|
Immanuel Kants innflydelse
et foredrag holdt av |
||
|
Det Objektivistiske syn er at det er fundamentale filosofiske ideer som styrer historien. Gode ideer har gode resultater, og dŒrlige ideer har negative resultater. Dagens tilstand er forŒrsaket av dŒrlige ideer, og den moderne formuleringen av disse dŒrlige ideene stammer fra en mann: Immanuel Kant. Kant preger alt intellektuelt liv idag. For Objektivister er derfor Kant hovedfienden, og Ayn Rand har beskrevet ham som historiens ondeste menneske. Historiens ondeste menneske. Dette er en meget sterk pŒstand. Men kan det v¾re grunnlag for en slik pŒstand? Kant gjorde aldri noen fortred. Han levde hele sitt liv som akademiker i sin hjemby K¿ningsberg. Han skrev sine b¿ker, han ga sine forelesninger. Han regnes som tilhenger av demokrati, frihandel, rettsstat. Han var ikke diktator, han var ikke morder, tyv eller overfallsmann. Hvordan kan man beskrive ham - og ikke sosialistdiktatorer som Hitler, Stalin, Mao eller Pol Pot som historiens ondeste menneske? Dersom man undertrykker eller i verste fall dreper en annen, fredelig person, sŒ er man ond. Men den som l¾rer opp folk til Œ adlyde f.eks. Hitler nŒr han befaler folk Œ undertrykke eller Œ ta livet av andre mennesker, den som gj¿r det n¾rmest umulig for folk flest Œ stŒ imot en slik ordre, den som har gjort det n¾rmest umulig Œ argumentere imot Hitler - mŒ ikke han ogsŒ v¾re ond? Selvsagt er han det. For Œ ta eksempler fra vŒrt Œrhundre: gangstere som Hitler, Stalin, Mao, Pol Pot er i vŒrt Œrhundre ikke forblitt gangstere, de er blitt politiske ledere med titalls millioner av mennesker under seg. Gangstere har eksistert til alle tider, men i vŒrt Œrhundre er de blitt ikke-kontroversielle politiske ledere med diplomatiske forbindelser med demokratier, med representasjon i FN - hvordan har dette kunnet skje? Disse har begŒtt massemord, ikke bare med st¿tte i store deler av sine respektive befolkninger, men ogsŒ - utrolig nok - med st¿tte fra intellektuelle i andre land. Hvordan har dette kunnet skje? Det som if¿lge Objektivismen styrer verdens utvikling er altsŒ filosofi: fundamentale filosofiske ideer som er akseptert i befolkningen i et land bestemmer den politiske utvikling i landet. De var de filosofiske grunnideene som var akseptert av befolkningene i Tyskland og Russland som muliggjorde at Hitler og Stalin fikk makt og kunne foreta massemord. Hvem var ansvarlig for disse grunnideene? Hvem ga disse ideene en form og en begrunnelse som var slik at de ble akseptert? Hvem la grunnlaget for at Hitler og Stalin kunne utrydde millioner av mennesker? Det var Immanuel Kant. For her og nŒ Œ knytte Kant til nazismen: Adolf Eichmann (mannen som organiserte transporten av j¿der til konsentrasjonsleirene) erkl¾rte under rettssaken i Israel - han flyktet fra Tyskland til S¿r-Amerika etter krigen, og ble kidnappet av Israelske agenter i Argentina i 1960 - at han var kantianer, og at han, nŒr han sendte j¿der til Auschwitz, kun gjorde sin plikt. Det er altsŒ en direkte sammenheng mellom Kant og nazismen. Eichman gjorde sin plikt. La oss definere plikt: en plikt er den moralske n¿dvendighet Œ utf¿re visse handlinger uten annen begrunnelse enn Œ adlyde en h¿yere autoritet, uten hensyn til noe personlig mŒl, motiv, ¿nske eller interesse. (Dette er Ayn Rands definisjon.) Denne definisjonen er i fullt samsvar med den vanlige bruk av ordet plikt i sammenhenger som verneplikt, borgerplikt, skatteplikt. (Men man mŒ ikke forveksle plikt med forpliktelse - en forpliktelse er noe man frivillig pŒtar seg: man er forpliktet til Œ overholde en avtale man har inngŒtt.) NŒ hŒper jeg at dere ser hvor vi vil hen. Stalin og Hitler var selvsagt onde - men den som skapte det kulturelle og filosofiske klima som gjorde at disse kom til makten og kunne regjere over millioner av mennesker - han var ogsŒ ond. I det f¿lgende skal jeg begrunne dette. Jeg skal f¿rst fremstille visse hovedpunkter ved Kants filsofi sŒ plausibelt jeg kan - og deretter skal jeg kritisere den, og pŒvise at den er Œrsaken til vŒrt Œrhundres elendighet, ikke bare sosialismens massemord, men ogsŒ vŒr tids umoral, hedonisme, holdningsl¿shet, kynisme, osv. PERSONEN IMMANUEL KANT Noen ord om personen Kant (1724-1804) - dette er relevant for temaet, som er Kants filosofi. Han var et ordensmenneske - han stod opp hver morgen klokken fem, tjeneren hadde fŒtt streng beskjed om Œ fŒ ham opp uansett hvor s¿vnig han skulle v¾re. Han gikk sine turer til faste tider, og folk kunne stille klokken etter ham. (Eneste gang han ikke gikk tur til fast tid var mens han leste Rousseaus "Emile".) "Hvis en saks eller pennkniv hadde forskj¿vet seg aldri sŒ lite pŒ skrivebordet sŒ de pekte i en annen retning enn vanlig, eller om en stol var blitt flyttet til et annet sted i v¾relset, ble han rastl¿s og ute av hum¿r" (Weichsedel: "Filosofenes verden", s.202). Han bodde hele sitt liv i K¿nigsberg (nŒ Kaliningrad), et dynamisk senter med et rikt kommersielt og intellektuelt liv, men han var lommekjent i flere storbyer, blant annet London. Hvordan? Han studerte kart. (Det er tydelig at det han var opptatt av var modeller, ikke virkeligheten.) En gang mens han var meget gammel ble han bes¿kt av sin lege. Kant var da meget syk og hadde store smerter nŒr han beveget seg, men nŒr legen kom, reiste han seg opp - han mente at man hadde plikt til Œ reise seg opp nŒr legen kom (Jones: "History of Western Philosophy" Bind 4, s.80). Her illustreres et for Kant viktig etisk prinsipp, som jeg kommer tilbake til. I 1794 fikk Kant beskjed fra kong Fredrik Wilhelm II om at hans (Kants) synspunkter om kristendommen undergravet kongens landsfaderlige hensikter, og han ble bedt om ikke Œ uttale seg om emnet. Kant lovte som "Deres Majestens mest tro undersŒtt" Œ avholde seg fra Œ uttale seg om religion i forelesninger eller skrifter - det var jo en plikt Œ adlyde kongen. Han ble historiens mest innflydelsesrike kunst-teoretiker, man han var overhodet ikke interessert i kunst. Han hadde intet forhold til bildende kunst, det eneste maleri i hans leilighet var et portrett av Rousseau, som han var en stor beundrer av. I "Critique of Pure Reason" utelater han eksempler, selv om dette vil gj¿re det lettere Œ forstŒ hans teoretiske modell - eksempler er un¿dvendig for den seri¿se student, sier han (Kemp Smith, CPR, s.13). Det sies at CPR inneholder kun ett eksempel, men jeg tror dette er feil. Det korrekte antall eksempler er visstnok tre. CPR er for¿vrig meget vanskelig tilgjengelig, den er skrevet i typisk kansellistil, med lange og innviklede setninger. Noen av dem strekker seg over flere boksider. METAFYSIKK SŒ over til en meget kort fremstilling av Kants filosofi. Hvordan kan vi vite at virkeligheten er slik den ser ut for oss? Vanlig eksempel for Œ illustrere dette: tenk deg av vi har pŒ oss et par briller med blŒtt glass. Da vil alt se blŒtt ut. Ikke fordi det er blŒtt, men fordi vi b¾rer disse blŒ brillene. (Dette eksemplet er selvsagt ikke Kants eget - han likte ikke eksempler - men brukes av flere, f.eks. Bertrand Russell i "A History of Western Philosophy" for Œ forklare Kants syn.). Det kan sŒledes hende, mener Kant, at vŒrt sanseapparat er slik at vi fŒr en ukorrekt gjengivelse av det som er omkring oss. Det kan hende at sanseapparatet forvrenger det som er omkring oss og gir et "farvet" bilde av virkeligheten. Vi kan derfor aldri vite hvordan virkeligheten egentlig er, vi kan bare vite hvordan virkeligheten ser ut for oss. Vi kan ikke kjenne "Ding an sich", men kun "Ding fur mich". VŒr "anskuelse er liksom blind" (Bjelke/Dege: "Den europeiske filosofi", Universitetsforlaget 1970, s.122). Kants metafysikk er derfor tom: vi kan ikke vite noe om virkeligheten. Noen ganger sier han at virkeligheten forŒrsaker vŒre sanseinntrykk, andre ganger sier han det motsatte. Han er ikke konsekvent her. Men hans syn er at vi kan ikke vite noe om virkeligheten slik den virkelig er, vi kan bare vite hvordan virkeligheten ser ut for oss. EPISTEMOLOGI Den verden som virkelig eksisterer kaller Kant den nomenuelle verden. Den verden vi opplever kalles den fenomenuelle verden. Videre finnes det if¿lge Kant kunnskap som ikke springer ut fra erfaring: et vanlig eksempel er Œ si at en kule kan ikke v¾re bŒde svart over det hele og hvit over det hele. Empiriske unders¿kelser er ikke n¿dvendige for Œ konstatere at utsagn av denne typen er sanne - de er sanne a priori - f¿r erfaringen. benekte dem f¿rer til en direkte selvmotsigelse. En annen type sanne utsagn er av denne typen: katter f¿der levde unger, ender legger egg. Hvis det hadde v¾rt motsatt ville det ikke v¾rt noen selvmotsigelse. Utsagn av denne typen er sanne, men det kunne v¾rt annerledes - disse utsagnene finner vi ut om er sanne eller ikke ved empiriske unders¿kelser. Disse utsagnene, sier Kant, er sanne a posteriori - etter erfaringen. Kants epistemologi har ogsŒ en inndeling av sanne utsagn i syntetiske og analytiske: Hvis jeg sier at "en ungkar er en ugift mann", og "en ungkar har to armer", er begge utsagnene sanne, men det er to ulike typer sannhet. Det f¿rste utsagnet er sant fordi man kan avgj¿re dette kun ved Œ se pŒ de ordene som inngŒr i utsagnet: siden en ungkar er definert som en ugift mann, er dette utsagnet det samme som: en ugift mann er en ugift mann. Et slikt utsagn er det Kant kaller analytisk. Men det andre utsagnet: en ugift mann har to armer - for Œ konstatere om dette utsagnet er sant, mŒ vi se pŒ (det vi opplever som) virkeligheten. Slike utsagn sier Kant er syntetiske. Kant har nŒ fire mulige kategorier for sanne utsagn: alle kombinasjoner av apriori og aposteriori, syntetisk og analytisk. Poeng her: Logikk er analytisk a priori - og logikk sier derfor ikke noe om virkeligheten. SŒ logikk har ikke lenger noe med empirisk sannhet (overensstemmelse med virkeigheten) Œ gj¿re. Men det finnes allikevel if¿lge Kant, og i motsetning til Hume, sikker, universell, n¿dvendig viten om (det vi opplever som) virkeligheten: f.eks. Newtons lover. Skeptikeren Hume, som Kant ¿nsket Œ gjendrive, hadde benektet dette. Men grunnen til at det finnes sikker, n¿dvendig universell viten, er ikke fordi virkeligheten er lovmessig, men fordi vŒr bevissthet inneholder endel strukturer eller mekanismen (kategorier) som ordner vŒre sanseinntrykk slik at virkeligheten ser lovmessig ut for oss. Det vi opplever som virkeligheten er noe som ordner seg etter hvordan vŒr bevissthet er innrettet. Jones oppsummerer dette slik: "...the principle of causality is necessary true, but the source of its necessity is in the structure of our minds" (Jones, Bind 4, s.48). Tidligere hadde oppfatningen v¾rt at vŒr kunnskap og vŒre oppfatninger er basert pŒ en uavhengig virkelighet. NŒ, etter Kant, blir oppfatningen slik: (det vi opplever som) virkeligheten innretter seg etter oss. Kants egne ord (oversatt til engelsk): "Hitherto it has been assumed that all our knowledge must conform to objects...But this has ended in failure.... We...may therefore have more success...if we suppose that objects must conform to knowledge" (CPR, s.22). F¿r: kunnskap tilpasses objektene, nŒ: objektene tilpasses kunnskapen. Kant kaller selv dette for en kopernikansk revolusjon: F¿r Kopernikus var oppfatningen at solen beveget seg omkring jorden, etter Kopernikus var synet det motsatte: Jorden beveger seg omkring solen. Det Kant gjorde var Œ snu opp-ned pŒ den tidligere oppfatningen om sammenhengen mellom kunnskap og virkelighet. Fornuften kan bare gi kunnskap om den fenomenuelle verden, det vi opplever. Fornuften er derfor ÇbegrensetÈ. For virkelig Œ ha kunnskap om de viktige ting - f.eks. etikk - mŒ vi bruke andre erkjennelsesformer. Kant sier: "I have found it necessary to deny knowledge and make room for faith" (CPR, s.29). Kants Fornuft er dog ikke den samme som den aristoteliske fornuft. (Det aristoteliske syn pŒ fornuften er at fornuften er evnen mennesket har til Œ systematisere det som blir observert.) Kant mente at han - med fornuften - hadde bevist bŒde at universet har en begynnelse i tid, og at det er uendelig i tid. Dette er en selvmotsigelse og selvmotsigelser kan ikke forekomme, og Kant tolker dette dithen at det er fornuften det er noe i veien med, ikke hans anvendelse av den. Kant sier blant annet av denne grunn at fornuften mŒ kritiseres (Kants filosofi omtales gjerne som den kritiske filosofi, og tre av han hovedverker heter "Kritikk av...".) Fornuften inneholder if¿lge Kant Ideer, og en slik Ide er "a concept of Reason whose object can be met with nowhere in experience" (Caygill: "A Kant Dictionary", s.236, fra Kants "Logic"). AltsŒ: Fornuften inneholder forestillinger som ikke er basert pŒ observasjon. Dette har blant annet medf¿rt resonnementer av f¿lgende type: siden sŒ mange tror pŒ Gud (gjennom historien, i ulike kulturer), sŒ mŒ Gud finnes - selv om Guds eksistens hverken kan observeres eller utledes av det som observeres, dvs. ikke kan begrunnes rasjonelt. Om Guds eksistens sier Kant selv at "det er en absolutt n¿dvendighet Œ overbevise seg om at Gud eksisterer, men Œ bevise det er ikke sŒ n¿dvendig" ("Dictionary", s.215). At "Gud, frihet [fri vilje] og ud¿delighet" finnes er if¿lge Kant sannheter, men disse sannhetene kan ikke begrunnes med Fornuften. Siden man ikke kan ha kunnskap