tirsdag 23. februar 2010

Kald på hodet!!

De siste mnd så har ikke det håret, eller manglende håret, plaget meg såå fælt som det gjorde i begynnelsen. Når jeg først mistet håret, så var det nok noe av det verste jeg har opplevd.. akkurat der og da! Men så fikk jeg litt andre ting å tenke på.. Sånn opp i mot beinmargstransplantasjon, så er det å miste håret bare en liiiten dråpe i havet.
Men NÅ er det plagsomt! Er det noen som er klar over hvor sjukt kaldt det er på hodet uten hår??? Og hvor blir det av den globale oppvarmingen????
Jeg har som oftest brukt parykk hele veien, men nå har jeg jo 10 mm med hår og er litt "tøff i trynet", så i dag skulle jeg ut på min daglige tur (Med lue vel og merke).. Noe de fleste vet, er jo at varmen forsvinner ut gjennom huet, eller føttene. Men jeg hadde på meg varme sko, så det var ikke derfor jeg hakket tenner og var blåfryst i hele ansiktet etter ti minutter! Så det ble en kort tur ut, før jeg fant sofaen, ett tykt pledd og en snill mann som laget te og pannekaker til lunch!
Resten av dagen var/er ikke noe særlig, med vedvarende frostanfall, hakking av tenner og ellers en lite fin form.. På toppen av dette har jeg noen kjekke bivirkninger av ene medisinen jeg tar, med konstant kvalme og hodepine!
Livet er herlig om dagen!!
Men det var vel egentlig ikke dette jeg skulle skrive...
På det forrige innlegget mitt, fikk jeg litt delt tilbakemelding. De som faktisk svarer på det jeg lurer på, og som ikke påstår at jeg gir opp. Som skjønner hvorfor jeg tenker som jeg gjør. Og det som er kanskje "kjipest" med det, er de jeg IKKE kjenner, er de som støtter valgene mine.. Mens folk som har vært "vennene" mine i mange år, påstår at jeg gir opp pga en utfordring (Utfordring???) og det føles som jeg gjør noe alvorlig galt mot de, ved å slutte med hest på heltid.. Og hvilken forskjell blir det egentlig? Jeg har jo kun vært på hesteryggen to ganger siden jeg ble syk, så det blir en mild overgang for å si det sånn.. Og de siste 10-15 åra har det vært over gjennomsnittet mye hest.. Og veldig mye reising.. Vi har bodd mer i hytter/telt/hotell enn hjemme. Stevner, kurs, visninger, arbeid fra tidlig morgen og gjerne til langt på natt..Stadig nye krav til seg selv om å bli bedre. Presterere bedre.. Det hadde faktisk vært godt å ha bare 2 egne hester og en normal arbeidstid, som vanlige mennesker.. Men tiden vil vise hva som skjer.. Dette hestelivet har tross alt preget meg i mange år, så det er ikke helt lett å bare "legge det på hylla"... Men så er det også ting som har blitt viktigere enn hestene det siste året.. Nok om det!
Det er litt surt å måtte innse det egentlig, at svært mange av de vennene vi hadde før, kun var venner med oss så lenge alt var fint og flott, vi kunne reise,feste og ikke hadde andre bekymringer enn hva vi skulle ha til middag liksom. Men det er veeldig greit å vite hvem vi skal bruke tid og energi på fremover!
Nå "hinter" jeg ikke til de få kommentarene på forrige innlegg, men reaksjonene uteble ikke utenfor bloggen liksom. Og som jeg skrev også, så orker jeg ikke forsvare valgene jeg tar, uansett om det er det ene eller andre..
Men nå skal jeg ta meg ett varmt bad, og tine opp huet!
Husk på tykk lue når dere skal utendørs folkens, spesiellt om man er litt tynnhåret......:)

6 kommentarer:

  1. Ser ingen grunn til at du skal forsvare dine valg i det hele tatt. De som har noen innvendinger mot det får heller se til å leve sine egne liv.
    Livet er for kort til å gidde å bry seg om mennesker som skal fortelle andre hvordan de skal leve og prioritere sitt liv.
    Stå på Thea og Preben. Vi er mange som tenker på dere!!

