"VÅR WERGELAND"
Wergelandsbildet sett i historisk sammenheng

Den norske dikter Henrik Arnold Wergeland ble født i 1808 og døde allerede i 1845. Gravtalen ble overlatt til pastor Nils Andreas Biørn, en mann som i mange år hadde drevet sosialt hjelpearbeid sammen med Wergeland. Da pastor Biørn utarbeidet sin tale, gjorde han et poeng av at denne fattige mannens båre ville bli fulgt til graven av "Hundreder". På selve begravelses-dagen måtte han rette Hundreder til "Tusinder".

I talen plasserer han avdødes virksomhet innenfor tre hovedområder:

"Norges første Digter, Frihedens varme Talsmand, den Fattiges og Forladtes Ven og Fader".

Pastor Biørn vet at han støter an mot hva han kaller "Fordommer" når han uttrykker seg slik. ("Første" må jo nemlig leses som "største", om en skal ta hensyn til tidens språkbruk.) Men han spår at en mer innsiktsfull etterverden vil anse Wergeland for "Nordens største Digteraand".

Han fikk rett, som vi vet. Den danske Wergelands-forsker Aage Kabell bruker uttrykket "Norges eller Nordens største Digter" og dessuten: "et universalgeni af gigantiske dimensioner". ¹

Dikternes Wergeland

Når man kaster et blikk bakover på den tid som gikk mellom Biørns ord i 1845 og Kabells ord over 100 år etter, blir en først og fremst slått av hvor mange av Wergelands kallsfeller det er som har lest ham, ja studert hans kosmogoni Skabelsen, Mennesket og Messias. Til og med den unge lut fattige Henrik Ibsen klarte å få fatt i dette verket. ² Og hva Jonas Lie angår, siterer hans sønn Erik Lie dette fra farens fortellinger om sin ungdom:"Jeg for min Del havde Wergeland i Blodet (...). Hans 'Skabelsen, Mennesket og Messias' kunde jeg halvt udenad,"³ Den som fikk tale ved avsløringen av Wergelandsstøtten den 17. mai 1881, var Bjørnstjerne Bjørnson, og han plasserte vårt Wergelandsbilde som en evig verdi gjennom historien, ja så langt fremover som noen i Norge i det hele tatt kan tenke en frihets-tanke:

"Her i Norge vil enhver opgaaende Frihets og Oplysningstanke først treffe hans Billede og derfra forstærket klinge tilbage i Slægternes Sans."

Til disse ordene fra Bjørnson kan vi føye Per Sivles ord i diktet Henrik Wergeland, om hvordan nordmenn, dersom Norge kommer i nød, vil fylke seg rundt det som Wergeland sto for. Dette skjedde da også under den tyske okkupasjon av Norge 1940-45. Dikterne fikk rett i sin vurdering.

Imidlertid kan ingen lese dette diktet av Per Sivle uten å se den klare advarsel som følger med:

"Dog, Norge skal leve! - det dør ikke før
dets Minde om Henrik, vor Wergeland, dør."

Konsekvensen gir seg da selv: Hvis Sivle har rett i dette også, da er det vel på sin plass å sørge for at stadig nye slekter får del i det minnet som kan - og skal - holde vårt land i live og fritt?

Og dessuten: Sivles ord kan være ment som alarmklokke. Når noen forsøker å rokke ved, tilsmusse eller på en eller annen måte lure fra oss den kunnskap som gjør at vi eier det som han kaller "vor Wergeland", da skal det ringe en klokke: Her er det noen som representerer en fare for den frihet og de verdier som fedrene gav oss i arv!

Altså må det være av interesse å se litt på Wergelandsbildet i historisk - særlig Norgeshistorisk -perspektiv.

At Wergelandsbildet ble stående så sentralt i kampen mot den nazistiske okkupasjon, kom selvsagt av at han symboliserte frihet i enhver betydning (individuell, sosial, nasjonal, global), og at hans opplysningsarbeid ville gi grunnlag for denne frihet.

Men nazistene var rasister i ordets verste forstand. Og deres jødeforfølgelse var en grunn mer til at det nettopp ble Wergeland og hans budskap om toleranse som ble motbildet. Også dette varme kjærlighetsbudskap hadde dikterne understreket før. Alt Olav Nygard knyttet medmenneskelighetsmotivet sammen med Wergelands betydning for Norges overlevelsesevne ved å sammenlikne ham med den varme havstrøm som gjør at vårt land ikke er et isøde:

"d'er ei breidbylgje-allmagt som spring
liksom Golfstraumen inn under isherja land
og ber vaar-yl og grorluft ikring"⁴

Ingeborg Refling Hagen og de kunstnere som samarbeidet med henne, fortsatte tradisjonen med å se på Wergeland som den som fikk så meget i Norge til å gro og blomstre. Da Reidar Aulie skulle male det store Wergelandsmotivet til utsmykningen av Stein skole på Romerike, ble bildet oppkalt etter et av hennes dikt om Wergeland som såmannen: I natt red'n Henrik forbi. Og i Stein-barnas Wergelandssang understreker hun vår forpliktelse framover:

"når det spirer engang i vårt spor,
er det Wergelands tanker som gror"

Naturligvis ble også den motgang såmannen møtte, kommentert av hans kallsfeller. Både Olav Nygards dikt og Olaf Bulls store Wergeland-sekvens i De hundrede år understreker den kulde, uforstand, ja forfølgelse, som møtte geniet. Olaf Bull gjør motstanden til et utslag av den "nærsyntklar"e og "taktfullt selvtilfreds"e borgerlighet som preget Norges hovedstad på Wergelands tid.

Og Tor Obrestad kaller sitt essay i forfatternes litteraturhistorie for Diktaren som alltid reiste seg⁵. Også Obrestad bruker uttrykket "vår Henrik". Så sent som i 1980 minner han om at det er nødvendig å anstrenge seg, ja "slåss for å behalde Henrik Wergeland". Og Obrestad begrunner sitt kamprop med å peke direkte på fienden, en:

"blanding av smålegdom, politisk motvilje og snerpethet lar seg etterspore hos mange som har tukla med han og skriftene hans etterpå (...). Tanken bak pirket har vore at Henrik ikkje kan slippast fri i all sin velde. Han må stykkast opp i bitar, helst bli redigert etter 'Tidens Leilighed'."

At det bestående skulle føle skrekk for å slippe Henrik Wergeland til "i all sin velde"- ja ser sin interesse i å gjøre ham ufarlig på den ene eller den andre måten -ble også insinuert av Ingeborg Refling Hagen så tidlig som i 1936:

"En snehvit, stille Henrik
er et fredsælt vakkert syn.
Men Wergeland oppstanden
er et farlig, brennbart lyn."⁶

Forskeres og biografers Wergeland.

