Bjørn Bergets BLOGG

På begynnelsen av åttitallet var vi også besatt av denne sjukdommen som kalles ”dilla på gamle amerikanske biler”. Den gangen var det langt mellom at det dukket opp en veteranbil av amerikansk opprinnelse her i distriktet. Riktignok fantes det en Impala fra 1964 og en Lincoln fra midten av sekstitallet i Ruste, men ellers var utvalget dårlig. Hadde man flaks så man en ”Burt Reynolds TransAm” eller en Chevrolet Van, men det ble aldri noen ”höydare” og man ble fort lei av det.

Heldigvis hadde vi det årlige Hunderfossen treffet, hvor hele Amcar Norge samlet seg. Her var det mye gromt og se, og årets høydepunkt for oss bilfrelste.

I en utgivelse av det kjente svenske bilbladet Teknikens Väld , jeg tror det måtte ha vært i 1978, hadde bladet en reportasje hvor de anbefalte femtitallsfrelste entusiaster å besøke Cuba. Her var det meste av trafikken i gatene femtitallere. Biler som stod igjen etter amerikanerne som måtte flykte fra øya under revolusjonen i 1959. I gatene i Havanna var det akkurat som tiden hadde stått stille, og det var altså et inferno for entusiaster.

På åttitallet var ”raggarkulturen” fra seksti og syttitallet her hjemme helt ut, og de seriøse bilentusiastene stod klar til å overta. Problemet var bare at det var vanskelig å få tak i biler å restaurere.

Den norske vrakpantordningen som kom i stand på midten av syttitallet var skremmende effektiv, og det var helt slutt på at man kunne komme over et klenodie på bær tur i skogen. De meste av den norske amcar historien ble til spiker, gjerne etter at bilene hadde hatt en kort karriere som russebil.

Det var helt uaktuelt å importere gamle bilder, for reglene var strenge og en ny registrering i Norge var det samme som å registrere en ny bil. Hva det måtte innebære av sikkerhetsutstyr, lysutstyr og avgifter.

En vakker sommerdag i 1985, skjedde det et under. Jeg vet sannelig ikke om det skjedde på en inneklemt fridag, hvor alle byråkrater, pessimister og andre som ikke har noe til overs for gamle biler, hadde fri. Men plutselig så ble altså tredveårsregelen for import av veteranbiler vedtatt og Norge skulle etter hvert bli forandret.

Etter mange års kamp av bilklubbene med American Car Club of Norway i spissen, hadde Norge plutselig verdens beste ordning for import av gamle biler.

Importregelen er like enkel som den er genial. Er bilen trettiår eller eldre, kan den tas inn i Norge avgiftsfritt. Det vil si at det kommer en liten engangsavgift og 25 prosent moms av kjøpesummen. Vrakpanten blir også lagt til.

Når så dollarkursen har vært under sekskroner, kunne man virkelig gjøre kupp på bilkjøp.

Det var for godt til å være sant, og det var vel også grunnen til at importen gikk tregt til å begynne med.

Noe av grunnen var selvsagt at godbitene fra USA måtte man vente noen år på, til de rette modellene dukket opp fra 1957 og utover. Og Norge var også etter hvert ferdig med jappetiden, og det var regninger på store BMWer og Mercedeser som skulle betales.

Likevel begynte en liten strøm av grombiler fra både Sverige, USA og England å dukke opp på våre humpete veier.

Det var likevel utover nittitallet at det hele tok av. Flere firmaer dukket opp som gjorde gode penger på import av klenodier, og agenter både til å stole på og de som kanskje hadde en katt i en sekk til salgs.

Internett dukket opp og plutselig kunne man sitte i sin egen stue å finne drømmebilen på Ebay og importere den selv. Fraktselskapene stod i kø for å ”shippe” bilen fra USA til enten Oslo eller Gøteborg.

Veteranbilhobbyen tok etter hvert helt av, og ett år var det problemer med å få inn alle bilene som ville delta på Hunderfossen.

Prisene på de flotteste eksemplarene av de populæreste modellene gikk til himmels, og selv om en finanskrise skyllet over verden, viste det seg fort at prisene holdt stand.

USA er snart tømt for gamle biler, og svenskene og de andre europeiske landene har fulgt i Norges fotspor. Nå er det kamp for å få tak i de gjeveste bilene.

I dag er det mange som dyrker denne flotte hobbyen, og mange av de flotte modellene har kommet til distriktet.

