Reisebrev VII

Reisebrev VII - februar og mars 2006
Martinique - Dominica - Iles des Saintes

De siste ukene har vi fortsatt ferden nordover. På franske Martinique fikk vi oppleve europeisk storby, historisk interessante steder og litt motgang på den tekniske fronten. Dominica ga oss fantastiske naturopplevelser med sine høye fjell og grønne vegetasjon. På idylliske Iles des Saintes utforsket vi Terre D’en Haut til fots og kom i nærkontakt med iguana.

Martinique

Caribindianerne kalte Martinique ”Madinina” – Blomstenes øy. Martinique har, bortsett fra noen korte perioder under britene, vært fransk siden den ble kolonisert. Med sine 1 100 km² er Martinique den minste av de franske oversjøiske øyene.

Keiserinne Josephine vokste opp på Martinique på en 200 acre stor plantasje med 150 slaver nær Trois Ilets sør på øya. I ”Sailors Guide to the Windward Islands” av Chris Doyle leser vi om hvordan Josephine og Martinique ved et skjebnens lune kan settes i forbindelse med slaget ved Trafalgar.

I 1804 var Napoleon stor i Europa, men britene hadde fortsatt herredømmet til sjøs og kontrollerte de karibiske farvannene. Skip var imidlertid mangelvare og en oppvakt fyr la merke til at Diamond Rock på sydkysten av Martinique var stedet britene ville stasjonere et skip til om de hadde et. Britene utstyrte derfor Diamond Rock som et skip. Det var litt av en utfordring å klatre opp det bratte, golde, slangeinfiserte fjellet og utstyre det med kanoner og nok vann og forsyninger for et helt mannskap. Men de klarte det, og i 18 måneder var Diamond Rock en ubehagelig overraskelse for intetanende skip som kom seilende inn til Martinique.

Napoleon var rasende. Dette var fødestedet til hans elskede Josephine. Han beordret Admiral Villeneuve og hans menn til sjøs for å befri klippen og ødelegge Lord Nelson og hans flåte. Villeneuve lurte seg gjennom den britiske blokaden i Frankrike og satte kursen for Martinique. Lord Nelson luktet blod og skuddpenger og skyndte seg etter fra England. Han var imidlertid blitt feilinformert og satte kurs for Trinidad. Villeneuve kunne derfor befri Diamond Rock og returnere til Frankrike uten å treffe på Lord Nelson.

Napoleon var ikke fornøyd med Villeneuve. Den britiske flåten kontrollerte fortsatt sjøen. Villeneuve ble derfor beordret til å rapportere i vanære. Han foretrakk død fremfor vanære, og dro til sjøs igjen for å slåss mot Nelson i slaget ved Trafalgar. Ironisk nok overlevde Villeneuve som ønsket å dø, mens Lord Nelson døde.

Fort de France

Vår første havn på Martinique ble byen Fort de France i bukta Fort de France midt på vestkysten av øya.

Byen ble grunnlagt i 1676 av markisen de Bass og het Fort Royal inntil Napoleon Bonapart døpte byen om til Fort de France i 1848. Etter at St. Pierre ble lagt i ruiner i 1902 (se historien lenger ned), måtte Fort de France takle signifikant befolkningsøkning og rask økonomisk utvikling. Samtidig ble administrasjonen flyttet hit. I 1947 ble Fort de France den administrative hovedstaden på Martinique, og innbyggertallet er i dag rundt 100 000.

I Fort de France la vi oss på anker ved sentrum. Vi sjekket inn og tok en runde i byen. I sentrum er det handlegater med mange små og store butikker, store, franske supermarkeder med bra utvalg og flere koselige barer og restauranter. Utenfor sentrum er det store shoppingsentere, fabrikkutsalg og industri.

Australske Lee i Mi Querida kom roende over den første morgenen. Han ville advare oss mot å vandre rundt i sentrum på kveldstid. Selv var han blitt ranet ved 21-tiden et par kvelder tidligere. Han hadde slått godt fra seg og de hadde ikke fått med seg mer enn mobiltelefonen hans. Han har seilt rundt i 10 år uten våpen, men nå er han gått til innkjøp av pepperspray.

