Her er du: Startsiden
Kontakt/ informasjon

Samisk mat

Reinkjøtt- Innmat- røye Leverkaker: Malt lever Løk som stekes først før det settes i leveren Salt- pepper Mel Potetmel, has direkte i leveren Stekes i stekepanne Spises med blant annet grønnsaker Blodpølser: Blodet siles Blod og salt blandes, ha i eventuelt litt vann Mel:sammalt hvete grov Litt fett tilsettes eventuelt Passe tykk blanding, settes i tarmene med skje Kokes i vann i kvarter til halv time 'Guhparat'/ Blodklubb: Lages som blodpøls

  Samisk - Samigiella
Les mer »
Stállu
DA MENNESKENE DREPTE STALLUEN MED LIST For lenge siden bodde det en stallo i skogen. Slik som stalloer har, så hadde han også en kone og tre sønner. Stalloen var meget sterk, og meget farlig. Menneskene fikk aldri fred fra stalloen. Bestandig prøvde han å stjele og frarøve store eiendeler fra menneskene. Ofte drepte han reinene til samene. Menneskene begynte å tenke på hvordan de skal bli kvitt stalloen. De fryktet stalloen slik at de ikke klarte å gjøre arbeidet sitt. Tilslutt fant de u

  Samisk - Samigiella
Les mer »

Duodji-kaffepose
Kaffeposesying / Gafeseahkkagoarrun. Kaffepose med rynking/Guhhppojuvvon gafeseahkka. 1.Klipp mønsteret ut av papir 2.Tegn av mønsteret på vrangsiden av skinnet, og klipp det ut.Merk alle merker som er avtegnet på mønsteret. 3.Bunnen, hoveddelen skal klippes i to deler. Hoveddelen på posen blir fram og baksiden av kaffeposen. Åpningsdelen på kaffeposen er på den ene siden brettet slik at det kun blir et stykke av denne delen. 4.Klipp lange remser av klede/ ullstoff som skal

  Kunst og håndverk
Les mer »
Duodji
Undervisningsopplegg i duodji: Enkel skinnveske og lommebok Álkkes sistteveasku ja ruhtabursa Skinnveske/sistteveasku Elevene får en enkel beskrivelse av hvordan skinn lages på samisk vis. De får tildelt mønster som de klipper ut, og klipper det ut i garvet reinskinn. Lage hull rundt hele vesken med hulltang. Påse at de delene som skal være oppå hverandre får hull på samme plass. Klippe

  Kunst og håndverk
Les mer »

Rievssat- Rype
Rypa Rypa er en hønsefugl, og det finnes tre rypearter i verden. To av de artene finnes i Norge. Det finnes også ryper i Svalbard; Svalbardrypa, det er det eneste fuglen som overvintrer i Svalbard De to rypeartene som finnes i Norge er fjellrypa og skogs/lirypa ”rievssat”. Fjellrypa;”giron” lever i fjellet, og lirypa; rievsset lever i skog og lier. Fjellrypa er mindre enn lirypa, det kan forklares at den lever under mer kalde og karrige forhold på fjellet enn lirypa. Nebbet til lirypa er mye kraftigere enn til fjellrypa. Lirypa er brunsparaglet i sommerdrakt, og fjellrypa er mer grålig i drakten på sommerstid. Når de to fugleartene er i vinterdrakt er det vanskelig å se forskjell på rypeartene. Fjellrypa er tausere enn lirypa. Livsløpet til rypa Rypene kommer til ved at en høne finner seg en rypemann; stegg. De parrer seg, bygger reir, og hunnen legger så 7- 14 egg. Eggleggingen skjer som regel i mai, men kan variere etter klimatiske forhold. Rugetiden er ca. 3- 4 uker, og etter dette klekkes ungene, og begir seg sammen med mor og far ut i verden. Her lærer de seg å lete etter mat. Etter 2 uker lærer kyllingene seg å fly, og forlater foreldrene for godt noen uker senere. Bevegelsesmønster til rypa Lirypa trives best i liene hvor der er kratt av bjørk og vier, eller hvor det finnes bær av ulike slag. Når været er godt kan den trekke lenger opp i fjellet. Når rypene spiser, beiter de alltid med vinden og til fots. Vinden kommer flyvende med mat, kvister, skudd av bjørk, vier og bær. Har man først sett spor etter rype, kan man fort finne ut hvor de finnes ved å finne vindretningen, og følge sporene i vindretningen(fingermetoden). Rypene spiser småstein for å ”rense systemet”, de er ofte å se i veikanten i grålysningen. Det samme gjør storfugl og orrfugl. Rypebestanden har gått kraftig ned siden 50 år tilbake, da kunne man se flokker med flere hundre ryper. Blant annet kan jakt på ryper vært med at bestanden har minket. Rypeantall kan variere fra år til år, når det er mye lemen et år, da er det mye ryper også. Dette på grunn av at da får rovvilt annet å spise enn rype. Bortsett fra jakt med hagle og salongrifle, er snarefangst; ”giellabivdu” en sterk tradisjon for samer, villmarkinger og fangstmenn.