I dag trenger man slett ikke å reise til Cuba for å oppleve bilkultur. Norge er nå full av nydelige veteranbiler, og de dukker opp overalt.

Ta en tur i Nedregata på Vinstra en lørdag, trenger du ikke å kjøre så mange rundene før du ser den første amerikanske veteranbilen komme gyngende på de tåpelige fartsdemperne.

Det er alltid ett flott syn av gammel bilkunst, og nydelig lyd, da bilen prøver å komme opp i kjørefart igjen.

Ett syn som i dag er helt dagligdags, men som vi enten måtte til Cuba eller Hunderfossen for å oppleve for tretti år siden….

Mange godbiter har kommet fra England

Så har altså Israel klart det igjen.

Erte på seg resten av verdenssamfunnet, etter en blodig, skruppelløs og unødvendig handling i internasjonalt farvann i dag tidlig.

Det er akkurat som dette folket som kaller seg ”guds folk”, følger andre normer og regler enn det som gjelder ellers blant verdens nasjoner.

For jøder ser det ut som at diplomati, forhandlinger og taktisk tankegang er fremmed ord.

Dette folket som nesten ble utslettet i gasskammerne i andre verdenskrig, ser ikke ut til å ha tatt noe lærdom av det.

Når Israel skal rydde opp i noe, er det bare grov krigersk maktbruk som gjelder. Noe vi må helt tilbake til nazismens herjinger for å finne likhetstrekk.

Nå må noen fortelle dette arrogante og krigerske folket at nok er nok. USA som er Israels (eneste) allierte må snart forstå at denne nasjonen må stoppes mens leken ennå er god.

Etter denne blodige opprasjonen mot den sårt tiltrengte nødhjelpskonvoien som var på vei mot et utsultet og utbombet Gaza, er det ikke vanskelig å spå at rakettene snart vil regne over Israel igjen.

Det seier likevel litt at to av Norges største Israel elskere Dagfinn Høybråten og Siv Jensen, for første gang i kveld gikk ut offentlig og fordømte Israel.

Håper også at resten av verden slutter seg til, slik at disse krigshisserne endelig kan få sin velfortjente straff.

Nok er nok. Nå må jødene stoppes!

Egentlig skulle det ikke være mulig. Snart viste det umulige seg også til å være riktig.

Gå til finalen i årets Norske talenter på TV2 er utrolig vanskelig. Nivået er utrolig høyt og nåløyet er lite. Det er også begrenset hvor spektakulært to feler kan bli, i konkurranse med profesjonell sang, dansing og trylling. Likevel ga Marie & Julie alt, og ga oss et show som virkelig slo gnistrer. Full fart, sjarmerende sceneopptreden, karismatiske, sexy og utrolig blide og søte. De to har virkelig funnet seg sin egen stil som man ikke kan unngå å bli glad i.

Selv om disse to ble uplassert i semifinalen, har de virkelig fått vist seg frem og allerede satt kraftige spor i underholdnings Norge. Disse to jentene har en stor karriere foran seg, og det har vist seg før. Ikke alltid det lønner seg å vinne. Noen gjør bedre karrierer etterpå. Og for dem som ikke allerede vet det: Marie Klåpbakken er altså fra Vinstra. Gratulerer!!

Bensinlokket på en TT er en staselig sak.....

Det er vel noe av det flotteste og mest finurlige som finnes på internett. Ser litt vanskelig ut til å begynne med, til man har funnet ut av søkefunksjonen og hvordan man skal søke.

Hele Europa og USA kommer opp ved bare noen tastetrykk.

Verdens største markedsplass Ebay, hvor du nær sagt kan kjøpe alt. Her tror jeg ikke det er noen begrensning.

For mitt vedkommende var det bildeler som brakte meg inn hit. Bildeler til min kjære Audi TT.

Helt fra jeg kjøpte bilen har det irritert meg det oppskrapede bensinlokket på høyre bakskjerm. Bensinlokket som skulle være prikken over I-en på en TT.

Jeg forstod fort hvorfor dette ikke hadde blitt byttet av tidligere eier, da jeg hørte prisen på Killi. Hele lokket måtte kjøpes komplett og prisen var 2700.-.

Det er galskap å kjøpe noe så dyrt selv om det altså var prikken over I-en vi snakket om.

Jeg brukte noen kvelder på å føle meg frem på Ebay. Plutselig dukket det riktige lokket opp til en Audi TT 8N. Bare brøkdelen av prisen og fra et firma med det klingende navnet ”Happy parts”.