På kvelden inviterte Lee oss over på øl og rødvin. Lee har en farm på sydkysten av Australia. Naboen driver jorda og inntektene deles 50/50. Han fortalte om båten, Mi Querida, som han har bygget selv. Det var 12 år med jobbing fra morgen til kveld, og resultatet er blitt veldig bra. Mi Querida er en flott båt på 44 fot.

Lee fortalte historier fra turen sin og hvor godt han liker Norge. To somre har han tilbrakt i norske farvann. Muligheten for å være alene i uberørt natur der du må klare deg selv med det du har og det naturen gir deg, var noe av det han satte stor pris på.

Han viste oss bilder fra Kimberly nord i Australia. Der kan man seile på elvesystemer innover i landet, men bade skal man være forsiktig med. Det kryr nemlig av krokodiller der! Vi så et bilde der han hadde seilt Mi Querida oppover en elv til et fossefall og ankret under fossen. Han kunne trekke båten frem til fossen for å ta seg en dusj på fordekk! På siden av fossen kan man klatre fra hylle til hylle, men man skal passe på tidevannet. En amerikansk jente var for sen tilbake til båten når tidevannet kom inn. Det var krokodiller i vannet. I stedet for å klatre oppover hyllene og vente til tidevannet gikk ut igjen, ville hun prøve å svømme de 20-30 meterne bort til båten. Hun var en habil svømmer og mente hun kunne svømme fortere enn krokodillene den korte strekningen. Det gjorde hun ikke. Å svømme fra en krokodille er noe man ikke bør prøve på.

Lee skal tilbringe et år her i Karibien før han setter kursen mot Stillehavet neste vinter.

Overfallet på Lee gjorde at vi mistet lysten på byturer på kveldstid. I tillegg ruller det bra på anker utenfor Fort de France. Små, raske ferger går med korte mellomrom fra tidlig om morgenen til sent om kvelden, og det ruller godt hver gang fergene passerer. Vi bestemte oss derfor for å undersøke muligheten for å få plass i marinaen i Anse Mitan, og ringte marinaen fra en internettkafe. Men der var det ingen som kunne engelsk (eller tysk eller norsk), og vi måtte bare legge på igjen. Innehaveren av internettkafeen forbarmet seg over oss. Han kunne heller ikke engelsk, men vi kommuniserte fint ved hjelp av tegnspråk og lommeparlør. To minutter senere hadde han reservert plass i Marina de la Pointe for oss.

Anse Mitan

Vi seilte de 3 nm over bukta fra Fort de France i rundt 11 m/s, og var bekymret for hvordan det ville gå å legge til i en marina der vi visste det er trangt om plassen. Da vi rundet siste bøye inn til marinaen, var det som å seile gjennom en usynlig dør. Marina de la Pointe du Bout ligger helt avskjermet for vær og vind, og vindmåleren vår gikk fra 11-12 m/s og ned til 0-1 m/s. Ingen grunn til bekymring! Vi fant frem fendere og tau, fikk anvist plass og fikk god hjelp av nabobåtene med fortøyningen. Deilig å ligge i en marina med vann og landstrøm etter et par måneder på anker.

Anse Mitan er et rent feriested. Det er mange små butikker som selger suvenirer, badetøy og postkort. Fra bord langs fortauene tilbys smykker, kjøleskapsmagneter og andre suvenirer i alle varianter. Martinique er jo fransk, så et supert bakeri med deilige bagetter, croissanter osv. ligger bare et steinkast fra marinaen.

I marinaen lå det to store dykkerbåter og Svein-Hugo ble med på en dykkertur. De dykket på et rev utenfor Anse Noir og sikten var svært god.

Biltur

I Anse Mitan leide vi bil i to dager for å se litt mer av Martinique. Den første dagen kjørte vi nordover langs småveier midt på øya. Vi kjørte gjennom tropisk regnskog og over fjellkammer. Vi kjørte feil og vi prøvde å finne veier som ikke eksisterte lenger. Men vi fant frem til slutt! Fra Le Morne-Rouge (den byen som ligger høyest over havet på Martinique) kjørte vi ned til sjøen og Martiniques nord-vestligste by, Le Prêcheur.