om den egentlige virkelighet, den nomenuelle verden, blir objektivitet umulig (objektivitet forutsetter et uavhengig objekt, og er en vurdering av dette som er tro mot objektet). Men Kant selv Œpner ikke direkte for individuell subjektivisme, han sier at alle mennesker har samme type sanseapparat, og derfor blir det slik at alle mennesker har samme opplevelse av virkeligheten. Objektivitet erstattes derfor av inter-subjektivitet. Og dette er ikke annet enn enighet. ETIKK Noen ord om Kants etikk: han sier at man ikke kan vite noe om konsekvenser av handlinger: Hvis jeg gir 100 kr til en tigger, og han sŒ kj¿per en pistol og dreper noen - da vil enkelte hevde at jeg til en viss grad er medskyldig. Men min INTENSJON var ikke Œ medvirke til et drap - jeg b¿r derfor ikke v¾re medskyldig, moralsk sett. Kriteriet for vurdering av moralske handlinger er if¿lge Kant derfor ikke konsekvensene av handlingen, men intensjonen bak handlingen. Dette kalles selvsagt en intensjonsetikk - eller en sinnelagsetikk. Kant sier at den gode vilje "er det h¿yeste av alle goder og forutsetningen for alle andre goder" (Jones, Bind 4, s.71). Om konsekvenser? Kant avviser "Œ kalle vŒr vilje for god fordi dens handlinger har de og de konsekvenser...f¿lgene av handlinger er tilfeldige. Vi kan ikke ha herred¿mme over disse, og kan derfor heller ikke gj¿res moralsk ansvarlig" (Bjelke/Dege, s.129) Man skulle tro at man nŒr man skal utarbeide en etikk sŒ begynner man med Œ se pŒ virkeligheten, ved Œ observere eksempler, og sŒ se pŒ hvilke handlinger som medf¿rte ¿nskede/gode konsekvenser. Ikke Kant. Han mener at dette vil ¿delegge all moral som sŒdan: "Nor could anything be more fatal to morality than that we should wish to derive it from examples" ("Fundamental Principles of the Metaphysic of Morals", Prometheus Books 1987, s.36). Videre: "A good will is good not because of what it performs or effects, not by its aptness for the attainment of some proposed end, but simply by virtue of the volition, that is, as a good in itself..." (FMM, s.18). "Thus, the moral worth of an action does not lie in the effect expected from it..." (FMM, s.26). Man skal praktisere den rette moralen "without any end or advantage to be gained by it..." (fra FMM, sitert i The Objectivist, s.1093). Tidligere var det ikke uvanlig Œ hevde at man skulle praktisere den rette moralen for Œ bli lykkelig. Kants syn er et annet: "The more a cultivated reason applies itself with deliberate purpose to the enjoyment of life and happiness, so much the more does the man fail of true satisfaction" (FMM, s.20). SŒ lykke, eller gode konsekvenser, er if¿lge Kant irrelevant for etiske normer. Og om Œ ha lykke som mŒl for etikken sier Kant: "the principle of private happiness ...is the most objectionable, .....because it undermines and destroys its sublimity" (FMM, s.72). Han sier ogsŒ: "If eudaimonism (lykke) is adopted as the principle...the consequence is the quiet death of all morality" ("Metaphysical Elements of Ethics", Great Books, s.366). Lykke og moral har altsŒ if¿lge Kant intet med hverandre Œ gj¿re. Hva kan da en etikk bestŒ av? Kant fors¿ker sŒ Œ finne en regel, en maxime, som setter kriterier for rett og galt. Kant har antagelig observert mennesker som har det g¿y - overfladiske mennesker som fester og drikker og nyter livet - det er opplagt for Kant at den slags handlinger ikke kan v¾re moralske. Disse menneskene er etter Kants syn lykkelige, men de er ikke moralske. Heller ikke er de moralske de som hjelper de svake fordi det gir dem prestisje, posisjon, ¾re. Det Kantianske syn er altsŒ at det ikke er moralsk Œ gj¿re sitt beste for selv Œ leve lykkelig. La oss ta med enda et sitat som bekrefter denne fremstillingen av Kant: "Egenkj¾rligheten er riktignok ikke alltid kriminell, if¿lge Kant, men den er kilden til alt ondt" (Comte-Sponville: "Liten avhandling om store dyder", Gyldendal 1997, s.58) Hva er det da som er moralsk? Kant gir f¿lgende eksempel: tenk deg en filantrop som pŒ grunn av egen sorg o.l. mister alle ¿nsker om Œ hjelpe andre - men han fortsetter allikevel fordi det er hans plikt: "Then first has his action true moral worth" (FMM, s.23). hjelpe andre i stor grad - selv ikke dette har moralsk verdi for Kant. Det som har verdi er Œ gj¿re sin plikt fordi det er ens plikt. Akkurat den samme handlingen utf¿rt med ¿nske om gode konsekvenser som begrunnelse er ikke moralsk. Kants eksempel igjen: en ¾rlig handelsmann (f.eks. en som ikke lurer sine kunder pŒ vekten og som gir tilbake riktige vekslepenger) er ikke moralsk hvis hans ¾rlighet er egoistisk begrunnet: hans forretning tjener jo pŒ at han er ¾rlig, og derfor er slike handlinger ikke moralske. Det som er moralsk if¿lge Kant er Œ gj¿re sin plikt, fordi det er ens plikt. Man skal gj¿re sin plikt av respekt for den moralske loven, ikke fordi man har et ¿nske om Œ oppnŒ konsekvensene av handlingen, men fordi det er ens plikt. Det er altsŒ ikke slik at goder er plikter. Det er slik at det som er plikter - utledet uavhengig av konsekvenser - det skal man gj¿re, uansett konsekvenser. Om det har gode konsekvenser eller ikke, det er fullstendig irrelevant. Hva bestŒr sŒ den moralske loven i? Den er formulert i det kategoriske imperativ - kategorisk betyr at man alltid skal f¿lge den, helt og fullt uten unntak - og sier: Man skal handle slik at begrunnelsen for handlingen skal kunne bli gjort om til en allmenngyldig lov. SŒvidt jeg kan se er dette det eneste kriterium Kant setter opp for rette handlinger: De skal v¾re universaliserbare. Kants syn er at dersom man universaliserer regelen bak en handling, og den sŒ vil f¿re til sammenbrudd av sivilisasjonen, da skal man ikke gj¿re den. Man skal derfor ikke lyve, fordi hvis alle lyver gŒr alt til helvetet. Man skal ikke bryte avtaler, fordi hvis alle gj¿r dette, sŒ gŒr alt til helvetet. (Man kan her si at Kant motsier sitt prinsipp om at konsekvenser av handlinger er irrelevante for deres moralsk status.) Positive resultater for noen - den som handler, andre mennesker, staten - er for Kant irrelevante som begrunnelse for moralske handlinger. Konsekvenser er irrelevante. Det eneste kriterium for moralske handlinger er at regelen bak dem er universaliserbar. Dette er selvsagt en uholdbar regel - ogsŒ f.eks. Jones mener dette: han gir som eksempel at alle mulig underlige oppfordringer er universaliserbare: "nŒr du kj¿per en ny bok skal du skrive navnet ditt i den" (Jones, Bind 4, s.77). Dette er universaliserbart, er derfor moralsk - og derved en plikt - if¿lge Kant. Universaliserbarhet er altsŒ if¿lge Kant det eneste kriterium for rett og galt. Dette medf¿rer at