Sammendrag Vietnamkrigen

Hva handler Vietnamkrigen om og hvorfor oppsto den? Spør du flere eksperter, risikerer du å få ulike svar, for det finnes ulike syn på krigen.

I denne bloggen finner du et sammendrag over de viktigste hendelsene i Vietnamkrigen. Kanskje ikke alle detaljer er i tråd med det som står i lærebøkene, men jeg håper at du finner informasjonen nyttig slik at du kan danne deg din egen mening.

Sammenfatningen vil bli regelmessig oppdatert. Les også Tidslinje og Fakta om Vietnamkrigen.

Historien: kort versjon

Kort fortalt dreide Vietnamkrigen seg om en konflikt på flere plan. Vietnam ble ifølge Genève-avtalen i 1954 delt i to omtrent like store stater: kommunistene i Nord-Vietnam, og anti-kommunistene i Sør. Nord-Vietnam sendte hundretusener soldater til Sør og fremstilte konflikten som en frigjøringskrig der kommunistene skulle «frigjøre» innbyggerne i Sør. Sørvietnameserne mente derimot at de forsvarte seg mot invasjon fra Nord. Nord- og Sør-Vietnam inviterte stormaktene inn i striden, og krigens utfall var resultatet av alles engasjementer.

Vietnamkrigen varte fra 1955 til april 1975. Nesten alle krigshandlinger foregikk i Sør-Vietnam, med noen få unntak. Disse var bl.a. amerikanernes bombinger av Nord-Vietnam i perioden 1964 til 1968 og igjen i 1972, samt Sør-Vietnams krig mot kommunistene i Kambodsja i 1970 og Sør-Laos i 1971 for å ødelegge basene til vietnamesiske kommunister der.

Vietnamkrigen kan betraktes som en konflikt på flere plan. På et plan foregikk det en borgerkrig mellom to vietnamesiske parter, Nord vs. Sør, med ulike visjoner for landets fremtid. I Nord valgte lederne en sosialistisk/kommunistisk samfunnsmodell, mens i Sør prøvde man å bygge opp et liberalt samfunn. På neste plan var striden en mellomstatlig krig, siden både Nord og Sør var egne selvstendige stater. Det tredje nivået var en global konflikt der Sovjet og Kina versus USA og de allierte engasjerte seg for å ta vare på sine globale interesser. Konflikten mellom Nord- og Sør-Vietnam har flere likhetstrekk med striden mellom Nord- versus Sør-Korea og Øst- vs. Vest-Tyskland i den kalde krigen, der konfliktene forløp på flere plan.

Krigen startet da Nord-Vietnam sendte soldatene til Sør for å overta hele landet med alle midler. I begynnelsen førte kommunistene krigen i mindre omfang. De brukte terror for å skremme de sivile i Sør som ikke ville samarbeide med dem. De henrettet dyktige sivile tjenestemenn som var lojale mot Sør-Vietnam. Krigen vokste etter hvert til å bli en konvensjonell krig med angrep på bataljonsnivå fra 1964. Sovjetunionen lovet i februar 1965 å gi Nord-Vietnam moderne våpen. I mars 1965 sendte USA regulære soldater inn for å hjelpe Sør-Vietnam. Men med stigende antall falne soldater mistet USA motet etter et par år og planla tilbaketrekking allerede i 1969. Sør-Vietnam kjempet etter hvert alene. USA kuttet våpenforsyning til Sør-Vietnam, mens Nord-Vietnam fikk stadig flere og mer moderne våpen fra Kina og Sovjet.

Kommunistene fra Nord-Vietnam og mange i de såkalte antikrigsbevegelsene i Vesten hevdet i sin propaganda at Sør-Vietnam var et diktatur som skulle fjernes. Ifølge objektive demokratiindekser var Sør-Vietnam ikke et mønstergyldig demokrati, men var langt mer demokratisk enn det kommunistiske diktaturet i Nord. Likevel talte mange vestlige antikrigbevegelser nordvietnamesernes sak. Det ser ut som mange norske lærebøker fortsatt gjør det.

Sør-Vietnam tapte endelig i 1975. Kommunistene vant krigen da de annekterte Sør-Vietnam. Diktaturet vant. Både represalier og undertrykkelser fra det nye regimet gjorde at millioner av vietnamesere flyktet fra landet i små skrøpelige båter. Norske skip reddet ca. 8.000 båtflyktninger. I Norge finnes det i 2020 ca. 21.000 personer med vietnamesisk bakgrunn.

Sør-Vietnam mistet 250.000 soldater mot Nord-Vietnam 1,1 millioner som falt i krigen. Tilsvarende tall for USA er 48.000 soldater i kamp (totalt 58.000, inkl. dødsfall pga. sykdommer eller ulykker utenfor stridssituasjoner). Se Tall og Fakta.