  Samisk - Samigiella
Les mer »
Rievssat- Rype
Rypeprosjekt- 3. Årstrinn 1.time: Teori, hefte om rypa, lære begreper på samisk 2.time: Lage av rypesnarer ved Nederstevannet 3- 4 time: Sjekke rypenarer, gå på skøyter 5-6. time: Lage rypebilde av papir 7. time: Lage av leirryper 8.time: Lytte sagnet om jostedalsrypa, samisk rypesang, lytting av rypelyd 9. time: Pusse leirryper 10. time: Igangsette råbrann i tønne til leirryper 11. time: Male rypene 12. time: Lakke rypene 13- 15 time: Rypeprosjekt presenteres som utstilling på temakveld for småtrinnet Rypeprosjekt 6. Årstrinn 1.time:Teori- heftet om rypa, lære begreper på samisk 2.time:Teori om rypa 3.time:Lage rypegjerde- snare(inne) 4.time:Lage leirryper (råbrann av ryper sammen med 3. klasse) 5.time: Skrive skilter på samisk/norsk til utstillingen 6.time: Pusse leirrypene 7. time: Male leirrypene 8. time: Lakke leirrypene Utstilling av rypeprosjektet under temakveld for småtrinnet Begreper: giron – fjellrype (også stedsnavnet Kiruna) ( lat:lagopus muta) rievssat – lirype (lat:lagopus lagopus) reivssatgiella- rypesnare giella – snare uksa – dør rievssargárdi – rypegjerde gárdi – gjerde veahkkeneavvut – hjelpemidler niibi – kniv rievssatjuolgi – rypebein rievssatgazza – rypeklo rievssatluodda – rypespor rissi – kvist rissit – kvister muohta – snø čakča – høst čakčat – om høsten dálvi - vinter dálvet – om vinteren Rievssahat :/: Eadni duđđu gá, ga, ga, gá, ga! Áhčči čuorvu bevg, bevg, bevg! Čivggat stohket bi, bi, bi, bi bi! Buohkat skeiket beavgga, beavgga, bevg!:/: :/: Eadni duđđu gá, ga, gá, ga! Áhčči čuorvu bevg, bevg, bevg! Čivggat stohket bi, bi ,bi, bi! Buohkat skeiket beavgga, beavgga, bevg!:/: Pekka Lukkari Sagnet om Jostedalsrypa Mange av de rikeste og gjeveste ættene i Sogn dro opp i Jostedalen, på den måten kunne de unnslippe svartedauen. Der bosatte de seg, bygde hus og gårder , men de hadde gjort den avalen med folk nede ved fjordene at de ikke måtte ledes folk fram til de på noen måte før faren var over. Ville noen skrive til de måtte de legge brevene under en viss stein, den steinen har de siden kalt brevsteinen. Under den kunne også de som levde ved sjøen hente brev. Steinen ligger tett atmed veien fra Jostedalen til Luster på eiendommen til gården Ormbergstølen. Det er i grunnen to steiner som hvelver sammen som man kan smette igjennom, men det ser ut som om det er kun en stein. Den kalles for styrkesteinen, og det er fordi folk stopper opp for å hvile, ete og hente styrke der. Uansett hvor forsiktige de var kom svartedauen til Jostedalen også, der døde alle bortsett fra en liten jente. Det fortelles at så mye som syv kyr kom til nabobygda Gudbrandsdalen, og ingen kom og letet etter de. Noen mente at de kom fra Jostedalen, og gjorde de det var det gått skikkelig galt i Jostedalen. Det ryktes at det var sendt folk fra nabobygdene i Sogn for å undersøke hvordan tilstanden var da det ikke var lagt flere brev under steinen. Husene stod tomme, mange av de døde var ikke blitt gravlagt. Dette var vel om høsten. De dro gjennom hele dalen, men de så ikke røyk fra eneste hus, og det var ikke tegn til liv. Da de kom til Mjelvesdalen så de spor etter menneske i nysnøen, de fulgte etter sporene, og på gården Bjørkahaug oppdaget de en liten jente. Med det samme hun så de la hun til å springe inn i bjørkeskogen, men de nådde henne igjen. De spurte henne forskjellige ting, men hun skjønte ikke de, og de skjønte henne, bare noen få ord: ”mor- vetle rjupa”. De forteller at når moren hennes var døende satte hun veslejenta i en fjærseng, mat på bordet og i senga så hun iallfall ikke skulle sulte i hjel. Da de fant henne var det vokset fjær på henne. Mennene tok jenta med seg hjem, og hun ble en skikkelig bra jente. Noen forteller at hun senere ble gift og bodde på Bjørkahaug, der hun siden ble værende til hun døde. Men flere sier hun hun bosatte seg på Runnøy i enden av Gaupnefjorden der Jostedølene kjører til sjøs. De kalte henne Jostedalsrypa etter det moren hennes hadde sagt da hun stakk henne ned i fjærsenga, og slekta hennes som var mektige kalte de for rypeslekta. Den slekta skulle ha til merke at de hadde ”fuglehold”, det vil si store åpne svettehull i hodet og i huden etter dunen som hadde begynt å vokse på henne. Noen fortalte at hun ble gift med en storkar fra Danmark og flyttet med han. Arbeidsgang: laging av leirryper § Lag rype av leire. § Del leirrypa