Felgkoppene kom helt fra Hong kong

Da også grillen var sprekt og kapslene over hjulmutterne på 17 toms felgene var oppskrapet, ble det til at jeg kjøpte det også. Kapslene kom helt fra Hong Kong, men helt lik de originale fra Tyskland.

Ny Audi radio er også bestilt, så nå er jeg blitt en ivrig Ebay bruker.  En fantastisk markedsplass, hvor det både er spennende og en fornøyelse å handle.

Grillen var perfekt og med nytt skinnende quattro emblem.

I dag dukket magasinet for oss som kjører Audi opp i posten. Med flotte blanke sider og nydelige bilder forteller Audi Magasinet oss siste nytt på Audi fronten.

Blant en haug med lekre modeller var det artikkelen Tropisk tornado som begeistret øynene mine mest.

525 hestekrefter jobbende bak ryggen. 0-100 på 4,1 sekund og toppfart 313 km/t.

Det er den nye super kabrioleten til Audi jeg snakker om. Audi R8 Spyder.

Jeg synes det er en stilren tøff bil med slanke Audi linjer, likevel med et litt tungt tøft stuk som gjør at bilen virker sint. Selvfølgelig er det bare stofftak til å trekke over hodet hvis det skulle komme regn. Slik skal det være på en ekte Spyder.

Drømmende blir man sittende og lese om dette vidunderet. Nesten så man kjenner at g-kreftene tar tak i godstolen, og etter hvert kjenner man også vinden i håret.

Bilen er hengt opp på en aluminiumsramme, og med et karosseri som stort sett består av karbonfiber, veier kabrioleten bare seks kilo mer enn versjonen med tak.

Ubeskjedent oppgir også bladet prisen på bilen. 2 680 700 kroner må man ut med skal man ha en slik bil på norske skilt. Da er over halvparten av prisen avgifter til den Norske stat.

Brutalt blir man revet ut av sin drømmeverden og tvinges tilbake til virkeligheten. For denne prisen kan man som kjent kjøpe seg mye annet også.

I slike øyeblikk føler man seg nesten……. Ja jeg tror ordet ”fattig” ville passe inn her.

I denne filmen fra 2009, viser Clint Eastwood nok engang hvor eminent skuespiller han er. At gamlingen fremdeles holder koken, og kan sitt skuespiller fag.

Clinter’n spiller den bitre og sure koreaveteranen Walt Kowalski. Pensjonert bilmontør fra Fordfabrikken, hvor livet ikke blir lettere for da kona dør.

Den store lidenskapen er en Ford Gran Torino fra 1972, som han tar frem og polerer og pusser. Før han etterpå sitter på verandaen og tar seg en øl eller to og beundrer bilen. Når han da ikke irriterer seg over naboene som er vietnamesere, og som Kowalski slett ikke har noe til overs for.

Dette naboforholdet blir selvfølgelig ikke noe bedre da sønnen i huset prøver å stjele Torinoen.

På et merkelig vis føres Kowalski motvillig inn i naboenes liv, og filmen ender tragisk da Kowalski ofrer sitt liv for at naboene endelig skal få fred. Fred fra en håpløs ungdomsgjeng som opererer i nabolaget.

Den strøkne Ford Torinoen blir testamentert bort til sønnen i nabohuset. Han som i starten av filmen prøvde å stjele bilen, selv om han selv hadde to sønner med familie, som siklet på Forden.

Filmen gir oss mange tankevekkere og anbefales på det sterkeste.

Et nytt mesterverk fra Clint Eastwood.

Skandiabanken. Banken for meg

Jeg har nettopp vært inne i nettbanken og ekspedert noe av den enorme regningshaugen som har kommet nå i mars måned. Da fikk jeg så lyst til å gi ros og skryte av noen som virkelig fortjener positiv omtale.

Som alle andre som bor eller er født på Vinstra, brukte også jeg bygdas lokale bank Fron Sparebank. Eller Sparebank 1 Gudbrandsdal som den etter hvert byttet navn til.

Det var både trygt og sikkert og tanken var aldri til stede på å bytte bank.

Utover nittitallet ble også denne banken som alle andre banker, bare mer og mer sulten på det nye og moderne fenomenet som hette bankgebyrer. Selv om jeg passet på å bruke kortet minst mulig, og ta ut store beløp i minibanken, påløp alltid minst kr 50.- i gebyrer hver måned.