Til tross for at vietnameserne led de største tapene, overser vestlige historikere ofte vietnamesernes rolle i Vietnamkrigen. Båtflyktningene fra Vietnam møter av og til nordmenn som utfordrer deres fortelling om det sørvietnamesiske prosjektet.

Sør-Vietnams areal var på størrelse med halve Norge. Sørvietnameserne bygget opp et skjørt demokrati og kjempet samtidig mot 250.000 kommunistsoldater fra Nord – nesten samme antall tyske soldater var i Norge under andre verdenskrig.

Med sitt skjøre demokrati, unge statsapparat og sin mindre erfarne hær var Sør-Vietnam et eldorado for vestens media som ville påpeke at Sør-Vietnam ikke var bra nok, målt i vestlig standard. Men sørvietnameserne følte at de førte en rettferdig forsvarskrig mot invasjonen fra Nord.

Krigens bakgrunn, forløp og utfall 

Bakgrunn: motstand mot fransk koloni

Hele Vietnam ble en fransk koloni fra 1880-tallet. Vietnameserne kjempet aktivt mot det franske herredømmet. I kampen deltok både nasjonalistene og kommunistene.

I spissen for nasjonalistene var Phan Boi Chau (1867-1940) som dannet Reformsorganisasjonen Duy Tan Hoi med sikte på å styrte kolonimakten med revolusjon. En annen nasjonalistleder var Phan Chu Trinh (1872-1926), som på samme måte som hans samtid Gandhi (1869-1948) satset på en ikke-voldelig frigjøring gjennom folkeopplysning og politisk arbeid rettet mot kolonimaktens liberale politikere i Frankrike.

Nasjonalistbevegelsen vokste videre og dannet i 1927 Det vietnamesiske nasjonalistpartiet Viet Nam Quoc Dan Dang. Partiets mål var å gjøre revolusjon mot den franske styremakten og deretter å danne en demokratisk republikk. Kommunistene kastet seg inn i kampen ved å danne Det indokinesiske kommunistpartiet i 1930 i Hong Kong under ledelse av Ho Chi Minh, som var en kommunist som fikk marxistisk skolering i Moskva på 1920-tallet. Bevegelsen fikk få tilhengere i perioden 1930 – 1945.

Andre verdenskrig: Vietnam var under et nazistvennlig fransk regime i periode 1940- 1945, som tillot japanerne å stasjonere soldatene i Vietnam. Japanerne og franskmennene voktet hverandre mens de undertrykket vietnameserne. Etter at de allierte gjenerobret Frankrike i 1944, styrtet de Gaulle det franske Vichy-regimet. Japanerne i Vietnam gjennomførte derfor kupp den 9. mars 1945 for å ta makten fra franskmennene. Japanernes kupp ga inspirasjon til vietnameserne om at et asiatisk folk kan velte en europeisk stormakt, selv om japanerne representerte en krigersk nasjon i allianse med nazistene.

Pest eller kolera: Etter at franskmennene ble styrtet, erklærte den vietnamesiske keiseren Bảo Đại seg den 11. mars 1945 som leder for den nye staten. Han annullerte alle tidligere koloniavtaler med Frankrike. Den nye regjeringen satte i gang vietnamisering av statsapparatet og skolen. Vietnamesisk skulle erstatte det franske språket. Gatene med franske navn ble omdøpt til vietnamesiske navn. Men denne regjeringen måtte gå av i august 1945 etter japanernes kapitulasjon. På dette tidspunktet var kommunistenes hær i sin spede begynnelse med et par tusen soldater. Men kommunistene (Việt Minh) kom nasjonalistene i forkjøpet, og tvang keiser Bao Dai til å abdisere. De tok makten i Hanoi, erklærte på ny landet uavhengig og dannet «Den demokratiske republikken Vietnam».

Snart vendte franskmennene tilbake til Vietnam som seierherrer i andre verdenskrig. Vietnameserne fortsatte å kjempe mot franskmennene. Men rivaliseringen mellom de vietnamesiske kommunistene og nasjonalistene var sterk. De kjempet både mot kolonimakten og innbyrdes mot hverandre. De hadde også ulike mål etter en eventuell seier: å bygge et kommunistisk samfunn vs. et liberalt samfunn. Bao Dai  dannet i 1949 Staten Vietnam som fikk støtte fra ikke-kommunister. Fra nå eksisterte to vietnamesiske stater i Vietnam. Ho Chi Minh tok Sovjet og Kinas side under Koreakrigen (1950-1953), der Nord-Korea invaderte Sør-Korea. Dermed ble Vietnam trukket inn i den kalde krigen med kommunistblokken mot den frie verden.

