Historie
Tatovering stammer fra det engelske ordet tattoo,
som igjen kan spores tilbake til tahitisk tatu eller tatau, som betyr å
markere eller å streke. Skikken å risse eller prikke varige linjer inn i
huden med et skarpt redskap. Fargestoffet er oftest sot eller tusj,
tatoveringsredskapet er en torn, nål eller et kamlignende instrument med
spisse tenner. Mest utviklet er tatovering i Polynesia, særlig på
Marquesas-øyene og New Zealand. På Marquesas ble hele kroppen tatovert.
Tatovering ble her brukt til å vise sosial status, foruten av rent
dekorative hensyn.
Hos mange folk i Afrika og Australia praktiseres
arrtatovering. Mønsteret skjæres inn i huden med en kniv, hvoretter aske
gnis inn i såret. Det danner seg da opphøyde, lyse arr. Også her viser
tatovering oftest sosial status, og blir f.eks. brukt ved pubertetsriter
og markerer overgang til «voksen» status. Tatovering kan også tjene som
identitetsmerke eller gruppekjennetegn, f.eks. som bevis på etnisk eller
klanmessig tilhørighet. Sjøfolk har ofte brukt tatovering som et slags
«yrkesmerke».
Det er funnet kinesiske mumier datert til det andre
århundre f.Kr. med tatoveringer. Japanske tatoveringer menes å ha funnet
sted titusener av år tilbake.
Kilder: Store Norske Leksikon og Wikipedia.
Tatovering som meningsdannelse
Tatovering var på moten i den britiske overklassen på slutten av
1800-tallet. Senere har fenomenet særlig preget mer marginaliserte grupper
i samfunnet. I de siste tiårene er tatovering igjen blitt moderne, nå også
blant «vanlige» mennesker. Hvorfor er det slik? Hva er det ved vår tid og
vår tids mennesker som befordrer dette behovet for å stille seg til skue?
Oppgitte interessekonflikter: Ingen
Helt siden menneskehetens opprinnelse har begge kjønn hatt forskjellig
praksis og forskjellige teknikker for å dekorere, forskjønne, forandre og
modifisere den kroppen vi er født med. Hodedeformering, afrikanske arr,
kinesisk fotbinding, mesoamerikansk tannfiling og burmesiske halsringer er
eksempler på dette. Frem til James Cooks sjøreise på 1700-tallet var
tatovering stort sett isolert til sydhavsøyer og fjerntliggende
kontinenter. «Tattoo», eller «ta» og «too», er identisk med polynesisk for
«tegn» og «sjel». Ved profesjonelt utført tatovering plasseres
pigmentpartikler permanent i dermis ved hjelp av et elektrisk
tatoveringsapparat.
Religion og overklasse
I stammesamfunn hadde medlemmene tatoveringer fordi samfunnene var så
komplekse med hensyn til religiøse vurderinger, sosial status og behovet
for å markere mot og heltehandlinger. Med Cooks sjøreiser ble den
«siviliserte» verden kjent med disse skikkene. Men europerene var trolig
alt i førmiddelalderen blitt kjent med tatoveringskunsten. Den kom
sannsynligvis til Europa fra Egypt. Med pavens bannlysning av tatovering
espanaviagra forsvant den i store trekk som kulturelt fenomen. Kunsten overlevde
likevel i Storbritannia, der anglosaksernes konger bar tatoverte
dekorasjoner som hengivenhetstegn eller av religiøse årsaker. Etter
normannernes invasjon i 1066 gikk det flere hundre år uten at tatovering
ble nevnt i historiske skildringer.
Kirken holdt tatoveringskunsten i live gjennom 1600- og 1700-tallet. Dette
begrenset seg dog til den gresk-katolske og den gresk-ortodokse kirken.
Selv i dag har mange prester i den koptiske kirken tatoveringer. Mange
pilegrimer tatoverte seg i Jerusalem, og tatoveringen ble da sett på som
bevis for reisen og et symbol på hengivenhet til Gud. Kristne pilegrimer i
Jerusalem var tatovert med St. Georg, Kristus på korset eller jomfu Maria.
Denne praksisen foregår også i dag.
På slutten av 1800-tallet ble tatoveringer stor mote i den europeiske
overklassen. The New York Times hevdet i 1880 at «minst 7,5 % av de
fasjonable damene i London er tatovert i utilgjengelige lokaliteter».
Blant kjente personligheter var tsar Nikolai II, kong Oscar, keiser
Wilhelm og de fleste medlemmene av den britiske kongefamilien tatovert.
Winston Churchills mor skal visstnok ha hatt to tatoveringer: ett symbol
på evigheten og ett patriotisk bilde til ære for kong Edvard VII, slik som
andre rike londonere.
Ved århundreskiftet ble en elektrisk drevet tatoveringsmaskin oppfunnet.
Tatovering ble mindre smertefullt, lettere å utføre og billigere å kjøpe.