I Le Prêcheur ville vi leie firehjuls motorsykler og bli med på tur opp til en foss med en fin badekulp, slik det stod reklamert for i brosjyren vi fikk på turistkontoret. Men det fikk vi ikke. Da hadde vi måttet reservere per telefon på forhånd, og det går bare med gode franskkunnskaper. (Turistkontoret var ikke like serviceinnstilt som innehaveren av internettkafeen. De har som policy kun å dele ut telefonnummer, ikke ringe rundt for turistene. Så da blir det noen bomturer på oss i stedet. Det enkleste er nok å lære seg fransk!).

I stedet ble det lunch i St. Pierre, før vi kjørte på en smal og bratt vei oppover mot vulkanen Mt. Pelée. Litt skummelt, men fantastisk utsikt!

Den andre dagen med bil ville vi besøke museet på fødestedet til Keiserinne Josephine, Musee de la Pagerie. Det ligger fem minutters biltur fra marinaen og klok av skade sjekket vi med turistinformasjonen samme morgen. Men da vi kom frem var museet stengt. Alle museene er stengt på mandager. Så ble det shopping i stedet.

Mangrover

På ettermiddagen leide vi kajakk hos Kayak Nature Evasion i Au Village de la Poterie ved Trois Ilets. Det var sen ettermiddag og ikke tid til den lange (og bedre!) runden på 3 ½ time med guide. I stedet fikk vi padle den lille runden på 1 ½ time uten guide. Etter en nøyaktig forklaring av ruten, samt forsikringer om at det verken fantes slanger, krokodiller eller andre farlige dyr i mangrovene (de får tydeligvis mange rare spørsmål fra turister!), kom vi oss nedi kajakken. Det var en stødig plastkajakk med plass til to. Vi padlet i frisk vind og utadgående strøm over bukta til mangrovene. Det var uvante bevegelser og det er ikke fritt for at det kjentes godt både i overarmene og skuldrene. Endelig over bukta, fant vi det grønne flagget og padlet inn mellom mangrovene. Det var som å komme inn i en helt annen verden. Vannet var helt stille. Mangrovene hang utover på begge siden av den lille elven vi padlet. Vi hørte fuglesang og andre dyrelåter. Det krydde av små og mellomstore krabber på mangroverøttene. Et par fisk vaket og svømte rundt kajakken. Fantastisk! Og litt skummelt…

Etter å ha kommet vel tilbake til kajakkutleien, fikk vi et kort foredrag om mangrovene. Vi lærte at mangrovene er viktig for utklekking av fisk. Flere fiskeslag kommer inn til mangrovene og legger egg mellom røttene der større rovfisk som barrakuda ikke kommer til.

Mangrover trenger tre ting for å gro og ha det bra:

Tilgang på både saltvann og ferskvann
Vanntemperatur på mellom 18 og 28 °C
Tidevannsforskjell. Tidevannet bringer inn oksygen og næringsstoffer, og tar avfallsstoffene med seg ut igjen

Når blomsten på et mangrovetre visner, danner det seg en kjegleformet spiss. Denne vokser til den er en lang stengel; brun nederst, grønn øverst. Når den er moden slippes den ned i mudderet. Ut fra den brune delen som graver seg ned i mudderet, vokser det røtter. Fra den grønne delen vokser det ut nye grener, og et nytt mangrovetre vokser opp.

Batteritrøbbel

Etter fem dager i marina, var planen å seile nordover til St. Pierre. Svein-Hugo skulle bare sjekke syrenivået og vannet i batteriene først. Syremåleren viste rødt. På alle fire batteriene. De nye, fine batteriene vi kjøpte i Lisboa er ødelagt etter bare 5 måneder… Og vi som har vært så nøye på å lade de før spenningen blir for lav. Så måtte vi seile tilbake til Fort de France i stedet, der vi fikk gleden av å kjøpe 4 nye forbruksbatterier og et nytt startbatteri.