Ingeborg Refling Hagen diktet under presset av 1930-åras naziopptøyer og den kommende storkrig. Hun måtte peke på den styrke "vår Henrik" kommer til å bli dersom vi lar hans dikt og livssyn få være levende i oss. Obrestad skriver i 1980, i samband med et oppdrag for Forfatternes litteraturhistorie. Han gir videre det inntrykk av forskere og biografer og andre formidlere som han har fått under arbeidet. Og det må vel innrømmes at det iblant har vært både smålighet, politisk tendens og snerpethet å finne hos noen av disse.

Wergelands motstander Peter Jonas Collett var f. eks. alt i dikterens levetid med på å grunnlegge den tradisjon som går på å karakterisere Wergeland som mer eller mindre uleselig. Dette trekk i Wergelandsbildet har nå i mer enn halvannet århundre fått virke som en sperre mellom dikteren og stadig nye generasjoner. Colletts ord er rettet mot både Wergeland og hans beundrere, og er nok med vilje formulert slik at både motstandere og beundrere kan få dem på hjernen. Han sier at denne dikter hadde

"faa Læsere, men mange Beundrere, der ikke have læst ham" (1838).

Min utmerkede norsklektor i 1944 var en varm beundrer av Wergelands frihets-dikt, og visste godt hva han gjorde da han underviste grundig om dikterens innsats for jødenes sak. Men det omfangsrike verdensdiktet Skabelsen, Mennesket og Messias, også kalt "Republikanerens Bibel", ble likevel festet i vår hukommelse ved hjelp av denne gjenganger av en universitetsvits:

"Det sies at det bare er to og et halvt menneske som noengang har klart å komme gjennom det verket."

Antagelig var jeg den eneste i klassen som snart måtte revidere min oppfatning med hensyn til Skabelsen, Mennesket og Messias. To måneder etter sto jeg ved en sykeseng. På teppet lå nettopp dette verket, og jeg gulpet opp min gymnaslærdom til forfatteren Ingeborg Refling Hagen, som ikke kunne stå på benene etter den medfart hun hadde fått i tysk fangenskap.

"Mens jeg lå på sykehuset, leste 7 av pleierskene denne boka," sa hun. "Noen av dem kan deler av den utenat."

Så fikk jeg selv oppleve at det var en bok som inspirerte både til lesning og utenatlæring. Etter en uforglemmelig sommer hadde det gått meg som det i sin tid gikk Lie: jeg kunne store deler av verdensdiktet utenat.

Hvis noen ennå vil hevde at Wergelands beundrere ikke har lest dette verket, kan jeg herved invitere dem heim til meg for å kikke på den utgave av kosmogonien som jeg så fikk i presang. Tilegnelsen inni er ikke undertegnet, for tyskerne kunne når som helst slå til igjen, og de burde helst få bli i den tro at deres forfatter-fange var sinnsforvirret. Men tilegnelsen er skrevet med hennes vel kjente sterke håndskrift, og er ord til annet denne (bokstavene t og f står for "tysk fangenskap"):

Til Aslaug Johanne Groven en forsinket konfirmasjonsgave. Utført i t... f......... Linjenummer og henvisninger til Dante - Hans E. Kinck - Victor Hugo -Shakespeare -Lope de Vega- Calderon - Søren Kierkegaard - Henrik Ibsen -

Med hilsen s 10 L 97. I verdens skue er kunnskap, de udødeliges næring, i målløs mengde fremfor ånden lagt.

Som man forstår, er det fangen selv som har utstyrt verket med linjenummer, det er etter hennes opptelling på 16 604 linjer. Så det er heller ikke en overflatisk lesning som denne Wergelands-beundrer har utført. Henvisningene er, som man straks ser, ikke utført som såkalt genetisk komparatisme. Det vises både til verker som Wergeland har lest, og til andre han ikke hadde, til dels ikke kunne ha lest. Det dreier seg om illustrativ, også såkalt ahistorisk, komparatisme. For Ingeborg Refling Hagen, som for f. eks. T. S. Eliot, ordnet den store diktning seg i et stort hierarki, eller kanskje heller: en skare vektere som lever samtidig med oss og sine like, lyser oss framover på vår vanskelige veg. Når den ene norske dikter etter den andre bruker uttrykket "vår Wergeland," er det nettopp denne tilstedeværelse i samtidighet gjennom verkene de først og fremst fornemmer og hevder sin og det norske folks rett til.

Ikke desto mindre er det å anta at P.J. Colletts merkelapp på Wergelands verk fremdeles kolporteres videre i norske skoler, ofte i god tro, ja i beste mening.

Det er denslags seiglivet uvirkelighet man i moderne debatt kaller en "myte".

Myter og myter, fru Blom ...

Så langt i min fremstilling er jeg altså nødt til å foreta et valg av terminologi.

Hvis en skal stå i stil med moderne debatt, ligger det jo nær å kalle denne påstanden om uleselighet, skapt i Wergelands samtid, kolportert av litteraturhistorien og gjentatt både av tilhengere og motstandere, for en kampmyte, ja kanskje enda sterkere: en "makt-myte".

Vi er riktignok mange som føler en viss indre motstand mot ordet myte når det i moderne debatt stadig blir brukt om de små og store løgner og insinuasjoner som hører til genren politisk og kulturpolitisk polemikk. Vi føler at man burde ha funnet et ord som ikke også har så mange tradisjonelt positive betydninger!

Den moderne bruk av ordet blir et overgrep mot eldre og innarbeidede betydninger: mythos som fortelling, mytologi i betydningen en flora fortellinger om guder og helter, ja om krefter og eksistensielle tilstander i menneskesinnet. Myter i denne forstand er et utslag av menneskets søken etter det først av gitte, etter eksistensiell sannhet.

Som om ikke dette er nok, har vi også Moltke Moes begrep "det mytiske tenkesett" som går på noe fellesmenneskelig og opprinnelig ved oss. Og vi må heller ikke glemme det som i litteraturteorien kalles "det mytiske bilde", hvilket er en tendens til episk utbygging av metaforen. På et sted i Henrik Wergelands dikt til sommerfuglen springer serien av metaforer plutselig ut i en hel liten legende, eller la oss gjerne si "myte", men da i gammeldags eksistensiell forstand:

"Gud saae hen paa det Skabtes Alt.
- det stille stod som var det malt -
Da lød "se alt er godt!"- da svævte
fra Græs Du først, og Alting levte."

Alt dette er myter i betydningen uttrykk for det aprioriske, det fra først av gitte.

Kamp-mytene, maktmythos, eller hva moderne debatt foretrekker å kalle det, betyr derimot rett og slett løgner, ja bevisst anvendte våpen i maktinteressers kamp. Og har de noesomhelst med de før nevnte eksistensielle uttrykk å gjøre, så må det ligge i at de, som Roland Barthes sier, ofte anvendes for å få noe til å se ut som om det var fra først av gitt. Men da Vårherre hverken skapte Børsen eller sparebanken f. eks., er og bli den slags maktmyter løgner.