Dermed mistet de sin eksklusivitet og popularitet hos eliten. Fra da av
ble det en offentlig oppfatning av tatovering som en avvikende praksis. De
som tatoverte seg, ble sett på som marginale. For sjøfolk markerte
tatoveringene tilhørighet og identitet og ofte yrkesstolthet, selv om
mange senere nok kunne angre bittert på at de lot seg tatovere.
Renessanse for tatovering
Fra midten av 1960-årene fikk tatovering en renessanse over hele den
vestlige verden. Yngre tatovører, gjerne med universitets- og
kunstskolebakgrunn og erfaring med tradisjonelle kunstneriske former,
begynte å utforske tatovering som uttrykksform. Ulikt de tradisjonelle
tatovørene la de yngre mer vekt på kreative enn økonomiske verdier. De
spesialiserte seg i sjelden design og var selektive med hvem de ville
tatovere. Dette gav tatovering igjen økt status.
I 1960-årene var det to utviklingstrekk med viktig innflytelse på
kroppskunstbevisstheten i USA og Europa: Den ene var fredskorpsene og
tilsvarende bevegelser der folk fikk erfaring fra fremmede og eksotiske
kulturer. Omtrent samtidig begynte hippiebevegelsen å adoptere
ikke-vestlig kroppsdekorering. Tatoveringskunsten ble fornyet, og både
menn og kvinner tok hull i ørene og andre steder på kroppen (piercing). I
1970-årene var det viktig for homofile og kvinner i kvinnebevegelsen å
vise at de hadde kontroll over egen kropp. Dette gav seg uttrykk i
kontroversielle former for kroppskunst. Punkbevegelsen i 1980-årene
utfordret også forankrede konvensjoner gjennom kroppsutsmykkingen. Fra
1990-årene og fremover kom den nye tatoveringsbølgen også til Skandinavia.
Tatoveringskunsten fikk en voldsom renessanse og viljen til å la seg
tatovere økte.
På sporet av den tatoverte tid
Bildemediene har i økende grad skapt vår tids verden og vår fortolkning av
den. Men mennesket reflekterer like fullt over sine valg av stiler de vil
bli identifisert med. Selv om vi går som James Dean og kler oss som
Madonna, betyr ikke det at vi er manipulert, men at mediene er viktige
byggeklosser i våre symbolske uttrykksformer. Mediepersonligheter er blitt
viktige referansepersoner for oss i bygging av livsstil og identitet.
Store blå tatoveringer av fullriggere på brystet, kjærestens navn skrevet
i blått over fingrene eller et hjerte med amors pil gjennom påskriften «Honululu
Caby» er ikke lenger hipt, slik det var i 1950-og 1960-årene da sjøfølkene
vendte hjem fra de sju hav med en aura av eventyr rundt seg. I dag må man
skrive seg selv i et annet språk, i andre fortellinger. Gjerne i medienes
fortellinger om helter. Mennesker tar de symboler som medieheltene stråler
med. Symbolene er blitt til ferdige produkter med mening.
Veksten i konsumkulturen i etterkrigstiden har samtidig skjøvet
tyngdepunktet fra funksjonalitet til estetisering. Kroppens overflate er
mer og mer kommet i sentrum, slik vi blant annet ser det i musikkvideoene.
I reklamens tid er den kroppslige estetikk kommet til å bety mer enn dens
instrumentalitet. Dagens helter er de mennesker som behersker og forgyller
fritiden, ikke de som fremhever arbeid, disiplin og moral. Som eksempel
kan nevnes at mange svenske kvinner tatoverte seg med en sommerfugl etter
en TV-serie der en ung kvinne hadde en slik på skulderen. Mens unge gutter
lar seg inspirere av hardtslående filmstjerner som Bruce Willis, velger
unge jenter ofte tatoveringer som de ser at stjerner som Madonna og Pamela
Anderson har. Rockeband er ofte forbilde, og mange ber om motiver de har
sett hos medlemmer av hardrockband på TV. Da et tatoveringsstudio ble
åpnet i nærheten av en videregående skole, gikk flere ungdommer dit og lot
seg tatovere, mange med såkalte tribalmotiv.
Teorier om sosial identitet viser at identitetsmarkører like gjerne kan
handle om å kommunisere hvem man ikke er som hvem man er. Man kan derfor
tenke seg at man blant disse ungdommene finner flere som ikke
identifiserer seg med majoritetskulturens kategorier for vellykket
identitet. Det kan være flere grunner til dette, blant annet at man står
fjernt fra disse kategoriene. En slik situasjon kan løses gjennom aktivt å
kommunisere avstand til majoritetskulturen og dens normer for levesett for
øvrig. De som lar seg kroppsdekorere, synes å ha mer problemer med sosial
integrasjon på arenaer der voksne har en dominerende innflytelse, som for
eksempel i skolesammenheng.