To dager senere blir de nye batteriene levert på kaia. Svein-Hugo bukserer våre gamle batterier over i jolla og kjører inn for å hente de nye. Etter å ha lempet batteriene om bord (hvert batteri veier i underkant av 30 kg), måler han for sikkerhets skyld spenning og syrenivå. Spenningen på de nye batteriene er bare 11,5 volt. Syrenivået er rødt og vi aner ugler i mosen. Svein-Hugo drar inn til forhandleren som mener at jo da, dette er helt normalt. Det er bare å lade de. Vi tror ikke helt på han, men har ikke noe valg. Svein-Hugo kobler til batteriene og setter på motoren for å lade. Etter mange timers ladning er syrenivået fortsatt rødt. Ny tur inn til butikken. Forhandleren lar seg fortsatt ikke overbevise. Han mener det kan være noe galt med det elektriske om bord i Sedna, og setter derfor selv et batteri av samme type og dato som han har solgt til oss til ladning. Vi drar tilbake til båten og fortsetter å lade de nye batteriene.

Dagen etter viser forhandleren oss at spenningen på batteriet han satte til ladning er bra. Men hva med syrenivået spør Svein-Hugo? Syrevekt under 1,16 betyr at batteriet normalt er ødelagt, mens et fulladet batteri har en syrevekt på 1,28. Et ødelagt batteri kan fortsatt lades til å vise spenning, men den vil raskt falle under forbruk. Nei, sier forhandleren, han har bare en til salgs i butikken og den vil han ikke bruke. Bruk min, sier Svein-Hugo og drar syremåleren opp av sekken. Motvillig går han med på å måle syrenivået. Resultatet er rødt. Syrevekten er 1,14. Nei, sier forhandleren, det kan jo være noe galt med syremåleren. Han vil fortsatt ikke tro oss. Svein-Hugo overtaler han til å måle med den nye syremåleren i butikken. Syrevekten viser igjen 1,14.

Forhandleren innser motvillig at batteriet ikke er bra. Men hva nå? Det er fredag og lørdag starter karnevalet. Etter lange diskusjoner frem og tilbake blir vi enige. Vi skal seile Sedna sydover til Le Marin. I Le Marin har forhandleren en samarbeidspartner med god greie på batterier og elektronikk i båter. Han vil sjekke vårt elektriske anlegg gratis. Han vil også sette 4 nye batterier fra forhandlerens lager til ladning.

Le Marin

Le Marin er base for mange charterbåtselskaper, og stedet har en stor marina. I tillegg ligger det flere hundre båter for anker der. Le Marin er stedet for proviantering og båtreparasjoner. Badevannet er imidlertid ikke særlig attraktivt.

Vi møtte igjen Anna og Roger i Crux, som var i Le Marin for å hente Annas søster og to døtre. Anna hadde bursdag og vi spiste en deilig middag på restaurant Indigo. Kvelden ble avsluttet med eplekake og kaffe i Sedna.

Søndag ble det tid til et dykk i en av Martiniques nasjonalparker for Svein-Hugo. Mandag morgen vinket vi farvel til Crux. Servicemannen kom om bord ved 11-tiden. Han sjekket det elektriske anlegget og fant ingen feil eller problemer. Heldigvis. Av de 4 batteriene han hadde ladet, var bare 2 sånn noenlunde ok. Han satte i disse to og lovet oss 4 splitter nye batterier. Etter karnevalet. På torsdag.

St. Anne

I og med at Le Marin ikke noe egnet rekreasjonsområde, seilte vi de 2,5 nm ut til St. Anne. Her er vannet krystallklart og stranden flere kilometer lang. Vi spaserte rundt i St. Anne og de omkringliggende områdene og kom over Buggy-utleie. Det er små biler som ligner litt på go-kart-biler for kjøring i kupert terreng. Motoren er på 125 cc, og bilene kan kjøres på alt fra vanlig vei til svært kuperte skogstier. Vi ble med på en times tur rundt i omegnen. Kjempegøy!

Torsdag seilte vi tilbake til Le Marin. Batteriene fikk vi fredag og lørdag kunne vi endelig sette kursen for St. Pierre.