Når man så er allergisk mot alt som heter gebyrer, og klør litt ekstra hardt på kroppen når det handler om bankgebyrer. Ja da var det på tide å finne seg en annen bank.

Jeg merket også på dette tidspunktet at lang og tro kundeforhold hadde ingenting å si når man kom til banken for å søke lån. Man ble rett og slett behandlet som alle andre, selv om man hadde hatt konto i banken i over 20 år.

I en lunchpause på jobben i Oslo. Det må ha vært i 1999, for jeg kjøpte min første PC året før. Da var det en ”datanerd” som påstod han hadde funnet en gebyrfri bank på nettet. Dette var som søt musikk i mine ører og saken måtte undersøkes nærmere. Nysgjerrig som jeg var bar det rett inn på nettet om kvelden. Jeg hadde aldri hørt om Skandiabanken før, men det stemte at denne banken skulle være gebyrfri.

Jeg opprettet konto samme kvelden, og ville prøve ut dette vidunderet. Egentlig var det for godt til å være sant, og med en  skepsis som Gudbrandsdøler er født med, prøvekjørte jeg banken parallelt med den andre i ett år.

Plutselig var tilværelsen min fri for gebyrer, og jeg avsluttet mitt gamle kundeforhold i Sparebanken. Nå var det bare Skandiabanken som gjaldt.

Det har jeg ikke angret ett sekund på, i disse ti årene.

Skandiabanken er trygg og stødig bank, som setter kunden i fokus. Driver ikke med all mulig lureri for å tappe sine kunder for skjulte gebyrer. Alltid spiselige rentebetingelser på lån, og det er selvfølgelig ikke noen tilfeldighet at de er blitt kåret til Norgesmester i bank NM av bladet ”Dine Penger”. Faktisk flere år på rad.

Jeg kan ta ut penger i minibanken i Marokko, like sikkert som på Vinstra. Selvfølgelig gebyrfritt.

Da jeg skulle foreta huskjøp opprettet jeg lån direkte på nettet. Jeg tror registreringen tok femten minutter og innen to timer var pengene på konto.

Enkelt, effektivt og utrolig praktisk.

På disse ti årene har jeg vært i kontakt med kundesenteret tre/fire ganger. Aldri telefonkø, og alltid en hyggelig stemme som dukker opp for å hjelpe deg. Det er aldri noe tull i Skandiabanken, og fortsetter denne banken på dette sporet også i fremtiden, blir jeg værende.

Man føler seg både trygg og verdsatt på Skandiabanken.no. Banken med fornuftige løsninger, hyggelig atmosfære og ingen gebyrer.

At det i det hele tatt finnes andre banker i dagens Norge, er for meg et mysterium.

Petter Northug hilser på publikum i Falun

Han hadde allerede vunnet verdenscupen foran helgens ”minitour” i Falun. En fantastisk sesong hvor Petter Northug har gått med den gule ledertrøya det meste av sesongen.

Likevel var denne fantastiske skiløperen fra Mosvik i Nord-Trøndelag sulten på en seier også i sesongens siste renn. Virkelig vise svenskene hvem som er årets skikonge.

På oppløpet på dagens 15km var Petter nok engang suveren. Etter å ha gått for fullt i løs tung snø, og løpt opp den fryktede ”mördarbakken” hele tre ganger, ville Petter avslutte med show.

Han nok seg like godt tid til å hilse på alle de fremmøtte tilskuerne. Faktisk rakk han nesten alle før han måtte sette skiskoen i mål 3.5 sekunder før franskmannen. Det var nesten så vi ble litt urolige for seieren, men Petter hadde selvfølgelig full kontroll også denne gangen.

Første gangen vi hørte om denne fantastiske skiløperen, med verdens tøffeste spurt, var under NM i 2006. Først spurtet han fra en sjanseløs Frode Estil i 30km dobbel jaktstart, før han dagen etterpå sikret staffettgull til Strindheim. Her ble Lillehammers Tore Ruud Hofstad knust på oppløpet.

Tross disse resultatene fikk ikke Peter Northug være med til OL i Torino det året. Og en av de største uttakstabbene i norsk idrett noen gang, var et faktum.

I første verdenscuprenn etter Torino, kunne en stolt Petter spurte inn til sin første verdenscupseier. Både Tobias Angerer og Axel Teichman måtte se unggutten foran seg i mål på Lugnetskistadion i Falun.

Året etter var det klart for VM i Sapporo, og denne gangen var Petter selvskrevet på det norske laget.