Bare denne dobbelt-betydning som ordet myte har fått, skulle tilsi at man prøvde å unngå det. Så meget desto mer som man nettopp i en sammenheng som vår stadig kan få inntrykk av at "myter", det er noe folks politiske motstandere lager. Og når noen lenge nok har beskyldt en politisk fraksjon for å lage eller kolportere "myter," er det jo såre fristende for de angrepne å sende samme skyts tilbake: ånei du! myter er det du som lager!

En myte om en myte?

Trass i de betenkeligheter jeg har skissert ovenfor, vil jeg hevde at det er blitt så å si umulig å unngå ordet myte når en skal gi en fremstilling av det norske Wergelandsbildet i historisk sammenheng.

Det er ikke nå interessant å dvele ved tidspunkt og grunn til at ordet "Wergelandsmyten" ble lansert, så meget mer som en fremdeles venter på en seriøs og vitenskapelig holdbar begrunnelse for bruken av ordet.

Inntil så skjer, må en vel regne ordet som en myte om en myte. Men en kampmyte med et visst gjennomslag har det nok vært.

Nettopp dette gjør at man nå må stille et absolutt krav til de forskere som behandler Wergelands person og verk. De bør ikke bare ta utgangspunkt i en klar definisjon av ordet myte, men også ta alvorlig forholdet mellom egen bruk av ordet og gjengs språkbruk.

Om sin bok Og nevner vi Henrik Wergelands navn⁷ sier Sigurd Aa. Aarnes at han har konsentrert seg om det han mener er "positive" myter om Henrik Wergeland. Han vet at det finnes dem som bruker ordet myte i betydningen "løgn", men liker det ikke. Og det ser ut til at han mener å ha brukt ordet myte nøytralt. Dette er i og for seg forbausende idet han vil behandle noe han kaller kultus samtidig (Wergeland-kultusen). Alt her kommer han, enten han vil eller ei, til å sette den norske Wergelands-tradisjonen i et såpass tvetydig lys at det måtte bli debatt.

Nå vet alle at Aarnes langtfra er den første som kommer i skade for å fiksjonalisere seriøs forskning. Det har nærmest vært en trend å gjøre dette på grunnlag av stilistiske eller narrative grep, og derved fortrenge inntrykket av at denne forsknings referensielle funksjon er det vesentlige ved den.

Aarnes avviser da også kritikk med å henvise til "siste menneskealders hermeneutiske refleksjon", og anta at hans kritiker står fremmed overfor denne.

Til denne refleksjon hører imidlertid også f. eks. Arild Linneberg kritikk av Per Meldahls analyser av Jægers og Bulls litteraturhistoriske fremstillinger av henholdsvis Ibsen- og Bjørnson-bildet.(NLÅ 1985) Her fremsettes samme innvendinger mot fiksjonalisering av virkeligheten ved å myte-erklære forskningen som den Dagne Groven Myhren retter mot Aarnes. ⁸

Tilbake til det alle forskere bør gjøre seg klart:

Å gjøre det positive som er skrevet om Henrik Wergeland, til fiksjon, er i og for seg like galt som å gjøre det negative, hvor utroverdig det enn kan virke, til historisk sannhet, og aksept av det til tegn på vitenskapelig innstilling.

Når det gjelder vurderinger av Wergelandsbildet i vår tradisjon, er det i hvert fall viktig at såvel forskere som andre bevisstgjør seg om dette: Det positive i en tradisjon behøver ikke være fiksjon fordi om det serveres med beundring, og det negative behøver ikke å være sannhet bare fordi det er negativt.

Dessuten bør vi vel være såpass aksepterende overfor den virkelighet vi skriver i, og den tid vi skriver for, at vi tar tidens gjengse språkbruk alvorlig.

Ordet myte betyr i moderne språkbruk en historie som ikke svarer til virkeligheten. Det brukes ofte om en påstand om, eller karakteristikk av, en eller flere historiske person(er). Og enten "myten" er positiv eller negativ, så har den en eller annen hensikt utover det å fortelle eller karakterisere. Den som bruker myten, vil på en eller annen måte ta, eller beholde, makt. Det gjelder her makt i vid forstand: fra makt til å befri til makt til å undertrykke og bedra. Makterobringen kan gjelde større gruppers tarv, iblant også enkeltpersoners interesser. Men nøytrale er slike myter aldri, og ordet "kampmyter" er derfor oftest på sin plass.

Man kan altså ikke bruke ordet Wergelandsmyten om all tidligere Wergelandsforskning for eksempel, eller om den kunnskap om, kjærlighet til, og forpliktelse overfor hans verk og historiske innsats i videste forstand som mange av de diktersitatene jeg har nevnt, vitner om. Om dette må en - om man overhodet ønsker å befinne seg innenfor historisk virkelighet - bruke reelt nøytrale ord, som "Wergelandsbildet", "Wergelands-tradisjonen" etc. Det finnes selvsagt variasjoner, misforståelser eller uheldige resulater av forskeres metodebruk innenfor det vi kan kalle de forskjellige perioders Wergelandsbilde. Men går vi så langt som til å bruke ordet myte, må vi være klar over at vi samtidig forstår noe i sitt opphav tendensiøst, noe som har med konkurranse, debatt og kamp å gjøre. Den videre kolportering av kampmyten kan riktignok skje mer ubevisst og oppviser interessante variasjoner, noe vi skal komme tilbake til, men ordet myte vil her likevel bli brukt i den moderne betydning: kampmyter.

Men kultus?

Et ord som "Wergelandskultus" kan en seriøs forsker heller ikke slenge ut dersom han ikke har tenkt over hva det innebærer, og sitter inne med beviser på at slikt forefinnes. Her nytter det ikke å henvise til andre forskere og si som råkjøreren sa til politiet: de andre kjørte like fort.

Norsk riksmålsordbok stiller opp tre betydninger av ordet kultus.

1. Ordnet form for felles gudsdyrkelse.

2. Hedensk dyrkelse av guddommer.

3. "Det å vise en overdreven ærefrykt eller beundring" for en eller noe; dvs.: " stadig og overdreven hyldest"...

Da man vel kan utelukke at forskningen noengang har brukt ordet kultus i de to første betydninger i forbindelse med Wergeland, er det vel betydning nr. 3 som må antas å ligge i den bruk av ordet vi har arrestert. Dermed er det klart at den som bruker begrepet, ikke forholder seg nøytral. Og det påligger ham/ henne å bevise at det foregår en stadig og overdreven hyldest til dikteren, frihets-mannen og toleransens forkjemper Henrik Wergeland her i Norge.

Da dette ennå ikke er bevist, er det naturlig å spørre om ikke også bruken av ordet "kultus" i denne sammenheng egentlig er en kampmyte.

Ser vi nå tilbake på den serie karakteristikker av dikteren og mannen Henrik Wergeland som vi har sitert i begynnelsen av denne undersøkelsen, må vi begynne med pastor Biørns gravtale. Gravtaler kan være både intetsigende og misvisende, iblant overdrevent rosende og uten motforestillinger, det vet vi. Men var denne det?

