Ungdom i cyberspace - stedløse identiteter, stedløse virkeligheter?

Britt Kramvig

Publisert søndag, den 27. april, 2003.

Trykket i Norsk Antropologisk Tidsskrift nr. 2 1999.

Hvis det er noen som kan anses å være globaliseringens frontsoldater så må dette være ungdom i cyberspace. De ungdommene som gjerne oppholder seg mer i den virtuelle virkelighet enn i den reelle, inngår i et kommunikasjonsfelt der grenser mellom nasjoner, alderskategorier, kjønn og regioner ikke oppfattes som relevante. Som Søby (1993) formulerer det - «endelig et medium med ambisjoner om å være på høyde med den postmoderne tilstand... der den umiddelbare sanselige oppfatning av verden og begivenhetene er i ferd med å bli umulig» (opc:173). Dette innebærer at de territorielle institusjonaliserte hierarkier brytes opp, noe som har de implikasjoner at  identitet blir en flytende enhet som man etter eget forgodtbefinnende kan sette sammen. Disse oppfatninger er i ferd med å etablere seg som «mesterfortellinger» i massemedia men gjenfinnes også i akademiske analyser av internetts betydning for identitet og kultur (Stone 1993, 1996, Turkle 1995). Hovedbudskapet er som følgende; På nettet har man grenseløs frihet til å skape seg et selv, da den nye teknologien frigjør individet fra kroppen. Denne teknologiske kroppsfriheten gjør at man kan eksperimentere med identitet. Identitetsbegrepets betydning i cyberspace gjenoppliver ideen om kulturell og fysisk frihet, som blir realiserbar gjennom at individet blir anonymt, kroppsløst og fleksibelt (Stuedahl 1996).

I følge teoretikere som Stone og Turkle vil den nye teknologien utgjør vilkår som innebærer at identiteter i større grad enn tidligere vil være fragmenterte, komplekse og differensierte. I tillegg til at dette er tendensene i de identitetsformasjonene som utvikles på nettet, argumenteres det for at disse endringene vil ha implikasjoner for identitetsformasjonene utenfor nettet. Jeg vil i denne artikkelen slutte meg til deres påpekninger av  at det er forbindelse mellom det som skjer på og det som skjer utenfor nettet. Men vil samtidig sannsynliggjøre at det som skjer utenfor nettet er det som har størst betydning for det som skjer på nettet. Dette har den konkrete betydning at det er en forbindelse mellom de krav som ungdommene opplever de må realisere i forhold til identitetshåndtering i sosiale sammenhenger og måten de tar i bruk det nye mediet på. Disse ungdommene, la oss med Berkaak (1996) kalle dem nettnomader- tar nettet i bruk, som en av flere strategier som gjør dem bedre i stand til å møte de utfordringer deres sosiale sammenhenger stiller dem ovenfor. Med et slikt utgangspunkt vil ungdom i cyberspace fremstå som ungdom i tette forpliktende sosiale nettverk, som i en for dem dramatisk livsfase benytter seg av de potensielle muligheter som cyberspace gir dem, til å drive relasjonsutvikling og å finne frem til hvilken selvpresentasjon som fungerer vis a vis de andre. Ungdommene i mitt materiale driver altså identitetsbyggende arbeid gjennom sin virksomhet i cyberspace på to ulike måter.  Å være på nettet gir dem en opplevelse av «å kunne være seg selv», å kunne fremstå som mer autentiske individer enn det de opplever å ha muligheter til i sosiale situasjoner der de møter andre ungdommer ansikt til ansikt. Samtidig som de på nettet bygge opp et nettverk av relasjoner som over tid kan ha konkrete sosiale implikasjoner. De ungdommene som jeg her retter mitt fokus mot er lokalisert i Småfjord og i Tromsø, et fiskevær på Finnmarkskysten og et av regionsentrene i Nord-Norge. Deres lokalisering er altså ulik men det de først og fremst har felles, er at de har gjort noen valg av mange alternativer i forhold til hvilke interessefelt de har gått inn i, hvilke kompetanse de bygger opp og hvilke symbolsystemer de tar i bruk, når de skal kommunisere om seg selv vis a vis andre ungdommer.

Hva er perspektivene på identitet i cyberspace?       

Diskusjoner om hva de nye media vil innebære av sosiale implikasjoner er ofte preget av enten teknologioptimisme eller teknologipessimisme. Enten er man for-- og da utlegges det hvilke muligheter for frihet som mediautviklingen innebærer. Eller så er man mot-- og de farer for total isolasjon og det at internettungdommen  ikke tilegne seg den kompetanse som er nødvendig for å overleve i den virkelige verden blir utlagt som argumenter for at bruken må begrenses.

Enkelte teoretikere har forsøkt å være mer edruelig i diskusjon av de implikasjoner den teknologiske utviklingen vil ha. Hylland Eriksen har påpekt at modernitetens kulturelle former, er karakterisert av at de er stedsløse (Eriksen 1994). Han argumenterer for at denne stedløsheten er en konsekvens av den teknologiske utvikling som i stadig akselererende omfang deterritorialiserer kultur. Teknologien blir altså forstått å legge seg mellom individene og deres kultur samtidig som denne teknologien innebærer at individene rives løs fra det territoriet som de rent fysisk er hjemmehørende i. Psykologen Sherry Turkle er en av de mest fremtredende på området og hun demonstrerer i boken «Life on the screen» (1995) hvordan noen ungdommer lever sitt liv på nettet. Nettet tilfredsstiller deres sosiale behov og så å si all kommunikasjon med andre mennesker foregår via dataskjermen. Hun benytter begrepet simuleringskultur for å tilkjennegi at for disse ungdommene, har skillet mellom det virtuelle og det virkelige blitt visket ut, og det er cyberspace som oppfattes som mer virkelig enn virkeligheten. «In the story of constructing identity in the culture of simulation, experiences on the Internet figure prominently, but these experiences can only be understood as part of a larger cultural context. The context is the story of eroding boundaries between the real and the virtual, the animate and the inanimate, the unitary and the multiple self, which is occurring both in advanced scientific fields of research and in the patterns of everyday life..In the real-time communities of cyberspace, we are dwellers on the threshold between the real and the virtual, unsure of our footing, inventing ourselves as we go along (Turkle 1995:10). Den teknologien som er tilgjengelig innebærer i følge Turkle at nettnomadenes identitetsformasjon er  grenseoverskridende i forhold til etablerte kategorier og kategorihierarkier. Samtidig som hun argumenterer for at dette innebærer en overgang fra å tenke selvet som en enhetlig enhet til å tenke om selvet som et sammensatt distribuert system.

Antropologen Alluquére Rosanne Stone (1996) har argumentert for at de identiteter som oppstår med utgangspunkt i samhandling på internett er fragmenterte, komplekse og adskilte gjennom de implikasjoner teknologi, kultur og nye teknokulturelle formasjoner har. I cyberspace tilbys menneske en mulighet til å slippe ut av den fysiske kroppen - og åpner dermed for forandring. Nettet er for henne en identitetsfabrikk der kropper er begrepsmaskiner og kjønnsbytte er den grunnleggende tilstand. Frikobles jeget fra kroppen, mister de kategorier som har vært strukturerende for subjektet sin betydning. Denne sammenkoblingen har opprettholdt en bestemt sosial orden --som med internett trues og endres. «Vi forandrer jo alle våre persona hele tiden, for å avpasse oss til den sosiale situasjonen, men med online-personaer skjer dette mer målbevisst. Ikke desto mindre er vi vokst med et sosial imperativ om at det er gitt en primær persona eller «sann identitet» og at denne personaen i offline-verdenen - den virkelige verdenen - er fast tilknyttet en enkelt fysisk kropp, som vår eksistens som sosialt vesen er grunnlagt i og stadfestes gjennom» (Stone 1993:91).  Innenfor den elektroniske kommunikasjon konstitueres et subjekt som er fundamental forskjellig fra det som gjenfinnes innefor moderne institusjoner (Poster 1995). «If modernity or the mode of production signifies patterned practices that elicit identities as autonomous and (instrumentally) rational, postmodernity or the mode of information indicates communication practices that constitute subjects as unstable, multiple and diffuse» (opc:87). Det disse påpekningene har felles som mer eller mindre implisitte antagelser er forestillingen om at teknologiske endringer fører til identitetsendringer. De nye postmoderne identiteter som vokser ut av den teknologien som tas i bruk er ikke lokale og ikke nødvendigvis kroppslige. Grensegangene mellom det virkelige og det virtuelle er i oppløsning, og det er teknologiens konfrontasjon med våre begreper om oss selv som skaper denne uklarhetene. Igjen kan vi se at det for det første argumenteres for en nedbryting av grensegangene samtidig som man tenker seg at teknologien legger seg mellom individet og verden.

Ungdom i cyberspace

Datateknologien har skapt globale kommunikasjonsfellesskap, som innebærer at man uavhengig av hvor man befinner seg i verden kan være koblet opp på diskusjonsgrupper, hente ned nyheter og informasjon og sende e-post i løpet av sekunder til andre brukere. Disse verktøyene gjør kommunikasjon på nettet ansiktsløs og stedsuavhengig. Man deltar som likeverdig aktør i kommunikasjonsprosessene uavhengig av om man er situert i en utkantbygd i Finnmark eller i storbyer som Oslo. «Hvor du kommer fra betyr ingenting» sier ungdommene.  Sted blir altså oppfattet som betydningsløs på disse møteplassene. Det er tilgjengeligheten til teknologien som først og fremst begrenser de mulighetene den enkelte har til å delta i det globale fellesskapet som skapes gjennom den tilgjengelige teknologien.

Enkelte av guttene1 benytter den tilgjengelige teknologien til å bygge seg opp økonomiske entrepriser. På bestilling brenner de cd'er, som sammensettes med utgangspunkt i kjøperens individuelle preferanser. Musikkfilene gjøres tilgjengelig på nettet i det øyeblikket utgivelsene distribueres i musikkmetropolene, og det ordinære distribusjonskanalenes treghet, ved siden av den fleksibilitet i forhold til sammensetningen av musikkfiler som disse guttene kan utvise, gjør at guttene med letthet kan utkonkurrere plateselskapene. "På nettet skal det ikke finnes kontroll og grenser" sier guttene og gjør hackerne, de som sprenger seg gjennom alle de murer som settes opp for å beskytte sensitiv informasjon, til de største av alle helter. "All informasjon skal være fri", sier de og legger ut dataprogrammer og spill til fri benyttelse til produksjons- og distribusjonsenhetenes fortvilelse. Det er likevel det «å finne noen å snakke med» som er den mest omfattende av de aktiviteter disse ungdommene benytter sine pcer til. Og det er på Irc og Icq at de finner noen å snakke med.  På disse samtalegruppene driver man en utstrakt grad av selvpresentasjon (Kummervold 1998), man kan skape seg et selv gjennom å lager seg et eget nettnavn, samtidig som man rundt dette navnet etablerer en personlighetsprofil. Denne profilen, som kan hentes ned av alle de andre deltakere på den utvalgte nettrommet, angir hvilket slagord man har og hvilke egenskaper ved en selv man ønsker å presentere. Man trenger ikke nødvendigvis å være den kvisete, småvokste tenåringen man faktisk er --man kan fremstå som den mørke spenstige unge mannen man ønsker å være. Som en av nettnomadene uttrykket det; ««Det er jo artig å være en annen enn den jeg er, å prøve ut noe nytt. Å prøve å være f. eks tykk - eller jente eller eldre enn det jeg er.» Ulike symboler og forkortelser benyttes i stort omfang og tilkjennegir samtidig om nettbrukeren har den kompetanse som er nødvendig for å bli integrert i det fellesskap av brukere som definerer denne enheten. Samtidig som kjennskap til og beherskelse av dette språket benyttes til å trekke grenser mellom de som er «en av oss», og de som ikke er det. På nettet er det å fremvise kompetanse i bruk av nettet som forteller historien om hvem man er. Det kan være fra 3-4 opp til flere hundre samtidig inne på hver av gruppene og da kan man velge om man vil delta i den samtalen som føres mellom alle de tilstedeværende i det offentlige rom, eller man kan opprette underrom der man kan etablere et privat kommunikasjonfelleskap med utvalgte deltakere. Irc og Icq er organisert på ulike måter. Irc , er et serverrelatert nettverk, der man finner cirka 40 000-50 000 brukere til enhver tid. Irc er organisert som et nettverk uten sentrum eller periferi, uten formelle strukturerer eller et lederskap i formell forstand. Nettverket består av flere tusen underrom, eller mindre enheter som skapes og vedlikeholdes av de brukere som til enhver tid befinner seg i de ulike rommene eller undergruppene som eksisterer. Disse rommene er knyttet til spesifikke interesser eller tema som man antar at det finnes  interesse for. Man velger hvilke av disse gruppene man knytter seg til med utgangspunkt i de interesser man har, eller om "det er god stemning der" som de unge selv sier. Rommene kan være definert med utgangspunkt i alderskategorier, eller motivert gjennom politiske fellesskap eller interesseområder. Icq, er organisert som en adressebok over folk «som vil snakke», som en e-mail adressebok der det eksisterer søkemotorer der man kan lete etter navn, interessefelt, utdanning, romansepreferanser  osv. Icq presenterer seg selv som «a program that lets you find your friends and associates online in real time». Alle legger altså på forhånd inn personlighetsprofiler som vil bestemme hvem man vil bli kontaktet av, og med hvilke utgangspunkt. Det er i dag registrert 20 millioner brukere, og det er mellom 3 og 4 millioner brukere på til enhver tid. Guttene har adresselister på opp til 200 adresser som de av ulike grunner kommuniserer med.