i to med streng midt på( i bredderetning). § Hul ut leirrypa på begge sider og videre under den, slik at det blir en sammenhengende åpning Det skal være smalere åpning under. § Risp opp streker med et redskap på leiren hvor du delte den. Fukt med vann og sett sammen den delte rypa. Bruk eventuelt mer leire om nødvendig. § Tørk leirrypa. § Puss den først med grovt sandpapir og deretter med fint sandpapir. § Råbrenning av rypene i tønne ute. § Male og lakke leirrypene. Råbrenning av leirprodukter i tønne: § Bruk en gammel bensinfat/tønne(av metall). § Skjær av hele toppen av tønna. § Lag 15- 20cm x 15- 20cm åpning nederst mot bunnen av tønna. Ikke skjær bunnen av tønna. § Bygg tønna opp slik fra bunnen og oppover: I bunnen en god del med never, deretter små tenningsved og større vedkubber. Hell eventuelt tennvæske på vedene. Oppå dette legges hønsenetting, dekk til godt i kantene. Deretter legges sagflis nesten til toppen. Legg leirproduktene i sagflisen, alt skal være dekt. Sett tilslutt en lokk på av jern, metall eller tykk sponplate. Tenn på i åpningen nederst, se til at det tar ordentlig fyr. Dette skal brenne til det slukkes av seg selv og leirproduktene er blitt kalde. Da først kan produktene taes ut av tønna. Dette kan ta 12 timer eller mer. Det kan være lurt å la det brenne over natta. Resultatet på produktene kan bli forskjellig, men det skal bli delvis sotfargede produkter. Leire er levende materiale, og kan derfor sprekke under brenning. Råbrenning bør skje under tilsyn av voksne på grunn av tønna blir veldig varm. Kilder: http://historielaget.jostedal.no/rypa-1892.htm ”Ánde ja Risten jagi fárus” – Kerttu Vuolab
  Samisk - Samigiella
Les mer »

Drømmefanger
Tverrfaglig undervisnigsopplegg: drømmefanger. I forbindelse med grunnskolens uke,bestemte skolen at vi skal avslutte denne uka med «Åpen dag». Dette foregikk på dagtid. Foreldre,besteforeldre og andre, var velkommen. Tema på grunnskolens uke var globalisering. Samtidig i Norge ble det fokusert på lesing gjennom prosjektet «lesereisen». Det var ønskelig å få flere barn til å lese og å lese mer. Skolen vår fikk tilsendt et stort verdenskart,elevhefter og lærerhefter. Hver elev valgte i starten å lese en bok. de leste på skolen og hjemme (frivillig). De som hadde vanskelig for å lese,lyttet til lydbøker,antall leste sider ble omgjort til kilometer. På skolen vår begynnte vi med leseprosjektet i god tid før grunnskolens uke. Vi startet «lesereisen» i Norge,etter et visst antall leste sider, fikk vi spørsmål om landet. Vi måtte svare riktig for å kunne komme til neste land. Vi merket opp på kartet reiseruta og til slutt kom vi tilbake til Norge,da hadde vi vært innom mange land i verden. Vi koblet «lesereisen» til temaet i grunnskolens uke, og bestemte at vi skal ha «Åpendag» med bl.a. salg av drømmefangerere med faktakort. Videre ble det bestemt at alle elevene på mellomtrinnet skulle være med å lage drømmefangere og faktakort, og dette skulle de stå og selge etter tur. Størrelsen på drømmefangeren var avgjørende for prisen. Inntekten skulle gå til tv aksjonen «Drømmefanger»en aksjonen som støttet mishandlede kvinner. Drømmefangerne ble laget i farger til flagget til de forskjellige land vi var innom på lesereisen. Faktakortet ble festet til drømmefangeren. Faktakortet ga opplysning om landets innbygger tall,areal,religion,språk og hovedstad. På selve «Åpendag» var det mye folk innom skolen. Drømmefangerne var populære, og de ble fort utsolgt. Vi måtte improvisere, og i full fart laget vi forskjellige små figurer av piperensere som vi også solgte i tillegg. Da vi telte opp pengene, var vi godt fornøyde med resultatet. Vi lagde drømmefangere utifra flaggets farger fra hvert land,og fakta kort til hvert land som vi knøt fast i hver drømmefanger. Undervisningopplegg:laging av drømmefanger. 1.Vi klipte jern strenger i ulike lengder for å lage drømmefangere. Vi teipet sammen endene på jernstrengen. 2.Samtidig som vi surret garn rundt strengen hadde vi piperensere langs med s trengen slik at det skulle bli tykkere. 3.Vi sydde nettingen til drømmefangeren med nål og garn,samtidig settet vi perler i ulike farger. 4.Så laget vi tråder som henger ned fra drømmefangeren.På enden av trådene surret og limte vi fast fjær i ulike farger,noen elever settet også perler i tråden. 5.Så lagde vi fakta kort til hver drømme fanger som ble festet fast i drømmefangeren.
