I høst (2006) besøkte Storestryk og kammermusikerne marmorbyen Pietrasanta i Toscana, nær grensen til Liguria. Orkestrets forrige besøk fant sted høsten 2003.
*****
I en gammel sangstrofe heter det at ”Wenn jemand eine Reise tut, so kann er was verzählen.” Fra Strykeorkesterets opplevelsesrike Italia-tur er det mye å fortelle. Jeg deler gjerne noen inntrykk med Sekkepostens lesere:
Reisefølget
Spente og forventningsfulle dro vi tidlig onsdag morgen fra Gardermoen. Reisefølget besto av 22 musikanter i alder fra 11 til 19, orkesterleder Christine Bugjerde (mor til tre av de medreisende barna, den yngste og eldste inkludert!), samt 5 foreldre som skulle holde styr på gruppen, dvs. sørge for at alle kom fram, at de hadde det bra under oppholdet og, ikke minst, at de kom seg hjem til sine foreldre i god behold.
Jeg kan nå melde at Ingvild, Joachim, Herman, Håvard, Hedvig, Anine, Mari, Rakel, Mathias, Jacob, Odin, Iben, Klara, Kristin, Susann, Yngve, Giacomo, Nikolas, Tord, Mira, Helena og Silje er vel hjemkommet og formodentlig har innhentet tapt undervisning, gjort ferdig ukelekser, oppdatert silkebøker, m.m.
Instrumentene dro i forveien med Freddy Bagge, som fraktet instrumentene trygt fram og tilbake landeveien Oslo-Pietrasanta! Foruten å være en utmerket langtransportsjåfør (og far til tre før omtalte barn) hadde orkesteret også glede av hans talenter som dirigent og klarinettsolist.
Musikalsk innsats
Oppholdet besto av intense øvingsøkter og to konserter. Det ble seine kvelder med det italienske koret. I tillegg var det mye øving i perioden før avreise, også i helgene. Innsatsen gav gode resultater. Det er nesten utrolig hva den blide orkesterleder, dirigent og cellosolist Christine Bugjerde greier å utrette med barna våre. Når Ingvild yngstejente ble trøtt, gjorde mors cellokasse nytten som feltseng, til stor fornøyelse for italienske kor-damer. At musikkens språk er universelt ble til fulle demonstrert, da dirigent Antonio ikke snakket engelsk og kun kommuniserte via taktstokken.
De musikalske ferdighetene varierte naturlig nok etter alder. De store er viktige rollemodeller for de yngre orkestermedlemmene. De som har kommet lengst i sin musikalske utvikling må nok mønstre en god porsjon tålmodighet i forhold til de yngre – utvilsomt ganske kjedelig, men samtidig gir det anledning til å se egen utvikling i perspektiv. Det viktigste i et orkester er hva man greier å skape i fellesskap, mer enn enkeltprestasjonene. Noen løfter, andre trekkes med opp… Slik er det bare. Om noen år er det disse yngste som i sin tur ”løfter” nivået i orkesteret...
Følgende repertoar ble innøvd:
Morgenstemning (Edvard Grieg),
Kanon nr. 2 (G.F. Pachebel),
La Folia (A Corelli),
Høsten (Antonio Vivaldi),
Pax (Catherine Mc. Michael),
Vitae Lux (Frode Alnæs),
Bønen (Kitty Päkkonen),
Con te Gesù (J. Sibelius),
In exitu Israel (W.A. Mozart),
Ave Verum Corpus (W.A. Mozart),
Laudate Dominum (W.A. Mozart),
Jubilate Deo (W.A. Mozart),
Triosonata (G.S. Händel)
Hva vi gjorde dag for dag…
Takket være iherdig innsats av orkesterets utenlands-impresario Stefania Raimondi (mor til Giacomo) og hennes gode kontakter i hjembyen Pietrasantas kulturliv, var det meste av programmet klart på forhånd.