I motsetning til mange prester som bare har en kort samtale med den sørgende familie å bygge på, var pastor Biørn en mann som kjente avdøde godt. Men han måtte nok anta at selv om denne hadde tatt brodden av uviljen mot seg ved sine skrifter og sin holdning mens han lå for døden, skulle gravtalen rettes til en forsamling hvor det hos enkelte fremdeles kunne ulme konfliktstoff. Ordene måtte derfor veies, og talen måtte holde seg til realitetene.

Det har da også Biørn gjort. Talen er ikke bare varm, den er også presis. At det fantes menneskelige feil hos avdøde, er innrømmet og henvist til Guds nåde. Desto fastere blir den tredelte karakteristikk som vi har sitert, stående. Og desto lettere har det nok vært å godta at talen munner ut i et gripende farvel til den "forutgangne hedersmann".

Overdreven hyldest? Nei ikke her i hvert fall.

Men hos dikterne da? Når Bjørnson mener at her i landet vil en frihetstanke først "treffe" Wergelands "billede?"

Når Sivle sier at nordmenn i en nødssituasjon vil hente fram hans ideer, og at det at en husker ham og vet hva han sto for, vil holde oppe det vi inntil nødens dag hadde ment Norge sto for?

Eller la oss ta Ingeborg Refling Hagens ord den dagen i 1936 da hun bestemte seg til å begynne en kulturell opprustning mot nazismen ved bl. a. å skape det årlige Wergelands-stevnet hver 17. juni? Det var den dagen hun skrev det før siterte dikt, hvor hun sier om Wergeland at "han blir den seige rota som hver voldsmann snubler i".

Overdrev dikterne? Historien gav dem jo rett allesammen! Nei det kan ikke være det der forskeren mener med "kultus"!

Men stopp litt: kanskje det har vært dikternes billedbruk som har forledet forskeren til å bruke en slik karakteristikk? Det står jo ikke til å nekte at dikterne iblant uttrykker seg relativt høystemt når de skal presentere Henrik Wergeland og det han har betydd for oppbyggingen av den stat som vi i hvert fall inntil det aller siste har betraktet som "bedst på Jord", for å sitere Wergelands egne ord om Grunnloven.

Både Olaf Bull, Olav Nygard og Ingeborg Refling Hagen vil uttrykke såmannen Wergelands historiske verdi for vårt ufortjent heldige fedreland: geniet som kom i rett tid. Det er da nesten ikke til å unngå at Wergelands egen diktning med universet som skueplass påvirker dem.

Han beveget seg uanstrengt gjennom alle vår kulturs sfærer, og flere religioners billedverdner møttes og klang sammen i hans diktning og verdensforklaring. Av denne tematikken følger hans velkjente tendens til å utbygge metaforen episk, noe en forsker som Arne Krohn Hansen for øvrig har kalt det "enkle, folkelige grunnprinsipp" i hans billedbruk⁹. At dette smitter over på de diktere som gjør ham selv til tema, er tydelig.

Både Bull og Nygard kombinerer f. eks. den greske og den bibelske billedverden i sine dikt om Wergeland. Dette forbindes igjen helt naturlig med folketradisjon: eventyrallusjoner og "gamle Eddaheim" (Nygard), "den unge Thor" (Bull). Skueplassen er selvsagt tvers igjennom norsk, enten det dreier seg om Christianias "fire streder" (Bull) eller "gråfjellet" (Nygard). Men den er samtidig kosmisk. Ett eksempel: Nygard uttrykker Wergelands unike geni med å anta at han må ha smuttet ut av himmelen til oss "eit bråbel med lagnaden sov" for å strø perler og gull over Norge, inntil lagnaden oppdaget hva som hadde skjedd, og "skaut straffskot."

Jeg har her nevnt et eksempel av mange på hvordan de diktere som skriver om Wergeland, bygger ut sine metaforer episk og dermed griper til den før nevnte "mytiske billedbruk."

Denne mytiske eller profetiske billedbruk, som var så naturlig for teologen Wergeland, og som altså i stor grad gir seg av stoffet selv, preger også Ingeborg Refling Hagens dikt om ham. Ingeborg Refling Hagen vil dessuten holde seg nært til den folkelige tradisjon, hvilket betyr en grunn mer til at det særlig blir den bibelske billedbruk som tvinger seg fram. Og så viser hun hvorledes hans virke som såmann betydde så meget at han ennå på sett og vis er til stede , "rir forbi", nemlig i og med vår egen omsorg for land og arv.

Alt hos Nygard har vi frelserallusjoner forbundet med bildet av Wergelands betydning for Norge: han bruker det greske ordet "heros" om Wergeland, men det blir likevel Maria-bilde av det: "sæl mor med den heros i fang". Og da jo Wergeland selv i sitt verk "Mennesket" gir en åndelig forklaring på oppstandelsestanken: "Jesu aandige Opstandelse" - hva er mer naturlig for Ingeborg Refling Hagen enn å true nazistopptøyene i 1936 med at Wergeland vil stå opp igjen, og da som et farlig lyn?

Da krigen var over, skrev da også Nils Johan Rud om den skrekk for denne slags oppstandelse som fikk nazistene til å "arrestere" og føre i fangenskap de blomster som folk demonstrativt hadde lagt på Wergelandstøtten 17. mai under okkupasjonen. Rud skriver bare en kort prosa-artikkel i anledning 100-årsjubileet i 1945. Men også han tar så sannelig av inn i episk utbygd billedbruk. Han lar tyrannene sitte i politihuset med sine arresterte blomster og sin skrekk, mens støtten selv ganske rolig vandrer ned av sokkelen og rundt i den hærtatte byen. Får menneskenes ansikter til å gløde.

Kultus? Nei praktfulle dikteriske uttrykk for en virkelighet vi alle dengang opplevde.

Det lar seg vel ikke nekte at nivået i skolen - ikke minst i femtiåra - var svært lavt når det gjelder undervisning i litteraturforståelse. Dette kan vel til dels forklare at våre store dikteres billedbruk kunne være et lukket land for noen. Men det er ingen unnskyldning dersom det er så at noen litteraturforskere ikke vet - eller tar hensyn til - at det er noe som heter det mytiske bilde!

Det er da bare en forklaringsmulighet igjen til forsvar for bruk av ordet "kultus". Den kan ligge i uttrykket "stadig gjentatt."

Det står ikke til å nekte at Wergelands grav blir gjenstand for oppmerksomhet, kranser og taler hver 17. mai. Men da så mange historiske personligheter, blant dem andre diktere, også får kranser ja sogar en og annen større "festival", eller hva det nå til enhver tid kalles, blir det vanskelig å hevde at den stadig gjentatte 17. mai- ceremoni skulle være bevis på at det eksisterer en kultus spesielt av Wergeland.

