Diskusjon
Deltakerne aksepterte kurset godt, og hele 92 % fullførte etter planen. Det lille antallet som falt fra (8 %), skilte seg ikke signifikant fra de øvrige i subjektiv helse eller livskvalitet ved kursstart. Deltakerne representerer en selektert gruppe pasienter, og kvinneandelen var svært høy (88 %). Materialet er analysert både med og uten de 17 mannlige deltakerne, men uten at det endrer resultatene. Med så få menn kan det ikke sies noe sikkert om effekten av denne type kurs for menn generelt. Over 25 års erfaring viser at kvinner tiltrekkes oftere til kurs der fokus er på bevisstgjøring av egne opplevelser. Trolig må kurskonseptet gjøres om og markedsføres annerledes for å appellere mer til menn.
Sammenliknet med referansetall fra en dansk kvinnelig befolkning var livskvaliteten hos deltakerne signifikant lavere (p < 0,001) på alle domener (12). Kursdeltakerne oppga også flere subjektive helseplager enn i en normalbefolkning av norske kvinner (p < 0,001) på domenene muskel-skjelett-plager, pseudonevrologi, gastrointestinale symptomer og totalt (6). Det kan tyde på at de som meldte seg på, tilhørte en ønsket målgruppe.
Det finnes en rekke skjemaer for å måle livskvalitet. Mange er utviklet for å måle helserelatert livskvalitet, som f.eks. SF36 og Nottingham Health Profile. Derimot har WHOQOL blitt utviklet gjennom en grundig analyse av hva befolkningen selv anser som viktig for livskvaliteten. Disse faktorene er vektet og brukt som grunnlag for spørreskjemaet. Det faktum at det er relativt kort og enkelt å fylle ut samt at det er validert i Norge, var avgjørende for valget. EuroQoL er et annet generelt livskvalitetsskjema som kunne vært benyttet.
For å måle psykiske helseplager kunne SCL-90 vært brukt, siden dette skjemaet har vist seg egnet i liknende studier (3). Kortversjonen, SCL-5 (som er hentet fra HSCL-25 og SCL-90), ble brukt for å vurdere angst og depresjon, siden dette ble ansett for å være spesielt relevant for målgruppen. Alternativer kunne vært Hospital Anxiety and Depression Scale (HADS), Becks depresjonsskala eller MMI-5, som er en kortversjon av SF-36.
Effekten av kursene på livskvalitet og subjektive helseplager ligger på samme nivå som i metastudien fra 2003 (3), der 15 uavhengige studier viste en gjennomsnittlig effektstørrelse (Cohens d) ved kursslutt og ved oppfølgingstidspunkt på 0,59. Om de positive endringene i vår studie skyldes deltakelse i kursene per se, kan ikke fastslås sikkert. En annen mulig forklaring på effekten kan være spontan tilbakegang til eget normalnivå av livskvalitet og subjektive helseplager (regression to the mean) hos personer som muligens meldte seg på kurset i en periode med særlig stor påkjenning. Kontrollgruppen, som også hadde meldt seg på kurset, viste en liten bedring i subjektive helseplager og livskvalitet på en del domener i ventetiden. Med en større kontrollgruppe kunne denne bedringen muligens blitt signifikant. Imidlertid viste kontrollgruppen en reduksjon i livskvalitetsdomenene fysisk funksjon og global helsetilstand i løpet av ventetiden, og det var ingen endring i angst og depresjonsplager (SCL-5). Dessuten endret ventelistegruppen seg like mye fra kursstart til kursslutt som de øvrige deltakerne, og dette styrker tolkingen av at kursene faktisk bidro til den observerte bedringen.
Livskvaliteten økte som forventet mest innenfor domenene fysisk og psykisk funksjon, men det var også en viss effekt på omgivelsesdomenet. Dette kan forklares ved at vårt forhold til omgivelsene er avhengig av vårt forhold til oss selv, noe som underbygges når de sju spørsmålene innenfor dette domenet undersøkes hver for seg. 36 % av endringen i domenet var et resultat av spørsmålet «hvor trygg føler du deg til daglig?», mens de øvrige som omhandlet økonomi, transport, helsetjenester, informasjon og mulighet for å delta i fritidssysler, viste langt mindre endring. Hvilken endring i livskvalitet som er klinisk relevant, er vanskelig å gi et sikkert svar på, men dersom endringen ledsages av tilsvarende nedgang i subjektive helseplager, slik vår studie viser, vil det kunne virke positivt inn på pasientens funksjons- og arbeidsevne. Dette bør undersøkes videre i studier med en lengre oppfølgingstid.
