Dag 31: Sundet-Nidaros (0 km)

Vi har hele turen vært på utkikk etter skogens konge uten hell. Idag fikk vi et lite plaster på såret da vi støtte på Norges kronprins! Bak et grantre, på en myr sto plutselig Kronprinsen og Kronprinsessen. Den anonyme mannen i bakgrunnen viste seg å være utenriksministeren. Vi hadde en hyggelig prat om pilegrimsvandring og de var alle interessert i hva vi hadde å fortelle. Mette-Marit lurte på om hun kunne ta bilde av oss. Hun syntes nok vi var noen underlige framtoninger med ustelt skjegg, stokker og en lite tiltalende odør. De ønsket oss god tur videre, og det fikk vi. Bakkene opp fra Gaula er drøye. Inne i skogen vandrer Ingrid fra Danmark. Hun har vandret i over to uker og fikk midtveis i turen en tragisk beskjed. Moren hadde uventet gått bort, bare en dag etter at hun hadde snakket med henne. Moren hadde da uttrykt stolthet over at datteren gjennomførte en slik tur. -Jeg ringte broren min og sa jeg ville komme hjem, men han rådet meg til å fortsette. Det var nok rett. På veien får jeg tid til å bearbeidet hendelsen sammen med mine medvandrere. Å være på veien og ha tid til å tenke gir meg ro. Vi nærmer oss målet og Adresseavisen har fått snusen i at vi er på vei. De møter oss med fotograf og journalist på de siste 4 timene inn mot Nidarosdomen. Fint å kunne dele tanker og oppsummere turen overfor noen som har tid til å høre på. Plutselig er det vi som må svare på de samme spørsmålene vi selv har stilt andre. Hva føler du nå? Vi har ennå ikke tid til å tenke over det. Det er tid for å bryne seg på Nidarosdomen. Mørk innvendig og stor utvendig. Ikke lett å skildre, men vi skal prøve. Epilog til uken.

Dag 30: Skaun-Sundet 20 km (17 til Nidaros)

Skaun er som en oase av kornåkre og rødmalte gårder. Den hvitmalte steinkirken i bunnen av bygda er fra 1183. På vei ut igjen i skogen ligger Husaby. Her skrev Sigrud Undset store deler av Kristin Lavransdatter. Da Kristin hadde født Nåkkve la hun ut på pilegrimsferd til Nidaros. Vi følger i hennes fotspor ut av oasen og inn igjen i skogen. Noen traner synger sin trompetlignende sang mens de flyr over oss. Vi tar en prat med Aslak som har gått fra Oslo. Han er bibliotekarstudent. -Det er rart å ha gått så lenge og snart være framme ved målet. En del av meg er glad for å komme fram og en del ville gjerne fortsette. Hva ønsker jeg å få ut av livet? Jeg håper å kunne bidra med mer enn jeg tar imot. Salt sjøluft! Vi ser Hurtigruta stevne ut av Trondheimsfjorden i det fjerne. Ved sjøkantene ligger rekved i store mengder. I mai gikk Gaula 5 meter over sine bredder og lagde kaos. Ved campingplassen er en kar i full gang med å slukke et stort bål han har laget av rekveden. -Jeg fikk ikke lov å brenne her, og det var nok ikke noe lurt påfunn heller. Ved elvebredden blir vi rodd over til den andre siden. Før broen ble bygget i 1860 måtte alle fraktes over med ferjen her. Sundet er siste overnatting før Nidaros. Rart å tenke på at eventyret snart er slutt.