    SvarSlett
  2. Tynnhåret kanskje, men jævla stilig på hue da! :) Følger med deg på bloggen, Thea. Ønsker deg alt godt!

    SvarSlett
  3. Trist syns jeg....venner skal jo være der for en i tykt og tynt...egentlig er det vel mer trist for dem - håper de med tiden kan se det fra din side og skjønner at det er ikke " bare " en kreftdignose !

    Gode venner er engler som løfter oss opp igjen når våre vinger har glemt hvordan det er å fly.

    Jeg har ihvertfall lært meg å være en god venn....og vil mine venner bare vel - og det bør gå begge veier - ellers er det ikke noe vennskap å samle på.
    Klem

    SvarSlett
  4. Det er vel i litt vanskeligere perioder man finner ut hvem som er vennene, og ikke er det!
    Og det er like greit å finne det ut nå, før vi bruker mer tid på de..
    Vi er egoistiske på tiden vår nemlig!;)
    Men det er sant som du sier.. Man må gi og ta like mye.. som i ett ekteskap f.eks.. Skal gi mye i årene framover jeg da skjønner jeg:)

    SvarSlett
  5. Æg he ei slike bjønnhue so du kan låne!Tåle oppimot -20, og goe og mjuke inni. Dæ kunne vore noke;)
    Lina

    SvarSlett
  6. Det med venner er ikke alltid så enkelt, det tar tid å luke ut de "rette".Men når man først finner de, så har du de for alltid...Venner velger man selv! Det er nok ikke vondt ment disse komentarene du får, det er bare det at de faktisk ikke skjønner hva det er snakk om her..Dessuten er de nok i en livsfase der de ikke kan se annet en hester, og rett og slett ikke kan forstå hvordan det går ann å legge det vekk. Var det ikke just ei kjendis dame som gikk ut i media for å snakke om hvor enkelt det er å komme ut av en depresjon?, hun hadde jo skikkelig erfaring med dette, for hun var jo blitt sååååå lei seg når hun røyk ut av "skal vi danse"!

    Desverre så er det ofte sånn at folk må oppleve ting på kroppen /sjela for å kunne skjønne hva det er snakk om..Det er heller ikke nok å "kjenne" noen som har vært syke.

    Gode mennesker har som regel opplevd tøffe tider!

    Jeg vet jo heller ikke helt hvordan du har det Thea. Du har vært døds syk og er nå på vei til å bli HELT frisk...Hvordan påvirker det livet? Mine sykdommer påvirker hverdagen min hele tiden. De tingene jeg elsket å gjøre, som å RI for eksempel. Det er noe jeg ALDRI kommer til å gjøre igjen. Og det SVIR! Jeg vet at slik jeg er NÅ, det er kanskje det BESTE jeg kommer til å være resten av livet...De dagene kroppen min IKKE vil noen ting, så MÅ jeg bare, for jeg vet ikke om det noen gang vil bli bedre..Prognosene mine går bare nedover, og selv om jeg ikke kan DØ av det, så mister jeg likevel utroligt mye av livet mitt..

    Når du endelig er ordentlig frisk igjen Thea,
    da vil jeg fremdeles sitte her, sannsynligvis sykere en noen gang. og jeg vil drømme om at det er meg som kan slenge meg på hesteryggen og ri gjennom en høstkald skog mens røde, gule og oransje blader virvler opp rundt meg!Og mens solen bader landskapet! Finnes det egentlig noe bedre i hele verden?? NEI, og jeg skal aldri oppleve det igjen.......

    Som du ser Thea, så er jeg i "sippe" humør i dag, så ikke les kommentaren min for bokstaveligt! Humør er viktigt, og å skrive noe som helst i en humørfri fase er ikke lurt..kanskje derfor du gikk i hi ja!

    På sånne dager har ALLE det bedre en meg!..Er det ikke rart hva smerte gjør med sinnet? men i morgen i morgen, da er alt bra igjen,(håper jeg) og jeg kan igjen sette pris på alt jeg har, og være lykkelig over at jeg ihvertfall klarer å gå en rusletur i skogen, selv om det jeg egentlig ville var å reise med hundeslede til nordpolen!!

    En god klem til deg Thea, fra en sippete Marianne som har årets verste dag!!**smil**smil**det er SOL ute!!!

    SvarSlett