man aldri kan lyve, aldri kan stjele, aldri kan bryte avtaler, osv. Dette viser igjen at for Kant er konsekvenser fullstendig irrelevante. Kant har f¿lgende eksempel: hvis man f¿ler seg ulykkelig fordi ens liv er ¿delagt og man sŒ ¿nsker Œ begŒ selvmord - man skal allikevel ikke gj¿re det. Siden regelen om dette ikke kan gj¿res universell, er selvmord alltid galt (FMM, s.50), og dette gjelder uansett hvor hŒpl¿st ens liv er. Man skal aldri lyve, sier Kant. Heller ikke til barnemorderen som kommer og sp¿r: "Er det noen barn her?" Da mŒ barnevakten svare: annen etasje, tredje d¿r til venstre. Samme poeng hos Comte-Sponville: Kant "kommer til at sannheten er en absolutt plikt under alle omstendigheter (selv om - det er dette eksemplet han [Kant] bruker - noen mordere sp¿r om vennen din, som de er pŒ jakt etter har s¿kt tilflukt hjemme hos deg) og uansett konsekvenser. ("Liten avhandling..", s.41-42). (Det finnes dog steder hvor Kant er noe mer forsiktig i sine uttalelser.) At vi har plikt til Œ fortelle sannheten uavhengig av konsekvenser er et meget utbredt syn idag. Vil denne etikken medf¿re et lykkelig liv? Det er i praksis umulig Œ si hva lykke er, og hvordan den oppnŒs, sŒ at denne oppskriften ikke sier noe om hvordan man oppnŒr et lykkelig liv, det er et irrelevant poeng for Kant: "...happiness is not an ideal..." (FMM, s.46). Det er tydelig at for Kant er konsekvenser av en handling fullstendig irrelevant for handlingens moralske verdi. Man kan altsŒ v¾re fullstendig moralsk og ikke bli lykkelig i sitt jordiske liv. Man kan ogsŒ v¾re sterkt umoralsk og allikevel v¾re lykkelig i sitt jordiske liv. Dette kan ikke v¾re hele sannheten, mente Kant - verden kan ikke v¾re slik innrettet! Husk nŒ todelingen av verden. OgsŒ mennesket er da todelt, en nomenuell del og en fenomenuell del. Vi kan ikke vite hva som skjer med den nomenuelle delen, kun med den fenomenuelle delen. Og denne er ikke viktig. Det som da skjer med den fenomenuelle delen, den vi opplever, det er ikke viktig i det hele tatt. Men moral mŒ bel¿nnes. (Men man skal ikke v¾re moralsk fordi man fŒr en bel¿nning, et ¿nske om bel¿nning gj¿r at handlingen mister sin moralske verdi.) Derfor mŒ det v¾re et liv etter d¿den, og noen mŒ f¿re regnskap slik at man for bel¿nning/straff alt etter om hvorvidt man har levet et moralsk liv eller ikke. Denne regnskapsf¿reren er Gud - dette er Kants "bevis" for Guds eksistens. Dette kalles for¿vrig det moralske argument for Guds eksistens. Dette er selvsagt ikke et rasjonelt argument, men er kun basert pŒ tro - men Kant har i sin epistemologi sagt at fornuften er begrenset og han har Œpnet for tro som vei til kunnskap. Kant sier allikevel at man b¿r v¾re lykkelig: "Our own happiness is an end that all men have, but this end cannot without contradiction be regarded as a duty" ("Metaphysical Elements of Morals", GB, s.369). "Duty" er alt som er moralsk. Men siden alt som er moralsk er plikter, er lykke ikke noe mŒl for etikken - igjen sier Kant at lykke og moral intet har med hverandre Œ gj¿re. Hva er da formŒlet? Ikke Œ s¿ke lykken, Hvis dette hadde v¾rt menneskets mŒl, ville ikke Gud ha gitt oss Fornuften - da kunne vi levd som dyr. Dyr er lykkelige - for Œ bli lykkelig er det nok med instinkter. Men vŒr tenkeevne - som skiller oss fra dyrene - gj¿r at mennesket mŒ s¿ke noe mer, sier Kant, og dette er moralsk renhet. Lykke er ikke mŒlet, moralsk renhet er mŒlet. Kants egne ord: "...there is much in the world far more important than life. To observe morality is far more important" (Kant: "Lectures on Ethics", Hackett 1963, s152). Sagt pŒ en annen mŒte: tenkning skal ikke tjene livet - livet skal tjene tenkningen/dvs. tenkningens resultater: pliktetikken. Det som er viktig er ikke hva vi gj¿r i naturen, men hva naturen gj¿r i oss! Arne N¾ss har karakterisert Kants etikk pŒ f¿lgende treffende mŒte: "det st¿rste menneske kan eie, er en begeistring over Œ gj¿re pliktene, selv om de volder ulyst i gjernings¿yeblikket, og selv om alle naturlige tilb¿yeligheter stritter imot." Og Kant praktiserte dette selv: dere husker at han til tross for store smerter reiste seg for sin lege. Men dette sier ogsŒ noe om hva Kant ansŒ som plikter: Œ f¿lge en konvensjon som godt kunne ha v¾rt annerledes er en plikt. La meg ta med enda ett eksempel som viser hvilken vekt Kant legger pŒ formaliteter: If¿lge Kant er barn f¿dt utenfor ekteskap "outside the protection of the law" .. og kan ¿delegges (dvs. drepes) av moren som om det var en gjenstand (Caygill, s 285). AltsŒ, hvis foreldrene har gjennomgŒtt en bestemt sermoni (bryllup), sŒ har barnet vanlige rettigheter. Men hvis foreldrene ikke har v¾rt igjennom denne sermonien, da er barnet fullstendig uten rettigheter. OM POLITIKK Den vanlige oppfatningen idag er at Kant hadde de meninger som var overalt pŒ denne tiden: han hevdes Œ v¾re tilhenger av frihandel, rettsstat, demokrati. Men dette er feil. Han var kollektivist, og mente at enhvers plass skal v¾re bestemt av helheten. Han hevdet at man kan bruke tvang overfor befolkningen hvis det er Œpenbart at den tar feil (Se sitatet i Comte-Sponville, s.81). Han st¿tter Rousseaus syn pŒ allmenviljen (som ikke er noe annet en et pŒskudd diktatorer kan benytte for Œ tvinge igjennom sine synspunkter), og han snakker aldri om ukrenkelige individuelle rettigheter. Han mener at "the sovereign" har rett til Œ beskatte folk for Œ finansiere hjelp til de fattige, til barnehjem, og til kirken ("Science of Right", GB, s.443). Han sier at "It is a duty to obey the law of the existing legislative power..." ("Science of Right", GB, s.439). Videre sier han at "Resistance on the part of the people to the supreme legislative power of the state is in no case legitimate...there is no right to...rebellion belonging to the people" ... "...and least of all, when the supreme power is embodied in an individual monarch, is there any justification, under the pretext of abuse of power, to seize his person or taking his life...It is the duty of the people to bear any abuse of the supreme power, even then though it should be considered to be unbearable" ("Science of Right", GB, s.440). Dette ble sagt etter revolusjonene i USA, England og Frankrike, hvor befolkninger med all rett hadde gjort oppr¿r mot eneveldige konged¿mmer, og etter at tenkere som John Locke hadde formulert teorier om individers rettigheter som begrunner slike oppr¿r. Kant om krig: "War has something sublime about it...On the other hand, a prolonged peace favours the predominance of a mere commercial spirit, and with it a debasing self-interest, cowardice, and effeminacy [bl¿taktighet], and tends