Hundene og kattene til Aina Ludvigsen var ikke aleine hjemme i mer enn 20 minutter, men i løpet av den korte tiden begynte huset å brenne. Redningen kom for seint. Les Ainas gripende historie.

Hundene og kattene til Aina Ludvigsen var ikke aleine hjemme i mer enn 20 minutter, men i løpet av den korte tiden begynte huset å brenne. Redningen kom for seint. Les Ainas gripende historie.

Tirsdag 12. Juli 2011 startet som tirsdag flest med at jeg forsov meg. Jeg sto opp og luftet mine to hunder, Border Collien Nemo og Papillonen Taspitirs Amazing Ames. Etterpå kjørte jeg til stallen. Her fikk hestene sin runde med trening før jeg på ettermiddagen kjørte hjem til Seljord.

Min samboer Ove ringte meg og sa at han var hos sin søster Heidi, og spurte om jeg ville komme rett dit. Han og hennes mann Arve skulle ut å fiske, så da slapp jeg å sitte hjemme og vente på han. Jeg spurte om hundene og kattene hadde fått en tur, og dette kunne han bekrefte at de hadde. Jeg valgte dermed å dra rett til Heidi, og ikke hjem til hundene som planen var. Lite viste jeg da om at denne avgjørelsen mest sannsynlig er den dummeste jeg noensinne har tatt.

Aina og Nemo

Lever for dyrene sine

Jeg har alltid fått høre at jeg lever og ånder for dyrene mine. De er luften jeg puster inn, og hele min virkelighet dreier seg rundt dem. I tillegg til Nemo og King hadde jeg også kattene Linnea og Lennie og hestene Ziko og Sherif.

Nemo kom inn i livet mitt for 6,5 år siden. Hun kom på et tidspunkt hvor ting var veldig vanskelig, og den lille bølla ble raskt et lyspunkt i tilværelsen. Det var aldri et kjedelig øyeblikk rundt Nemo, og hun krevde mye plass og oppmerksomhet. Folk brukte å si at en eller annen plass i oppdragelsen av Nemo glemte jeg å fortelle henne at hun var en hund, og en eller annen plass glemte folk å fortelle meg det også. Nemo var babyen min. Der jeg var, fulgte som regel den sorte og hvite Collien hakk i hel.

Alle som har truffet Nemo vet hvor spesiell hun var, og hun gjorde virkelig et inntrykk på alle rundt seg. Nemo fulgte meg som en skygge og passet på meg til alle døgnets tider. Om noen skulle ha noe med meg å gjøre, måtte de først bli "godkjent". Om man kom seg igjennom nåløyet ble hun virkelig en bestevenn som gjorde absolutt alt for deg.

King

To gode venner

To år gamle Taspitirs Amazing Ames, eller King som vi kalte han, var Nemo sin rake motsetning. King var alltid blid, bortsett fra når han var trøtt. King spredde alltid så utrolig mye glede og man kunne virkelig ikke unngå å bli sjarmert av de store ørene og de snille øynene som lyste godhet. Der Nemo helst ville leke hele dagen, ville King ligge i fanget og kose. Favorittplassen var på skulderen til Ove, godt gjemt under dyna mens de hadde lange samtaler om alt og ingenting.

Det beste av alt, var allikevel hvor fantastisk gode venner hundene var. De kranglet aldri, og det var ikke sjeldent vi fant dem liggende å sove i en haug. Alltid sammen. Nemo lå som regel underst, med King krøllet godt sammen til en ball som ble godt beskyttet av "storesøster". De passet på hverandre, og det var ikke sjeldent at de laget sammensvergelser om det var noe de ville trumfe igjennom.

Oppdro katten Linnea

De var også bestevenner med kattene Linnea og Lennie. King syntes det var topp å kunne herje med noen på sin egen størrelse. Linnea kom til oss bare 14 dager gammel da hun ble forlatt av moren, og det er Nemo og King som oppdro henne. Kattungen hennes Lennie, som var den siste igjen av en søskenflokk på fire, nøyt også godt av å ha flere til å delta i oppdragelsen. Ble Linnea lei av leken, løp han bare videre til nestemann for å få kos og oppmerksomhet der.

Jeg kom til Heidi og Arve rundt klokken 18.00. Ove og Arve dro direkte ut for å fiske. Hundene ble luftet på veien, og plassert inn igjen i huset. Rundt klokken 20.00 kom Arve tilbake alene. Ove skulle igjen lufte hundene før han kom bort igjen han også. 10 minutter senere var Ove på plass, og vi ble sittende noen minutter før vi bestemte oss for å kjøre opp til Seljord for å handle mat. Siden vi begge hadde kommet i hver vår bil bestemte vi oss for å kjøre den ene bilen hjem. Ove kjørte litt foran meg og kom derfor frem noen minutter før meg.