  Kunst og håndverk
Les mer »
Skapelsen av planeten Tellus
Gud skapte jorda og stjerneverdenen på 6 dager står det i Bibelen. Det står og i Bibelen at 'en dag er som tusen år.' Altså at en dag i skapelsesprosessen varte i lang, lang tid. Folk hadde ikke forstand på 700 millioner eller eller 1700 millioner år .Men 1000 år kunne man kanskje forstå. Under oppbygging av jordkloden var det prosesser som hadde som oppgave å skape gode forhold for menneskene som skulle skapes og som skulle befolke jorda. Den nordlige jordkule har hatt sterke varmeperioder som har bygd opp lagre av kull , olje og gass i jordbunnen .I tillegg kom så fornybar energi som vannkraft, bølgekraft, vind og solskinn og annet, goder som menneskene i det aller siste har forstått å utnytte for åoverleve. Lyngenfjorden ender i Nallovuoppi ( utlagt til å bety Nålbukta.) Kåfjord og Storfjord ble betrakta som sidefjorder til Lyngen-fjorden. Lyngen: På samisk : Ivgo. Kvensk :Yykiæ. Det kvenske navnet kan komme av gammel-karelske hygiæ , som har tilknytning til ordet for sand. Og sand var det nok i utløpet av Skibotn-elva, elveutløpet med leira og sandbakkene innover. Skibotn-elva på russisk : Ivgo Rieka. Skibotn ligger ved Lyngenfjorden , med Skibotnbukta. Oppover mot øst er så Skibotndalen, den ender i Sopphijærvi eller Sargijærvi, og en liten sidebekk kommer fra Hærgijauri . For lenge sida, kanskje 20.000 år eller noe seinere lå Nord-Troms og Finskekilen under veldige ismasser, kanskje 3 kilometer tykk eller enda mere. Det var under den siste store istid. Men nordspissen av Andøya i Nordland skal ha vært isfri. Og i Tysfjorden er det en stor hule der det er funnet rester etter mus og smådyr som er omtrent 30.000 år gamle. Det kan ikke ha vært is i dette området da. For ca 15.000 år sida kom det så en svært varm periode og ismassene begyndte å smelte. Isen tinte og vannet rant ned i Bottniska Viken i Østersjøen og ned til Nordishavet. Vannet strømmet ned Bardudalen, alle dalene i Målselva, Signaldalen, Kitdalen, Skibotndalen, noe ned Manndalen , men der er ikke elveutløpet særlig stort. Det rant mye vann ned Kåfjorddalen og i den store Reisadalen. Vannet fosset ned og rev opp jorda og presset seg ned i fjellet ved å bruke småstein som ' boremaskiner. ' Oppe i Lulle ( som betyr ' mot sør ' i samisk . Navnet kan og komme etter Lulle- Lassi som skal ha bodd der for lenge sida .) var det en innsjø. Men elva grov seg ned ved Brannfjell og innsjøen ble borte. Når ismassene med sin voldsomme tyngde begynte å forsvinne så begyndte jorda å heve seg. Jordkloden er ikke kompakt av stein og sand, men det er mere flytende med flater og lag av forskjellige sorter masser utafor den glødende massen i jordas indre. I den første tida for menneskenes innvandring , for kanskje 12.000 år sida lå havet rundt Lyngen ca 60 meter høyere enn i dag. Oppe ved vanninntaket til Skibotn vannverk ved Velma i Abaja ser man rester etter sjøskjell i elveskråningen av Erik-elva . Velma: Fra samisk fielbma = sakterinnende , dyp bekk. Velma er et kvensk ord.Det kan og ha vært brukt i det eldgamle samiske språket i Nord- og Midt-Troms. Dette språket er nå tvangsflyttet inn i nord-samisk, som bygger på Karasjok-språket. Elva ned dalen førte med seg store sandmasser som la seg der elva rant mere sakte. Lag på lag ble bygd opp og older-treet satte i gang med å bygge opp matjord, godt hjulpet av vier-treet , via. ( Sørnorsk: Selje. Older på sørnorsk: Or. ) Men elva var vill og utemmet og på grunn av tyngdekraften og jordas omdreiing forandret elva sitt løp heile tida. Elva grov seg ned i sandbakkene ved elva, de kalles for meler, mæl . På den andre kanten ble det en slett sandflate som så begynte å vokse til. Og det gikk ganske fort, for det var varmt i luften den gangen. Vintrene må ha vært korte og milde. På grunn av at elva mange ganger har revet opp sandslettene i flatlandet i Skibotn så finnes det ikke noen oldtidsfunn der. Alt som m†tte ha vært der, av gjenstander og tufter er tatt av vannmassene og maset ned i elvebunnen. Den eneste plassen der det er funnet gjenstander fra gammel tid, steinalderen er i området mellom Einar Kohts hus og dit Nina og Reidar Nilsen bor, Her er det funnet flere steinøkser. Dette området lå ved sjøkanten , i en bukt og elva raserte ikke her. Røykenes var vern om storsjøen som kunne komme inn Lyngenfjorden . I Olderelva var det lett å fange småfisk til mat og ellers var det mer enn nok av annet spiselig, bær, sopp, egg og vilt av alle slag. Tett furuskog ( forra på nordnorsk) sto det der og den gikk i ett over Russland og Sibir til Stillehavet. Menneskehetens alder er av vitenskapen delt inn i epoker: Eldre steinalder er fra ca 8 .000 før Kristi fødsel til ca 4.500 år før Kristi fødsel . Dette passer inn i Nordkalottens historie, for menneskene begynte å komme for ca 12.000 år sida eller før , vandrende og roende østfra, forbi Kvitesjøen ( på finsk Vienan-meri ) , Onega ( finsk: Äänesjärvi ) og Ladoga til Finskebukta ved St. Petersburg. Den russiske professor G.Pankrusev har funnet flintrester som forteller at det har bodd folk ved bredden av Kvitesjøen . Han forstår det slik at restene er 10.000 år gamle.