Nettnomadisme som ideologi og praksis

Forestillingene om identitet, som først og fremst satt sammen av valg, og da gjerne som å utgjøre en profil er i følge Berkaak (1995) i ferd med å få hegemonisk kontroll både innefor en del av de vitenskapene som er i berøring med begrepet, og i samfunnet generelt. Ikke minst kommer denne globaliseringsideologien til uttrykk i diskursene rundt og på det elektroniske kommunikasjonsredskapet som i løpet av få år er blitt et arbeidsredskap og en kommunikasjonsform for millioner av mennesker over hele verden. Cyberspace blir, som The declaration of the Independence of cyberspace erklærer, ansett å være et globalt sosialt rom, uavhengig av nasjonale grenser, hudfarge, alder og kjønn. Berkaak (1996) diskuterer internettideologien og argumenterer for at den elektroniske møteplassen gjennom denne retorikken blir tiltrekkende nettopp fordi man der kan skape og omskape sin egen profil helt og holdent ut fra hva som vil virke mest tiltrekkende på dem du ønsker å komme i kontakt med. Nettnomadens ideologiske program er «the home of mind» et uavgrenset og rent åndelig fellesskap, der man en gang for alle er frigjort fra livets stofflighet. Og særlig poengterer nettnomaden viktigheten av at dette innebærer frihet fra den identitet som bygget på kroppens tilhørighet i det fysiske rom. En av ungdommene formulerte dette tydelig gjennom følgende utsagn; «For når man sitter på Irc har ikke kroppen betydning --men væremåten -- hvordan man oppfører seg der. Det er jo ikke nødvendigvis sånn man er, men sånn man har lyst å være» Der Berkaak (1996) finner profil som en betydningsfull metafor, hevder Turkle (1995)  at den sterkeste metaforen for selvet er «vinduer», mens begge viser til det sammensatte, distrubuerte selvet. »In daily practice of many computer users, windows have become a poweful metaphor for thinking about the self as a multiple, distrubuted system. The self is no longer playing different roles in different settings at different times..The life practice of windows is that of a decentered self that exists in many worlds and play many roles at the same time..As more people spend more time in these virtual spaces, some go as far as to challenge the idea of giving any priority to RL at all» (opc:14).

Men la oss skille mellom ideologi og praksis og gå under den ideologiske retorikken rundt cyberspace til den praktiske bruken. La oss derfor bevege oss inn til de ungdommene på gutterommet som bruker flere timer hver dag i cyberspace, både i Tromsø og i Småfjord.
Ungdommene surfer gjerne innom de ulike kanaler de er nysgjerrige på. På noen av disse kanalene opptrer de fleste under synonymer, eller dekker til sine egentlige adresser. «Det er jo artig, men man blir fort lei av å surfe» sier ungdommene og har gjerne sine faste rom som der de «føler seg hjemme». Der treffer de gjerne også igjen personer de har etablert mer langvarige relasjoner med. Når enkelte av guttene kommer inn på kjente områder under sine faste nettnavn som f.eks. Warlord; blir de ofte møtt med velkomsthilsninger og utrop; gjerne uttrykt gjennom symbolbruk fra andre nettbrukere.

De mest brukte kanalene for mange av disse nettnomadene er nasjonale eller mer lokalt orientert. Man har f.eks. channel Norge, channel Tromsø og channel Lavo. I disse rommene kan man først og fremst bruke norsk som kommunikasjonsspråk, og på de mer lokale, som channel Narvik og channel Lavo er det heller ikke uvanlig at man skriver på dialekt-- noe som etter ungdommene oppfatning er utenkelig på de nasjonale kanaler.  "Det er enklere å kommunisere, og å finne folk med samme interesse der, enn om man drar til byen" sier ungdommene og "samtidig er det enklere å se hvordan folk på internett egentlig er, å få et bilde av personenes sanne jeg". Dette utsagnet er paradoksalt i den forstand at den avstanden som ligger i å benytte et abstrakt kommunikasjonsredskap skulle åpne mulighetene for nærhet i de relasjonene som etableres, og særlig når man oppfatter at den abstrakte andre blir mer autentisk enn det den andre ville være i en samhandlingsrelasjon. Det ungdommene gir uttrykk for er at fraværet av ansikt til ansikt relasjoner skulle gjøre det lettere å være "den man egentlig er". La oss se litt på hva som ligger i et slikt utsagn. "Det sanne jeg'et» for disse ungdommene kan altså realiseres i den kommunikasjon som er frikoblet fra de forventningsstrukturer som ligger i den andres blikk. "Kroppen har jo ikke lenger noe å si, den er et skall man kan forandre. Noe vi er fanget i, der man skal ha kule klær, nyvasket skinnende hår og trene på Sats. Men på nettet der er det følelsene og tankene, hva man uttrykker som er det viktige".

Ungdommen prøver ut ulike roller og har gjerne flere personlighetsprofiler som de opererer med samtidig. Og gjennom å spille ut disse rollene, være i dem-- prøve å beherske dem og akkumulere seg erfaringer med hvilke respons fra de andre de får på de ulike personene de opptrer som, akkumulerer de seg kunnskaper og erfaringer med hva det er mulig å få bekreftelse på av den abstrakte andre. "På nettet er jeg ikke sjenert" sier en av guttene i Tromsø, "på nettet kan jeg ha flere kjærester" sier en av guttene i Småfjord, «for det har jo ingen konsekvenser». Gjennom disse aktivitetene realiserer de ideen om det fleksible individ, med en klar profil. Disse to verdiene som Berkaak (1995,1996) peker på tenderer til å blir mer og mer sentralt i samfunnet generelt. Verdier som, om de ikke er direkte motsetningsfylt står i et spenn til hverandre, man skal utvise stor tilpasningsevne samtidig som man skal fremstå med klarhet vis a vis de andre.