Imidlertid står vel kanskje Wergeland i en særstilling på den måten at stevnene i forbindelse med hans fødselsdag har vært årvisse helt siden hagefesten i Tove Mohrs heim i Oslo ble instituert, og i større målestokk siden Ingeborg Refling Hagens store stevne i 1938, hvor en baserte seg først og fremst på skoleklasser med lærere.

En kan nok på en måte anse Ingeborg Refling Hagens Wergelandsstevne for en "stadig gjentatt" foreteelse. Etter en kortere tilværelse på Eidsvoll (med avbrekk av krigen innimellom) ble det flyttet til Stein skole på Romerike, og fra 1950 har 17. juni vært markert hvert eneste år i og rundt Ingeborg Refling Hagens Fredheim, Tangen. Det konstante ved stevnet er at det har henvendt seg til barn, ikke minst skolebarn, og at det alltid har vært kombinert med et 17.juni-tog, pyntet med friske blomster eller med store fantasiblomster som både i form og farge er et stykke vakkert håndverk.

Det synges Wergelands-sanger i forbindelse med toget (ofte har lærerne bestilt tekster til innøving med klassene på forhånd). Det er alltid en tale for dagen. Og ellers framføres det dikt av Wergeland. Noen som del av hovedprogrammet. Andre mer eller mindre improvisert, rettet mot folk som slår seg ned i gresset rundt på Fredheim-enga eller tunet. Iblant kan det hende at gresset er høyere enn den lille oppleseren av Wergelands "Barnepreken":

"En torsk og en flynder
min preken begynner,
en ku og en kalv
min preken er halv"...

Kveldsprogrammet 17. juni var i begynnelsen ofte en konsert, senere gjerne et av Wergelands skuespill. Suttungteatret framførte en tid både en formiddags-forestilling på Fredheim og en kvelds-forestilling i Tangen samfunnshus.

17.juni-stevnet hadde og har ett formål: at så mange som mulig skulle samles for å framføre og/eller lytte til Wergelands diktning. På 17.juni skapes Wergelandsbildet i den enkelte ved opplevelse av hans egne ord. Og her som over alt ellers: noen får med seg meget, andre mindre, alt etter som de selv er innrettet. Men ingen glemmer at de har vært med.

Er nå dette å betrakte som stadig gjentatt overdreven hyldest, dvs. kultus?

Jeg vil påstå at jo mer man har fått med seg av skjønnhetsinntrykk, nye ord og tanker ved en slik tilstelning, desto mindre vil man være tilbøylig til å gripe til denslags karakteristikk.

De tidligere nevnte forskere som uttaler seg om den såkalte "Wergelandskultusen", inviteres derfor til å ta seg en tur til Tangen en 17.juni. Hvorfor ikke foreta en selvstendig undersøkelse, så å si i selve terrenget?

Man vil da se at det berømte blomstertoget først og fremst er et stykke virksom pedagogikk.

Men det er jo så: mange har bare hørt om, eller sett bilder av blomstertoget 17. juni, og da Ingeborg Refling Hagen alltid har vært et yndet motiv for fotografer, bugnet lokalpressen gjerne av bilder hvor hun var sentral. De første årene kunne man se henne gå ved siden av toget. Siden, særlig etter lårhalsbruddet, ble det mer og mer til at hun etterkom barnas bønn om å komme i trillene til dem. Blant de mange myter som gjerne oppstår rundt store personligheter, fikk vi så enda en, som til slutt også endte i avisene: Dette var grotesk! Ingeborg Refling Hagen satte seg hvert år i en trille for å la seg hylde og dyrke av sine tilhengere! Denne løgn - en ny variant av kultus-myten? - var det selvsagt meget lett å tilbakevise, og det har vært gjort flere ganger, også på trykk.

Men sammen med en noe eldre kampmyte om at det skulle eksistere en "menneskedyrkelse" med Wergeland som sentrum ute på Tangen, har denne løgnen likevel versert friskt i Hamar-regionen. Og det kan ha en interessant årsak, som kan belyse hvor lange historiske røtter de kulturpolitiske kampmyter kan ha.

To pedagogiske institusjoner...

Det er et velkjent historisk faktum at Hamar alt i forrige århundre ble skueplass for kamp mellom to pedagogiske institusjoner, og at denne kamp i hvert fall utad sa seg å dreie seg om vurderingen av menneskets status.

Som vi vet, var den mektige teologen Gisle Johnson en innbitt motstander av grundtvigianismen. Det dreide seg ikke bare om ansettelsespolitikk på Universitetet, men sogar det vi nå kaller "eksamensovergrep." At det ble lagt en grundtvigiansk folkehøgskole på Hamar, måtte også møtes med motforholdsregler. Det ble så lagt et rettroenhetens seminarium sammesteds, som motvekt mot ånden fra Sagatun. Gisle Johnsons ånd og metoder ble her ivaretatt av hans egen svigersønn Oluf Saxe, mens den kjente skolemann Nils Herzberg ble sjef for det som altså siden skulle bli Hamar lærerskole.

Til forskjell fra Johnson og Saxe var Herzberg begavet med en viss humoristisk sans. Han så at striden nærmest ble oppfattet som underholdning av storbøndene, og når disse inviterte til debatt, tok han gjerne skyss oppover bygdene sammen med en av de "fæle"¹⁰ grundtvigianerne. I vår tid forstår vi nok at storbøndene moret seg. Stridsspørsmålet gjaldt nemlig hvorvidt det var "Noget tilbage af Gudsbilledet" i hvert eneste menneske!

I sine erindringer unner Herzberg seg da også et sitat fra en lokalavis, som har uttrykt seg noe spesielt om biskop Folkestads kamp for den rette tro.

"Hamarbispen fór strengt afsted mod alle de Lærere i Østerdalen, hos hvem han fandt Levninger af Gudsbilledet".¹¹

Sagatun er ikke mer, og på Hamar lærerskole har interessen for teologiske dogmer gått over på pedagogiske sådanne. Men det er det med kulturpolitiske stridigheter at de avsetter en slags ramme, som overlever, og på mystisk vis stiller krav til etterslekten: fyll meg opp med nye aktører, friske kampmyter...

Og nå skulle det treffe at en ny og sterk motstander av den etablerte rettroenhet angående menneskets status og muligheter slo seg ned i nærheten av Oluf Saxes gamle skole. Jeg vet ikke om det finnes noe monument av ham - de som henholdsvis kneler og kneiser på sokler her og der i Hamar, er først og fremst grundtvigianerne fra Sagatun. Jeg kan derfor ikke påstå at Oluf Saxe steg ned av sin sokkel og mante til kamp mot ånden fra Fredheim. Men det jeg vet, er at dersom en av Hamar seminariums sjefer sto opp av sin grav for å sørge for at den gamle kamp blusset opp igjen, med det dertil hørende system av advarsler og myter, da var det Saxe og ikke den milde og åpne Herzberg. Og det kan nok hende at det iblant ble tatt i bruk både den ene og den annen kampmyte med tilhørende advarsler der hvor man mente å finne en rest av .... vel: av Wergelandsbildet...