Vietnam ble delt i to i 1954

Med hjelp fra kinesiske rådgivere vant Ho Chi Minhs tropper over franske i slaget ved Dien Bien Phu i 1954. Det førte til konferansen i Genève der stormaktene ble enige om å dele Vietnam i to:  kommunistene tok over Nord-Vietnam med hovedstad i Hanoi, mens Sør-Vietnam dannet en ikke-kommunistisk regjering i Saigon. Åtti tusen kommunistsympatisører dro nordover for å være under Ho Chi Minhs ledelse, mens en million nordvietnamesere dro til Sør-Vietnam da de ikke ville leve under kommunismen.

I Nord innførte kommunistpartiet et Mao- og Stalin-inspirert styresett. Jordreformen (1953-1956)  gikk på stokk og stein etter Stalins og Maos mønster. Folkedomstoler dømte 50.000 – 150.000 småbønder til døden fordi de angivelig tilhørte jordeierklassen. Kommunistpartiet slo også ned det intellektuelle opprøret Nhan Van Giai Pham i 1956.

I Sør-Vietnam ledet statssjef Bao Dai i 1954. Han utnevnte Ngo Dinh Diem som statsminister. Konflikten mellom Bao Dai og Ngo Dinh Diem økte i løpet av 1954-55. Ngo Dinh Diem arrangerte en folkeavstemning i 1955. Han fikk flertall av stemmene, erklærte seg president og dannet Republikken Vietnam, som var det offisielle navnet på landet. Den nye staten i Sør fikk folkerettslig anerkjennelse fra en rekke land, blant andre Vest-Tyskland, Sverige og Danmark.

Utbrudd og direkte årsak til Vietnamkrigen

Etter at Vietnam ble delt i to, kunne Nord- og Sør-Vietnam hypotetisk ha levd side ved side på samme måte som Øst- og Vest-Tyskland, fastland-Kina og Taiwan, eller Nord- og Sør-Korea etter Koreakrigen. Nordvietnameserne kunne ha konsentrert seg om å bygge opp sosialismen i Nord, men Le Duan presset partiet til å føre krig i Sør for å overta Sør-Vietnam med politiske og militære midler. Deres uttalte intensjon var å gjenforene landet og ”frigjøre” sørvietnameserne.

Nord-Vietnam spilte først et politisk kort med å invitere Sør til en konferanse om felles valg for hele landet. Sørvietnameserne gikk ikke med på det, og begrunnet det med at man ikke kunne drive demokratisk valgkamp og arrangere valg i områder under kommunistenes kontroll. Siden har kommunistene aldri hatt noen demokratiske valg i Vietnam, så det er mulig at president Diem hadde rett når det gjaldt skepsisen mot kommunistenes løfte om demokratiske valg.

Krigen startet da nordvietnamesiske soldater trosset delingen av Vietnam og infiltrerte Sør-Vietnam. Sørvietnameserne måtte derfor forsvare seg mot nordvietnameserne for å kunne bygge opp sitt liberale, ikke-kommunistiske samfunn.

Stormaktenes kalde krig

Vietnam meldte seg inn i den kalde krigen da Ho Chi Minh valgte Sovjet og Kinas side under Koreakrigen. Verken Nord- eller Sør-Vietnam kunne ha ført krig i et så stort omfang uten massiv hjelp fra stormaktene. Vietnam ble dermed et brennpunkt i den kalde krigen. Nord-Vietnam fikk hjelp fra Kina, Sovjet og kommunistlandene, mens Sør-Vietnam hadde USA og ikke-kommunistiske land i ryggen.

Sovjet, Kina og kommunistlandene

I 1955 var Sovjet og Kina skeptiske til Nord-Vietnams plan for å føre krig i Sør-Vietnam. I Sovjetunionen hadde Khrusjtsjov nettopp overtatt etter Stalins død i 1953. Han var mer opptatt av avstalinisering og innenriksreformer enn krig. Sovjetunionen mente at det var Kinas oppgave å støtte kommunistbevegelsene i Asia.

Kina hadde nettopp mistet en halv million menn i Koreakrigen og ville heller ikke ha åpen militær konfrontasjon. Selv om Kina var tilbakeholden mot en invasjon av Sør-Vietnam, oppfordret den kinesiske lederen Mao sine vietnamesiske kamerater til å drive geriljakrig mot Sør-Vietnam. Geriljakrig betød terror. Fram til midten av 1960-tallet sto Kina for mesteparten av den militære og økonomiske hjelpen til Nord-Vietnam. Da hadde Nord-Vietnam også over 100.000 kinesiske soldater i landet, noe som har vært lite kjent.