Marianne Gullestad (1996) viser, med utgangspunkt i fire livshistorier som representerer ulike kjønn og aldersgrupper, at de mest fremtredene endringer i verdigrunnlaget i tidsepoken fra 1930 frem til i dag, er knyttet til overgangen fra "å være til nytte" til "å være seg selv". Å være til nytte, er knyttet til verdier som lydighet, lojalitet og pliktoppfyllenhet. «Å være seg selv» innebærer at det legges større vekt på selvrealisering og markering av individet som autonomt vis a vis de andre. Gullestad poengterer at det eksisterer forskjeller avhengig av utdanningsnivået, plassering i klassestrukturen, etnisitet, lokalsamfunn og kjønn, men hevder at det likevel er mulig å oppfatte disse verdiendringens som fremtredende i det norske samfunnet. Disse er først og fremst endringer i de organiserende begrepene om hva en person er, men de er samtidig knyttet til mer konkrete endringer i sosial praksis. De kroppslige praksiser har ofte en større grad av treghet i seg enn det de verdier eller begreper som tillegges betydning i ulike tidsperioder og ulike sammenhenger. Noe som fører til at «det å være til nytte» ikke har forsvunnet men står i ulik grad i et spenningsforhold til «det å være seg selv» .

«Å være seg selv» er midlertidig et risikabelt prosjekt, da det innebærer at hvert enkelt individs unikhet og individualitet må basere seg på egne overbevisninger og preferanser. Det blir sentralt å plassere disse uavhengig av de relasjoner man måtte ha til sine omgivelser, om dette er familie, lærere eller venner. Å påvise relasjonenes diskontinuitet er sentralt, noe som innebærer at man skjuler den inspirasjon eller tvang som er knyttet til de andres blikk, de andres evaluering av den selvpresentasjonen man bedriver. Gullestad viser til at den indirekte avhengighet, som er konstruert som uavhengighet innebærer en viss risiko og sårbarhet i forhold til å få en slik selvpresentasjon bekreftet (:287). Disse prosessene fører til en stadig større differensiering, samtidig som det eksisterer konformitet innenfor de sosiale grupperingene man søker bekreftelse fra. Og særlig er disse komformitetskravene knyttet til grensegangene mellom de symbolsystemer som ungdommene tar i bruk, når de skal tilkjennegi hvem de er.

Når hver enkelt ungdom skal finne individuelle løsninger på den frihet de har i skapelsen av et selv som skal fungere vis a vis de andre, er dette kravet noe de kan forvalte --gjennom at man i cyberspace kan prøve ut, og dermed akkumulere seg erfaringer med hvilke selvpresentasjoner det er mulig å få bekreftelse på. Samtidig med at de akkumulerer seg erfaringer med hvordan man kan «være seg selv» på nettet, unndrar de seg det kollektive blikk og de evalueringskriterier som ligger implisitt i dette blikket, og dette gir dem en følelse av frihet, en følelse at det er på denne måten de kan være sitt sanne jeg. På internett-kafeen i Tromsø, kan guttene fortelle at de ofte sitter å samtaler med jenter som bare sitter noen maskiner bortenfor dem selv. «Vi gutter er jo mer teknisk interessert så vi leter jo opp hvor brukermaskinen sender fra, men jentene er ikke interessert i slikt». På mine undrende spørsmål om hvorfor de ikke henvender seg til dem direkte, svarte de totalt avvisende at dette var noe de i hvert fall ventet med til senere, «til de var blitt bedre kjent». Og i motsetning til det Turkle finner i sitt materiale, der de mest ekstreme nettnomadene ikke tillegger RL eller «real life» prioritet, har for de ungdommene jeg har gjort min undersøkelse blant, over tid sosiale implikasjoner. En av guttene ble nettopp kjærest med en jente han traff på channel Tromsø. "Hans sjarmerende personlighet, og det at dem snakket så lett ilag var det som gjorde utfallet", sier de andre lett misunnelig. Samtidig er det ikke uvanlig at man etter å ha blitt kjent på nettet møtes, både gjennom å gjøre avtale om å dra sammen til «byen» eller om man bor geografiske sett lengre fra hverandre møtes man på ulike dataparty. "Dit kan man jo ikke reise om man ikke har vært seg selv. Og når man møtes in flesh, så betyr jo ikke det så mye om man er fra Tromsø eller om man er jente eller gutt eller om man er femten eller tyve fordi man i utgangspunktet vet hvem man synes er grei og hvem som ikke er det".

Dataparty eller datatreff med utgangspunkt i ulike kanaler er ikke uvanlig verken her i Norge eller i andre land. Den største av disse her i landet er den årlige TG, eller The Gathering som arrangeres over 5 dager hver påske i Vikingskipet i Hamar. I år var det lagt ut 4500 billetter for salg, alle var reservert flere uker i forkant og svartebørssalget gikk livlig de første dagene. En billett som opprinnelig ble solgt for kroner 400,-  gikk på svartebørsen for flere tusen. De ivrigste av ungdommene sov i soveposer foran inngangsdøren for å være de første som koblet sine medbrakte datamaskiner opp på henviste plasser åpningsdagen. Ungdommene bar ikke bare inn sine datamaskiner på den ene kvadratmeter de hadde fått tildelt. Mange hadde flyttet med seg stereoanlegg, bamser, blomsterpotter, kontorstoler, solparasoller og brett på brett med cola eller andre mer eller mindre lovlige energidrikker med høyt koffeininnhold; «for det er om å gjøre å holde seg lengst mulig våken, å ikke gå glipp av noe ». 4500 gutte- og pikerom ble flyttet inn ærverdige olympiahallen. Det fantes overnattingsmuligheter i tilknytning til olympiahallen, men disse ble i liten grad benyttet. Ungdommene «crachet»; De mest «hardcore» av ungdommene «Qvappyfaceet» -- eller  sovnet over maskinen med ansiktet  liggende på Qtasten på tastaturet. Andre fant seg en ledig gulvplass under sin egen maskinpark, eller på tribunene for noen timer, i medbrakt sovepose. Å sove var noe man forsøkte å unndra seg, i hvert fall skulle man for ikke å gå glipp av noe -sove minst mulig. «Pitt Bull» og andre koffeindrikker var de rusmidler som ble benyttet under dette partyet og som satte kroppen i stand til å tåle enda flere timer fremfor skjermen enn den «normalt» sett ville tålt. Disse ungdommene ruset seg først og fremst på søvnløshet. Også på andre måter var det et poeng å sette dagliglivets normalitet ut av spill. Hvor, om og når man sov, spiste, eller overholdt hygieniske standard stengte voksenverdens forventninger ute av nettnomadenes virkelighet  påsken 1999.  Om kveldene ble det over høyttaleranlegget gitt meldinger fra ulike «bekymrede mødre og fedre» om at deres respektive sønner og døtre måtte huske tannbørsten eller ansiktsvasken eller å legge seg tidlig, til allmenn latter og hurrarop fra de over 4000 som beveget seg rundt under høyttalerne.