to degrade the character of the nation" ("Critique of Aesthetic Spirit", GB, s.504). Disse synspunktene er dog ikke viktige for hans innflydelse. Innflydelsen er basert pŒ de grunnleggende ideene, og innflydelsen ville v¾rt den samme om han pŒ disse politiske punktene hadde stŒtt for de motsatte standpunkter. (Men disse standpunktene viser hva slags menneske han var, og de er i fullstendig overensstemmelse med hans etiske syn.) OM KUNST Kant er ansvarlig for at det skrot vi idag kan se utstilt i gallerier og museer - non-figurativ eller modernistisk kunst - av de fleste idag blir betraktet som kunst. Jeg vil ikke bruke mer tid pŒ dette punktet. KANTS INNFLYDELSE Kant et overalt idag, ikke bare blant alle akademikere, men ogsŒ blant folk flest, selv blant personer som er sŒ kunnskapsl¿se om filosofi at de ikke engang kan stave hans navn. Disse vanlige holdningene, som stammer fra Kant, er omtrent som f¿lger: "vi kan ikke kjenne verden slik den er, kun slik den ser ut for oss. Det finnes ingen objektivitet, kun inter-subjektivitet - det er kanskje sant for deg, men ikke for meg. Logikk har intet med virkeligheten Œ gj¿re, f¿lelser er viktigere enn fornuft, alt som er moralsk er plikter (vi mŒ utf¿re verneplikt, vi har skatteplikt, vi mŒ gj¿re vŒr borgerplikt), det som er moralsk er Œ ville yte til fordel for noe utenfor oss selv uten noen som helst form for bel¿nning; egoisme er utenfor moralen - det er amoralsk. Moral har intet med goder - med levemŒter og livsf¿rsel - Œ gj¿re, kun intensjon (vilje, ¿nske, ikke handling) er viktig. Og alt en kunstner sier er kunst, er kunst." Noen fŒ eksempler som illustrere dette: Lars Bj¿rke i Morgenbladet feb 1991: "Kun det subjektive f¿rer til realisme....Alle besvergelser til videnskap eller [fornuft] f¿rer mennesket bort fra seg selv....man b¿r stole pŒ sine egne f¿lelser...man b¿r dyrke subjektiviteten". Om fornuftens begrensning i en brosjyre utgitt i 1997 av Biblioteksentralen: "Fornuften har sine begrensninger. Overdreven tiltro til fornuften har f¿rt til de verste katastrofer: Titanics forlis, til diverse mislykka u-hjelps-prosjekter, selv raseteoriene som lŒ bak Hitler...". (Torgeir Haugen i en brosjre om Tor ge Bringsv¾rd). Dette spr¿ytet er - utrolig nok - skrevet og distribuert i fullt alvor. M¿tebeskrivelse i en brosjyre fra Polyteknisk Forening: "Kan vi overlate utviklingen til markedskreftene, eller trenger vi mekanismer som sikrer at det tas moralske og etiske hensyn?" UnderforstŒtt: handlinger pŒ markedet - dvs. Œ skape goder for seg selv ved produksjon og handel - er utenfor moralen. Overalt i Freidrich von Hayeks verker finner vi utsagn av typen "Reason is insufficient". Og alle mennesker hevder at intensjonen bak sosialismen var god, og at Mao og Stalin var moralske idealer selv om deres politikk hadde enkelte uheldige konsekvenser (massemord pŒ millioner av mennesker betraktes som uviktig fordi intensjonen var god). Selv fremtredende konservative intellektuelle hevdet at sosialismen var "inspirert av gode intensjoner" (denne formuleringen er Hayeks); de konservatives innvending er kun at sosialismen er ineffektiv. Hva da med sosialismens konsekvenser: n¿d, elendighet, undertrykkelse, massemord? I flere tiŒr var slike ting betraktet som irrelevante for en moralsk vurdering av sosialismen og dens tilhengere. Alle delte jo Kants syn om at "f¿lgene av handlinger er tilfeldige. Vi kan ikke ha herred¿mme over disse, og kan derfor heller ikke gj¿res moralsk ansvarlig" (dette sitatet fra Bjelke/Dege er ogsŒ gjengitt ovenfor). Og Caygill sier f¿lgende: "The Influence of Kant's philosophy has been, and continues to be, so profound and so widespread as to have become imperceptible" ("A Kant Dictionary", s.1) "Imperceptible" betyr her at Kants ideer er overalt, og derfor er n¾rmest umulig Œ observere - det finnes jo intet Œ kontrastere med. Dette impliserer at kun kantianisme betraktes som filosofi, og dermed at ikke-kantianisme ikke betraktes som filosofi. Dette kan selvsagt by pŒ store problemer for en ikke-kantiansk filosofi, om en slik skulle dukke opp. NOEN VURDERINGER AV KANTS FILOSOFI Moses Mendelsohn (1729-1786) hevdet at "Kant ¿dela alt". Den tyske dikteren Johann Gottfrid von Herder (1744-1803) sa at CPR er kun "hjernespinn", og at den "forderver unge sinn". Hegels opplagte konsekvens av Kant: Hvis vi ikke kan vite noe om den nomenuelle verden, da er den ikke der. Dette f¿rer igjen til kollektiv subjektivisme. W.T.Stace beskriver Kant syn pŒ denne mŒten: "morality must carry on a continual warfare against the satisfaction of oneself, and one ought [Stace siterer her Schiller]: "to do with aversion what duty requires"". ("Hegel", Dover 1955, s. 400). Elias Canetti (f.1905, Nobelprisvinner i litteratur 1981): "Kant er et hode uten verden." Dette er nok mer treffende enn Canetti selv forstod. Synet pŒ fornuft etter Kant ble at "reason is a false, secondary power by which we multiply distinctions - the distinctions that reason makes are artificial, imposed." (Jones, Bind 4, s.102). Wittgenstein: analytiske utsagn (bl.a. logikk) sier ingenting om virkeligheten. Jones om plikt: "Kant's argument ...would justify the acts of Germans who exterminated Jews for the sole reason that they had been ordered to do so" (Jones, Bind 4, s.77). Mortimer Adler i "Ten Philosophical Mistakes": "How anyone in the 20th century can take Kant's trancendental philosophy seriously is baffling, even though it may always remain admirable in certain respects as an extraordinarily elaborate and ingenious intellectual invention" (Collier Books 1987, s.98). La oss ogsŒ her ta med Friedrich Schillers to vittige kupletter om Kants etikk: Scruples of Conscience: Friends, what a pleasure to serve you! But I do so from fond inclination. Thus no virtue is mine, and I feel deeply aggrieved. Solution of the Problem: What can I do about this? I must teach myself to abhor you, and, with disgust in my heart, serve you as duty commands. KRITIKK AV KANT Som nevnt er det altsŒ kommet sterkt negative karakteristikker av Kant (ikke alle er ment slik), og de er kommet f¿r/uavhengig av Objektivismen. Men kun Objektivismen har en riktig kritikk av Kant, og kun Objektivismen setter opp et korrekt alternativ. Jeg skal heretter komme med innvendinger mot Kant, og mitt utgangspunkt er Objektivismen. Filosofi b¿r ha som oppgave Œ forstŒ virkeligheten og gi mennesker veiledning om hvordan man b¿r leve. Dette er Ayn Rands utgangspunkt. Hva var Kants utgangspunkt? Jones, Bind 4, s.65: Kant ¿nsket "to justify, in the face of Humean scepticism, the claims of science...and to justify traditional religious and