Virkningen på psykiske helseplager underbygges av endringen i Hopkins Symptom Checklist (SCL-5), som ga størst effekt (0,57). Innenfor livskvalitetsdomenene var det også psykisk funksjon som hadde størst effekt (0,54). En separat analyse av spørsmålene i dette domenet viste størst endring for spørsmålet «hvor tilfreds er du med deg selv?», deretter «hvor ofte opplever du negative følelser som for eksempel at du er trist, engstelig eller deprimert?». Resultatene er i tråd med en nylig avsluttet studie av oppmerksomhetstrening, som ved hjelp av funksjonell hjerneskanning viser endringer i aktiviteten i de områder av hjernen som har med emosjonell balanse, angst og depresjon å gjøre (13).
Kjennetegn ved endringer i livskvalitet er at de oppsto i løpet av kurset og forble stabile i oppfølgingsperioden. Det samme gjaldt for psykiske plager bedømt ved SCL-5. Bedringen i subjektive helseplager var derimot mindre i løpet av kurset, men den fortsatte helt frem til seksmånederskontrollen. Dette er i samsvar med den antatte virkningsmekanismen for oppmerksomhetstreningen. Den beskrives som et perspektivskifte, der deltakerne først og fremst endrer måten de ser på seg selv og verden på. Grunnleggende holdninger endres gjennom økt aksept og tillit til seg selv – kroppslig og emosjonelt – og omgivelsene.
«Når jeg kan tåle meg selv og verden slik den er, blir den mer forståelig og håndterbar.» Dette er i tråd med Antonovskys begrep «sense of coherence», som er vist å henge sammen med stressmestring (14). Det underbygges både av pasientenes historier og av en studie med oppmerksomhetstrening som viste økning i «sense of coherence» parallelt med effekten av kurset (15). Når endringer i perspektiv hos en person har inntruffet, vil dette fortsette å påvirke hans eller hennes subjektive helseplager. Det samsvarer også med teoriene om at økningen i helseplager i vårt samfunn i et visst monn kan skyldes stressbetinget sensitivisering overfor normale plager (16). Disse kan muligens normaliseres gjennom den endringen oppmerksomhetstrening medfører. En slik fortolkning støttes ved at fordelingen av subjektive helseplager (tab 4) er tilnærmet lik normalbefolkningens og at de totale subjektive helseplager etter seks måneder nærmer seg et normalnivå i befolkningen (6).
Tabell 4
Andel som oppgir en helseplage i løpet av de fire siste uker
| Subjektive helseplager |
Deltakere ved kursstart n = 144 |
Norske kvinner n = 568 (6) |
| Tretthet |
84 % |
55 % |
| Nakkesmerter |
79 % |
46 % |
| Smerter i skuldre |
75 % |
48 % |
| Hodepine |
73 % |
58 % |
| Søvnproblemer |
73 % |
32 % |
| Nedtrykthet, depresjon |
71 % |
29 % |
| Smerter i korsrygg/øverst i ryggen |
64/54 % |
24/44 % |
| Angst |
44 % |
11 % |
Nedgangen i antall sykmeldte etter kurset var tydelig, men resultatet er usikkert på grunn av små tall. Forsøket bør gjentas med grupper der et større antall sykmeldte deltar og gruppene følges opp over lengre tid, f.eks. 12 måneder eller mer. Trygdestatus ser ikke ut til å påvirke effekten av kurset, ei heller begrunnelsen for å delta eller oppgitt sykdom ved kursstart. Dette kan skyldes at de fleste hadde stressrelaterte plager selv om de oppga ulike årsaker til å melde seg på kurset. Innenfor denne målgruppen hadde demografiske variabler liten betydning for om effekten av kurset var stor eller liten.
Siden det er oppnådd liknende resultater med studentpopulasjoner (2, 3), er det sannsynlig at resultatene fra denne studien vil kunne oppnås i mindre selekterte pasientpopulasjoner.
Subjektive helseplager er ansvarlige for mer enn 50 % av sykmeldinger, en tredel av uførepensjoner og over halvparten av konsultasjoner hos norske allmennpraktikere (17). Videre viser studier at 50 – 70 % av alle legebesøk i primærhelsetjenesten skyldes stressrelaterte problemer (18). En enkel metode som pasientene selv kan bruke til å påvirke sine plager, kan få stor betydning for dem selv og samfunnet og kan egne seg godt ved helseforetakenes lærings- og mestringssentre. Metoden er bl.a. tatt inn i undervisningen for medisinstudenter ved universitetet Monash i Australia og er sentral i veilederutdanningen i livsstyrketrening ved diakonhjemmets høyskole i Oslo. Den prøves nå ut som ett element i et lederopplæringsprogram for 400 sykepleierledere i de fem helseregionene i Norge.
Forskningsarbeidet ble tildelt Den norske lægeforenings kvalitetspris for primærhelsetjenesten 2006.