TG eller dataparty innebærer å møtes. Dette gjør ungdommene av ulike grunner. For å utveksle erfaringer og programvarer og ikke minst for å spille dataspill på nettverket uten å «få legg», eller forsinkelser i kommunikasjon. I de siste årene har også Ircerne møttes på TG, for å møtes «in real life». Samtidig, paradoksalt nok var det første de gjorde når de kom inn i Vikinghallen -å koble seg opp på nettverket og å åpne Irc og de andre rom der de brukte å være. «Å møtes» var å etablere kontakten på Irc, for gjennom nettverket bli enig om å treffes i kafeen eller over en av maskinene. «Det vi har felles er selvfølgelig data» kunne en av ungdommene fortelle meg, og la til at; « det som er forskjellig er hva man gjør med datamaskin.  Man kan bruke den som verktøy eller som underholdning eller som telefon». Selv om ungdommene understreket deres forskjellighet blant annet gjennom å gjøre sin kvadratmeter til et helt personlig rom opererte de med ulike kategorier. Hardcore-folkene var de som er opptatt av teknikk, Compofolkene var de som konkurrerer med hverandre om å lage de beste musikkfilene eller videoene. Og Ircerne da. «Men jeg er jo egentlig ikke Ircer, jeg er Knut- sånn at det blir feil å snakke om ircerne eller compoene- om jeg skulle kalles for noe måtte det være Quacker for der er jeg på landslaget» påpekte en av guttene ovenfor meg.  

Nettnomadisme «in flesh»

Disse ungdommelige utøvere påpeker at "det betyr ingenting hvor du bor fordi du kan være på nettet, men det er ikke det samme som at det ikke betyr noe hvor du bor..du bor jo fremdeles et sted."  Det å bo et sted begrepsfestes som RL, eller real life eller som de utdyper "det ordentlige livet". "Nettet er jo ikke real life, ingen tror jo det, nettet er bare et annet samfunn, en stor by, som man kan gå inn i når man kjeder seg, det er noe som fyller tomrommet når man ikke har andre ting å gjøre". Men hva er da real life, og hvilke grep om hva en person er må vi ha for både å kunne snakke om nettnomaden «in flesh» og innløst i globale kommunikasjonsystemer? Jeg vil med Ingrid Rudie (1998) argumentere for, at man skal ha et fyllestgjørende begrep om hva en person er, -som grunnlag må se på de kroppslige erfaringer og den enskillment som skjer gjennom at man vokser inn i relasjoner til sine omgivelser, uavhengig av om disse er natur eller teknologi. Og på den andre siden den symbolske flyten som skaper personbilder og kategorier og som er ideologisk i sin karakter. Meningsetablering skjer gjennom forhandlinger, der symboler er delte og der kommunikasjonsmediene gjør at disse symboler utvider sin innflytelse i mer eller mindre globale nettverk. Men samtidig argumenterer Rudie for at deres innhold i stor grad fremdeles være uoversettelig da de er fundert i erfaringer som er lokal, spesifikk og delvis ordløs. Aktiviteter som i utgangspunktet er globale i sin karakter som internettbruk kan oppfattes som, er samtidig en kroppslig aktivitet. Disse erfaringene er konkret, fysisk og dermed lokalisert eller knyttet til de steder der handlingene utføres, og de utføres med utgangspunkt i de redskaper eller den teknologi individet har tilgjengelig. Individer lever i kropper med utstrekning i omgivelsene og reflekterer samtidig over de aktiviteter som de deltar i.

La oss først se på den symbolske flyten, den som består av kategorier og personbilder og som er ideologisk i sin karakter. Bauman (1998) påpeker i sin siste bok at globaliseringen ikke først og fremst vil føre til homogenisering, men til at nye forskjeller vil manifestere seg.  «It emancipates certain humans from territorial constraints and renders certain community-generating meanings exterritorial - while denuding the territory, to which other people go on being confined, og its meaning and its identity-endowing capacity (opc:18). Bauman argumenterer for, at for den mobile eliten vil globaliseringen fremstå som frigjørende, først og fremst fra territorienes betydning, men for andre vil disse prosessene, der distanse ikke lenger har betydning -- føre til at lokaliteter mister sin mening. Den eneste organisasjonen som hadde stand og som rekrutterte medlemmer under årets TG var foreningen NORSKE NERDER.  Under logoen I MORGEN ER VI HERSKERE solgte de medlemskap; T-skjorter og posters. «Nerder» er en kategori som det er blitt knyttet visse forestillinger til. Nerder er i media gjerne blitt fremstilt som sosialt utilpassede og fysiske uattraktive (Lupton 1995). De blir gjerne sagt å ha tykke briller, dårlig hud, dårlig dametekke og er enten ekstemt tynne eller tykke --i det hele tatt lite muskuløse i annet enn i pc-fingrene. Dette stemte selvfølgelig i liten grad overens med de ungdommene som stod ved salgstanden. Det å fremstille seg som morgendagens hersker var deres humoristiske sideblikk på de tvetydige oppfatninger av hvem dataungdommene er, slik de i ulike sammenhenger fremstilles. De kommenterte oppfatningene av nerdenes utilpasshet, samtidig som datakompetanse er det som i den offentlige retorikk uttrykkes som morgendagens kunnskap, der det fremstilles som å sikre disse ungdommene en billett til fremtiden på første klasse (Syvertsen 1998). Å presentere seg som å være morgendagens og ikke dagens herskere kan tyde på at de ikke opplever seg som innflytelsesfull i sin egen samtid, det var ikke nåtiden-- men fremtiden, som  var deres tid. Ikke minst kan man forstå dette som ironiske kommentarer på den teknologioptimisme og teknologideterminisme som gjennomsyrer mye av den offentlige diskurs rundt hvilken kunnskap som vil gjelde inn i fremtiden (Syvertsen 1998).