På slutten av 1950-tallet ble Sovjet og Kina erkefiender. Nord-Vietnam klarte å utnytte splittelsen mellom dem for å få hjelp fra begge rivaliserende stormakter i kommunistblokken. Sovjeterne forlot Khrusjtsjovs «fredelig sameksistens»-linjen i 1964 og økte støtten til Nord-Vietnam. Fra 1968 overtok Sovjet som hovedleverandør av våpen til Nord-Vietnam. Sovjetunionens militære støtte til Nord-Vietnam tiltok stadig fram til 1975 parallelt med at amerikanerne prøvde å komme seg ut av Sør-Vietnam.

«Vår støtte har hatt avgjørende betydning, for uten materiell hjelp fra Sovjet ville det vært umulig for Vietnam å overleve under de forhold en moderne krig skaper (…) For å få tilstrekkelig våpen og utstyr, hadde ikke Vietnam noe annet valg enn å stole på Sovjetunionen. For å seire må de ha ordentlige våpen, og disse våpnene kan de bare få fra Sovjetunionen. Kina kan ikke gi Vietnam det landet trenger i dag. (…)»

Sovjetlederen Khrusjtsjov, 1970

USA, Sør-Korea, Australia og andre allierte

Amerikanernes beslutning om å gi Sør-Vietnam støtte er basert på deres ønske om å bevare eller styrke de alliertes tillit til USA i den kalde krigen. John F. Kennedy sendte i 1960 budskapet til den frie verdenen:

Let every nation know, whether it wishes us well or ill, that we shall pay any price, bear any burden, meet any hardship, support any friend, oppose any foe to assure the survival and success of liberty

USA henviser til dominoteorien som går ut på at hvis hele Vietnam falt under kommunistenes angrep, kunne Vietnams naboland lide samme skjebne. Hvis USA ikke kunne forsvare Sør-Vietnam, kunne det svekke tilliten til USA som supermakt. Når vestlige historikere skriver om Vietnamkrigen, utelater de ofte asiatenes synspunkter. Lederne i Asia mener for eksempel at takket være USAs hjelp til Sør-Vietnam, fikk andre land i Asia tid til å bygge opp økonomien og fjerne grobunnen for kommunismen.

Alle lærebøker skriver om USAs rolle i Vietnamkrigen. Men utenom USA fikk Sør-Vietnam støtte fra mange andre land. Militært kom soldatene bl.a. fra Sør-Korea og Australia. Hvert land hadde sine egne motiver for å støtte Sør-Vietnam, men dette har fått lite oppmerksomhet.

Opptakten til Vietnamkrigen

Tross Genève-avtalens krav om at kommunistene skulle trekkes tilbake til Nord-Vietnam, legger kommunistpartiet igjen i Sør-Vietnam flere tusen kadre og våpen som er tilstrekkelige til å bevæpne 6.000 soldater. Disse «stay behind»-kadrene har som mål å velte det sørvietnamesiske regimet gjennom politiske og militære (terroriserende) midler. Fra 1956 understreker Nord-Vietnams politbyrå at politisk kamp skulle «skape grunnleggende betingelser for å vedlikeholde og utvikle væpnet kamp».

Kommunistene danner væpnede propagandastyrker i løpet av 1956-57. De oppsøker og henretter dem som anses som fiender. Hensikten er å straffe dem og advare andre. Ofrene er ofte regjeringsansatte som er dedikerte, dyktige og populære, eller betraktes som farlige eller fiendtlig innstilte overfor ‘»revolusjonen».  Kommunistene henretter 1.100 sørvietnamesiske landsbyledere i 1958, og enda flere i 1959. Angivelig strider henrettelsene imot partiets offisielle anbefaling om begrenset væpnet kamp.  (Turley 2009, side 41-42)

Voldsspiralen fra 1959

Infiltrasjonen fra Nord blir satt i system i 1959 med opprettelsen av gruppen 559, dannet i mai 1959, som åpner veien for tilførsel av soldater og våpen til Sør-Vietnam gjennom Laos og Kambodsja uten å krysse demarkasjonslinjen. Parallelt oppretter nordvietnameserne også gruppen 759 for å organisere infiltrasjon sjøveien. I Sør setter president Ngo Dinh Diem i gang vellykkede mottiltak med «anklage kommunistene»-kampanjen for å avdekke kommunistene som terroriserer befolkningen.

Kommunistene danner FNL, Den nasjonale frigjøringsfronten, i 1960 i Sør-Vietnam. Noen av frontens medlemmer er ikke-kommunister, mens mange sentrale medlemmer er fra kommunistpartiet som handler etter ordre fra Nord og har som mål å velte det sørvietnamesiske regimet. En av FNL-grunnleggerne, Truong Nhu Tang, ble etter krigen frustrert og flyktet fra landet som båtflyktning.

Geriljakrigen starter dermed i begynnelsen av 1960-tallet. Kommunistene holder seg til geriljataktikk fram til 1964 da de begynner å organisere større angrep på bataljonsnivå.