Dag 29: Svorkmo-Skaun: 20 km (38 km til Nidaros)

Snorking fra 30 damer på tur er ikke den beste sovepillen. Langvandringsgruppen som følger presten Hans-Jacob Dahl er kommet til skytterhuset på Svorkmo og vi får heldigvis sove innendørs i den store salen. Ian fra California har også hengt seg på. Han går på kunstskole i Glasgow og skriver dagbok og lager en tegning for hver dag. -På denne måten husker jeg bedre omgivelsene og stemningene jeg opplever. Mens jeg går kommer jeg inn i en rytme der automatikken overtar. Da er det er lettere å finne fram til hvem og hva som betyr noe for meg. Myrlandskapet er nytt på turen. Det surkler når vi går. Myrullen vaier i vinden og det er vanskelig å finne en tørr plass å ta pause. På en kvilstein er det inngravert initialer og årstall siden 1800 tallet. Lang pause her. Ari og Martha risset inn sine initialer på lysfonteneferden, men noen har har strøket det ut. Vi risser inn VTN 2010 og håper det får stå lenger. Bak et par fjelltopper ligger Trondheim, rart å være så nær målet etter nesten en måned på veien. Ved Coop'en på Skaun treffer vi revehunden Zorro (5) som har gått fra Oppdal. Han er sliten og har hatt et ublidt møte med en okse på veien. Maten sin bærer han på ryggen. Matmor Trine er imponert over den kortbente hundens innsats: -På starten av dagen er han stiv i beina, men når han får ferten av revelukt drar han hardt i båndet. Hvis han blir sliten tar vi han i sekken. På Hauan gård venter Hjørdis og Joar. De vant den lokale artigkaillprisen etter bryllupet for 2 år siden og vi forstår hvorfor. 3 høns og en hane spankulerer på tunet og vi håper at de sover lenge imorgen.

Dag 28: Rennebu-Svorkmo 27 km

-Dra til Meldal kirke og se det vakre interiøret! Et eldre ektepar er på søndagstur til husmannsplassen Ulsberg. -Kirken er stengt, men spør presten som har kirkekaffe på prestegården, sier en dame utenfor kirken. Med prestekragen på plass forteller han om den tragiske historien da den over 300 år gamle kirken brant i 1981. Da hadde han jobbet her i 4 år. -Folk sto utenfor og gråt og ønsket heller at det var deres eget hus som brant. Etter 3 timer var alt aske. Det tok 7 år å bygge den nye røde kirken som står idag. Nær en kopi av den gamle. Og vakkert interiør. -Jeg hadde dagen før fortalt konfirmantene om at døpefonten av tre hadde døpt bygdas folk i mer enn 10 generasjoner. Turnuslegen Eilif Moe løp ned midtgangen her med fare for eget liv. Han hentet døpefonten og bar den gjennom den røykfylte kirken. Nå står den fortsatt på hedersplassen. Konsernet Orklas fødested er Løkken verk. Idag er det nærmest en spøkelsesby. I 333 år ble det svettet og hogd i gruvene. Guiden forteller at de klarte 5 cm om dagen i lyset av et talglys! Talgen måtte de selv bekoste. -Under krigen var svovelen attraktivt for tyskerne til kruttproduksjon. Hele 25% av krigsmaskinens behov ble dekket av gruven. Det ble mange sabotasjeaksjoner mot jernbanen som fortsatt går ned til Orkdal. Sentralt i fjellet står arbeidets og slitets katedral 1300 kvadratmeters rom med sikkert 20 meters takhøyde.

Dag 27: Rennebu-Meldal 22 km

Støl i uvante muskler etter gårsdagens ridning. Sommeren er tilbake og det er passe med skyer. Optimalt vandrevær! Nytt vandremiljø: Orkla, en av Norges beste lakseelver. For de beste plassene betaler millardærene 100000 kr i uken. Thomas Jakobsen er sjefen for Thomas Tivoli. Han og to andre dansker betaler 1000 kr dagen for en sjarmerende bu langs elven. Vil dere ha en Tuborg? Ja takk. -Deilig å slippe fra kone og barn for en uke! Han understreker at tivoliet jobber uten statsstøtte og likevel klarer de seg fint på et halvt års jobbing. Laksen biter dårlig, men han er likevel glad i å fiske. Vi er igjen i jordbruksområde med åkre som snart er innhøstingsklare. Traktorene har nok å gjøre. På Segard Hoel venter de på to slitne pilegrimer. Gulvet er skjevt og huset fullt av sjel. Gamle portretter stirrer fra veggen. Gården har vært i familiens eie siden 1650. Noe av det flotteste på turen er møtene med engasjert lokalbefolkning som tar godt vare på nasjonalarven. På bordet ligger en bibel fra 1873 med et spesielt bokmerke; Ingebrigt Hoel har i 1898 skrevet et klagebrev til ligningskommisæren der han mener at hans aarsintegt på 1095 kr og formue på 12900 er satt for høyt.