moral insights against the scientific view of the world...". AltsŒ: Kants misjon var Œ pŒvise at Humes skeptisisme var feil, og han ¿nsket Œ begrunne tradisjonell religi¿s moral. For Œ oppnŒ dette gŒr Kant til et totalangrep pŒ rasjonalitet og moral som sŒdan - og for de aller fleste er det et ¿deleggende angrep. I en tid hvor fornuften vinner stadige seire (videnskapen sto aldri sterkere enn da), pr¿ver Kant Œ gjenreise tro og religion! Men det er noe som er riktig hos Kant: bevisstheten har en natur (men jeg vil innvende at den er ikke derfor ugyldig). F¿r var synet at bevisstheten er n¿ytral. Og: Innen etikken skal man ikke lage s¾rregler for en selv, dvs. etikken skal forfekte generelle prinsipper som skal gjelde for alle mennesker - det er dette som hos Kant er universaliserbarhet. Men dette er kun et n¿dvendig, ikke et tilstrekkelig kriterium. Kant tar et n¿dvendig kriterium og gj¿r det om til et tilstrekkelig kriterium. EPISTEMOLOGI Kants pŒstand er at sansene er som blŒ briller som forvrenger vŒre observasjoner. Men en forvrengning er alltid en forvrengning av det som er riktig. Skal vi snakke om en forvrengning, betyr det at vi mŒ ha noe korrekt Œ sammenligne med. Men hva kan en sanseerfaring sammenlignes med? Det virker som om Kant vil sammenligne med observasjoner uavhengig av sansning. Men dette er selvsagt umulig. BlŒ briller forvrenger sanseopplevelsen. Men sanseopplevelsen er det grunnleggende, og det er meningsl¿st Œ snakke om at denne er en forvrengning - sanseopplevelsen er det vi M ta utgangspunkt i. Det finnes intet annet startpunkt. Det er uholdbart Œ snakke om ukorrekte sanseopplevelser. (Man kan vurdere en sanseopplevelse pŒ en feilaktig mŒte, men sanseopplevelsen bare er, og kan ikke v¾re feil.) Vi har endel sanseorganer - disse er istand til Œ registrere signaler fra det som er omkring oss - ¿yet registrerer elekrtromagnetiske b¿lger med b¿lgelengder mellom 400 og 800 nm, ¿ret registrerer lydb¿lger mellom 20 og 20000 Hz, osv. Med utgangspunkt i denne informasjonen fŒr vi kunnskap om hvordan verden er, og det er intet grunnlag for Œ snakke om forvrengning. Det er mulig at andre arter med andre typer sanseapparater ser verden pŒ en annen mŒte, men de ser den samme verden. Det er ogsŒ feil Œ snakke om kunnskap f¿r erfaringen. All kunnskap kommer etter erfaring. Et typisk eksempel pŒ det Kantianske synet om at mennesket har kunnskap f¿r erfaringen er pŒstanden om at en kule kan ikke samtidig v¾re svart over det hele og hvit over det hele. Hvordan vet vi hva en kule er f¿r vi har observert den? Hvordan vet vi hva "over der hele" betyr f¿r vi har observert dette? Hvordan vet vi hva svart og hvit er f¿r vi har observert disse fargene? Det vet vi ikke, og vi kan ikke vite det. Derfor: All kunnskap kommer etter erfaring. If¿lge Kant er noen utsagn analytiske og noen er syntetiske. Det er intet grunnlag for denne inndelingen dersom man har en korrekt begrepsteori. Kant bygger pŒ den oppfatning at det som er inneholdt i et begrep er kun definisjonen: En ungkar er en ugift mann. Dersom man sier at en ungkar har to armer, sŒ tilf¿rer man noe nytt som ikke er i begrepets definisjon, sier man at en ungkar er en ugift mann sŒ gjentar man definisjonen. Men Ayn Rands begrepsteori sier at et begrep inneholder alt vi vet om referenten: En ungkar er et menneske som har evnen til rasjonell tenkning, en kropp, evnen til Œ le, to ben og to armer, trenger oksygen, osv. Derfor blir det ingen forskjell pŒ analytiske og syntetiske utsagn. Inndelingen er un¿dvendig. Dette medf¿rer blant annet det syn at fornuft/logikk er anvendelig pŒ virkeligheten. Fornuften er den evne mennesket har til Œ identifisere og integrere det materialet det mottar via sansene. Metoden som benyttes er logikk. Fornuften er eneste vei til abstrakt kunnskap, og den er ikke begrenset. Det er vanlig Œ hevde at man mŒ benytte ikke-rasjonelle erkjennelsesformer der hvor fornuften tier. Men fornuften tier aldri: der hvor det ikke er noe bevismateriale som fornuften kan basere seg pŒ, der er det ingen ting. Hvis det ikke er noe bevismateriale som tyder pŒ at NN ranet en bank igŒr, sŒ kan vi rasjonelt sett ikke si annet enn at han ikke gjorde det. Man mŒ ikke benytte tro for Œ avgj¿re dette. Likeledes med Guds eksistens: Det finnes intet bevismateriale som tyder pŒ at Gud eksisterer - derfor er det slik at det eneste vi rasjonelt sett kan si er at Gud ikke eksisterer. Tro og andre ikke-rasjonelle erkjennelsesformer benyttes nŒr det oppstŒr en konflikt mellom et ¿nske og den rasjonelle begrunnelsen for ¿nsket. Den som allikevel vil beholde sitt ¿nske til tross for manglende rasjonell begrunnelse, velger tro, f¿lelser, etc. Ikke-rasjonelle erkjennelsesformer er intet annet enn noe man benytter for Œ legitimere ¿nsketenkning. Kant sier at fornuften er begrenset og hevder at man mŒ benytte tro. Men tro - pŒ samme mŒte som intuisjon, tradisjonelt forstŒtt - er intet annet enn f¿lelser. Kant Œpnet for at man kan styre sitt liv basert pŒ f¿lelser. Det Objektivistiske synet er at "emoitions are not tools of cognition", f¿lelser gir deg ikke uten videre kunnnskap om virkeligheten. Det er vanlig idag Œ betrakte f¿lelser som det prim¾re, som noe som bare er der. Men f¿lelser er resultat av tidligere tenkning (og ofte er f¿lelser resultat av de verdier man aksepterte som barn, og som man ble utsatt for fra alle mulige kanter: l¾rere, foreldre, aviser, TV-programmer, osv). Og denne tenkningen kan v¾re feil/ond. Det er sŒledes galt Œ ta utgangspunkt i at f¿lelser gir korrekte vurderinger. F.eks. f¿lte nazister tilfredshet nŒr j¿der ble sendt til Auschwitz. Noen ord om inter-subjektivitet. Kant mente at alle mennesker hadde samme type bevissthet, slik at inter-subjektivitet gjelder alle mennesker. Men med Kants utgangspunkt ble det senere lett for nazister Œ si at j¿der har en annen type bevissthet enn ariere, og derfor kunne de hevde at Einsteins relativitetsteori var "j¿disk fysikk". Dagens rasister hevder at hvite ser verden pŒ en mŒte, svarte ser verden pŒ en annen mŒte. Det som er sant for hvite beh¿ver derfor ikke v¾re sant for svarte. Tilsvarende har feminister pŒstŒtt at det som er sant for menn ikke beh¿ver Œ v¾re sant for kvinner. OgsŒ tilsvarende har marxister sagt at det som er sant for borgerskapet ikke beh¿ver Œ v¾re sant for arbeiderklassen. Dette argumentet - om man kan kalle det det - ble spesielt brukt av marxistiske ¿konomer som ikke kunne gjendrive liberalistiske ¿konomers argumenter: det var nok Œ pŒvise de liberalistiske ¿konomenes borgerlige bakgrunn og ingen ytterligere motargumenter var n¿dvendige. Denne polylogismen er en uunngŒelig