Hvorfor er hundene livløse?

Alt så normalt ut da jeg kjørte bortover gårdsveien mot huset. Alt så normalt ut da jeg kjørte forbi døra og parkerte bilen. Men plutselig hørte jeg Ove skrike noe fra innsiden av huset, og da jeg kikket i speilet på bilen kom han løpende ut med noe i armene. Han la det ned på bakken og jeg hørte han rope.

Det tok noen sekunder før jeg skjønte at det var King som lå der, og jeg følte panikken komme krypende. Hva i alle dager hadde skjedd? Hvorfor lå hunden min helt stille? Jeg kom meg ut av bilen, og så Nemo ligge ved siden av. Ove prøvde desperat på hjerte og lungeredning. Jeg skjønte ingenting. Hvorfor lå hundene der? Hvorfor sto Ove over dem og skrek? Hvorfor rørte de ikke på seg? Det var da jeg så den sorte røyken som kom ut av døra, og jeg følte bena forsvant under meg. Ove rev opp telefonen sin og ringte til Arve.

- Kom fort! Det brenner! Begge hundene er døde!

Dramatiske minutter

Helt hva som skjedde videre husker jeg ikke, men jeg hadde ringt brannvesenet. Jeg hadde også prøvd å løpe inn for å redde ut kattene, men Ove holdt meg igjen. Det var for farlig å gå inn igjen. Heidi og Oves foreldre kom til plassen i løpet av minutter, og hjalp til med å prøve å få liv i Nemo og King. Brannvesenet kom også etter hvert og deltok i både slukkingen av huset og gjenopplivningen av Nemo og King i over en time. Dessverre til ingen nytte og vi måtte etter hvert innse fakta. Hundene mine, de fantastiske små hundene mine var ikke mere...

Jeg husker ikke stort av hva som skjedde resten av kvelden. Magne, faren til Ove, løp inn i huset med et brannslukkningsaperat og fikk tatt de verste flammene. Helt tilfeldig hadde han røykdykkerkurs, og hans innsats sørget for at huset fremdeles er rimelig intakt og at brannen ikke utviklet seg til en eksplosjonsbrann.

Lillebroren min og hans samboer kom opp, min gode venninne Camilla kom opp og flere naboer kom for å se om det var noe de kunne hjelpe til med. Jeg ble avhørt av politiet, snakket med forsikringsselskapet og med helsepersonell.

Ove satte sitt eget liv i fare da han forsøkte å redde hundene.

Satte eget liv i fare

Ove, som hadde løpt inn i flammene og røyken for å redde hundene, ble kjørt av sted i ambulanse og måtte tilbringe natten på sykehuset. Han har senere fortalt at han ikke kunne se så mye som en hånd foran seg på grunn av røyken, men han hadde aldri engang vurdert ikke å løpe inn for å redde hundene.

Røykskadene og brennmerkene på begge armene etter smeltet olje fra taket hadde falt ned på han, vitner om hvor farlig det var. Det eneste han tenkte på var å få ut Nemo, King, Linnea og Lennie. Noen vil kalde det dumdristig å risikere seg selv for kjæledyr, men for oss var de ikke bare kjæledyr. De var alt.

Mye god støtte

Dagene som fulgte husker jeg bare som en tåke bestående av telefoner, meldinger, takstmenn og politiavhør. Ord som "totalskade" og "ingenting kan reddes" har brent seg fast i hodet mitt. Folk har vært helt fantastiske til å stille opp, og i løpet av de første dagene fikk vi tilbud om flere plasser og bo, folk kom innom med klær og andre ting og ikke minst har jeg fått flere hundre hilsener både på facebook, bloggen min og på telefonen. Vi endte opp med å flytte midlertidig inn hos Heidi og Arve og deres barn, og her er vi enda mens vi venter på noe mere permanent.

20 minutter

Det har nå gått to uker siden brannen. To uker siden vi mistet alt vi eide. Uansett hvor surt det er å miste klær og eiendeler, så var disse forsikret. Vi får penger til å kjøpe nytt. Det vi aldri vil få igjen er Nemo, King, Linnea og Lennie. Min største frykt har alltid vært å miste hestene mine i brann, etter alle stallbrannene som har vært de siste årene. Ikke så mye som et øyeblikk har det falt meg inn å miste huset og hundene og kattene i samme type ulykke. Man er jo trygg hjemme, er man ikke?

Vi var borte fra huset i maks 20 minutter. Ove dro derifra 20.10, ifølge telefonen min ringte jeg brannvesenet 20.33. 20 minutter var det som skulle til før noe tok fyr og utviklet en dødelig mengde røyk.  Vi tok alltid normale forhåndsregler rundt brannsikkerhet, som å dra ut ladere og sjekke komfyr og ovner før vi dro hjemmefra. Alle røykvarslere i huset hadde nye batterier bare uker tidligere, og brannslukningsutstyret var på plass og oppdatert. Allikevel, 20 minutter var det som skulle til.