Så meget om det svært så vaklende grunnlag for myten om den norske Wergelands-kultus.

Kraftpatriot?

En kan imidlertid ikke behandle det norske Wergelandsbildet i historisk sammenheng uten å nevne en annen kampmyte - også den med lange røtter. Også den henger i siste instans sammen med rikspolitiske spenninger, som igjen avspeilte seg i de klasse-motsetninger som går under navnet "kulturkløften".

Den kampmyte vi skal behandle, kom selvsagt til å ytre seg i norsk litteraturhistorie også. Det vi her skal ta opp, er imidlertid et trekk som både viser kampens seiglivethet og noe ved kampmytens art som det er meget lærerikt å iaktta.

La oss ta utgangspunkt i glosen "kraftpatriot". De fleste kjenner den, vet kanskje også at den iblant serveres sammen med karakteristikker som "ureflektert" eller "naiv".

Som skjellsord og politisk virkemiddel betraktet kan glosen være av dansk opprinnelse. Norge var som bekjent i 400 år den svakere part i en union med Danmark. Studenter i den danske hovedstad ble naturlig nok opprørske, klaget over dansk vanstyre og mangelen på et norsk universitet. I stridens hete hendte det nok at en og annen pekte på at Norge jo aldri var blitt militært erobret av Danmark! Danskene svarte at nordmennene var hovmodige, naive og ureflekterte kraftpatrioter.

Det skulle bli en glose med gjennomslagskraft. Vel heime i fedrelandet støtte studentene på en annen følge av foreningen med Danmark, nemlig den før nevnte kulturkløften. Folkets bitterhet over nasjonal undertrykkelse og de utenlandske fogder ytret seg i fiendtlighet mot embetsstanden overhodet. Det dreide seg om hva historikeren P. A. Munch kalte "i enhver følende nordmanns barm dypt inngripende stridigheter"¹², og her ble det da behov for "kraftpatriot"-glosen igjen.

Den ble brukt som våpen mot dem som talte bøndenes sak, og ble med tida nært forbundet med det kjente nasjonalsymbolet "nisselua", opprinnelig et bonde-hodeplagg.

Henrik Wergeland hadde slekt på begge sider av kulturkløften. Han arvet sin fars fiender i embetsstand og maktapparat. Han skaffet seg nye fiender ved å kjempe både imot dansk kulturimperialisme og de svenske politiske sjakk-trekk som var rettet mot vår nyvunne fri konstitusjon. Samtidig talte han folkets sak overfor sosial urett. Og han gikk inn for en norsk språkreformasjon. Norsk folkespråk skulle slippe til i den selvstendige nye norske litteratur.

Det var da ikke til å unngå at han og hans lille krets ble beskyldt for å ville ødelegge både litteraturen og fedrelandet! Hovedstadens kulturelite med hans fiende Johan Sebastian Welhaven i spissen opphisset seg f. eks. over at noen kunne være så nedrig å anvende det norske ordet "skalle" når man hadde det gode gamle danske ordet "isse", og Wergeland og hans krets ble kalt kraftpatrioter. At denne kampmyte ble kolportert via Universitetet, især etter at man hadde ansatt Welhaven der, var vel også bare hva man kunne vente.

Men det som er bortimot nifst, i hvert fall sett fra litteraturforsker-synspunkt, er at da Norge omkring 20 år etter Wergelands død endelig fikk sine to første litteraturhistorier, en fra hver sin side av kulturkløften, da opptrer ordet kraftpatriot sammen med Wergelands navn i begge to!

Arbeidet på en språkreformasjon var jo nå kommet i gang, slik Wergeland hadde spådd og ønsket. Og hans navn sto for mange som symbol på vegen inn i en friere, rettferdigere og mer menneskevennlig framtid.

Men akk den litteraturhistorien... Vi syntes jo liksom vi måtte ha den også...

Allerede i 1847 hadde vårt unge universitet sendt Welhaven til Danmark forat han skulle lære å skrive litteraturhistorie. Dette kom han ikke til å gjøre, og det ble da nynorsk-sida som vant i kappløpet og klarte å få sin bok ut først. Slik gikk det til at den første norske litteraturhistorie, (H. O.Hansens, 1862) faktisk ofrer en del plass på den nynorske litteraturs fremvekst! Først fire år etter (1866) klarer den konservative leir å få ut L. Dietrichsons forrargede korrektiv til Hansens arbeid, og her levnes dette med nynorsken ikke annet enn en advarsel i forbigående.

Som før nevnt, har vi i de senere år latt oss inspirere av strukturalismen til å lese en del faglitteratur som om disse bøkene var romaner. Per Meldahl har derfor også lest begge de før nevnte litteraturhistorier utifra den strukturalistiske aktant-modell. Det vil si at hele boka behandles som om den var en setning med subjekt, predikat og så videre. Man setter opp en prosjekt ( eller subjekt)-akse. Man krysser denne med en akse hvor man plasserer de krefter (aktanter) som "hjelper" prosjektet fram - og dette stilles opp mot det en kaller "motstander-aksen."

Kaster vi nå et blikk på Per Meldahls oppstillinger (se figur), finner vi at "helten" i både Hansens og Dietrichsons "romaner" er den norske litteratur hvis oppgave (prosjekt) det er å vokse fram.

Men dermed gliser det før nevnte fellestrekk fram med all ønskelig tydelighet: I begge figurer troner Welhaven på hjelper-aksen, som den som har fremmet den gagnlige utvikling fram til en norsk litteratur. Mens Wergeland og de andre "ureflekterte" "kraftpatriotene" bare har sørget for det statiske, ja har vært motstandere av norsk litteraturs vekst fram til en selvstendig nasjonallitteratur!

Aktantmodellen for Hansens litteraturhistorie

Aktantmodellen for Dietrichsons litteraturhistorie

De som har gjort Wergelands diktning og liv til gjenstand for grunnforskning, vil reagere på denne forvanskningen på i hvert fall to måter.

1. De vil se den åpenbare urett mot en mann som både i kunnskap, refleksjonsevne og framsyn - ja offervilje med - sto langt over sine samtidige. Og hos noen vil det han skrev, melde seg som et korrektiv til kampmyten mot ham. Disse linjer er tilegnet den "fremblomstrende" norske litteratur:

"Der bor ei Glæde i de tause Lunde,
der maae den klare Maaltrost slaae.
Og Folket lever først på Skaldes Munde,
dets Tanker maae sit Mæle faae.
Det høre maae som i sin Dal,
i Digt og Skrift sit Maals Metal.
Det sine Sønner Sproget gav,
giv Smykker det igjen derav!"