f¿lge av Kant. Marx og nazismen er borte idag, isteden har vi fŒtt feminisme og spesielt multikulturalisme, som hevder at vi ikke kan ta avstand fra andre kulturers primitive og menneskefiendtlige verdier (kvinnediskriminsering, omskj¾ring, lemlestelse som straffemetode) selv om disse verdiene ikke kan forsvares pŒ en rasjonell mŒte: Œ v¾re rasjonell er jo Œ v¾re "eurosentrisk". Det Objektivistiske synet er at det kun er fornuften som gir kunnskap om virkeligheten, og at dette gjelder alle mennesker til alle tider, og derfor mŒ alle handlinger ha en rasjonell begrunnelse. Handlinger som ikke kan forsvares rasjonelt, mŒ unngŒes. Dette bringer for¿vrig oss over til etikken. ETIKK Mennesket trenger veiledning for sine handlinger. Objektivismen sier at menneskets liv som menneske er den standard som verdier b¿r mŒles etter. Den som ¿nsker Œ leve mŒ skape (rasjonelle) verdier, og den som skaper verdiene mŒ selv kunne nyte godt av det som er skapt - egoisme er derfor det eneste riktige moralske prinsipp. Videre: Livsf¿rsel er moral - din livsf¿rsel er et uttrykk for din moral. Man b¿r v¾re ¾rlig, men det er selvsagt riktig Œ lyve for Œ beskytte seg mot dem som urettmessig fors¿ker Œ tilrane seg ens verdier. Man b¿r altsŒ si til Kants barnemorder at det ikke er noen barn her. Dette er fullt ut moralsk. Det Kant gj¿r er intet annet enn helt og fullt Œ fjerne verdier fra etikken. Han sier at det eneste som er moralsk er Œ gj¿re sin plikt fordi det er ens plikt. Ikke fordi man pŒ egne eller andres vegne oppnŒr noe (oppnŒr verdier), men fordi man gj¿r sin plikt. Man skal ikke gj¿re noe fordi man sŒledes vil oppnŒ noen bel¿nning - da mister handlingen sin moralske verdi. Han fjerner altsŒ all motivasjon fra etikken - man skal ikke gj¿re noe fordi en selv eller andre oppnŒr noe fordelaktig, hvis noe slikt kommer med i begrunnelsen for en handling, mister handlingen sin moralske verdi. If¿lge Kant har moral ikke noe med lykke Œ gj¿re, moral har ikke noe med liv Œ gj¿re, moral har ikke noe med ¿nsker Œ gj¿re - moral er Œ gj¿re sin plikt. Intet mer. Intet mindre. F¿r Kant hadde etikken et formŒl, en fordel for noe/noen: vanligst var det syn at handlinger skulle tjene en selv, eller at handlinger skulle tjene andre mennesker, dvs. egoisme og altruisme (dette var ikke de to eneste synspunktene, men de er de to viktigste). Men Kant er imot verdier som sŒdan. Siden Kants moral er ikke til for Œ oppnŒ fordeler for noen, har han fjernet verdier fra etikken. Kant er altsŒ ikke altruist, han er nihilist. Dette f¿rer til to ting. 1)Folk ¿nsker Œ v¾re moralske. De vil derfor - til en viss grad - f¿lge Kants regler, de vil gj¿re sin plikt. Derfor vil folk adlyde, f¿lge ordre, avtjene verneplikt, betale skatt, fylle ut og sende inn skjemaer, skrive stiler om u-land eller milj¿vern, stŒ i helsek¿, gi andre elektriske st¿t hvis en autoritet ber dem om det (Milgrams kjente eksperiment), og sende j¿der til Auschwitz, osv. og derved f¿le seg moralske. (Som nevnt: Kants plikt-prinsipp "would justify the acts of any German who exterminated Jews for the sole reason that they had been ordered to do so" (Jones, Bind 4, s.77)). 2) Men folk ¿nsker ogsŒ lykke. Men hva bestŒr lykke i - og hvordan oppnŒr man den - dette er - rasjonelt forstŒtt - et sp¿rsmŒl som h¿rer filosofien til. Men Kants filosofi kan ikke gi noen oppskrift pŒ hvordan man blir lykkelig. Dette betyr at folk i dette viktige sp¿rsmŒlet egentlig ikke kan fŒ noen veiledning fra en kantiansk filosof, annet enn f¿lgende: gj¿r som du f¿ler for. Kant Œpner for f¿lelser (han sier tro) og dette kan ikke bety annet enn at folk mŒ ha moralsk rett til Œ f¿lge sine f¿lelser, dvs. sine innfall. Da gj¿r folk det de selv kommer frem til: og siden de ikke er s¾rlig gode tenkere - igjen pŒ grunn av Kants filosofi har de ikke fŒtt noen oppl¾ring i Œ tenke rasjonelt, fornuften er jo uviktig (Kant sier begrenset) - gj¿r de som de selv ¿nsker uten noen rasjonell begrunnelse: de blir kyniske, korttenkte, prinsippl¿se, holdningsl¿se, kortsiktige - "vi vil ha det g¿y her og nŒ, glem morgendagen" - kort sagt en oppf¿rsel beskrevet av de to ordene irrasjonalitet og hedonisme. Er det ikke nettopp slik vi ser det omkring oss i dag? En merkelig blanding av ¿nsket om "instant gratification" i festing, fyll, rus, sex, primitiv musikk, osv., koblet sammen en flukt inn i nyreligion og new age - som ikke er annet enn mystisisme (idag er ordet metafysikk n¾rmest synonymt med mystisisme - og grunnen er selvsagt at den nomenuelle verden if¿lge Kant er utilgjengelig - kunnskap om den selvstendig eksisterende verden - metafysikk - er derfor ren spekulasjon). Dette skjer samtidig med at man er sv¾rt opptatt av de store sp¿rsmŒl - man mŒ gj¿re sin plikt i forhold til milj¿vern, drivhuseffekten, regnskogene, de ressurssvake, solidaritet med u-land, global utjamning. Men disse ting skal selvsagt ikke blandes inn i ens livsf¿rsel. "Moral har jo intet med livsf¿rsel Œ gj¿re" (for Œ gjengi et fullstendig kantiansk sitat fra en av dagens kjente kunstnere). Det eneste fellestrekk er at ingen av disse forestillingene - plikt, hedonisme - har noen rasjonell begrunnelse. Filosofi er det fag som BURDE studere grunnleggende egenskaper ved virkeligheten, ved mennesket og ved menneskets forholdt til virkeligheten, og som pŒ basis av dette gir rŒd om hvordan mennesket b¿r leve. Det skulle nŒ ikke v¾re vanskelig Œ se at Kant har ¿delagt filosofi som fag: Virkeligheten er utilgjengelig, mennesket skaper sin egen virkelighet, filosofene gir ikke rŒd om hvordan man lever et godt liv. Filosofien (dvs. vanlig akademisk filosofi) er d¿d - kun opptatt av helt irrelevante problemstillinger. Og alle filosofer vet dette. (En studiekamerat av meg - ikke Objektivist - beskrev etter mellomfag filosofi pŒ Blindern filosofi som "dill-dall".) Siden filosofi er det viktigste av alle fag, er dette en meget vanskelig situasjon vi er i. BŒde for verden, som idag farer av sted kun basert pŒ kortsiktige innfall: mennesker styrer sine liv pŒ denne mŒten, politikere styrer sin land pŒ denne mŒten. Men det at filosofi er betraktet som et fullstendig unyttig, un¿dvendig og n¾rmest latterlig fag, gj¿r det meget vanskelig Œ bli h¿rt for en rasjonell filosofi, en som virkelig har svar og som kan gi rŒd om hvordan mennesker b¿r leve - og som kan redde verden. Dagens tilstand gj¿r det vanskelig, n¾rmest umulig, Œ komme til orde og bli tatt pŒ alvor. VAR KANT OND? Jeg mener at jeg innenfor den rammen jeg har hatt har begrunnet at Kants filosofi er menneskfiendtlig, og har forŒrsaket dagens negative tilstand. Men betyr dette at Kant selv var ond? La oss begynne