Hva om?

I tiden etterpå har jeg ikke klart å unngå å tenke. Hva om jeg ikke hadde tatt den siste koppen med kaffe? Hva om hundene hadde blitt med oss bort, og kattene hadde blitt sluppet ut? Hva om jeg hadde gjort som planlagt og dratt rett hjem istedenfor å dra på besøk? Hadde jeg fremdeles hatt dyrene mine da?

Brannvesenet anslo at rommet hundene satt i hadde kommet opp i en temperatur på imellom 600 og 800 grader. Røykskadene var enorme, alle vinduene var sprukket eller blåst ut, og glasset på bilderammene hadde smeltet. Det var en tung jobb å gå igjennom alt av ting, og prøve å finne noe som kunne reddes.

Hva som var årsaken til brannen vet vi ikke enda, men politi og brannvesen regner med at det var noe elektrisk. Det tyngste av alt var allikevel å se den tomme hundeburet stå der. Buret som hundene elsket å være i, og som de følte seg hundre prosent trygge i. Var det buret som sørget for at de ikke overlevde? Var det noe vi kunne gjort annerledes?

Stort savn

Savnet etter hundene og kattene er enormt. Jeg sitter hele tiden og kikker meg over skulderen og venter at de skal komme løpende. Mer enn en gang har jeg tatt meg i å rope, men det er ingen som kommer. Alle sier at vi tross alt var heldige. Både jeg og Ove kom fra hendelsen uten fysiske skader. Forsikringsselskapet har gjort en super jobb med å rydde opp og ting begynner å falle på plass praktisk.

Jeg vet med meg selv at jeg aldri mer kommer til å bo en plass uten brannvarsling direkte koblet til brannvesenet, og mine nye hunder kommer aldri til å sitte i et bur om de er alene hjemme. For nye hunder måtte jeg ha! Hverdagen er veldig tom uten. For noen dager siden hentet vi den brune Border Collien Diva, og en til er under planlegging. En ny hund vil aldri kunne erstatte plassen til de jeg mistet, men vi vil kunne skape en ny historie sammen.

Aina og hennes nye hund Diva.

Mange gode minner

Savnet etter verdens beste Nemo, King, Linnea og Lennie vil alltid være der. Etter hvert håper jeg at vi vil kunne tenke tilbake på dem og smile. At vi vil kunne smile av alle de gode minnene og le av alle de gode historiene. På den måten vil de aldri bli helt borte, men være en del av oss for bestandig.

Astri94

21.juni

Åhh.. For en forferdelig historie.. Sitter her med tårer i øynene... Har både hest og hund selv, og man begynner jo å tenke... Da jeg leste de første setningene av bloggen din for noen dager siden, måtte jeg bare gå vekk fra siden. Jeg har tenkt og tenkt, og bestemte meg for at idag skulle jeg lese den. Det er så utrolig trist og lese og jeg får vondt langt inn i hjertet. Høres ut som dyra dine hadde et fantastisk liv. Og selvom de hadde det vondt på slutten, så var de hvertfall sammen <3 Tenker masse på deg og samboeren din! Sender deg også en klem <3

---

Lisadahle

21.juni

Å huff.. Blir så trist av å lese sånt. For ett og et halvt år siden, brant huset vårt også. Mamma skulle hente meg på skoleavslutning klokken 23:00, men vi kom oss ikke hjem før 23:20, og da kjente vi lukten av røyk. Vi åpnet ytterdøra å en vegg av røyk traff meg. Jeg pustet det inn, fikk ikke puste, kunne ikke skrike. Jeg bare sto der. Jeg ble godt tatt vare på av naboene den kvelden. Jeg maktet ikke å se på brannen som ødela alt jeg eide, og også mine to pusekatter. Jeg klarte det ikke. Da de trodde brannen var slukket, smeller det. Glass fyker rundt, og flammene står ut av alle vinduer og dører. Da var det noen timers arbeid for å få slukket det ordentlig. Vi sov hos søsteren min den natten. Jeg drømte det samme om og om igjen. Marerittet som ble til virkelighet.. Blir trist bare jeg tenker på det nå også.. Menn det er gått 18 mnd. og vi har fått ett nytt flott hus, og ny hund. Jeg ser tilbake på tiden med kattene mine med ett smil. Du skal vite at uansett hvor grusomt dette føles nå, og kommer til å gjøre en stund, blir det bedre. Det blir bedre med tiden, det lover jeg deg!