Men grunnforskerne vil også spørre:

2. Hvordan i all verden kunne dette skje? To litteraturhistorier med så forskjellig grunnsyn og likevel en så grunnleggende felles feiltagelse?

Meldahl forklarer dette med å gå inn på en tidstypisk utviklingsmodell, som begge litteraturhistorier er henfalne til, nemlig vekstbilder som f. eks. bevegelse fra umodenhet til modenhet, fra barnetilstand til voksen. Begge litteraturhistorikere trengte noe de kunne kalle den ureflekterte tilstand. Og Wergeland var på forhånd plassert ferdig til bruk.

Selvsagt er det noe i dette, men etter min mening burde ikke Meldahl ha sluppet spørsmålet så fort. Det er ikke nok å påvise en tidstypisk tankemodell. Slike kan selvsagt vrenges og forsynes med aktører etter behov, men siden det neppe er vanskelig å se hvis behov det er som her er tilgodesett, går det an å trekke interessante slutninger.

En av disse slutninger bør være at Norge har hatt en virksom litteraturhistorie alt fra 1848 av, nemlig J. S. Welhavens godt besøkte forelesninger om den norske litteraturs vekst og den store betydning av det å være "reflektert"...

Etter hvert har man da også interessert seg for å se nærmere på Welhavens bidrag til litteraturhistorien. En kan vise til Henrik Jægers vurderinger, som igjen kommenteres i Steinar Gimnes' artikkel "Welhaven; litteraturhistorikar in spe", Motskrift 1, 1995.

Welhaven grov f. eks. opp igjen et motsetnings-forhold mellom studenterforeningen Det norske Selskab i Danmark og det som den før-romantiske dikter Johannes Ewald sto for. Arbeidet om dette hette "Om Betydningen af Det norske Selskabs Opposition mod den Ewaldske Poesi" der han tar parti for Ewalds motstandere. En virkelig litteraturhistoriker måtte vel alt på dette tidspunkt ha kunnet se at det var Ewald som tross alt hadde vært i pakt med framtida. Men avhandlingen avslører at Welhavens engasjement ikke først og fremst gjaldt det historiske, og det skjer dermed en oppvurdering av synsingen blant den store dikters ikke fullt så betydelige samtidige.

Som Gimnes ( og før ham Jæger) sier, viser dette Welhavens begrensning som litteraturhistoriker. Welhaven innskrev sin egen opposisjon mot Wergeland i den nevnte debatten fra slutten av 17oo-tallet. Det viktigste var å erobre historien for seg selv med meningsfeller. Som Gimnes uttrykker det:

"Welhaven skriv litteraturhistorie ut ifrå en implisitt påstand om at han er sigerherre, og at Klopstock/ Ewald (Wergeland) er taparar".

Per Meldahls aktantmodeller viser at Welhaven i hvert fall oppnådde en viss seier innen den akademiske tradering. En makt-myte som er knesatt av universitetet, vandrer gjerne inn i den høgre skolen, og absorberes lydig, ikke minst av de skoleflinke. Med tid og stunder prøver også en og annen av disse seg på den ytterst vanskelige oppgave å skrive en litteraturhistorie.

Utifra analyse av den nevnte avhandling, som her må fungere som bevis på Welhavens holdning og metode, må en vel ellers anta at han har uttrykt seg mer direkte i muntlig enn i skriftlig form, og at hans tilhørere ved forelesningene ikke alltid har måttet være alene om å tolke hans historiske allegori og finne dens dypere mening. Det hele dreide seg egentlig om betydningen av Welhaven med fellers opposisjon mot Wergeland...

De to aktantmodeller viser i hvert fall hvor enerådende en bestemt kamp-myte er blitt. I sær er det oppsiktsvekkende at den er overført til - og båret videre av - den 19-årige Hansen, som ikke tjener sin egen sak ved å gjøre det. Hansen har liten greie på hvem Wergeland var, vet heller ikke hva Wergeland er i ferd med å bli for hans egen samtid. I hans litteraturhistorie forekommer da også en begeistret tilslutning til Welhavens forelesninger, og en påfallende nedvurdering av "Wergelandianeren" Lassen. Dermed får vi en litteraturhistorie som i hvert fall på ett punkt er foreldet alt da den utkommer.

I mellomtida var Wergeland altså blitt gjenstand for grunnforskning, og kampmytene av den sort jeg har kommentert, ble stort sett henvist til å leve videre i litteraturhistorien og i forskningens objektivitetsretorikk. Men der levde de også relativt godt.

Wergelandsbildets betydning i praktisk politikk.

Det er klart at Wergelandsbildet varierer med det som er viktigst for de forskjellige personer og fraksjoner som viderefører det. Det er også forståelig at noen kan være interessert i å ufarliggjøre det ( jfr. Ingeborg Refling Hagens insinuasjon dengang i 1936). Mens venstreopposisjonen med Bjørnson i spissen uten større vanskelighet fant så mye politisk sprengstoff hos ham at den kunne se ham som et frihets- og nasjonal-symbol, la andre mer vekt på fantasibegavelsen og blomster-elskeren. Den som vil lese av en periodes - for ikke å si: sin samtids - politiske barometer, vil alltid ha et visst utbytte av å undersøke hvem som for øyeblikket vil kaste skygge over eller "tukle med" hans bilde, og hvem som (i likhet med Tor Obrestad) maner til kamp for å få beholde "Vår Wergeland". F. eks. fikk Aage Kabells påstand om at Wergeland ble mer konservativ på slutten av sitt korte liv, i vår tid straks vind i seilene, enda man bare behøver å gå til dikterens produksjon på dødsleiet for å finne kraftige motforestillinger mot teorien. Omarbeidelsen av kosmogonien har f. eks. foregått uten at et eneste av verkets politiske poenger er blitt borte.¹³

Så Kabells teori skulle ikke ha behøvd å få den tilslutning den fikk, og burde heller ikke ha vært så merkverdig motstandsdyktig mot gode argumenter. Om noen skulle finne på å spørre om den i ettertid har kommet til å fungere som en kampmyte, må det derfor antas at dette spørsmål ikke vil være aldeles uberettiget. Det synes fremdeles å være interesser som kan tenke seg å bruke, eller motarbeide, Wergelands navn og hans livsverks evne til å være til stede i stadig fornyet samtidighet.

I 1995 var det 150 år siden Wergelands død. Året før hadde vi hatt folkeavstemning om Eu-medlemskap, og alt i et par år før det hadde Wergelands synspunkter på f. eks. grunnlovens ukrenkelighet i suverenitets-spørsmål blitt trukket inn i debatten. Det ble forsøkt påstått at han nok ville ha stilt seg positiv til forandring her også, siden han jo hadde ønsket å forandre paragraf 2 (jødeparagrafen) fordi den var uverdig intolerant og begrenset religionsfriheten i Norge.