med Œ se pŒ hva ondskap er. Hva er ondskap? Handlinger og/eller ideer som har sterkt negtive konsekvenser, mŒlt etter en rasjonell verdistandard, er onde. Personer som begŒr onde handlinger, eller forfekter onde ideer, er onde. Dette betyr ikke at alt som forŒrsaker negative konsekvenser er ondt - ondskap forutsetter visse dimensjoner over de negative konsekvensene. En lommetyv f.eks. er ikke ond, og Peter Keating er heller ikke ond. Men bŒde Ellsworth Toohey og James Taggart er onde. Ondskap kommer ogsŒ i grader: Kant er mer ond enn Hitler. If¿lge Ayn Rand er ondskap en n¿dvendig f¿lge av "evasion" (et ord som ikke har noen god norsk oversettelse, men som kan beskrives som "Œ gŒ utenom, Œ unnlate Œ ta hensyn til relevante fakta"). la v¾re Œ se, forstŒ, tenke rasjonelt - eller Œ late som om man ikke ser eller forstŒr, er ondskap, fundamentalt sett. Dette synet er i samsvar med Sokrates' syn: Œ vite det rette er Œ gj¿re det rette. Med andre ord: den som gj¿r onde ting er den som ikke ser resultatene, eller "evader" resultatene, av handlingene, eller som unnlater Œ ta viktige og n¿dvendige ting med i betraktning. Eksempel: en som bruker narkotika (i betydelig grad) "evader" det som er opplagt: at dette vil ¿delegge hans liv. En som bruker narkotika "evader" den kunnskap som finnes om hvor skadelig narkotika er. En tyv "evader" de negative konsekvensene handlingen har for ham selv; han kan bli tatt av politiet, han lever pŒ andre menneskers arbeid, han blir ute av stand til Œ styre sitt liv - han mŒ f¿lge sine innfall, han mŒ leve fra hŒnd til munn, han kan ikke planlegge sitt liv pŒ lang sikt, han blir et offer for andre mennesker. (Her gir jeg en egoistisk begrunnelse: Œ v¾re kriminell er ¿deleggende for en selv. Det er selvsagt ogsŒ skadelig/¿deleggende for ofrene.) La oss se pŒ Hitler og Kant. Hvem "evadet" mest? Hitler var politiker i et intellektuelt milj¿ formet av Kant, og av filosofer som bygget pŒ ham: Fichte, Hegel, Nietzsche. Og husk at politikk er f¿lgen av filosofiske ideer som er akseptert. Hva stod disse tenkerne for? Kant forfektet selvoppofrelse, plikt, og hevdet moral og lykke ikke har noe med hverandre Œ gj¿re. Den sterkt Kant-influerte Fichte hevdet at "individet har ikke noen virkelig eksistens siden det ikke har noen egenverdi, men mŒ og b¿r reduseres til intet, mens rasen alene er det som mŒ betraktes som virkelig eksisterende...det finnes kun en dyd - Œ glemme sin egen personlighet, og kun en synd - Œ gj¿re seg selv til gjenstand for sine tanker" (sitert i Martinsen: "Filosofi: en innf¿ring", s.109) Hegel hevdet at det enkelte menneske ikke er selvstendig eksisterende, men en del av helheten; at rettferdighet og makt er sammenfallende; at frihet er Œ adlyde staten og at staten er det som virkelig eksisterer; at staten er til for sin egen skyld og at staten er realiseringen av det moralske liv (Karl Popper: "Det ¿ppna samhallet och dets fiender" band 2, Akademilietteratur 1981, s.39). Videre hevdet han at det enkelte menneske mŒ ofre sitt liv dersom staten krever det; og at den tyske (pr¿yssiske) stat er den fremste av alle; at noen utvalgte individer gjennom historien (Alexander, Cesar, Napoleon) er agenter for verdensŒnden og at krig er et n¿dvendig resultat av verdensŒndens utvikling. (Og Marx var en primitiv, materialistisk vri pŒ Hegel.) Nietzsche dyrket overmennesket og foraktet den svake, undermennesket. Han dyrket erobring, seier, viljen til makt. Hitler kom altsŒ til dekket bord. Hitler var ond, men hva med dem som dekket bordet? Kant var den viktigste av disse. Og om "evasion" - Kant "evadet" hele virkeligheten. Han "evadet" langt mer enn Hitler gjorde. "Evasion" alene er ikke ondskap, men nŒr en stor filosof lager et filosofisk system som i sŒ stor grad er preget av "evasion" at det pŒ alle viktige punkter forfekter verdier som er ¿deleggende for menneskers lykke, da "dekker han bordet" slik at en gangster som Hitler kan bli diktator i en betydelig kulturnasjon midt i hjertet av det siviliserte Europa. Og da kan han ikke karakteriseres som annet enn ond. Men mŒ ikke Kant ha ¿nsket dagens elendighet for Œ bli karakterisert som ond? Stalin og Hitler var onde - de ¿nsket massemord pŒ klassefiender og j¿der. Men ¿nsket Kant det som er blitt resultat av hans filosofi? Men ¿nsket Hitler Œ v¾re ond? Betraktet han seg selv som ond? Nei - han sŒ pŒ seg selv som en som utryddet skadedyr som ¿dela tysk kultur. ¯nsket Stalin Œ v¾re ond? Betraktet han seg selv som ond? Nei, han utryddet klassefiender. ¯nsket inkvisisjonens folk, som torturerte kjettere, Œ v¾re onde? Nei, de hjalp folk Œ komme til himmelen. ¯nsket om Œ v¾re ond er her fullstendig irrelevant. Sammenlign med et lite barn som leker med en ladet pistol. SŒ kommer det borti avtrekkeren, skuddet gŒr av og kulen dreper noen. Et sterkt negativt resultat, men ingen vil si at barnet var en ond person. Var Kant i denne stillingen? Kan Kant sammenlignes med et barn som leker med en ladet pistol? Eller kan Kant sammenlignes med en vŒpenekspert som lager et masseutryddelsesvŒpen - og sŒ lar barn fŒ leke med det? De som sier at dersom Kant skal vurderes som ond mŒ han ha ¿nsket Œ v¾re ond, de tar faktisk et kantiansk utgangspunkt. Den som sier dette legger vekt pŒ intensjonen som basis for Œ foreta en moralsk vurdering av en person. Men vi er ikke kantianere. Det som avgj¿r Kants ondskap er hva konsekvensene ble og hva han burde han visst. Begge disse poengene mŒ taes med i vurderingen. Kant var filosof. Filosofers arbeidsomrŒde er ideer. Og da er det filosofens ansvar Œ kjenne til ideer og deres betydning og virkning. Kants ideer ¿delegger. Det var Kants oppgave Œ kjenne til dette. NŒr hans ideer har fŒtt disse effektene, sŒ er Kant ansvarlig for dette. La meg avslutte med et sitat fra Heinrich Heine (1797-1856) om Kant: "Strange contrast between the external life of a man and his destroying, world-crushing thoughts. In very truth, if the citizens of K¿ningsberg had dreamed of the real menings of his thoughts, they would have experienced at his sight, a greater horror than they would on beholding an executioner, who only kill men" (sitert i John Ridpaths forelesning om Kant, TJS, 1991). Dette var Heines vurdering av Kant. VŒr er tilsvarende (selv om vi ville sagt morder der hvor Heine sier b¿ddel). Kants filosofi dreper en rasjonell forstŒelse av fornuften, og derved en rasjonell forstŒelse av etikk, og derved alt som er godt. Kants filosofi ¿delegger mulighetene for Œ leve et godt og lykkelig liv. Derfor er det full dekning for Ayn Rands pŒstand: Immanuel Kant er historiens ondeste menneske. © Vegard Martinsen 2000 Copyright |