OK, når man har vært på kurs, sovet på verdens varmeste hotellrom, og vært småsjuk, bør man ikke gå inn i en heis. Jeg vet det nå. I går visste jeg det ikke, så med største selvfølgelighet gikk jeg og to andre damer inn i en heis etter å ha vært på DTKs kunstutstilling.
I de tre åra jeg gikk på den skolen, tok jeg den heisen mange, mange ganger, og selv om den av og til kom med litt hosteaktige lyder, tok den meg alltid dit jeg skulle. Men ikke i går.
Vi gikk inn i heisen i fjerde etasje, skulle til første, men kom til tre og en halv. Da var det bråstopp.
Selvfølgelig trykte vi på alarmknappen. Det står at det er det man skal gjøre om heisen står fast. Vi trykte. Ingenting skjedde. Vi tenkte kanskje det ville komme en stemme ut fra veggen, men nei. Neste punkt var å ringe de numrene som stod på veggen, først det ene, så det andre, det man skulle ringe etter kl 15. Ingen av de numrene var i bruk.
Da ringte vi en vi kjente på skolen, som så tok kontakt med heisfirmaet for å få oss ut. Bildet over viser utsikten ned til tredje etasje.
En time i heis er lenge. I en liten heis kjennes det ut som en liten evighet, faktisk. Det er varmt, og det er kjedelig. Og hele tida kom velmenende mennesker og spurte hvordan det gikk med oss. Noen kom med gode råd om at vi skulle gå bort fra døra (som om vi ikke hadde vært i en heis før, eller ikke kunne lese instruksjonene på døra). Noen bare lo, og det var egentlig like greit.
Etter en lang time ble vi redda ut av hyggelig vekterdame. Siden hun ikke fant(!) maskinrommet, måtte hun låse opp døra, og sende ned en stol vi kunne stå på når vi klatra ut. Bildet under viser døra til fjerde etasje, der vi krøyp ut.
Vi har følgende forslag til de som eier heisen: mal den i en hyggelig farge. Sett opp et speil, hvis man sitter fast helt alene kan det være hyggelig å ha noen å se på. Fest klappstoler langs veggene, og ha en bladkurv på veggen. Og aller viktigst: lim et telefonnummer som virker opp på veggen....
.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar