Focke-Wulf Fw 190
| Focke-Wulf Fw 190 | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Informasjon | |||
| Rolle | Jagerfly | ||
| Produsent | Focke-Wulf | ||
| Designet av | Kurt Tank | ||
| Første flyvning | 1. juni 1939 | ||
| Introdusert | Juli 1941 | ||
| Utfaset | 1945 | ||
| Status | Pensjonert | ||
| Brukt av | Luftwaffe | ||
| Antall produsert | 20 000 | ||
| Videreutviklet til | Focke-Wulf Ta 152 | ||
Focke-Wulf Fw 190 «Würger» (Tornskate) var et tysk jagerfly under 2. verdenskrig. Flyet ble utviklet for å benyttes sammen med den første generasjonen monoplan, i hovedsak Messerschmitt Bf 109. Fw 190 var en av de beste propelljagerne under krigen. Det ble bygget i en rekke versjoner, over 20 000 til sammen inkludert prototyper og produksjon av Ta-152. Det ble også brukt som jagerbomber og ble etter 1943 det viktigste taktiske angrepsflyet i Luftwaffe. Våren og sommeren 1944 ble produksjonen økt voldsomt. Fra mars 1944 til mai 1945 bygget tyskerne minst 6655 av A8-varianten alene. Disse tallene gir et misvisende inntrykk av Luftwaffes styrke mot slutten av krigen. Luftwaffe led under en voksende mangel på flybensin og erfarne piloter, og mengder av fly ble ødelagt på flyplassene og på vei fra flyfabrikkene til flyplassene.
Utvikling og varianter[rediger | rediger kilde]
Prototypen Fw 190V1 fløy første gang 1. juni 1939, utstyrt med en BMW 139 stjernemotor. Ytterligere en prototype fløy under betegnelsen Fw 190V2, før de neste to prototypene ble kansellert på grunn av problemer med motoren. Den femte prototypen, Fw 190V5, ble derfor utstyrt med en BMW 801 stjernemotor, og denne skulle bli utgangspunktet for den første produksjonsserien.
Over 4 700 Fw 190A ble produsert, i en rekke varianter, og den skulle vise seg å bli et sjokk for de allierte da den ble introdusert i juli 1941. Men flyet var ikke helt uten problemer, og misnøye med ytelsen i høyder over 6 000 meter førte til Fw 190B, som ble utstyrt med en kompressormatet BWM 801 og en vinge med større spenn, og Fw 190C, som ble tilpasset en Daimler-Benz DB 603 omvendt V-motor. Tekniske problemer førte til at hverken Fw 190B eller C ble satt i produksjon.
Parallelt med utviklingen av Fw 190B og C ble en tredje variant utviklet under betegnelsen Fw 190D. Denne varianten, som skulle bli produsert i omkring 700 eksemplarer, ble utstyrt med en Junkers Jumo 213 omvendt V-motor, og de første flyene ble levert til Luftwaffe fra august 1944.
Fw 190F og Fw 190G ble utviklet parallelt, etter et behov for dedikerte jagerbombere. Disse var begge basert på Fw 190A og ble produsert fra 1942.
Fw 190A[rediger | rediger kilde]
.
Fw 190A var den første serieproduserte varianten, og den første som skulle bli operativ. Problemene med motoren var fremdeles alvorlige, og førte nesten til kansellering av flytypen under evalueringsprosessen. Men entusiastiske tilbakemeldinger over flyegenskapene fra pilotene som deltok i evalueringen, reddet flyet som ble operativt i juli 1941. Fw 190A ble også produsert etter den andre verdenskrig, i Frankrike av SNCA du Centre, og ble brukt av Armée de l'air under betegnelsen NC 900.
Operativ tjeneste[rediger | rediger kilde]
I mars 1941 ble 30 piloter fra Jagdgeschwader 26 trukket tilbake fra fronten for å testfly Fw 190A-1, og en Erprobungsstaffel ble opprettet for dette formålet. Pilotene opplevde store problemer med motoren, som hadde en tendens til å skjære seg, og med stadige drivstofflekkasjer. Pilotene var heller ikke fornøyde med bestykningen. På den annen side var de svært imponerte over flyets flyegenskaper, og dette reddet flytypen fra en mulig kansellasjon. De mest prekære problemene ble utbedret, og Fw 190 ble klarert for operativ tjeneste i juli 1941.
