Abbygail, aka Unnguls Dana De Dana. En petit brabancon (belgisk griffon for kort). Ei lita snuppe på drøye 12 uker. Fargen er rød med sort maske, og vekta ligger i underkant av to kg.

Nå har Abbygail vært her i nesten nøyaktig ett døgn, og jeg må inrømme at jeg ikke er mindre sjarmert. Hun er fryktelig søt, nesten for søt til tider, full av liv (og lyd) og egne meninger. Vi var hjemme her rundt syv i går kveld, hilste på Aro litt ute før vi gikk inn. Det tok ca 15 min før hun hadde roa seg nok til å utforske alt. Spise bittelit mat og så var det jammen natt for en sliten meg og en veeeeldig sliten liten valp.

Dag nr 1 startet med et brak, eller rettere sagt klynk. Halv syv måtte snuppa ut å tisse, så den som sjangla opp, stappa høyre fot i venstre sko, og omvendt, sjangla ut med valpen på armen i bare nattasen, jo, det var meg. Fryktelig glad det ikke er så mange morgenfugler i området her, siden vi sikkert var et syn for guder. Vel, knøtt tissa hun, og storma bort til senga og forlangte å bli løfta opp for å sove videre der. Første steg på veien til å bli en ekte b-hund er komplett. Aro stod litt betutta å titta på oss før han sjangla seg ut i senga si i gangen og sov videre. Så vi fikk oss noen timer til med søvn før det bar ut igjen halv ni. Enda litt søvn før jeg stod opp halv ellve, men var litt for treg, så vi hadde et «lite» uhell på gulvet. Men men, sånt skjer.

Mari og Moshi kom på besøk for å tafse på valp, siden Abby er meget tafsbar så smelta Mari helt. Selvfølgelig. De var fryktelig søte begge to når Abby sovna inni jakken hennes. Tantene Mari og Moshi er definitivt godkjent. Aro syntes det var superstas med Moshimonster på besøk, og prøvde for harde livet å få erta henne på seg. Noe han omsider klarte til gangs og ble slengt rett på rygg og holdt der til han roa seg. *flire* En gang måtte være den første, gitt. Moshi rista seg og tusla sin vei etterpå, mens Aro spant rundt som en tulling for å få ut stresset, riktignok på god avstand til Moshi. :p Abby satt stooorøyd på fanget til Tante og lurte på hva som skjedde.

Resten av kvelden har vi sovet litt, lekt litt, spist litt griseøre og bråka en hel haug. Lille har sine egne meninger om akkurat det å bli satt i grinda. To ganger har hun vært på vei til å klatre, så spørs om den holder så lenge, gitt. Men vi får bare øve mer. Greit å kunne plassere henne en trygg plass innimellom. Den trygge plassen skal byttes ut med et kingsize bur etterhvert, men jeg har ikke fått det enda. I skrivende stund ligger hun og er aldeles nydelig der hun sover på fanget mitt. 🙂

Trygt på fanget til tante mari, men fremdeles litt skeptisk til om hun står på menyen til lunsj eller ikke:

Løpe!

Piraja to be.

Smake på alt. 🙂

Storebror Aro viser hvordan alt virker.

Tøffere enn toget.