St. Pierre

St. Pierre ligger ved foten av vulkanen Mt. Pelée, ikke langt fra der europeiske nybyggere utryddet de siste Carib-indianerne på Martinique i 1658. Det sies at før de siste indianerne døde, kastet de grusomme forbannelser om at fjellet skulle ta hevn. Mt. Pelée, i karibisk stil, tok seg god tid. Helt til Kristi Himmelfartsdag 8. mai 1902.

På denne tiden var St. Pierre kjent som Karibiens Paris. Byen var det kommersielle, kulturelle og sosiale senteret på Martinique. Øyas velstand lå i plantasjene og de rikeste av disse lå i områdene rundt St. Pierre. Skip lastet rom, sukker, kaffe og kakao, og mange av plantasjeeierne var mangemillionærer. Det var også nok billige barer og bordeller til å gjøre sjømennene fornøyde…

Vulkanen ga mange advarsler. Allerede i februar 1902 begynte vulkanen å rumle. Et utbrudd 2. mai dekket St. Pierre i aske, og flere fugler og dyr strøk med. Samme dag ble en plantasjeeier og hans menn tatt av en lavastrøm syd for St. Pierre. 5. mai ble en plantasje rett nord for St. Pierre begravd under lavamasser.

Flere mennesker ble drept som følge av mindre vulkanutbrudd i og rundt St. Pierre allerede før Kristi Himmelfartsdag. Hvorfor ble ikke byen evakuert? Guvernør Mouttet hadde vært på Martinique mindre enn et år, og taklet ikke ansvaret med å skulle evakuere øyas viktigste by. Han ønsket desperat at problemet skulle forsvinne, og plantasjeeierne og forretningslederne, som ville tape store penger på en evakuering, oppmuntret guvernøren til å avvente.

En eventuell evakuering ville også hatt innvirkning på det kommende valget, der det var ventet at svarte velgere ville utfordre status quo for første gang.

En komité ble opprettet for å overvåke vulkanen. De ansvarlige fikk også skrevet artikler i lokalavisen Les Colonies som skulle overtale innbyggerne i St. Pierre om at det på tross av dødsfallene ikke var noen fare. Noen få hadde fornuft til å forlate byen, men for de fleste var det ikke mulig å forestille seg at en så viktig by kunne jevnes med jorden.

Det var mange øyevitner til katastrofen. Kristi Himmelfartsdag var mange på vei fra Fort de France til St. Pierre for å overvære gudstjenesten der. De så tung, rød røyk fra vulkanen sive ned mot St. Pierre. I stedet for å fortsette, klatret de opp på omkringliggende høyder for å se hva som ville skje videre.

Slutten kom to minutter over åtte om morgenen. Den siden av vulkanen som vender mot St. Pierre glødet rødt, sprakk og utløste en gigantisk ildkule av overopphetet gass som rant ned over byen, og utløste mer energi enn en atombombe. Alt som var igjen var røyklagte ruiner.

29 933 mennesker brant i hjel. 2 mennesker i St. Pierre overlevde; skomakeren Leon Leandre som oppholdt seg i kjelleren sin, og fangen Cyparis som satt i en steincelle for mord. 12 skip på anker i bukta gikk ned. Et skip klarte å komme seg unna med noen få overlevende.

En prest fant Cyparis i cellen tre dager etter katastrofen. Han hadde drukket vann som sildret ned i den raserte cellen. Senere ble Cyparis med et amerikansk sirkus der han viste frem brannskadene han fikk under vulkanutbruddet.

Vulkanen fortsatte med utbruddene utover i 1902 og i 1903, og var aktiv helt frem til 1932. I dag bor det rundt 5 000 mennesker i St. Pierre. Det er fortsatt mange ruiner igjen. Nye bygninger er blitt bygget på strukturene av de gamle, slik at mange nye hus deler minst en vegg med fortiden. På torget nede ved havnen er det bygget opp en kopi av børsbygningen slik den var før katastrofen i 1902.

Alle veier fører til rom

Dette kunne vært Martiniques motto. Hvilken vei du enn kjører, kommer du før eller siden til et romdestilleri. Vi besøkte Depaz romdestilleri i St. Pierre.