Dette resonnement ble fra EU-motstandernes side tilbakevist med henvisning til Wergelands påviselige begeistring for den politiker ( statsråd Christian Krogh) som i sin tid avverget et forsøk fra Carl Johans side på å gjøre unionen med Sverige fastere¹⁴. Et hovedprinsipp i Wergelands forhold til grunnloven var at den bare kunne forandres når forandringen medførte større frihet, nasjonalt som individuelt.

I et radio-intervju pekte en Wergelandsforsker¹⁵ også på at Wergeland var innstilt på global rettferd, og at dersom han hadde trodd at det økonomiske prinsipp EU bygger på, virket ekskluderende mot den tredje verden, og altså i lengden ikke fredsskapende heller, ville han høyst sannsynlig vært motstander av blokkdannelse.

Det kan nok hende at en og annen EU-motstander så en politisk tendens også i dette at en annen forsker¹⁶ i samme året trakk fram høyst tvilsomme sladderhistorier om dikteren og serverte dem som nye oppdagelser. Det førte da også til avispolemikk, hvor hans bok ble karakterisert som uvederheftig. Noen vil dermed også si at selvom hovedtendensen i vår tid synes å være reaksjonært kapitalistisk, har friheten fremdeles sine forsvarere, kanskje ikke minst takket være vårt bilde av Wergeland og den visjon av norsk identitet som han og andre store diktere har gitt oss. Man skal vel kanskje også huske at i en nasjon hvor en såpass stor del av folket fremdeles bekjenner seg til kristendommen, vil nettopp Wergeland og hans ideer stå som en ressurs alle kan forsyne seg av. Det er ikke utenkelig at når det også i vår tid synes opportunt å forsøke å gjøre ham til en annen enn den han var, menneskelig sett såvel som politisk/idehistorisk, da kan dette også skyldes denne hans spesielle posisjon.

Å kjempe for klarhet om hvem Wergeland var og hva han stod for (jfr. Per Sivles og Tor Obrestads formaninger) føles iallfall fremdeles nødvendig for mange.¹⁷

Dette gikk også tydelig fram da den rasistiske "Norge for nordmenn" - bevegelsen forsøkte å kuppe Wergelands-bildet ved å legge krans på hans støtte 17. mai! Da ble det for meget selv for Aftenposten. Avisen siterte Wergelands dikt fra Jødinden, hvor det står ord som for all fremtid burde ha sikret Wergeland mot hyllest fra rasistisk hold:

"Hvad om Norges grønne Dale
gjæstmildt aabnede dem sin Bund?
Hvad om engang-iblandt dets svale
Blod fik lidt af det orientale?
Da maa Kjærlighed kun befale,
ikke Lovenes Løvemund."

Det offisielle Norge gjorde ikke meget for å feire 150-årsminnet for Henrik Wergelands død i 1995.

Deler av pressen antydet derfor at "Wergelands-tilhengerne" hadde "glemt" å feire. Dette var, som så mange andre av pressens påstander, mer et uttrykk for at pressen hadde glemt å søke informasjon, enn for de faktiske forhold. "Wergelandstilhengerne" var til og med så observante at de i tillegg til oppførelse av en serie av dødsleie-diktene konsentrerte feiringen om toleransens og medmenneskelighetens Wergeland, han som skrev:

"Kristenfolkets hjerter skulle være
varme julebrød, honningfulle,
nok for hele verdens nød
om den kommer som en gjest"...

Og om han følte seg som en "Røst i ørkenen" da han skrev det, visste nok hans tilhengere anno 1995 at deres feiring nådde lenger og inderligere utover Norges åndelige landskap enn man skulle tro.

Så la meg avslutte disse betraktninger om Wergelandsbildet i norsk tradisjon med å peke på en begivenhet som har gledet mange. Det var nemlig også i 1995 at vår litterære og vitenskapelige institusjon endelig sørget for en grundig kommentert og pent utstyrt nyutgivelse av Nicolai Wergelands bok fra 1833

"Retfærdig Bedømmelse af Henrik Wergelands Poesie og Karakteer."¹⁸

Det er gledelig at en kvinnelig toppforsker har tatt initiativet til utgivelsen ( som bl. a. skjer ved Det norske språk og litteraturselskap). Det er også av stor betydning at en annen kvinnelig toppforsker har tatt seg av det instruktive forordet, og presise noter og kommentarer.

Det blir nemlig klart for en imponerende engangsforeteelse Henrik Wergelands far må ha vært i norsk historie. Ikke bare fordi han greide det som vi er lært opp til å tro at ingen så nær slektning kan klare: å gi en objektiv og vektig vurdering av sin egen begavede sønn og hans diktning. Ikke bare fordi han med skarpsinn plukker fra hverandre en lidenskapelig motstanders argumentasjon og setter den i relieff ved hjelp av sin store kunnskap om nyere europeiske strømninger i litteraturteori og verdensanskuelse. Men fordi han som den aller første gir en så god tolkning av de verk det gjelder, at han neppe ennå er gjendrevet. Og endelig fordi han, tro meg eller ei, foregriper senere tiders nærlesningsteknikk...

Likevel er det et faktum at mange nå leser denne nyutgivelsen med en blanding av glede og forferdelse: hva er det for et land vi lever i! Her har dette lærde og glitrende verket ligget i hele 160 år før det kunne bli en nyutgivelse. Mens Welhavens umodne kritikk, som forlengst er passé, har vært trykt opp igjen gang på gang...

Og man spør seg selv: Ble rettferdighetens dag utsatt på grunn av sløvhet? Eller var det gamle kampmyters gjengangere som fremdeles var ute? En kan jo ikke unngå å legge merke til at det her - som så ofte når det gjelder Wergelandstradisjonen - måtte bli kvinner selv som "stod op og strede" for rettferdighet og verdier.

Men en kan jo også se saken fra en annen side. For hva sa ikke Henrik Wergeland da han avduket Kroghstøtten:

"Selv Misundelsen viser at Anerkjendelsen af et Menneskes herlige Fortrin er til stede - "

Så en kan jo også spørre slik : hva sier alt dette om det potensiale som lå - og fremdeles ligger - i Henrik Wergelands diktning og livssyn?

For visst må vi fremdeles slåss for å beholde "vår Wergeland". Men som Wergeland selv sier i talen om Christian Krogh: misunnelsen "bliver kun Myggen med det spæde Flor, der svævende over Sjøflaten troer at hindre Himmelen i at speile sig deri"

Og, som han samtidig understreket: trangen til rettferdighet er en del av menneskets guddommelige vesen. Det gjelder bare at vi klarer å se dypt nok i vårt indre til at vi oppdager den.

Og kanskje det er denne side av vårt vesen som tross all smålighet i vårt frosne land likevel synes å samarbeide med dette universalgeniets glødende evne til å være historisk virksom gjennom generasjon etter generasjon? Slik at det dikterne har sagt om Wergeland, blir til virkelighet om og om igjen: enhver opgående frihetstanke i dette land treffer fremdeles hans bilde, og enhver nasjonal faresituasjon kaller det fram.