Om vi ser på hvor disse ungdommene kommer fra utkrystalliserer det seg noen interessante sammenhenger. De dataparty med størst oppslutning er de som legges utenfor de største bysentraene i Norge. I tillegg til at det finnes oversikter som viser at deltakerne på TG, først og fremst kommer fra distriktene og forstedene til Oslo, Bergen og Trondheim. «Norske Nerder» er altså ikke først og fremst et urbant fenomen, heller tvert imot. Hardcorefolkene, de som er på nettet er eliten og de «produktive» særlig  i utviklingen av nye programvarer kommer gjerne fra småstedene. «Klart» sa lederen for TG  til meg, «de mangler alternativ og har dermed bedre tid og har lært seg konsentrasjonsevne - det som trengs for å sette seg ned å bli virkelig god. For skal man bli god må man ha utholdenhet til å lære seg det som tar tid. Men arrangørene er ofte fra sentraene» utfylte han, «for de har kontaktene og så flytter de beste inn til byene etter en tid, men når de blir lei så flytter de ut igjen». Disse ungdommene, var de som fungerte som nettoperatører under TG, de satt plassert på tribunene høyt over alle brukerne, - bare lyset fra deres pcer kunne skimtes.  Alle de tilstedeværende ungdommene var klar over deres avhengighet til disse operatørenes evner til å holde nettet opp.

Vedlikehold av grenser

Nettnomadene utviser en uendelig mistenksomhet mot at de aktiviteter som er konstituerende for deres begreper om dem selv skal kommersialiseres. Arrangementsansvarlige som arrangerte det første TG i 1990, som har bygget det opp og som i dag er ansvarlig for rundt 70 dataparty i året- gav uttrykk for at man måtte utvise forsiktighet under avviklingen av slike samlinger; ble de oppfattet av ungdommene som kommersielle --ville de umiddelbart vende ryggen til arrangementet. Dette innebar blant annet at verken han eller noen av de andre som arbeidet med planleggingen, organiseringen og gjennomføringen av «partyet» tok ut lønn. Enkelte relevante og håndplukkede firmaer med kredibilitet blant ungdommen hadde salgsstander under arrangementet, forutsetningen for at disse fikk plass i olympiahallen var at de varene som ble lagt ut for salg var priset adskillig lavere enn de varer man fant i ordinære kommersielle forretninger. Slik realiserte han en av de sentrale verdier for ungdommene, samtidig som det viser til at grensemarkeringen mellom det kommersielle og det autentiske er viktig og legges til grunn for organiseringen av aktiviteter når cyberfeltet er utgangspunkt for sosial organisering.

Partyet i Vikinghallen handler dermed om gruppetilhørighet og gruppeidentifikasjon, om å være som de andre og om å være seg selv -- samtidig er det denne kategorien ungdoms opprør mot det etablerte samfunn. De fire Økokrimrepresentantene som gikk rundt i gule collegegensere og informerte om hva som var ulovlig av virksomhet på nettet, hadde tatt ungdommens språk i bruk i sine informasjonsbrosjyrer. Men på Irc ble de kommentert mens de gikk forbi, og plassert i kategorien «håpløse utrangerte fortidslevninger». De prøvde å ta ungdommens eget språk i bruk i informasjonsmaterialet de delte ut - «men» sa ungdommene «uttrykkene deres viser bare at de er helt passé - de bruker et språk som minst er ett år gammelt, selv om de nå skal ha litt ære for at de prøver». Som ungdom over flere generasjoner har benevnt «de etablerte». Cyberfeltet er ikke like gjennomregulert og ikke like kontrollert som mange andre av de andre felt som ungdommen beveger seg gjennom. Det kan invaderes, gjøres til deres -- til et rom som kodifiseres med deres symboler og der de har kompetanse - noe ikke minst deres foreldre mangler.

Teknologi, kropp og erfaringer

Kan man snakke om kroppslige erfaringer når høyteknologiske redskaper ligger mellom og medierer relasjon mellom individet og den virtuelle verden?  Teknologi har vært oppfattet å være et objektivt system av relasjoner som har ligget utenfor det sosiale og det kulturelle, og dette har gjort at samfunnsvitere i liten grad har integrert disse i sosiale studier (Ingold 1993). Med et slikt utgangspunkt vil de teknologiske endringene lett bli oppfattet å ha grensesprengende konsekvenser for sosiale forhold. De kommer utenfra og inn i sosialiteten. Ingold påpeker at skillet mellom mennesket, stedet (omgivelsene) og den teknologien som eksisterer for hånden, forsvinner i det øyeblikket man tar disse i bruk som en integrert del av menneskets «dwelling in the world»(Ingold 1993). «[?]  technical relations are embedded in social relations, and can only be understood within this relational matrix, as one aspect of human sociality»(Ingold 1997:107). Aktiviteter innebærer at man utvikler ferdigheter eller det han kaller skills, som kroppslig inkorporering gjennom praksiser og erfaringer i de omgivelsene som personen ferdes i (Ingold 1993). Og disse omgivelsene innebærer også at de verktøyer subjektet har til rådighet må integreres i vårt fokus når vi definerer den enheten som er i fokus for vårt vitenskapelige undersøkende blikk. Datamaskinen er ikke først og fremst abstrakt teknologi like mye som internett er det. Disse er nye teknologisk og kommunikasjonsmessige redskaper individer velger eller ikke velger å ta i bruk, og gjennom denne bruk utvides den affordance (opc), det omgivelsene tilbyr enkeltindividet av aktiviteter og meningsetablering. Vi må derfor påpeker Ingold være mer opptatt av teknikk enn av teknologi (opc:1993). Redskapene er, som Sinding-Larsen (1993) har påpekt, før vi behersker dem en del av omgivelsene, mens de under vår fulle kontroll blir en del av jeget. Dette innebærer at man ikke kan operere med et fundamentalt skille mellom menneske og maskin, eller med et perspektiv der det er den teknologiske utviklingen som fører til at grensegangene mellom disse kategoriene nedbrytes. Disse har muligens som Latour (1991) hevder aldri vært adskilt; men der det stadig etableres nye kvasiobjekter for å holde disse fra hverandre.