Sør-Vietnam får i begynnelsen hjelp fra amerikanske militære rådgivere. Etter kommunistenes opptrapping av krigen i 1964 (etter kupp mot president Diem i 1963), sender president Lyndon Johnson amerikanske kamptropper til Sør-Vietnam i 1965. Amerikanske soldater følger «søk og ødelegg»-taktikken, som også kalles utmattelseskrig (the war of attrition). Soldatene oppsøker geriljasoldater for å ødelegge deres baser. Sørvietnamesiske og amerikanske styrker gjennomfører ofte sine operasjoner hver for seg. Derfor er det vanlig at amerikanske soldater forteller om sin erfaring i Vietnam uten vietnamesiske soldater.

Tet-offensiven 1968

Ledelsen i Nord-Vietnam strides om hvilken vei man skulle velge: å konsentrere seg om sosialistisk bygging i Nord (og spare liv), eller å satse på intens krigføring i Sør. Krigerne vinner striden og burer inn mange av partiets medlemmer som er imot krigføringen i Sør. Fra midten av 1967 forbereder nordvietnameserne en stor offensiv.

Kommunistenes Tet-offensiv starter den 30. januar 1968 under den vietnamesiske nyttårsfeiringen. De angriper en rekke byer i Sør-Vietnam. Bortsett fra i Hue blir kommunistene overalt slått effektivt tilbake av sørvietnamesiske og amerikanske soldater i løpet av noen dager. I keiserbyen Hue beholder kommunistene kontroll over større deler av byen i nesten fire uker. Kommunistene har der lister over sivile som skulle henrettes fordi disse antas å samarbeide med Saigon-regimet. Hendelsen blir senere kjent som Hue-massakren hvor det er estimert at nærmere 6.000 sivile ble henrettet av kommunistene. Sørvietnamesiske styrker gjenerobrer Hue den 24. februar 1968.

Evaluering av Tet-offensiven: I etterpåklokskapen er det lett å se hvordan aktørene tok feil i forbindelse med Tetoffensiven. Sørvietnameserne og amerikanerne hadde hevdet at kommunistene var i ferd med å tape, siden det var registrert færre angrep i siste halvdel av 1967. I virkeligheten var det stille før stormen mens kommunistene forberedte storoffensiven.

I Vesten mente stadig flere at kommunistene hadde en stor oppslutning i befolkningen. Det ser ut som også nordvietnameserne delte samme tro. Derfor hadde de kalt Tetoffensiven for «Stort angrep, stort opprør». De hadde regnet med at befolkningen i Sør sluttet seg til kommunistene når disse kom, og at sørvietnamesiske soldater ville kaste ned våpenet og løpe over. Men da kommunistene angrep byene, rømte befolkningen fra dem. Sørvietnamesiske soldater kjempet effektivt mot kommunistene, som måtte betale en høy pris for feilantakelsen.

Kommunistene led store tap, anslagsvis 40.000 til 80.000 soldater, på grunn av Sør-Vietnams effektive motangrep. Det skulle gå flere år før kommunistene fikk igjen samme styrke som før Tet-offensiven. Selv om kommunistene ikke oppnådde sitt mål om å styrte Sør-Vietnam, beskriver krigsmotstanderne at kommunistene vant fordi de klarte å sette i gang angrepene. USA mistet mange soldater og amerikanerne fortsatte med sitt krav om at USA skulle trekke soldatene sine ut av Vietnam.

«De sikkert beviste dyriske massedrapene i Hue blir bare merket i forbifarten, nesten straks tilgitt – fordi samfunnets sympati hellet til den siden, og man ønsket ikke å gå imot denne tregheten».

Solsjenitsyn, Aftenposten 11. september 1973

Mange historiebøker skriver at kommunistene hovedsakelig angrep amerikanske baser. I virkeligheten ble de fleste av kommunistenes angrep rettet mot sørvietnamesiske installasjoner.

Krigens største slag: Påskeoffensiven 1972

Påskeoffensiven i 1972 er den største og blodigste offensiven i Vietnamkrigen, men den er lite nevnt i historiebøkene. Jeg tror forklaringen ligger i at slaget ble utkjempet av vietnameserne uten amerikanske bakketropper. I 1972 hadde Sør-Vietnam nær 500.000 regulære soldater, mens USA hadde et par tusen bakketropper igjen. Nord-Vietnam hadde ved hjelp av Sovjet modernisert sitt våpenarsenal med f. eks. 130 mm-kanoner, varmesøkende raketter og T-54-stridsvogner som var overlegne Sør-Vietnams utstyr. «Påskeoffensiven» er et vestlig uttrykk, mens sørvietnameserne kaller hendelsen som Den ildrøde sommeren, Mùa Hè Đỏ Lửa.