Fw 190A-2 var den første varianten som ble operativ ved en regulær skvadron. 6. Staffel / II. Gruppe / Jagdgeschwader 26 ble utstyrt først, og i september 1941 var hele II. Gruppe klare og ble flyttet til baser vest i Belgia.
Fw 190 fikk sin ilddåp 18. september 1941. Åtte Fw 190 dekket et tankskip som kom under angrep av tre britiske Bristol Blenheim bombefly. De tyske jagerflyene gjorde krav på to nedskutte Blenheim før de selv ble angrepet av Spitfire Mk Vb jagerfly som skjøt ned én Fw 190. De britiske pilotene visste ikke hva de hadde vært i kamp med, og piloten som skjøt ned det tyske jagerflyet ble kreditert med en «Curtiss Hawk», et annet jagefly med stjernemotor. De nye Fw 190-jagerne var raskere både i stup og klatring enn RAFs Spitfire Vb, og atskillig bedre bevæpnet. «The Focker scourge» tvang britene til å forsere utviklingen av Spitfire Mk IX.
Fw 190 ble utelukkende brukt på kanalfronten til å begynne med, og først et stykke inn i 1942 ble flyet også introdusert på andre fronter da Fw 190A-4 ble levert til Jagdgeschwader 51 på østfronten og Fw 190A-3 og A-4 til skvadroner på den tyske hjemmefronten. Senere i 1942 ble Fw 190A-4/Trop. introdusert ved fronten i Nord-Afrika, og jagerbombervariantene Fw 190A-3/U-1 og Fw 190A-4/U-8 ble brukt mot byer og havneanlegg sør i England.
Med de økende angrepene mot Tyskland av allierte bombefly, ble Fw 190 i stadig økende grad satt inn mot disse og ble også brukt som nattjager. Fw 190 ble i den siste delen av den andre verdenskrig benyttet på de fleste fronter og i en rekke forskjellige roller, til og med som torpedofly i Svartehavet.
Etter krigen ble franskproduserte Fw 190A-5 og A-8 benyttet av Frankrikes flyvåpen en kort periode under betegnelsen NC 900. Og i Tyrkia var Fw 190A-3 operativ til 1948.
Subvarianter[rediger | rediger kilde]
En pre-produksjonsserie på 20 fly ble bygget under betegnelsen Fw 190A-0, de første ni med en vinge på 15,00 m². Resten ble produsert med den vingen som skulle bli standarden. Fw 190A-0 var utstyrt med en BMW 801C-1 motor med en ytelse på 1 600 hk og hadde en bestykning bestående av fire MG 17 7,92mm mitraljøser.
Fw 190A-1 beholdt samme motor og bestykning, og bare små endringer ble gjort i forhold til de siste flyene i pre-produksjonsserien. Tilbakemeldinger fra pilotene om at bestykningen ikke var tilstrekkelig førte til at paret med 7,92 mm mitraljøser i vingene ble byttet ut med et par MG FF 20 mm maskinkanoner, og denne varianten, som også ble utstyrt med den forbedrede BMW C-2 motoren, ble produsert som Fw 190A-2.
Med Fw 190A-3 ble den kraftigere og forbedrede motoren BMW 801D-2, som skulle inngå i alle senere varianter av Fw 190A, introdusert. Bestykningen ble økt med ytterligere to 20 mm maskinkanoner og besto nå tilsammen av to MG 17 7,92 mm mitraljøser og fire 20 mm maskinkanoner (to MG FF og to MG 151). 72 fly av denne varianten ble levert til Tyrkia i 1942 og 1943 under betegnelsen Fw 190Aa-3.
Fw 190A-4 tilsvarte Fw 190A-3, men ble blant annet utstyrt med nytt radioutstyr.
Med Fw 190A-5 ble sokkelen til motoren forsterket og forlenget for å gjenopprette gravitasjonssenteret, noe som førte til at skroget ble 15 cm lengre.
Fw 190A-6 innførte en forsterket vingestruktur for å imøtekomme stadig økende vekt med innføringen av mer og mer utstyr. De to MG FF maskinkanonene ble i tillegg byttet ut med to MG 151, slik at bestykningen nå besto av to MG 17 7,92 mm mitraljøser og fire MG 151 20 mm maskinkanoner. Fw 190A-7 tilsvarte A-6, men de to MG 17 mitraljøsene ble byttet ut med to MG 131 13 mm mitraljøser.