  Historie
Les mer »

Skibotn bedehus
Et læstadiansk forsamlingshus Læstadianismen kom til Skibotn: De to første læstadianerpredikantene som kom til Lyngenområdet ble sendt av Lars Levi Læstadius til Skibotn-markedet høsten 1848. Den ene av disse var samen Antin-Pieti. Lars Levi Læstadius hadde bl.a tatt opp kampen mot drukkenskapen som var stor blandt befolkningen på Nordkalotten, og i forbindelse med markedene var det ekstra stort forbruk av alkohol. Historien forteller at ryktet om Læstadius's vekkelse hadde nådd bygda, og de to utsendingene ble dårlig mottatt. Ingen ville gi dem husly eller skysse dem videre. Historien forteller også at de stod på veien og talte og samtalte med forbipasserende folk om Guds Rike. De skal også ha sunget en salme før de dro videre. Og nettopp på det stedet hvor de to sang, der ble Skibotn bedehus bygget vel 40 år senere. I løpet av 1850-årene slo vekkelsen rot i Skibotn, og fikk stadig flere tilhørere. Antin-Pieti var som regel i Skibotn hver sommer for å holde forsamlinger. I 1860-årene ble Erik Johnsen fra Kåfjord kalt til predikant. Disse to reiste mye sammen både i Norge og Sverige. Bedehuset bygges: «Den aller første opptakten til innsamling av midler til reising av det læstadianske bedehuset på Skibotn, skal ifølge utsagn fra menigheten, være skjedd i 1875 da forkynneren Antin-Pieti sjenket som første gave kr 100,- til bygget. I 1892 skrev biskopen en appell i Tromsø Stiftstidende om innsamling av midler til formålet, og en tid senere kvitterte han i avisa for mottatt beløp, og meddelte at innsamlingen skulle fortsette. Huset ble så bygd umiddelbart etter.» (Sitatet er fra Lyngen Bygdebok) «Bladet Tromsø Stiftstidende inneholdt den 10. desember 1890 en appell fra biskopen om innsamling for å få bygd et bedehus på Markedsplassen. I et nummer av bladet i 1892 takket biskopen for mottatte bidrag og opplyste om at innsamlingen fortsatte. Byggingen starten i begynnelsen av 1890-årene, og den første delen ble ferdig til bruk i 1895.» Sitatet er fra «Skibotn Markedsplass del 1 og 2» utgitt av Fylkeskonservatoren i Troms. En tredje kilde, Hilmar Sommerseth skriver i «Pappa som samlingsholder» at bedehuset ble bygget i 1893. Det er altså ulike meninger om når det første byggetrinnet var ferdig og ble tatt i bruk, men 1893 regnes av de fleste som sannsynlig. Det historien forteller er at Antin-Pieti holdt flere samlinger i bedehuset. Han var som regel i Skibotn hver sommer, fram til han døde i 1898. Det første bygget var ca 7 meter i firkant. I følge fylkeskonservatoren ble bedehuset første gang branntaksert i 1905, og det ble da beskrevet slik: «Det var bygd i furutømmer og taket var tekt med bord og skiferstein. Det var da 11,2 meter langt, 7 meter bredt og 2, 65 meter høgt. Det bestod av ett rom med en dør og 8 vinduer. Det var innredet med ett kateter og 36 faste benker.» I 1920 ble det igjen holdt branntakst. Det var nå satt inn et galleri med trapp ved «indre tverrvæg». I tillegg var det satt opp en flyttbar bordvegg. Denne flyttbare veggen ble satt opp fordi det ble delt av et rom til skolebruk. I 1921 (23?) ble huset utvidet med ca 4 meter mot vest. I 1931 ble bedehuset utvidet med ca 4 meter mot øst, og fikk nå form av en korskirke. Koret med alterbord og alterring ble gjort ferdig til kirkeinnvielsen som fant sted i 1931. Den første altertavla ble også satt opp. Den var laget av Olav Falsnes og var et enkelt kors på en treplate. Etter 2. verdenskrig måtte det utføres en del reperasjoner, blandt annet måtte alterringen settes i stand. I 1947 ble det satt inn nye vinduer. I 1949 ble sørskipet forlenget med 8 meter. Innvending ble velving påsatt, nye benker ble laget mm. Denne påkostninger kom på 21000 kr. Bygget hadde nå en grunnflate på vel 200 kvadratmeter. Bedehuset fikk og 3 gallerier på ca 90 kvadratmeter, og dermed ble det ca 300 flere sitteplasser. I 1950 ble det igjen holdt branntakst. i 1963 ble bedehuset utvidet med 4 meter mot vest, og tårnet ble bygget. Taket på tilbygget fra 1949 fikk pålagt stein og innvendige vegger ble panelt. Maling og utbedringer ut- og innvendig ble foretatt. Disse omkostningene kom på 29725 kr. Nå ble også det tredje galleriet utbedret for å gi plass til orgel. I 1973 ble den nordlige korsarmen utvidet, og det ble ordnet ventilasjon etter forskriftene. Ny festekontrakt som gjelder hele tomten ble nå undertegnet og tinglyst. På grunn av nye brannnforskritfter ble det utvidelse mot nord og sør i 1981. Det ble bygget nye innganger, og trappene fra to av galleriene kommer nå ned i disse, mot tidligere inne i selve bedehuset. I 1985/86 ble det skiftet teppe i hele koret og innenfor alterringen. I 1986/87 ble dåpssakrestiet utvidet. Det ble bygget et nytt prestesakresti og det ble satt inn to antikvariske blyglass vinduer i koret. Prosten ved Torleif Bjartli skrev brev til Nord Hålogaland stiftsdireksjon ang. utbygging av koret i Skibotn bedehuskapell. INNVIELSE TIL KAPELL 22.juni 1931 var en varm sommerdag, minnes Helga Furumo. Hun var da en jente i skolealderen og fikk være med en voksen til kirkeinnvielsen. Det var St. Hans-stevne, så det var mange mennesker til stede. Karine