søndag 7. september 2014

En hytte blir til; del 1


Høsten 2012, kjøpte vi hyttetomt på Turtagrø i vest Jotunheimen. Dette er et området vi begge har vært mye på tur i, både sommer og vinter. Så når muligheten for hytte på Turtagrø kom, ble valget lett.

Utsikt fra tomta. Perfekt!!

Tomta ligger på Storhaugen, nedenfor Turtagrø hotell

Så var det hytte da. Vi har ikke bilvei inn på tomta, ikke strøm og ikke vann. Så det er ikke bare å bygge. Men med god planlegging og hjelpsom grunneier, kunne vi realisere hytteplanen vår.
Vi ville jo ha en hytte med gode løsninger og en pris som vi kan leve med. Etter mye leting og tenking, falt valget på en modell fra leverandøren Familiehytta. Vi gjorde alt grunnarbeidet selv og hadde snekkere fra Familiehytta til å sette opp hytta utvendig. Med untak av pipe og brannmur, så har vi gjort alt av arbeid innvendig i hytta selv.

Pillar blokker og sementsekker på pulken

Våren 2013 startet vi med å transportere pillarblokker og sementsekker inn på hyttetomta. Tomta ligger et par hundre meter fra vei og all transport ble gjort med pulk. Totalt dro vi inn 5 tonn med pulk. Også et agregat og andre store tunge ting vi trenger for å begynne grunnarbeidet ble dratt inn med pulk. Galskap sa noen. En flott treningsøkt mente vi :) Alt ble pakket pent inn, så var det bare å vente på sommeren i fjellet.

Fjerning av fjell

Støping av pillarer

Dette er nok første våren jeg har gledet meg til at snøen skulle smelte i fjellet, slik at vi kunne starte med grunnarbeidet til hytta. Siden hytta skulle bygges på pillarer, var det viktig å finne ut hvordan den tilslutt blir liggende i terrenget. Så den ikke blir for høy. Derfor fjernet vi ca tre kubikk med fjell på den ene siden. Dette ble gjort ved å bore hull, sette i kiler og å banke løs med slegge... Bootcamp på Turtagrø rett og slett. Belønningen var at vi kunne spise så mye sjokolade vi ville hele sommeren og at vi i dag har en hytte som ligger pent i terrenget.
Så var det å støpe opp 27 pillarer. Med hjelp av laser og repetisjon av gammel mattekunnskap, kom pillarene på riktig sted og i rett høyde.

Alle pillarene er ferdig
Et stykk hytte
Så kom hytta. Den ble levert på avtalt tid og sted av tidenes kuleste lastebilsjåfør fra Gausdal Landhandleri. Videre ble ca 30 tonn hytte i deler fløyet inn med helikopter av Airlift. Med en minutt pris på 260,- var jeg en smule stresset denne dagen. Men alt gikk fint og til avtalt tid/pris. Og alle deler og vinduer var like hele da de landet på tomta.

Takstoler på vei...



Tilbake på tomta, innimellom alle pakkene med hytte, startet arbeidet med å legge dragere, bjelkelag og stubbloft. Ved å legge bjelkelaget selv, sparte vi inn like mye som helikopter transporten kostet. Et finfint bytte for oss. Bjelkelaget kom som precut fra leverandør og med sponplater på toppen.
Så var alt klart for snekkerene fra Framiliehytta. 

Bjelkelaget og stubbloft på plass

Gulvet og forarbeid til do er ferdig



torsdag 23. mai 2013

Til Alpene med bobilen!!!

Vallee Blanche
I begynnelsen av februar pakket vi bobilen vår med ski og økser, og satte kursen mot Alpe-landene. En hel måned med fri og ski. Tidligere turer har vi kjørt gjenneom Sverige og Danmark, men denne gangen hadde vi booket Kiel ferga. Herlig å våkne opp i Kiel og kjøre Tyskland på en lang dag. Hvorfor har vi ikke gjort det før? Vi var fleksible med reisedag, så vi fikk en ok pris på ferge, lugar og bil. Uansett, så er det en opplevelse å se folk gå bananas på taxfree...
Første stopp ble pit stop i Chamonix og gjennom tunnellen til Aosta dalen i Italia. Så ble det ski i Champoluc. Med heiser og gondoler, så henger Champoluc sammen med Gressoney og Alagna. Fin fint området, men snøen som var meldt kom ikke og det var på tide å flytte på seg. Så da valgte vi å kjøre litt lenger inn i Aosta dalen til La Thuile.
Hoi! La Thuile svarte til forventningene. Masse fin snø, skog til dårlig-vær-dagene, toppturer og null pudder-stress.

Topptur i La Thuile


Alle skal få...god plass!
Etter fine dager i Aosta dalen, satte vi kursen mot St.Anton og Østerriket. Det er 12 år siden jeg var her sist og det var veldig forandret. Større og mere folk. Og nesten umulig å parkere en bobil gratis. Vel..nesten. Vi fant et fint sted rett ved heisen. Og det snødde og det snødde, så snø var det bra med. Til St. Anton kom også Kristin, Henrik og Agnar. Så det ble en koselig uke.

Hjemme igjen etter nok en dag på ski :)

Karin i fri flyt

Henrik i fri flyt

Så var det tilbake til utgangspunktet; Chamonix. En uke igjen. Og jeg ønsket meg Cosmiques arete i bursdagsgave. Fantastisk rute i fantastiske omgivelser. Også fikk vi sol fra skyfri himmel og vindstille.
Først ble det litt aklimatisering i høyden og sklitur rundt Vallee Blanche og surring rundt oppe i høyden på Aiguille du midi.

