbart at vi her møter en mye mer hverdagsorientert og konkret forfatter enn tidligere. Mange av tekstene er korte, ledige og enkle – i hvert fall på overflaten. Dropar i austavind er slik en helt annen bok enn den dramatiske På Ørnetuva som Hauge hadde gitt ut fem år tidligere.

Dikteren har justert sin poetiske optikk og det er ikke søkt å lese enkelte av diktene, som for eksempel ”Sverdet” (14 stavelser), som en variasjon over den japanske kortformen haiku (17 stavelser), uten at Hauge dermed fra nå av skal betraktes som en Haiku-dikter.[2] Om vendingen mot hverdagen og tingene egentlig innebærer en distansering til poetiske fenomener og begreper som metafor, antropomorfisme eller besjeling, ja, det er en annen sak.

Sverdet

skjer

 

vert det drege,

um ikkje anna

-- so luft.

 

Jan Erik Vold nevner ikke diktet ”Sverdet” i det aktuelle essayet, og jeg vet ikke om han ville karakterisere det som et tingdikt, men jeg trekker det likevel frem, da diktet et eksempel på hvor vanskelig det er å isolere en såkalt ren beskrivelse av tingene i Hauges poesi. Vi legger merke til hvordan forfatteren i denne teksten tilskriver sverdet en slags intensjonalitet, som en gjenstand rettet mot å oppfylle en nærmest abstrakt skjærebevegelse, enten det skjærer i luft eller i noe annet. Sverdet presenteres gjennom en tolkning av sverdets oppgave, og denne tolkningen frister oss i neste omgang til å lese inn filosofiske aspekter i teksten. Det interessante med Hauges forhold til tingene er ikke bare den rene beskrivelsen, men like mye hvordan beskrivelsen innebærer en tolkning.

Hyrdediktning

Uavhengig av hvilke lesninger de leverte, gjorde de unge poetene på 1960-tallet en svært viktig jobb i formidlingen av Hauge, og de spilte heller ingen utbetydelig rolle for dikteren selv. Han tok dem imot i sitt eget hjem i Ulvik og bidro på sin måte til deres mytologisering av den enkle vismannen og gartneren Olav H. Hauge, gjennom referanser, kommentarer og sitater som ikke akkurat gjorde det vanskeligere for Vold & Co. holde det gående. Jørgen Magnus Sejersted har i essayet ”Litteraturkritikk som hyrdedikting. Resepsjonen av Olav H. Hauge”, levert en treffende polemikk mot den aktuelle generasjonen Hauge-formidlere.[3]

Men hva er egentlig så galt med denne mythosen? Er ikke det å bygge et forfatterskap også å veve et stoff rundt de tekstene man skriver, som hyller liv og diktning inn i noe som både er uvirkelig og virkelig på samme tid, der grensene mellom det litterære og det faktiske ikke alltid er avklart?

Haiku på norsk

Olav H. Hauge og Jan Erik Vold fikk et nært og fortrolig forhold, noe som er dokumentert i den vakre og engasjerende boken Under Hauges ord, som kom ut på Hauges forlag i 1994, etter forfatterens død. Fra Ulvik sender Hauge i desember 1970 rosende ord til Vold for hans nye, haiku-inspirerte diktsamling, Spor, snø: ”For ei vakker bok! Frie lette dikt – som dalande snøfjom”.[4]

Hauge syns ikke bare tekstene er vakre, men også dristige: ”Du har våga det ingen andre har våga: skriva den fyrste samlingi med haiku på norsk. Og ingen kunde gjort det betre, me andre er for dimsynte, for tunge på handi”.[5]

Dette skriver Hauge i et brev til Vold – så direkte, nærmest panegyrisk, og vi som vanligvis er skeptiske til slik retorikk, må bare nikke anerkjennende: Dette er ikke enhver forunt. Det ligger en betydning i slik ros, spesielt når vi tenker på at Hauge ikke var spesielt positiv til Volds første arbeider.

Dialogen mellom Hauge og Vold har denne empatiske og engasjerte dynamikken. Samtidig ser vi at Hauge gjennom sin hyllest markerer at han selv ikke kunne gjort det like bra, og han sier nettopp kunne, noe som kanskje skjuler en liten kommentar til Volds lesning av Hauges egne tekster, at han her toner ned sin egen profil som haiku-poet, og at det er Jan Erik Vold selv som får løse nettopp den oppgaven, noe han også gjør svært godt i Hauges øyne.

Konkrete forslag

Forholdet mellom Vold og Hauge var ikke læreguttens underdanige møte med sin mester. Jan Erik Vold bidro også aktivt, og han var med på å åpne veien for Hauge mot et bredere publikum. Vold var faktisk temmelig ubeskjeden, og tillot seg å komme med konkrete forslag til endringer i Hauges allerede publiserte dikt, noe Hauge kunne lytte til, og faktisk også tok til følge.

Gikk Vold for langt?

Enkelte vil i dag mene at Vold var for kategorisk og forsøkte å trekke Hauge for mye i sin egen retning. Men før vi slutter oss til en slik konklusjon, er det også verdt å se hvordan Hauge selv vurderte Volds innsats i formidlingen av diktningen hans.

J.E.V.

Da Olav H. Hauge i 1969 mottok Dobloug-prisen, skriver han til Vold: ”Det er sant, det var uventa med Dobloug-prisen, men skal tru um ikkje artiklane til J.E.V. har gjort sitt til at eg fekk han”.[6]

Han forsøker altså ikke å skjule hva dette formidlingsarbeidet har betydd for diktningen hans. Han er ikke redd for å innrømme at relasjonen til andre skrivende, til resten av det litterære felt, faktisk betyr noe hvor hvordan man lykkes som forfatter. Samtidig ser vi at han her oppretter en ørliten distanse til personen Jan Erik Vold, ved bare å navngi essayisten med hans initialer: J.E.V.

Noter

[1] Essayet ble første gang publisert i tidsskriftet Samtiden i 1967 (Se Vold 1993, s. 13).

[2] Hauge 1994, s. 218.

[3] Sejersted 1994, s. 31.

[4] Vold 1993, s. 233.

[5] Ibid.

[6] Op. cit., s. 225.

Kilder

Olav H. Hauge, Dikt i samling, Det norske Samlaget, Oslo 1994. 

Jørgen Magnus Sejersted, ”Litteraturkritikk som hyrdedikting. Resepsjonen av Olav H. Hauge. I Syn og segn, nr. 4. Det norske Samlaget, Oslo 2000.

Jan Erik Vold, Under Hauges ord, Det norske Samlaget, Oslo 1994.

Foto

1. Jan Erik Vold og Olav H. Hauge framfor Ulvikfjorden (Foto: Jan Erik Vold)

2. Jan Erik Vold, 1995 (Foto: Stig Ove Voll)

Jens Wabø
Født 1972, bosatt i Oslo. Litteraturviter. Skrev hovedoppgave om Olav H. Hauges poesi. Redaktør i Substrat Journal. Tidligere redaktør i litteraturmagasinet nytallerken

jenswabo (at) yahoo.no

© Reaktor 2007