ARTICLES AND REVIEWS

Dalane Tidene 25.03.1998

Tramps trampet flatt.

På plate blir det litt for tydelig at The Tramps har et stykke opp til giganter som The Pogues og The Waterboys. Men straks Stavanger-bandet inntar et feststemt lokale, blir denne lille svakheten bøyd inn under noe langt viktigere.

Når røyken ligger tett, og alkoholen bobler i blodet, som i Grand Kjelleren på lørdag, kommer gruppa til sin fulle rett. Og da framstår Tramps som et av landets….tja, fire fem beste live-band.

Medlemmene i gruppa har etternavn som Larsen og Johansen. Men de musikalske røttene er godt plantet i irsk jord. Bandet plukket fram låter fra både debutplata ”Silver and gold” og ferske ”Fireland”. Mest minneverdig var kanskje vakre ”Enchanted”. Men coverlåtene stod sentralt. Og i så måte har gruppa litt av en katalog å velge i.

-Her en sang av en fyr vi ikke kommer utenom. Han hadde tenkt seg til Norge i fjor, men var så uheldig å falle ned fra en barkrakk i Dublin, gliste vokalist Rune Larsen, og kastet seg ut i ”If I should fall from grace with God”. Han pratet selvsagt om Shane MacGowan, eks-vokalist i legendariske The Pogues. Tramps forsynte seg også godt av sangene til Mike Scott, tidligere sjef i The Waterboys. Best var en leken versjon av tradisjonelle ”Raggle Taggle Gypsy”. Sangen ble gjort kjent på det fenomenale albumet ”Room to roam”, oppfølgeren til enda bedre ”Fisherman’s Blues”. Gruppa gjorde også ”Sunny Sailor Boy” til sin egen, og innledet andre sett med en vakker versjon av ”What do you want me to do”. Sistnevnte er hentet fra Mike Scotts solodebut, glimrende ”Bring ’em all in”.

Stemningen i Grand Kjelleren var bra fra starten av, men det tok virkelig av da klokka begynte å nærme seg halv to. Da Tramps kjørte i gang noe ihjelspilte ”Whiskey in the jar”, var det kun få av de 200 i lokalet som ikke lot seg rive med. Spesiell oppmerksomhet fikk fele-magiker Pete Johansen, da han jumpet ut i folkemengden, og fortsatte konserten der. Til tider reduserte han Arve Tellefsen til en døv og lam trønder uten armer.

Resten av bandet, med Andy McLarney på fløyte i spissen, fulgte bra opp med frenetisk musisering. Hele gjengen mestrer dessuten kunsten å balansere en sigarett i munnviken, synge samtidig og få det til å se lett ut, etter mønster fra Keith Richards. Og det gir selvsagt bonuspoeng.

Av utseende ligner for øvrig vokalist Larsen på Andrew Strong i The Commitments. Men stemmen hans minner mer om nevnte MacGowans, selv om den ikke er like herlig snøvlete.

 

 

Av Ingve Aalbu