---

little-lilo

21.juni

jeg føler så utrolig med deg. jeg og mistet min kjære hund brått og uventet for 2 uker siden av hjertestopp :( jeg og ska skaffe meg ny hund og er helt enig i det du sier når du sier det blir ikke en erstaning men at man kan skape ny historie sammen. vi hadde bare vært å badet og når vi kom hjem orket ikke det lille hjerte å slå mer :( hunden ble bare 3 1/2 år gammel

---

juneog bea

21.juni

jeg får tårer i øyekroken. jeg kunne aldri tenke meg og miste hunden min

---

Uno

21.juni

Så ufattelig trist! At noe så grusomt kan skje :( Kondolerer så mye og lykke til videre. Hvil i fred flotte dyr.

---

Christine

21.juni

uff......har samme skrekken selv.... har selv også mistet 3 familiemedlemer i hyttebrann (famor,tante og kusine). Det er utrolig hvor fort det går, brannmannskapene var der på ti minutter og da var hytta overtent!!! Har også en venninde som mistet hesten sin i 2007 i stallbrann.......men det skal ikke mere til en 2 -3 åndedrag før du er borte, så jeg trøster meg med at dem ikke har hatt det vondt. Men savnet er stort, det vil alltid blåse en liten bris, så vi deres liv vil huske <3 Har også hund hjemme, og jeg tenker stadig på det når jeg er på jobb eller ute en tur uten henne. Hva om det skulle brenne? Dessverre er det ikke store sjangser verken mennesker (som sover) eller hunder (som ikke kan komme seg ut på egenhånd) noe sjangs til å overleve, røyken tar livet fort! Men jeg ønsker deg all lykke videre med din herlige nye Diva, og håper du får mange gode minner og historier med henne ++ flere hunder i framtiden..........Livet går videre med eller uten dem man mister. Høres ut som du hadde 4 gode venner, og de vil ikke at du skal være trist og lei, men finne gleden i Diva og livet<3 Masse lykke til i framtiden

---

Delenn

21.juni

Veldig trist...må være helt forferdelig å oppleve både å miste dyrene og hjemmet deres.

---

Mitii95

21.juni

Utrolig trist! Omtrent det samme skjedde med oss i 2005. Vi mistet hunden vår og to katter.

---

SunnivaN

21.juni

Herregud. Så ubeskrivelig trist! Tårene rant da jeg leste dette, og det er skremmende å tenke på hvor fort det kan være min hund som dør i brann! Kondolerer, masse varme tanker til både dere og dyrene!

---

Snurresprett

21.juni

Kjente tårene begynte å renne allerede fra starten av historien.. Mistet hunden min på en forferdelig måte selv, og aldri har jeg hatt det så vondt, det er forferdelig.. Kondolerer så veldig, og ble utrolig lei meg på dine vegne, føler med deg. Varme tanker til deg og dine, og ikke minst de vakre hundene og kattene, måtte de ha det bra nå, det fortjener de. <3

---

Lyng

21.juni

Jeg klarte ikke lese dette. Når dyr dør, spesielt hunder, begynner jeg bare å grine. Jeg har selv mistet en hund, da på grunn av sykdom. Men det er det grusomste som har hendt meg noen gang. Så jeg vet ikke hvordan denne historien var. Jeg klarer rett og slett ikke å lese det. Men jeg er så utrolig lei meg over tapet ditt, og føler med deg! <3

---

HannaKaroline

21.juni

så helt forferdelig :(

---

ingerlisewalle

21.juni

Rett og slett en gripende historie. Føler virkelig med dere, Aina. Kan ikke se for meg hvor tøft det er å miste sine "barn". Begynner bare å gråte av tanken, helt forferdelig. Håper du finner litt støtte hos hestene.

---

Amy96

21.juni

Tårene presser på når jeg leser denne bloggen!Dette er helt forferdelig..Man slutter aldri å tenke om man kunne gjort noe anderledens for å unngå brannen, det er noe som man alltid kommer til å lure på uten å få svar. Er så redd selv for stallbrann med hesten, og selvfølgelig husbrann med hunden og katten min. Sender masse tanker til dere, og lykke til med de nye hundene dine!

---

caped88

21.juni

Tårene renner når jeg leser dette:( Brann går jeg hele tiden å tenker på. Det er mitt største mareritt når jeg drar fra dyrene hjemme. Derfor har jeg som regel med hundene over alt. Men marsvinene er jo hjemme alene og det ville vært like fælt å miste de. Sjekker alltid komfyren og slike ting selv. Men brann kan jo oppstå andre plasser som man ikke ser.. Men man piner seg selv bare om man begynner å tenke "hva om..". Man må bare se framover og tenke at de var lykkelige helt til siste slutt. Lykke til videre og tenk at nå får to nye hunder et like flott liv sammen med dere!:)

---

bartehund

21.juni

Ufattelig trist å lese dette. hjelpes, et mareritt dere må overleve. Lykke til videre med dyr og ikke minst dere selv!

---