Disse  aktivitetene er utgangspunktet for bygging av symbolsystemer, og disse symbolsystemer kan være global i sin utstrekning. Men skulle dette innebære at grensene blir flytende og gjennomsiktig --at de brytes ned?  Med utgangspunkt i mitt materiale har jeg vanskeligheter for å se at dette skjer -- og dette fremkommer om man skiller mellom hva som sies om nettet og den faktiske bruken av nettet. Ungdommene trekker klare grenser mellom seg og de andre, mellom det kommersielle og det autentiske. Det er viktig for dem «å være seg selv» og å finne uttrykksformer for dette selvet på en måte som fremstår som fleksibelt og profilert på en og samme. Å krysse grenser gjennom å være en annen enn den man er i det virkelige livet, gjennom å være både høyere og mørkere og i en annen alderskategori utvisker ikke disse grensenes betydning. Guttenes lekende omgang med disse grensegangene på nettet har ikke betydning for hvordan grensene trekkes utenfor nettet. Betydningen av «å være seg selv»  peker på en essensiell og sammenhengene forståelse av selvet som en gitt enhet, og ikke som en flytende og sammensatt relasjonell enhet. Forholdet mellom kroppen og selvet er ikke oppløst, men der denne relasjons betydning og kontinuitet nettopp gjeninnsettes gjennom den aktualitet den har, som noe man søker, for en fase å frisette seg fra. Den sentrale sosialitet for disse ungdommene skjer ikke bare på men i like stor grad utenfor nettet, noe som er ulikt det Stone (1996) argumenterer for; «The body in question sits at a computer terminal somewhere, but the locus of sociality that would in an older dispensation be associated with this body goes on in a space which is quite irrelevant to it» (opc:43).

Gjennom å være nettnomader opparbeider de seg en kompetanse som er konvertibel, i  den forstand at de gjennom sine fritidsinteresser opparbeider seg en kunnskaper som kan konverteres inn i den type kompetanse som i dag etterspørres både på det nasjonale og det globale arbeidsmarkedet. Dette utgjør en betydelig forskjell. I den forstand at den type kompetanse du kan opparbeider deg i Småfjord eller i Tromsø ikke lenger på samme måte er lokal i sin orientering. Dette endrer selvfølgelig den betydning lokalitet og regionalitet har, men jeg har problemer med å forstå ungdommenes måte å forvalte disse nye kunnskapssystemene på som en total opphevelse av RL, "det virkelige livet" eller å tømmer det for innhold (Stone 1995, Bauman 1998). Hvilken virkelighet er egentlig virkelig - og truer den virtuelle virkelighet nettnomadens tilgang på og håndtering av virkeligheten slik enkelte hevder er egentlig et underlig spørsmål. Mead ([1932]1962) lærte oss, på begynnelsen at dette århundret at virkeligheten er noe vi forhandler om, som endres avhengig av den konteksten som legges av deltakerne. Våre forestillinger om rommet former de forestillinger vi lever i og gjennom. Svein Østerud (1994) har pekt på at forskjellen mellom den virtuelle og den virkelige virkeligheten ligger i at det er en større grad av distanse mellom kommunikasjonspartene når teknologi benyttes, denne distansen gir større grad av frihet og dermed større grad av tvetydighet inn i kommunikasjonsprosessen. Og denne tvetydigheten utnytter ungdommen i sitt identitetsbyggende arbeid. En av guttene avsluttet en av våre samtaler om internetts betydning  med spørsmålet om; «hva er verden min kjære, hva er verden?».

Hvilke implikasjoner har dette for betydningen av sted?

Når hvor man kommer fra ikke lenger betyr så mye som det du kan eller hvem du «er» eller fremstår som - vil dette ha konsekvenser for hvordan og hva sted betyr. Sted oppløses ikke men betydningen av sted er klart i ferd med å endres. Om det ikke tømmes for mening, er lokalitetens betydning i endring i forhold til dens plassering det har hatt i rangering og kategorisering av individer. Ungdommene fra Småfjord blir når de kommer inn til Alta, som er det nærmeste regionsentret først og fremst møtt med at de er «fjordinger». Og alle vet hva det å være «fjording» innebærer. «Å være fra fjorden» er ikke like stigmatiserende som de tidligere har vært når det er kompetanse får økt betydning i rangeringen mellom kategoriene. Å være en del av de som oppfattes å ha autoritet og betydning i nettrommet er en erfaring som ungdommene kan ta med seg inn i andre posisjoner. Å ikke gi hvor man kommer fra like stor betydning som det tidligere har hatt - kan nettopp være med på å gi sted større betydning. Stedet blir  mer åpent for egne fortolkninger noe som gjør at den lokale betydning får komme til syne.

Samfunnets kollektive krav om å skape seg et selv som et unikt individ er et krav disse ungdommene både gjennom deltagelse i det globale rommet realiserer og som de samtidig unndrar seg. Mens de er på nettet, og i en viss fase unndrar de seg de andres direkte blikk, og gjennom å unngå de evalueringskravene som ligger i dette blikket opplever de seg selv som mer autentisk i møtet med den andre. De kan «være seg selv» i kommunikasjonsprosessene, samtidig som de ikke trenger å realisere de krav til utseende og kleskodeks, eller de forventningene som ligger i dette blikket og som eksisterer som idealer i de ulike ungdomsmiljøene. Den lekende omgangen med de roller og forventninger som er knyttet til personkonstruksjon på nettet gir dem erfaringer med hva som fungerer. Og disse erfaringer har i seg potensialer som kan konverteres til hvilken selvpresentasjon som man kan bedrive, og hvilke som minker risikoen i real life. Og på den måten er denne virksomheten en måte å forvalte den risiko og usikkerhet som er knyttet til å få den individuelle selvpresentasjon bekreftet (Giddens 1992). «Jeg er ikke like usikker på nettet som i real life», viser til at dette er en arena for selvpresentasjon som gir opplevelsen av en større grad av frihet enn det de opplever i deres hverdagsliv. Men det er forskjell på hva som sies om nettet og den faktiske bruken av nettet. Ikke minst er det viktig å analysere det som skjer på nettet i forhold til det som skjer utenfor nettet. Kendall (1998) som har gjort et studie av nettidentitet på kanalen BlueSky, viser at disse deltakerne har forventninger om at andre brukere opptrer på nettet på en måte som er i samsvar med de identiteter de måtte ha utenfor nettet. Hun påpeker at man må ikke bare fokusere på de forskjellene som eksisterer mellom samhandling på nettet og i ansikt til ansikt situasjoner, men i tillegg på den forståelsen deltakerne har av disse forskjellene og likhetene. Dette innebærer å fokusere på den bruken og den betydning ungdommene tillegger sin deltagelse i de globale nettverk. Ungdoms utstrakte bruk av dette mediet i relasjonsetablering kan ikke ses uavhengig av de erfaringer de har av relasjonsetablering i daglige sosial sammenhenger. Internett gir dem en mulighet til å bygge seg opp kompetanse om hvilke kommunikasjonsformer og symbolsystemer som det er mulig å få bekreftelse fra av de abstrakte andre. Disse erfaringer kan de bringe med seg inn i sosiale sammenhenger. Internett endrer ikke på noen radikal måte på den sosiale basisen for identitetsbygging eller for de konvensjonelle begrensninger på sosial interaksjon - selv om de utgjør åpninger for variasjon som baserer seg på de nye muligheter som er tilgjengelig.

