Ved veikanten du står alene,
med dine klokker så pene.
Jeg har så lyst til å ta deg med,
men du trives vel best på dette sted.
Her kan du stå å vaie i vind,
det vil gjøre mange letter i sinn.
Det er ikke så lenge du står,
før du inn i dvalen går.
Men når vinteren igjen er over,
og du ikke lenger sover.
Kan du igjen vaie med dine klokker,
og kanskje jeg igjen forbi deg tråkker.
T. Evensen.