Første dag gikk med til sightseeing i Pisa og litt shopping i souvenirbodene nær det skjeve tårn. De fleste var oppe i toppen av tårnet, som helte faretruende utover – mye mer enn på bilder, virket det som. Enkelte voksne hadde skikkelig sug i magen og krøp forsiktig bortover, mens ungdommer og barn virket ganske så uberørte. (Digresjon: Hva er poenget ved å bli klokere med årene, dersom man ender opp med å ikke våge noe…?). Etterpå dro vi videre med buss til leilighetshotellet i Pietrasanta. Vi installerte oss i rommene, hengte konsertklærne i skapet og sjekket fasilitetene. Barna var raske med å slå på TV’n : ”.. men i all verden – de snakker jo italiensk på alle kanalene!?” Kvelden ble avsluttet med pizza på en koselig, liten restaurant og en sving innom piazza’en for å se på folkelivet.
Andre dag startet med at Hedvig fikk 12-års-bursdagskake på sengen. Da bursdags-sangene hadde tonet ut, spiste vi frokost på rommene med mat innkjøpt i super-mercado’en rett over gata. Etterpå var det rusletur til det ukentlige markedet og lek på piazza’en med innkjøpt ball. Etter selvlaget lunsjmat på hotellet gikk mesteparten av ettermiddagen med til øving på hotellet. Seinere på kvelden var det fellesøving med koret i klosterkirken hvor konserten skulle finne sted.
Tredje dag måtte den planlagte utekonserten i nabobyen avlyses pga. regn. I stedet ble det ordnet et ”på sparket”-besøk til den lille waldorffskolen i Romola utenfor Firenze. Stefania skaffet buss, matpakker ble smurt og av sted vi dro gjennom det vakre toscanske landskapet med sine bølgende åser, sitrustrær og olivenlunder. Ved ankomst var de første vi traff et norsk par som hadde flyttet dit, samt vår tidligere lærer Vigdis Wollan. Matpakkene ble spist i olivenlunden utenfor skolen, de minste klatret i trærne og lekte i karusellen, før instrumentene ble pakket ut og gjort klare til konsert. For å hindre at notene flagret av gårde med vinden, ble stativene lesset opp med stein så mye det gikk. Musikantene tok det hele med stoisk ro og gjennomførte en fin konsert til begeistret applaus fra lokale steinerbarn og lærere.
På tilbaketuren stoppet vi på Wandas badestrand. Endelig var det anledning til å kaste seg i bølgene! Nydelig hvit sandstrand så langt øyet kunne se i begge retninger. Godt og varmt i sjøen, med skikkelige surfe-bølger! Hvinende gøy for både store og små! Men badingen foregikk ikke helt uten dramatikk. En av jentene ble stukket av piggen på en mystisk fisk (raganella?) og fikk et illebefinnende. Heldigvis gikk det over etter at hun fikk hvilt en stund. Så var det hjem til hotellet, hvor Stefanias venninne Maria Louisa hadde levert minestronesuppe og pasta med kjøttboller til sultne nordboere. Dagen var ikke slutt med det! Etter middag var det ny øving med det italienske koret.
Fjerde dag var D-dag, med konsert kl. 21 om kvelden. Men først: øve, øve, øve… Før alvoret begynte ble det tid til litt lek på piazza’en og rusleturer i smågatene rundt. Stefania viste oss et stort billedhogger-atelier i nærheten, hvor kunstnere av ulike nasjonaliteter leier plass for kortere eller lengre perioder. Det første som møtte oss var synet av Knut Steens ikke helt ukontroversielle skulptur av kong Olav V. Vi traff billedhoggeren Inger Sandnes, som arbeidet på en av sine nydelige skulpturer. Etter lunsj og en lang øvingsøkt fikk barna kjølt seg ned med et bad på stranden – det regnet, men var moro likevel.