Fw 190A-8 var den siste serieproduserte subvarianten og den mest tallrike. Fw 190A-8 hadde samme bestykning som A-7, og ble utstyrt med nytt radioutstyr, men skilte seg ellers lite fra A-6 og A-7.
Fw 190A-9 og Fw 190A-10 ble bare bygget som prototyper.
Rüstsätze og Umbausätze[rediger | rediger kilde]
Rüstsätze og Umbausätze var henholdsvis utrustningssett og konverteringssett, de førstnevnte beregnet på å kunne installeres i felten. En mengde sett var tilgjengelig for Fw 190, og når et fly ble utstyrt med et av disse ble en «R» eller «U» etterfulgt av et nummer lagt til den offisielle betegnelsen. En Fw 190A-8/R-3 var for eksempel en Fw 190A-8 utstyrt med Rüstsatz 3, som besto av én MK 103 30 mm maskinkanon montert under hver vinge.
| Rüstsätze | Beskrivelse | Tilgjengelig for |
|---|---|---|
| R-1 | FuG 162 radiosett | Fw 190A-4 Fw 190A-5 |
| R-1 | WB 151 2x 20 mm maskinkanoner, én under hver vinge |
Fw 190A-6 Fw 190A-7 Fw 190A-8 |
| R-2 | MK 108 30 mm maskinkanon, én under hver vinge |
Fw 190A-6 Fw 190A-7 Fw 190A-8 |
| R-3 | MK 103 30 mm maskinkanon, én under hver vinge |
Fw 190A-6 Fw 190A-8 |
| R-4 | GM 1 nitrogenoksid innsprøyningssystem | Fw 190A-6 Fw 190A-8 |
| R-5 | Ekstra drivstofftank (115 liter) | Fw 190A-8 |
| R-6 | WGr 21 rakettprosjektil, én under hver vinge |
Fw 190A-4 Fw 190A-5 Fw 190A-6 Fw 190A-7 Fw 190A-8 |
| R-7 | Ekstra pansring, inkludert pansret glass i cockpithetten | Fw 190A-8 |
| R-8 | Kombinasjon av R-2 og R-7 | Fw 190A-8 |
| R-11 | FuG 125 radiosett, autopilot, og oppvarmede vinduer |
Fw 190A-8 |
| R-12 | Kombinasjon av R-2 og R-11 | Fw 190A-8 |
Fw 190D[rediger | rediger kilde]
Fw 190D ble utviklet, sammen med Fw 190B og Fw 190C, som en løsning på den drastiske reduksjonen av motorytelse i høyder over 6 000 meter. Fw 190D ble utviklet med utgangspunkt i Fw 190A-7 tilpasset en Junkers Jumo 213A-1 vannavkjølt 12-sylindred omvendt V-motor, og var i produksjon fra mai 1944.
Subvarianter[rediger | rediger kilde]
Fw 190D-0 var en pre-produksjonsserie som besto av 10 Fw 190A-7 tilpasset motoren Junkers Jumo 213A-1. Bestykningen var den samme som brukt med A-7, to MG 131 13 mm mitrajljøser og to MG 151 20 mm maskinkanoner.
Fw 190D-9 skilte seg fra D-0 ved et endret haleparti for å bedre flyegenskapene. D-9 ble operativ i august 1944.
Fw 190D-12 ble utstyrt med en Junkers Jumo 213F-1 og bestykningen ble endret til to MG 151 20 mm maskinkanoner og én MK 108 30 mm kanon. Denne varianten var i produksjon fra februar 1945.
Fw 190F[rediger | rediger kilde]
Fw 190F var et resultat av et behov for jagerbombere som egnet seg bedre til nærstøtte enn de aldrende Ju 87 Stuka. Fw 190F var basert på A-serien, men ble fra utgangspunktet utstyrt med pansring for å gi økt beskyttelse til motor, oljetank og pilot. Umrüstbausatz 3, som besto av en festemekanisme for en 500 kg bombe under buken, som eventuelt kunne utstyres med en adapter for fire 50 kg bomber, og én festemekanisme under hver vinge for én 250 kg bombe hver, ble standard utrustning.
Subvarianter[rediger | rediger kilde]
Fw 190F-1, som ble satt i produksjon i slutten av 1942, var basert på Fw 190A-4, men hadde en bestykning bestående av to MG 17 7,92 mm mitraljøser og to MG 151 20 mm maskinkanoner. Denne ble etter et fåtall fly erstattet av Fw 190F-2 som var basert på Fw 190A-5 og hadde en ny cockpithette med bedre sikt, men ellers tilsvarte F-1.