Dag 26: Langklopp-Rennebu 22 km

Idag byttet vi ut apostlenes hester med hester. Marita som er en av instruktørene ved rideskolen valgte ut to veldresserte eksemplarer til oss. Torkil har noe rideerfaring, mens Sigurd Mikal kun har en dårlig erfaring fra tidligere. Således to usikre cowboyer som tar tømmene. Etter alt pøsregnet er bakken gjørmete, men Gulliver og Sokkas bykser oppover bakkene. Vi lærer å lene oss forover i oppoverbakker og bakover i nedoverbakker. Et spark med hælen blir trav, et til så er det full galopp! Vi klamrer oss fast og fyker avgårde. Oppe på fjellet er det en fantastisk utsikt mot snøkledte fjell. Solen kommer endelig fram og det ser virkelig ut som en scene fra Brokeback mountain. Vel nede på Langklopp har Helene fått igang et utendørs boblebad. Vi bobler på hver vår side av badet, omringet av nysgjerrige hester som titter på oss. Omsider er vi på veien igjen. Skyfri himmel! Poncho av, solbriller på. Polafilter på, hvitbalansen må stilles pånytt. Nedover mot Rennebu er bygningene som tatt ut av Edward Hoppers bilder. På Meslo gård blir vi møtt av kaklende høns og Ingrid Meslo. Hun viser oss veien til et stabbur som vi får helt for oss selv. To traner spankulerer på jordet nedenfor oss, to ørner svever høyt på himmelen.

Dag 25: Oppdal-Langklopp 17 km (129 til Nidaros)

Vandring langs den gamle kongeveien idag. Faktisk en avveksling at veien var ensformig. Hittil på turen har det vært stor variasjon i landskapet både gjennom dagen og fra dag til dag. Det gjør at oppmerksomheten rettes mot omgivelsene. I det mer monotone landskapet rettes oppmerksomheten mot oss selv. Tankene glir lettere. Siden veien er jevn kommer vi inn i en gangrytme som varer i flere kilometer. Et voldsomt regn nærmer seg fra sør og skyene flyr nedover dalen. Vinden kommer først og så bøtter det ned. Vi finner igjen den tyske gruppen og prater med Franz Alt. Forfatter og kjent ankermann på tysk tv: -Vi må tenke mer på spirituell vekst og mindre på økonomisk vekst. Mens økologien har vart i millioner av år har økonomien vart i to hundre. Å gå pilegim er en vei til selvutvikling siden kroppen og sjelen møtes. Tydelig vant til å snakke for et publikum. Selv om han er 72 år skriver han fortsatt for førti magasiner og holder foredrag over hele verden om økologi. Han bare flirer når vi spør om han skal pensjonere seg. To jenter i hest og vogn kommer imot oss. Det er Helene på Langklopp som har sendt dem ut for å hente bagasjen vår! Gården er både rideskole og pilegrimsherberge. Det vrimler av jenter og hester. Gården ligger fantastisk til med utsikt over hele dalen. Imorgen blir det ridetur på fjellet. Tid for Brokeback Mountain!