Vi hadde lest at det var en 30 minutters spasertur opp til Depaz og tok benene fatt. Litt usikre på veien, spurte vi en eldre kar som stod ved en privat innkjørsel om vi var på rett vei. Jo da, følg veien videre, ta til høyre i neste veikryss og fortsett oppover til dere ser Depaz. Merci, sa vi og gikk videre. Etter et par-tre hundre meter tuter og stopper det en bil ved siden av oss. Det er mannen vi spurte om veien. Hopp inn, smiler han, jeg kjører dere opp til Depaz. Merci, sier vi og hopper inn. Han heter George og mener det er for langt å gå opp til Depaz i middagsheten. George spør oss hvor vi kommer fra. Vi forteller litt om turen fra Norge til Karibien og hvor fint det er på Martinique. I Norge er det minusgrader og snørekorder. Vel oppe takker vi for turen og får lov til å ta et bilde.

Depaz ble totalødelagt under vulkanutbruddene i 1902, men ble gjenoppbygd av Victor Depaz i 1922. Depaz har en egen plantasje som leverer sukkerroer til destilleriet. 15 000 tonn sukkerroer tilsvarer en årsproduksjon.

En kuriositet hos Depaz er turbinen som produserer strøm ved hjelp av vannkraft. Da den ble installert på 1920-tallet, ga den strøm til fabrikken. I dag forsyner turbinen plantasje- og fabrikkarbeidernes boliger med strøm.

I St. Pierre møtte vi Maggen og Helge i Snorre IV fra Langesund. Sammen seilte vi videre nordover til Dominica og Roseau.

Dominica

Etter flere hundre år som britisk koloni, ble Dominica selvstendig nasjon for 27 år siden. Øya har i dag rundt 72 000 innbyggere.

Det dyrkes bananer som skipes til England hver uke, ananas, 40(!) ulike typer mango og mange andre frukt og grønnsaker. Julestjernene vokser vilt og blir store busker. Flittiglise (Busy-Lizzie) dekker store områder og er nydelige fargeklatter i den grønne, frodige naturen.

Dominica er en vakker øy med høye fjell og frodig natur. Øya byr på mange spennende turmål med sine 8 vulkaner, 17 fosser, flere varme kilder, vulkanske innsjøer og verdens neste største kokende innsjø.

Roseau

Roseau er hovedstaden på Dominica og har rundt 20 000 innbyggere. Inn i landet for Roseau er det en stor nasjonalpark, en World Heritage Site. Roseau er derfor et fint utgangspunkt for å se mer av Dominicas spennende natur.

Pancho, en lokal boat-boy, møtte oss en nautisk mil utenfor ankringsplassen i Roseau. Han ønsket oss velkommen til Dominica og sa han hadde en bra bøye til oss; det var bare å følge etter han inn. Takk for det, sa vi, hvor mye koster det? 10 US$ per natt, sa Pancho. Vi har planlagt å ankre, sa vi, så vi vil se det an når vi kommer inn til ankringsplassen. Da kan jeg hjelpe dere med en line til land, sa Pancho. Ja, kanskje det, sa vi. Ok, ser dere der inne, sa Pancho og suste av gårde i sin lokale workboat med 40 hester.

Ankringsplassen i Roseau er en hylle på rundt 8 meters dybde langs med land. Det blir fort dypt utover og det gjelder å få godt feste. Vi forhandlet bøyeprisen med Pancho, 2 netter for 15 US$ og lå trygt på bøye i Roseau. Det var bare det at Pancho stakk av før vi fikk forhåndsbetalt. Når oppgjørets time kom kvelden etter, skulle han selvsagt ha 20 US$. Tilbudet på 15 US$ gjaldt bare om vi hadde meldt oss på en av sightseeingturene (med uoffisiell guide) som han tilbød.

På Anchorage Hotel var de behjelpelige med å ringe en offisiell turguide, og sammen med Maggen og Helge i Snorre IV og deres gjester, Anne og Einar, dro vi på sightseeing. Vi var blitt enige om tre stopp; Titou Gorge, Trafalgar Falls og Sulphur Springs. Jonathan var dagens blide og informative sjåfør.