På skjærtorsdag (30. mars 1972) starter påskeoffensiven hvor Nord-Vietnam kaster inn 200.000 soldater i kamp i Sør-Vietnam. Det er første gang Nord-Vietnam krysser demarkasjonslinjen som deler Vietnam i to ifølge Genève-avtalen i 1954. Et angrep som på mange måter likner på Nord-Koreas angrep på Sør-Korea i 1950. De største kampene finner sted i Quang Tri, Kontum og An Loc. Den sørvietnamesiske hæren (ARVN) står for mesteparten av motstandsstyrkene mot kommunistene. Det er nesten ingen amerikanske kampenheter igjen.

Quang Tri: 30.000 nordvietnamesiske soldater sammen med 200 sovjetiske stridsvogner krysser demarkasjonslinjen ved den 17. breddegraden. Quang Tri var Sør-Vietnams nordligste fylke. Kommunistene erobrer Quang Tri-byen i mai. ARVN gjenerobrer Quang Tri i september under ledelse av general Ngo Quang Truong. Nordvietnameserne innrømmer selv at 14.000 soldater falt og 5.000 deserterte i Quang Tri.

An Loc (13. april – 9. juni): 35.000 nordvietnamesiske soldater med base i Kambodsja krysser grensen, erobrer Loc Ninh og omgir An Loc. ARVN holder ut til kommunistene er utkjempet den 9. juni. Amerikanerne hjelper Sør-Vietnam med flystøtte. Den amerikanske øverstkommanderende, general Abrams sier: “Visst  var flystøtten nødvendig, men uten sørvietnamesiske bakketropper hadde det ikke gått så bra. Uten dem hadde ti ganger mer flystøtte ikke hjulpet.”

Kontum: 35.000 nordvietnamesiske soldater med base i Kambodsja og Laos krysser grensen i april og omgir Kontum. ARVNs 23. divisjon slår tilbake. Den 30. mai oppgir kommunistene Kontum og trekker seg tilbake til Laos.

Estimert tap under påskeoffensiven: ARVN 15.000 falne. Kommunistene 83.000 falne, samt halvparten av stridsvognene og artilleristykker (Smedberg 2008, s. 241-250), mens amerikanerne mistet 200 menn.

Mange norskvietnamesere var soldater på Sør-Vietnams side og deltok i de kraftige motangrepene i 1972.

Fredsavtalen i Paris 1973, men fortsatt krig uten amerikanere

Mange tok initiativer til fredsavtaler allerede fra 1960-tallet. Generelt brukte Nord-Vietnam «fredssamtaler» (de brukte ikke ordet «forhandling») som en integrert del i kampen om å overta Sør-Vietnam. Nord-Vietnam brukte fredssamtaler for å få Washington til å stoppe bombingen, eller, spesielt før store militære offensiver, for å skjule sine militære forberedelser (Zhai 2000: 168). Eksempelvis tok Nord-Vietnam kontakt med Norge for å spørre om fredsforhandling med USA i 1967 mens Nord-Vietnam forberedte Tet-offensiven som skulle komme året etter. Thorvald Stoltenberg ble involvert i dette «fredsinitiativet» som ikke ble noe av.

Den 16. september 72 aksepterte Hanoi i oktober 72 å komme tilbake til forhandlingsbordet og fredskonferansen, antakelig fordi sørvietnameserne nettopp hadde klart å drive kommunistene ut av Quang Tri-byen. President Nixon truet den sørvietnamesiske presidenten Thieu til å undertegne fredsavtalen, selv om Thieu var imot og begrunnet det med at kommunistene ville få overtak fordi nordvietnameserne fikk bli i Sør. Paris-fredsavtalen ble den 27. januar 1973 undertegnet av fire parter: Sør-Vietnam, USA, Nord-Vietnam og deres provisoriske regjering i Sør.  Avtalen krever 1) våpenhvile på stedet, 2) politisk løsning for Sør-Vietnam uten bruk av militære midler, 3) tilbaketrekning av utenlandske tropper fra Sør-Vietnam, og 4) overlevering av krigsfanger. Kun punkt 3 og 4 er gjennomført. Utover det fortsatte kampene som før.

Kisinger og nordvietnameseren Le Duc Tho ble tildelt Nobel fredspris i 1973.  Men «vi har ingen indikasjoner på at amerikanerne er involvert i stridigheter,» sa et kanadisk medlem i kontrollkommisjonen, «men vi har fått klar informasjon om at alle tre vietnamesiske partene fortsatt er involvert i fiendtlige aktiviteter for å utvide sine kontrollområder.» (Asselin: 182)

Sørvietnamesiske styrker skulle forsvare landet med stadig mindre våpen og uten amerikanske soldater. Samtidig ble økende strømmer av soldater og våpen fraktet fra Nord til Sør fra 1973, mens Sør-Vietnam fikk stadig mindre støtte fra USA. Hvorfor? President Nixon trakk seg etter Watergate-skandalen, og den amerikanske kongressen kuttet hjelpen til Sør-Vietnam. Dette sammen med den verste økonomiske krisen siden 1930-tallet som rammet verden gjorde at Sør-Vietnam ikke hadde nok drivstoffer til sine kjøretøy og fly. Våpenlagrene ble tomme.

