Forskning
Mesteparten av forskningen på multisymptompasienter har tatt utgangspunkt i enkelttilstander og enkeltdiagnoser. De senere år har det vært gjennomført mange forskningsprosjekter for om mulig å kunne forklare, forebygge og behandle disse tilstandene. Resultatene så langt har vært skuffende.
Manglende fremgang i forskningen har resultert i forslag om en videre oppdeling av f.eks. fibromyalgi og kronisk tretthetssyndrom i undergrupper (16). De som holder fast ved forskning på definerte tilstander og ønsker videre undergrupperinger er i litteraturen omtalt som «splitters», i motsetning til tilhengerne av teorien om ett syndrom som omtales som «lumpers» (person som legger mer vekt på fellestrekk enn forskjeller).
Vi har ikke grunnlag for å foreslå at all fremtidig forskning bør følge «lumping»-strategien. Men vi mener det er viktig at også forskere som følger «splitting»-strategien har en kritisk, pragmatisk holdning til de eksisterende konsensusbaserte diagnostiske konstruksjonene. Det er lite sannsynlig at dagens kriterier vil holde for fremtidig forskning. De såkalte triggerpunktene som del av fibromyalgidiagnosen er et godt eksempel. Disse punktene kan kanskje forsvare sin plass som et kriterium for å definere utbredte smerter, men punktenes lokalisering er tilfeldig, og økt følsomhet i punktene er bare et tegn på generell overfølsomhet i muskulaturen (12). Fokuset på triggerpunkter har bidratt til forskning på perifer muskelpatologi som sykdomsmekanisme. Leting etter perifer muskel- eller nervepatologi hos pasienter med fibromyalgi er nå imidlertid gitt opp av de fleste (17).
Selv om man ønsker å fortsette forskningen på enkelttilstander, er det grunn til å stille spørsmål om forskningen er tjent med opprettelse av tilstandsspesifikke kompetansesentre. Slike institusjoner kan komme til å opprettholde svakt begrunnede skiller mellom tilstander og pasientgrupper som har mye til felles.
Psykologiseringen av tilstandene er vel det som så langt har bidratt minst til økt forståelse. Det har først og fremst medført en meningsløs kropp-sjel-diskusjon. Forestillingen om et skille mellom fysisk og psykisk belastning er ikke holdbar (15). Dette gjelder også multisymptompasienter med sine individuelle påkjenninger, livshistorier og kroppshistorikk. Psykologisering har også bidratt til en motreaksjon fra pasientforeningene som til dels frenetisk har avvist psykologiske mekanismer. Fibromyalgiforbundet har eksempelvis laget en figur med et knippe av ulike symptomer som ofte oppleves av pasienter med fibromyalgi, og der er psykiske symptomer karakteristisk nok helt fraværende. Både ensporet biologisering og ensporet psykologisering av multisymptomtilstandene vil være blindveier.
Uansett hva fremtiden vil bringe er det vanskelige grensedragninger mellom de omtalte tilstandene. Vi mangler en god epidemiologisk beskrivelse av den delen av befolkningen som rapporterer et multisymptombilde, og kunnskap om hvorledes disse personene presenterer seg i møte med helsevesenet. Vi kjenner verken problemets omfang i befolkningen eller hvor ofte multisymptomtilstandene skjuler seg bak andre diagnoser i klinisk praksis. En måte å komme videre på kan være å ta ett skritt tilbake – ved å beskrive symptommønstrenes forekomst og forløp i befolkningen uten å binde seg opp i diagnoser og eksisterende kategoriseringer.
Teorien om at det dreier seg om en felles, sentralnervøs patofysiologisk mekanisme, har for tiden vind i seilene. Tilstandene har lenge kunnet betraktes som anomalier i Kuhnsk forstand, tilstander som ikke uten videre passer inn i det rådende medisinske paradigmet. Hvis ett-syndrom-teorien viser seg å være riktig, og at dette skyldes en form for sentral sensitivisering, er dette så dramatisk at det vil kunne betraktes som et paradigmeskifte. Paradigmeskifter er imidlertid ingen dagligdags hendelse innen medisinsk vitenskap og praksis, og det må betydelig mer kunnskap til for eventuelt å fastslå at en felles sentralnervøs mekanisme kan forklare det så langt uforklarte.