Vi kjørte forbi flere små kraftverk, og Jonathan kunne fortelle at 70 % av Dominicas strømbehov dekkes av vannkraft. De resterende 30 % produseres av dieselgeneratorer. Opp til Titou Gorge er det en 10 minutters spasertur og her gikk vi langs med store rør kledd med treverk. Jonathan fortalte at rørene er 40-50 år gamle og at de leder vannet ned til kraftverkene. Treverket beskytter stålrørene innenfor mot rust.

Titou Gorge

Titou Gorge er et trangt lavaformet elvegjel. Både kaldt og varmt vann renner ut i elven. Jonathan hadde bevisst valgt Titou Gorge som første stopp for å komme før de andre turgruppene, og vi hadde stedet for oss selv.

Vi fikk på oss badetøyet, gikk ned til kulpen og tittet inn mot den grotteliknende åpningen. Etter litt nøling kom vi oss uti og svømte inn mellom fjellveggene mot strømmen. Det var trolsk og litt skummelt. Stemmene våre gjallet mellom fjellveggene. Noen steder var det grunt, andre steder uendelig dypt. Langt over oss kunne vi se glimt av grønn vegetasjon, sol og blå himmel Etter et par hundre meters svømming, kom vi frem til fossen. Strømmen var sterk. Langs kanten kom vi i bakevja og kunne nå helt inn til fossen. Der var det en liten fjellhylle vi kunne klore oss fast i og få en skikkelig ferskvannsdusj.

Svein-Hugo hentet kamera i en vanntett pose og foreviget Maggen og meg under fossen.

Tvillingfossene ved Trafalgar

Trafalgar Falls er et av Dominicas ”must” enten du er cruiseskipturist eller seiler. De to tvillingfossene heter Mother and Father Falls. En timinutters spasertur fra parkeringsplassen tok oss gjennom vakker natur til en plattform der vi kunne beskue fossene og ta bilder. Etter plattformen stod det et skilt om at vi fortsatte på eget ansvar. Når vi leste bak på billettene våre, fraskrev de ansvarlige seg alt ansvar også frem til plattformen… Vi spaserte videre nedover stien og over en liten bekk. Einar ville avkjøle bena, men fikk seg en overraskelse. Vannet var badekarsvarmt! Noen minutter senere kom vi frem til Father Falls. Vi klatret oppover fossen til noen fine badekulper. Ny dukkert i kaldt, deilig ferskvann!

Kokende svovelkilder

Siste stopp på turen var Sulphur Springs, der et stort turistanlegg var under oppbygging. Byggearbeiderne hadde en bigeskjeft som suvenirselgere, og tilbød alt fra trekrus til ulike pulvere som skulle brukes i badevannet mot gikt og hudsykdommer. Er du ikke syk, er det allikevel bra for deg! Svovelkildene kokte og sprutet vann. Jonathan kastet et grønt blad i kilden, som straks ble brunt.

Portsmouth

Portsmouth ligger nord på vestkysten av Dominica. Sammen med Snorre IV gikk vi de 20 nm i vindstille for motor.

Den store attraksjonen i Portsmouth er Indian River. Caribindianerne bodde tidligere langs elven og brukte elven som vannvei. I dag bor de fleste Caribindianerne i Carib Territory øst på Dominica.

De lokale boat-boyene tilbyr turer der de ror deg opp elven. Vi hadde fått anbefalt Cobra av Jonathan. Cobra har et kontor på land og er mer pålitelig enn de andre, sa Jonathan. Ja vel, tenkte vi, og sammen med Snorre IV og Blå bestilte vi tur hos David som jobber for Cobra. David hentet oss i båtene og råkjørte bort til elvemunningen. Kjempegøy! De lokalt bygde trebåtene som de bruker på øyene i Karibien er som skapt for høy fart i smårøff sjø. Ingen hopping, spretting og dunking her, nei. Båten til David formelig skar gjennom vannet.

Vel inne i elven, slo David av motoren og fant frem årene. Han fortalte om trærne vi rodde forbi, ga oss navn på fugler og fisker vi så og pekte på store og små krabber og iguanaer langs elven. Et stykke opp i elven gikk vi i land for å få forfriskninger. Eilif i Blå hadde bursdag og bestilte pasjonsfruktpunch. Det var en lystig gjeng som ble rodd ned igjen en snau time senere.