Dag 24: Ryphusan-Oppdal 32 km (15 i bil)

Uvant å stå opp med pilegrimer på alle kanter. Den ene svettelukten verre enn den andre, men en eldre tysker tar kaka. Alle virker litt motvillige til å legge ut på vandring i regnet. Etterhvert er alle på vei i fargerike regnjakker og ponchoer. Mens regngudene tar et opphold intervjuer vi Julie og Lori fra Oregon. -Vi er medlem av Sons of Norway i Portland og der fikk vi vite om denne turen. Det som er spesielt er at vi her går igjennom norsk kulturlandskap og opplever the daily life. Som norsk-amerikanere føler vi oss hjemme. I duskregn fortsetter vi nedover Vinstradalen mot Oppdal. Skibakker uten snø. Tåken siger nedover fra fjellene og folk snakker med pailatailisering. Trøndelagen no. Frøydis fra Bjerklia Gård henter oss på Oppdal. Strekket med hyttebygg har vi valgt bort selv om Røkkes palass ruver i fjellsiden. På gården har Frøydis og Erik 250 sauer, 10 hester og 6 barn. Vi overnatter i stabburet, men får bruke deres bad i hovedhuset. En stor opplevelse for oss bygutta som lærer at det bare er søyene (hunnsauene) som er på beite på seteren. Værene (hannsauene) er under kontroll nær gården. En hare hopper i gresset mens vi steker oss en Grandiosa i stabburet.

Dag 23: Kongsvold-Ryphusan 20 km

Både konger og pilegrimer har blitt utfordret av Vårstigen siden middelalderen. I mange hundre år var denne bratte bakken eneste alternativet om en skulle til Trondheim. Aasmund Olavson Vinje skrev i Ferdaminni fraa sumaren 1860 at «Den galnaste og styggaste Aalmanveg eg enno hever farit paa». At det skal ha passert hest og vogn på denne veien er nesten ikke til å tro. Over tregrensa er det en imponerende utsikt på alle kanter. I månelandskapet er vi på ny kommet inn i en annerledes verden. En snøugle svever over landskapet på jakt etter bytte. Regnvær truer rundt oss fra flere hold og til slutt må vi kapitulere og ta på poncho (Torkil) og regndress (Sigurd Mikal). Hver sin smak. Klissvåte kommer vi fram til Ryphusan der det fullt av pilegrimer! Vi er til sammen over 20 stk og de sist ankomne som hadde gått 35 km fra Hjerkinn måtte ta til takke med en plass på gulvet. Bernd Lohse leder 15 pilegrimer fra Tyskland. På kvelden har de en felles samtale rundt ordene som de har tenkt på den dagen; enkelhet og livsmot.

Dag 22: Hjerkinn-Kongsvold 14 km

Den store moskusdagen! På Hjerkinnhus sov vi i en gammel militærforlegning. Minnene fra tiden som befal på Madla kommer tilbake og Sigurd Mikal klarer ikke annet enn å re opp senga forskriftsmessig. Torkil har et mer avslappet forhold til sengestrekk. Moskusoksen ble utryddet etter istiden for 10000 år siden, men ble på 1900 tallet importert fra Grønland. Nå gresser 230 eksemplarer rundt på Dovre. Siden de alle sammen stammer fra 8 individer er innavl et problem. Hjernen er på størrelse med en valnøtt. Pelsen varmer 7 ganger mere enn saueull. Det er anbefalt en sikkerhetsavstand på 200 meter for å unngå sammenstøt, men siden vi skal filme og ikke har tatt med en kraftig telelinse må vi nærmere. Sigurd Mikal blir skvetten når vi er 30 meter unna. Moskusoksen ser ikke ut som en sprinter, men kan faktisk løpe i 60 km/t og bruker kun 2-3 sekunder på å oppnå maksfart. Sigurd Mikal forsøker å løse regnestykket mens Torkil flytter kameraet litt nærmere. Vår venn lar seg imidlertid ikke forstyrre i gressingen. Videre på vår vandring passerer vi turens høyeste punkt på ca 1200 m. Fantastisk utsikt både bakover og forover, lyset er igjen på vår side. En ikke nærmere identifisert fugl synger vakkert og poserer foran en varde. Følelsen av å befinne seg på Norges tak er unik. Vel nede på Kongsvold treffer vi Bernd som er leder for en vandringsgruppe på 15 tyskere. To amerikanere er også underveis. Vi håper på et intervju med dem imorgen på Vårstigen.