Pedersen, hotelleier og lærerinne, hadde et orgel som denne dagen ble lånt til bedehuset. Tilstede var biskop Berggrav, som foretok innvielsen sammen med sokneprest Slyngstad, res.kap. Anton Bøckmann, en finsk militærprest Miettinen, kledd i uniform. Predikantene Erik Johnsen, Mikkel Mikkelsen og Erik Eriksen var også til stede. En og en av prestene gikk frem og leste fra Bibelen, det var bønn, og bl.a. ble salmen «Kirken den er et gammelt hus...» sunget. Biskopen erklærte så huset for helliget og innvidd for Guds ord. Samme dag ble ti barn båret til dåpen, og det var også mange mennesker som gikk til nattverd. Også neste dag var det gudstjeneste med barnedåp. Fru Furumo minnes også at biskop Berggrav sa til Erik Johnsen: «Du sier at du ikke skal ha takk, men du er en levende sten.» Et utdrag fra Eivind Berggrav's bok : «I spenningens land», side 115-118 : «Det motsatte av kirkekunst har vi i Skibotn bedehuskapell. Jeg kvakk da jeg fikk se det. Kunne dette være kirke? De har satt samlingsplassen sin derinne i Lyngen alle de læstadianerne som sogner til Erik Johnsens over mange bygder vidstrakte krets. Så fikk de seg et hus – et «skur» ville mange kalt det. Byggverket blev oppført etter hvert og utvidet med en sidefløy nå og da, så det til slutt er blitt et korshus. Under Skibotn marked (vår og høst) og ved St. Hanstider holdes det store samlinger der, med gudstjenester og møter både for- og ettermiddag i 3-4 dager. I mange år har dette huset vært deres kjære hjem, enkelt og fattig utstyrt, slik som det svarer til livskårene og til læstadianernes uvilje mot all slags pynt. I en årrekke har de ønsket å få et kor- tilbygg, så huset deres kunne bli innviet til kirke. Disse Luthers mest trofaste arvtagere vil helst ha ordet og sakramentene i fellesskap. Det hadde truet med at staten stoppet hele gleden. For det står i kirkeloven at det skal være 80 cm avstand mellom benkene i en kirke. I Skibotn var det så trangt om plassen at de hadde satt inn alt de kunne av benker – uten ryggstø og smale som hønse-vagler, og avstanden var bare 60 cm. På disse 20 cm fikk de avslag på sin bønn om at huset måtte bli innviet for dem. Da blev de sta. Aldri i verden, sa de, vil vi kaste ut sitteplass for 80 mennesker, det er trengsel nok som det er. De hadde rett! Et ord til statsministeren og kirkestatsråden om den særegne situasjon, og så blev det funnet en utvei så loven gav seg for livet. Nettopp livet! For det som her manglet av kunst, det fantes av liv. Erik Johnsen var nær de 90 år den gangen. En undersetsig kropp, et profetansikt i miniatyr, et lunt blink o øyet, et mandig alvor, en klok skalle. De kalles over hele Nord-Norge for Erikianere de som har ham til åndelig fader. En herlig kar med sunn og sterk og ekte luthersk kristendom. Det kan være mange svakheter ved det som kalles læstadianisme, men ikke ved Erik Johnsens personlige livsform. Han har sandelig vært en høvding for et stort folk. Med de 94 år har han fremdeles sin spenstighet. «Men jeg klarer ikke preke så lenge om gangen nå,» klager han. «Før kunne jeg i 4 timer, når er det stritt med 2.» Dette henger sammen med hele læstadianismens læreform for talen. Det er alltid en fortløpende utleggelse av ordet. Kapitel etter kapitel. Derfor er det ikke så utpreget sammenheng i talen, og folk går ofte fra og til, talen er likesom et rinnende velde som de kan gå fra en stund og vende tilbake til, - det er der hele tiden. Jeg har aldri hørt Erik Johnsen har laget religiøs «prat». Han har alltid innehold, det er reell mening i det han bærer fram. Men nå skulle vi altså innvie hans eget gamle hus til kapell for menigheten. Han måtte få være med selv, syntes vi prester. Og så stod han da i koret i sin hjemmevevde grå kortjakke, med de store støvlene, og holdt alterboken i hånden, tett opp til de små grå øynene. Han leste med den distinkte, litt spinkle, men lyse røsten sin, syngende i den aksent som fremkommer ved kryssning mellom norsk og finsk, og med et hjertelag som gav sølvklang til hvert ord. Han var et syn og en herlig opplevelse. Etterpå skulle jeg preke. I læstadianernes samlingshus er det aldri prekestol, men en slags opphøyet dobbelt skolepult. Taleren sitter. Bibelen ligger på bordet foran ham. Tolken sitter ved siden. (De bruker nesten alltid den finske bibelen, den er deres «hellige bok»; talen er dels på finsk, dels på samisk, og så blir den tolket). Det hele blir naturlig, og kontakten kommer av seg selv – er ikke våre vanlige norske prekestoler snarere som et avstandssignal? - og prekenen blir som en samtale, eller skal vi si: som en utdeling av ordet. Jeg sa nå til Erik: Du må preke selv i dag etter at jeg først har sagt noe. Jo, det ville han, «men jeg er gammel og trøtt, så jeg går over i predikanstuen vår og legger meg og sover mens du preker; send bud når du er ferdig.» Under salmen etter talen min gikk det beskjed til Erik. Han kom ruggende opp gjennom midtgangen, i skjorteermene, for det var en varm dag, en storermet rød-gul rutete hjemmelaget skjorte. I midtgangen møtte jeg ham, pekte på de fargerike skjorteermene hans og sa: «Nå, du er i bispeskrud du også i dag, Erik!» Han smilte godt, og da vi kom