Badet må ha hatt effekt, for spilleklare var de til gagns da det gjaldt!! På tross av øsende regnvær var klosterkirken fullsatt av et forventningsfullt publikum. Det var trykket opp et fint konsertprogram og stemningen var høgtidelig. Stefania introduserte orkesteret og dirigentene. Hun fortalte om skolen og samarbeidet mellom kor og orkester. Christine og Freddy innledet med en duett hvor de spilte mot hverandre på hhv. cello og klarinett i et slags ekkoarrangement, en musikalsk nytelse som jeg håper vi får høre flere ganger hvis anledningen byr seg…
Orkesteret gjennomførte en meget vellykket konsert. De spilte vidunderlig vakkert – bedre enn noensinne - og gjorde stor ære både på skolen og landet vårt. Jeg tror knapt det var et tørt øye blant oss voksne som var så heldige å oppleve den magiske konsertstemningen i Chiesa di San Francesco denne kvelden. Samspillet med det italienske koret fungerte aldeles utmerket – i hvert fall i mine ører! MOLTO BRAVISSIMO til musikantene for innsatsen! Avslutningsvis var det mye seremonielt med taler, blomster og gaver i lange baner, etterfulgt av mottakelse i det tilliggende klosteret, hvor koret og kommunen bød på kanapéer og mineralvann.
Femte dag var det fri fra instrumenter og tid til å slappe av en smule etter innsatsen. Utstyrt med ferdigsmurte baguetter ”alla mamma de Håvardo” og rikelig med drikkevann dro hele gjengen lystelig av gårde med tog mot Liguria-kysten og det karrige og naturskjønne Cinque terre - et særpreget kulturlandskap med tilnærmet loddrett vindrue- og olivendyrkning som ikke uten grunn er på UNESCOs eksklusive verdensarvliste. Vandrer man fra landsby til landsby på de bratte, steinsatte stiene - tidligere eneste ferdselsåre mellom de fem landsbyene i området - får man et inntrykk av befolkningens slit for å skaffe seg et utkomme under ekstreme naturforhold. Kontrasten til det bølgende, fruktbare landskapet i nabofylket Toscana er enorm. Vi tilbrakte dagen i Monterosso, landsbyen med de beste shopping- og bademulighetene. Gaver til familie og venner ble besørget i stor stil. Jeg tror de fleste også var en tur innom den lille gelateria’en på hjørnet i hovedgaten, etter hvert som ryktet om Italias beste fiken-is spredte seg…
At vi ikke var de eneste turistene i Monterosso denne søndagen, fikk vi til fulle erfare da vi skulle tilbake til Pietrasanta. De fleste har en ny fornemmelse av begreper som ”sild i tønne” og ”sardin på boks” etter opplevelsene fra togperrongen. Det knyttet seg stor spenning til om alle ville klare å komme med toget. Det gjorde vi heldigvis, om enn i ulike vogner. Takket være mobiltelefonen – en vidunderlig oppfinnelse under slike omstendigheter - fikk vi raskt oversikt og kunne henge noe mer avslappet i stroppen til vi omsider fikk sitteplass. Resten av turen forløp nærmest som på luksusklasse, med servering av pizza og forfriskende acqua frissante som Ole og Nikolas forutseende nok hadde kjøpt inn.
Dagen ble avsluttet med fellesmiddag på restaurant, taler ble holdt og musikantene behørig takket for innsatsen. Det ble også dirigentene og de andre som hadde bidratt. Deretter var det fest og lek på piazzaen til kl. 23.30.
Sjette dag var det frokost, pakking, rydding og oppvask i full fart, før bussen brakte alle til Pisa flyplass. Her ventet – ikke uventet – lange køer og ”endeløs” venting før ombordstigning på flyet hjem til etterlengtet familiegjenforening. Noen av guttene kortet tiden ved å la seg friste av de mange håpløse/-fulle (alt ettersom) lotteri-
automatene, slik at de kunne være helt sikre på at alle lommepengene ble brukt opp... For andre ble det endelig tid og mulighet til å ta fram medbrakt reiselektyre.
Hva syntes deltakerne om turen?