Fw 190F-3 var også basert på Fw 190A-5, men inkluderte den forsterkede vingestrukturen som ble introdusert med A-6. Den ble også utstyrt med en ny festemekanisme under buken som enten kunne ta en 250 kg bombe eller en ekstern drivstofftank.
Fw 190F-8 var basert på Fw 190A-8, og var ellers utstyrt som tidligere F-varianter.
Fw 190F-9 var den siste serieproduserte varianten. Denne ble utstyrt med en kompressormated BMW 801TS med en ytelse på 2 000 hk.
Fw 190G[rediger | rediger kilde]
Fw 190G ble utviklet parallelt med Fw 190F, også som jagerbomber, men med bedre rekkevidde. Umrüstbausatz 8 og Umrüstbausatz 13 ble standardisert, og bestykningen ble redusert til to MG 151 20 mm kanoner i vingene.
Subvarianter[rediger | rediger kilde]
Den første serieproduserte varianten Fw 190G-1 var basert på Fw 190A-4. Denne ble avløst av Fw 190G-2, som var basert på Fw 190A-5.
Fw 190G-3 tilsvarte G-2, men ble utstyrt med autopilot og vingemonterte kabelkuttere for sperreballonger.
Fw 190G-8 var basert på Fw 190A-8. Produksjonen av denne varianten ble stoppet i februar 1944, men konversjoner av Fw 190F-8 til samme standard ble utført i felten.
Spesifikasjoner (utvalgte varianter)[rediger | rediger kilde]
| Dimensjoner | Fw 190A-8 | Fw 190D-9 | Fw 190F-3 | Fw 190G-3 |
|---|---|---|---|---|
| Vingespenn | 10,51 m | 10,51 m | 10,51 m | 10,51 m |
| Lengde | 8,95 m | 10,19 m | 8,95 m | 8,95 m |
| Vingeareale | 18,30 m² | 18,30 m² | 18,30 m² | 18,30 m² |
| Netto vekt | 3 470 kg | 3 490 kg | 3 325 kg | 3 610 kg |
| Ytelser | ||||
| Topphastighet | 647 km/t | 686 km/t | 634 km/t | 624 km/t |
| Klatrehastighet | 17,5 m/s | 14,1 m/s | 10,7 m/s | - |
| Lastet vekt | 4 380 kg | 4 300 kg | 4 400 kg | - |
| Rekkevidde | 1 035 km | 837 km | 750 km | 800 km |
| Annet | ||||
| Motor | 1× BMW 801D-2 stjernemotor (1 700 hk) |
1× Junkers Jumo 213A-1 omvendt V-motor (1 600 hk) |
1× BMW 801D-2 stjernemotor (1 700 hk) |
1× BMW 801D-2 stjernemotor (1 700 hk) |
| Bestykning | 2× MG 131 13 mm maskinkanoner, og 4× MG 151 20 mm maskinkanoner |
2× MG 131 13 mm maskinkanoner, og 2× MG 151 20 mm maskinkanoner |
2× MG 131 13 mm maskinkanoner, 2× MG FF 20 mm maskinkanoner, og 2× MG 151 20 mm maskinkanoner |
2× MG 151 20 mm maskinkanoner |
Bevarte fly[rediger | rediger kilde]
Rundt 30 Fw 190 eksisterer på museer rundt omkring i verden, deriblant i Norge. I Norge finnes det også en rekke vrak av denne flytypen, både på land, i innsjøer og i havet. Disse tilhører og forvaltes av den norske stat. Den 1. november 2006 ble en Fw 190A-2 hevet utenfor Sotra, ved Bergen. I desember 1943 foretok piloten en nødlanding på havet. Han ble reddet, mens flyet sank på 60 meters dyp. Flyet, med kallenavn «Gul 16», fra IV/JG 5, er i relativt god stand tatt i betraktning alle årene på havbunnen.[1] Flyet ble restaurert ved marinebasen Haakonsvern, og er nå utstilt på Herdla museum.
Referanser[rediger | rediger kilde]
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Focke-Wulf Fw 190 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Focke-Wulf Fw 190 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- «The Spitfire's most feared opponent», av Imperial War Museums, fra YouTube, lengde 0:13:44