Dag 21 Fokstugu-Hjerkinn 22 km (212 km til Nidaros)

Flott å våkne opp på fantastiske Fokstugu. Hesten Åsavind vandrer fortsatt rundt på tunet og gumler gress. Laurits forteller at han er en gammel travhest og elsker å posere. Han forteller også at plassen har vært benyttet som overnattingsted i nesten 1000 år. Kong Øystein Magnusson anla sælehus på den utsatte strekningen over Dovre på 1100-talet. I desember 1718 ble alle fjellstuene over Dovre satt i brann av norske soldater, slik at ikke svenskene med general Armfeldt i spissen skulle kunne ta seg over fjellet på vei sørover. Omtrent 100 hus ble satt i brann, men taktikken lyktes og følget omkom i vinterkulden. Kapellet på Fokstugu er nyinnviet og er et eventyr i seg selv. Til gjenklang fra klokketårnet vandrer vi videre over Dovrefjell mot Hjerkinn. I det fjerne ser vi Snøhætta 2286 m.o.h. Her er det funnet over 1000 dyregraver der steinalderens jegere fanget rein. Vi balanserer på stokker over myrlandskapet og forestiller oss livet for flere tusen år siden. Vel framme på Hjerkinn venter vi på toget. Vi tar to ukers pause i vandringen for å se til familie og barn. På vei ned dalen har vi panoramautsikt til hele vandringen fra restaurantvognen. Vi bruker fire timer på strekningen vi har brukt tre uker på å vandre. Vi tar toget opp igjen 18 juli.

Dag 20 Budsjord-Fokstugu 14 km

Siste dagen i Gudbrandsdalen. Rett oppover fjellsiden som kalles hardbakken. Ikke uten grunn! Uheldigvis har 500 turmarsjgåere også valgt denne dagen å vandre. Men de har valgt å gå motsatt vei i nedoverbakke. Så de sier lystig hei mens vi grynter tilbake. Etter et par timers stigning når vi Dovrefjell. Utsikten er storslagen i alle retninger. Ny flora og en rekker fugler som vi ikke har sett før. Halvveis i etappen når vi allemannsrøysa der vi legger igjen den steinen som vi tok med oss fra Middelalderparken i Oslo. Einar Lunga la også igjen sin stein. På den hadde han skrevet: Ingen kan varda den vegen du skal gå, ut i det ukjente, ut i det blå. Vinden stryk ut dine far i aude fjell. Olav H Hauge. Lunga er psykolog og har vandret pilegrim til Santiago og Nidaros. Vi intervjuer han der det er aller mest mygg. Som helikoptere svirrer de rundt og plager oss. Myggstiften bare ler de av. Lunga understreker at det å gå pilegrim også er et slit. Videre ned mot Fokstugu er jorda helt bløt og vi må hoppe over flere store bekker. På Fokstugu vandrer en sosial hest rundt på tunet. Han er glad for selskap og vil gjerne være med på filmen. På Fokstugu bor Christiane som vandret forbi her for noen år siden som pilegrim. Nå bor hun her med Laurits som er ornitolog og er oppsynsmann for Fokstumyra naturreservat. Hit kommer fuglekikkere fra hele verden.