Valle Blanche
Motorveien ned fra Aiguille du midi. Mye rart!!

Aiguille du midi. Cosmiques arete følger ryggen fra venstere til høyere.
Karin på vei

Lars på første rapell

Karin klar for første rapell

Vakkert!

Andre rapell


tirsdag 23. april 2013

West Capricorn

 
West Capricorn
 
West Capricorn er en ny rigg som fortiden ligger i Mexico gulfen. Utreise var via New Orleans.
Etter en lang reise og forsvunnet baggasje, var det rett avgåre til BP hovedkontoret på kurs. Ti timer power point ble i meste laget, men alle besto prøvene og vi var klare til utreise.
Jobben vi skulle gjøre ombord var drops inspeksjon, inspeksjon av løfteutstyr og boreutstyr.

Helt greit å fly helikopter i stedet for...

Varme fine dager
Kokken tok av på grilling
jobb, jobb, jobb
Solnedgang

Drops inspeksjon i dekks kraner 

Så litt etter jobb i New Orleans...
Vi hadde ikke så mye tid på land før vi skulle fly hjem igjen. Men det ble en artig kveld med middag og bytur med gjengen.

Drive in..
En liten, liter med strawberry


Gjengen ute på middag og gøy i New Orleans

lørdag 9. juni 2012

Snø, ski, hihi!!!

Det er lettest å oppsumere topptur vinteren med bilder:)Bilde: På vei opp Hesten









Frøkentur


Sol, blå himmel og 7 minus ga oss en nydelig start i Vadsø i starten av mars. Det var godt å komme i gang på turen og stor lykke over at pulkene kom fram like hele som ved innsjekk i Oslo. 


Pulkene ble klargjort på skistadion i Vadsø, mens den firbente alaska-huskyen Gaisha hoppet opp og ned og ulte av glede. Vi tobente var nok like spente vi også, da vi sto klare med ski på beina og pulker på slep. Kristin skal tilbakelegge ca 700km, men Karin "bare" skal gå ca 500km. 
Men målet er langt der framme og godt er det. Vi vil være lenge på tur og veien er målet. 


De neste dagene gikk vi vestover på Tana-Varanger løypa. -10 grader, blå himmel, sol og fullmåne om kvelden. Et flott nordlys spilte på himmelen og underholdt oss. Det var lite snø i år, men nok til at løypa var skuter kjørt. Og vi møtte to ildsjeler for Tana- Varanger løypa som var ute for å kjøre opp og merke løypa. Utenfor løypa gikk vi i løssnø til over knærene, så vi satte stor pris på løypa vi gikk på. Varangerhalvøya byr på et kupert terreng med vidde og bjørkeskog. 
Vi gikk 25-30 km om dagen og morgenen fredag 9 mars ankom vi Tana. 

Fra Tana fulgte vi et skuter spor over fjellet og kom inn på løypa til Finnmarksløpet og inn på Laksefjordvidda. Inne på vidda møtte vi en familie som var ute på tur. De inviterte på middag og vi hadde en trivelig kveld sammen i lavoen deres. Vi ble bortskjemt med godt kjøtt og god drikke, der vi satt rundt en varm vedovn. 
Geisha var ikke så fornøyd med å bli igjen aleine ved teltet vårt denne kvelden. Protesten ble å gnage over barduner på teltet og gnage over stroppene på en av pulkselene. Vel, da lærte vi hvor lang avstand telt og hund må ha :)

Under denne etappen møtte vi deltakerene til Finnmarksløpet. Det var gøy og imponerende å se deltakerene og hundene. Og vi sekunderte etter beste evne da deltakerene lurte på hvor langt det var igjen til spannet forran. Vi hadde også et trivelig møte med to funksjonærer for Finnmarksløpet. Alle vi møter lurer jo på hvor vi er på vei. Folk er så koselige og imøtekommende. 
Før nedfarten til Levajok tok vi av vestover for å gå i fjellene mot Karasjok. Men det ble så sterk vind så vi gikk ned mot tregrensa og fant en liten plass i le for den værste vinden og slo leir. Det ble en natt hvor vinden rusket godt i teltet. Dagen etter var Karin dårlig og slet med sterke magesmerter. Vi bestemte oss for å ligge i ro en dag. Dagen etter var Karin fremdeles i dårlig form og det ble bestemt at hun skulle komme seg ned til lege. Det var ca 6 km på skuterløype ned til Levajok fjellstue. 
Det var ikke noe gøy å gå hver vår vei. Det var ikke sånn det skulle bli. Men Karin har ikke noe valg, for noe er galt.
Kristin og Geisha dreier vestover for å passere Rasttigaisa og ned til Karasjok. De siste 35 km til Karasjok tok tid. Kristin og Geisha kom under tregrensa og vasset i snø til skrittet.
Karin får haik til Karasjok og lege. Sissel har kommet og sammen pakker vi om så Sissel og Kristin kan forsette. Det er en tung beslutning å ta at Karin må reise hjem herfra på grunn av en betennelse i magen. 

På strekningen fra Tana til Karasjok har vi gått fra 7,5 km opp til 35 km. Mye fint vær, men også dager med nedbør og sterk vind.

Sissel og Kristin forsatte Frøkenturen vår og fullførte med å nå Narvik 9. april. Les om resten av turen på www.frokentur.com