opp til talerstolen, var det et høytidsøyeblikk. Jeg sa, henvendt både til menigheten og til Erik: «Gå nå opp på din egen prekestol i det hus som du har vigslet gjennom mange år ved ordets forkynnelse og tal nå til menigheten her for første gang etter at vi sammen har vigslet huset til kirke.» Der satt han på prekebenken og bladde i skriftordet. Han var en andakt, han var et levende stykke av Herrens eget kunstverk i menneskeliv der han satt. (Erik Johnsen døde i desember 1941, nær 99 år gammel.) Vi skulle senere på dagen ha den første nadverd. Jeg opplevet det jeg aldri har sett hverken før eller siden. Hadde jeg vært i tvil da jeg kom, om det gikk an å innvie et hus som så slik ut, så blev det nå anderledes. Vi synger i salmen om hus «bygd av menneskehender». Nå fikk jeg se huset bygd av levende stener. Skriftemålet begynte. Jeg gikk innenfor knefallet og gav dem etter som de knelte, men håndspåleggelse etter Kristi ord og befaling, tilsigelsen av alle deres synders nådige forlatelse. Knefall etter knefall. De strømmet stadig frem. Det var som om hele kirken kom. Det tok ingen ende. Armene mine begynte å visne. Men det stod så klart for meg: Dette er Kristi gjerning på jord. Han går med aldri tretnende utbredte hender for å utdele forlatelse; og her er vi hans tjenere framfor noe annet sted. Av de 350 mennesker som var i kirken, kom de 274 til alters. Siden har jeg alltid syntes at Skibotn var det mest egenartede gudshus jeg har opplevd.» Utdrag av brev til Storfjord menighetsråd fra Nord-Hålogaland bispestol ved Kristen Kyrre Bremer: «Viser til deres brev 30.4 til fylkesmannen i Troms, sendt bispekontoret 29/5. d.å. Fra biskopens protokoll for kirkevigsler siteres følgende: «Skibotn bedehuskapell i Storfjord, Lyngen, innviet til kirkelig bruk mandag 22. juni 1931 av biskopen assistert av sokneprest Slyngstad og res.kap. A. Bøckmann. I skriftlesnningen tok også del predikantene Erik Johnsen, Lyngen, hans sønn Erik Eriksen, og Mikkel Mikkelsen, samt den finske prest Miettinen. Tekst Kol. 4, 1-4.» Det attesteres herved at vigslingen av Skibotn bedehuskapell til kirkelig bruk fant sted 1.juni 1931. Nord-Hålogaland bispestol Kristen Kyrre Bremer sign.» Utdrag fra «Her bor mitt folk»: Biskop Berggrav var tilstede under innvielsen av bedehuset til kapell i 1931. I 1932 gir læstadianerpredikanten Erik Johnsen denne erklæringen om samarbeid med kirken: «Vi samarbeider etter evne med kirkens tjenere -vi har endog latt vårt, av egne midler oppførte bedehus på Skibotn, innviet til Kirkekapell». INVENTAR Innvendige tak og vegger er panel som er malt i lyse blåe og gråe toner. Bedehuset ble malt ved siste reparasjon i 1989, og Eva Lindbakk var konsulent for fargevalget. Gulvet er lyst, lakket tregulv, og koret er teppebelagt. Benkene er malte. Vinduene er nye, men holdt i den smårutete gammeldagse stilen. I koret, på hver side av altertavla, er det blyglassvindu. Disse ble kjøpt av innsamlede midler av Skibotn Menighet. Altertavla ble gitt til Skibotn bedehus av Emma og Johan Beck i 1950. På alterbordet er det en stor hvit duk i hardangersøm. Motivet langs ytterkantene er kors og kalk. Duken henger over et rødt antipendium, som dekker alterbordets front. Prestens kneleskammel er trukket med samme røde stoff. På alterbordet står det to lysestaker, en vinmugge, en stor kalk, en oblatboks og et oblatfat, alt i sølv. Her finnes også prestens bøker ved gudstjenester og andre kirkelige handlinger. Alterringen har form av en halvsirkel. Øverst på ringen og knefallet er trukket med rødt skinn. Dette ble utført av Ernst Hulbak. Til høyre for alterringen står to brudestoler, og til venstre er døpefonten. Under dåpsfatet, og mellom fatet og muggen, ligger to hvite duker. Fat og mugge er i sølv. Over døpefonten henger et kobberstikk med motivet Maria og Jesusbarnet. Prekestolen er oppbygd med et par trappetrinn. Den er til venstre for koret. Oppe på prekestolen ligger to bibler, en svensk og en gammel fra 1888. Disse biblene tilhører Den Læstadianske Menighet, og brukes bare av predikantene. I midtgangen ligger to røde løpere som danner et kors. Belysningen inne består kun av hvite kupler med unntak av en lysekrone. Orgelet er plassert på tårn-galleriet. Tidligere var det to vedovner i bedehuset. En rund magasinovn ble tatt bort ved siste restaurering. I dag finnes det kun en vedovn igjen i bedehuset, og oppvarmingen skjer kun ved elektrisitet. Ved hovedinngangen finnes to hyller med Landstad's reviderte salmebøker, ca 20 stykker. Dåpssakrestiet er utstyrt med oppvaskbenk, en sofa, et bord og er prydet med to broderte bilder med religiøse motiver. Det er laget et bøttekott i sakrestiet. På veggen i prestesakrestiet finner vi et bilde av Torleif Bjartli, Stofrjords første prest. Her finnes oppvaskbenk og et skap hvor presteklærne henger. I skapet finnes også en del blomstervaser. GAVER Innventar og utstyr i Skibotn bedehus er fremskaffet ved innsamlinger og gaver. År 1875 kr 100,- gitt av Antin-Pieti Gotisk bibel,trykt 1881,gitt av Erik(Johnsen?) 