Dag 19: Sel-Dovre 28 km

Våkner igjen opp i middelalderen på Jørundgård. Øystein Ulen disker opp med frokost og niste. Jernbanen går rett ved siden av leden her og vi benytter sjansen til å ta en "Stand by me" sekvens der vi vandrer langs skinnene. Legger hånden på skinnegangen for å sjekke om det snart kommer noe tog. Luften dirrer over skinnene i sola. Oppi lia nærmer vi oss Høgste. Stedet har vært hvilested for vandrere siden 1700 tallet. To brødre kikker nysgjerrig på oss i det vi nærmer oss. Kan vi ta et bilde av dere? Redvald Høgste Sel (72) fotograferer med et Nikon F601 mens broren Alfred (70) er blitt digital. De tar bilde av alle pilegrimene som passerer og har album fulle av bilder. Vi setter opp kameraene og tar oss en prat. Bestefaren deres kom fra Sverige for å jobbe på jernbanen og de er tredje generasjons jernbanearbeidere. De har jobbet sammen hele livet. Nå har de flyttet tilbake til barndomshjemmet. Veien videre til Dovre er fin men lang. Et lite stykke går vi langs E6 der bilene fyker forbi i en vanvittig fart! Rart hvor fort det går å venne seg til det langsomme tempoet. Endelig ser vi en annen pilegrim foran oss. Det er Einar Lunga (61) psykolog og pilegrim. Han er opptatt av vandringen som terapi. Vi kommer samtidig fram til den fantastiske gården Budsjord øverst i Gudbrandsdalen. En ukes vandring i dalen er over, nå venter dovrefjell.

Dag 19: Otta-Sel 14 km

Flat dag! Mens gårsdagen gikk i berg og dalbane opp fjellsidene er dagens stigning omtrent 3 meter på 14 km. Skyer og regn er byttet ut med sol og stekende varme. Luften dirrer over grusveien. Vi snakker med Bjørg og Harald Verket som går etappevis til Nidaros. Bjørg har MS og må derfor veksle mellom å gå og å sitte i en slags sykkelvogn. De er glade for å dele den opplevelsen det er å gå sammen. Landskapet langs Gudbrandsdalslågen er helt unikt. Elven ligner mest pÅ Amazonas, vegetasjonen går helt ned i vannlinjen. Noen fisker vaker. Vi tar en pause i skyggen bak en John Deere traktor, spiser brødskiver med honning fra biene på Gildesvollen. Den fruktbare jorden ga grunnlag for storgarden Jørundstad. Flommen Storofsen på 1700 tallet skylte gården nedover dalen. Nesten to hundre år etterpå omskapte Sigrid Undset gården til Jørundgård og ga liv til Kristin Lavransdatter. Kvelden tilbringes i filmkulissene til Liv Ullmanns film fra 1995. Ifølge historikeren Ane mente Undset at selv om århundrene skifter er menneskenes hjerter de samme.

Dag 18: Kvam-Otta 23 km

Regn er ikke spesielt ålreit hverken for vandring eller filming. Så vi tar en rolig morgen, laster over minnekort til harddisker, pusser litt på linsene og venter på at det verste skal gi seg. Først i 15 tiden drar vi fra vertshuset Sinclair der de har et museum i kjelleren. I 1612 var 300 skotske leiesoldater på vei ned dalen for å slutte seg til de svenske styrkene under Kalmarkrigen. Ved Otta ble halvparten drept i kamper mot en bondehær. Resten ble ført til en låve i Kvam. Bøndene hadde ikke anledning til å eskortere de 134 fangene til Oslo midt i innhøstingen. De tok ut to og to skotter fra låven og drepte dem helt til det bare var 18 igjen. Regnet letter noe og vi setter i vei opp og ned fjellsider. Etterhvert blir det like fuktig både innenfor og utenfor regnjakka, så like greit å ta den av. Slitsom dag. Men av nye ting idag har vi sett: tåke, grevling, blåklokke og at stien er blitt til en bekk. Glatt og sleipt, så vi går på nesa med jevne mellomrom. Heldigvis ingen skader. To slitne og våte gutter tar inn på Grand Gjestegård i Otta rett før resepsjonen stenger kl 23.