Kvelden ble avrundet med middag på Big Papa’s Restaurant. Big Papa spanderte rompunch og så til at vi hadde det bra. Når han hørte at Eilif hadde bursdag, skaffet han både kake og is til dessert.

Dagen etter var det slutt på finværet. Himmelens sluser åpnet seg, og det regnet i 3 dager til ende. Svein-Hugo dro på dykkertur, men sikten var ikke så bra på grunn av regnværet.

Sammen med Kari og Eilif i Blå fortsatte vi videre nordover. Med vind på 9-12 m/s og tre rev i storseilet suste vi av gårde på slør de 23 nm til Iles des Saintes.

Iles des Saintes

Iles des Saintes er en liten øygruppe mellom Dominica og Guadeloupe. Øyene er små, tørre og bratte med røde og brune klipper. Fjellene stiger over 300 meter og hvite sandstrender omgir øyene. Iles des Saintes har vært fransk siden kort etter at de ble kolonisert. Innbyggerne har levd nesten utelukkende av fiske inntil turisme ble en tilleggsnæring for et par tiår siden.

Det er ikke mulig å drive landbruk på the Saintes. Øygruppen er derfor et av de få stedene i Karibien som ikke har hatt slaver. De få innbyggerne av afrikansk avstamming er kommet til øyene i nyere tid.

Den eneste landsbyen, Bourg des Saintes, ligger på den største av øyene, Terre D’en Haut. Terre D’en Haut har 1 850 innbyggere, mens det bor 1 150 personer på Terre de Bas. De andre øyene er ubebodde.

Bourg des Saintes er svært sjarmerende og ligger idyllisk til nede langs vannkanten. Det er skinnende rent og pittoresk med røde tak og en håndfull eldre karibiske hus med balkonger og blonder (løvsagutskjæringer i tre). Flere små, koselige butikker tilbyr suvenirer og klær produsert av lokale kunstnere. Vi handlet gaver, og Kari og jeg dresset oss opp i kjoler fra Maogany. Restaurantene i Bourg des Saintes er små og hyggelige med god mat og vennlig betjening.

Sammen med Kari og Eilif i Blå utforsket vi Terre D’en Haut til fots i tre dager. Den første dagen gikk vi opp til Fort Napoleon i øsende regnvær. Inngangspengene brukes til vedlikehold og fortet er i svært god stand. Inne er det et museum med blant annet en interessant utstilling om sjøslaget ved the Saintes mellom britene og franskmennene. I parken rundt fortet er det en velpleid hage med kaktuser, aloe vera og andre planter. Store iguanaer og små, raske kolibrier bor i parken, og vi fikk noen flotte bilder av en stor iguana. Utsikten ned mot Bourg des Saintes og resten av øya er fantastisk.

Dagen etter tittet solen frem og vi pakket badetøy og snorkleutstyr. Vi gikk over øya til Baie de Pompierre. Innerst i bukten er det en lang sandstrand med palmer og mange turister. Lenger ut i bukten fant vi en strand nesten for oss selv og et fint rev å snorkle på. På tilbakeveien gikk vi opp på fjellet og over kammene ned til Grand Anse. Belønningen var fantastisk utsikt. I det fjerne så vi Dominica mot sør, Marie Galante mot øst og Guadeloupe mot nord.

Dag tre var det Terre D’en Hauts høyeste fjell Le Chameau på 309 meter som skulle til pers. Veien var bratt, det var varmt og slitsomt. Store iguanaer krysset veien foran oss og forsvant opp i trærne. På toppen er det et lite tårn. En stige fører opp til taket. Røde i kinnene nøt vi utsikten og knipset bilder. Vel nede i Bourge des Saintes igjen smakte ølen ekstra godt.

Etter fire netter på anker utenfor Bourg des Saintes, satte vi kursen mot Guadeloupe sammen med Kari og Eilif i Blå. Vi seilte kryss og slør og fikk en flott seilas de 25 nm inn til Pointe à Pitre der vi la oss i Marina Bas du Fort.