Avslutning: utfallet og konsekvenser

I 1975 satte nordvietnameserne i gang store offensiver med full styrke. Det var neppe en divisjon igjen i Nord-Vietnam. Sør-Vietnams president Nguyen Van Thieu gikk av. Det norske Arbeiderpartiets landsmøte ga trampeklapp da nyheten kom! Sør-Vietnam kapitulerte den 30. april 1975. Sørvietnameserne mistet sin frihet. I Vietnam ble kommunismen innført i hele landet. Sør-Vietnams uavhengige aviser og forlag ble stengt, ikke-kommunistiske organisasjoner nedlagt over natten. Byen Saigon ble omdøpt til navnet på kommunistlederen Ho Chi Minh hvis balsamerte lik ligger i Hanoi.

Hvem vant Vietnamkrigen?

Militært var det kommunistene fra Nord-Vietnam som vant krigen. Diktaturet vant over det friere Sør-Vietnam. Men i USA diskuteres det fortsatt om amerikanerne tapte krigen. Argumenter for at USA tapte, er at USA ikke fikk oppnå sitt mål – å bistå Sør-Vietnam i kampen mot kommunistene. De som påstår at USA ikke tapte krigen, hevder at USA kun ga opp Vietnam og viser til at amerikanske tropper hadde dratt fra Sør-Vietnam i 1973. Sørvietnameserne kjempet alene fra 1973 til 1975. Noen kaller det et «anstendig intervall», som gjorde at amerikanerne kunne fraskrive seg ansvaret.

Hvem vant den kulturelle og ideologiske krigen? På en måte kan man si at de vestlige protestbevegelsene vant Vietnamkrigen. Det er fordi krigen nå beskrives på samme måte som de vestlige protestbevegelsene gjorde i demonstrasjonene under krigen. Siden Vesten vil høre på Vesten og ignorerer vietnamesernes stemmer, kan man fortsatt si at Vesten vant krigen. I den vestlige historiefortellingen spiller vesten – både krigsmaskineriet og protestbevegelsen – en viktig rolle for krigens utfall. Vietnamesernes rolle tones ned.

I Vietnam er det en ideologisk kamp mellom vietnameserne. Frihetstenkningen fra Sør-Vietnam bobler stadig opp til tross for kommunistenes undertrykkelse. Det er spennende å se hva som skjer fremover.

Hvorfor vant kommunistene krigen?

Ifølge historieprofessor Pierre Asselin vant kommunistenen i Nord-Vietnam krigen fordi:

• de var et diktatur som hadde full kontroll over innbyggerne.
• de hadde total kontroll over informasjonen innbyggerne fikk om krigens status. Mens amerikanerne og sørvietnameserne meldte fra til familien til falne soldater, ga myndighetene i Nord-Vietnam nesten aldri info om sine falne soldater i Sør. Det er fortsatt 300.000 falne nordvietnamesiske soldater der man ikke har funnet levninger.
• de slo ned på enhver ytring mot krigen
• de laget en fortelling (et narrativ) om at de skulle «frigjøre» folket i Sør, som lengtet etter å bli «frigjort»
• de lyktes med å få vestlige (f.eks. svenske) aktivitster til tro på den samme fortellingen om at hele Vietnam-folket samlet seg under kommunistpartiets ledelse

Sammenliknet med Russlands situasjon i 2022 er Putins kontroll over informasjonen om krigen i Ukraina bare en brøkdel av kontrollen Nord-Vietnam hadde over informasjonen om Vietnamkrigen på 1950- til 1970-tallet, og lenger etterpå.

Se gjerne på video Why Hanoi Won the Vietnam War by Dr. Pierre Asselin.

Fangeleirer

Etter krigen ble hundretusener sørvietnamesere sendt til fangeleirer som kalles «omskoleringsleirer» («Trai cai tao»). Fangene, som besto av tidligere soldater og statsansatte, samt intellektuelle og religiøse ledere, fikk ikke prøvd saken sin i rettssystemet. De fleste ble sperret inne i flere år, andre ble henrettet eller døde av sykdom i leirene. Offisielt eksisterte leirene fram til 1989, men i realiteten ble leirene holdt lenger. Fangenes ektefelle og barn ble henvist til tvangsflytting og siste plass i køen for jobber og skoleplasser.