Det var her i den Japanske snøen at Petter ble sittende utrøstelig i målområdet etter jaktstarten. I perfekt posisjon på oppløpet rett etter at han hadde startet spurten, satte han ene staven mellom beina og tryna. Hele det perfekte løpet var over på grunn av denne tabben rett før målgang.

Heldigvis for Petter og Norge, tok han revansje på stafetten noen dager senere. Enda engang på oppløpet, hvor han presenterte ”rykket” for første gang. En spurt som verden aldri har sett tidligere.

I 2009 var det VM i Librec og det ble Northugs store VM. Gull på 30km dobbel jaktstart, gull i 4x10km stafett og gull på 50km klassisk fellestart. Alle seierne med spurt på oppløpet.

Årets sesong har også inneholdt skuffelser, men det er sprintgullet sammen med ”pølsa” Pettersen og femmils gullet på Vancouver lekenes siste dag som vil bli husket.

I dag kronet han altså det hele med å motta verdenscupkula i Falun.

Petter Northug er langrennsportens svar på Sven Kramer, og jeg er så inderlig glad for at Petter er Norsk.

Et fantastisk forbilde og en unik idrettsmann. Det største som har skjedd Norge på lang tid.

Linnie Meister

Myten om at det er det indre som teller, er en setning som helt sikkert er funnet opp av noen som ikke har utseendet med seg. Unnfanget kanskje i et mer eller mindre depressivt øyeblikk, for å trøste seg selv.

Samfunnet blir bare mer og mer preget av utseende og kroppsfiksering. Det man har mellom ørene blir i visse sammenhenger ikke så viktig.

Både gjennom facebook, blogger, msn og mobiltelefon kan nå de pene presentere seg selv for omverdenen. Nå ut til tusenvis av folk bare med noen tastetrykk. Det er slett ikke tilfeldig at de femti mest sette bloggene på BLOGG.NO er såkalte pene og attraktive mennesker. Mest jenter.

Selvfølgelig er det en kjent sak at både gutter og menn liker å se attraktive jenter. Kjent sak er også det motsatte. At jenter i mer eller mindre grad liker å se bilde av kjekke menn.

Det som kanskje ikke er fult så kjent er at jenter også liker å både se og gjenkjenne seg gjennom bilder av kvinner. Drømme seg bort på en måte.

Av den grunn har de fleste typiske damebladene som Det Nye og Alle Kvinner, et sukkersøtt kvinnelig modellansikt på forsiden. Teoretisk skulle det fra naturens side vært en mann på disse forsidene, men det er altså bilder av vakre kvinner som selger best. Selv om det er jenter som disse bladene er beregnet for.

I Birkebeineren denne uka fikk vi også bevis for at har man utseendet med seg, så kan man få til det meste. Jeg sikter da selvfølgelig til Linni Meister som fikk sin påmelding og startnummer til et renn som faktisk var utsolgt lenge før jul.

Birkebeinerkomiteen hadde i skuffen ”tilfelle hvis det skulle dukke opp en blondine med store pupper” liggende på lur et ubrukt startnummer.

Studier i USA viste for noen år siden at til penere man er, til mindre straff fikk man for sine lovbrudd i en rettssal. Dommerne ble rett og slett mildere til sinns da de så inn i et vakkert ansikt.

Da er det selvfølgelig ikke så rart at komiteen i Birkebeineren som sikkert de fleste er menn, lot seg sjarmere av både et pent ansikt og store silikonpupper.

At denne Glamourmodellen skulle få et startnummer, var et klart brudd på rettferdighetsprinsippet i den norske folkesjela. Og rennet fikk en kolossal gratisreklame og publisitet i dagene før start.

Etter dette oppskrytte skirennet mellom Rena og Lillehammer, er det bare å slå fast en gang for alle. Livet kommer aldri noen gang til å bli rettferdig. I hele tatt det å leve er noe av det mest urettferdige man kan gjøre, og det starter allerede i det en blir født og ser lyset for første gang.

Så får bare de pene og vellykkede surfe videre på sin medgangsbølge, mens vi andre prøver å gjøre så godt vi kan. Både i motbakke og motvind.

Da tror jeg at jeg endelig har funnet det perfekte BLOGG sted.
Ett sted hvor du lett kan oppdatere og også sende kommentarer uten å logge seg inn.
Dette har jeg sett etter i lang tid, og på wordpress.com fant jeg altså løsningen.
Nå må jeg teste ut oppsettet her og se om jeg kan finne det perfekte oppsett.

En liten test på å sette inn bilder