Litteraturliste:

Berkaak, Odd A. 1995. Verda og vi Nokre tankar om globale talemåtar. i Syn og Segn 2:99-110. Oslo: Samlaget.
Berkaak, Odd A. 1996. Om "norsk nerk" og "virtuelle selv" noen refleksjoner omkring kulturarv og formidlingsideologier. i Norsklæreren. Tidskrift for språk og litteratur. Nr.4:5-15. Oslo: Cappelen Akademiske Forlag.
Bordieu, Pierre 1996. Symbolsk makt. Oslo: Pax Forlag A/S.
Bauman, Zygmunt 1998. Globalization The Human Consequences. Oxford: Polity Press.
Coppock; P.J., Isern, P.. Johansen, S. E., Leirfall A., Tveiter N.E. 1994 Velkommen til den virtuelle virkelighet. Sosialantropologiske Institutt.Universitetet i Trondheim.
Eriksen, Thomas H.1994. Kulturelle veikryss. Essays om kreolisering. Oslo: Universitetsforlaget.
Goffman, Ervind 1959. Presentation of Self in Everyday Life. Garden City. New York: Ancor.
Giddens, Anthony 1992. The Consequences of Modernity. Cambridge: Polity Press.
Gullestad, Marianne 1996. Every Life Philosophers Modernity, Morality, and Autobiography in Norway. Oslo: Scandinavia University Press.
Haraway, Donna J. 1991 Simians, Cyborgs, and women. The reinvention of nature. London: Free Assosiation Books.
Ingold,Tim 1993. Technology, language, intelligence : A reconsideration of basic concepts, i Gibson, K.R. & Ingold, T.(red.) Tools, language and cognition in human evolution. 449-471. Cambridge: Cambridge University Press.
Ingold, Tim 1997. Eight themes in the anthropology of technology. Social Analysis No. 41(1):106-138.
Kendall, Lori 1998.  Meaning and Identity in «Cyberspace»: The Performance of Gender, Class and Race Online. I Symbolic Interaction 21(2):129-153 Jay Press Inc.
Kummervold, Per Egil 1998. Stedløse samfunn Sosial organisasjon og kommunikasjon på Internet Relay Chat. Hovedfagsoppgave: Universitetet i Tromsø.
Lupton, Deborah 1995. The embodied Computer/User, i Featherstone, Mike & Burrows, Roger(red.) Cyberspace/Cyberbodies/Cyberpunk: Cultures of Technological Embodiment. 97-113 London: Sage.
Mead, Georg Herbert 1934[1962].  Mind, Self and Society: From the standpoint of a Social Behaviorist. Chicago: University of Chicago Press.
Poster, Mark 1995. Postmodern Virtualities, i Featherstone, Mike & Burrows, Roger(red.) Cyberspace/Cyberbodies/Cyberpunk: Cultures of Technological Embodiment, 79-97. London: Sage.
Rudie, Ingrid 1998. Making persons in a global ritual? Embodied experience and freefloating symbols in Olympic sport,  i Hughes-Freeland, F. og Crain, M. Recasting Ritual. Performance, Media, Identity. London & New York: Routhledge.
Sinding-Larsen, Henrik 1993. Informasjonsteknologi, ansvaret og jegets grenser, i Rasmussen, Terje og Søby, Morten (red.) Kulturens digitale felt. 259-291 Otta: Aventura Forlag A/S.
Stone, Allucquère R. 1996. The war of desire and technology at the end of the mechanical age. Cambridge. M.A: MIT Press.
Stone, Allucquère R. 1993. Virtualitet og krenkelse, i Rasmussen, Terje og Søby, Morten (red.) Kulturens digitale felt. Otta: Aventura Forlag A/S.
Stone, Allucquère R. 1997 Eros vs. Technos Stockholm : Norstedts.
Stuedahl, Dagny 1996.  Kyberlore & Kyberidentitet-om identitetsskapning på internett, Hovedfagsoppgave i folklorestikk. Universitetet i Oslo.
Syvertsen, Jan-Sverre 1998. Når nettene blir lange,  i Samtiden 1. Gjøvik: Gjøvik Trykkeri.
Sørby, Morten 1993. Virtuell virkelighet - en reiserapport fra cyberspace, i Rasmussen, T. & Søby, M. Kulturens Digetale Felt. 171-250 Otta:Aventura Forlag A/s
Turkle, Sherry 1995. Life on the Screen: Identity in the Age of the Internet. New York: Simon & Schuster.
Wynn, Eleanor & Katz James E. 1997. Hybole over Cyberspace: Self-Presentation and Social Boundaries in Internet Home Pages and Discourse, i The Information Society. 13:297-327 Taylor & Francis.
Østerud, Svein 1994 «Mediakommunikasjon og virtualitet» i Velkommen til den virtuelle virkelighet. Dragvoll: Sosialantropologisk Institutt, Universitetet i Trondheim.

En særlig takk til Rolf, Eirik, Øystein, Idar og Vegar som til tross for at de nok syntes at jeg var ganske uvitende og «teit», tok seg tid til å gi meg et inntak til en aktivitet som er viktig for dem.