…  vi ble grenseløst skuffet av det som skjedde etter at FNL og Nord-Vietnam vant krigen i 1975… Man kan si at vi hadde visse illusjoner som vi etter hvert kvittet oss med

Rune Gerhardsen, Aftenposten 20. februar 2010

Anslagsvis finnes det flere hundre norsk-vietnamesere som tilbrakte flere år i «omskoleringsleirer» før de ble løslatt og klarte å rømme fra Vietnam. Noen nordmenn mener at sørvietnameserne ikke fikk strenge straffer. Den norske historikeren Bård Larsen tok i 2011 oppgjør med norsk medløperi med diktaturer.

Båtflyktninger

I løpet av de første årene etter seieren styrte kommunistene Sør-Vietnam med marxistisk jernhånd. Geriljasoldatene som mest følte seg hjemme i jungelen, ble satt til å styre landet, mens de med høyeste utdanning satt i fangeleir. Privat økonomi ble bannlyst, jord tatt fra bønder for å danne kooperativer. Økonomien ble skakkjørt, befolkningen undertrykket.

Derfor bestemte mange seg å flykte fra Vietnam. Fluktforsøkene var ikke uten farer: myndighetene gav strenge straffer til dem som ble tatt. Flyktningene bruke ofte skrøpelige overfylte båter, og på havet ble flyktningene ofte angrepet av thailandske pirater. FN estimerte at ca. 30% av båtflyktningene omkom under flukt fra Vietnam. Ti prosent av båtflyktningene ble reddet av forbipasserende skip mens andre kom til naboland på egen hånd. Noen tusen var heldige å bli reddet av norske skip. Reaksjonene på båtflyktningene var blandede i i Norge. Norske politikere på venstresiden var sterkt imot båtflyktningene, mistenkeliggjorde dem og foreslo å sende båtflyktningene tilbake til «forsoningen» hos kommunistene. Likevel tok Norge imot mange tusen båtflyktninger. I Norge finnes det per 2011 ca. 20.000 personer med vietnamesisk bakgrunn. De har bygget et minnesmerke som takk til norske sjøfolk som reddet dem på havet og takk til Norge som tok imot dem.

Nordvietnameserne som så lyset

Det nordvietnamesiske samfunnet var under krigen helt lukket for informasjon utenfra. Kommunistpartiet hadde full kontroll over media, der kun partiets aviser var tilgjengelige. De færreste hadde tilgang til radioer. Befolkningen ble oppdratt til å tro at sørvietnameserne ble undertrykket av regimet og ønsket å bli frigjort, selv om dette ikke er sant.

Mange «befriere» oppdaget raskt etter krigens slutt at partiets propaganda ikke stemte med virkeligheten. Noen få nordvietnamesere snakket ut, men ble raskt stemplet som reaksjonære og måtte etter hvert leve utenfor Vietnam. Blant dem er forfatterinnen Duong Thu Huong, som satt på fortauet i Saigon og gråt fordi hun oppdaget at Saigon hadde vært friere før «frigjøringen» og partiet hadde lurt henne. Hennes bok «De blindes paradis» er oversatt til norsk.

En annen omvendt nordvietnameser er tidligere Hanoi-oberst Bui Tin. Denne bloggen har flere artikler om ham.

Både Bui Tin og Duong Thu Huong fant ut at de hadde «frigjort» et mer demokratisk regime enn det frigjørerne tilhørte.

Nordmenn og Vietnambevegelsen

Nordmenn flest hadde hørt om Vietnamkrigen på 60- og 70-tallet. Når bildet av amerikanske bombefly over rismarkene i Vietnam ble servert på norske TV-skjermer hver kveld, var det forståelig at folk reagerte. Noen reagerte mot krigens brutalitet, mens andre koplet protesten sammen med den marxistiske-leninistiske kampen mot kapitalismen, eller mot NATO og EF (EU). De protesterte mot amerikanske soldater i Vietnam, men tok ikke hensyn til rapportene om kommunistenes brutale fremferd mot eget folk som ble ansett som fiender. Sørvietnameserne var en ung nasjon som forsvarte seg mot kommunismen og trengte allierte. Amerikanerne hadde en nedlatende holdning til sine allierte i Sør-Vietnam, og denne holdningen ble etter min mening godt mottatt og akseptert av mange i Vesten. Denne nedlatende holdningen overfor sørvietnameserne kjenner du kanskje igjen i lærebøkene dine.

Les også:

• Hvis det ikke hadde vært krig
• Bøker om Vietnam
• Krigens konsekvenser

Kilde:

• • Turley, William S. The second Indochina war. Rowman & Littlefield 2009
  • Asselin, Pierre. A bitter peace. The University of North Carolina Press 2002
  • Zhai, Qiang. China and the Vietnam wars 1950-1975.  The University of North Carolina Press 2000
  • Se også wikipedia.org (no.wikipedia.org/wiki/), daria.no, snl.no, …