Selvrealiseringens moralske tråd er altså en autensitet som hviler på det
å være oppriktig overfor seg selv. Det innebærer at man, med en
formulering av Laing, er i stand til å rive det sanne fra det falske selv.
Å være oppriktig overfor seg selv vil si å finne seg selv, men da denne
iscenesettelsen er en selvkonstruksjonsprosess, må den være preget av
overordnede mål - det vil si å være fri for avhengighetsforhold for å
oppnå en særlig tilfredsstillelse. Denne tilfredsstillelsen er i en viss
forstand et moralsk fenomen, fordi den innebærer at man skaper en følelse
av å være god eller verdig.
Å være seg selv nok
Kultfigurer som fakir Musafar i USA er opptatt av dekadensen i den
industrialiserte verden og vil tilbake til primitive, tradisjonelle
kulturers visdom (9). Sjamanisme og ny teknologi dyrkes side om side. Finn
Skårderud mener det er symptomatisk at Musafar i en årrekke har levd et
dobbeltliv som kroppsmystiker og som suksessrik reklamemann i
høyteknologiske Silicon Valley.
Den økende kroppslige bevissthet i den senmoderne tid betyr også at man i
større grad er klar over hva diett og mosjon betyr. Kroppsbevissthet blir
et middel til å konstruere et differensiert selv. Å oppleve kroppen er en
måte hvorpå man kan skape sammenheng i selvet som et sammenhengende hele,
hvorom individet kan si at det er her jeg bor. Det senmoderne mennesket
søker altså mening i en for dem meningsløs verden. I jakten finner det
moderne menneske pseudomeninger å holde fast på, fordi den ytre
virkeligheten er blitt for kompleks for ham. Det er det denne jakten på
personlighet og identitet uttrykker. Fremmedgjøring er ikke annet enn tap
av mening og sammenheng. Ettersom mennesket ordner orden og kaos
hierarkisk i bevisstheten, må denne trusselen om meningstap bringes til
opphør. I dette sosiale rommet er det det senmoderne mennesket vokser
frem, berøvet modernitetens trygge institusjoner. Samtidig sprer
masseproduksjonen varekonsumpsjonen fra aristokratiet til de brede lag av
befolkningen. Tidligere oppfordret de som voktet den offentlige
sunnhetstilstand og moral arbeideren til å arbeide ut fra en moralsk
forpliktelse. Nå lærer de ham å arbeide så han kan få del i konsumets
gleder.
Konsumkulturen forsterker oppfatningen om kroppen som et instrument for
fornøyelse og selvekspressivitet. Den mest outrerte utgaven av denne
tenkningen presenteres av den intravenøse heroinmisbrukeren som bruker
kroppen som instrument til å oppnå følelsesmessig tilfredshet og mening i
den for ham meningsløse tilværelsen.
Jakten på mening
Interessen for kroppen og kroppsdekorering som tatovering og piercing har
nådd kolossale proporsjoner i Vesten de siste tiårene. Men økende
utbredelse driver moten mot opphør, fordi nettopp utbredelsen opphever
atskillelsen. Leger erfarer at svært mange, især unge piker, kommer og vil
ha fjernet tatoveringene de tok for ett, to eller fem år siden. Enkelte
unge bruker opp mot 10 000 kroner på å fjerne tatoveringer, hevder en
dansk lege ved et privatsykehus i Vejle.
Kroppen vil trolig bestå som prosjekt for det senmoderne menneske i jakten
på mening og livsstil. Samtidig som det meldes om en bølge av mennesker
som vil fjerne tatoveringen sine, melder Aftenposten om at stadig flere,
særlig unge gutter, er villige til å bruke anabole steroider for å få en
mer muskuløs kropp. En i biceps det er lagt ned mye og hardt arbeid ii
helsestudio, er ingen meningstom «ting» når vi lever i en tid der behovet
for rå muskelkraft er begrenset. Denne søken etter integrasjon og mening
inngår i en større sammenheng der livsstil er blitt et fremtredende
uttrykksmiddel i den vestlige verden. Det enkelte menneske skaper
integrasjon og identitet blant annet ved å kommunisere den til andre som
livsstil. I denne betydningen av begrepet livsstil kan tatovering meget
vel tolkes som en søken etter mening. Ettersom livsstil også kan forstås
som de kommunikative aspekter ved selvet, pretenderer tatoveringen eller
den tatoverte å si noe om sitt indre gjennom tatoveringen.
Dersom man betrakter det som meningsfulle symboler som skal gi
materialitet til fortellinger om selvet og individene, ser man at store
bicepser, piercing og tatovering er funksjonelt i dagens urbane
høyhastighetssamfunn. Det handler om å bli sett av den andre. Å bli sett
av den andre er vanskeligere nå enn i bygdesamfunnet på 1950-tallet. Dette
synes å bli bekreftet i empiriske studier. I så fall er det en evolusjonær
tilpasning mennesket har gjort.