På flyet hjem ble det foretatt en kjapp enquête med følgende spørsmål: A) Hva var du mest fornøgd med? B) Er det noe som kunne ha vært (gjort) bedre? Svarene viste unison enighet om at arrangørene neste gang bør sørge for bedre vær og mindre venting på flyplassen - altså bør værgudene og SAS inn i planleggingskomiteen! Utover dette syntes det å være forholdsvis lite å endre i turkonseptet neste gang orkesteret eventuelt legger ut på Italia-ferd…
Det beste med turen:
Dirigentene syntes ikke overraskende at musikantenes spilleglede og gode konsert-prestasjoner var det aller beste. De voksne var dessuten enige om at musikantenes gode oppførsel og gode humør var den aller viktigste forutsetningen for en vellykket tur! De viste omtanke for hverandre, lekte og samarbeidet på tvers av alderstrinn. Det var fint å se hvor flinke og tålmodige de større var i forhold til de mindre barna.
Blant musikantene fordelte svarene seg omtrent slik, i prioritert rekkefølge: 1) bading/bølger, 2) konserter/spilling, 3) utflukter/opplevelser, 4) ballspill/lek på piazza’en. Et betydelig aldersspenn mellom preferansene 2 og 4 indikerer at med alder og økt ansvarlighet, jo større fokus på de kunstneriske aktivitetene. Blant de yngste sto leken på piazzaen høgt i kurs. (… så er det jo heller ingen motsetning mellom lek og felespill!)
Hva som kunne vært bedre:
Musikantenes kritiske anførsler fordelte seg slik: 1) for lite utetid om kvelden, 2) for strenge innetider, 3) sensurert*, 4) for lite spillefri. De to første er å anse som to sider av samme sak. Regn, lyn og torden store deler av tiden forhindret ikke samtlige jenter fra 12-19 i å klage på urimelig strenge innetider! Personlig mistenker jeg at misnøyen med innetider var stigende i takt med interessen for de kjekke italienske guttene... På den annen side kan det utledes at været - i hvert fall for jentenes vedkommende - egentlig ikke spilte så stor rolle for et vellykket opphold. *Når det gjelder pkt. 3 rammes svarene av EUs personvernregler, samt et forbud i den italienske lovgivningen mot ærekrenkende uttalelser om hotellverter med fikse ideer. Hotellet var ellers utmerket.
Noen gode grunner til å dra på orkestertur
Noen har kanskje undret seg over at barna får fri for å dra på orkestertur, når de kan musisere sammen så mye de lyster etter skoledagens slutt? Her er minst 6 gode grunner for våre 6 dager i Italia:
1) Å oppleve noe sammen utover øvingen stimulerer fellesskapsfølelsen i orkesteret og styrker integreringen av det enkelte orkestermedlem.
2) Å opptre sammen med andre orkestre eller kor, slik orkesteret fikk anledning til i Pietrasanta, bidrar til å skjerpe og intensivere den enkeltes konsentrasjon og innsats.
3) Applaus og anerkjennelse fra et fremmed publikum stimulerer orkesterets identitet og selvtillit, samt det enkelte orkestermedlems selvfølelse. Det er en direkte tilbakemelding på at den ekstra innsatsen gir resultater!
4) Å øve konsentrert over flere dager gir et løft til det musikalske nivået i orkesteret som igjen øker spillegleden og motiverer til ytterligere innsats. Eksempelvis kan nevnes at en av de yngste etter hjemkomst proklamerte at han heretter ønsket to spilletimer i uka i stedet for en…
5) Harmoni i orkestret - musikalsk og trivselsmessig - bidrar til en mer harmonisk skolehverdag. Elevene blir kjent med hverandre og utvikler en god tone på tvers av klassetrinn. Jeg er overbevist om at fellesturer som dette er med på å skape en tryggere skoletilværelse og et bedre skolemiljø.
6) Følgende ”punchline”, lånt av Goethe, kan brukes som begrunnelse for enhver som ønsker å legge ut på tur med fri fra skole og undervisning:
”Reiser er den beste utdanning for evnerike mennesker.”
Takk til foreldrene for lånet av de flotte barna deres! Det har vært en stor glede å bli bedre kjent med alle sammen. Takk også til mine voksne reisekamerater for en opplevelsesrik tur!
Sunneva Sætevik
Flere bilder i galleriet
Reisebrev fra strykeorkestrets Italia-tur 13. - 18. september 2006