1910 Tomta til bedehuset, gitt av familien Rasch 1925 Reisastua, gitt av «Nordreisaværinger» 1931 Dåpsfat,gitt av biskop Berggrav til kirkeinnvielsen. Fatet var med tiden blitt stygt og er for noen år siden forsølvet. Alterduk, gitt av fru Slinde En lysestake i sølv, gitt av Rasch & Georgsen En lysestake i sølv, gitt av brødrene Ola & Anton Gievær, Lyngseidet En kalk i sølv og ett oblatfat i sølv, gitt av Karine Pedersen og Aksel Seppola En oblatboks i sølv, gitt av Emma og Johan Beck 1950 Altertavle, gitt av Emma og Johan Beck 1970 Kirkeklokke i messing, gitt av Emma og Johan Beck Inngravert; «Lyd til Herrens Pris og Ære at din klan må budskap bære.» Koralbok, gitt av Sigrun og Hilmar Sommerseth. «Lyngen Menighetsblad, februar 1971: Skibotn kapell ; I året som er gått, er det gitt to verdifulle gaver til kapellet på Skibotn. Avdøde kjøpmann Johan Beck og hans frue Emma har sjenket ei ny kirkeklokke. Den ble vigslet av fung. Sokneprest Telhaug og tatt i bruk ved høymessen under høststevnes. Desverre ble det ikke forundt giveren å få høre klangen av denne sin gave, bortsett fra den ene gangen da klokken ble vigslet, men slik er nå engang menneskets lodd, vi kan ikke bestemme våre dagers tall. Til henne som sitter igjen med sorgen og savnet, er det at vi vil si vår takk med bønn om at Herrens selv måtte velsigne med sine rike og evige gaver. Sigrun og Hilmar Sommerseth, Kjeldebotn, har gitt en koralbok. Detter er og en kjærkommen gave, da kapellet en tid har hatt orgel men ikke koralbok. Vi er overmåte glad, og vil på denne måten takke for denne og alle de andre gavene som våre kirkehus er blitt beriket med i den senere tid. Måtte Gud velsigne dere alle. Menighetsrådet» 1973 Svensk forgylt bibel, gitt av menigheten i Karesuando den 3/6-73. Hilsen med salme 119, v 105 1983 Tre salmenummer-tavler, gitt av Skibotn Husmorlag 1985 Kobberstikk-bilde, gitt av Ritva Saarapaltio-Laitinen 1987/88 To flaggstenger, bygdeinnsamling ved Skibotn Husmorlag To flagg, gitt av Mattias Seppola 1989 En lysekrone, gitt av Georgsen's Eiendom Ett sett særkalker i sølv, gitt som gave til Skibotn Menighet, fra Helga og Ottar Furumo 1988/89 kr 170.000,- , anonym giver 1991 To dåpskjoler med luer, gitt av Skibotn Husmorlag Til følgende gaver mangler enten årstall eller giverens navn: En sølvmugge for altervin En sølvmugge for dåpsvann, anonym giver Katafalk, gitt av Johan Beck A/S ved Anton Sommerseth Duk til katafalk, gitt av Emma Beck og Laura Isaksen, Lyngseidet To broderte bilder, gitt av fru Aune To duker til døpefonten Messehakel, sydd og gitt av skreddermester Johan Eriksen, Skibotn Ett sett særkalker i sølv Golvløpere, gitt av Mary og Guttorm Nilsen To brudestoler, gitt av Olaf Thomassen, Valanhamn Stakittgjerde rundt Skibotn bedehus og Reisastua, kostet av kommunen, oppsatt av Hans Pettersen og Eilif Knutsen Utstyr som er kjøpt ved innsamlede midler: Alterduk nr. 2, innsamling ved Anna Olsen Antependium, innsamling ved Anna Olsen 1974 Høytaler-anlegg, utbedret i 1989 1991 To kandelabre i smijern, håndtverk, laget av brødrene Asle og Helge Seppola. Flombelysning, bygdeinnsamling
  KRL
Les mer »
REISASTUA
Dette huset står like ved bedehuset i Skibotn. Den 4.oktober 1920 ble festekontrakten for fri grund til Reisastua underskrevet av familien Rasch og Erik Johnsen. Huset ble bygd av Den Læstadianske Menighet i Nordreisa for at predikantene derfra skulle ha et sted å bo når de var i Skibotn på stevner. 17.november 1920 ble det holdt branntakst. Av denne taksten går det fram at huset var 6,32 meter langt, 4,42 meter bredt og 3,78 meter høyt. Huset var i to etasjer og hadde 4 rom. 1.november 1925 ga reisaværingene heftelsesfritt fra seg dette huset. Det ble nå innlemmet i bedehuset, og disponeres av «bedehusets bestyrelse». I 1973 ble det bygd et tilbygg til den eldste delen av huset. Der er det toaletter, vedsjå og bårehus. Dette byggearbeidet var bl.a. Einar Grape med på å utføre.På grunn av den korte avstanden til riksveien, måtte grunneierne fraskrive seg evt. erstatningskrav m.m. «Den egentlige Reisastua er 9,55 meter lang, 4,5 meter bred og 3,78 meter høg, i en etasje med soveloft over. Den er kledd med stående, pløyd og kvitmalt panel. Taket er tekt med skiferstein. Det har vært fine krysspostvinduer i huset, men disse er nå, med ett unntak, skifet til «husmorvinduer». Reisastua har en tredelt plan med ark over midtpartiet mot sjøen. Tilbygget er totalt 6,5 meter langt og 6,8 meter bredt. Det har en lavere takvinkel enn Reisastua og passer ikke så bra i stil med denne.» Sitatet er hentet fra «Skibotn Markedsplass del 1 og 2», utgitt av Fylkeskonservatoren. Av ovenstående ser jeg at det opereres med to ulike størrelser på den egentlige Reisastua. På loftet er det i dag 3 rom med sengeplasser. Et soverom nede. I stua nede er det to sofaer. Den ene sofaen er gitt av Alvin Gamst, og den andre er kjøpt av innsamlede midler. I Reisastua finnes forøvrig et bord gitt av Helga og Ottar Furumo og 2 skinnsofaer gitt av Ruth Seppola. Der er også en bibel, 1930-utgaven, gitt av Mattias Seppola.Der er og en stor finsk bibel med lås, den er trykt i 1903. Reisastua brukes fremdeles som bolig for predikantene under stevnene.
  KRL
Les mer »


« Forrige side -  Flere artikler »

- Design/ utvikling: STORFJORD DATA 2©06 -