"Dødsmarsjen" første dag
På Øyfjellet i Tydal slo stormen til mot Armfeldts arme` på tilbaketuren til Handøl
Tidlig på nyttårsaften, da månen gikk opp, begynte ferden mot Sverige. Fortroppene bestod av Jemtlendinger, bjørneborgere, og muligens åbolendinger. Først gikk Armfeldt med vegviseren Lars Bersvendsen. Fem tilfangetatte norske dragoner, samt kvinnene Ingeborg fra Haugen og Brynhild fra Floren, var med som gisler. Anne Haugen fulgte med sin bror Lars Jonsen. Han var vegviser for den vestre fløyen, som var neste tropp som skulle marsjere.
På morgenen var det blikkstille og klar luft. Kulden var intens. At denne stillheten skulle avløses av en mektig storm visste man ennå ikke. Da fortroppen hvilte et stykke opp mot fjellet, skal Lars Bersvendsen ha bedt Armfeldt om å sende kvinnene tilbake til bygda. Dette ville ikke den svenske befalshavende vite noe av. Jeg frykter at du i så fall fører oss på villspor. Derimot er det tvilsomt om du gjør det om kvinnene er med oss. Å nei svarte Lars, kvinnene våre berger seg nok, like så godt som dere, men jeg frykter at det går galt likevel, både med den ene og den andre. Det har blitt spekulert i at vegviseren valgte en annen vei enn den som var vanlig. den veien de fulgte gikk lengre sør, enn hva som skal ha vært brukelig. På denne måten unngikk de å passere tett inntil setrene der folk og fe gjemte seg for svenskene. Rundt middagstid begynte det å blåse av fjelltoppene i det fjerne. Vinden kom fra den ventende stormen, og vinden steg fort til et drønn i fjellpassasjen. Halv tre om ettermiddagen slo snøstormen med full kraft ned over troppene. De hadde nå kommet fram til de snaue fjellsidene av Øyfjellet.
I dette rykende inferno av snø og is må Armfeldt ha forstått at resultatet av fjellturen nå var høgst uviss. De kvinnelige gislene ble nå sluppet fri og sendt hjem, mens det ennå fantes tid. På sin vei tilbake til Tydalen så de døde og døende menn overalt langs veitraseen. Det sies at et par soldater i den siste troppen tok vottene deres med de ordene; "disse behøver vi bedre enn dere". Kvinnene kom velberget hjem.
Arriærgardet , ettertroppen, ga seg avgårde først fram mot kvelden. de var de eneste som kunne vende i tide. De avventet stormen under trygge forhold i Østby.
Mørket faller på
Mørket kommer brått om vinteren. Å slå leir i snøstorm en mørk natt på fjellet, er ingen umulighet for veltrent og godt utrustede mennesker. Men for disse utsultede og utmattede karolinerne var det nesten en overmenneskelig oppgave. Le for vinden fantes ikke noe sted. Ved til bål var det nesten umulig å finne. Bjørkeris og lyng flammet opp en kort stund, men ga ingen varig varme. I sin desperasjon begynte soldatene å brenne opp geværkolbene, sadler og sleder. I mørket lå folk og frøs ihjel i hundrevis. Mindre grupper lå stive og urørlige på morgenen, slik som de hadde lagt seg rundt sine bål om kvelden. Andre døde der de stod, samlet i klynger for å få le mot vinden og litt varme av hverandres kropper. På morgenen var de som hardfrossne støtter, som falt som kjegler til bakken om noen kom bort i dem.
Svenshaugene
Armfeldt slo leir ved nordenden av Essandsjøen. Navnet Svenskhaugene minner også i dag om den forferdelige natten den 1. januar 1719. Langs strendene av sjøen og ned mot Øyfjellet fant adskillige karolinere sin siste hvileplass. En av de mange som døde den natten var vegviser Lars Jonsen Østby. I dag ligger selve leirstedet og mange av gravene under vann, på grunn av oppdemningen av Essandsjøen.
Svenskleiren og Hærtjønna
Generalmajor Yxkull med sine 2000 mann kom ikke lengre enn en mil den første dagen. Hans leirplass kalles i dag for Svenskleiren, og ligger i dag på Øyfjellets vestside. Fra denne plassen kunne major Emahusen og Tydalsbøndene senere berge hjem gevær og sverd i massevis. Bare Røros Bergkorps skal ha fått 400 gevær i erstatning for det svenskene hadde tatt.
Vest for Øyfjellet ligger Hærtjønna. I følge et sagn skal soldatene ha gjort et stort bål på isen av denne tjønna. Da alle forsøkte å komme nærmest mulig ilden, oppstod det bråk. Ved bålet fantes det en offiser som forsøkte å holde orden på de frosne soldatene. Til slutt kommanderte han dem resolutt bort fra bålet. Dette skulle han ikke ha gjort. Mennene var frosne, trøtte og i dårlig humør. Offiseren ble dyttet så han ramlet inn i bålet. Hver gang han forsøkte å redde seg bort fra bålet ble han dyttet tilbake. Til slutt døde han ihjelbrendt i flammene. Et annet sagn forteller at en upopulær offiser skal ha druknet ved at hans egne soldater presset ham ned gjennom et hull i isen. Navnet Hær/Herretjønna skal således være etter "herren" som druknet der.