Telemarkskanalen – høstens padleopplevelse.

Jeg flyttede fra Danmark til Norge høsten 2005, og kajakken var med på taket da jeg kjørte fra fergen i Larvik. Målet var Bø og på veien passerte jeg den ene perle etter den andre. Til slutt langs Norsjø og Bø-elva sad padlelysten i kroppen.
Student skulle jeg være, frilluftsliv i èt år, som en bachelorgrad før jeg skulle tilbake til flate Danmark. Et år blev til to, deretter ytterligere to år og jeg aksepterte at jeg kanskje var flyttet for godt. Masteroppgaven er satt på vent, mens tiden går med job og guiding. Alle former for friluftsliv og naturopplevelser er drivkraften - og på fritiden har kajakken bevart en unik posisjon.

Overraskende har det derfor været at jeg har sett så få andre i kajakk. Men heldigvis er dette en tendens som er ved å snu.
Jeg hadde en av årets flotteste opplevelser i kajakk lørdag. Litt sent på sesongen kan noen nok mene, og jeg indrømmer at mange opplevelser kjemper om plassen, men likevel var denne i særklasse.

Jeg dro med meg Bodil Sandøy Tveitan på tur, og denne gangen valgte vi å ta ut Telemarkskanalen ligger stille etter sesongen, og Victoria tar seg en velfortjent pause. Slusene er forladte, med undtak av nødvendige reparasjoner og oppgraderinger. Langs kanalen sees ikke en levende sjel, hvis man ser bort ifra enkelte biler. Naturen viser seg fra sin mest fascinerende og gavmilde side. Det er som å padle inn i en helt annen verden, og jeg undres over at vi fikk ha den helt alene.
Fra Vrangfoss med kaffe på termos og tre timer til disposisjon var planen klar. Ulefoss var det geografiske målet, men rekrasjon og skravling vel enda viktigere. Bæringen forbi Eidsfoss var litt kronglete pga opppussing, men strekket forbi Lanna og inn mot Ulefoss var vel verdt det. Nydelige hus helt ned til vannet, indseiling til Ulefoss sluse og industrien og i bakgrunn ligger Ulefoss Hovedgård og lyser som en diamant midt i det grønne. Så mye historie innen rekkevidde, men endnu uoppdaget af mange.

Forfrisket av koffein i kaffen (..og indrømmet – en bitteliten sjokoladebit..) padlet vi tilbake mot bilen. Også på veien hjem blev jeg slått av hvordan gyldne høstfarger spilte perfekt sammen med steinsetting og trevirket i slusene – høsten er definitivt en undervurdert årstid på vannet. Især indseilingen til Vrangfoss imponerte og bør oppleves fra denne vinkel, da kjenner man seg ganske ydmyk..

Vi var bare to kajakker denne gangen, og iblandt er det godt å nyte freden uten for mange rundt seg. Andre gange er det trivelig med flere kajakker på vannet, og også dette blir stadig lettere tilgjengelig. Lokale padlere møtes nu en gang i uken, og jeg gleder meg til nu å oppdage nye padleperler samt ikke mindst vise frem mine favoritter. Padling i Midt-Telemark kommer forhåpentlig til å lokke stadig fler.

Ligeledes venter jeg utålmodig på ”Padleguide for Telemark” som Lars Verket jobber med i disse dager. Da blir overnattingsplasser og opplevelser plusselig enda mer tilgjengelige, både ved kysten og langs Telemarkskanalen. Mulighetene for å leie kajakk eller å bli med på guidede ture har også dukket opp dem seneste årene – så der er ingen undskyldning for ikke å komme seg på vannet..